Filosofi på jerntronen

(Publisert på Minerva 23.05.14 under tittelen “Om ulike gudsargumenter.)

Anders Solli Sal skriver på Minervanett 14.05 om Guder og multiverser. Tesen hans er at alle naturvitenskapelige forsøk på å støtte opp om religiøs tro er mislykkede. Det er et viktig tema han bringer på banen, men argumentet har flere svakheter.

Gudsargumenter kommer i mange former. Jeg har større preferanse for klassiske filosofiske bevis enn naturvitenskapelige. Dette er naturligvis ingen ulempe. Filosofi handler om første prinsipper og ligger til grunn for alt, og et filosofisk bevis er mer grunnleggende enn et naturvitenskapelig et: Det er logiske nødvendigheter fremfor skiftende sannsynlighetsbaserte utregninger.

Å argumentere fra universets begynnelse eller fra fininnstilling av konstanter i universet får oss aldri helt til den klassiske Gud. Det vil si – dersom dette var det eneste som ble gjort. Nå, Big Bang, fininnstilling og multiversteorier gir oss for all del veldig interessant informasjon, men var aldri tiltenkt å være en konversasjonsstopper. Formålet fra Ottosen sin side er nok heller å nyansere det banale bildet som noen ganger blir fremstilt av at naturvitenskap gjør Gud overflødig. Det finnes haugevis av argumenter for ulike formål, akkurat som i andre domener. Denne typen informasjon kan forberede fundamentet for videre og fruktbar diskusjon.

For Gud overstiger universet, og er på ingen måte en vanlig naturvitenskapelig hypotese. Gud, innenfor klassisk teisme, forenelig med både islam, jødedom, kristendom, hedensk monoteisme og visse former for hinduisme og sikhisme, er immateriell, evig, allmektig, allestedsværende og allvitende. Han er ren Væren, Eksistensen selv, og Godheten selv. Gud er det nødvendige og absolutte opphavet til alt gradert og unødvendig. Noe vesensforskjellig fra mytevesener som Ra, Zeus og Odin, som egentlig har mer til felles med oss selv enn Gud. Guds egenskaper er på ingen måte tilfeldig innsatte beskrivelser, men noe menneskehetens dyktigste tenkere har brukt livsverk på å utlede med nødvendighet, fra Aristoteles til Aquinas, til dagens forsvarere. Igjen – disse utledningene har skjedd innenfor klassisk, og stor del av andre typer teisme. Man kan fint være uenig i alt dette, men man kan ikke late som om det ikke er det som blir sagt.

En utilstrekkelig metode

Moderne naturvitenskapelig metode på sin side ble utviklet omkring 1600-tallet med den eksplisitte hensikt å forutsi og kontrollere hendelser, basert på oppdeling ned til fundamentalpartikler, for å kunne puttes inn i matematiske modeller. For eksempel behandler. fysikk størrelser som er abstrahert fra konkrete virkeligheter, men ikke konkrete virkeligheter selv. Dette gir oss i høyeste grad sanne forklaringer, men det gir oss ikke tilstrekkelige forklaringer i det hele. Vi har fortsatt en lang vei å gå for å gi en sammenhengende forklaring på virkeligheten omkring oss. Premissene for naturvitenskap er filosofisk baserte, og kan ikke garantere for seg selv, og konklusjonen av naturvitenskap må likedan tolkes ved bruk av filosofi. Selv om fristelsen til å innlemme all oppnåelig kunnskap under naturvitenskapelig metode er stor, fører den beviselig til absurde og inkoherente resultater når det blir tatt for langt.

En av pionerne var Sir Francis Bacon. Han visste at målet med metoden var kontroll og forutsigbarhet, og lot seg ikke lure til å la den ta over hele hans helhetlige virkelighetsforståelse. Metodologisk naturalisme leder på ingen måte til konklusjonen av at natur er alt som eksisterer som et lukket system. Metodologisk meningsløshet legitimerer ikke virkelig meningsløshet. Det er en kategorifeil. Han holdt like fast på iboende hensikter og essenser eller former i naturen, i god tråd med tradisjonen etter Aristoteles.

Som filosofen Charles Taylor sa på en forelesning på Blindern nylig:

“The scientific method was dependent on purging everything that resembled intentions and meaning, but when we’re back to describing other things, like human life, we’ve lost all our tools.”

For her starter dessverre Solli Sal på sin vandring med konklusjoner som ikke følger, med forvekslinger mellom hva som faktisk er naturvitenskap, og hva som er trosbasert materialistisk eller naturalistisk filosofi. Naturvitenskapelig metode er å sammenligne med en metalldetektor: En enormt effektiv og verdifull metalldetektor, men som likevel har et begrenset bruksområde, og som ikke er kvalifisert til å si noe om alt som ikke er metall.

Mener man at vitenskapens spenn er større, og omfavner alt av kunnskap, matematiske resonnementer og logiske regler, kan vi raskt rettferdiggjøre plasseringen av både filosofi og teologi under samlebetegnelsen vitenskap. Hvilken ironi!

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
– Thomas Nagel, ateistisk amerikansk filosof

Derfor har heller ikke moderne naturvitenskap gjort noe fra eller til for å minske sannsynligheten av Guds eksistens, noe mer enn hva metalldetektoren har begrenset troverdigheten til biologisk materiale.

Tull med kausalitet

Solli Sal sier at kausalitetsbegrepet ble plukket fra hverandre av David Hume på 1700-tallet. Det er en problematisk ting å si på en rekke områder. For det første finnes det en rekke gode motsvar på Hume som mange anser som ødeleggende. For en tenker i realistisk filosofisk tradisjon, som den etter Aristoteles og Aquinas, utgjør ikke kausalitet noe problem. Effektiv kausalitet er faktisk så selvinnlysende at vi trenger gode grunner for å i det hele tatt betvile det, på samme måte som eksistensen av en ytre verden eller av andre personer. Det later ikke til å eksistere noe troverdig alternativ. Effekter uten årsaker ville i så fall ha kommet ut av ingenting. Men et reelt ingenting har ingen egenskaper eller potensialer til å utføre noe. Hume gir oss heller aldri gode grunner til å tvile på kausalitetsbegreper. Stjerneargumentet hans er at vi ikke kan bevise at alle effekter har en årsak, og at vi i det minste kan forestille oss at effekter foregår uten årsaker. Er den naturlige konklusjonen av dette at ikke alle effekter trenger en effektiv årsak? Naturligvis ikke.

I beste fall har Hume sett for seg en effekt uten å samtidig se for seg årsaken. Hvis alt jeg ser for meg, er en isbit som smelter, er det ikke fornuftig å tro at dette foregår uten grunn, men jeg vil ta det som en selvfølge at den for eksempel smeltes som følge av varmeenergi fra sitt eksterne miljø. Hume ble forstyrret av sin ekstreme empiristisk-baserte kunnskapsteori. Men å bruke slike eksempler for å forsvare en slik teori, er bare sirkelargumentasjon. Det er lov å bruke sunn klassisk fornuft også. Uten en ekte nødvendighet av kausalitet, blir det umulig å drive troverdig naturvitenskap.

Noen ganger blir kvantefysikk trukket frem som et endelig bevis på at ikke alle effekter trenger årsaker, med kvantepartikler som tilsynelatende popper inn og ut av fysisk eksistens, eller radioaktivt materiale som brytes ned på et tilfeldig tidspunkt t eller t+1. Ingen optimal situasjon for de som ønsker at naturvitenskapens rolle skal være kontroll og forutsigbarhet, men fortsatt ingen trussel for kausalitetsprinsippet. Kausalitet er noe annet enn determinisme. Kausalitetsbegrepet hører nemlig i stor grad til filosofiens domene – ikke naturvitenskapens. At kvantefysikk beskriver overgangen til atomet uten å henvise til årsaken viser på ingen måte at en slik årsak ikke eksisterer. På samme måte beskriver Keplers lover planetenes baner uten å henvise til årsaken for disse banene. Skal vi dermed konkludere med at banene ikke har noen årsak? Overhodet ikke!

En natur med hensikter

Solli Sal sier videre at moderne naturvitenskap har demonstrert hinsides tvil at naturen er uten formål og årsaker. Hvor får han dette fra? Elimineringen av hensikter og mening er på ingen måte et resultat eller en oppdagelse av naturvitenskap, men er en filosofisk tolkning av naturvitenskap. En mekanistisk tankegang var på mange måter det mest uheldige ved den filosofiske vendingen, representert ved personer som Hume, Descartes, Locke og Hobbes. Problemet er at den rett og slett ikke er troverdig, av en mengde grunner, og har ført moderne filosofi inn i en masse nye, absurde og unødvendige problemer, som spenner alt fra kausalitet og induksjon til moral og forholdet mellom kropp og bevissthet. Mange tenkere tar i vår tid til orde for at vi nettopp må forstå naturen gjennom former og iboende hensikter dersom vi skal ha noe håp om en holistisk virkelighetsforståelse. Naturvitenskapen er dessuten en kontinuerlig jakt etter årsaker. Aristoteles-inspirerte ideer lever videre i beste grad, og bekreftes vel så mye av naturvitenskapelig fremgang. Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner, sa det godt:

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world”

Og til sist, men ikke minst: Hva er en naturlov, dersom den ikke er et av uttrykkene for eksistensen av klassisk forståtte retninger i naturen? Hva er en kjemisk sammensetning, dersom den ikke er uttrykk for en klassisk forstått substans? Hva er en menneskelig intensjon, dersom den ikke er uttrykk for noe rettet utover seg selv? Wittgenstein beskriver hvordan en av de største illusjonene i moderniteten, er å tro at naturlover kan brukes som forklaring på naturlige fenomener. Moderne selvfølgeligheter må revurderes på ny.

Fra fornuft til Gud

Det finnes en rekke grunner til at vi kan føre fornuftbaserte argumentasjonsrekker og holde til at en klassisk forstått Gud må være den dypeste virkeligheten, fremfor et kausalt lukket naturlig system som ikke kan gjøre rede for sin egen eksistens. Mange varianter av klassisk filosofi som hevder at man faktisk kan bevise Gud, leverer aktuelle argumenter, og lever videre i beste velgående den dag i dag. Opplysningsfilosofer og andre som skulle ha motbevist dette, er fortsatt i skuddlinjen, med vekslende hell. Solli Sal har rett i at en slik generell åpenbaring ikke ville få oss til å konkludere med at kristendommen er sann, men den får oss til å forstå at vi må tøye oss lenger for å forstå virkeligheten, og det er et godt utgangspunkt for å undersøke om denne Gud har åpenbart seg spesielt i historien gjennom personen Jesus Kristus, som kan etterforskes på egne termer.

Solli Sal skriver at mange religiøse fremstår som om de ønsker et naturvitenskapelig stempel på troen sin. Jeg er faktisk enig med ham i at dette er problematisk. Naturvitenskap har hatt enorm fremgang helt siden beste middelalder, og man kan føle seg fristet over å kaste seg på bølgen. Men dessverre er naturvitenskap fortsatt bare en metalldetektor, uansett hvor effektiv den måtte være, og ethvert ukritisk forsøk på å bruke den langt innenfor filosofiske domener, er i verste fall sterkt misledende. Dens autoritet er fortjent, men hører ikke hjemme overalt.

Å si at filosofien må bøye seg for naturvitenskapen, er dypt problematisk. Det fører oss til å forutsette en kunnskapsteori for å bevise en kunnskapsteori – en kunnskapsteori som ikke kan gjøre rede for seg selv, og som bringer med seg en rekke inkoherente påstander. Den fritar oss fra å måtte tenke dypt og kritisk rundt hvordan virkeligheten faktisk er skrudd sammen, både slik vi oppfatter den, og slik den må være i seg selv. Filosofi er ingen tjener for naturvitenskapen, men er den majestetiske dronningen av alle vitenskaper.

Kristne må igjen lære å fordype seg i både naturvitenskaper og filosofi. Filosofien troner fortsatt over alle i vårt søk etter ultimate virkeligheter.

Solli Sal skriver: «Sorte hull, elektroner, ja selv levende dinosaurer, er uobserverbare entiteter som blir predikert av teorier det ikke råder særlig tvil om at stemmer for vår verden. Likevel har vi god grunn til å tro på deres eksistens.»
Her kan vi fint svare: Ja, akkurat som Gud!

Aquinas skriver om at Sannheten er Én. Kristne, så vel som ateister og buddhister, burde ha den største interesse av å utforske det fantastiske skaperverk – unnskyld, naturen – som vi er plassert i, om den består av multivers, mirakler i Midt-Østen, higgsbosoner eller andre ting. I teorien kan sannheten bare bygge opp til én, og den må være vår motivasjon – over alt.

Etterord: Nå ligger det altså en grunnleggende holdning av en scientisme under denne typen innlegg, nemlig filosofien om at bare naturvitenskap kan gi oss ekte kunnskap, så jeg kommer snart til å vie et eget innlegg til å forsøke å plukke fra hverandre den typen tankegang mer systematisk.

Sjekk også ut…

Svar fra Espen Ottosen
Svar fra Bjørn Are Davidsen

Comments

comments