Category Archives: Argumenter for Guds eksistens

Fem av de viktigste gudsbevisene

Her er link til en splitter ny bok av Edward Feser som fremfører fem av de viktigste og mest solide gudsbevisene i historien.

Det skal godt gjøres å skjule at denne bloggen er godt inspirert av den thomistiske filosofen Edward Feser. Selv når vi ikke ender opp med å enes i alt, var det hans Last Superstition (innholdet overgår heldigvis designet) som nesten egenhendig overbeviste meg om å utforske en vei som har gitt meg thomisme som arbeidshypotese. Forslaget til Stephen Mumford virket plutselig vanskelig å protestere på:

Feser overbeviste meg om at en slik filosofi solid plassert i klassiske røtter, virket som en langt mer grundig og sammenhengende fundament å tenke fra enn andre alternativ, og spesielt at de utallige underliggende (uutforsket av de aller fleste) antakelsene bak det moderne tankesettet (en salig mashup av antatt teisme, uttrykt protestantisme, med et estetisk lag av ateisme på toppen av det hele) faller som et korthus, når man begynner å pirke i dem.

Vi ville nok aldri ha utviklet de sentrale filosofiske disiplinene og deres utløpere, inkludert de moderne naturvitenskapelige metodene og påfølgende teknologi, om dette tankesettet hadde fått lov til å starte sin dominans tidligere i historien, snarere enn å nå kunne nyte godene av hva andre hadde skapt, og likevel (ofte) arrogant utrope seg selv som historiens foreløpige höjdare og nødvendige konvergeringspunkt.

Uten å holde fast ved innsikten til tradisjonene etter Platon og Aristoteles, ikke bare som historielesning, men for å fremdeles representere vår beste innsikt til den dag i dag, klarer vi vanskelig engang på en sammenhengende måte å forklare hva en eneste ting er, hva det vil si å være materiell, hvordan det kan eksistere ting, eller minst av alt hvordan noe kan eksistere, hvordan fornuft kan eksistere, og at vi selv kan eksistere her og nå.

Kort fortalt. Vi må forstå metafysikk, og vi må finne ut hvordan vi gjør det på en best mulig måte. Mer om det fra E. A. Burtt her.

Ikke at den gjengse norske «religionskritiker» i Dagbladet eller fra radio kommer til å bry seg om det med det første.

Nok om det.

Nå er Feser altså på vei ut med en bok som mange har gledet seg til. Her er et kort sammendrag:

Five Proofs of the Existence of God provides a detailed, updated exposition and defense of five of the historically most important (but in recent years largely neglected) philosophical proofs of God’s existence: the Aristotelian proof, the Neo-Platonic proof, the Augustinian proof, the Thomistic proof, and the Rationalist proof.

This book also offers a detailed treatment of each of the key divine attributes—unity, simplicity, eternity, omnipotence, omniscience, perfect goodness, and so forth—showing that they must be possessed by the God whose existence is demonstrated by the proofs. Finally, it answers at length all of the objections that have been leveled against these proofs.

This book offers as ambitious and complete a defense of traditional natural theology as is currently in print. Its aim is to vindicate the view of the greatest philosophers of the past—thinkers like Aristotle, Plotinus, Augustine, Aquinas, Leibniz, and many others—that the existence of God can be established with certainty by way of purely rational arguments. It thereby serves as a refutation both of atheism and of the fideism which gives aid and comfort to atheism.

Les mer på Fesers nettside, eller bruk denne ypperlige muligheten til å stille Feser dine egne spørsmål, uavhengig av om du skulle komme fra den mest skråsikre ateismen, være en hengiven fanboy av William Lane Craig, eller bare ikke visste at du brydde deg før nå.

Les også:
Hvordan demonstrere Guds eksistens

Korte, lettfattelige gudsbevis

Et av de største problemene med å formidle gudsbevis til et norsk publikum i 2017, er at de er vanskelige å oversette til vår kontekst og språkbruk. Men her har jeg forsøkt å oppsummere to stykker på en kort, forståelig og tilgjengelig måte.

I vår tid tenker vi at det er vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi fornuftig tvil. De fleste av historiens store tenkere, som Platon, Aristoteles, Maimonides, Al-Ghazali, Aquinas, Leibniz, Descartes og mange flere, har faktisk ment at det er ganske enkelt å demonstrere Guds eksistens. Alt man trenger, er en helt vanlig observasjon, som at «noe eksisterer» eller «noe forandrer seg», for å starte en fullt logisk tankerekke som ender med konklusjonen at det eksisterer en virkelighet vi kan kalle Gud. Å tro at naturen i prinsippet kan klare seg på egen hånd, er en heller moderne nyvinning, og er etter min mening resultatet av en serie med tankefeil.

Aller først må vi presisere hva vi mener med ordet «bevis». Når folk lurer på om det er mulig å bevise at Gud eksisterer, så tenker de ofte at et slikt bevis er noe som må overbevise absolutt alle mennesker, kassadame og postmann som filosof og vitenskapsmann. Mange avviser derfor at det finnes bevis for Guds eksistens siden ikke alle mennesker tror på Gud.

Men klart. Den typen bevis som gir fullstendig nøyaktige svar du kan sette to streker under, finnes bare i matematikkens verden. Men utenfor matematikken referer ordet bevis mer til noe som demonstrerer at en påstand er sann. Vi kan bruke observasjon og fornuft til å tenke oss frem til visse konklusjoner om naturen vi alle lever i – inkludert en hel del om årsaken bak det hele. Med det i tankene, gir det god mening å snakke om både «gudsargumenter» og «gudsbevis». Og argumentene kan være gode selv om ikke alle velger å tro på dem.

Vi tenker kanskje ofte at det å finne ut om Gud eksisterer, kun handler om å få fakta på bordet. Men i all ærlighet, må vi innrømme at når vi vurderer om noe er sant, spiller også vår egen innstilling og forkunnskap en rolle.  I motsetning til et matematisk bevis, kan det om det finnes en Gud få store personlige konsekvenser. Guds eksistens kan påvirke hvordan vi tenker om alt fra moral, kultur, ansvar og sannhet til skjønnhet, kjærlighet og hensikt. Hvis jeg endrer mening om hvorvidt Gud finnes eller ikke, er det en naturlig konsekvens at jeg også må tenke nytt om livet.

Men så grunnleggende ting er det ikke lett å endre mening om! Vi foretrekker heller å skifte ut små, perifere trospåstander, enn de som befinner seg mer i kjernen av det hele. Mange av oss vil heller foretrekke å finne argumenter for å fortsette å tro på det vi allerede tenker at er sant. Derfor burde vi alle først stille oss følgende spørsmål: Er jeg åpen for å legge til side det jeg har tenkt fra før og undersøke hva som faktisk er sant?

Mye av problemet med å formidle dette i norsk kultur i 2017, er dessuten at mange av disse bevisene er vanskelig å oversette til norsk språk og kontekst, for et publikum som ofte foretrekker å innhente kunnskapen sin fra bilder med tekst på – såkalte memer.

Gudsbevisene tilhører derimot noen av filosofihistoriens største bidrag, og er ofte veldig komplekse i seg selv. Optimalt sett hadde man tatt seg bryet med å skaffe seg en hel del med bakgrunnskunnskap, før man kastet seg over et eneste enkelt gudsbevis.

Les også:
Hva er thomisme?
Hvordan demonstrere Guds eksistens?

Men jeg har likevel forsøkt meg med to versjoner av Thomas Aquinas’ tredje vei her. Gi gjerne tilbakemelding om noen av premissene, eller argumentet som helhet, virker håpløse, suspekte, overbevisende, eller trenger finpussing. :)

Thomas Aquinas (1225-1274) er viden kjent som en av de viktigste tenkerne i verdenshistorien. Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. I innledning til hans største verk Summa Theologica gir han en oppsummering av fem gudsbevis kalt quinque viae (fem veier), som han siden utdyper i løpet av det over 3.000-siders lange verket.

Den første tredje veien

Denne versjonen er mest tro til den originale oversettelsen, som du kan lese i sin engelske oversettelse her.

  1. I virkeligheten eksisterer noen ting som eksisterer midlertidig.
  2. Det fantes et tidspunkt hvor en gitt midlertidig ting ikke eksisterte.
  3. En midlertidig ting kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden for at en midlertidig ting skulle kunne vært årsak til sin egen eksistens, måtte den allerede ha eksistert. Men om den allerede hadde eksistert, hadde den ikke behøvd å få seg selv inn i eksistens.
  4. Derfor må en midlertidig ting finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Det er umulig at alle eksisterende ting bare er midlertidige ting, siden en midlertidig ting bare kan begynne å eksistere gjennom en allerede eksisterende ting utenfor seg selv, hvilket ville vært umulig dersom alle ting bare var midlertidige.
  6. Men hvis ingenting begynte å eksistere, så eksisterte ingenting i fortida, og ingenting vil eksistere nå, fordi «fra ingenting, kommer ingenting».
  7. Men noe eksisterer nå.
  8. Derfor er ikke alle eksisterende ting bare midlertidige ting, men noe må være permanent.
  9. Det finnes to måter å eksistere permanent på: (1) Noe kan få sin kilde til permanens fra noe annet, eller (2) noe kan være permanent i kraft av hva noe er.
  10. Om noe får sin kilde til permanens fra noe annet, er det avhengig av en årsak utenfor seg selv.
  11. En uendelig regress av permanente ting, som henter sin kilde til permanens utenfor seg selv, kan ikke forklare hvorfor det eksisterer noen permanente ting.
  12. Det eksisterer noe som er permanent i kraft av hva det er, og som er opphavet til alle midlertidige og permanente tings eksistens.

Merk: I originalen diskuterer Aquinas’ såkalte “possibilities” og “necessities”. Etter modal-logikkens inntog, tenker vi ofte om “possibilities” som noe slikt som «eksisterer i minst en mulig verden», mens “necessities” betyr «eksisterer i alle mulige verdener». Om man leser Aquinas med denne sjargongen, blir beviset raskt ugyldig. Hva Aquinas’ derimot har i tankene, er at “possibilities” referer til noe som eksisterer, men som ikke hadde trengt å eksistere. Noe flyktig, forgjengelig og forbigående. Dette setter han i kontrast til “necessities”, som er det som eksisterer permanent og fast. Derfor har jeg valgt å bruke «midlertidig» og «permanent», selv om det nok ikke perfekt oppsummerer den opprinnelige intensjonen.

En annen tredje vei

Jeg bruker her ordet «betinget virkelighet». Alt som er betinget, er avhengig av visse betingelser for å kunne eksistere, slik som partikler, struktur, plassering i tid og rom og naturlover. Dette kan f.eks. bare være en katt, som på den ene siden trenger en kattefar og kattemor for å kunne starte å eksistere en gang i fortida, den trenger oksygen og næring, men er mer umiddelbart avhengig av sine celler- og cellestruktur her og nå, som igjen er avhengig av molekylstruktur, osv.

  1. Det eksisterer betingede virkeligheter.
  2. Betingede virkeligheter er noe som krever å få oppfylt sine betingelser for å kunne eksistere.
  3. En betinget virkelighet kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden det ville forutsatt at denne eksisterte før den kunne eksistere.
  4. Derfor må en betinget virkelighet finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Om alt som eksisterer, er et begrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden betingelsene til den første betingede virkeligheten aldri ville kunne vært oppfylt, og derfor heller ikke de påfølgende.
  6. Om alt som eksisterer, er et ubegrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden vi nå ikke har en tilstrekkelig grunn til hvordan noen betinget virkelighet kan eksisterer.
  7. Derfor, om det ikke eksisterer minst en ubetinget virkelighet, kan ingenting eksistere.
  8. Noe eksisterer.
  9. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet.
  10. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet, som må være (1) evig, (2) immateriell og (3) absolutt enkel, siden den ikke er avhengig av betingelser som (1) tid, (2) rom og (3) struktur.
  11. Noe med absolutt enkelhet kan ikke avgrenses fra hverandre.
  12. Det eksisterer nøyaktig en ubetinget, evig, immateriell og absolutt enkel virkelighet, som er opphavet til alle eksisterende ting.

Det må altså eksistere noe som ikke er avhengig av noe utenfor seg selv for å eksistere, men som eksisterer i kraft av å være det det er, og muliggjør eksistensen til alle eksisterende ting i universet. Aquinas jobber omstendelig videre for å nøyaktig utlede egenskapene til denne virkeligheten, men vi forstår allerede konturene av det vi tradisjonelt har kalt for «Gud». Det finnes mange interessante distinksjoner og innvendinger å diskutere, men dette var en kort introduksjon.

Slike argumenter kan dessuten presisere hva som tradisjonelt menes med ordet «Gud», eller hva «Gud» er ment å forklare. Med Gud mener vi aldri en mann med skjegg, et enkelt objekt eller en kraft i naturen. Gud er ikke en konkurrerende naturlig forklaring til eksempelvis Big Bang eller evolusjon, men er i så fall den kontinuerlige skaperen og opprettholderen av både natur og lover. Gud er Eksistensen selv, som alt annet «låner» sin eksistens fra. Gud er det lerretet og den uendeligheten hvor et maleri av endelig natur og mennesker kan utfolde seg.

Fornøyd? Misfornøyd? Forvirret? Sint? Gi gjerne lyd fra deg. :)

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Argumentet fra Bach

Den populariserende filosofen Peter Kreeft har på sin nettside en rekke med 20 relativt enkle argumenter for Guds eksistens. Etter å ha fremført 16 stk, kommer han med en spesielt kreativ en. Det går noe slikt:

  1. Musikken til Johann Sebastian Bach
  2. Derfor, eksisterer Gud

Enten forstår du denne, eller så gjør du ikke det.

Kort kommentar: Dette er selvfølgelig ikke et argument i en standard forstand. Syllogismen er ikke logisk gyldig, og konklusjonen følger derfor ikke fra premissene. Argumentet er nok mest med for å få tilhører til å starte en prosess av undring, og det er åpent nok for at tankerekkene kan ta flere ulike retninger. Uten å legge noen føringer, avslutter jeg derfor kommentaren her. :)

Kreeft gjentar for øvrig ofte at han kjenner tre ateister som har blitt troende av å lytte til Bach.

En tegneserie – Hvordan vite at Gud eksisterer

Tegneserier er tydeligvis en up-and-coming måte å kommunisere filosofi på. Jeg kom nylig over denne tegneserien på siden til Anthony T, og ble imponert over både presisjon og letthet i tone. Jeg har bare en liten innvending til selve innholdet, men den har jeg skrevet til slutt, etter tegneserien.

Tegneserien gir en versjon av det kosmologiske argumentet for å demonstrere Guds eksistens. Et argument som stammer helt fra Aristoteles, men som her ligner veldig på versjonen Thomas Aquinas fremfører i Quinque Viae, som er latin for “fem veier”.

Det er merkverdig, og litt morsomt, at de fleste kritikere av et kosmologisk argument har nøyd seg med å kritisere en versjon av det kosmologiske argumentet som aldri noen teistisk filosof faktisk har forsvart, som Bertrand Russell, Steven Hales, Nigel Warburton, Daniel Dennett, Robin Le Poidevin, Graham Priest, Michael Martin, Simon Blackburn, Jenny Teichman og Katherine Evans. Det er faktisk så merkelig, at Norris-Clarke så seg nødt til å skrive en egen artikkel om hvordan denne enorme skylappen kan ha oppstått, med røtter tilbake til David Hume og John Stuart Mill.

Forstår du tegneserien under, er du altså milevis foran gjengen over.

Du kan selvfølgelig ikke forvente et fullverdig forsvar med tilstrekkelig presisjon av tekniske distinksjoner i tegneserieform, eller en full videre deduktiv utlegging, som viser at Gud har mange av de samme egenskapene som et kristent gudsbilde, men dette er en god intro til en måte å tenke på.

For mer bakgrunnskunnskap og dybde, kreves minst bøker som dettedette eller dette.

01 02 03 04 05 06 07 08 09 10 11 12 13 14 15 161718192021

Så min lille kommentar til slutt. I bilde 14 (bildet med Lawrence Krauss) virker det som at behovet for forklaring, bare gjelder “anything that comes into being”. Dette kan virke misvisende, selv om tegneserien selv forsøker å utdype litt.

For det viktige her, er at forklaringsbehovet gjelder like mye, uavhengig av om universet (eller universene) og dens innhold kom inn i eksistens for 5 minutter siden, eller om det alltid har eksistert, hvor materie og energi ikke går inn og ut av eksistens, men bare rekonfigureres på ulike måter.

Ikke-eksistens krever ikke forklaring (unntatt i spesielle tilfeller, som når mora di spør hvorfor dine ferdige lekser ikke eksisterer enda). Men eksistens, her og nå, krever forklaring, og vi kan simpelthen ikke overse det.

Dette viser til det viktige skillet mellom en årsaksrekke, organisert per se og per accidens, som skaper mye unødig forvirring, fra både uoppmerksomme ateistiske og teistiske kommentatorer.

Per accidens må forstås som en horisontal rekkefølge – utstrakt temporalt – i tid. Men en årsaksrekke organisert per se, må forstås som en vertikal rekke. Her er hvert medlem ontologisk avhengig av det tidligere medlemmet til enhver tid – og følgende er derfor alle medlemmene i rekken til enhver tid avhengig av det første medlemmet. Det første medlemmet, som er….you guessed it….Gud! :)

2 Mos 3,15, som beskrevet i slutten av tegneserien, burde dessuten være en favoritt for enhver jøde og kristen. Den er en tidlig fremføring av at den bibelske Gud ikke ligner den egyptiske, greske eller romerske samlingen av superheltlignende guder, men at Gud i jødisk-kristen tanke heller er “I Am” – “The One” – det dynamiske fundamentet for all eksistens. En tanke vi finner igjen, helt fra Platon og Aristoteles, gjennom de store jødiske og kristne tenkerne i senantikken og middelalderen.

Helt til slutt, for spesielt interesserte. En modernisert demonstrasjon av Guds eksistens i fire steg, en lengre tekst om hvorfor ikke naturvitenskap alene kan utgjøre et fundament for en virkelighetsforståelse, og et par andre relevante innlegg.

Argumenter for Guds eksistens: Steg 1 – En nødvendig virkelighet
Scientisme – filosofi uten fundament
Kvantefysikk og første årsaker
Naturvitenskap og argumenter for ateisme

Et argument for en levende årsak

Denne fant jeg interessant. Fra Alexander Pruss. Lett modifisert og kommentert.

  1. Enhver kjent (effektiv) årsak til en levende virkelighet, inkluderer en levende virkelighet.
  2. Derfor, sannsynligvis, inkluderer alle årsaker til en levende virkelighet, nettopp, en levende virkelighet. (Induksjon)
  3. Derfor, enten er det (a) en uendelig regress/rekke av levende virkeligheter, (b) en sirkulær rekke av levende virkeligheter, eller (c) en uforårsaket levende virkelighet.
  4. (a) og (b) er feil. (Dette har vi vært gjennom før.)
  5. Derfor eksisterer det en uforårsaket levende virkelighet.

Punkt #2 er absolutt troverdig, men er nok det stedet jeg ville kritisert selv, om jeg skulle forsøkt det.

Si hva du vil, men en uforårsaket levende virkelighet kan i hvert fall ikke være universet selv. Kontrært til mye forvirring, er universet bare en akkumulasjon av alle ting i universet, og ikke en selvstendig metafysisk entitet som av en eller annen grunn kan finne på å eksistere uten tilstrekkelig grunn.

Formulert på en annen måte, kunne vi gjengitt det aristoteliske prinsippet om proporsjonal kausalitet. Ifølge det kan ikke en årsak gi til effekten, det den ikke, i en forstand, har selv. Er altså den ønskede effekten at jeg er årsaken til at du har 50 kroner, må jeg i en forstand først ha dette selv, uavhengig av om jeg har det i seddel, mynter, penger på konto, arbeidskraft eller gjeldsbrev. Potensielt eller aktuelt.

Den uforårsakede Skaperen av liv må, i det minste i en analogisk forstand, ha noe som liv, selv.

Et hoc dicimus deum. Og det er dette alle forstår med Gud.

Les også:
Argumenter for Guds eksistens, del 1-4
Science gone wrong – Når liv ikke eksisterer
Hva er en sjel
Gudsdebatt for nybegynnere

Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

“For what can be known about God is plain to them, because God has shown it to them.

For his invisible attributes, namely, his eternal power and divine nature, have been clearly perceived, ever since the creation of the world, in the things that have been made. So they are without excuse.”
– Romans 1,19-20

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet

Da er vi kommet frem til fjerde og siste steg av dette gudsbeviset, som er en modernisert versjon av Aquinas’ tredje vei.

Hittil har vi demonstrert at det eksisterer EN ubetinget virkelighet som er opphav til alt som eksisterer, og at dette opphavet er ubegrenset, evig, immateriell, absolutt enkel og unik.

Først noen flere definisjoner:

4.1 “Skapelse” betegner den ultimate oppfyllelsen av en virkelighets betingelser.

4.2 “Ultimat oppfyllelse” betegner oppfyllelsen av en virkelighets betingelser som ikke selv er avhengig av noen videre betingelser. Ultimat oppfyllelse står i kontrast til videre oppfyllelse, hvor en virkelighet som oppfyller betingelser selv er avhengig av videre betingelser.

(Les de tidligere postene, så får dere en innføring i hvorfor vi benytter denne litt tunge språkbruken her.)

4.3 “Skaper” betegner kilden som ultimat sett oppfyller betingelsene til en betinget virkelighet.

Enten er en virkelighet betinget av noe annet, eller så er den ikke det. Som vi viste i pkt 3.4, eksisterer det nøyaktig EN ubetinget virkelighet. Derfor er alle andre virkeligheter utenom den ubetingede virkeligheten, betingede virkeligheter. De er med andre ord avhengig av noe annet for sin eksistens.

4.4 Alle virkeligheter utenom den ene ubetingede virkeligheten, er betingede virkeligheter

En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et begrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer ikke (fra 1.6). En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et ubegrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer heller ikke (fra 1.7). Derfor

4.5 Den ene ubetingede virkeligheten oppfyller alle betingelsene hos alle betingede virkeligheter

Siden alle andre virkeligheter, er betingede (fra 4.4), og skaperen ultimat oppfyller alle betingelser (fra 4.2 og 4.3), får vi:

4.6 Skaperen er skaper av alle virkeligheter

Skaperen av alle ting, må kontinuerlig oppfylle betingelsene til alle betingede virkeligheter, for hvis betingelsene på noe som helst tidspunkt ikke var oppfylt, ville den betingede virkeligheten slutte å eksistere (fra 1.3). Derfor må Skaperen opprettholde alle andre virkeligheter så lenge de eksisterer, som deres ultimate betingelse, fra Adam Sandler, til naturlover, higgsboson og eventuelle multivers. Derfor:

4.7 Skaperen opprettholder kontinuerlig alle virkeligheter i eksistens

Puuuuh. Disse fire stegene er altså en måte å demonstrere at teisme, troen på Gud, er sann. Det eksisterer en Skaper som ikke er begrenset av verken tid, rom eller naturlover, men er uforanderlig, evig, immateriell, ubegrenset, absolutt enkel og opphavet til alle ting til enhver tid.

Sagt på en annen måte: Skaperen er Eksistensen selv.

PS: Du trenger ikke å kalle Skaperen for “Gud” dersom det navnet smaker vondt, men det er altså eksakt dette all klassisk teisme betegner som Gud.

Hvis du er en fornuftig person, kan du jo lete etter fatale feil i argumentet, eller altså vurdere om faktisk Skaperen eksisterer som menneskehetens beste kunnskap som overgår enhver fornuftig tvil. Vi har brukt litt mer tid og plass enn kanskje strengt nødvendig, men det er nettopp for å tydeliggjøre og forsøke smutthull fra konklusjonen umulig.

Et filosofisk deduktivt bevis viser hvordan du og jeg og noe kan eksistere i det hele tatt, helt fra første betingelser, og hvorfor Skaperen selv ikke kan ha noen forklaring på sin egen eksistens, i kraft av å være ubetinget og absolutt enkel.

Det eneste empiriske faktumet vi trenger for å få gjennom dette beviset, er at noe eksisterer. Utover det trenger du ikke å holde til en bestemt vitenskapelig eller filosofisk teori for å kunne vurdere argumentet.

Var noe uklart? Legg igjen en kommentar, eller send en mail. Jeg har mange gode samtaler gående som starter over mail, men jeg starter gjerne flere! :)

Vil du ha flere bevis? Bare å komme med etterlysninger!

Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav

Les etterpå:
Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

I tidligere poster har vi lært at det eksisterer minst en ubetinget virkelighet, og at denne virkeligheten må være absolutt enkel. Altså at den ikke består av deler, men er immateriell, evig, uforanderlig og grenseløs.

Hvis dette argumentet holder, er det alene nok til å motbevise enhver ateistisk filosofi, med et argument som starter i et enkelt faktum: at universet eksisterer. Dette bildet korresponderer helt klart med klassisk monoteisme, men hva med polyteisme, eller eventuelt et slags nyreligiøst perspektiv hvor f.eks. hver og en av oss er den dypeste virkeligheten?

Her skal vi utforske hvorfor det bare kan eksistere EN dypeste, ubetinget virkelighet.

my_one_and_only_poster

Hvis du tegner to trekanter ved siden av hverandre på et papir, kan du skille dem fra hverandre ved hjelp av strekene du bruker. Men strekene er din måte å atskille dem fra hverandre på.

Som vi har sett tidligere, må en slik virkelighet være absolutt enkel, uten grenser som ekskluderer den fra andre virkeligheter. Derfor, hvis det skulle eksistere flere ubetingede virkeligheter, så må hver og en av de være absolutt enkle, og kan ikke være inkompatible med hverandre. Videre kan de ikke atskilles fra hverandre ved at de har ulike grensebetingelser, fordi en ubetinget virkelighet har ingen grensebetingelser.

Altså får vi:

3.1 Ubetingede virkeligheter kan ikke atskilles ved å ha ulike grensebetingelser

Men det gjør jo at vi ikke vil være i stand til å skille mellom disse ubetingede virkelighetene i det hele tatt. Min måte å skille personen deg fra personen som står ved siden av deg på, er nettopp ved å se at grensebetingelsene deres er forskjellige. Du har en gitt fasong og en plassering innenfor rom og tid som gjør at det er lett å gjenkjenne hvem du er på et gitt tidspunkt.

Måten jeg skiller mellom metallet jern og en bukett med blomster, er at grensene deres gjør dem uforenelige med hverandre. En bit av jern kan ikke samtidig være en bukett med blomster i samme forstand på samme tid. De er inkompatible med hverandre.

Jern er noe helt annet enn en bukett med blomster. Selv blant blomster, finnes det mange typer slag. Rose, liljekonvall, hestehov, blåklokke, osv. Måten vi skiller slagene fra hverandre, er at de igjen har ulike grensebetingelser.

Ja, du synes nok at alt dette er åpenlyst på dette tidspunktet, men ha litt tålmodighet. Noen ganger må det staves ut i formell form for å unngå misforståelser. :)

3.2 Det kan ikke eksistere flere slag av ubetingede virkeligheter

Samme ting kan instansieres på ulike måter. Si at to barrer med jern ligger ved siden av hverandre, men har eksakt samme størrelse. De er helt like, men samtidig kan de avgrenses ved at de har egne grenser. Den ene befinner seg her, mens den andre er der. Den ene består av disse atomene, mens den andre har disse. De er ikke de samme.

Men vi kan ikke skille mellom flere ubetingede virkeligheter på denne måten. Som vi har sett tidligere, befinner de seg ikke innenfor rom og tid, og er følgelig ikke materielle, for ellers ville materialene deres ha begrenset betingelsene. Dette er egentlig bare en annen måte å si at en ubetinget virkelighet må være uten grenser.

Flere instansieringer, på en annen side, må avgrenses i forstand av å være på ulike steder, fra ulike materialer, eller i det minste gjennom å ha ulike grenser. Følgelig

3.3 Det kan ikke eksistere flere instansieringer av ubetingede virkeligheter

Men vi vet fra første del at det må eksistere minst en ubetinget virkelighet. Derfor:

3.4 Det er nøyaktig EN ubetinget virkelighet

En knockout på polyteisme.

hva er Gud i klassisk teisme? Noen ganske grunnleggende læresetninger, er at det eksisterer en ubetinget, dypeste virkelighet som er immateriell, evig, uforanderlig, uendelig, absolutt enkel, ubegrenset av fysiske lover og den kontinuerlige skaperen av alt som eksisterer.

Nå gjenstår det bare å se på nettopp hvorfor en ubetinget virkelighet må være den kontinuerlige skaperen av alt. Det blir fjerde og siste steg.

Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet

Les etterpå:
Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

Vi fortsetter gudsbeviset fra posten over, som er en form av Aquinas’ tredje vei fra Summa Theologica, men tilpasset med moderne eksempler. Inspirert av Spitzer og Norris Clarke. Så vi har fra forrige gang konkludert med at det må eksistere minst en ubetinget virkelighet. Nemlig noe som ikke må være betinget av noe annet for sin eksistens. Men hva kan dette være?

Påstanden her er videre at opphavet til alt vi ser omkring oss, må være absolutt enkelt. Fullstendig uten “deler” og sammensetning.

For vi kan tenke oss at for at en ubetinget virkelighet (UBV) kan eksistere, må det være i et av følgende to alternativer (hvis du tror det finnes flere, så bidra gjerne):

  1. UBV eksisterer gjennom seg selv.
  2. UBV eksisterer gjennom å få oppfylt betingelsene sine av seg selv. Sagt litt enklere, og uten fare for å skape forvirring: UBV må være sin egen årsak.

Sistnevnte henviser til begrepet causa sui, og stammer helt tilbake til nyplatonisten Plotinus. Det ble også avvist av Aquinas, fordi det er misforstått å si at en virkelighet kan være sin egen årsak, fordi det må i såfall bety at en virkelighet eksisterte før den eksisterte, for å få seg selv inn i eksistens. En umulig sirkel.

“There is no case known (neither is it, indeed, possible) in which a thing is found to be the efficient cause of itself; for so it would be prior to itself, which is impossible.”
– Thomas Aquinas i Summa Theologica 1.2.3

Så vi står igjen med alternativ 1, og konkluderer med at en ubetinget virkelighet må eksistere gjennom seg selv. Men hva betyr det?

Her hjelper det å ta inn et uttrykk som enkelhet. For dersom den ubetingede virkeligheten ikke eksisterer gjennom å oppfylle sine egne betingelser, må det være fordi den ikke har noen betingelser å oppfylle for sin egen eksistens. Den er….absolutt enkel. Uten deler. Vi står altså med:

2.1 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, kan ikke ha deler. UBV kan ikke være avhengig av en del “d” for sin eksistens, siden den er ubetinget, og UBV kan ikke ha deler som ikke har innvirkning på dens eksistens, for da vil uansett UBV eksistere uavhengig fra delene.

Dette får interessante konsekvenser. For det betyr at UBV ikke kan være en virkelighet med utstrekning innenfor tid og rom, siden enhver virkelighet med utstrekning i tid og rom per definisjon har deler. Hvis UBV har utstrekning i rom, må den ha en del som strekker seg fra sted A til sted B. Hvis UBV har utstrekning innen tid, må dens eksistens strekke seg fra tid t til tid t+1, som igjen er annerledes fra tid t+1 til t+2. Derfor konkluderer vi med:

2.2 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, kan ikke ha en utstrekning innenfor tid og rom. Den må altså være det vi kaller for…immateriell og evig (i forstand av utenfor tid, ikke i forstand av uendelig antall år).

Fra 2.2 vet vi at en ubetinget virkelighet også må være uforanderlig, fordi enhver forandring foregår innenfor tid, i forstand av at noe har egenskapen x på tidspunkt t og egenskapen y på tidspunkt t+1.

2.3 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, er uforanderlig. Og for å unngå misforståelser, kan vi jo presisere at den er uforanderlig i forstand av at den ikke kan forandres innen tid og rom.

Merk at alle disse disse punktene vurderer UBV i seg selv. De sier ingenting om hvorvidt UBV kan ha ikke-essensielle deler eller om UBV kan samhandle med betingede virkelighet for å få utstrekning i tid og rom (som f.eks. en skapelse ex nihilo).

Vi har hittil bevist at det må eksistere en ubetinget virkelighet som, vurdert i seg selv, er immateriell, evig og uforanderlig.

I kommende poster gjenstår det å vise enda tydeligere at denne ubetingede virkeligheten, også må være absolutt unik, ubegrenset og være kontinuerlig opprettholder av hele skaperverket til enhver tid. Du kan vente til det, eller få en videre utdypning av dagens tema nedenfor.

At den ytterste virkeligheten er absolutt enkel, kommer neppe som noen overraskelse. Majoriteten av klassiske teister har holdt til doktrinen som kalles for divine simplicity – Gud som absolutt enkel.

Hva innebærer absolutt enkelhet? Vel, vi kan vise det tydeligere gjennom noen illustrasjoner. Fare: Hvis du fortsetter rett nedover, vil det bli mye heavy lesning. Hvis du derimot bare vil det gøy på Richard Dawkins’ bekostning nederst før du forlater denne sida igjen, kan du hoppe over neste overskrift.

Bruce-Lee-Simplicity-is-the-key-2-brilliance

Videre illustrasjoner

For å illustrere dette litt videre. “Absolutt enkelhet” kan defineres som “et fullstendig fravær av indre og eksterne grenser”, og “uten inkombitable tilstander med andre”. F.eks. en trekant vil ha ytre streker som avgrenser den fra rommet rundt. Så lenge strekene har tatt form av en trekant, er den inkompatibel med å bli f.eks. en sirkel eller et kvadrat. Videre vil to trekanter satt sammen til et parallellogram, ha både indre og ytre grenser, som vist under. Den er nå blitt til en mer kompleks figur. Hadde vi fjernet den midterste streken, ville den blitt enklere igjen.

parallelogram1_499x300

Men merk enda en ting. Dersom vi tar bort den midtre streken, blir også parallellogrammet mer “inklusivt” enn hva som var der tidligere. Det vil si, at parallellogrammet inneholder mer areal enn hva trekantene gjorde hver for seg. Mer presist; det inneholder nå samme mengde areal som det trekantene tidligere inneholdt til sammen, Mindre kompleksitet impliserer mer inklusivitet.

Liker du ikke geometri? Selv om ikke argumentet avhenger av det, kan dette faktisk eksemplifiseres videre i lys av moderne kvantemekanikk og feltteori.

Et elektron frastøter seg andre elektroner. Protoner på sin side, tiltrekker seg elektroner. Grensebetingelsene til elektroner og protoner er i konflikt med hverandre, som betyr at ingenting kan være et proton og elektron på samme tid og i samme forstand. Men både protoner og elektroner kan samhandle med hverandre gjennom en enklere virkelighet – et elektromagnetisk felt. Her er elektronet kompatibelt med feltet, og tillater også samhandling mellom elektroner og protoner.

På samme måte er bølger inkompatible med partikler. Mens bølger sprer seg utover, er partikler lukket i seg selv. Partikler kolliderer dersom de møter hverandre, men bølger vil blande seg sammen og skape interferensmønstre. En rekke slike eksempler viser oss at en virkelighet ikke kan inneha grensene til en bølge og en partikkel på samme måte på samme tid. De er ekskluderende. Men visse nylige forsøk, som Aspect-eksperimentet og dobbeltspalte-eksperimentet, viser at samme virkeligheten kan ha grensene til en bølge og en partikkel på samme tid. Hvordan kan det forklares?

Jo, ved prinsippet om enkelhet. På samme måte som med det elektromagnetiske feltet i forrige eksempel, må det eksistere en enklere kvantetilstand som ikke har de ekskluderende grensene til verken partikkel eller bølge, men er en enklere tilstand som vil ha færre grenser, og derfor færre inkompatible tilstander og være mer inklusiv.

Så vi ser altså at enklere virkeligheter innebærer færre inkompatible tilstander og færre interne og eksterne grenser. Ergo, vil en absolutt enkel virkelighet være fullstendig kompatibelt med alt, og fullstendig uten grenser. Her vist ved “the tree of being”.

pic

Absolutt enkelhet kan innebære to ting, eksemplifisert med begrepene aktualitet og potensialitet. Enkelhet i potensialitet, er enkel nettopp fordi den bare er potensiell. Den har ingen grenser, men på samme måte som tallet 0 ikke har noen grenser. Den er altså et fravær av virkelighet og aktualitet.

Enkelhet i aktualitet derimot, har ingen grenser fordi den ikke har noen begrensninger på sin aktualitet. Den må være kompatibel med alle andre virkeligheter, og inkludere i seg alle virkeligheter under seg selv i “the tree of being”, inkludert protoner, sirkler, bølger, elektromagnetiske felt og en eventuell absolutt grunnleggende naturlov (Grand unified theory). Den ubetingede virkeligheten må altså være absolutt enkelhet i aktualitet – ren aktualitet, som er Aristoteles’ og Aquinas’ beskrivelse på Gud. I klassisk teisme kommer vi helt til bunns, og nyter ikke luksusen av brute facts som i ateistisk naturalisme og materialisme som de tar seg frihet til.

Så når vi prater om Gud i vanlig kjerkesnakk, og sier at Gud alltid er med deg, så er ikke dette tomt poetisk pjatt, men han inkluderer deg bokstavelig talt i seg selv, og ligger til grunn for din væren. Det er derfor personen deg kan eksistere til enhver tid. Dette er hva vi kaller Guds altinklusive forsyn (divine providence på engelsk). Uten Gud – ingen deg.

Så hva må til at noe i det hele tatt skal kunne eksistere? Svaret må være enkelt!

2.4 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, må være absolutt enkel.

Dawkins special

Richard Dawkins. Et av denne bloggens foretrukne mobbeofre (først og fremst fordi han har gjort seg fortjent til det selv med sin egen hånlige retoriske tone og fullstendig ignoranse om temaene han skriver om), skriver i kapittel 4 av The God Delusion om sitt stjerneargument for hvorfor “det nesten helt sikkert ikke eksisterer en Gud”. Argumentet i kort form tar utgangspunkt i at universet er veldig komplekst, og derfor i utgangspunktet virker veldig usannsynlig. Noen overtroiske tullinger kunne nok begynt å mistenke at det befinner seg en slags “designer” her, men heldigvis redder Dawkins dagen. Han staver det aldri ut selv, men argumentet kan sammenfattes som noe slikt:

x.1 Komplekse ting er veldig usannsynlige dersom det ikke er noen forklaring på deres eksistens.

x.2 Dersom Gud er forklaringen på et komplekst univers, må Gud selv være desto mer kompleks.

x.3 Derfor må Gud være enda mer usannsynlig (fra x.1, x.2 og hva Dawkins kaller “argumentet fra usannsynlighet” på side 139)

Målet er naturligvis å få oss til å forstå at Gud aldri kan være en sannsynlig forklaring på noe som helst, men bare gjør saken verre. Dawkins er også mannen som for alvor forsøker å ta vitenskapens navn i søla ved å få seg til å tro at Gud kan lignes med en “naturvitenskapelig hypotese”, noe som vi allerede har sett er en tabbe på lavt nivå.

“The presence or absence of a creative super-intelligence is unequivocally a scientific question, even if it is not in practice—or not yet—a decided one.” (Side 82)

Det kan godt stemme, dersom vi ser for oss Gud som en slags flyvende, kjempesmart, men fremdeles kontingent Supermann. Det er derfor bare synd at store klassiske teistiske tenkere holder til Gud som “den Absolutte” eller “Eksistensen selv”. La oss derfor overse det faktum at Dawkins aldri virker til å ha forstått filosofi, og derfor ikke forstår sin egen vitenskap eller det klassiske konseptet av Gud. Vel, det kan likevel komme noe godt ut av alt.

At Gud må være mer kompleks, følger overhodet ikke. Han må derimot være, som vi har vist ovenfor, absolutt enkel. Ren aktualitet.

Aquinas’ tredje vei i modernisert form – en nødvendig virkelighet

Hele serien:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

Hvorfor ikke bare starte høsten med en pangstart, ved å kjøre en rekke med argumenter for Guds eksistens? Guds eksistens og Guds natur er antakeligvis det menneskehetens klokeste hoder har brukt mest tid til å skrive om. Fra antikkens tenkere, til middelalderens store filosofer, til renessansens største matematikere og utviklere av den vitenskapelige metode, til flere av dagens råeste filosofer og vitenskapsmenn.

I denne posten skal jeg starte med et bevis av at det må eksistere minst en nødvendig virkelighet, før vi i fremtidige poster ser hvorfor denne virkeligheten må være Èn, absolutt simpel, ubegrenset i sine perfeksjoner, unik og må være den som opprettholder alle ting i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

3290566593_f2f8837ace

Dette er nok måten jeg tenker å skrive i en eventuell fremtidig bok, så all kritikk, råd, spørsmål, forslag, motargumenter, ris og ros settes veldig pris på! :)

Nå kommer vi naturligvis ikke helt frem til den kristne Gud med dette argumentet alene. Jøder, muslimer, sikher og enkelte hinduister vil nok nikke anerkjennede til beviset av en evig, immateriell, nødvendig, allmektig, allestedsværende, allvitende Skaper og Opprettholder av universet. For å komme helt dit, må vi argumentere for Jesu’ oppstandelse. Men vi har et bedre fundament når vi allerede har bakgrunnskunnskapen av at Gud eksisterer og at naturen selv ikke i prinsippet kan være et lukket system som strikt umuliggjør noe slikt som mirakler. Vi kommer dessuten frem til at en ekte og konsekvent ateistisk filosofi vil være grunnleggende irrasjonell, fordi den må nødvendigvis mangle en intern logisk sammenheng.

Egentlig kan disse kalles bevis for Guds eksistens, i ordets rette forstand. De er imidlertid filosofiske bevis, og ikke av den typen bevis vi både bruker og misbruker i dagligdags prat. Det er helt klart en styrke, og ikke en svakhet. For dersom Gud faktisk kunne latt seg påvise i et reagensrør, gjennom ikke-reduserbar kompleksitet i evolusjonsprosessen eller ved lukkede eksperimenter i en partikkelakselerator under høyst kunstige forhold, ville det vi hadde funnet umulig kunne vært Gud i det hele tatt. Det ville i beste fall vært en slags Marvel superhelt eller Zeus, og ikke den nødvendige kilden til all eksistens og væren. Derfor skal du være ganske ignorant for å kreve bevis at nettopp den typen. Dette krever kort sagt mer…innsats!

Det finnes naturligvis andre og bedre kilder til kunnskap enn naturvitenskap også, og vi kan vite masse om både Gud og menneskets sjel. Mer om det her.

Filosofiske bevis starter nemlig rett ved fundamentet av huset, ulikt “vitenskapelige bevis”, som først kan starte i 3. etasje, og forutsetter at vi allerede har etablert fundament, 1. og 2. etasje. Noe de fleste aldri gjør. Følgelig blir altfor mange diskusjoner om universets og Guds eksistens fort veldig overfladiske. Siste ord i denne typen filosofiske bevis holder seg upåvirket av naturvitenskapelige fremskritt, selv om de kan informeres og belyses av dem.

Så argumentet går som følger:

1.1 Bibelen sier at Gud eksisterer

1.2 Hvis Gud eksisterer, så må Bibelen være sann

1.3 Derfor må Gud eksistere (fra 1.1 og 1.2)

Neeeeida, jeg har faktisk noe litt bedre i tankene. Men for mange, både kristne og ikke-kristne, virker det som om sirkeleksempelet ovenfor representerer hvor meningsløst det er å forsøke å bevise Guds eksistens.

aquinas-tide

Jeg skal forsøke å omformulere Thomas Aquinas’ sitt tredje gudsbevis, og utlegge det i en “moderne” kontekst. Nemlig nødvendigheten av Gud som skaper og opprettholder for all kontingent eksistens. Aquinas’ sitt bevis er nok fullt mulig å forsvare den dag i dag, men ordbruken hans hører hjemme i en egen kontekst. Noe vi ikke trenger å bruke masse tid på å forsvare dersom vi bare tilpasser litt. Selv om undertegnede likevel liker å forsvare konsept som prinsippet om kausalitet (årsak-effekt) på Minerva.

Jeg skal særlig bruke to nye ord, som jeg raskt kan gi min definisjon av her. Hvis du leser over denne to ganger, og holder tunga rett i munn, tror jeg de fleste skal klare å følge resten av argumentet helt ut:

Kontingent: Enhver kontingent virkelighet kan befinne seg i en tilstand av å være (eksistens) eller av å ikke være (ikke-eksistens). En kontingent virkelighet kan både eksistere og ikke eksistere, kontra en ikke-kontingent virkelighet, som har nødvendig eksistens.

Betinget: Å være betinget i denne sammenhengen, vil si at en virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens. Altså avhengig av en annen virkelighet for å oppfylle sine betingelser, kontra en ubetinget virkelighet, som eksisterer nødvendig.

For eksempel er en katt en betinget virkelighet, ikke bare på grunn av at den har opphav i sin kattemor og kattefar, men siden den er avhengig av celler og struktur av celler for sin eksistens. Ingen celler – ingen katt. Celler er igjen avhengig av molekyler og struktur gjennom såkalte kjemiske bindinger for sin eksistens. Helt ned til fundamentalpartikler…og videre.

Merk at betingelsene oppfylles i rekkefølge av eksistens. Altså vertikalt. Ikke horisontalt, som f.eks. innenfor tid. Det vil si at argumentet holder selv utenfor tid, i et evigvarende univers, eller selv om en ung gravid mor i 1990 får tak i en tidsmaskin og føder en sønn i 1921. Argumentet gjelder hva som holder mor og sønn i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

Merk også at ordet virkelighet brukes i en veldig bred forstand her, og er på ingen måte begrenset til en bølge, partikkel eller et materielt objekt som en stol, en stein eller et atom. Det inkluderer også såkalte naturlover, rom, tid og alt som kan sies å….vel, eksistere!

Så la oss først sitere Aquinas’ sitt sammendrag av denne tredje veien. Du kan lese sitatet, eller bare hoppe rett over til min utlegning nedenfor. Er du utålmodig, kan du dessuten lese hele sammendraget av gudsbevisene i Qunique Viae (fem veier) fra Summa Theologica her:

“The third way is taken from possibility and necessity, and runs thus. We find in nature things that are possible to be and not to be, since they are found to be generated, and to corrupt, and consequently, they are possible to be and not to be. But it is impossible for these always to exist, for that which is possible not to be at some time is not.

Therefore, if everything is possible not to be, then at one time there could have been nothing in existence. Now if this were true, even now there would be nothing in existence, because that which does not exist only begins to exist by something already existing. Therefore, if at one time nothing was in existence, it would have been impossible for anything to have begun to exist; and thus even now nothing would be in existence — which is absurd. Therefore, not all beings are merely possible, but there must exist something the existence of which is necessary.

But every necessary thing either has its necessity caused by another, or not. Now it is impossible to go on to infinity in necessary things which have their necessity caused by another, as has been already proved in regard to efficient causes. Therefore we cannot but postulate the existence of some being having of itself its own necessity, and not receiving it from another, but rather causing in others their necessity. This all men speak of as God.”

Merk at når Aquinas prater om å “postulere” eller “dette snakker alle om som Gud”, så er ikke dette en plutselig og tilfeldig påstand eller gjetning, men henger sammen med at dette bare er et sammendrag fra en mann som skrev ca. 50.000 sider om dette temaet. Han kvalifiserer disse påstandene godt i løpet av verkene sine, som står godt den dag i dag. For min innføring i thomisme, kan du eventuelt lese:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel

Eller bare skaffe deg denne perlen av en bok først som sist.

Så la oss tydeliggjøre dette litt.

1.1 En betinget virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens

1.2 En ubetinget virkelighet er ikke avhengig av noen annen virkelighet for sin eksistens. En ubetinget virkelighet må følgelig være helt og fullstendig uavhengig.

1.3 En betingelse viser til en hvilken som helst forutsetning som en betinget virkelighet er avhengig av for sin eksistens. F.eks. er kattens eksistens avhengig av en atomisk og sub-atomisk virkelighet. Et eksempel er sterk kjernekraft, en av de fire grunnleggende naturlovene, som binder nukleoner sammen til atomkjerner. For uten den sterke kjernekraften, ville det ikke eksistert noen katt.

Videre til argumentet.

1.4 Det eksisterer betingede virkeligheter. Neppe en veldig kontroversiell påstand. Dette kan bare avvises til prisen av å måtte avvise eksistensen av hele universet, eller av å påstå at alle ting er evige og uforanderlige. De innvendingene er 2500 år gamle, og er allerede behandlet her, så vi fortsetter…

1.5 Enten eksisterer bare betingede virkeligheter (BV), eller så eksisterer minst en ubetinget virkelighet (UBV). Logisk nok. Alternativene dekker hele spekteret og utelukker hverandre.

1.5a Vi står derfor med hypotesen: UBV v ~UBV.

(Leses som: Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet eller ikke minst en ubetinget virkelighet)

Så la oss teste ut hypotesen ~UBV: at det ikke eksisterer noen ubetinger virkelighet.

~UBV vil være oppfylt ved et av to alternativer:

  1. Det eksisterer et begrenset antall betingede virkeligheter
  2. Det eksisterer et ubegrenset antall betingede virkeligheter

Hva med alternativ 1?

For at BV1 (= Betinget virkelighet nr. 1) skal eksistere, må den ha fått oppfylt sine betingelser fra BV2, som igjen må ha fått dem fra BV3. Siden vi har et begrenset antall BV, vil rekken før eller siden stoppe på et BVn (= Betinget virkelighet nr. n). Problemet her er naturligvis at hvis rekken slutter i BVn, og BVn ikke har fått oppfylt sine betingelser, så kan verken BVn eller resten av rekken eksistere i utgangspunktet.

Vi kan igjen tenke oss eksempelet med katten. Hvis kattens eksistens (BV1) hviler på eksistens og struktur av dens celler (BV2), som igjen hviler på eksistensen og strukturen av molekylene (BV3), helt ned til en slags kvantepartikkel, urmasse eller i ordene til ateisten J. Mackie; “et permanent lager med materie” (BVn). Men ulikt Mackies sitt forslag, har vi allerede godtatt at selv ikke dette lageret har ubetinget eksistens, men er betinget. Verken lageret, kvarkene eller følgelig katten kan her altså eksistere. Om materie kan ha en ubetinget nødvendig eksistensen skal vi se mer på senere.

Vi konkluderer derfor med at…

1.6 Det kan ikke eksistere et begrenset antall betingede virkeligheter

Men kan det eksistere et ubegrenset antall BV, slik som i alternativ 2?

Hvis BV1 er avhengig av BV2, vil ikke BV1 kunne eksistere før BV2 eksisterer. Samtidig vil ikke BV2 kunne eksistere før BV3 eksisterer. Følgelig blir hele den uendelige rekken fra BV1 til BV, en rekke av virkeligheter som ikke har fått sine betingelser oppfylt, og derfor ikke kan eksistere. Hvis kattens eksistens hviler på et uendelig antall forutgående virkeligheter, vil ingen av disse ha fått oppfylt sine betingelser, og ingenting ville noensinne eksistert. Inkludert katten. Derfor kan vi si at…

1.7 Det kan ikke eksistere et ubegrenset antall betingede virkeligheter

La oss se på et annet eksempel. For kan ikke antallet betingede virkeligheter være et sirkulært sett? Altså f.eks. at BV1 får sin eksistens fra BV2, som igjen får den av BVn, helt til vi er tilbake på BV1 igjen? Altså en liten rip-off fra østlige virkelighetsbilder som hinduisme og buddhisme? What comes around, goes around?

Problemet her er at dette eksempelet bare er en omformulering av alternativ 1 eller 2. Enten har den sirkulære rekken et begrenset antall medlemmer, som gjør at eksistensen til BV1 til slutt, etter noen runder, er avhengig av BVn. I det andre tilfellet er BV1 avhengig av en uendelig rekke, men hvor ingen av medlemmene noensinne får sine betingelser for eksistens oppfylt. Følgelig kan heller ikke dette eksempelet unnslippe ikke-eksistens.

En siste mulighet, er at BV1 bare kan oppfylle sine egne betingelser. Det er åpenbart absurd, siden det impliserer at BV1 eksisterte i forkant av BV1 for å få BV1 inn i eksistens. At ingenting har egenskaper som gjør at det kan få seg selv inn i eksistens, men ingenting kan ikke ha noen egenskaper. Det kommer av hva det vil si å være ingenting. Du må nesten hete Lawrence Krauss for å ikke fatte det.

253694_175751325907951_939664574_n

Så vi kommer til…

1.8 Dersom det ikke er minst en ubetinget virkelighet, så eksisterer ingenting (fra 1.6 og 1.7)

1.9 Minst en virkelighet eksisterer

Det interessante her er naturligvis at du ikke trenger et helt univers eller en Big Bang-begynnelse for å få dette argumentet gjennom. Det holder med en enkelt ting som eksisterer på et enkelt punkt. En liten colaboks i august 2014 alene, ville vært mer enn nok for å komme frem til Gud.

1.10 Minst en ubetinget virkelighet må eksistere (fra 1.8 og 1.9)

Kan det være flere? Kan dette være materie? Hvorfor må denne virkeligheten være allmektig? Hvorfor må den være Gud? Det blir tema for neste steg. Du er kanskje sliten allerede, og fortjener en pause.

Og ja; hvis du ikke liker konklusjonen ovenfor, og ønsker å avvise den – så krever det argumenter. But that goes without sayin’…

Eller dersom vi skulle oppsummert med thomistisk språk i god tredje vei-stil: Enhver essens (hva en ting er – f.eks. hva et eple er) som er atskilt fra dets eksistens (at tingen er – f.eks. at eplet eksisterer), må terminere i noe hvis essens ikke er atskilt, men hvor essensen simpelthen er identisk med dets eksistens. Noe som bare kan oppfylles hos en virkelighet som er ren aktualitet. Et av Guds navn, er Eksistensen selv. Mer om det i en tidligere post her.

Aquinas-Meme-6-640x422

Kvantefysikk og første årsaker

Flere bevis for Guds eksistens krever et solid begrep av kausalitet, altså hvordan ting forårsaker hverandre og hvordan vi kan lære om sammenhengene mellom en årsak og dens effekt.

I en post som ble delt på Facebook av en venn av meg om mitt tidligere innlegg rundt bevisbyrden til en ateist, ble jeg kritisert for et par ting. Siden dette stammer fra en utbredt og potensielt veldig destruktiv tankefeil, er det greit å gjengi og behandle det hele her. Det handler altså om kvanteteori motbeviser prinsippet om kausalitet, siden kvanteteori virker å vise til effekter som ikke har en årsak?

“Igjen spør jeg meg, hvor får Kleiven denne definisjonsmakten fra? Han vil kanskje hevde at alle «materielle hendelser» har en årsak, så det må være noe immaterielt som tjener som en første årsak. Det er flere problemer med et slikt argument. Et av dem kan vi finne nettopp i vitenskapen: Det finnes ingen grunnleggende årsak til at et radioaktivt atom spaltes på et gitt tidspunkt, så dermed finnes det materielle hendelser uten årsak. Videre vet vi at elementære partikler oppstår og forsvinner overalt hele tiden, uten å ha «grunner» til å gjøre det. 

Vi har altså to muligheter: Enten kan vi anta at materielle hendelser kan være uten årsak, hvilket blant andre astrofysiker og nobelprisvinner Richard Feynman argumenterer for, eller så kan vi anta at a) det må eksistere noe immaterielt som ikke kan påvises, b) at dette immaterielle ikke trenger noen årsak, og attpåtil c) at dette immaterielle er i stand til å designe et univers. Personlig synes jeg den første muligheten er en veldig mye bedre forklaring enn den andre.”

Definisjonsmakt? Vel, noen kaller det argumenter og logiske resonnementer. Uansett takker jeg vedkommende for en god utfordring.

Richard Feynman, som mange andre fysikere, var en brilliant mann. Men som så mange andre brilliante fysikere, har han ikke den nødvendige grunnleggende treningen i filosofi til å uttale seg om slike ting. Prinsippet om kausalitet hører nemlig inn under filosofi, og ikke naturvitenskap. Kritikeren min begår med andre ord en alvorlig kategorifeil. Naturvitenskap kan faktisk aldri i prinsippet bevise at det eksisterer effekter som ikke har en årsak. Det ligger utenfor verktøyets ramme. Men det å overvurdere rammen til naturvitenskap er en kilde til mye forvirring i dag.

Så hvorfor forteller ikke dette radioaktive atomet eller virtuelle partikler i kvantevakuum oss noe om effekter uten årsak? Her må jeg presisere inntil det kjedsommelige at et fag som fysikk er et fag som enkelt og greit forholder seg til den delen av materiell virkelighet som er mottakelig for streng kontroll og prediksjon, og som så kan legges inn i matematiske modeller. Hva den forteller oss, er en sann forklaring, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Noen streker av sort og hvitt, som fremdeler venter på å bli malt videre til et fullstendig fargerikt bilde. Som Bertrand Russell selv sier, er det en stor tankefeil å tro at fysikk som fag gir oss en utfyllende beskrivelse av naturen. Fysikk behandler abstraksjoner fra konkrete virkeligheter, men ikke virkeligheter selv. Den forteller oss ingenting om den dypere naturen til substansen og prosessene som bærer de matematiske egenskapene som den skriver. Fysikken av kvantemekanikk forteller oss lite om underliggende metafysikk. For å se på den dypere naturen, må vi over i naturfilosofi, og dette er et nytt fagfelt med hardt arbeid.

Så det min kritiker tror er et bevis på hendelser uten årsak, er egentlig bare et bevis på hendelser hvor årsaken ikke passer inn i den gitte matematiske modellen. Eventuelt tror han kanskje også at kausalitet er det samme som determinisme, hvilket er helt irrelevant. Men om årsaker faktisk eksisterer, er et spørsmål naturvitenskap sier nada om, og vi må ta den tunge jobben med å gå filosofisk til verks. Uavhengig av naturvitenskap, står altså kausalitetsbegreper fra Aristoteles og Aquinas fast til bruk i gudsbevis og andre ting, selv mot skeptikerangrepene fra David Hume.

Som Hume kan vi tro selv at vi kan forestille oss effekter som ikke har årsaker. At noe forandrer seg selv uten å trenge en ting eksternt til den selv som forandrer den. Men alt vi forestiller oss, er egentlig bare effekter, hvor vi ikke samtidig forestiller oss årsaken. Ikke f.eks. en iskube som smelter av seg selv, men en iskube som blir forandret utenfra, gjennom f.eks. varmeenergi fra omgivelsene eller hårføneren.

Vi står altså med:

1. Kvantemekanikk beskriver overgangen av atomet uten å referere til årsaken.

Fra dette følger ikke:

2. Kvantemekanikk viser at overgangen av atomet ikke har noen årsak.

Et slikt argument vil ikke være bedre enn:

3. Kepler’s lover beskriver planetenes baner uten å referere til årsaken av disse banene, så derfor

4. Kepler’s lover viser at planetenes baner ikke har noen årsak.

Altså en såkalt non sequitur! Lurer du på hva det betyr? En liten illustrasjon under.

159_non_sequitur

Slike misforståelser kan føre f.eks. fysikerkollega David Albert til å slakte Krauss’ sitt forsøk på å skrive om univers fra ingenting (som jeg selv gjør her) ved å vise til:

“The particular, eternally persisting, elementary physical stuff of the world, according to the standard presentations of relativistic quantum field theories, consists (unsurprisingly) of relativistic quantum fields… they have nothing whatsoever to say on the subject of where those fields came from, or of why the world should have consisted of the particular kinds of fields it does, or of why it should have consisted of fields at all, or of why there should have been a world in the first place. Period. Case closed. End of story”

Men nå har kritikeren min delvis rett i dette andre alternativet. Misforståelsen hans her, er bare at disse tingene ikke er noe vi “antar”. Vi kan derimot bevise at en slik første årsak må være immateriell og ikke trenger noen årsak. Vi er litt forut for vår tid her, så dette er langtifra en utfyllende beskrivelse, men selve poenget er at når vi filosofisk beviser Gud som “Pure Act” eller “ren aktualitet” gjennom Aquinas First Way, står dette i sammenheng med at alle substanser i universet er en kombinasjon av aktualitet og potensialitet, må hele rekken vertikalt kunne spores tilbake til ren aktualitet. Det skolastiske prinsippet av kausalitet, går nettopp ut på at all aktualisering av potensialer i en substans, må aktualiseres av noe utenfor som allerede er aktualisert (phew!). Altså en “being” (eller snarere ren Being) som ikke trenger å hente sitt potensial for forandring (i rom eller kvalitet) fra et tidligere medlem, men har dette iboende i seg selv. Merk at dette argumentet ikke viser til Big Bang eller noe, men forandring (f.eks. bevegelse eller kvalitativ forandring) som skjer her og nå.

Hvordan vet vi at det er et første medlem? Jo, for hvis alle medlemmene hadde hentet sitt potensial for forandring fra et tidligere medlem, så ville aldri rekken kommet over startstreken i det hele tatt.

Grunnen til at Gud så f.eks. er immateriell, er at det å være materiell eller innenfor tid per definisjon er å ha potensialer som kan aktualiseres. Det kan ikke Pure Act ha, så derfor må Pure Act være både immateriell og evig. Å spørre videre hva som er årsaken til Gud, er som å spørre hva som er “renere aktualitet” enn “ren aktualitet”. Et meningsløst spørsmål, og altså på ingen måte en tilfeldig egenskap vi tillegger Gud. Men mange ateister tror at spørsmålet “men hvem skapte da Gud?” er en god kontring mot Gud som første årsak. Vi skjønner at det krever litt innsats i å sette seg inn i hvorfor spørsmålet reflekterer en manglende forståelse for klassisk filosofi, og kan tilgi dem for det..til en viss grad. Dette beviser naturligvis ikke hele fylden av den bibelske Gud, men en stor nok bit til å motbevise ateisme.

Heavy stoff? Ja, det er det. Og hele historien er mye, mye verre. Nettopp derfor krever det litt innsats å sette seg inn i. Noen andre kritikere har forsøkt å ta snarveien ved å først innrømme at de ikke skjønner det, men at det likevel må være piss (jeg er jo tross alt kristen), at alt som skriver uansett er motbevist av naturvitenskap (kategorifeil) eller at det er merkelig hvordan kristne kan tro på en slik tilfeldig gud med tilfeldige egenskaper. The golden rule here is: Don’t understand? Ask!

Derfor tar vi ting fremdeles stegvis for å forsøke å oppnå et minimum av leselighet, og fortsetter i vår enkle beskrivelse av det metafysiske rammeverket som en aristotelisk-thomistisk realisme holder til. Klikk her for å lese første del om de fire årsakene. Neste gang blir det mer om aristoteliske former, inkludert formen av katter som Schrödingers.

cartoon_quantum3