Tag Archives: Gud

Hvordan kan noen tro på Gud?

Mange stiller seg uforstående til hvordan noen kan tro på Gud eller guder i en tid som vår. En tid hvor vi har fornuft og naturvitenskap. En tid hvor kloden er blitt brakt sammen, slik at kloke folk kan kommunisere og kunnskap kan deles i løpet av et øyeblikk. En tid hvor svar på mange spørsmål er tastetrykk unna, være seg fra Kvinneguiden eller fra anerkjente journaler.

Auch. Den svei.

Slike innvendinger er godt mulig å forstå. Vi er alle formet av de bakenforliggende antakelsene i den kulturen vi er vokst opp i. Antakelsene vi selv lever med i dag ble en gang unnfanget som spede refleksjoner av ledende tenkere for 1.000, 700, 300 eller 50 år siden. Mange av oss har kanskje knapt hørt om personer som William av Ockham, Duns Scotus, Thomas Hobbes, John Locke, Sir Francis Bacon, Niccoló Machiavelli, Baruch Spinoza, Rene Descartes, David Hume, Auguste Comte, osv, men de har like fullt hatt stor betydning for antakelsene våre og hvordan vi tenker her og nå.

Antakelser som siden ble undervist, adoptert, videreformidlet og som siden inntok popkulturen, skolen og familien vi ble oppdratt i. Noen antakelser blir deretter så selvfølgelige at vi knapt kan forestille oss hva alternativet kunne vært.

Å vokse opp i Norge i 2018 former bakgrunnsteppet vårt på en radikalt annen måte enn om vi var født et annet sted eller i en annen tid.  Men de fleste av oss har heller ikke tid til å utforske våre utallige antakelser til solen setter ned, og oppdager kanskje heller ikke dette.

En dominerende historie som ligger bakenfor vårt eget teppe, fortsetter vi å fortelle hverandre, likt hvordan vi fortalte eventyr fra Asbjørnsen & Moe eller Brødrene Grimm.

Vår historie handler om hvordan vi har beveget oss fra fortidens overtroiske, umoralske mørke, men hvor vi plukket opp fornuft, moral og vitenskap et nylig sted på veien, og nå er på vei mot lyset. Problemet er at ingen husket å røpe at dette også var et eventyr. Derfor reagerer mange med vantro når de hører at denne historien er både karikert og misvisende.

For mange, er nok derfor spørsmålet oppriktig ment, snarere enn et forsøk på å håne religiøse eller et ønske om å sette dem fast med et enkelt “Gotcha!”: Hvordan kan noen tro på dette?

For det er ukjent for de fleste at det eksempelvis finnes veldig gode grunner til å tenke at uten Gud som en del av dette bakgrunnsteppet, står ikke vår søken etter godhet, sannhet og mening lenger på solid grunn. Det er ytterst tvilsomt om det er meningsfullt å si at man kan «skape mening til eget liv», om det ikke finnes en referansestandard utenfor oss selv å hente mening fra.

Det er usannsynlig at vårt nye bakgrunnsteppe i det hele tatt tillater for fundamentale opplevelser, slik som bevissthet, fri vilje og fornuft.  Det er mer problematisk enn de fleste forstår å påstå at naturvitenskap kan være vår beste kilde til kunnskap, at naturvitenskapens fundament kan overleve uten Gud, eller overta rollen som religion hadde i en mørk fortid. Hør mer om dette på podcast:

Episode 1: Nietzsche og nyateistene
Episode 3: Meningen med livet
Episode 4: Religion versus fornuft og naturvitenskap
Episode 5: Hvordan kristen tanke trygger naturvitenskap
Episode 8: En innføring til bevissthet

Opphavet til gudstro

Så hvordan kan noen tro på Gud eller guder? Hvorfor er det så vanskelig for mange av oss å tro på slikt, når det tilsynelatende har vært så enkelt for den klare majoriteten av menneskeheten til alle tider? Om vi alle er preget av vårt eget bakgrunnsteppe, kan det være lurt å starte med å se utenfor vår eget lille hjørne i geografi og tid.

Vi liker gjerne å smigre oss selv ved å tenke at i en fjern steinalderfortid opplevde forfedrene våre en rekke fenomen de ikke forsto, og derfor tilskrev disse mysteriene til visse guder. Vi er smarte, snille og kunnskapsrike – men de var dumme, slemme og uvitende.

Gudene vi ser for oss var ganske lik mennesker på mange måter. De hadde tanker, følelser, temperament, fristelser, men også magiske evner. De befant seg noen ganger i kropper lik våre egne – og andre ganger ikke. Jøder, kristne og muslimer forsøkte kanskje å utvikle en mer sofistikert teologi, men det var ikke likevel ikke noen vesensforskjell mellom historiene våre om Yahweh eller Allah, og de gudehistoriene som våre enkle forfedrene fortalte rundt leirbålet.

Om dette hadde vært hele historien, hadde det ikke vært rart at etter hvert som vår kunnskap om naturen skred frem, så skulle disse gudene miste fotfeste, og Vitenskapen ville beseire Religion en gang for alle. Eneste gjenværende måte å rasjonalisere gudstro på i 2018, måtte derfor være at man ikke forstår vitenskap, at man ikke klarer å bruke fornuft eller lider av en solid dose ønsketenkning.

Forbi enkle forklaringer

Men det er ikke hele historien. Det er faktisk så mange feil i denne historien, at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.

Klassisk teisme, virkelighetsforståelsen med en altoverskridende Gud, som ligger til grunn for all eksistens og alle mulige forklaringer, startet verken med jødedom eller kristendom. Klassisk teisme var aldri et forsøk på å forklare enkeltvise, naturlige fenomen som vi var uvitende om.

Det primære spørsmålet menneskene stilte seg, var ikke «Finnes det en gud?», men heller «Hvorfor eksisterer noe fremfor ingenting?».

Den før-sokratiske greske filosofen Parmenides formulerte omkring år 500 f.Kr. prinsippet: «Ut av ingenting, kommer ingenting.» (Ex nihilo nihil fit).

Om du ikke ønsker å tro på magi, er det et fint sted å starte. Til forskjell fra hva folk som Lawrence Krauss tror, er ingenting en tilstand hvor det ikke eksisterer noe som helst. Ingenting med potensial til å bli et noe. Ingen krefter med evne til å skape en forandring.

Parmenides brukte imidlertid dette prinsippet til å foreslå at forandring var umulig. Om ingenting kommer fra ingenting, kunne heller ikke nye ting, slik som en kald kaffekopp, et rødt eple eller en veltrent Joachim, eksistere, siden dette ville bety at noe som tidligere ikke eksisterte, nå eksisterer. Men eksistens kan jo ikke komme fra ikke-eksistens.

Aristoteles var heldigvis raskt på banen. Han forsto at forandring ikke kunne være umulig, siden alle våre opplevelser forutsetter at forandring er mulig, inkludert opplevelsen av å gi (eller høre) et argument mot forandring. Han løste Parmenides binære dilemma mellom (1) ikke-eksistens og (2) faktisk eksistens, ved å foreslå en tredje mellomkategori: (3) Potensiell eksistens.

Dermed var ingrediensene til et av filosofihistoriens viktigste begrepspar innført: Aktualitet (faktisk eksistens) og potensialitet (potensiell eksistens) – Act og potency. Forandring er mulig når faktisk eksisterende ting kan få potensielt eksisterende ting inn i eksistens, via fire former for kausalitet: Deres materielle bestanddeler (material cause), deres form og essensielle egenskaper (formal cause), deres direkte fysiske interaksjon (effective cause), og deres rettethet mot visse å kunne skape visse resultater (final cause).

Disse blir dessverre ofte ignorert i våre dager, med fatale konsekvenser.

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Disse ideene fantes også latent allerede i Platon, læreren til Aristoteles, og ble deretter utviklet i diverse nyplatonske og stoiske tradisjoner. De ble båret videre frem av middelalderens skolastiske tenkere, fra både jødiske, kristne og islamske tradisjoner, og ga senere et fruktbart grunnlag for at vitenskapelige revolusjoner og lignende kunne skje.

Hvorfor er dette relevant, tenker du kanskje nå?

Jo, for på denne måten endte store tenkere fra vidt ulike tradisjoner mot en rekke viktige aksiomer ved virkeligheten vi lever i:

  1. Universet er kontingent. I klartekst betyr dette: Det er ingenting ved universet, inkludert alle universets bestanddeler, som tilsier at de måtte eksistere. Vi observerer snarere det motsatte: At alle ting går mot forandring, og til slutt destruksjon og opphør av eksistens. For å si det mer teknisk: Universets essens er separat fra dets eksistens.

  2. Universet er kausalt sammenhengende. Alle aktuelle og potensielle realiteter i verden jobber sammen på ulike måter, for å kunne realisere gamle, nye, varierte og fantastiske ting, fra blomster og blader som våkner til liv en ny vår, til modne epler og trygge hus, til vaksiner og romskip.
  3. Universet utvikler seg. En beskrivelse av universet forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk på en forutsigbar måte. Frø vokser til å bli trær, atomer reagerer mot hverandre for å bli molekyler, objekter faller mot et gravitasjonelt sentrum, osv. Det gjør naturvitenskap til et meningsfullt prosjekt, som kan fortelle oss noe virkelig om naturens fremtreden.
  4. Potensialer kan være (1) aktive krefter eller en (2) passiv kapasitet for forandring. Forandringen kan dessuten være (A) essensielt ordnet eller (B) aksidentell ordnet. Dette var vanskelige begrep, så la oss stave ut hva begge betyr: Selv om du enda ikke i bevegelse eller er forelder, kan du i deg selv (1) realisere dine aktive krefter til å gå ut til kjøkkenet eller få barn. Barna kan dessuten (B) fortsette å eksistere uten deg i en aksidentell ordnet årsakskjede. Men en gitar har bare en (2) passiv kapasitet for å skape musikk, som må virkeliggjøres av en musiker. Musikken eksisterer dessuten simultant med musikeren, og eksisterer (A) bare så lenge musikeren fortsetter å spille i en essensielt ordnet årsakskjede. Essensielle kjeder betyr altså at alle medlemmene av kjeden avhenger av sin årsak (som musikken), mens aksidentelle ordnede kjeder er uavhengig til sin årsak så snart den eksisterer (som barnet).
  5. Ting som bare er passive potensialer, kan ikke virkeliggjøre seg selv. Et barn som enda ikke eksisterer, kan ikke bringe foreldrene sine sammen. En bare potensiell flamme kan ikke tenne en fyrstikk. Et vannmolekyl som enda ikke eksisterer (H₂O), kan ikke bringe sammen hydrogen og oksygen for å bli virkelig. Dette gjelder selv om vi strekker rekken av potensielle ting ut i det uendelige. En uendelig lang malekost kan ikke male uten en hand med evne til å skape forandring. En uendelig lang rekke med motorløse lokomotiv-vogner (eller vogner koblet sammen i en sirkel) kan ikke bevege seg uten et første lokomotiv med evne til å skape bevegelse, osv.
  6. Alle universets eksisterende ting inneholder både slike aktive krefter, men også passive potensialer. Et lokomotiv har aktive krefter til å kunne trekke vogner etter seg, men har også passive avhengigheter, slik som en lokfører, drivstoff og vedlikehold. Du kan gå, løpe, snakke og få barn, men du trenger fremdeles mat og vann for å leve.
  7. Vi er personer med aktive og potensielle krefter selv. Vi er rasjonelt kapable vesener med intensjoner og fri vilje. Derfor kan våre observasjoner og tanker gi oss troverdig informasjon om universet vi lever i.

Fra disse resonnementene, og spesielt resonnementet med essensielt ordnede årsakskjeder fra punkt 4, utledet de store tenkerne at det måtte eksistere noe slikt som ren aktualitet (Actus Purus), for å i det hele tatt komme fra startstreken i en tilfredsstillende forklaring av denne virkeligheten, fylt av ting med aktuelle og potensielle krefter. Denne ren aktualitet, måtte være den uavhengige og kontinuerlige kilden til all eksistens og forandring, uten selv å ha potensialer og avhengigheter. Når tenkerne utledet konseptet om ren aktualitet videre, fant de ut at denne måtte være:

  1. Evig – Opphavet til, men ubegrenset av tid og rom.
  2. Uforanderlig – Uten potensialer som kan forandres til noe annet enn de allerede er.
  3. Enkel – En essensiell enhet, uten deler med utstrekning i tid og rom eller slike begrensede egenskaper som skiller fysiske ting.
  4. Allmektig – Ubegrenset i aktive krefter.
  5. Allestedsværende – Det som alle eksisterende ting avhenger av til enhver tid.
  6. Allvitende – Opphavet til alt som derfor kjenner til alt eksisterende.
  7. Personlig – I forstand av å være opphav til personhet som sådan, og må derfor ha noe analogt til hva vi omtaler som personlighet.
  8. Forankring – Som den intensjonelle årsaken til alt, er Actus Purus kilden til alle tings mening, godhet, verdi, hensikt og forståelighet.

Aristoteles kalte denne Actus Purus for Den Ubevegede Bevegeren, eller kanskje bedre: Den Uforandrede Forandreren. Jøder, kristne og muslimer forsto at uansett hva Actus Purus måtte være, måtte det være det samme som tradisjonene deres gradvis hadde frembrakt kunnskap om.

Til tross for onde rykter, utgjør fremdeles disse aristoteliske analysene av eksistens og forandring vår beste forståelse av grunnleggende virkelighet, og refereres til, direkte eller indirekte, av alle som driver med et hvilket som helst studiefelt, fra fysikk, biologi og kjemi til filosofi, metafysikk og teologi.

Detaljene varierer naturligvis, men hele det naturvitenskapelige prosjektet vi holder så kjært, avhenger på alle nivåer av kategoriserbare regelmessigheter, mulighet for forandring, forståelighet, samt at menneskets fornuft har evne til å erverve seg kunnskap om noe av dette.

Vi forstår nå at det å henvise til naturvitenskap for å så tvil om aristotelisk naturfilosofi eller Guds eksistens, er å snu hele bildet på hodet. Hver bit av kosmologi, genetikk, den periodiske tabell, fra spesiell relativitet til kvantefysikk, ble gjort mulig av Aristoteles innsikt, som videreutviklet av Aquinas, og er fremdeles avhengig av den. Vi forstår dessuten at populære vrangforestillinger om f.eks. det kosmologiske gudsargumentet, om «hva som skapte Big Bang» eller om at «alle ting har en årsak, derfor er Gud årsaken», begår dype misforståelser.

Det er i de essensielle årsakskjedene at de kosmologiske gudsargumentene finner sin virkelige styrke. Eneste empiriske input som trengs for å demonstrere Guds eksistens, er derfor en eneste ting som eksisterer på et hvilket som helst tidspunkt. Datamaskinen foran deg, eller kaffekoppen ved din side, holder i massevis.

Et par ofte misforståtte påstander om Gud burde i det minste være lettere å forstå riktig på dette tidspunktet:

  1. Gud er ikke «en gud».
    Mindre sofistikerte ateister liker gjerne å omtale gud med liten g som en blant mange. En vanlig soundbite fremføres av Richard Dawkins i God Delusion:

    “I have found it an amusing strategy, when asked whether I am an atheist, to point out that the questioner is also an atheist when considering Zeus, Apollo, Amon Ra, Mithras, Baal, Thor, Wotan, the Golden Calf and the Flying Spaghetti Monster. I just go one god further.”

    Poenget er at vi visstnok begge er tilnærmet ateister, siden det ikke er noen vesensforskjell mellom alle disse gudene, men at Dawkins & Co bare går en lenger. Den observante leseren vil nok ha forstått nå at problemet med disse «gudene», er at de befinner seg i en helt annen kategori fra «Gud» i klassisk teisme. De gudene ovenfor ligner uendelig mye mer på oss mennesker enn på Gud, De er bundet av tid og rom, menneskelignende egenskaper, temperamenter, potensialer og begrensninger. Gud er derimot ingenting av dette, men kilden til all eksistens og forandring. Aristoteles demonstrasjon av Gud gjorde at de greske gudene sakte kunne miste sin posisjon. Å referere til Gud som «en gud» er ikke god polemikk eller en treffende fornærmelse, men en alvorlig kategorifeil som gjør at du nå er avskrevet fra en alvorlig samtale om temaet inntil du har mer kunnskap.

  2. Gud er ingen hypotese.
    Naturvitenskap bearbeider data og tolker dem inn i en større helhet. Man begynner med noe som lar seg reprodusere (f.eks. oppførselen til ulike atomer under i ulike omstendigheter eller temperaturvariasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen). Man etablerer deretter ulike hypoteser for å gjøre rede for dataene, og de(n) mest plausible av disse utredes i formelle termer, etterfulgt av ny datainnsamling, hypoteseformulering, osv. Om videre eksperimenter bekrefter det teorien forutsier, øker troverdigheten dens, og vice versa. I denne forstanden, må hypoteser generere testbare prediksjon for å meningsfullt kalles vitenskapelige.Men ta aksiomene 1 til 7 øverst. Selv om alle er basert på observasjoner per se, kan de ikke kalles «data» i den forstand som denne vitenskapelige øvelsen krever. Hvordan kunne man laget et datasett som er ment å kvantifisere og validere konseptene om aktualitet og potensialitet, fundamentet for all eksistens eller menneskets frie vilje? Vi snakker her om metafysiske aksiomer om den underliggende naturen av universet. Gud er ikke en hypotese vi postulerer for å få forstå dem, men en konklusjon vi formelt kan resonnere oss frem til. Hvilket får oss til…
  3. Ateisme er ingen nullhypotese.
    En lat ateist forsøker gjerne å falle tilbake på enda en soundbite om han vil unngå diskusjon. Nemlig at ateisme ikke er noe som trengs å forsvares, fordi det kan lignes med hvordan sult er et måltid, å ikke samle frimerker er en hobby, en ateist avviser bare en positiv påstand, bla, bla, bla. Om du har lest et eneste kommentarfelt under en religionsrelatert sak, vet du hva som menes. Sam Harris skrev følgende i Letter to a Christian Nation:

    “’Atheism’ is a term that should not even exist. No one ever needs to identify himself as a ‘non-astrologer’ or a ‘non-alchemist.” … Atheism is nothing more than the noises people make in the presence of unjustified religious beliefs.”

    Det høres kanskje smart ut for den enkle leseren, men det er ren latskap, og diskvalifiserer deg på nytt fra en seriøs diskusjon. Men den ateistiske bevisbyrden oppstår ikke i møte med den enkle påstanden: Tror du på Gud/guder, hvor du kan slippe unna all lesing og tenking for å huke av i en boks for «ja» eller «nei».

    Nei, den oppstår i møte med observasjoner som aksiomene 1 til 7 øverst. Vi foreslår ingen enkle hypoteser om naturen, som at kyr føder lam, eller at tidevann skyldes magnetisme. En ateist må derfor avvise en rekke metafysiske aksiomer, og må fremføre sine egne, før påstanden i det hele tatt kan tas på alvor og granskes.

Han må i det minste levere noen kontra-aksiomer, lignende disse:

  1. Universet er en brute fact. Det er et noe som selv i prinsippet ikke kan gjøres forståelig med en forklaring. Naturvitenskap kan oppdage en hel del om dens indre funksjoner, men til syvende og sist kan vi ikke etterspørre en forklaring på hvorfor ting er på denne måten, snarere enn uendelig av andre muligheter. Du må slutte å spørre spørsmål selv i mangel på tilfredsstillende svar, eller som Bertrand Russell formulerte det i den berømte debatten med Copleston:

    I should say that the universe is just there, and that’s all.”

  2. Om universet kom inn i eksistens for 13,7 mrd år siden, er også dette en brute fact. Det finnes ikke en forklaring. Det var ingenting, så var det noe, og det er alt vi kan si om det. Eller så har det eksistert uendelig antall tilstander før vår egen, eller uendelig antall univers. Men da må noe alltid ha eksistert, og det er alt vi kan si om det.
  3. Det finnes ikke noe slikt som kausalitet. Det er bare hendelser som etterfølger hverandre. Ting i naturen samhandler ikke egentlig med hverandre, men hendelser bare skjer uten noen større sammenheng eller regelmessigheter som ligger til grunn for det hele. Men selv disse hendelsene er til syvende og sist, slik David Hume forklarer det, “loose and separate”. De har ikke noen iboende relasjon til hverandre. De gjør ikke ting bedre, eller verre, og de avdekker ikke noe underliggende, men de bare skjer.
  4. Materie har ingen iboende egenskaper. Materielle ting har ingen essensielle naturer eller noe som kan beskrives ved hjelp av aktualitet og potensialitet. Virkeligheten består bare av biter, som mekanisk støter borti hverandre og gir opphav til hendelser som bare helt tilfeldigvis lar seg beskrive i visse matematiske termer. Men hvordan er det muli….nei, hysj! Det kan vi ikke snakke mer om.
  5. Det finnes ingen iboende rasjonalitet til universet. Ta det vi kaller «naturlover» for eksempel. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan de kan eksistere, eller få noe til å skje, eller samhandle med materielle ting. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan materielle ting oppfører seg i henhold til visse forutsigbare mønstre, som igjen kan la seg beskrive av disse merkelige, abstrakte verktøyene vi kaller for matematikk. De gjør faktisk ikke det i det hele tatt. Det finnes bare hendelser som er “loose and separate”, og alt annet er et lykketreff.
  6. Ting foregår “loose and separate” nettopp fordi virkeligheten er blind. Det finnes ikke noe underliggende som kan dirigere naturlige ting mot visse “ends” (final cause), fordi alt i universet, inkludert oss, er biprodukter av vilkårlige, meningsløse hendelser – i henhold til det Dawkins kaller for “blind, pitiless indifference”.  Alt, inkludert moral, er enten nihilistisk eller er i beste fall rent subjektivt. Dawkins kan forsøke å påstå at genene våre er egoistiske, men selv dette er å gå for langt ifølge Mary Midgley:

    “Genes cannot be selfish or unselfish, any more than atoms can be jealous, elephants abstract or biscuits teleological.”

  7. Bevissthet og personhet er en illusjon. For å sitere David Hume igjen, er vi bare “bundles of percepts” som bor i deterministiske klumper av materier. Det er faktisk ikke noen «jeg» som bor der i det hele tatt, men ordet «jeg» gir liten mening i å beskrive det som bare er et komplekst nettverk av nervetråder som tilfeldigvis skjer innenfor en viss romlig avstand. Utover det, er du ikke noe mer en person med fri vilje enn det en enkelt utgave av Candy Crush er.
  8. Vi kan likevel forstå. Selv om vi er vilkårlige “bundles of percepts”, gir våre sanser, våre konsepter og vår evne til å resonnere troverdig kunnskap om universet og oss selv. Og den forteller oss at de som tror på Gud, er de som må være overtroiske ønsketenkere som lider av forhistoriske vrangfo…….fnis, unnskyld. Jeg klarer ikke engang å fullføre den setningen.

Merk at ingen av disse kontra-aksiomene bare er avvisninger av de første til den klassiske teisten, men de må være selvstendige forsøk på å gjøre rede for virkeligheten. Vi kan fint avvise spaghettimonstre, solguder og usynlige drager uten mye forklaring. Men vi kan ikke avvise Gud av klassisk teisme uten å begi oss utpå et prosjekt uten historisk sidestykke. Hvilket er nettopp hva Hume, Nietzsche, Russell og Flew forsøkte, med mer og mindre vellykkede resultater.

Disse prosjektene kan man respektere og lære av, men hos den late ateismen som preger vår egen tid, selv blant selverklærte rasjonelle og intellektuelle, er det lite å finne av verdi.

Du er ateist, men kjenner deg ikke igjen i kontra-aksiomene ovenfor, sier du? Tja, kan det være fordi du er oppvokst i en kultur og tanketradisjon som er utviklet i en solid monoteisme? Fordi du bare er ateist i navnet, men lever som en teist på alle områder ellers? Slik Nietzsches madman forsøkte å fortelle folket:

The madman jumped into their midst and pierced them with his eyes. “Whither is God?” he cried; “I will tell you. We have killed him — you and I. All of us are his murderers. But how did we do this? How could we drink up the sea? Who gave us the sponge to wipe away the entire horizon? What were we doing when we unchained this earth from its sun? Whither is it moving now? Whither are we moving? Away from all suns? Are we not plunging continually? Backward, sideward, forward, in all directions? Is there still any up or down? Are we not straying, as through an infinite nothing? Do we not feel the breath of empty space? Has it not become colder? Is not night continually closing in on us? Do we not need to light lanterns in the morning? Do we hear nothing as yet of the noise of the gravediggers who are burying God? Do we smell nothing as yet of the divine decomposition? Gods, too, decompose. God is dead. God remains dead. And we have killed him.

“How shall we comfort ourselves, the murderers of all murderers? What was holiest and mightiest of all that the world has yet owned has bled to death under our knives: who will wipe this blood off us? What water is there for us to clean ourselves? What festivals of atonement, what sacred games shall we have to invent? Is not the greatness of this deed too great for us? Must we ourselves not become gods simply to appear worthy of it? There has never been a greater deed; and whoever is born after us — for the sake of this deed he will belong to a higher history than all history hitherto.”

Om du ikke kjenner deg igjen, er det enten fordi (1) du lever på en løgn i en teistisk virkelighet, eller fordi (2) jeg tar feil i det ovenfor. Men selv i forsøket av å vise at jeg tar feil, må du forsøke å konstruere egne kontra-aksiomer, som kan komme nær å gi en meningsfull forklaring på universet og dine egne opplevelser. Og for å entre det prosjektet, må vi forbi kjedelige og late soundbites, og inn i den vanskelige oppgaven med å gjøre rede for selve…virkeligheten.

Om vi kommer dit, er i hvert fall dette innlegget allerede verdt det.

Thanks needs be given to Scott Church for inspiration for this post.

Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

“For what can be known about God is plain to them, because God has shown it to them.

For his invisible attributes, namely, his eternal power and divine nature, have been clearly perceived, ever since the creation of the world, in the things that have been made. So they are without excuse.”
– Romans 1,19-20

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet

Da er vi kommet frem til fjerde og siste steg av dette gudsbeviset, som er en modernisert versjon av Aquinas’ tredje vei.

Hittil har vi demonstrert at det eksisterer EN ubetinget virkelighet som er opphav til alt som eksisterer, og at dette opphavet er ubegrenset, evig, immateriell, absolutt enkel og unik.

Først noen flere definisjoner:

4.1 “Skapelse” betegner den ultimate oppfyllelsen av en virkelighets betingelser.

4.2 “Ultimat oppfyllelse” betegner oppfyllelsen av en virkelighets betingelser som ikke selv er avhengig av noen videre betingelser. Ultimat oppfyllelse står i kontrast til videre oppfyllelse, hvor en virkelighet som oppfyller betingelser selv er avhengig av videre betingelser.

(Les de tidligere postene, så får dere en innføring i hvorfor vi benytter denne litt tunge språkbruken her.)

4.3 “Skaper” betegner kilden som ultimat sett oppfyller betingelsene til en betinget virkelighet.

Enten er en virkelighet betinget av noe annet, eller så er den ikke det. Som vi viste i pkt 3.4, eksisterer det nøyaktig EN ubetinget virkelighet. Derfor er alle andre virkeligheter utenom den ubetingede virkeligheten, betingede virkeligheter. De er med andre ord avhengig av noe annet for sin eksistens.

4.4 Alle virkeligheter utenom den ene ubetingede virkeligheten, er betingede virkeligheter

En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et begrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer ikke (fra 1.6). En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et ubegrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer heller ikke (fra 1.7). Derfor

4.5 Den ene ubetingede virkeligheten oppfyller alle betingelsene hos alle betingede virkeligheter

Siden alle andre virkeligheter, er betingede (fra 4.4), og skaperen ultimat oppfyller alle betingelser (fra 4.2 og 4.3), får vi:

4.6 Skaperen er skaper av alle virkeligheter

Skaperen av alle ting, må kontinuerlig oppfylle betingelsene til alle betingede virkeligheter, for hvis betingelsene på noe som helst tidspunkt ikke var oppfylt, ville den betingede virkeligheten slutte å eksistere (fra 1.3). Derfor må Skaperen opprettholde alle andre virkeligheter så lenge de eksisterer, som deres ultimate betingelse, fra Adam Sandler, til naturlover, higgsboson og eventuelle multivers. Derfor:

4.7 Skaperen opprettholder kontinuerlig alle virkeligheter i eksistens

Puuuuh. Disse fire stegene er altså en måte å demonstrere at teisme, troen på Gud, er sann. Det eksisterer en Skaper som ikke er begrenset av verken tid, rom eller naturlover, men er uforanderlig, evig, immateriell, ubegrenset, absolutt enkel og opphavet til alle ting til enhver tid.

Sagt på en annen måte: Skaperen er Eksistensen selv.

PS: Du trenger ikke å kalle Skaperen for “Gud” dersom det navnet smaker vondt, men det er altså eksakt dette all klassisk teisme betegner som Gud.

Hvis du er en fornuftig person, kan du jo lete etter fatale feil i argumentet, eller altså vurdere om faktisk Skaperen eksisterer som menneskehetens beste kunnskap som overgår enhver fornuftig tvil. Vi har brukt litt mer tid og plass enn kanskje strengt nødvendig, men det er nettopp for å tydeliggjøre og forsøke smutthull fra konklusjonen umulig.

Et filosofisk deduktivt bevis viser hvordan du og jeg og noe kan eksistere i det hele tatt, helt fra første betingelser, og hvorfor Skaperen selv ikke kan ha noen forklaring på sin egen eksistens, i kraft av å være ubetinget og absolutt enkel.

Det eneste empiriske faktumet vi trenger for å få gjennom dette beviset, er at noe eksisterer. Utover det trenger du ikke å holde til en bestemt vitenskapelig eller filosofisk teori for å kunne vurdere argumentet.

Var noe uklart? Legg igjen en kommentar, eller send en mail. Jeg har mange gode samtaler gående som starter over mail, men jeg starter gjerne flere! :)

Vil du ha flere bevis? Bare å komme med etterlysninger!

Aquinas’ tredje vei i modernisert form – en nødvendig virkelighet

Hele serien:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

Hvorfor ikke bare starte høsten med en pangstart, ved å kjøre en rekke med argumenter for Guds eksistens? Guds eksistens og Guds natur er antakeligvis det menneskehetens klokeste hoder har brukt mest tid til å skrive om. Fra antikkens tenkere, til middelalderens store filosofer, til renessansens største matematikere og utviklere av den vitenskapelige metode, til flere av dagens råeste filosofer og vitenskapsmenn.

I denne posten skal jeg starte med et bevis av at det må eksistere minst en nødvendig virkelighet, før vi i fremtidige poster ser hvorfor denne virkeligheten må være Èn, absolutt simpel, ubegrenset i sine perfeksjoner, unik og må være den som opprettholder alle ting i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

3290566593_f2f8837ace

Dette er nok måten jeg tenker å skrive i en eventuell fremtidig bok, så all kritikk, råd, spørsmål, forslag, motargumenter, ris og ros settes veldig pris på! :)

Nå kommer vi naturligvis ikke helt frem til den kristne Gud med dette argumentet alene. Jøder, muslimer, sikher og enkelte hinduister vil nok nikke anerkjennede til beviset av en evig, immateriell, nødvendig, allmektig, allestedsværende, allvitende Skaper og Opprettholder av universet. For å komme helt dit, må vi argumentere for Jesu’ oppstandelse. Men vi har et bedre fundament når vi allerede har bakgrunnskunnskapen av at Gud eksisterer og at naturen selv ikke i prinsippet kan være et lukket system som strikt umuliggjør noe slikt som mirakler. Vi kommer dessuten frem til at en ekte og konsekvent ateistisk filosofi vil være grunnleggende irrasjonell, fordi den må nødvendigvis mangle en intern logisk sammenheng.

Egentlig kan disse kalles bevis for Guds eksistens, i ordets rette forstand. De er imidlertid filosofiske bevis, og ikke av den typen bevis vi både bruker og misbruker i dagligdags prat. Det er helt klart en styrke, og ikke en svakhet. For dersom Gud faktisk kunne latt seg påvise i et reagensrør, gjennom ikke-reduserbar kompleksitet i evolusjonsprosessen eller ved lukkede eksperimenter i en partikkelakselerator under høyst kunstige forhold, ville det vi hadde funnet umulig kunne vært Gud i det hele tatt. Det ville i beste fall vært en slags Marvel superhelt eller Zeus, og ikke den nødvendige kilden til all eksistens og væren. Derfor skal du være ganske ignorant for å kreve bevis at nettopp den typen. Dette krever kort sagt mer…innsats!

Det finnes naturligvis andre og bedre kilder til kunnskap enn naturvitenskap også, og vi kan vite masse om både Gud og menneskets sjel. Mer om det her.

Filosofiske bevis starter nemlig rett ved fundamentet av huset, ulikt “vitenskapelige bevis”, som først kan starte i 3. etasje, og forutsetter at vi allerede har etablert fundament, 1. og 2. etasje. Noe de fleste aldri gjør. Følgelig blir altfor mange diskusjoner om universets og Guds eksistens fort veldig overfladiske. Siste ord i denne typen filosofiske bevis holder seg upåvirket av naturvitenskapelige fremskritt, selv om de kan informeres og belyses av dem.

Så argumentet går som følger:

1.1 Bibelen sier at Gud eksisterer

1.2 Hvis Gud eksisterer, så må Bibelen være sann

1.3 Derfor må Gud eksistere (fra 1.1 og 1.2)

Neeeeida, jeg har faktisk noe litt bedre i tankene. Men for mange, både kristne og ikke-kristne, virker det som om sirkeleksempelet ovenfor representerer hvor meningsløst det er å forsøke å bevise Guds eksistens.

aquinas-tide

Jeg skal forsøke å omformulere Thomas Aquinas’ sitt tredje gudsbevis, og utlegge det i en “moderne” kontekst. Nemlig nødvendigheten av Gud som skaper og opprettholder for all kontingent eksistens. Aquinas’ sitt bevis er nok fullt mulig å forsvare den dag i dag, men ordbruken hans hører hjemme i en egen kontekst. Noe vi ikke trenger å bruke masse tid på å forsvare dersom vi bare tilpasser litt. Selv om undertegnede likevel liker å forsvare konsept som prinsippet om kausalitet (årsak-effekt) på Minerva.

Jeg skal særlig bruke to nye ord, som jeg raskt kan gi min definisjon av her. Hvis du leser over denne to ganger, og holder tunga rett i munn, tror jeg de fleste skal klare å følge resten av argumentet helt ut:

Kontingent: Enhver kontingent virkelighet kan befinne seg i en tilstand av å være (eksistens) eller av å ikke være (ikke-eksistens). En kontingent virkelighet kan både eksistere og ikke eksistere, kontra en ikke-kontingent virkelighet, som har nødvendig eksistens.

Betinget: Å være betinget i denne sammenhengen, vil si at en virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens. Altså avhengig av en annen virkelighet for å oppfylle sine betingelser, kontra en ubetinget virkelighet, som eksisterer nødvendig.

For eksempel er en katt en betinget virkelighet, ikke bare på grunn av at den har opphav i sin kattemor og kattefar, men siden den er avhengig av celler og struktur av celler for sin eksistens. Ingen celler – ingen katt. Celler er igjen avhengig av molekyler og struktur gjennom såkalte kjemiske bindinger for sin eksistens. Helt ned til fundamentalpartikler…og videre.

Merk at betingelsene oppfylles i rekkefølge av eksistens. Altså vertikalt. Ikke horisontalt, som f.eks. innenfor tid. Det vil si at argumentet holder selv utenfor tid, i et evigvarende univers, eller selv om en ung gravid mor i 1990 får tak i en tidsmaskin og føder en sønn i 1921. Argumentet gjelder hva som holder mor og sønn i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

Merk også at ordet virkelighet brukes i en veldig bred forstand her, og er på ingen måte begrenset til en bølge, partikkel eller et materielt objekt som en stol, en stein eller et atom. Det inkluderer også såkalte naturlover, rom, tid og alt som kan sies å….vel, eksistere!

Så la oss først sitere Aquinas’ sitt sammendrag av denne tredje veien. Du kan lese sitatet, eller bare hoppe rett over til min utlegning nedenfor. Er du utålmodig, kan du dessuten lese hele sammendraget av gudsbevisene i Qunique Viae (fem veier) fra Summa Theologica her:

“The third way is taken from possibility and necessity, and runs thus. We find in nature things that are possible to be and not to be, since they are found to be generated, and to corrupt, and consequently, they are possible to be and not to be. But it is impossible for these always to exist, for that which is possible not to be at some time is not.

Therefore, if everything is possible not to be, then at one time there could have been nothing in existence. Now if this were true, even now there would be nothing in existence, because that which does not exist only begins to exist by something already existing. Therefore, if at one time nothing was in existence, it would have been impossible for anything to have begun to exist; and thus even now nothing would be in existence — which is absurd. Therefore, not all beings are merely possible, but there must exist something the existence of which is necessary.

But every necessary thing either has its necessity caused by another, or not. Now it is impossible to go on to infinity in necessary things which have their necessity caused by another, as has been already proved in regard to efficient causes. Therefore we cannot but postulate the existence of some being having of itself its own necessity, and not receiving it from another, but rather causing in others their necessity. This all men speak of as God.”

Merk at når Aquinas prater om å “postulere” eller “dette snakker alle om som Gud”, så er ikke dette en plutselig og tilfeldig påstand eller gjetning, men henger sammen med at dette bare er et sammendrag fra en mann som skrev ca. 50.000 sider om dette temaet. Han kvalifiserer disse påstandene godt i løpet av verkene sine, som står godt den dag i dag. For min innføring i thomisme, kan du eventuelt lese:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel

Eller bare skaffe deg denne perlen av en bok først som sist.

Så la oss tydeliggjøre dette litt.

1.1 En betinget virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens

1.2 En ubetinget virkelighet er ikke avhengig av noen annen virkelighet for sin eksistens. En ubetinget virkelighet må følgelig være helt og fullstendig uavhengig.

1.3 En betingelse viser til en hvilken som helst forutsetning som en betinget virkelighet er avhengig av for sin eksistens. F.eks. er kattens eksistens avhengig av en atomisk og sub-atomisk virkelighet. Et eksempel er sterk kjernekraft, en av de fire grunnleggende naturlovene, som binder nukleoner sammen til atomkjerner. For uten den sterke kjernekraften, ville det ikke eksistert noen katt.

Videre til argumentet.

1.4 Det eksisterer betingede virkeligheter. Neppe en veldig kontroversiell påstand. Dette kan bare avvises til prisen av å måtte avvise eksistensen av hele universet, eller av å påstå at alle ting er evige og uforanderlige. De innvendingene er 2500 år gamle, og er allerede behandlet her, så vi fortsetter…

1.5 Enten eksisterer bare betingede virkeligheter (BV), eller så eksisterer minst en ubetinget virkelighet (UBV). Logisk nok. Alternativene dekker hele spekteret og utelukker hverandre.

1.5a Vi står derfor med hypotesen: UBV v ~UBV.

(Leses som: Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet eller ikke minst en ubetinget virkelighet)

Så la oss teste ut hypotesen ~UBV: at det ikke eksisterer noen ubetinger virkelighet.

~UBV vil være oppfylt ved et av to alternativer:

  1. Det eksisterer et begrenset antall betingede virkeligheter
  2. Det eksisterer et ubegrenset antall betingede virkeligheter

Hva med alternativ 1?

For at BV1 (= Betinget virkelighet nr. 1) skal eksistere, må den ha fått oppfylt sine betingelser fra BV2, som igjen må ha fått dem fra BV3. Siden vi har et begrenset antall BV, vil rekken før eller siden stoppe på et BVn (= Betinget virkelighet nr. n). Problemet her er naturligvis at hvis rekken slutter i BVn, og BVn ikke har fått oppfylt sine betingelser, så kan verken BVn eller resten av rekken eksistere i utgangspunktet.

Vi kan igjen tenke oss eksempelet med katten. Hvis kattens eksistens (BV1) hviler på eksistens og struktur av dens celler (BV2), som igjen hviler på eksistensen og strukturen av molekylene (BV3), helt ned til en slags kvantepartikkel, urmasse eller i ordene til ateisten J. Mackie; “et permanent lager med materie” (BVn). Men ulikt Mackies sitt forslag, har vi allerede godtatt at selv ikke dette lageret har ubetinget eksistens, men er betinget. Verken lageret, kvarkene eller følgelig katten kan her altså eksistere. Om materie kan ha en ubetinget nødvendig eksistensen skal vi se mer på senere.

Vi konkluderer derfor med at…

1.6 Det kan ikke eksistere et begrenset antall betingede virkeligheter

Men kan det eksistere et ubegrenset antall BV, slik som i alternativ 2?

Hvis BV1 er avhengig av BV2, vil ikke BV1 kunne eksistere før BV2 eksisterer. Samtidig vil ikke BV2 kunne eksistere før BV3 eksisterer. Følgelig blir hele den uendelige rekken fra BV1 til BV, en rekke av virkeligheter som ikke har fått sine betingelser oppfylt, og derfor ikke kan eksistere. Hvis kattens eksistens hviler på et uendelig antall forutgående virkeligheter, vil ingen av disse ha fått oppfylt sine betingelser, og ingenting ville noensinne eksistert. Inkludert katten. Derfor kan vi si at…

1.7 Det kan ikke eksistere et ubegrenset antall betingede virkeligheter

La oss se på et annet eksempel. For kan ikke antallet betingede virkeligheter være et sirkulært sett? Altså f.eks. at BV1 får sin eksistens fra BV2, som igjen får den av BVn, helt til vi er tilbake på BV1 igjen? Altså en liten rip-off fra østlige virkelighetsbilder som hinduisme og buddhisme? What comes around, goes around?

Problemet her er at dette eksempelet bare er en omformulering av alternativ 1 eller 2. Enten har den sirkulære rekken et begrenset antall medlemmer, som gjør at eksistensen til BV1 til slutt, etter noen runder, er avhengig av BVn. I det andre tilfellet er BV1 avhengig av en uendelig rekke, men hvor ingen av medlemmene noensinne får sine betingelser for eksistens oppfylt. Følgelig kan heller ikke dette eksempelet unnslippe ikke-eksistens.

En siste mulighet, er at BV1 bare kan oppfylle sine egne betingelser. Det er åpenbart absurd, siden det impliserer at BV1 eksisterte i forkant av BV1 for å få BV1 inn i eksistens. At ingenting har egenskaper som gjør at det kan få seg selv inn i eksistens, men ingenting kan ikke ha noen egenskaper. Det kommer av hva det vil si å være ingenting. Du må nesten hete Lawrence Krauss for å ikke fatte det.

253694_175751325907951_939664574_n

Så vi kommer til…

1.8 Dersom det ikke er minst en ubetinget virkelighet, så eksisterer ingenting (fra 1.6 og 1.7)

1.9 Minst en virkelighet eksisterer

Det interessante her er naturligvis at du ikke trenger et helt univers eller en Big Bang-begynnelse for å få dette argumentet gjennom. Det holder med en enkelt ting som eksisterer på et enkelt punkt. En liten colaboks i august 2014 alene, ville vært mer enn nok for å komme frem til Gud.

1.10 Minst en ubetinget virkelighet må eksistere (fra 1.8 og 1.9)

Kan det være flere? Kan dette være materie? Hvorfor må denne virkeligheten være allmektig? Hvorfor må den være Gud? Det blir tema for neste steg. Du er kanskje sliten allerede, og fortjener en pause.

Og ja; hvis du ikke liker konklusjonen ovenfor, og ønsker å avvise den – så krever det argumenter. But that goes without sayin’…

Eller dersom vi skulle oppsummert med thomistisk språk i god tredje vei-stil: Enhver essens (hva en ting er – f.eks. hva et eple er) som er atskilt fra dets eksistens (at tingen er – f.eks. at eplet eksisterer), må terminere i noe hvis essens ikke er atskilt, men hvor essensen simpelthen er identisk med dets eksistens. Noe som bare kan oppfylles hos en virkelighet som er ren aktualitet. Et av Guds navn, er Eksistensen selv. Mer om det i en tidligere post her.

Aquinas-Meme-6-640x422