Om moderne magi og tankefeil

“At the basis of the whole modern view of the world lies the illusion that the so-called laws of nature are the explanations of natural phenomena.”
– Ludwig Wittgenstein, Tractatus Logico-Philosophicus

“The concept of law is so well established in science that until recently few scientists stopped to think about the nature and origin of these laws; they were happy to simply accept them as ‘given.’ Now that physicists and cosmologists have made rapid progress toward finding what they regard as the ‘ultimate’ laws of the universe, many old questions have resurfaced. Why do the laws have the form they do? Might they have been otherwise? Where do these laws come from? Do they exist independently of the physical universe.”
– Paul Davies, The Mind of God

For såkalte “naturlover” er som kjent bare abstraksjoner som reflekterer en objektiv virkelighet, forsøkt beskrevet med matematikk. Hvordan kan de forklare noe som helst? Frem til de er forklart, er eksistensen av naturlover fremdeles noe ekvivalent til…vel, magi. Regelmessig, forutsigbar magi, that is. (Don’t worry, aristotelisme-thomisme [A-T] har et troverdig svar på dette også.)

Om progresjon og det Gode

“Every one of the popular modern phrases and ideals is a dodge in order to shirk the problem of what is good. We are fond of talking about “liberty”; that, as we talk of it, is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “progress”; that is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “education”; that is a dodge to avoid discussing what is good.

The modern man says, “Let us leave all these arbitrary standards and embrace liberty.” This is, logically rendered, “Let us not decide what is good, but let it be considered good not to decide it.”

He says, “Away with your old moral formulae; I am for progress.” This, logically stated, means, “Let us not settle what is good; but let us settle whether we are getting more of it.”

He says, “Neither in religion nor morality, my friend, lie the hopes of the race, but in education.” This, clearly expressed, means, “We cannot decide what is good, but let us give it to our children.””
– G. K. Chesterton, Heretics (1905)

Bad Atheism – Bare en gud til?

Til en av mine favorittspalter, som jeg gjerne skulle hatt mer tid til. Tidligere har vi sett på om det gir mening i å sammenligne Gud med guder og spaghettimonstre. It’s Bad Atheism!

Bad Atheism

“I contend we are both atheists, I just believe in one fewer god than you do. When you understand why you dismiss all the other possible gods, you will understand why I dismiss yours”
– Stephen Roberts

Dette er et mye brukt slagord, særlig blant de berømte nyateistene. Men har det noen form for meningsfylt innhold, eller er det bare nye eksempler på hva nyateistene kan best: Fancy slagord fullstendig blottet for logisk substans? Med den beleilige sideeffekten av å villede enhver som (av forståelige grunner) ikke har tid til å gå dypt til verks i nettopp disse sakene.

“I contend we are both aShakespearians, I just believe in one fewer Shakespeare than you do. When you understand why you dismiss all the other possible authors as the author of “Romeo and Juliet”, you will understand why I dismiss Shakespeare”
– No intelligent person ever

Likevel har disse to sitatene omtrent samme nivå av logisk substans. De avslører på en unik måte at gudskritikeren ikke aner hva han kritiserer. Han kritiserer spillestilen til Manchester United, i den tro at formålet med fotball er å holde ballen lengst mulig i laget. Heldigvis finnes det en høyere standard av ateister som har sett seg lei av dette.

Gud er nemlig fremdeles ikke et supermenneske eller en skapning ved siden av andre skapninger, inkludert mytologiske, historiske, antropomorfiske, gudelignende skikkelser, som Zeus, Tor, Ra, Apollo, Ganesh, spaghettimonstre, Quetzalcoatl, osv. Gud er innenfor klassisk teisme grunnlaget for all væren. Gud er “Pure Act”, og selve eksistensen, som tilfører alt annet eksistens. Gud har ikke godhet, kunnskap, styrke og eksistens, men Gud er alt dette. Gud er alt annet enn en tilfeldig innsatt vitenskapelig hypotese, men en filosofisk konklusjon og en metafysisk nødvendighet som verdenshistoriens mest intelligente tenkere har brukt mange livsverk på å fremføre og utlede. Gud er ikke en del av naturen, men skaper og opprettholder bak naturen som helhet i hvert eneste øyeblikk.

At ikke alle kristne har et like sofistikert bilde av troen sin, er…fremdeles…irrelevant. Skal du angripe evolusjonsteorien med et fnugg av integritet, må du angripe de mest utviklede forsvarene som eksisterer. Du kan ikke gi ut populærbøker om The Evolution Delusion hvor du visstnok har satt spikeren i kista for onkel Kåre sin mer primitive oppfatning av evolusjonsteorien.

431306643_528c65a6b3

Et godt argument mot triangularitet er ikke å henvise til andre supertriangler som fremdeles har mindre-enn-perfekt-rette-sider, uavhengig av om man tror at triangularitet har en reell, objektiv, immateriell eksistens (som de åpenbart har), eller om de bare er fiktive tilnærminger vi har skapt i våre egne individuelle sinn.

En viktig forskjell mellom en monoteist eller panteist og en naturalistisk ateist, er troen på at naturen er fullstendig forståelig i seg selv, og minst til dels forståelig for oss. For hvor langt kan vi egentlig gå i å beskrive de mest fundamentale virkelighetene? Er de tilgjengelige for menneskets fornuft, eller må vi bare stoppe opp etter et visst punkt? For teisten går denne forklaringen hele veien gjennom ved å vise til en metafysisk nødvendig Gud som er absolutt simpel, kjent som divine simplicity. Gud kan ifølge katolsk lære, med god grunn, kjennes ved fornuften alene. Vi kan i henhold til dette bildet vite en god del om denne Gud ved fornuft alene og gjennom generell åpenbaring i naturen, men der hvor menneskets rasjonelle evner ikke lenger strekker til, er vi også avhengig av spesiell åpenbaring. Rammeverket for kristen tro bygges altså videre på toppen av fornuften.

Apropos spesiell åpenbaring, er det også verdt å nevne at kristendommen er den eneste religionen som baserer seg på en enkelt historisk hendelse alene, nemlig Jesu’ liv, død og oppstandelse. Som Paulus selv sa, er den kristne tro dødfødt dersom ikke Jesus virkelig stod opp fra de døde. Dette kan man gå etter i sømmene og granske historisk. Vel, sidespor.

Vi vet at naturen må være minst til dels forståelig for oss, for alle våre forsøk på å avvise at den er forståelig, må være forankret i et argument basert på realiteter, og vi har dermed motsagt oss selv. “Jeg tror ikke vi kan forstå noe av naturen, fordi <sett inn hva som helst her>” er et kremeksempel på et logisk usammenhengende argument (som likevel florerer der ute).

Det som kjennetegner den klassiske kristne tradisjon, helt fra før-kristne tenkere som Platon og Aristoteles, er at virkeligheten omkring oss er fullt ut forståelig i seg selv, og minst til dels forståelig for oss.

Den naturalistiske ateisten derimot, kan aldri, ikke engang i teorien, vise til at naturen er fullstendig forståelig i seg selv. Han må dermed havne på en middelposisjon hvor den bare er delvis forståelig, slik som Bertrand Russell eller James Mackie. I dette tilfellet kommer vi nemlig aldri forbi en forklaring på fundamentalt naturlovsnivå. Naturloven blir en “brute fact” som bare er der, uten at den kan forklares. Problemet man innser når man begynner å tenke dypere rundt disse tingene, er at man ikke har forklart noe som helst. At disse regelmessighetene i naturen samsvarer med en matematisk modell, hjelper oss nemlig ikke. Noe som er mildt sagt problematisk, siden disse naturlovene blir brukt som forklaringer på andre ting, og vi til slutt ender opp med at størstedelen av universet er fullstendig uforklarlige. Hvis årsak (naturlov) A forklarer effekt B, C og til slutt Z, kan vi på ingen måte vise til at vi har en tilstrekkelig forklaring på Z. Vi må nøye oss med at naturen ikke er forståelig i seg selv. At man heller ikke kan forklare hva ting som kausalitet er, hva liv er, hva materie er, osv. At naturvitenskap er mulig, men man aner ikke hvordan.

Som skolastikerne ville sagt, kan aldri en årsak tilføre noe den ikke hadde selv i utgangspunktet.

Ironisk nok representerer dermed klassisk teisme en filosofi og tradisjon som setter fornuften høyt, og kristendommens lysere og mørkere sider av historien har stort sett vært en sammenhengende rekke av forsøk på å forsvare autoriteten til denne fornuften. Naturalisme derimot kommer til et punkt hvor man må basere seg på en mindre rasjonelt støttet form for tro. Man må ta blekket og papiret i boka for gitt, og prøve å fokusere på mekanismene av historien fra det punktet.

At nyateister må ty til retoriske midler som å ignorere 2500 år med historie og late som at kristendom er basert på blind tro, eller at det ikke er noen forskjell på Gud, Zeus og Tor, viser klart hvordan dagens populærateisme har intellektuelt kollapset siden Russell og Nietzsche sine dager. Du kan fint være uenig i at naturen er fullt ut forståelig i seg selv, men du kan ikke lire av deg sitater som førstnevnte uten å avsløre at du sannsynligvis ikke har enten interesse eller evne til å sette deg inn i diskusjonen.

Zeus har dermed mer til felles med deg og meg, enn Gud. Et mer konsekvent (men fremdeles horribelt) resonnement ville dermed være å mistro eksistensen til meg og deg. Selv om visse former for moderne tenkning kan føre til at nettopp det skjer.

“I contend we are both aRoberts, I just believe in one fewer Roberts than you do. When you understand why you dismiss all the other possible authors of the introductory citation, you will understand why I dismiss yours”
– Unknown. Probably Abe Lincoln or something.

Science gone wrong – når liv ikke eksisterer

Science gone wrong – Philosophy done poorly

Som langvarige lesere av denne bloggen vil ha fått med seg, er et tilbakevendende tema å peke på inkompetansen av scientisme og i forlengelsen av det – den store trusselen av å vie naturvitenskap til materialisme.

Til denne ukas Hall of Shame. Lawrence Krauss har tidligere fått en fast plass her, men hvorfor ikke se hva som foregår i respekterte-men-ikke-akkurat-helt-nøytrale-tidsskrifter som f.eks. Scientific American? Ferris Jabr forteller deg nemlig her om hvorfor liv ikke egentlig…wait for it…eksisterer!

Ultimate-No-Life-Test-2

Men mannen er da profesjonell? Hva er argumentet? Du er kanskje fristet til å tro at Jabr har en god begrunnelse? 

– Man skulle tro det, men nei.

Begrunnelsen går nemlig i denne gaten: Vi er likevel bare en sammensetning av atomer av ulik kompleksitet. Siden det ikke er noen skarp grense mellom kompleksiteten av atomene som utgjør liv, og ikke-liv, må vi konkludere med at konseptet om liv bare er en fiktiv illusjon, skapt av oss selv. Mens andre materialister (f.eks. emergentister) vil peke på at fenomen som liv oppstår på et høyere kompleksitetsnivå, mener Jabr at det ikke er noen grunn til å gjøre selv det.

Hvis du tror dette er en billig karikatur, kan du heller få den relevante delen direkte fra ham selv (eller lese hele stykket). Jabr skal ha honnør for sitt forsøk på å være konsekvent:

“Why is defining life so frustratingly difficult? Why have scientists and philosophers failed for centuries to find a specific physical property or set of properties that clearly separates the living from the inanimate? Because such a property does not exist. Life is a concept that we invented. On the most fundamental level, all matter that exists is an arrangement of atoms and their constituent particles. These arrangements fall onto an immense spectrum of complexity, from a single hydrogen atom to something as intricate as a brain. In trying to define life, we have drawn a line at an arbitrary level of complexity and declared that everything above that border is alive and everything below it is not. In truth, this division does not exist outside the mind. There is no threshold at which a collection of atoms suddenly becomes alive, no categorical distinction between the living and inanimate, no Frankensteinian spark. We have failed to define life because there was never anything to define in the first place.”

Kjenner du igjen argumentet? Ikke rart. Det er nemlig mistenkelig likt det samme argumentet som ble brukt for å forklare vekk menneskesinnet med mentalt liv, drømmer, tanker og bevissthet som illusjoner i et tidligere innlegg om mindblowing. Hvor man først har definerert virkeligheten til en mangelfull filosofisk posisjon som ikke har rom for slike fenomen, for siden å feie dem under teppet som illusjoner.

– Vel, de passa jo ikke inn, gjorde de vel? Det er jo mye lettere å bare feie et par problemer under teppet, enn å måtte rejustere hele ens filosofiske forståelse (eller innbille meg selv at jeg ikke driver med filosofi, men “vitenskap”)?

Nå, fører våre tilsynelatende problemer med å definere liv til en konklusjon hvor livet egentlig ikke eksisterer?

– Åpenbart ikke!

En mer sannsynlig forklaring, er at liv er noe mer enn en tilfeldig samling av atomer (ca. 10^28 atomer for å være nøyaktig). At et levende vesen er en reell ontologisk enhet. Selv om vi består av stjernestøv aka karbon, kan ikke delene i materien forstås uten helheten, som selv agnostiske Paul Davies gjentar til det kjedsommelige. Dette kvalitative.

Vitenskapelig metode sitt behov for å bryte ned, kvantifisere, og plassere ting inn i matematiske modeller tar ikke alltid høyde for dette, uten ekstra filosofisk input. Nok en grunn til at vi må ta avstand fra en snever virkelighetsforståelse, basert på slik scientisme (se nedenfor), og benytte flere verktøy for å få reell forståelse av virkeligheten omkring oss. At et fenomen ikke passer inn under en bestemt forståelse av et gitt verktøy, gir ikke rettighet til å feie hele fenomenet under teppet, verken med menneskesinn eller liv. Det blir en for billig utvei. Uansett, selv om liv vanskelig skulle la seg definere, er nettopp liv og bevissthet en forutsetning for at noe i det hele tatt kan la seg definere. Siden det er vi bevisste mennesker som gjør dette, og som er årsaken til at selv Jabr begynte å tenke på dette i utgangspunktet.

Selv om NASA sine definisjoner måtte være utydelige, er det likevel ikke så vanskelig å definere liv dersom vi ser på det med en litt annen naturforståelse, som f.eks. hos Aristoteles. Aristoteles og Aquinas beskriver liv som “evnen til å bevege seg selv”. Altså det vi kaller for “immanent/iboende kausalitet” eller evnen til å starte årsakskjeder innenfra. Skjønt, for en materialist som likevel tror at alle våre handlinger, bevissthet og tanker er et resultat av fastbestemte nervefyringer, kolliderende atomer og kjemiske prosesser, og at vi derfor ikke har en reell fri vilje, kan dette være en hard ting å svelge. At dette samsvarer dårlig med Hume’s ikke-forklaringer om kausalitet (annet enn psykologiske forventninger), er ikke vårt problem.

Liv viser en evne til å skape en årsaksrekke som begynner hos aktøren selv, og som er teleologisk rettet mot aktørens egen hensikt. Noe analogt til dette finner vi hos både planter, dyr og mennesker. Dette første livsprinsippet, er hva vi ganske enkelt innenfor aristotelisk-thomistisk syn kaller for en sjel. Menneskets form. Ingen ektoplasma. Ingen magi. Ingen spøkelser. Ingen immaterielle “materialer”. Bare en sammenhengende forståelse av hvordan naturen fungerer. Aktualiteten av atomene i oss er subordinert til den høyere aktualiteten av menneskeformen. Vi er egentlig derfor ikke bare livløse atomer, på samme måte som en plante med våte blader ikke er vann eller ikke egentlig er bare tusenvis av andre substanser, men vannet er subordinert inn i plantens høyere aktualitet.

plant-growing-through-crack-in-concrete2

Filosof William Vallicella har skrevet et godt og mer omfattende tilsvar til originalartikkelen her.

Jeg oppdaget nylig en interessant artikkel  som biologen Aaron Hughes har skrevet om “The Folly of Scientism” (Scientismens dårskap) i The New Atlantis. Hele artikkelen fortjener lesning, men her er et par utvalgte, interessante sitater:

“Central to scientism is the grabbing of nearly the entire territory of what were once considered questions that properly belong to philosophy. Scientism takes science to be not only better than philosophy at answering such questions, but the only means of answering them.”

“Popper’s falsifiability criterion and similar essentialist definitions of science highlight the distinct but vital roles of both science and philosophy. The definitions show the necessary role of philosophy in undergirding and justifying science — protecting it from its potential for excess and self-devolution by, among other things, proposing clear distinctions between legitimate scientific theories and pseudoscientific theories that masquerade as science.”

“The positivist tradition in philosophy gave scientism a strong impetus by denying validity to any area of human knowledge outside of natural science. More recent advocates of scientism have taken the ironic but logical next step of denying any useful role for philosophy whatsoever, even the subservient philosophy of the positivist sort. But the last laugh, it seems, remains with the philosophers — for the advocates of scientism reveal conceptual confusions that are obvious upon philosophical reflection. Rather than rendering philosophy obsolete, scientism is setting the stage for its much-needed revival.… Continued insistence on the universal competence of science will serve only to undermine the credibility of science as a whole.”

 

Et ønske om å forstå tvinger oss til filosofi.

Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament