La oss denne gangen bruke tegn for å hjelpe til med å forklare.
Si at du har en ting X som kan symbolisere en ting eller en annen, eller ingen ting i det hele tatt. Kanskje det symboliserer en ting for en spesiell person og en annen ting for en annen?
La oss ta et bilde av Eiffeltårnet (eller Eiffeltårnet selv) som eksempel på X. For en person kan den symbolisere den romantiske reisen til Paris med kjæresten for to år siden. For en arkitekt kan den signalisere en inspirasjon til eget arbeid. For en franskmann kan den stå for nasjonal stolthet, mens for en person som aldri har reist utenfor sin egen isolerte landflekk, kan den bare symbolisere en symmetrisk samling av metall.
Dette betyr at X selv ikke kan forklare hvorfor den symboliserer den ene eller andre tingen, eller noe som helst i det hele tatt.
Men fra erfaring vet vi alt vi observerer er en type X. Bokstaven a betyr helt forskjellige ting på latin, fransk eller på engelsk. Ordet minion betyr noe helt annet i Despicable Me, kontra et engelsk leksikon.
Ordet troll kan både være en elektrisk bil, et eventyrvesen eller en bitter mann som fyrer løs i et kommentarfelt uten mål, mening, ydmykhet, fakta eller fornuft. Selv naturlige tegn som røyk, kan bety både at det er skogbrann, at noen koser seg med en sigar eller at Troja har falt. Alt avhengig av kontekst. Men dette betyr at X heller ikke kan forklare eksistensen av tegn.
Signs against the Machine
En av de (mange) store forskjellene mellom datamaskiner og mennesker, er at en datamaskin aldri kan komme forbi X, mens det bare er mennesket selv som kan avlese betydningen. Litt mer avansert sier vi at computeren kan gjøre syntaks, mens mennesket kan lese av semantisk innhold – lettere sagt; mening. Gudene vet hvor den populære tendensen til å sammenligne mennesket med datamaskiner kom fra, men Gud vet at den er veldig misvisende. Både fordi den reduserer mennesket og fordi den ødelegger vår unike evne til rasjonell tanke og naturvitenskap.
En humanoid robot eller Mac’en du har i fanget kan gjøre en kalkulasjon, bestemt av algoritmer, i mange steg, men til sist kan bare mennesket benytte seg av resultatet bak kalkulasjonen. For eksempel til å konstruere en trygg bru over Øresund som tåler flere tusen tonn. Følgelig kan datamaskiner heller ikke være kreative i ordets rette forstand. De kan ikke oppleve godhet, eller sette pris på skjønnhet. Det er forbeholdt mennesket.
Trolig var sammenligningen til en menneskehjerne nyttig i begynnelsen av utviklingen av de første datamaskinene. Siden fant man ut at man skulle gå motsatt vei, og nedgradere menneskets funksjon til en datamaskin, tross i at de ikke kan sammenlignes på et høyere nivå. Alle forsøk på å forklare menneskesinnet som en datamaskin ved å henvise til tegn i menneskehjernen, er et selvutslettende sirkelargumentet, siden et tegn ikke er noe i utgangspunktet, men alltid forutsetter et menneskesinn for å avlese meningen av det. All skrift og bilder du ser på denne dataskjermen her nå er fullstendig meningsløse i seg selv. Datamaskinen din alene kan ikke skape noe som helst nytte ut av dem, frem til nettopp du leser meningen ut av dem.
Det finnes derimot ingen bestemt lov for hvordan symboler relaterer til hverandre. Det vil si at vår evne til logisk tenkning er noe helt annet enn algoritmisk tenkning. At symbolene for 2 og 3 ender opp med å bli 5 (2+3=5 i tegnform), viser at menneskesinnet kan avlese mening og utøve matematikk på en måte datamaskiner ikke kan. For en datamaskin kunne vi like godt programmert inn «Miley Cyrus kler seg dristig» for tegnet 2, «Bacon smaker godt» for 3, og «Man Utd rykker ned» for 5. Da ville vi endt opp med resultatet at når vi kombinerer en dristig Miley Cyrus med bacon, så kan Van Gaal angre på at han ikke valgte Tottenham og ta den tunge veien med djevlene ned til Championsship. Datamaskinen ville ikke merka noe forskjell på denne kalkulasjon og 2+3=5, men det ville nok ganske sikkert du – spesielt om du er Pool-fan.
Det er også litt av poenget Masvie vil frem til i denne forrige teksten.
Tilsynelatende forsøk fra datamaskiner på å lese av tegn, er egentlig bare manipulering av tegn til algoritmer (utført av menneskesinnet), i henhold til fastbestemte regler. Av samme grunn kan vi avvise Dennett og Dawkins tåpelige ide om «memer» som repliserer seg selv autonomt gjennom arter og kulturer.
En datamaskin er mekanikk, og vil være mekanikk uansett hvor avanserte de måtte bli. Et menneske er så mye, mye mer. Ekte mening, som vi er avhengig av for å kunne lese den ut av ting, kan ikke være materiell. Fordi det er to alternativer: Enten må den finne sin kilde utenfra seg selv, eller havne i en uendelig regress (derfor inkoherent) av self-refererende «indre» meninger, i god ånd etter f.eks. Jacques Derrida. Fysikalisme feiler så, og vi ser at menneskeintellektet innehar en kvalitativ forskjell, nettopp gjennom å hente ut mening. Som rasjonelle dyr, har vi ekte intensjonalitet – altså evnen til å rette sinnet vårt mot konkrete objekter, abstrakte objekter, tegn og viljeshandlinger. Kanskje vi til og med har en sjel?
Men for å komme oss tilbake til innledningen. Vi ser altså at ingen ting av hva vi populært kaller vitenskap, kan gi oss en forklaring av eksistensen av tegn, siden ingen fysisk reduksjon til observerbar virkelighet vil hjelpe oss det minste, og siden uten slike tegn ville vi aldri kunne hatt verken vitenskap, naturvitenskap eller logiske tankerekker i utgangspunktet.
And in other news: Dawkins fant ut at memer, filosofi og religionskritikk ikke var helt greia for ham, og forsøker seg nå som….vel, du må nesten fortelle meg hva dette er?
(Spol frem til 4:45. Tro det eller ei; dette er visstnok en ekte video)
PS1: Du kan selvfølgelig prøve å ro deg i land ved å si at mennesket også bare følger slike algoritmer. men da får du bite i det harde eplet, og konsekvent følge argumentet til konklusjonen av at tankene våre ikke virkelig er tanker. Når vi kommer dit, kan jeg så avvise argumentet ditt på grunnlag av at det aldri var en rasjonell og logisk tankerekke der, men bare en algoritme. For mer: les mine andre poster på menneskesinnet:
https://www.danieljoachim.org/category/sinnsfilosofi-2/
PS2: Naturligvis finnes det visse handlinger mennesker gjør som kan ligne faststemte algoritmer. Jeg kan pusse tenna, stoppe blikket på noe som vekker oppsikt, ta mot en beachvolleyball eller fjerne handa mi fra den varme komfyren min, uten å ofre det så mye som en tanke. Det ville verken jeg eller Aquinas vært uenig i, men at vi har potensial for noe mer er nok til å få argumentet gjennom.
PS3: Transhumanister beskriver et tidspunkt som kalles singulariteten, hvor utviklingen av datamaskiner har tatt igjen mennesker, og hvor vi eventuelt kan opplaste vår egen person til en computer for evig liv. Argumentet ovenfor viser allerede at noe slikt ikke er mulig, siden tanken om at menneskesinnet er sammenlignbart og mulig å opplaste til en computer er ganske tåpelig i utgangspunktet, men mer om det siden.