Tag Archives: ungjordskreasjonisme

Hvorfor kreasjonisme er skadelig

♬♩ Kreasjonisme…huh…yeah. What is it good for? ♪♫

Svaret kan du få av Edwin Starr, fremført av Jackie Chan.

Endelig. En mulighet til å gjøre meg upopulær selv hos kristenfolk. For ikke-kristne, er innlegget en oppriktig beklagelse. For kristne, er den en appell om at kreasjonisme er veldig, veldig…unødvendig.

For kreasjonisme er et problem. En trussel mot både god naturvitenskap, filosofi og teologi. Et større problem andre steder enn her til lands, men nok til at det krever noe oppmerksomhet.

(Kreasjonisme er faktisk et så stort problem, at Google sin stavekontroll tydeligvis nekter å anerkjenne ordet. Konklusjonen må være at Google egentlig er en konspirasjon fra ateistiske Darwin-elskere, som vil ta over cyberspace innen 2 år, og vil derfra starte sin verdensovertakelse med nykonstruerte marxistiske cyborger, som representerer det neste leddet på evolusjonsstigen. NB: Du hørte det her først.)

Men litt bakgrunn først. Uttrykket kreasjonisme, kommer opprinnelig fra det latinske ordet creatio, som ganske enkelt betyr; skape eller skapelse. Så å være en kreasjonist, skulle man tro egentlig bare en som betyr at universet (eller universene) er nettopp…skapt. I den kvalifiserte forstanden er også jeg i høyeste grad en kreasjonist.

iloveyou

Men dessverre er det ikke de assosiasjonene vi får når noen nevner kreasjonisme i dag, men noe helt annet, og det er det kritikken retter seg mot. Kanskje kan vi kort og grovt dele det inn i tre dels overlappende kategorier, med en mengde interne variasjoner. Arrester meg gjerne dersom jeg er urettferdig mot noen.

  1. Ungjordskreasjonisme (UJK). Holder til at universet ble skapt på seks påfølgende dager, og er under 10.000 år gammelt, sammen med vår egen jordklode. Jorden var virkelig dekket av en verdensomfattende flom, og mennesket ble skapt mer eller mindre direkte i sin nåværende form.10153681_257603304422484_3534049379877309572_n
  2. Gammeljordskreasjonisme (GJK).  Holder gjerne til at det moderne kosmologi, geologi, og kjemi sier om universet, stort sett stemmer. GJK kan være harmløst. Det kommer an på utgaven. Men GJK kan være harmfullt. Spesielt når den gjør seg avhengig av en Gud som er ekstern til, og hele tiden må ned og “rette opp” innstillingene som ligger til grunn for utviklingen i universet.
  3. Intelligent Design (ID). I sin mest grunnleggende form, forsøker ID å vise at det står en ikke-identifiserbar intelligens bak universet. Igjen: Kan være fullstendig uskadelig, dersom den nøyer seg med å være en forsiktig filosofi teori. Men ofte forsøker den å fremstille seg selv som en vitenskapelig teori, i forstand av å vise at hypotesen om intelligens, er den mest plausible slutningen fra mengden med vitenskapelige evidensen vi har foran oss.

Så du ser mønsteret her. Distinksjonene teller. Creatio. At f.eks. universet er skapt, er et fullstendig legitimt intellektuelt standpunkt, som fint kan være konklusjonen av et fullstendig rasjonelt filosofisk argument, som tar utgangspunkt i, men ikke er begrenset til, empiriske observasjoner. Hvem ønsker vel å være begrensa? Men det er overhodet ikke et vitenskapelig argument, og burde ikke være det.

c61453a6b318927f7f32d88e4af4e806

Den største katastrofen med kreasjonisme, er at den er medskyldig i å ha innført et falskt dilemma til kulturen vår: Gud vs. vitenskap. At vi må velge mellom ulike typer rasjonell utforskning. At enkelte ungdommer vokser opp i litt lukkede miljøer med å høre at de må velge mellom kristen tro og evolusjon, og føler seg så presset til å velge bort kristen tro når de møter universitetene, og finner ut at evolusjonsteorien med overveiende sannsynlighet stemmer overens med virkeligheten. At det eksisterer folk der ute som responderer med “Darwin”, når de blir spurt hvorfor de ikke tror på Gud. Et helt absurd svar.

Jeg har tidligere hevdet at det finnes ingen grunn for en ortodoks kristen å så tvil om en eneste konklusjon fra moderne naturvitenskap, så lenge det faktisk er naturvitenskap qua naturvitenskap, og ikke innsmuglet filosofisk påheng. Heller ikke evolusjon. For eksempel, som i eksempelet med Galilei, var heller neppe den legendariske debatten mellom såkalt vitenskap vs. religion, representert av Thomas Huxley (“Darwins bulldog”) og Samuel Wilberforce (“Soapy Sam”), en diskusjon hvor religion og vitenskap ble satt opp mot hverandre i det hele tatt, men i beste fall en historie om hvordan ny vitenskap ble utfordret, på sitt eget grunnlag…som den jo burde.

Men det som er åpenbart fra en stor mengde kumulativ naturvitenskap, fra så ulike fagområder som fysikk, molekylærbiologi, kjemi, genetikk, arkeologi, geologi med fler, er at vi trolig lever i et eldgammelt univers (antakeligvis ca. 13,7 mrd år gammelt), på en eldgammel klode (antakeligvis ca. 4,5 mrd år gammelt). Vi er kanskje, men sannsynligvis ikke, en del av et stort antall univers. Vi er trolig et foreløpig resultat av en omfattende evolusjonsprosess, fra meget enkle organismer, til komplekse vesener, gjennom prosesser som naturlig seleksjon og genetiske mutasjoner. Vi har altså med overveldende sannsynlighet ganske nylige felles forfedre med andre primater, som gorillaer, sjimpanser og orangutanger.

Det burde egentlig ikke være så kontroversielt . Den svenske kreasjonisten (i ordets vide forstand) Carl Linnaeus var trolig den første som kalte mennesket for en primat allerede i 1735, lenge før Darwin. For hvilken forskjell utgjør det egentlig for menneskets verdi, om det så skulle vise seg å være utviklet fra andre arter? Spørsmålet er kvalitativt, og er uavhengig av slike studier.

Dette er naturligvis ikke alle enige i. Så hva er problemet? Jeg har ikke tenkt å adressere vanlige kreasjonistiske innvendinger en for en her. Det er nok litt feigt, men jeg synes det er mindre interessant. Heller irrelevant. Hvem bryr seg om et flagell har såkalt “ikke-reduserbar kompleksitet” (for å gjengi ID-mann Michael Behe)? Det er feil sted å begynne. Jeg hopper heller til det jeg opplever som hele kjernen av problemet, hvor tyngden burde ligge.

For problemet med kreasjonister, er at de angriper problemstillingene på naturvitenskapelig grunnlag. I sine verste former, settes konkrete naturvitenskapelige resultater opp mot bibeltekster, angrep på stråmenn og mye hjemmesnekra vitenskap som bygger på mangelfull forståelse av de opprinnelige teoriene.

Den moderne kreasjonisten har, bevisst eller ubevisst, kjøpt den filosofiske bakgrunnsforestillingen om et moderne mekanistisk virkelighetsbilde (som forklares videre nedenfor), og spiller på bortebane. Hvis universet bare er en stor samling med dominobrikker eller klinkekuler, uten iboende mening og telos i seg selv, kan Gud i beste fall være en suveren klinkekule-starter eller en regelmessig domino-justerer. De leter dermed direkte etter Gud sitt “fotavtrykk” i skaperverket, ved å spore steder i evolusjonsprosessen hvor det er slikt som ikke-reduserbar kompleksistet, og hvor man kan forsøke å få inn design som en slags hypotese, basert på sannsynligheter.

This is your universe now..
So, this is your universe now..

De må ofte lete etter hull i evolusjonsteorien, hvor Gud fremdeles kan beholde en plass. Altså hvor man empirisk kan vise til at Gud må ha “grepet inn” for å hjelpe ting videre. Hvor Gud ofte blir en slags direkte konkurrent til fysiske naturlige årsaker. Et svakt gudsbilde. Et begrenset gudsbilde. Et inkoherent gudsbilde. En slik gud (med liten g) kunne like gjerne vist seg å være en slags demiurge, en kosmisk planetdekoratør, en Zeus eller en Tor, og vi ville fremdeles vært like langt unna Gud som den metafysisk nødvendige skaperen av universet, og Eksistensen selv.

Hos kreasjonisten, er Gud en årsak blant andre. Han er “a being”, og ikke “Being itself”. En utviskning av distinksjonen Gud som primærårsak, og fullstendig naturlige sekundærårsaker. Kreasjonisten forsvarer dermed implisitt forestillingen om en gud, men ikke Gud. Gud, i klassisk teisme, som er opphavet og opprettholder til all eksistens og væren. Primærårsaken bak alle sekundærårsaker. Ikke ekstern fra, men immanent til, hele sitt skaperverk. Ikke en ekstern klokkemaker, som forsøker å påføre ekstern mening på iboende meningsløse klokkebiter, men en skaper bak en dynamisk natur med iboende telos. Skapelse er ikke en engangsoperasjon, men noe kontinuerlig.

(Beklager. Jeg maler med en bred pensel her, men det er fordi det er eksisterer så mange variasjoner der ute, så dette er et forsøk på å få frem noen vanlige trekk. Igjen: Protester gjerne dersom jeg er urettferdig.)

Kreasjonisten og nyateisten blir dermed bestevenner. Begge er enige om at det er en reell konflikt mellom Gud og naturvitenskap, og begge er enige om at en av de to må lide som følge av det. Kreasjonistens gudsbilde blir faktisk truffet av nyateisten.

Murene bygges dermed opp før seriøs, filosofisk kritikk i det hele tatt kommer til orde. Murer som må bygges ned, før man kan unngå å bli plassert i bås, og bli hørt.

For problemet med mange moderne tenkere, er at de ofte ikke klarer å skille naturvitenskap fra filosofi. Eksakt naturvitenskap tar for seg kvantitative studier av kvantitative aspekter av objekter i bevegelse. De delene av virkeligheten som lar seg dele opp i minste fundamentale enheter, og plassere inn i matematiske modeller. Sanne forklaringer, men på ingen måte tilstrekkelige forklaringer. Mer om det herher og her.

Den er mest nøyaktig i de harde vitenskapene, som fysikk, mens andre, som biologi, er mer underlagt subjektiv tolkning som raskt beveger seg fra empiriske vitenskapelige resultater alene, over i filosofisk utforskning av hvordan ting henger sammen. Ofte vet utøverne naturligvis ikke dette selv, og dermed kan folk som Dawkins ytre påstander som går langt utover de naturvitenskapelige resultatet alene, og har nesten utelukkende filosofisk innhold i f.eks. følgende utsagn fra River Out of Eden.

“Nature is not cruel, only pitilessly indifferent. This is one of the hardest lessons for humans to learn. We cannot admit that things might be neither good nor evil, neither cruel nor kind, but simply callous—indifferent to all suffering, lacking all purpose.”

Eller…

“The universe we observe has no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference. (…) DNA neither knows nor cares. DNA just is. And we dance to its music.”

Problemet med den moderne tenkeren, er at han har kjøpt, bevisst eller ubevisst, et nytt syn på virkeligheten. Et virkelighetssyn som stammer fra den vitenskapelige revolusjonen, men som på ingen måte var en konklusjon av noe vitenskapelig eller filosofisk argument. Resultatet av en logisk tankefeil, i det mennesket gjorde metoden om til en metafysikk. En meget svak metafysikk. Istedenfor å anerkjenne storheten av virkeligheten som den er, med naturvitenskap som et av flere rasjonelle verktøy til å utforske den, forsøker mennesket å redusere virkeligheten til å passe med metoden.

Når du har en ny, blank hammer, passer det tross alt mye bedre, dersom du kan late som at alt egentlig er spiker.

Denne nye forståelsen ser på naturen som en maskin, og mennesket likedan. Vi får et banalt syn på materie, som bare inkluderer de aspektene av materie som har en kvantitativ utstrekning i tid og rom, mens de kvalitative aspektene ved virkeligheten ofte blir feid under teppet, eller blir såkalt “uforståelige” – siden de ikke lar seg dele opp og puttes inn i matematiske modeller.

Menneskesinnet blir plutselig et mysterium, og det samme blir spørsmålet om hvordan vi kan tilegne oss kunnskap, eller hvordan det kan være en nødvendig sammenheng mellom årsak og virkning. Fordi de passer ikke inn i det nye bildet av hva materie er, og hva virkelighet er. Ting som ikke lar seg løse ved å legge til mer kvantitativ kompleksitet, men inkluderer et kvalitativt sprang – fra liv og bevissthet til muligheten for kunnskap og høyere former for intellektuell virksomhet.

Vi kaller denne metafysikken ofte for mekanistisk materialisme (eller naturalisme), som bevisst eller ubevisst, preger mange i vår tid.

For å arrestere den moderne mekanistiske biologen når han går over sine grenser, mot mer kvalitative aspekter, er filosofien det mest naturlige våpenet. Han skal arresteres på alle områdene hvor hans egen moderne mekanistiske filosofi holder menneskets kunnskapsprosjekt tilbake, og når variasjoner av klassisk filosofi virker overlegen for i det hele tatt å løfte grunnlaget for moderne evolusjonsbiologi opp fra bakken.

Som når aristotelisk teleologi virker uunngåelig for at vi i det hele tatt skal gjøre rede for hvordan evolusjonsmekanismene kan foregå. Aristoteles holdt, som beskrevet i serien min her, til at det eksisterer formale og finale årsaker i naturen, som angir hva naturlige organismer er rettet mot. Moderne biologer innbiller seg gjerne at disse på en eller annen merkelig måte er avvist av “moderne naturvitenskap”, men bekrefter de likevel hver eneste gang de sier at organer, DNA eller organismer er rettet mot å skape visse effekter. De kan si at de skal klare å finne alternative, mekanistiske forklaringer, men det er ikke blitt mer troverdig i dag, som for 300 år siden. En mer omfattende innføring til disse kompliserte temaene finnes i videoen under.

Evolusjonsteori, slik den blir fortolket i en vanlig mekanistisk virkelighetsforståelse, hvor universet i alle forstander er meningsløst, og alt som eksisterer i virkeligheten er moderne forstått fysisk materie, har ekstremt lav forklaringstyrke. Nok til at en oppriktig ateist som Thomas Nagel kan se det, og skrive en bok som Mind and Cosmos. Eventuelt kan du lese mine poster om Nagel her og her. Men det er ikke evolusjon qua naturvitenskap sin feil – det er filosofien den blir fortolket innenfor.

Kreasjonister er, i denne forstand, bare en forstyrrelse fra å komme med kritikk mot nettopp denne. En kristen burde omfavne all ekte kunnskap, om den så stammer fra generell åpenbaring eller fra spesiell åpenbaring. Fra generell åpenbaring til spesiell åpenbaring. Fra utforskning av naturen, fra sanne og dype filosofiske tankerekker, eller fra guddommelig åpenbaring. Naturvitenskap er et slikt verktøy for å skaffe kunnskap. Som Augustin-sitatet fra år 400 fra denne posten viser, har en kristen alt å tjene på å la kunnskap om naturen utfylle vårt totale bilde, og selv vår tolkning av Skriften. En velsignelse, så lenge vi er bevisste på dens optimale bruksområde. Naturvitenskapen er verken “ateistisk” eller “kristen”, men begrenser seg til å fortelle ting om det som ligger innenfor dens metode.

For faktum er, at Darwin, i motsetning til moderne mytologi, er helt og fullstendig irrelevant for sannhetsgehalten av klassisk gudstro. Filosofiske spørsmål, som universets, og vår, eksistens, er de samme for 4000 år siden, som for 200 år siden, eller i dag. Det kan finnes mange gode grunner til å være ateist, men statusen av moderne biologi kan ikke være et av dem. Om Dawkins trengte Darwin for å være en intellektuelt tilfredsstilt ateist, så har han neppe noen grunn til å være det nå heller. Spørsmålet om Guds eksistens rikkes ikke en millimeter av hvorvidt mennesket alltid har eksistert i sin nåværende form, eller har en genealogi som kan spores tilbake til enklere organismer. Som G. K. Chesterton skriver så elegant i Orthodoxy:

“Evolution is a good example of that modern intelligence which, if it destroys anything, destroys itself. Evolution is either an innocent scientific description of how certain earthly things came about; or, if it is anything more than this, it is an attack upon thought itself. If
evolution destroys anything, it does not destroy religion but rationalism. If evolution simply means that a positive thing called an ape turned very slowly into a positive thing called a man, then it is stingless for the most orthodox; for a personal God might just as well do things slowly as quickly, especially if, like the Christian God, he were outside time.

But if it means anything more, it means that there is no such thing as an ape to change, and no such
thing as a man for him to change into. It means that there is no such thing as a thing. At best, there is only one thing, and that is a flux of everything and anything. This is an attack not upon the faith, but upon the mind; you cannot think if there are no things to think about.”

For det at universet er skapt, slik at vi har gode grunner til å være kreasjonister (i ordets videste forstand), er i beste fall en filosofisk konklusjon, og ikke en naturvitenskapelig. Og det er en fin ting. Fordi filosofi er mer grunnleggende enn naturvitenskap, og er feltet vi må vende oss til når vi stiller slike spørsmål. Det gjør det ikke mindre troverdig. Det betyr bare at virkelig rasjonelle mennesker er i stand til å bruke flere verktøy samtidig for å tilnærme seg sannhet.

At universet skal være uskapt, at det ikke eksisterer hensikter eller telos i naturen, at alt er “loose and separate”, eller at mennesket er ubetydelig og uten verdi i det store bildet, kunne nok godt hende. Men det er uansett filosofi, og ikke naturvitenskap. Like mye som å påstå at det er skapt, at Gud er primærårsaken bak de naturlige årsakene som driver evolusjonsprosessen fremover, eller at mennesket er skapt i Guds bilde med uendelig verdi.

CartoonHolden7_600

Men du sier at Darwin må ha spilt en rolle? At Adam og Eva ryker ut vinduet? At vi ikke kan ha noen arvesynd? At mennesket ikke er spesielt eller verdifullt? At vi ikke kan ha en udødelig sjel? (Joda). At en god Gud ikke kan være den samme etter at vi har fått påvist en så brutal drapsmekanisme for å drive biologisk utvikling fremover? Nja, det må i beste fall formuleres som en utgave av det ondes problem.

Her om dagen ble jeg spurt ut av en doktorgradsstudent i biologi, som var særlig interessert i hvordan folk kunne tro på Gud etter Darwin. Mitt svar, var at dersom det skal være en seriøs innvending, må det antakeligvis i beste fall formuleres som en variant av det ondes problem. Men det er vanskelig å se hvilken relevant forskjell Darwin gjør selv der, som gjør at argumentet ikke var like sterkt pre-Darwin, som post-Darwin. Så den vanlige disclaimeren: mer om disse tingene senere.

Kom gjerne med ønsker eller kritikk, eller plag Bjørn Are på evolusjonsspørsmålet i mellomtida. :)

Les mer:
Etienne Gilson – From Aristotle to Darwin and Back Again
Conor Cunningham – Darwin’s Pious Idea: Why the Ultra-Darwinists and Creationists Both Get It Wrong