Tag Archives: kjærlighet

Dere skal elske hverandre! – Om kjærlighet

Som kristen har man i det minste en fordel: Det er ikke vanskelig å finne ut den grove oppskriften på hvordan man burde leve.

Hør dette innlegget som podcast:

Jesus gjør det uttrykkelig klart flere ganger. I Johannesevangeliet kommer det til uttrykk på denne måten:

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»
Joh 13,34-35

Når han blir spurt om å oppsummere loven med det største budet i Matteus 22, svarer han følgende:

Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Mat 22,37-40

Jesus trekker likhetstegn mellom å elske Gud og elske vår neste. Det er utfordrende, men det blir verre. Den kanskje mest utfordrende befalingen kommer noen kapitler tidligere:

Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som  mishandler dere og forfølger dere.
Matt 5,43-44

Men hva betyr det så å elske? I vår hollywoodske tidsalder, høres det å elske ut som noe som har mye med følelser å gjøre. Men hvem av oss klarer å mane frem gode følelser for fremmede? Ja, selv for fiender? For folk vi egentlig har lyst til å hate?

Det hjelper å tenke litt gjennom hva det egentlig vil si å elske, og hva kjærlighet kan bety, i denne konteksten. Som alltid kan nok vår kjære Thomas Aquinas hjelpe oss. Aquinas lærer oss at det å elske er et verb. Det å elske er å ville det gode for den andre. Det å ville er noe vi gjør. Mer utdypende:

As the Philosopher says (Rhet. ii, 4), “to love is to wish good to someone.”  Hence the movement of love has a twofold tendency: towards the good which a man wishes to someone (to himself or to another) and towards that to which he wishes some good.  Accordingly, man has love of concupiscence towards the good that he wishes to another, and love of friendship towards him to whom he wishes good.

Now the members of this division are related as primary and secondary: since that which is loved with the love of friendship is loved simply and for itself; whereas that which is loved with the love of concupiscence, is loved, not simply and for itself, but for something else.
(Summa Theologiae I-II.26.4)

Ikke nok med det. Å elske er noe vi gjør for den andre. Handlingene våre har mål i vår neste. Vi elsker for den personens skyld – ikke for oss selv. Vi elsker ikke for å få noe tilbake – verken status, berømmelse eller penger – men fordi vi vil den andres gode.

Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.
1 Joh 4,19-21

Positive følelser er ofte assosiert med kjærlighet. Vi opplever ofte følelser av glede og et ønske om være med den andre. Men disse er ikke i seg selv kjærlighet, men snarere en effekt av den.

Siden det å elske er å ville det gode for en annen, er det også en aktiv handling innenfor hva vi har kapasitet til, snarere enn en passiv handling. Når Jesus befaler oss å elske, betyr det altså at vi ikke at vi trenger å vente på en følelse eller en innskytelse for å elske, men det er noe vi kan gjøre selv når det ikke kjennes rett, eller det skaper noen glede i oss selv.

Jesus forventer ikke at vi skal gå rundt med masse varme følelser til naboen vår, den fremmede eller fienden vår. Men Jesus kommanderer oss til å ville – til å handle for vår nestes gode. Handlinger av ren hevn eller av hat er fjernet fra menyen for en kristen. Terror, vold eller skjellsord uten mål og mening er blitt utilgjengelige.

Problemet i vår kultur, er at vi har en inngrodd oppfatning om at kjærlighet samsvarer tett med følelser, snarere enn at følelser kan være en følge av kjærlighet i seg selv. Et dårlig resultat av dette, kan være at vi blir innadvente i å vente på kjærligheten i eget følelsesliv, snarere enn å være utadvent mot den andre. På en annen side, om følelsene er på plass, kan vi lure oss selv til å tro at det er tilstrekkelig, selv når de gode handlingene våre mot andre ikke følges opp. I verste fall kan kjærlighet bli selvrealisering, snarere enn det å ville det gode for den andre.

Et symptom på det, er om vi forteller oss selv at vi bare kan elske når følelsene er på plass – i ekteskap, i vennskap, i kristen nestekjærlighet – snarere enn å være et verb. En handling vi må trene oss opp til å velge igjen og igjen, og som vi kan velge uavhengig av hva slags sinnelag vi måtte befinne oss i.

Men det å la seg kontrollere mer av følelser enn fornuft, hører barndommen til, og et tegn på modning er å reversere dette forholdet.

Følelser er både naturlige og viktige, men intellektet vårt kan ta styringa over den skuta hvor følelser befinner seg under dekk. Denne treningsprosessen er viktig for oss.

Kant hevdet langt på vei at intellekt og følelser kunne betraktes helt separert. Den gode handlingen for Kant, var gjerne en handling hvor alt av følelser stritter imot, men vi likevel velger det rette. Hvor vi tvinger oss selv til å gi lommeboka tilbake til damen som mistet den, selv når det oppleves som en stor kostnad for oss.

Aristoteles og Aquinas har en litt mer nyansert forståelse. For dem er det viktigste å øve opp en karakter som er naturlig disponert mot gode dyder – hvor det til slutt fremstår lett for oss å elske og være gode – fordi det virker naturlig. Det er bedre å ha utviklet en karakter hvor det oppleves som gledelig å kunne overrekke lommeboka tilbake til damen, enn om det skulle oppleves som en stor kostnad.

Så elsk hverandre. Elsk din neste som deg selv. Elsk deres fiender. Tren på det. Forsøk å være en helgen. Hvilket annet alternativ kan det finnes for en som forsøker å etterfølge Jesus?

Det er ikke enkelt. Men man har mer enn nok å jobbe for et helt liv.

Og hva mer kan vel et menneske ønske seg, enn retning, mening og utfordring nok for et helt liv? Og kanskje forbi det også?

Må man være kristen for å leve slik? Nei, så klart ikke.

Men hvorfor skal man elske hverandre, om man ikke lever som kristen? Hvordan kan man gå så langt som å identifisere det som selve meningen med livet? Fordi det er godt, svarer du kanskje. Okay, men hvordan kan du vite at det er godt?

Å si at det er godt å elske hverandre, er en fantastisk ambisiøs påstand om objektiv og normativ moral. Det krever en tilsvarende solid forankring. Det krever at vi kan si noe mer om mennesker. Noe som går forbi å si at sporadiske disposisjoner mot å oppleve gode følelser mot hverandre kan være simple bieffekter av evolusjonsprosessen, flokkmentalitet, eller å si at vi er samlinger av meningsløs materie.

Så hva da? Tja. Det hjelper i det minste å tro at Gud er virkelighetens dypeste forankring. Det hjelper å tro på at Gud ble menneske, vandret blant oss, og viste oss helt konkret hvordan vi burde leve.

Illustrasjonsbilde er eget bryllupsbilde. Tatt av fantastiske Wide in Wonder.