Meningsløs lykke

(Publisert i magasinet Fast Grunn 15.03.14)

20140313_192137

Du skal følge din drøm. Du skal tro på deg selv. Mantraet i vår moderne tid skinner til oss, enten det er fra Paulo Coelho, Hollywood-filmer eller i neon-fargede reklameplakater langs travle handlegater.

Hva er lykke? Hvor finner vi den? Kan vi skape den selv? Men aller viktigst; er det den vi søker?

Selve delikatessen av alle eksistensielle spørsmål er nettopp meningen med livet. Er jeg her for en grunn? Finnes det en mening utover hva jeg tillegger det?

Som kristne har vi inngått en forpliktelse til en tro på absolutte sannheter. Vi har kanskje ikke full tilgang til dem, men de må finnes. Logisk sett finnes det ingen alternativ?

En ubeveget beveger. En første årsak. En nødvendig eksistens. Et perfekt vesen. Det suverene intellektet.

Bekjennelser fra en synder

«Hellige Gud, Himmelske far…»

Den vakre Sannheten. Hvor gikk den tapt?

Blaise Pascal levde på 1600-tallet og var vitenskapsmann, matematiker, teolog og et geni uten sidestykke. På mange måter var han computerens stamfar. I hans bok «Pensèes», en samling av tanker om kristendommens sannhet, diskuterer han hvordan avsporinger fører mennesket bort fra å tenke på de ultimate spørsmålene. Den ubehagelige døden må holdes på avstand. Vi er udødelige…så lenge vi har noe å distrahere oss selv med.

«Se i nåde til meg…»

Vi er alle mennesker. To garanterte ting vi har til felles, er at vi har blitt født, og at vi skal dø. Livet består av valg. Menneskets valg. Ofte velger vi mellom det Gode og det Onde. Andre ganger velger vi mellom Sannhet og distraksjoner.

«…syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger…»

Avledningene representerer synden. Synden tar oppmerksomheten vekk fra Sannheten. Som falne mennesker, er den like inngravert i naturen som noe annet. Den ligger i ryggmargen, som en refleks som venter på neste unnskyldning for å bli utløst. Som en innebygget uærlig bilselger, som venter på neste unnskyldning til å overtale deg ut i meningsløse gjerninger.

«…og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte»

Den søker å fylle opp livet med distraksjoner. Med begjær. Med korte flørter. Med flyktige interesser. I full flukt fra de dype spørsmålene. I jakten på den neste tingen som skal bringe lykke får vi frihet…for et øyeblikk. Enhver midlertidig lykkefølelse glir snart over i tristhet, hvis den ikke blir avløst av en ny distraksjon.

Helt til vi kommer til det punktet hvor vi er omgitt av oppgaver, mennesker og ting som distraherer oss. Nok til at distraksjonene kan holde lykkefølelsen oppe stadig lenger. Strevet for å søke Sannhet blir stadig tyngre. Fint for oss. Verre for Gud. Pascal slutt.

Rasjonalitetens fall

Vi lever i et post-moderne samfunn. Alt er subjektivt. Mening mot mening i et kosmos av hjemmesnekrede idèer. Å hevde absolutte sannheter er ikke akkurat definisjonen på politisk korrekthet. Det er visstnok intolerant, og viser en rigid person ute av stand til å skifte mening og respektere andres.

Moral er omdefinert til en ikke-aggresjonspakt hvor høyeste ideal er å la andre være i fred, så lenge de lar deg være i fred. Frihet til å mene hva en vil. Frihet til å snekre sin egen sannhet. Frihet til å skape sin egen mening. Hvilken moral finnes det i å holde seg unna mennesker og hevde egen uavhengighet?

Liberalismen krever at vi er villige til å snu oss rundt, av hensyn til den neste løsningen på idèmarkedet. Hvordan skal vi oppnå fremgang av det? Fremgang til hvilket mål?

Gilbert Keith Chesterton var en sylskarp britisk katolsk forfatter omkring forrige århundreskiftet. Han karakteriserer situasjonen usedvanlig godt:

Vi liker å snakke om frihet, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode. Snakke om progresjon, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode. Snakke om utdanning, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode.

Den moderne mannen sier at vi skal la alle disse tilfeldige standardene ligge, og omfavne frihet. Det betyr: La oss ikke diskutere hva som er det Gode, men la det bli ansatt som godt å ikke diskutere det.

Gamle moralske formler må vekk. Fremgang er det nye. Det betyr: La oss ikke bestemme oss for hva som er det Gode, men la oss få mer av det.

Moral og religion gir ikke menneskerasen håp, men bare i utdanningen. Det betyr: La oss ikke slå fast hva som er det Gode, men la oss gi det til våre barn.

Mennesket, av sin natur, var designet til å innse sin egen svakhet, og sin avhengighet av andre. Det er en styrke.  Dagens menneske stoler mer på seg selv enn noen andre. Det er et livsmotto uten horisont. Chesterton slutt.

Alt er relativt, sa Einstein. Sitatet blir ofte brukt fullstendig ute av kontekst, og tatt til inntekt for egne unnskyldninger. For Einstein selv var fullstendig avhengig av troen på absolutte sannheter. Av matematikk. Av logikk. Av troen på en lovmessig natur. Av rasjonalitetens evne til å tilegne seg kunnskap.

Relativismen er motbydelig på sin måte. Den hevder ikke sin egen sannhet, men gjør mennesker likegyldige for Sannheten. Gud er vekk fra relasjonen. Bare deg selv gjenstår. Tro på deg selv. Men hvis relativismen selv er relativ, faller den allerede på startstreken. Ikke noe intelligente mennesker kan holde seg til.

På skuldrene til kjemper

Vi trenger autoriteter for å finne frem. Mennesker som har gått veien før oss. Mennesker smartere enn oss. Menneskehetens største tenkere, som har ledet oss nærmere Sannheten.

Platon. Aristoteles. Augustin. Origenes. Maimonides. Avicenna. Aquinas. Leibniz. Pascal. De ledet hele millennier til en rasjonell teistisk gudstro. En nødvendig gudstro. En filosofisk konklusjon. Preambula fidei, eller «før troen». En Gud vi kan velge å ignorere i vår egen dumskap, men som er det øverste målet til vår fornuft. En Gud som holder gjennom vår egen svakhet.

Et liv mot Sannhet

Så hva er da meningen med livet? Kan svaret ligge i menneskets natur? Hva skiller oss fra andre skapninger? Hva gjør oss til det trolig mest utviklede skaperverket i universet?

Vi har en rasjonell sjel. Det gir oss et unikt intellektet, og en autonom vilje. Vi har evne til å gripe fakta fra naturen omkring oss. Til å fatte universalier. Til å drive matematikk og nødvendige logiske resonnementer. Til å filosofere. Til å søke Sannheten, og viljen til å velge Den.

Svaret må ligge der. I valget…av å søke Sannheten. I å følge Den. I å elske den med hele vår sjel, hjerte og forstand.

Så hva med Pascal? Alle disse distraksjonene som skal berolige oss gjennom et langt levd liv. Kan de gi virkelig lykke?

– Nei, for den lykken kommer utenfra. Den er avhengig av omgivelser som vil være i kontinuerlig utskiftning.

Lykken kan bare fullendes i selve Sannheten. I Gud. Bare i Ham blir vi fri. Bare i Ham finner vi en varig mening. Bare i Ham finner vi genuin, ekte lykke.

Jesus sier til ham: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg. Hadde dere kjent Meg, hadde dere også kjent Min Far. Fra nå av kjenner dere Ham og har sett Ham.»
Joh 14,6-7

Comments

comments