Tag Archives: macintyre

Noen tanker om Ottosens kronikk om ateister og moral

Espen Ottosen har skrevet en ny kronikk i Aftenposten med overskriften «Kan man være god uten Gud»?

Enkelte reaksjoner har vært så forutsigbare at du kan stille atomur etter dem. Hos rakettforskerne i Hedningsamfunnet hoverer de over hvor teit påstanden er, noen lettbeinte tvitrere bruker situasjonen til å skaffe emosjonelle likes, tilsynelatende uten å forstå ironien over hvor lite selvinnsikt man må ha for å tro at man som uutdannet tvitrer kan flire av problemet som storheter fra Platon til Nietzsche har dedikert store deler av hjernekraften sin til. Noen synes synd på Ottosen for å trenge en sint mann i Himmelen for å gjøre godt. Du har dessuten den vante gruppen som nøyer seg med å rase over overskriften, og avslører at de ikke lenger har konsentrasjonsevne til å lese mer enn seks ord før de blir slitne.

Overskriften var uten tvil redaksjonens valg, siden du får lave odds på at en slik provokasjon gir 10x mer klikk enn en mer presis tittel. Men at overskriften ikke er den reelle problemstillingen som diskuteres i teksten, gjør Ottosen klar raskt:

Jeg har skrevet noe lignende for tre år siden i denne teksten om godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanetikere.

Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? På Skepsisuka på Blindern sist uke fikk jeg et godt spørsmål fra salen som jeg møter overraskende ofte: «Kan en ateist være en god person»? Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.

Å forsøke å skrive fornuftig om noe så omfattende som fundamentet for moralfilosofi under begrensningene i lengde og vokabular for å gjøre en slik tekst interessant for Aftenpostens lesere, er et ganske umulig prosjekt, men Ottosen skal ha for forsøket.

Hva diskuterer vi egentlig?

For problemstillingen er virkelig vanskelig. Kan det under en ateistisk naturalisme eksistere en referansestandard for «god», som gjør at vi kan si noe virkelig er godt og ondt utenfor menneskets subjektive oppfatning. På samme måte som ord som rød eller rund får mening av å vise til en referansestandard forbi seg selv, som individuelle ting som utviser rødhet og rundhet har, må god også referere til noe, for å være en størrelse det gir mening å prate om.

Platons svar var som kjent å henvise til denne ideelle formen av «det Gode», mens Nietzsche, ingen stor Platon-fan, mente at vi er “Beyond Good and Evil“.

Denne sofaen er lykkelig nå. Den har alltid drømt om å utvise rødhet og rundhet.

En ryggmargsreaksjon fra mange ateister, er at vi kan jo bare bruke naturvitenskap, opplysning, fornuft og andre flotte ord med uklar betydning til å bli enige om hva som er godt. Det er vel i hvert fall bedre enn å tro at denne skjeggete diktatorguden skal bestemme det liksom?

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Det svaret avslører imidlertid at man ikke har forstått substansen bak problemstillingen, og bare prøver å redde ansikt ved å kaste ut noen meningsløse slagord.

Kan naturvitenskap hjelpe oss å finne ut god moral?

La oss ta naturvitenskap. Kan ikke naturvitenskap avgjøre hva som er godt?

Nei. Si at naturvitenskap hjalp oss å identifisere en vaksine som effektivt bekjemper polio. Empiriske observasjoner bekrefter at dette er en god måte å redde og bedre menneskeliv på.

Har ikke da naturvitenskap hjulpet oss i å identifisere hva som er godt? Har vi ikke nå forstått at vi må ta i bruk vaksiner til å bedre menneskers situasjon på kloden vår?

På ingen måte. Resonnementet over hviler på en enkel logisk syllogisme.

P1: Vaksine X kan utrydde polio
P2: Om polio er utryddet, bedrer dette mulighetene for menneskelig blomstring
P3: <Manglende premiss>
K: Derfor burde vi ta i bruk vaksine X

Det manglende premisset, er det viktige her. Det er det som har det verdiladde, moralavgjørende innholdet. Ordet «burde» i konklusjonen, er nemlig normativt, og ikke bare deskriptivt. Det forteller oss ikke bare om tingenes tilstand , men det forteller oss at vi burde etterstrebe å realisere en ny beskrivelse av tingenes tilstand.

Men du vil aldri finne slike verdiladde påstander i naturvitenskapelige resultater alene. Du kan lete i så mange peer-reviewede forskningstekster du bare vil, men ikke finne noe slikt gjemt i dataene. I hvert fall ikke uten at forskeren har forsøkt å smugle inn sine egne meninger i tolkningsdelen. Det verdiladde er forut for all vitenskapelig utforskning, og moral kan derfor aldri avgjøres av naturvitenskap. Vaksiner kan hjelpe oss å utøve godhet, men det forutsetter at vi allerede har en eksisterende formening om godhet. Derfor må det manglende premisset være noe slikt som:

P3: Det er godt/ønskelig å bedre mulighetene for menneskelig blomstring over hele verden.

Men om David Hume har rett, slik den moderne ateistiske virkelighetsforståelsen langt på vei er avhengig av, kan vi ikke utlede et bør fra et er. Vi kan si at vi har oppdaget at vi er evolusjonært utviklet til å elske barna våre, men dette alene forteller oss lite om hvorvidt det er godt å elske barna våre. Om naturen ikke er verdiladd, kan vi like godt gjøre opprør mot den, og kaste barna våre utenfor en klippe. Det å observere naturen forteller i følge Hume oss nada niks om hvordan ting burde være.

Kan fornuft hjelpe oss til å bli enige om god moral?

Men kan vi ikke bare bli enige om hvordan det er fornuftig for oss å leve, og hvordan det er fornuftig å etablere gode samfunn?

Problemet er at her finnes det to alternativer:

  1. Vi kan bli enige om at noe er godt, fordi vi har identifisert en godhet som eksisterer uavhengig av oss selv
  2. Vi kan bli enige om at noe er godt, men denne «godheten» er helt og fullt kontingent på oss selv

I første tilfellet, vil moralfilosofi være en rasjonell øvelse. Vi forsøker å oppdage noe som virkelig er der. Vi blir deretter enige om at dette er godt, slik vi blir enige om at evolusjonsteorien eller spesielle relativitet beskriver naturens funksjoner på en god måte. Det er naturligvis mindre enighet om dette, men det kan trolig begrunnes i at metafysikk – studiet av hva som er virkelig – er langt vanskeligere enn både biologi og fysikk.

I andre tilfellet, vil moralfilosofi være en a-rasjonell øvelse. Det vi driver med, har ingen faktisk sammenheng med virkeligheten utenfor oss selv. Det vil ikke gi egentlig mening å kalle noe som helst for «godhet», fordi det nå representerer bare «enighet». Hva vi kaller «godt», er helt og fullt kontingent på vår enighet.

Nordmenn er i stor grad enige om at likeverd er en god ting. Indere mener i stor grad at sortering av jenter kan forsvares, og har til og med tidligere praktisert enkebrenning i stor skala. Nordmenn setter ytringsfrihet høyt. Kinesere tenker at litt mer sensur er på sin plass.

Men vi har nå mistet alle våre ressurser til å fordømme indere og kinesere, fordi de bruker samme metode som oss, og så lenge det er stor nok enighet, er tross alt kineserne og inderne ganske mange flere enn oss. Kanskje det er vi som burde revurdere likeverd og ytringsfrihet?

I første tilfellet, sier vi at godhet er rasjonelt tilgjengelig for fornuften. Men om det fornuften oppdager, er i naturen, må det bety at naturen kan fortelle oss noe om godhet. At naturen ikke bare forteller oss om tingenes tilstand slik de er, men også om hvordan det burde være. Vi har da et normativt (også kalt teleologisk) natursyn, og Hume har feil (hvilket han har, men mer om det en annen gang).

Dette får oss farlig nær en aristotelisk virkelighetsforståelse, hvor klassisk teisme plutselig ligger og vaker rett i bakgrunnen.

I det andre tilfellet, er vår enighet ikke uttrykk for annet enn emosjonelle disposisjoner. Det har ingen sammenheng med noen rasjonell øvelse. Jeg kan si at jeg føler på ubehag ved å se en mann slå barna sine, eller sende jøder til konsentrasjonsleir, men jeg kan ikke si noe om hvorvidt dette virkelig er godt eller ondt. Det å oppdage moral kan ikke være en øvelse for intellektet, men bare ren vilje. Vi er nihilister nå. Vi er “Beyond Good and Evil”, hvilket var Nietzsches hypotese.

En av vår tids største moralfilosofer, Alasdair MacIntyre, hevder at vi egentlig bare har (1) Aristoteles og (2) Nietzsche å velge mellom. Om det jeg har skrevet over, stemmer i sånn tålelig grad, forstår vi nå hvorfor dette gir god mening.

Les også:
Enter moralfilosofi

Problemet om vi velger Aristoteles, er at vi sitter igjen med et klassisk virkelighetsforståelse, hvor Gud virker nærmest uunngåelig.

Problemet om vi velger Nietzsche, er at det gjør alle våre menneskelige prosjekter meningsløse. Det er ønsket om å være med å etterstrebe noe godt, uansett hvordan du definerer det, som får oss alle opp av senga om morran. Prisen for å velge dette alternativet, virker høy.

Ottosen har et poeng etter at karikaturene har fått legge seg. Det kan være en stor pris å betale å unngå Gud.

Hør mer:
Foredrag: Nietzsche vs. nyateistene

Kristen heller-enn hva?

Kommentatoren med nicket “Medicineman89” berører et godt poeng på en annen tråd her, som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Han skriver:

“Men raskt til noe annet: Gitt at en skulle kunne “bevise” (sterkt sannsynliggjøre, i det minste) teisme på denne måten, hvordan trekker en linjene fra et teistisk verdensbilde til at kristendommens Gud og Jesus er sann? Hvordan knytter man egenskaper som allvitende, allmektig og godhet til disse? Jeg savner kanskje en begrunnelse for denne linken blant mange apologeter.”

Det er sant at denne bloggen, og mange kristne filosofer, ofte konsentrerer seg mest om argumenter for Gud, og mot ateisme i ulike indirekte varianter. Det som det står mindre om, er hvorfor dette konseptet om Gud skulle vise seg å støtte den kristne forståelsen av Gud.

Red: Denne posten er ikke et forsøk på å fullføre disse stegene fra generell teisme (gudstro) til spesifikk kristen teisme, men heller å forklare hvorfor jeg (og diverse andre filosofer) gjerne velger å fokusere på denne måten.

En begynnelse på et svar her, handler nok om kontekst. Nemlig hvilket situasjon man befinner seg i, og hvem man kommuniserer til. Paulus, som diskuterer med lærde grekere i Apostlenes Gjerninger, kommuniserer til mennesker med en helt annen bakgrunn, og hvor den felles plattformen mellom dem er en ganske annen, enn Augustin på 400-tallet, Blaise Pascal på 1600-tallet, C. S. Lewis på 1900-tallet, eller Daniel Joachim i Norge i 2015 (uten sammenligning for øvrig).

Personene Paulus prater med i det første århundret har allerede arvet en grunnleggende filosofisk teisme fra sine forfedre som utgjør bakgrunnsteppet for videre diskusjon, slik at Paulus kan si:

“For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.”
(Apg 17,23)

I kontrast med dette, er det betydelig vanskeligere å få folk i dag til å i det hele tatt vurdere tanken om at Gud kanskje eksisterer, i en kultur som er vidt forskjellig fra Paulus’ tid, på godt og vondt. Her, hvor vi har avskrevet Gud prima facie, dessverre som oftest på bakgrunn av barnslige gudskonsepter i kulturen vår og et etterslep av utdatert positivistisk gift som strømmer gjennom cellene våre.

Så mens Paulus kan ta seg luksusen av en mer rendyrket kristen tilnærming der han kommuniserer i kontrast til andre gudstroende, går mer av tiden med her til å vise hvorfor en grunnleggende teistisk filosofi i det hele tatt er mulig, hvorfor den antakeligvis er vårt mest rasjonelle alternativ, eller at positivisme og scientisme faktisk er…gift. Først da åpnes muligheten for rationalé av spesiell åpenbaring, og først da kan vi undersøke de store monoteistiske tradisjonene på alvor.

Så jeg tror det er et forståelig valg. Det store feilgrepet enkelte observatører tar, kommer først i å anta at denne presentasjonen er noe helt annet enn ortodoks kristen tro, og irrelevant for den. En kristen forståelse av Gud, er ikke noe helt annet fra hvordan Aristoteles, klassiske jøder og muslimer forstår ham. En kristen deler fundament med disse ganske langt, og de kommer alle frem til den forståelsen av at Gud er perfekt god, allvitende og allmektig. men på et punkt kommer kristendommen med noen påstander om hvordan Gud konkret har åpenbart seg i historien, og har avslørt visse sannheter om virkeligheten. Som at Gud er treenig, og slo seg sammen med en menneskenatur i personen Jesus Kristus. Påstander som kan vurderes og diskuteres på sine egne meritter.

Game over!
Game over!

For mer om dette, les filosofen Edward Feser sin post:
Pre-Christian Apologetics

Se også:
An Aristotelian Proof for the Existence of God

Alasdair MacIntyre, som er både en av de største moralfilosofene og filosofene siste 100 år, har en tankevekkende forelesning han kaller “Catholic Instead of What”. Kort oppsummert handler den om at vi ikke bare identifiserer oss med en slags felles filosofi vi deler med andre, men vi tilhører den heller-enn diverse konkurrerende alternativ. I kontrast til andre samtidige forståelser.

Når vi gir vår lojalitet til en virkelighetsoppfatning, avviser vi samtidig andre virkelighetsoppfatninger. Hvis noen kaller seg en muslim, og tror Jesus bare var en profet, eller en materialistisk ateist, og tror at alt i virkeligheten består av kvantifiserbar materie, har de samtidig avvist at Jesus kan ha vært Gud selv, inkarnert som menneske.

Les også:
Gud og menneske i en person

Jeg selv er en kristen heller-enn f.eks. en naturalistisk ateist. Det gjør at jeg identifiserer meg med visse doktriner og oppfatninger om virkeligheten, som får meg til å tenke og forstå på andre måter, heller-enn de naturalistiske doktriner og oppfatninger, som jeg avviser, ville fått meg til å gjøre. Jeg forstår meg selv som en del av et skaperverk, snarere enn et meningsløst, absurd brute fact-univers, og jeg mener at mennesket peker mot noe større enn seg selv, i tillegg til å være det foreløpige produktet av en langvarig utviklingsprosess. Jeg er dessuten overbevist om at teisme, og særlig kristen teisme, er mer rasjonelt, og forklarer både virkelighet og det menneskelige opplevelsesspekteret med større presisjon og dybde heller-enn det naturalistisk ateisme i prinsippet kan gjøre.

Denne bakgrunnen vi har, gir i neste omgang opphav til narrativer som vi plasserer vårt eget liv i.

Så Paulus ble kalt en kristen heller-enn en jøde eller en gresk pagan. Augustin var katolsk heller-enn en manikeer. Pascal var katolsk heller-enn en skeptiker eller kartestianer. Maritain var katolsk heller-enn en materialist eller en etterfølger av Bergson.

Se hele forelesningen til MacIntyre for mer om dette:

Jeg anbefaler dessuten sterkt forelesningen hans om å være en filosof i en sekulær kultur, som toucher på mange av de samme poengene.

En historie om moralfilosofiens fall

Noen ting formidles bedre i historieform. Bli derfor med på et tankeeksperiment.

Se for deg at naturvitenskapene plutselig opplevde en katastrofe. Befolkningen anklaget vitenskapsmenn for å forårsake en rekke miljøkriser. Gatene preges av opptøyer. Laboratorier brennes ned. Fysikere lynsjes, mens bøker og instrumenter ødelegges. En politisk bevegelse tar over makten, og lykkes i å få naturvitenskap ut av skoler og universiteter, mens resten av vitenskapsmennene settes i fengsel.

En stund etter dette skjer det en reaksjon til denne destruktive bevegelsen, og noen opplyste spirer forsøker å gjenopplive naturvitenskapens metoder, men de har i stor grad glemt hvordan de var. Alt som gjenstår – er fragmenter.

Data fra utførte eksperimenter, men frakoblet fra det teoretiske grunnlaget som ga dem betydning i utgangspunktet. Deler av teorier som ikke henger sammen, verken med hverandre eller eksperimentene de resulterte i. Redskaper som ingen lenger forstår bruken av. Halvbrente kapitler fra bøker, enkeltsider fra artikler, delvis oppspist av tid og hærverk.

Likevel forsøkes disse fragmentene satt i stand til praksiser som går under gjenopplivede navn, som fysikk, kjemi og biologi. Voksne mennesker krangler om realiteten av relativitetsteorien, evolusjon og flogiston, selv om de sitter med veldig sporadisk kunnskap om alle. Barn lærer seg utenat gjenværende deler av den periodiske tabellen, og synger viser med biter av Euklids teoremer.

Ingen, eller i hvert fall få, forstår at det de driver med, ikke er naturvitenskap i noen virkelig forstand. For det de driver med er trukket ut av den større konteksten som ga den konsistens og koherens i utgangspunktet.

I en slik kultur, kan mennesker bruke uttrykk som ‘nøytrino’, ‘masse’, ‘spesifikk gravitasjon’, ‘atomvekt’ på måter som er systematiske, og ofte gjensidig relatert, og kan til en viss grad ligne  hvor disse uttrykkene ble brukt før kunnskapen om naturvitenskap gikk tapt. Men mye av grunnlaget for i det hele tatt å bruke disse uttrykkene vil ha gått tapt, så det hele virker ganske…tilfeldig, og de mange bruksområdene virker i det hele tatt merkelige.

Vitenskapsmennene blir beskyldt for å bare trylle med ord. Ord uten egentlig betydning. Subjektivistiske teorier om naturvitenskap vil dukke opp, og kritisere de som forsøkte å hevde at naturvitenskap fortalte noe virkelig om objektive sannheter.

Denne forestilte fantasien, høres ut som noe enkelte science fiction-forfattere kunne funnet på. Det virker til å være en verden, hvor naturvitenskapens språk og metoder, i hvert fall delvis, fremdeles blir brukt, men i en ugjenkjennelig og mishandlet stand.

Så hva var poenget med dette?

Jo, meninga var å komme med en påstand at dette faktisk har skjedd. Ikke med naturvitenskap, men med et desto viktig fagfelt – moralfilosofi. Dette virker å være statusen til moralfilosofi i dag.

Les også:
Skal sannheten gjøre deg fri?
Enter moralfilosofi

Aristoteles eller Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Så hvorfor ikke bare vende tilbake, og se om det virkelig var noe der i utgangspunktet, som vi bare lever parasittisk på i dag? I dag, hvor svært få virker til å forstå hvilke spørsmål de skal starte å stille i det hele tatt, for å komme til bunns i dette?

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Så hva var det vi mistet, hva skjedde, og hva er galt med det vi har i dag? Heldigvis for meg, gir det en unnskyldning til å skrive om moralfilosofi videre. En kritikk av utilitarisme er neste post ut.

(Tankeeksperimentet er inspirert av MacIntyre og boka After Virtue. Den ønsker du nok å bestille allerede nå! :))