Category Archives: Gudsargumenter

Fem av de viktigste gudsbevisene

Her er link til en splitter ny bok av Edward Feser som fremfører fem av de viktigste og mest solide gudsbevisene i historien.

Det skal godt gjøres å skjule at denne bloggen er godt inspirert av den thomistiske filosofen Edward Feser. Selv når vi ikke ender opp med å enes i alt, var det hans Last Superstition (innholdet overgår heldigvis designet) som nesten egenhendig overbeviste meg om å utforske en vei som har gitt meg thomisme som arbeidshypotese. Forslaget til Stephen Mumford virket plutselig vanskelig å protestere på:

Feser overbeviste meg om at en slik filosofi solid plassert i klassiske røtter, virket som en langt mer grundig og sammenhengende fundament å tenke fra enn andre alternativ, og spesielt at de utallige underliggende (uutforsket av de aller fleste) antakelsene bak det moderne tankesettet (en salig mashup av antatt teisme, uttrykt protestantisme, med et estetisk lag av ateisme på toppen av det hele) faller som et korthus, når man begynner å pirke i dem.

Vi ville nok aldri ha utviklet de sentrale filosofiske disiplinene og deres utløpere, inkludert de moderne naturvitenskapelige metodene og påfølgende teknologi, om dette tankesettet hadde fått lov til å starte sin dominans tidligere i historien, snarere enn å nå kunne nyte godene av hva andre hadde skapt, og likevel (ofte) arrogant utrope seg selv som historiens foreløpige höjdare og nødvendige konvergeringspunkt.

Uten å holde fast ved innsikten til tradisjonene etter Platon og Aristoteles, ikke bare som historielesning, men for å fremdeles representere vår beste innsikt til den dag i dag, klarer vi vanskelig engang på en sammenhengende måte å forklare hva en eneste ting er, hva det vil si å være materiell, hvordan det kan eksistere ting, eller minst av alt hvordan noe kan eksistere, hvordan fornuft kan eksistere, og at vi selv kan eksistere her og nå.

Kort fortalt. Vi må forstå metafysikk, og vi må finne ut hvordan vi gjør det på en best mulig måte. Mer om det fra E. A. Burtt her.

Ikke at den gjengse norske «religionskritiker» i Dagbladet eller fra radio kommer til å bry seg om det med det første.

Nok om det.

Nå er Feser altså på vei ut med en bok som mange har gledet seg til. Her er et kort sammendrag:

Five Proofs of the Existence of God provides a detailed, updated exposition and defense of five of the historically most important (but in recent years largely neglected) philosophical proofs of God’s existence: the Aristotelian proof, the Neo-Platonic proof, the Augustinian proof, the Thomistic proof, and the Rationalist proof.

This book also offers a detailed treatment of each of the key divine attributes—unity, simplicity, eternity, omnipotence, omniscience, perfect goodness, and so forth—showing that they must be possessed by the God whose existence is demonstrated by the proofs. Finally, it answers at length all of the objections that have been leveled against these proofs.

This book offers as ambitious and complete a defense of traditional natural theology as is currently in print. Its aim is to vindicate the view of the greatest philosophers of the past—thinkers like Aristotle, Plotinus, Augustine, Aquinas, Leibniz, and many others—that the existence of God can be established with certainty by way of purely rational arguments. It thereby serves as a refutation both of atheism and of the fideism which gives aid and comfort to atheism.

Les mer på Fesers nettside, eller bruk denne ypperlige muligheten til å stille Feser dine egne spørsmål, uavhengig av om du skulle komme fra den mest skråsikre ateismen, være en hengiven fanboy av William Lane Craig, eller bare ikke visste at du brydde deg før nå.

Les også:
Hvordan demonstrere Guds eksistens

Korte, lettfattelige gudsbevis

Et av de største problemene med å formidle gudsbevis til et norsk publikum i 2017, er at de er vanskelige å oversette til vår kontekst og språkbruk. Men her har jeg forsøkt å oppsummere to stykker på en kort, forståelig og tilgjengelig måte.

I vår tid tenker vi at det er vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi fornuftig tvil. De fleste av historiens store tenkere, som Platon, Aristoteles, Maimonides, Al-Ghazali, Aquinas, Leibniz, Descartes og mange flere, har faktisk ment at det er ganske enkelt å demonstrere Guds eksistens. Alt man trenger, er en helt vanlig observasjon, som at «noe eksisterer» eller «noe forandrer seg», for å starte en fullt logisk tankerekke som ender med konklusjonen at det eksisterer en virkelighet vi kan kalle Gud. Å tro at naturen i prinsippet kan klare seg på egen hånd, er en heller moderne nyvinning, og er etter min mening resultatet av en serie med tankefeil.

Aller først må vi presisere hva vi mener med ordet «bevis». Når folk lurer på om det er mulig å bevise at Gud eksisterer, så tenker de ofte at et slikt bevis er noe som må overbevise absolutt alle mennesker, kassadame og postmann som filosof og vitenskapsmann. Mange avviser derfor at det finnes bevis for Guds eksistens siden ikke alle mennesker tror på Gud.

Men klart. Den typen bevis som gir fullstendig nøyaktige svar du kan sette to streker under, finnes bare i matematikkens verden. Men utenfor matematikken referer ordet bevis mer til noe som demonstrerer at en påstand er sann. Vi kan bruke observasjon og fornuft til å tenke oss frem til visse konklusjoner om naturen vi alle lever i – inkludert en hel del om årsaken bak det hele. Med det i tankene, gir det god mening å snakke om både «gudsargumenter» og «gudsbevis». Og argumentene kan være gode selv om ikke alle velger å tro på dem.

Vi tenker kanskje ofte at det å finne ut om Gud eksisterer, kun handler om å få fakta på bordet. Men i all ærlighet, må vi innrømme at når vi vurderer om noe er sant, spiller også vår egen innstilling og forkunnskap en rolle.  I motsetning til et matematisk bevis, kan det om det finnes en Gud få store personlige konsekvenser. Guds eksistens kan påvirke hvordan vi tenker om alt fra moral, kultur, ansvar og sannhet til skjønnhet, kjærlighet og hensikt. Hvis jeg endrer mening om hvorvidt Gud finnes eller ikke, er det en naturlig konsekvens at jeg også må tenke nytt om livet.

Men så grunnleggende ting er det ikke lett å endre mening om! Vi foretrekker heller å skifte ut små, perifere trospåstander, enn de som befinner seg mer i kjernen av det hele. Mange av oss vil heller foretrekke å finne argumenter for å fortsette å tro på det vi allerede tenker at er sant. Derfor burde vi alle først stille oss følgende spørsmål: Er jeg åpen for å legge til side det jeg har tenkt fra før og undersøke hva som faktisk er sant?

Mye av problemet med å formidle dette i norsk kultur i 2017, er dessuten at mange av disse bevisene er vanskelig å oversette til norsk språk og kontekst, for et publikum som ofte foretrekker å innhente kunnskapen sin fra bilder med tekst på – såkalte memer.

Gudsbevisene tilhører derimot noen av filosofihistoriens største bidrag, og er ofte veldig komplekse i seg selv. Optimalt sett hadde man tatt seg bryet med å skaffe seg en hel del med bakgrunnskunnskap, før man kastet seg over et eneste enkelt gudsbevis.

Les også:
Hva er thomisme?
Hvordan demonstrere Guds eksistens?

Men jeg har likevel forsøkt meg med to versjoner av Thomas Aquinas’ tredje vei her. Gi gjerne tilbakemelding om noen av premissene, eller argumentet som helhet, virker håpløse, suspekte, overbevisende, eller trenger finpussing. :)

Thomas Aquinas (1225-1274) er viden kjent som en av de viktigste tenkerne i verdenshistorien. Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. I innledning til hans største verk Summa Theologica gir han en oppsummering av fem gudsbevis kalt quinque viae (fem veier), som han siden utdyper i løpet av det over 3.000-siders lange verket.

Den første tredje veien

Denne versjonen er mest tro til den originale oversettelsen, som du kan lese i sin engelske oversettelse her.

  1. I virkeligheten eksisterer noen ting som eksisterer midlertidig.
  2. Det fantes et tidspunkt hvor en gitt midlertidig ting ikke eksisterte.
  3. En midlertidig ting kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden for at en midlertidig ting skulle kunne vært årsak til sin egen eksistens, måtte den allerede ha eksistert. Men om den allerede hadde eksistert, hadde den ikke behøvd å få seg selv inn i eksistens.
  4. Derfor må en midlertidig ting finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Det er umulig at alle eksisterende ting bare er midlertidige ting, siden en midlertidig ting bare kan begynne å eksistere gjennom en allerede eksisterende ting utenfor seg selv, hvilket ville vært umulig dersom alle ting bare var midlertidige.
  6. Men hvis ingenting begynte å eksistere, så eksisterte ingenting i fortida, og ingenting vil eksistere nå, fordi «fra ingenting, kommer ingenting».
  7. Men noe eksisterer nå.
  8. Derfor er ikke alle eksisterende ting bare midlertidige ting, men noe må være permanent.
  9. Det finnes to måter å eksistere permanent på: (1) Noe kan få sin kilde til permanens fra noe annet, eller (2) noe kan være permanent i kraft av hva noe er.
  10. Om noe får sin kilde til permanens fra noe annet, er det avhengig av en årsak utenfor seg selv.
  11. En uendelig regress av permanente ting, som henter sin kilde til permanens utenfor seg selv, kan ikke forklare hvorfor det eksisterer noen permanente ting.
  12. Det eksisterer noe som er permanent i kraft av hva det er, og som er opphavet til alle midlertidige og permanente tings eksistens.

Merk: I originalen diskuterer Aquinas’ såkalte “possibilities” og “necessities”. Etter modal-logikkens inntog, tenker vi ofte om “possibilities” som noe slikt som «eksisterer i minst en mulig verden», mens “necessities” betyr «eksisterer i alle mulige verdener». Om man leser Aquinas med denne sjargongen, blir beviset raskt ugyldig. Hva Aquinas’ derimot har i tankene, er at “possibilities” referer til noe som eksisterer, men som ikke hadde trengt å eksistere. Noe flyktig, forgjengelig og forbigående. Dette setter han i kontrast til “necessities”, som er det som eksisterer permanent og fast. Derfor har jeg valgt å bruke «midlertidig» og «permanent», selv om det nok ikke perfekt oppsummerer den opprinnelige intensjonen.

En annen tredje vei

Jeg bruker her ordet «betinget virkelighet». Alt som er betinget, er avhengig av visse betingelser for å kunne eksistere, slik som partikler, struktur, plassering i tid og rom og naturlover. Dette kan f.eks. bare være en katt, som på den ene siden trenger en kattefar og kattemor for å kunne starte å eksistere en gang i fortida, den trenger oksygen og næring, men er mer umiddelbart avhengig av sine celler- og cellestruktur her og nå, som igjen er avhengig av molekylstruktur, osv.

  1. Det eksisterer betingede virkeligheter.
  2. Betingede virkeligheter er noe som krever å få oppfylt sine betingelser for å kunne eksistere.
  3. En betinget virkelighet kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden det ville forutsatt at denne eksisterte før den kunne eksistere.
  4. Derfor må en betinget virkelighet finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Om alt som eksisterer, er et begrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden betingelsene til den første betingede virkeligheten aldri ville kunne vært oppfylt, og derfor heller ikke de påfølgende.
  6. Om alt som eksisterer, er et ubegrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden vi nå ikke har en tilstrekkelig grunn til hvordan noen betinget virkelighet kan eksisterer.
  7. Derfor, om det ikke eksisterer minst en ubetinget virkelighet, kan ingenting eksistere.
  8. Noe eksisterer.
  9. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet.
  10. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet, som må være (1) evig, (2) immateriell og (3) absolutt enkel, siden den ikke er avhengig av betingelser som (1) tid, (2) rom og (3) struktur.
  11. Noe med absolutt enkelhet kan ikke avgrenses fra hverandre.
  12. Det eksisterer nøyaktig en ubetinget, evig, immateriell og absolutt enkel virkelighet, som er opphavet til alle eksisterende ting.

Det må altså eksistere noe som ikke er avhengig av noe utenfor seg selv for å eksistere, men som eksisterer i kraft av å være det det er, og muliggjør eksistensen til alle eksisterende ting i universet. Aquinas jobber omstendelig videre for å nøyaktig utlede egenskapene til denne virkeligheten, men vi forstår allerede konturene av det vi tradisjonelt har kalt for «Gud». Det finnes mange interessante distinksjoner og innvendinger å diskutere, men dette var en kort introduksjon.

Slike argumenter kan dessuten presisere hva som tradisjonelt menes med ordet «Gud», eller hva «Gud» er ment å forklare. Med Gud mener vi aldri en mann med skjegg, et enkelt objekt eller en kraft i naturen. Gud er ikke en konkurrerende naturlig forklaring til eksempelvis Big Bang eller evolusjon, men er i så fall den kontinuerlige skaperen og opprettholderen av både natur og lover. Gud er Eksistensen selv, som alt annet «låner» sin eksistens fra. Gud er det lerretet og den uendeligheten hvor et maleri av endelig natur og mennesker kan utfolde seg.

Fornøyd? Misfornøyd? Forvirret? Sint? Gi gjerne lyd fra deg. :)

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Noen svake ateistiske innvendinger

Jeg kom nylig over denne siden på Atheist Republic, som visstnok gir noen “svar på vanlige teistiske argumenter”.

Jeg lurer på hvor mye kognitiv dissonans som går med på å innbille forfatteren at han virkelig skriver noe treffende i denne teksten. Jeg lurer på hvorfor han ikke ønsket å plukke opp en bok som en av disse først. Men det interessante, og grunnen til at det er verdt å nevne, er at denne type argumentasjon ikke er begrensa til et mørkt hjørne av internett, men er noe man møter overraskende mange steder.

Se f.eks. #2 “Skriften beviser Guds eksistens”. Jeg benyttet faktisk denne parodien som introduksjon før jeg presenterte Aquinas’ tredje vei, men jeg tenkte det bare som en, ehmm….parodi. Like i etterkant så jeg at rakettforskerne i Hedningsamfunnet elsket å raljere mot denne fiktive forestillingen.

Det betyr naturligvis ikke at det ikke eksisterer kristne eller teister som sier dumme ting. Vi er nettopp skyldige i å ha sagt mange dumme ting, siden det eksisterer ateister som kan skrive slike tekster. Det betyr heller ikke at det ikke eksisterer ateister som er langt mer sofistikerte i tankegangen sin, eller har en beundringsverdig begrunnelse på ateismen sin.

Les også:
Bulverisme – psykologisering uten grenser

Det kunne vært spennende å ta en egen runde på hva folk anser som de beste ateistiske innvendinger i et nytt innlegg, om det er noe folk ville vært interessert i?

Jeg har i det minste noen forslag på hvilke jeg liker. :)

Her kan vi la C. S. Lewis få avslutte:

Very often, however, this silly procedure is adopted by people who are not silly, but who, consciously or unconsciously, want to destroy Christianity. Such people put up a version of Christianity suitable for a child of six and make that the object of their attack. When you try to explain the Christian doctrine as it is really held by an instructed adult, they then complain that you are making their heads turn round and that it is all too complicated and that if there really were a God they are sure He would have made “religion” simple, because simplicity is so beautiful, etc. You must be on your guard against these people for they will change their ground every minute and only waste your tune. Notice, too, their idea of God “making religion simple”: as if “religion” were something God invented, and not His statement to us of certain quite unalterable facts about His own nature.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Filosofi på jerntronen

(Publisert på Minerva 23.05.14 under tittelen “Om ulike gudsargumenter.)

Anders Solli Sal skriver på Minervanett 14.05 om Guder og multiverser. Tesen hans er at alle naturvitenskapelige forsøk på å støtte opp om religiøs tro er mislykkede. Det er et viktig tema han bringer på banen, men argumentet har flere svakheter.

Gudsargumenter kommer i mange former. Jeg har større preferanse for klassiske filosofiske bevis enn naturvitenskapelige. Dette er naturligvis ingen ulempe. Filosofi handler om første prinsipper og ligger til grunn for alt, og et filosofisk bevis er mer grunnleggende enn et naturvitenskapelig et: Det er logiske nødvendigheter fremfor skiftende sannsynlighetsbaserte utregninger.

Å argumentere fra universets begynnelse eller fra fininnstilling av konstanter i universet får oss aldri helt til den klassiske Gud. Det vil si – dersom dette var det eneste som ble gjort. Nå, Big Bang, fininnstilling og multiversteorier gir oss for all del veldig interessant informasjon, men var aldri tiltenkt å være en konversasjonsstopper. Formålet fra Ottosen sin side er nok heller å nyansere det banale bildet som noen ganger blir fremstilt av at naturvitenskap gjør Gud overflødig. Det finnes haugevis av argumenter for ulike formål, akkurat som i andre domener. Denne typen informasjon kan forberede fundamentet for videre og fruktbar diskusjon.

For Gud overstiger universet, og er på ingen måte en vanlig naturvitenskapelig hypotese. Gud, innenfor klassisk teisme, forenelig med både islam, jødedom, kristendom, hedensk monoteisme og visse former for hinduisme og sikhisme, er immateriell, evig, allmektig, allestedsværende og allvitende. Han er ren Væren, Eksistensen selv, og Godheten selv. Gud er det nødvendige og absolutte opphavet til alt gradert og unødvendig. Noe vesensforskjellig fra mytevesener som Ra, Zeus og Odin, som egentlig har mer til felles med oss selv enn Gud. Guds egenskaper er på ingen måte tilfeldig innsatte beskrivelser, men noe menneskehetens dyktigste tenkere har brukt livsverk på å utlede med nødvendighet, fra Aristoteles til Aquinas, til dagens forsvarere. Igjen – disse utledningene har skjedd innenfor klassisk, og stor del av andre typer teisme. Man kan fint være uenig i alt dette, men man kan ikke late som om det ikke er det som blir sagt.

En utilstrekkelig metode

Moderne naturvitenskapelig metode på sin side ble utviklet omkring 1600-tallet med den eksplisitte hensikt å forutsi og kontrollere hendelser, basert på oppdeling ned til fundamentalpartikler, for å kunne puttes inn i matematiske modeller. For eksempel behandler. fysikk størrelser som er abstrahert fra konkrete virkeligheter, men ikke konkrete virkeligheter selv. Dette gir oss i høyeste grad sanne forklaringer, men det gir oss ikke tilstrekkelige forklaringer i det hele. Vi har fortsatt en lang vei å gå for å gi en sammenhengende forklaring på virkeligheten omkring oss. Premissene for naturvitenskap er filosofisk baserte, og kan ikke garantere for seg selv, og konklusjonen av naturvitenskap må likedan tolkes ved bruk av filosofi. Selv om fristelsen til å innlemme all oppnåelig kunnskap under naturvitenskapelig metode er stor, fører den beviselig til absurde og inkoherente resultater når det blir tatt for langt.

En av pionerne var Sir Francis Bacon. Han visste at målet med metoden var kontroll og forutsigbarhet, og lot seg ikke lure til å la den ta over hele hans helhetlige virkelighetsforståelse. Metodologisk naturalisme leder på ingen måte til konklusjonen av at natur er alt som eksisterer som et lukket system. Metodologisk meningsløshet legitimerer ikke virkelig meningsløshet. Det er en kategorifeil. Han holdt like fast på iboende hensikter og essenser eller former i naturen, i god tråd med tradisjonen etter Aristoteles.

Som filosofen Charles Taylor sa på en forelesning på Blindern nylig:

“The scientific method was dependent on purging everything that resembled intentions and meaning, but when we’re back to describing other things, like human life, we’ve lost all our tools.”

For her starter dessverre Solli Sal på sin vandring med konklusjoner som ikke følger, med forvekslinger mellom hva som faktisk er naturvitenskap, og hva som er trosbasert materialistisk eller naturalistisk filosofi. Naturvitenskapelig metode er å sammenligne med en metalldetektor: En enormt effektiv og verdifull metalldetektor, men som likevel har et begrenset bruksområde, og som ikke er kvalifisert til å si noe om alt som ikke er metall.

Mener man at vitenskapens spenn er større, og omfavner alt av kunnskap, matematiske resonnementer og logiske regler, kan vi raskt rettferdiggjøre plasseringen av både filosofi og teologi under samlebetegnelsen vitenskap. Hvilken ironi!

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
– Thomas Nagel, ateistisk amerikansk filosof

Derfor har heller ikke moderne naturvitenskap gjort noe fra eller til for å minske sannsynligheten av Guds eksistens, noe mer enn hva metalldetektoren har begrenset troverdigheten til biologisk materiale.

Tull med kausalitet

Solli Sal sier at kausalitetsbegrepet ble plukket fra hverandre av David Hume på 1700-tallet. Det er en problematisk ting å si på en rekke områder. For det første finnes det en rekke gode motsvar på Hume som mange anser som ødeleggende. For en tenker i realistisk filosofisk tradisjon, som den etter Aristoteles og Aquinas, utgjør ikke kausalitet noe problem. Effektiv kausalitet er faktisk så selvinnlysende at vi trenger gode grunner for å i det hele tatt betvile det, på samme måte som eksistensen av en ytre verden eller av andre personer. Det later ikke til å eksistere noe troverdig alternativ. Effekter uten årsaker ville i så fall ha kommet ut av ingenting. Men et reelt ingenting har ingen egenskaper eller potensialer til å utføre noe. Hume gir oss heller aldri gode grunner til å tvile på kausalitetsbegreper. Stjerneargumentet hans er at vi ikke kan bevise at alle effekter har en årsak, og at vi i det minste kan forestille oss at effekter foregår uten årsaker. Er den naturlige konklusjonen av dette at ikke alle effekter trenger en effektiv årsak? Naturligvis ikke.

I beste fall har Hume sett for seg en effekt uten å samtidig se for seg årsaken. Hvis alt jeg ser for meg, er en isbit som smelter, er det ikke fornuftig å tro at dette foregår uten grunn, men jeg vil ta det som en selvfølge at den for eksempel smeltes som følge av varmeenergi fra sitt eksterne miljø. Hume ble forstyrret av sin ekstreme empiristisk-baserte kunnskapsteori. Men å bruke slike eksempler for å forsvare en slik teori, er bare sirkelargumentasjon. Det er lov å bruke sunn klassisk fornuft også. Uten en ekte nødvendighet av kausalitet, blir det umulig å drive troverdig naturvitenskap.

Noen ganger blir kvantefysikk trukket frem som et endelig bevis på at ikke alle effekter trenger årsaker, med kvantepartikler som tilsynelatende popper inn og ut av fysisk eksistens, eller radioaktivt materiale som brytes ned på et tilfeldig tidspunkt t eller t+1. Ingen optimal situasjon for de som ønsker at naturvitenskapens rolle skal være kontroll og forutsigbarhet, men fortsatt ingen trussel for kausalitetsprinsippet. Kausalitet er noe annet enn determinisme. Kausalitetsbegrepet hører nemlig i stor grad til filosofiens domene – ikke naturvitenskapens. At kvantefysikk beskriver overgangen til atomet uten å henvise til årsaken viser på ingen måte at en slik årsak ikke eksisterer. På samme måte beskriver Keplers lover planetenes baner uten å henvise til årsaken for disse banene. Skal vi dermed konkludere med at banene ikke har noen årsak? Overhodet ikke!

En natur med hensikter

Solli Sal sier videre at moderne naturvitenskap har demonstrert hinsides tvil at naturen er uten formål og årsaker. Hvor får han dette fra? Elimineringen av hensikter og mening er på ingen måte et resultat eller en oppdagelse av naturvitenskap, men er en filosofisk tolkning av naturvitenskap. En mekanistisk tankegang var på mange måter det mest uheldige ved den filosofiske vendingen, representert ved personer som Hume, Descartes, Locke og Hobbes. Problemet er at den rett og slett ikke er troverdig, av en mengde grunner, og har ført moderne filosofi inn i en masse nye, absurde og unødvendige problemer, som spenner alt fra kausalitet og induksjon til moral og forholdet mellom kropp og bevissthet. Mange tenkere tar i vår tid til orde for at vi nettopp må forstå naturen gjennom former og iboende hensikter dersom vi skal ha noe håp om en holistisk virkelighetsforståelse. Naturvitenskapen er dessuten en kontinuerlig jakt etter årsaker. Aristoteles-inspirerte ideer lever videre i beste grad, og bekreftes vel så mye av naturvitenskapelig fremgang. Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner, sa det godt:

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world”

Og til sist, men ikke minst: Hva er en naturlov, dersom den ikke er et av uttrykkene for eksistensen av klassisk forståtte retninger i naturen? Hva er en kjemisk sammensetning, dersom den ikke er uttrykk for en klassisk forstått substans? Hva er en menneskelig intensjon, dersom den ikke er uttrykk for noe rettet utover seg selv? Wittgenstein beskriver hvordan en av de største illusjonene i moderniteten, er å tro at naturlover kan brukes som forklaring på naturlige fenomener. Moderne selvfølgeligheter må revurderes på ny.

Fra fornuft til Gud

Det finnes en rekke grunner til at vi kan føre fornuftbaserte argumentasjonsrekker og holde til at en klassisk forstått Gud må være den dypeste virkeligheten, fremfor et kausalt lukket naturlig system som ikke kan gjøre rede for sin egen eksistens. Mange varianter av klassisk filosofi som hevder at man faktisk kan bevise Gud, leverer aktuelle argumenter, og lever videre i beste velgående den dag i dag. Opplysningsfilosofer og andre som skulle ha motbevist dette, er fortsatt i skuddlinjen, med vekslende hell. Solli Sal har rett i at en slik generell åpenbaring ikke ville få oss til å konkludere med at kristendommen er sann, men den får oss til å forstå at vi må tøye oss lenger for å forstå virkeligheten, og det er et godt utgangspunkt for å undersøke om denne Gud har åpenbart seg spesielt i historien gjennom personen Jesus Kristus, som kan etterforskes på egne termer.

Solli Sal skriver at mange religiøse fremstår som om de ønsker et naturvitenskapelig stempel på troen sin. Jeg er faktisk enig med ham i at dette er problematisk. Naturvitenskap har hatt enorm fremgang helt siden beste middelalder, og man kan føle seg fristet over å kaste seg på bølgen. Men dessverre er naturvitenskap fortsatt bare en metalldetektor, uansett hvor effektiv den måtte være, og ethvert ukritisk forsøk på å bruke den langt innenfor filosofiske domener, er i verste fall sterkt misledende. Dens autoritet er fortjent, men hører ikke hjemme overalt.

Å si at filosofien må bøye seg for naturvitenskapen, er dypt problematisk. Det fører oss til å forutsette en kunnskapsteori for å bevise en kunnskapsteori – en kunnskapsteori som ikke kan gjøre rede for seg selv, og som bringer med seg en rekke inkoherente påstander. Den fritar oss fra å måtte tenke dypt og kritisk rundt hvordan virkeligheten faktisk er skrudd sammen, både slik vi oppfatter den, og slik den må være i seg selv. Filosofi er ingen tjener for naturvitenskapen, men er den majestetiske dronningen av alle vitenskaper.

Kristne må igjen lære å fordype seg i både naturvitenskaper og filosofi. Filosofien troner fortsatt over alle i vårt søk etter ultimate virkeligheter.

Solli Sal skriver: «Sorte hull, elektroner, ja selv levende dinosaurer, er uobserverbare entiteter som blir predikert av teorier det ikke råder særlig tvil om at stemmer for vår verden. Likevel har vi god grunn til å tro på deres eksistens.»
Her kan vi fint svare: Ja, akkurat som Gud!

Aquinas skriver om at Sannheten er Én. Kristne, så vel som ateister og buddhister, burde ha den største interesse av å utforske det fantastiske skaperverk – unnskyld, naturen – som vi er plassert i, om den består av multivers, mirakler i Midt-Østen, higgsbosoner eller andre ting. I teorien kan sannheten bare bygge opp til én, og den må være vår motivasjon – over alt.

Etterord: Nå ligger det altså en grunnleggende holdning av en scientisme under denne typen innlegg, nemlig filosofien om at bare naturvitenskap kan gi oss ekte kunnskap, så jeg kommer snart til å vie et eget innlegg til å forsøke å plukke fra hverandre den typen tankegang mer systematisk.

Sjekk også ut…

Svar fra Espen Ottosen
Svar fra Bjørn Are Davidsen

Noen tanker om eksistens – hvorfor eksisterer noe?

“It was their wonder, astonishment, that first led men to philosophize and still leads them”
– Aristoteles

Se for deg at du er ute og går i skogen en solfylt vårmorgen. Grønne vekster springer frem overalt i en forgjeves kamp for å stenge ute horden av varme solstrålene som vil finne veien gjennom løvbladene og inn til huden din. En opplevelse av sinnsro og takknemlighet. Du ser rundt på trær og planter omkring deg.

Ikke noe rart med dette? Slik har det jo alltid vært på denne tiden.

Fra tid til annen dukker det opp en og annen turgåer på stien din. En aldrende mann. Et ungt kjærestepar. En pesende jogger i mørke tights og singlet. Det skaper gjerne nok distraksjon til å tiltrekke deg oppmerksomheten din, men det er fremdeles ikke noe unormalt i at andre sjeler finner veien ut i naturen på en slik strålende dag.

Du går videre. Plutselig kommer du til en klarning i skogen. Stien slutter. Foran deg er det en stor, åpen plass, dekket av et mykt, tynt teppe av gress. Midt på plassen ser du – en gigantisk kule. Solid og sort. En halv fotballbane bred. Mange etasjer høy. Du blir overraska, og stiller deg selv TO spørsmål:

1) Hvor kommer denne fra?

– Den var jo ikke her tidligere i uka. Hvem er det som har plassert denne midt uti skogen? Hvilken fabrikk kan ha satt sammen dette digre monsteret? Har de brukt helikopter? Beltebiler? Hva?

2) Hvorfor er den her?

­- Hvis noen har gått gjennom så mye bry for å få en svær kule ut hit, må det i det minste være en grunn til det? En filminnspilling med Harrison Ford i hovedrollen? Utprøving av et nytt militært våpen? Et PR-stunt av Pepsi? De nye lokalene til Framtiden i Våre Hender?

Se nå for deg at vi blåser opp størrelsen på kulen, til å bli på samme størrelse med universet. Det merkelige er, at vi fortsatt må stille de samme spørsmålene. Det som er underlig, er ikke at du ble overraska over kula, men at du ikke ble mer overraska over å se naturen, sola og turgjengerne.

2xcluster

Som barn er vi flinke til å stille spørsmål. Til å kjenne på. Til å prøve ut. Alt er eksotisk. Alt er nytt. Men som eldre faller vi raskt inn i vårt vante mønster, hvor vi ikke lenger setter pris på den enkle gleden. Føler for å stille de mest barnslige spørsmålene.

Fordi det som faller deg inn, er at alt dette er så himla..fryktelig unødvendig. Det skulle ikke vært her. Skulle ikke…eksistert.

Og du! Deg! Den fantastiske, mirakuløse og unike personen du! For hva ville hele dette universet vært for deg? Med all dens majestet. Med all dens vitalitet, masse og energi, dersom ikke nettopp DU var her for å oppleve det? For å undre deg. For å gripe skjønnheten av det. For å elske. For å tørste etter å utforske mer.

Nå, analogien mellom kula og universet er ikke helt perfekt, men den får likevel frem det viktigste poenget. Hva er eksistens? Hvorfor eksisterer dette? Hvorfor eksisterer noe?

Det meste av moderne prat om eksistens, har tendens av å være en avledningsmanøver for å unngå det vanskeligste spørsmålet. Istedenfor å prate om eksistensen i seg selv, prater man om å prate om eksistens, og later som at det har dekket oppgaven. Men eksistens er ikke  et predikat eller en egenskap ved en ting per se, men det er en forutsetning for at en ting skal ha predikater eller egenskaper i det hele tatt!

Absurditeten topper seg når folk påstår ting som at fysikken ennå ikke har funnet ut hva som er naturen til eksistens. Når folk kan spørre om hva som er den fysiske naturen til eksistens, lukter det kategorifeil lang vei. Akkurat som om matematiske modeller skulle oppdage et eksperiment eller mønster som gjør at ting eksisterer i utgangspunktet?

Nå, det kan selvfølgelig ikke finnes en fysisk forklaring på eksistens, siden alt som er fysisk allerede per definisjon eksisterer, og noe alle fysiske ting deltar i. Eksistens utgjør et uendelig kvalitativt gap mellom ikke-væren og væren. Et gap som aldri kan krysses, uavhengig av hvor mye kvantitativt, hvor mange naturlover, mørk materie og energi, fundamentalpartikler, matematikk, genmutasjoner, nerveceller eller årtusener med naturvitenskapelig fremgang du skulle legge til.

Vi kunne brukt tid på å tvile på om i det hele tatt noe eksisterer, men det er ikke et spørsmål tenkere innen thomistisk realisme trenger å kaste bort tiden på, siden det er såkalt selvinnlysende, frem til man har en reell grunn til å tvile på det. En av tingene den franske 1600-tallsfilosofen Rene Descartes eller den mer moderne Ayn Rand faktisk hadde rett i, er at du kan vite at du eksisterer, nettopp i øyeblikket du stiller deg det spørsmålet.

I Aquinas sin tradisjon, skiller man mellom essens og eksistens. Dette er flere lange argumenter, men henger sammen med at det er nødvendig for at ekte kunnskap om objektive virkeligheter skal være mulig. Vi kan tenke oss ting som har en klart definert essens, slik som enhjørninger eller trehodede troll. Noe du tydelig forstår konseptet av, men som ikke har eksistens. Noe du forstår hva er, men ikke at det er. Hvis du skulle være i tvil om slike essenser eller former (de betyr nesten det samme) virkelig eksisterer, har jeg forsøkt å overbevise deg her og her.

Unicorn-pic

Så hvis alle ting henter eksistens utenfra seg selv, må vi, på samme måte som med forandring, spore alt tilbake til et første medlem for at eksistens i det hele tatt skal være mulig her og nå. Et medlem som ikke bare har en essens med tilført eksistens, men hvor dets essens er det samme som dets eksistens. Som ikke bare deltar i eksistens, men som er Eksistensen selv. (Puuuh, ta en pause, og les det om igjen).

Dette er ikke en horisontal og tidsbestemt serie hvor alt har en endelig eller uendelig begynnelse i store smell eller multivers, men en vertikal serie som virker i hvert eneste øyeblikk. Ikke bare “hvordan startet det”, men “hvordan pågår det”. Det utgjør derfor ingen forskjell om materien som utgjør tingene i teorien kan ha evig eksistens, selv om det er mindre sannsynlig. Enda en grunn til at multiversteorier er irrelevant for selve spørsmålet om Guds eksistens.

Som vi husker fra forrige innlegg, må all forandring forklares ved begreper som aktualitet og potensialitet. Eksistens er en type aktualitet som realiserer en ting. Essens igjen, er en form for potensialitet. Et potensielt menneske eller univers eksisterer ikke, men et foster eller babyunivers har fått tilført aktualitet, og har derfor nå væren og eksistens. Men ingenting kan få seg selv inn i eksistens. Og hvis alle ting i teorien kan gå inn og ut av eksistens, som vi observerer hele tida, ville ingenting eksistert her og nå. Årsaken til eksistensen må være noe allerede eksisterende. Noe nødvendig.

If something exists, either its existence follows from its nature (it cannot but exist), or it is brought about by something other than itself.”
– Brian Davies i The Thought of Thomas Aquinas

Eksistensen må være noe absolutt simpelt. Uten deler. Ren aktualitet og dermed ren væren og ren eksistens. Det absolutte, nødvendige opphavet til alt kontingent og unødvendig. Av utallige grunner kan ikke dette være universet selv.

Et av Guds navn – er ren Væren. Et annet – er Eksistensen selv.

Er klassiske filosofiske argumenter for Gud troverdige?

“The classical arguments for God’s existence are not scientific arguments. Not because they’re weaker than scientific arguments, but because they’re stronger. The reason is that they don’t start with particular empirical facts. They rather start with what makes it possible for there to be any empirical facts to study in the first place. Science takes for granted that change is possible. Physics, chemistry and biology study the specific kinds of change that exists, but why is there any change in the world in the first place at all?

That is a philosophical question. The answer has to do with Aristotle’s theory of potentiality and actuality. And it’s once that’s in place that we have the ingredients needed for an argument for God’s existence.”
Edward Feser i intervju

Vi kommer tilbake til hvordan disse ser ut i praksis i klassisk tradisjon! :)