Category Archives: Aktuelt

Klassisk vs. moderne lykke – om meningen med livet

På Veritaskonferansen holdt jeg et kortseminar om bevissthetsfilosofi som ligger her.

Langseminaret var derimot et filosofisk foredrag om hvordan lykke forstås i vår tid kontra en mer klassisk, teleologisk forståelse (eudaimonia) som har vært utstrakt frem til ganske nylig. Jeg hevder at det er vår moderne nyoppfinnelse som er radikalt utilstrekkelig.

Hør hvorfor. Om ikke annet, så kanskje den hjelper til å forstå hvorfor andre kan tenke som de gjør. :)

Foredraget er inspirert ut fra dette innlegget:
Lykke vs. lykke – Om meningen med livet

Se den på Youtube under, eller last ned på Soundcloud.

Alle nylige foredrag med video/lyd ligger nå ute på samlet fane her.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

En liten appell mot kreasjonistforeningen Skaper

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Dette er en appell til norske kristne, og ikke minst kristne rektorer, om å avvise denne importen fra moderne amerikansk fundamentalisme.

En ny forening av ungjordskreasjonister har startet opp på det blide Sørlandet. Denne gjengen tror på ramme alvor at universet bare er 6.000-10.000 år gammelt. Nå har de skrevet brev til kunnskapsministeren for å få dette inn i norsk skoleverk også.

Det vil de naturligvis aldri klare. Men alt er ikke vel og godt av den grunn. Sida deres er en samling med skolestiler, skrevet av personer uten relevant utdannelse eller spesielt god innsikt i verken naturvitenskap, filosofi eller klassisk kristen teologi. Resultatet blir fort en rekke ad hoc-historier og karikaturer av andre posisjoner, som i beste fall er slurvete skrevet, eller i verste fall viser en dypt mangelfull kompetanse.

Enkelte kreasjonisters kognitive forsvarsmekanisme virker deretter å være å kirsebærplukke perifere problemstillinger i rådende normalvitenskap, lulle seg inn i bibelvers tatt ut av kontekst, og fortellinger om at de andre er frafalne eller står for «denne verdens visdom» i møte med Guds evige ord. Kritikk blir dermed en bekreftelse på at de har rett. Hvis det bare var så lett.

Det er sant at naturvitenskapen og vår forståelse av evolusjon og univers er tentativ, og vil helt sikkert utvikle seg videre. Men den er også kumulativ, og det er ingen tegn på at den vil gjøre helomvending til å bekrefte fantasien om et nyfødt univers på bare noen tusen år.

Men det er også sant at kristen tanke har en lang, stolt tradisjon for å benytte ulike tolkningsnøkler i møte med Bibelen (Augustin hadde fire), og la vår beste kunnskap om naturen informere hvordan vi går frem.

Jeg møter sjeldent mer motstand enn når jeg kritiserer kreasjonisme. De er jo kristne, så de må jo liksom få være i fred. Vi er kalt til enhet, osv.

Men nei. Om vi følger Jesu’ forbilde, må vi være inneforstått med at vi ikke er begrenset til å nikke med som snille, tause lam, men at det å refse vranglærere, kalle dem for ormeyngel og velte noen bord på tempelplassen kan være blant alternativene for akseptabel oppførsel. Særlig når man rydder opp innenfor egne rekker.

Alle har rett til å uttrykke det de mener, eller organisere seg i denne typen organisasjoner. Men at håpløst dårlig belagte posisjoner skriker ut etter respekt og anerkjennelse, betyr ikke at de automatisk skal få det, eller skal slippe å møte motstand, like lite som at Joel Osteen eller Flat Earth Society skal få det.

Min motivasjon for fortsatt kritikk bunner i ha møtt endel kristne som har vokst opp i denne typen miljøer, som ikke fikk rom til å puste og undre. Resultatet er enten at de hadde en klar tanke om at vitenskap står i konflikt med kristen tro, eller endte opp med å miste hele troa. Jeg har dessuten møtt en rekke ungdommer som i fullt alvor har presentert «Big Bang» og «evolusjon» som årsak til å ikke tro på Gud. Det burde aldri ha vært tilfelle.

Det er min motivasjon. At (1) unge kristne ikke skal bli foret med et usunt budskap som gjør at de senere vil miste troa eller leve med dårlig teologi, og at (2) vi skal ha troverdighet når vi forteller ikke-troende budskapet om evangeliet (som.på ingen måte henger sammen med budskapet om kreasjonisme).

I USA foregår det i storstilt skala at ungdomspastorer forteller ungdommer at de må velge mellom slike ting, for så å miste ungdommene når de forsvinner fra de lukkede miljøene og ut til universitetene. Det er etter min mening ikke den beste importen vi kan ta hit til Norge.

Et eksempel til slutt

denne siden skriver Skaper f.eks. følgende påstand:

Gjennom moderniteten for litt over 100 år siden ble mange menneskelige tanker både innen filosofi, psykologi og vitenskap prøvd forent med kristen tro.

Jeg kunne nok ikke skrevet en bedre parodi på det narrativet kreasjonister tror på, dersom jeg hadde prøvd. Jeg er sikker på at forfatteren(e) hadde et klart poeng i tankene når han/hun/de skrev dette, men det kan neppe sies å komme til uttrykk. Det svekker naturligvis poenget ytterligere at det ikke utbroderes hva som menes, eller henvises til kilder for en så banebrytende og revolusjonerende påstand.

Så jeg klarer ikke å unngå fristelsen til å adressere det som helt visselig og åpenbart står der. Og dette er ikke skrevet i en helt annen historisk-kulturell kontekst på hebraisk eller koiné-gresk for flere tusen år sida, så det virker forsvarlig å gjøre:

Ja, det er innmari kjipt at man nå plutselig for 100 år sida prøvde å se filosofi, psykologi og vitenskap i lys av kristen tro og dermed beriket dem begge.

Noen skulle varslet dette lille, tilfeldige utvalget av fæle modernister om hvor ille det kunne gå:
Augustin
Justin Martyr
Origenes
John Philoponus
Gregor av Nyssa
Hildegard av Bingen
Robert Grosseste
Thomas av Aquino
Albert den store
Nicole Oresme
Nikolaus av Cusa
Peter Abelard
Anselm av Canterbury
Bonaventura
Boethius
Francisco Suarez
John Duns Scotus
Francis Bacon
Blaise Pascal
Georges Cuvier
Carl von Linne
Joseph Lister
Nikolaus Kopernikus
Roger Bacon
Gottfried Leibniz
Joseph Louis Lagrange
Johannes Kepler
Galileo Galilei
William Thomson Kelvin
Louis Pasteur
Georges Lemaître
Kurt Gödel
Leonhard Euler
Andre Marie Ampere
Antoine Lavosier
Asa Gray
Robert Boyle
James Maxwell
Gregor Mendel
Isaac Newton

Fy skamme seg alle sammen!

De skriver videre:

Denne tilnærmingen fører uten unntak til at man gjør kompromiss med det Bibelen faktisk sier og det er alltid Bibelen som må bære byrden av kompromisset, aldri de skiftende menneskelige tankene. Det bør være et paradoks for den som ønsker å tro.

Strå. Strå. Strå overalt!

Det florerer med slike bastante, høyst tvetydige sitater, samt noen kontekstløse, kirsebærplukkede bibelvers som sikkert er ment å støtte deres sak, men som med lik styrke kan vinkles mot dem.

Det bør heller være et paradoks at man blir nødt til å skrive slik for alle dem som er fullstendig blinde for alle alternative tolkningstradisjoner til deres egen moderne konstruerte tradisjon.

Hvem trenger fiender med slike venner….?

PS: Jeg er selv overbevist om at universet er skapt, og at universet er kontinuerlig avhengig av Skaperen. Jeg er ingen IDer selv, men kan ha sympati med for f.eks. Intelligent Design-bevegelser som jevnlig bidrar med matnyttig kritikk som kan bringe kunnskapen vår om naturens funksjoner fremover. Jeg er fan av at kristne privatskoler kan skape mangfold i norsk utdanningsflora, men håper ingen av dem faller for å ta inn dette.

Jeg er dessuten fan av initiativ for å tenke klarere om skillelinjene mellom filosofi og naturvitenskap, men nettopp slik at vi slipper vrøvlet til Dawkins og Coyne på den ene sida, og fra kreasjonister på den andre.

Vendepunkt

Korttekst publisert i spalten Vendepunkt i Korsets Seier, uke 7.

Min eldste bror flyttet ut når jeg var ca. 9 år. Likevel hadde jeg allerede rukket å knabbe mange eksemplarer fra hans Illustrert Vitenskap-abonnement før de rakk å nå ham. Jeg var alltid nysgjerrig. Godtok ikke enkle svar.

Kulturen fortalte meg at «religion» var fiende av fornuft og vitenskap. Noe som tilhørte fortida. På slutten av videregående måtte jeg ta et valg. Ingen ville vel tro på noe som var idioti, men man vil tro på det man har gode grunner til å holde for sant. Så jeg måtte rette nysgjerrigheten mot dette, før jeg kunne vurdere å kalle meg en «personlig kristen».

Stor var overraskelsen i påfølgende år da jeg oppsøkte faglitteratur, og fant ut at mediers, læreres og medelevers påstander stort sett var resultat av kategorifeil, manglende kunnskap og mytefortellinger.

Jeg lærte at kristen tro langt på vei fasiliterte de vitenskapelige revolusjonene, og at en religiøs virkelighetsforståelse – ikke en sekulær – er nødvendig for å kunne gjøre god rede for natur, fornuft, moral og sannhet i utgangspunktet. slik vi har kjent den helt siden Platon og Aristoteles’ dager. Tross all vitenskapelig fremgang, ga de overlegne svar på virkelig grunnleggende spørsmål. Svar som tilfredsstilte nysgjerrigheten. Svar som ikke var for enkle svar.

Forelskelsen til klassisk filosofi hadde startet, og den gjorde det lettere å være kristen.

Den gode moralismen

Publisert i Vårt Land 06.02.17.

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne å snakke om hvordan vi moraliserer på en god måte.

Vi omtaler alltid moralistene som «de andre». De som forsøker å formidle feil moral. Moralisme regnes som et skjellsord for de fleste i dag. Det trekkes frem selektivt, for å karakterisere ytringene til personer vi ønsker å avskrive.

De siste dagene har det vært flere hendelser hvor folk har oppført seg moralistisk. Etter Kirkemøtets vedtak har formaninger om hva som er god moral flydd begge veier. Donald Trump har sittet som president i et par uker. Vi har for lengst sluttet å bare kommentere Trumps handlinger. De fleste av oss snakker nå villig vekk om hans private sfære. Vi forstår at en mann som stadig lyver, skryter av umoralsk oppførsel, og er breddfull av stolthet, må ha alvorlige brister i sin moralske karakter. Det er noe galt når mødre og fedre må advare mot han som skulle ha vært et forbilde for staut, samfunnsengasjert amerikansk ungdom.

På den andre sida ble det moralisert fra arrangørene av kvinnemarsjene rundt om i verden sist uke. Ikke bare mot Trumps åpenbare kvinnesjåvinisme, men også om hva som var akseptabelt for feminister å mene. Slik ble eksempelvis pro-life-grupper ekskludert fra å være med som partnere. Mange pro-life-feminister delte mange av bekymringene bak marsjen, som utstrakt kvinnehat, kvinners rett til helsehjelp, utdanning, men kunne ikke stå inne for paroler som også holdt frem liberal aborttilgang som en rettighet.

Ofte vil man bruke ordet moralisme om de etiske meningene man anser som dårlig begrunnet. Men moralisme brukes samtidig gjerne av dem som ikke har tatt seg bryet med å høre på begrunnelsene fra den andre sida. Da blir det fort en hersketeknikk hvor man impliserer at meningsmotstanderen er irrasjonell, og kan erklære seg som vinner på walkover. For å unnskylde oss selv fra å lytte og stille oppfølgende spørsmål.

En antakelse som gjerne ligger under, er at moral mer enn noe annet handler om subjektiv smak eller preferanser, og at vi derfor har ingen rett til å belære hverandre. Det er feil. Ingen lever slik i praksis. Selv filosofer som Richard Rorty kunne levere sofistikerte argumenter om hvordan vi ikke kan ha kunnskap om objektiv moral, men er i neste omgang raske til å levere ut moralske bedømmelser og fordømmelser, om alt fra handlinger til holdninger.

Etikk er en vitenskap som handler om kunnskap. Kunnskap om rett og galt, bedre og dårligere. Naturligvis ikke den typen kunnskap som gir matematisk presisjon, men det gir oss ingen grunn til full skepsis. Kunnskap kommer i ulike former. Etikk er en rasjonell disiplin, demonstrert ved at den kan formidles, læres bort og diskuteres, selv mellom folk med ulike rammeverk. Man kan godt ha grunner for å hevde at andre tar feil.

Et eksempel er Aristoteles’ dydsetikk – den mest innflytelsesrike moralfilosofien i historien. Den tok utgangspunkt i en objektivt tilgjengelig fellesnevner – vår utviklede biologiske menneskenatur. Han fremhevet det å leve dydig som målet med livet, hvor gode handlinger naturlig vil strømme fra en god karakter. Han mente at vi burde benytte de ressursene vi er født med, både som sosiale, rasjonelle medlemmer av menneskearten, men også som unike individer.

Mennesket er naturlig sosialt, og søker sammen i samfunn. Et samfunn konstitueres av dets individuelle borgere, som små atomer ligger til grunn for et større hele. Aristoteles beskriver likedan målet med et godt samfunn som å være et samfunn hvor det er enkelt å leve som en god person. Aristoteles hevder at våre gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – en polis. Nevrologiske mønstre må dannes for at vi enklere skal kunne handle modig, generøst, uselvisk, måteholdent, rettferdig og vist. Slik dyd krever trening, så vi må hjelpe hverandre for å leve opp til å være gode personer. Det er sivilsamfunnets oppgave.

Til sist virker det ikke til å være noe galt med moralisering i seg selv. Et godt samfunn krever aktiv moralisme, for at vi kan hjelpe hverandre til å leve opp til den beste utgaven av oss selv. Vi kan kanskje heller prate om god og dårlig moralisering.

Moralisering ser stygt ut når vi er mest opptatt av å ha rett. Når moralisering er et kjøretøy for vår egen selvbekreftelse og stolthet. Et resultat er gjerne at vi ikke tar oss tid til å lytte til andres opplevelser og innvendinger, men går over lik. Moralisme på sitt beste betraktes gjennom brillene av nestekjærlighetsbudet. Hver gang vi genuint opptrer til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i. Når vi møter mennesker ved å lytte og ha øyekontakt, men likevel er ærlig nok til å hevde at ens egen moralske kunnskap er bedre, og at samtalepartneren gjør lurt i å tenke en gang til, og forsøke å leve annerledes.

Det moderne liberale samfunnet bygger på en slags ikke-aggresjonspakt vi har arvet fra tenkere tilbake til Hobbes og Rosseau. Vi blir her som borgere forventet å følge våre egne preferanser, men ikke forstyrre andre som ønsker å gjøre det samme. Det ligner mer på en legitimering av egoisme og selvopptatthet, enn moral eller nestekjærlighet.

Men all politikk er i en forstand resultat av moralisme. Det handler alltid om å holde opp noe man holder som moralsk riktig eller bedre enn annet. Om det så er å innføre progressiv skatt for at de fattige i et land skal komme bedre fra det, øke skatt for å finansiere eldreomsorg, eller øke alkoholavgifter for å fremme måtehold blant norske borgere. I disse diskusjonene henter vi begrunnelsene våre fra ulike steder, og vi vekter dem forskjellig. Vi henter dem fra tradisjon, kultur og religion, som legger tolkningsgrunnlag for vitenskap og ytterligere kunnskap.

Vår dannelse som nye generasjoner av samfunn med mennesker er avhengig av at vi fortsetter å holde løpende diskusjoner om god moral og godt samfunn, og ikke stenger dem ned med enkle merkelapper.

Vi bør være gode, samfunnsengasjerte moralister.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Moralfilosofi i Westworld

En forkortet versjon av denne teksten er publisert i Aftenposten 05.02.17.

I TV-serien Westworld tildeles vi et frikort til å behandle andre mennesker som objekter. HBO beskriver serien som “a dark odyssey about the dawn of artificial consciousness and the future of sin”Men serien ender opp mer som et speil til vår nåtidige syndighet, enn en ren fremtidsvisjon.

Ta steget forbi virtuell virkelighet. Tenk deg en fornøyelsespark, hvor omgivelsene er både ekte og falske på samme tid. Overveldende kulisser og kunstige mennesker er konstruert for at du skal kunne leve ut fantasiene dine i en kopi av Ville Vesten. Support-teamet løper døgnet rundt bak sceneteppet for å skape en mest mulig sømløs opplevelse. De kunstige menneskene, kalt «verter», er omhyggelig scriptet for å fremstå virkelige, men er designet til å aldri skade deg.

– So how does this work? Is there an orientation?
– No orientation. No guidebook. Figuring things out is half the fun. All you do is make choices.

J. Abrams og HBO har tatt opp tråden fra Westworld-filmen i 1973. TV-serien har nettopp fullført sin første sesong på HBO, og skisserer en forretningsmodell rettet mot rike «nykommere», på jakt etter et fristed fra den mer tungmanøvrerte virkeligheten. I Westworld er du fri fra fare mens du kan blåse hodet av motstanderen i en revolvermatch, vinne en av de mange narrativlinjene i spillet, og feire seieren med å høvle over et par unge skjønnheter på det lokale bordellet. Alt før sola senkes i vest.

Det hele tvinger oss tilbake til antikke, kjente spørsmål. Kan menneskenaturen skille mellom hva den er og det den gjør? Hva gjør det med oss å utslette vår menneskelighet for noen skarve øyeblikk med nytelse? Å manipulere, håne og selv torturere, voldta og myrde vesener som ytre sett er helt identiske med oss selv? Hva kunne vi selv ha funnet på å gjøre, hvis vi ikke måtte konfrontere ofrene dagen etter? Fordi de har blitt reparert og fått visket ut hukommelsen i løpet av natta?

Forsvinner syndigheten ved slike handlinger når det ikke er noen reelle ofre? Forblir vi upåvirket av slik oppførsel?

Intuitivt vil vi si at det klart er en forskjell. Vi ville ikke hatt samvittighetskvaler med å demontere PCen vi akkurat satte sammen. Noen ville nok rynke på nesa om du kuttet av den skalpen med en indianerkniv eller presset genitaliene dine mot den. Men det var aldri noen grunn til å tro at det var noen «til stede» i maskina, selv om den kjører diverse simuleringer lignende dem vi utfører.

I realiteten er det en utbredt debatt om hva som skiller kunstig intelligens fra vår menneskelige. Har vi grunn til å tro at en eller flere bevissthetsstrømmer kan oppstå om prosessene i maskinen blir komplekse nok? John Searle, filosofen som nylig besøkte Norge, har nok levert den mest kjente kritikken mot en slik sterk AI-teori. Han hevder at maskiner bare kan prosessere syntaks, men aldri semantikk. Maskiner kan utføre algoritmer, men aldri forstå. Mens maskiner er dømt til å utføre symbolmanipulering, har maskinens produksjon bare verdi i møte med noen i stand til å avlese mening, og forstå det i en større helhet – et menneske.

– Are you real?
– Well, if you can’t tell – does it matter?

Varsel: Den følgende teksten inneholder milde spoilere.

Westworld trenger ikke å ta stilling til disse problemstillingene for å skape et godt show. Her nøyer de seg med å konstatere at skaperne ikke bare vil simulere bevissthet, men på et punkt viske ulikhetene ut. Skapningene får ikke bare simulere, men skaperne gir rom for improvisasjon. De åpner for å bryte ut av scriptet et øyeblikk for å forsøke en ny dialog eller handlingsmønster. Og det siste elementet som fullfører skapningenes tre-stegsmodellen mot selvstendig bevissthet? Lidelse! Med mangfoldige iterasjoner med lidelse, blir de kunstige skapningene stadig mer menneskelige.

På et tidspunkt finner en av hovedpersonene bak prosjektet ut at vedkommende selv er kunstig – en av de første skapningene. Like etter svarer et kunstig menneske med å finne ut, overbevist om at det hadde brutt fri fra skaperens marionett-tråder, at hele dets rebelske opprør var innprogrammert i forkant.

– Everything you do, it’s because the engineers upstairs programmed you to do it.
– Nobody tells me what do to, sweetheart.
– Yeah, but that’s part of your character. You’re hard to get.

Skillelinjene mellom kunstig og naturlig er for alvor satt på prøve. Men hva med moralske implikasjoner?

En av de besøkende, Logan, mener at fornøyelsesparken appellerer til menneskets basale instinkter. Underforstått, er det fritt frem for å underholde seg med å drikke, manipulere, pule og drepe. Men hos de fleste av oss, vil moralske instinkter skrike ut om at noe er galt med slik oppførsel, selv om det bare er et spill. Vi forstår at moral ikke bare kan handle om konsekvenser, men også noe om hvordan mennesker velger å være. Ikke bare hva det gjør med andre, men hva det gjør med seg selv.

Aristoteles mente også at menneskenaturen la føringer til hvordan vi burde leve, men trakk en radikalt annen konklusjon. Hans analyse av den sosiale orden som et samspill mellom natur, vane og fornuft. Disse tre elementene la grunnlaget for hans dydsetiske tenkning. Han ville kritisert Logan for å ikke yte rettferdighet til mennesket. Aristoteles’ tre elementer ble tatt videre av tenkere som Cicero og Aquinas, og har fått store ringvirkninger i utviklingen av vestlig sivilisasjon.

Aristoteles’ dydsetikk fremhevet det å leve dydig som målet med livet. Dermed bør vi best mulig benytte de ressursene vi er født med, både som medlem av menneskearten, men også som unike individer. Vi kan bli gode mennesker på samme måte som en håndverker blir en god håndverker – som å skape solide kvalitetsmøbler av gode materialer, fremfor skrøpelige møbler av råttent treverk.

Dyd krever trening. Likt hvordan en god fotballspiller må holde seg i form, eller en håndverker ikke kan forvente å lage en fullkommen stol på første forsøk, må et menneske leve i en gjentatt øvelse om å være god. Vi kan ikke forvente å ligge på sofaen, unndra oss ansvar eller være drittsekk mot medmennesker dag etter dag, for så å skulle stille opp når det virkelig gjelder. Nei, vaner inkorporeres tilbake i biologien vår, for at vi lettere kan leve opp til den vi ønsker å være dag etter dag.

Som analyse av mennesket som dyr, har Logan rett. Da er vi biologisk disponert mot trygghet, reproduksjon og ernæring. Men Logan tar ikke hensyn til menneskets særegenhet. Vi er ikke bare dyr, men sosiale og rasjonelle dyr, med intellekt og vilje. Aristoteles hevder at gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – et polis.

Westworld er et slikt polis. Vi kan etterstrebe godhet og sannhet som høyere mål, og rette innsatsen vår mot disse. Vi er ikke dømt til å bare spise og løpe etter sengekamerater, men vi kan forstå og velge hvordan vi skal underordne aktivitetene våre mot et høyere gode. Som sosiale dyr kan vi holde sammen og skape trygge familier, som gir opphav til stabile samfunn. Vi kan kjenne lysten til det onde i vårt hjerte, men likevel velge det gode.

Et godt menneske er rettet mot bestemte moralske disposisjoner for å handle på en måte vi kan anse som god. F.eks. vil et modig menneske av natur handle med visdom og fryktløshet i møte med fare, på vegne av et høyere mål. Et generøst menneske deler villig og gledelig av sin overflod, med løse bånd til sine eiendeler, tid og egoisme.

I motsetning til Logan, starter kompisen William som et dydig menneske, som naturlig ønsker å hjelpe de kunstige innbyggerne av Westworld.

– Now I understand. It doesn’t cater to your lower self; it reveals your deepest self; it shows you who you really are

William kjemper mot sine moralske kvaliteter i Westworld. Han må i motsetning til Logan starte en lang nedbrytningsprosess for at samvittigheten ikke lenger skal hindre han fra å utøve vold og ondskap. Han forstår at handlingene hans i Westworld påvirker ham som moralsk karakter.

Aristoteles’ dydsetikk nyter bred støtte i hva vi har lært om biologi, genetikk og psykologi siden lenge før Darwin. Vi er ikke immaterielle sjeler som flyr rundt, men vi er først og fremst biologiske vesener plassert i fysiske kropper, selv om vi også kan være mer enn det.

En av Westworlds leksjoner, er at vi aldri kan løsrive det vi gjør fra den vi er. Det vi gjentatte ganger gjør resulterer i den vi blir. Det rikker ikke ved verdien vår som menneske, men forteller oss noe om vår moralske karakter, og at arbeidet med å bygge karakter er verdt å ta fatt på, selv om vi ikke skulle befinne oss i en simulering.

Jesus, Horus, Mithra og selvkritikk – Forslag til nyttårsforsett

Først publisert på egen Facebook-profil.

Mennesket – for en fascinerende art vi er.

Det over er siste innlegg på I Trust Science More Than Religion – en side som påstår å være for dem som stoler mer på “vitenskap” enn “religion”, hva nå enn det måtte bety. Sida har over 188.000 likes.

Likevel falt det aldri administratorene bak sida inn å gjøre et enkelt Google-søk før de videreformidlet nyreligiøse og konspirasjonsteoretiske myter, senest popularisert i den allment diskrediterte filmen Zeitgeist. Flere mennesker jeg ellers anser som høyst oppegående, delte for øvrig lignende ting i løpet av jula.

Ironien over at en side med et slikt navn kan legge ut dette er dermed ikke godt skjult.

Det er egentlig litt skummelt. Jeg forsøker hardt å lese og følge ulike sider av et spekter, både i media og på Facebook. Konservative og liberale. Venstre- og høyreorienterte. Harde ateister, muslimer og bygdekristne.

Mange skriver ting som isolert sett høres veldig fornuftig ut, så lenge man selv har all makt over hvordan man kan vinkle saken sin. Selv når det skrives fra helt ulike kanter av spekteret, og synspunktene er motstridende.

Se en YouTube-video som legger frem en konspirasjonsteori, og det er fascinerende hvor overbevisende den kan høres ut, helt frem til man leter etter kilder, eller finner kritikker.

Om man leser en filosofisk lærebok som ramser opp ulike etablerte teorier om et komplekst tema (f.eks. kausalitet), er det lett å la seg rive med i argumentasjonen for hver teori mens man blar fra et kapittel til et nytt. Frem til man zoomer ut, ser helheten, oppdager at mange er inkompatible med hverandre, og at noen åpenbart virker helt absurde.

Lærepenge?

Vi mennesker kan være villige til å tro blindt på de mest tåpelige påstander, så lenge det stemmer overens med våre egne fordommer. Det er naturligvis en stor bonus om man kan sile ut en annen “gruppe” man kan føle seg smartere og bedre enn. Tilsett muligheten av å være blant mindretallet som kan få den gode følelsen av å ha oppdaget den store Sannheten – den som snur opp-ned på alt – og du har full jackpot.

Nyttårsforsett?

La oss gjøre en større innsats med å være den første og ærligste kritikeren av våre egne synspunkter, jobbe for forstå hvor hverandre kommer fra, og stille oppfølgende spørsmål før vi river ned stråmenn. Alle konservative er ikke onde egoister, men tenker gjerne ut fra et annen fundament. Alle liberale er ikke naive idioter, men de starter ofte tankerekkene et annet sted.

Ingen grunn til å bli postmodernist av den grunn. Sannhet eksisterer nok fortsatt, og vi kan hevde at andre tar feil i mye, men vi burde elske sannhet mer enn konformitet.

Den som f.eks. best skal kunne forsvare kristen tro, må også kunne gå inn i rollen som den beste ateistiske kritikeren. Milevis bedre enn Hedningsamfunnet, Rasjonalitet, Zeitgeist, Dawkins, Harris, Hitchens & Co.

Les også:
Irrasjonalitet på Rasjonalitet

Egentlig gjør dette livet ganske spennende. At vi kan forstå stykkevis og delt, hige etter mer, og ha friheten til å bare være…menneske.

Om du har kommet helt ned hit, har du lest min lille alvorsprat med meg sjæl disse 10 minuttene. Håper du fikk noe ut av den. :)

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Økende forfølgelse i India

Publisert i Vårt Land 21.01.17.

I 2016 skal flere kirker ha blitt brent ned i India alene enn i hele Midt-Østen. I løpet av de siste fire årene har India skutt i været fra 31. til 15. plass på rangeringen av trosforfølgelse.

Den internasjonale organisasjonen Åpne Dører (Open Doors) gir hvert år ut World Watch List, en internasjonalt anerkjent rapport om trosforfølgelse. Her beskrives de 50 landene hvor det forekommer mest forfølgelse. I rapporten kommer det frem at 215 millioner kristne forfølges i disse landene, som toppes av Nord-Korea, Somalia, Afghanistan og Pakistan.

Sprikende tall.

Men lenger nede på listen foregår det uhyggelige bevegelser i India. Åpne Dører melder at det trolig er så mye som 64 millioner kristne i India i henhold til konservative anslag. Det er høyere enn hos andre tradisjonelle kilder, hvor Pew Research anslår 30 millioner, mens Centre for the Study of Global Christianity melder om lag 58 millioner.

Nasjonalisme kan ha styrken av å demme opp mot sterke sekteriske, religiøse identitetsmarkører. Når land som Irak og Syria svekkes som definerte nasjoner, skapes et tomrom som religiøse autoriteter kan misbruke. På en annen side kan religiøs identitet skape en viktig motvekt mot autoritære regimer, ved å styrke sivilsamfunn og anerkjenne en større autoritet enn staten. Dette ser vi f.eks. i tidligere kommuniststater. I India har derimot syntesen av disse to skapt en farlig legering.

Stormakt.

India følger Kina tett som en kommende økonomisk stormakt, med attraktive handels- og investeringsmuligheter. Landet har i lange tider levd greit med stor sosial og religiøs pluralisme, men en hindunasjonalistisk bølge, kalt hindutva, har i de siste tiårene utnyttet et politisk vakuum til å rykke frem under verdens radar. Den moderne bevegelsen startet i 1923, da en anti-kolonial revolusjonær ved navn Vinayak Savarkar skrev teksten Essentials of Hindutva. Her la han grunnlaget for hindutva, ved å betrakte religiøse skillelinjer som nasjonale, hvor tilhørere av muslimer og kristne tradisjoner ble beskrevet som utenlandske og uberettigede innflytelser. Slik oversatte han tanken om en hindusitisk enhet til noe mer konkret: Den indiske nasjonsstaten.

Etter en periode vekk fra makten, har hindunasjonalismens vekst eskalert siden Narendra Modi og BJP, Indias folkeparti, fikk en brakseier i valget i 2014. Folkepartiet er kjent for å ha sin egen hindutva-fløy, som tidvis kommer med ganske ekstreme uttalelser. Sterke krefter ønsker nå å rendyrke Indias hinduistiske identitet, og om de får stor oppslutning i partiet med en majoritet i parlamentet, kan det være få hinder igjen.

Fiendtlighet.

India er ikke et land med bare hinduister. Men hindunasjonalistene har gjort det tydelig klart at personer med annen tro får leve i landet fullt og helt på Krishnas nåde. Den sosiale fiendtligheten i India mot andre religioner er en av de høyeste i verden, ifølge en studie fra Pew Research i 2013. Det forekommer stadige rapporter om religiøst motivert vold, som da muslimske Mohammad Akhlaq Saifi i 2015 ble steinet til døde av en lokal folkemengde i Uttar Pradesh-provinsen. Mohammad og hans familie var mistenkt for å ha feiret Eid-høytiden med å spise kjøtt fra en ku, et dyr som er ansett som hellig innen hinduismen. Etter henrettelsen viste det seg imidlertid at kjøttet var av geit. Myndighetene har lite å stille opp med mot slike hendelser over Indias store geografiske distanser.

Kristendom på fremmarsj.

Samtidig peker de fleste tall på at andelen av hinduister i India synker gradvis, mens islam og kristendom er på forsiktig fremmarsj. India har et kjent kastesystem med en tydelig sosial rangering av grupper med mennesker. Nederst på rangstigen finner vi kasteløse (daliter) og de urørlige (tribaler). Det er blant disse at kristendommen finner størst vekst. Budskapet om likeverd og et opphevet rangeringssystem fremstår forståelig nok som mer attraktivt her, selv om det kulturelle kastesystemet har vanskelig for å slippe taket i inderes kollektive psyke.

Som følge av det som ble ansett som et økende problem, lanserte radikale hinduister i 2014 et «hjemkomst-program» ved navn Ghar Vapsi, som tar sikte på å rekonvertere alle muslimer og kristne tilbake til hinduisme. En fremstående politiker i BJP har uttalt at dette programmet trolig vil fortsette helt til all konvertering er forbudt. I deres øyne representerer muslimer og kristne noe som ikke hører hjemme i det tradisjonelle India, og står i fare for å støtte opp om anti-nasjonale aktiviteter.

Mer enn religion.

Hinduisme blir noe mer enn en ren religion, men en nasjonal identitet og kultur. Å være hinduist gjøres synonymt til det å være en tradisjonell inder. Den Britisk-indiske kunstneren Anish Kapoor skrev for et år sida i Guardian at India i praksis styres av et hinduistisk Taliban, hvor det er få muligheter til å bryte med statens offisielle linje. Disse rapportene vil nok derimot finne lite medhold blant indere selv, hvor en rekordstor majoritet er begeistret for Modi sin linje, og hans innsats for å styrke Indias økonomi og globale rolle.

Hvilke av disse vitnesbyrdene som samsvarer best med sannheten, vil nok gradvis bli tydeligere i årene fremover.

En ting er sikkert. Om vi nå skulle få en stormakt i verden som identifiserer seg eksklusivt som hinduistisk, vil det virke sterkt polariserende, både innad i landet og utad for verdenspolitikken.

Vesten har en viktig rolle fremover i å tale varmt for en åpen sekularitetsmodell som skaper rom for mennesker av ulike livssyn, samtidig som den er ærlig om at staten burde funderes på et sett med normative verdier.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Julens budskap og Kinas vekst

Publisert på Minerva 23.12.16.

Det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også landets kultur. Troen på barnet i krybben – Jesus – har stor innvirkning.

Den som vil forstå verdens utvikling i tiårene som kommer, må holde et stødig blikk på Kina. Med langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land dominert av sterk fattigdom, til å seile opp som verdens nest største økonomi i nominell BNP. Det er bare et tidsspørsmål før de inntar tronen helt på toppen.

Samtidig skremmer Kina mange med sitt manglende hensyn til globale forpliktelser, som menneskerettigheter, menneskeverd og klimaspørsmål. En tung eim fra en destruktiv versjon av kommunisme henger fortsatt med dem. Mange har ytret sin bekymring etter at Børge Brende besøkte Beijing denne uken i et forsøk på å normalisere relasjonen til den kinesiske ledelsen. Frykten er at Norge gjennom sin uttalelse aksepterer Kinas menneskerettighetsbrudd.

Men kanskje det er håp. For det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også deres kultur. Og kristendom spiller en sentral rolle i begge.

I første halvdel av 1900-tallet virket det for vestlige intellektuelle som at Kina var immun mot såkalt «religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunisme regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket en gang humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».

Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet. I dag, 67 år med hard forfølgelse senere, viser selv de mest konservative anslagene at det er godt over 60 millioner kristne. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet.

Med en prosjektert årlig vekst på like oppunder 10% vil tallet fortsette mot 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil passere USA i å ha den største kristne befolkningen i verden. Veksten vil naturligvis stagnere på et visst tidspunkt, men det er liten grunn til å tro at det vil skje snart. Ser man på deres koreanske naboer, vokste det der frem en kristen befolkning i løpet av siste halvdel av det forrige århundret fra nesten null til mellom 30 og 40 prosent.

I Kina kan veksten trolig spores spesielt tilbake til to hendelser i Kinas historie. Den kulturelle revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av studentdemonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marxismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøker å finne Ham igjen.

Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større gehør, begynte kinesere å lete etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt. På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette grunnlaget som irrelevant eller til og med skadelig, har mange kinesiske intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tankegodset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristendommen tilpasningsdyktig til å kunne vinne frem hvor som helst.

Forskning i China Economic Review av Qunyong Wang og Xinyu Lin viser at det trolig er en korrelasjon mellom vekst i kristendom og økonomisk vekst. Gjennom en langvarig, kvantitativ studie, har de oppdaget at robust vekst foregår spesielt i områdene hvor kristne menigheter og institusjoner er på plass. Slike institusjoner gir sikkerhetsnett og nettverk til individer, og skaper aktivitet gjennom alt fra bryllup til forelesninger.

Siden 2000-tallet har kinesisk kristendom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane menigheter og huskirker. De er innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. Kinas kirker er allerede tungt involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som fremdeles er et høyst autoritært regime.

Studien til Wang og Lin hevder dessuten at i tillegg til institusjoner, har det sosiale budskapet i kristendom økonomisk påvirkning. Kristen etikk fokuserer på sunne familier og utviklingen av hele mennesket, og ikke bare dets nytte eller økonomiske effekt som isolerte variabler. Tanken om ansvarlig forvalterskap på vegne av Skaperen, disponerer aktører mot legitime, rasjonelle investeringer, og mindre spekulasjon og korrupsjon.

Max Webers sosiologiske verk om effekten av protestantisk arbeidsetikk på vestlig økonomi er allerede godt anerkjent. Webers funn gir gjenklang til vår egen norske gründer og predikant Hans Nielsen Hauge. Her i landet hevder flere historikere at Hans Nielsen Hauge er en av de største figurene i moderne, norsk økonomisk historie. I professor Ola Gryttens kapittel av boka Gründere bygger Norge, viser han til at Hauge og hans medarbeidere bidro sterkt til å løfte både norsk entreprenørskapskultur og samfunnet ellers. Den haugianske innflytelsen av kallsopplevelse, nøysomhet og ansvarlig forvalterskap gjorde oss i stor grad i stand til å håndtere den kommende oljerikdommen til det beste for alle.

Vi har grunn til å være takknemlig for vår egen historie. Nå kan det hende vi kan se med forsiktig optimisme mot Kinas utvikling.

Irrasjonalitet på Rasjonalitet

Først publisert på egen Facebook-side.

Dette. Jeg rev meg løs fra Chalmers’ Verbal Disputes i noen skarve sekunder, for å nesten sette en nyåpna Kvarg pære i halsen ved synet av dette.

skjermbilde-2016-12-06-12-56-14-png

Jeg har forsøkt å følge den ateistiske sida Rasjonalitet over en stund, i håp om å holde meg oppdatert på popkultur og utsette meg for tankeprovoserende innhold.

Det legges tidvis ut godt innhold, og fokuseres tidvis på viktige saker. Men hver eneste gang temaet bikker mot såkalt religion og livssyn, er nivået aldri over dette. Da skjer det en merkelig transformasjon. Da forvandles moderatorene til skolegutter som akkurat har lært å google opp Dawkins’ Lille Katekisme i bilder.

Det fikk meg til å tenke litt på kulturen vår. På meme-generasjonen. Det er vilt hvor fantastisk mye mer sexy et enkelt bilde med tekst er, enn langtekkelige, fagfellevurderte tekster i vitenskapelige journaler. Det er forståelig nok.

For på Rasjonalitet kan man begrense seg til memer lik denne, som er så vage at de strengt tatt kan bety absolutt alt og absolutt ingenting. For hva i alle dager kan størrelser som “religion” og “science” referere til her? Hvilken religion? Hvilken undertradisjon? Hvilket vitenskapelig eksperiment? Finnes det en utfyllende, kontinuerlig oppdatert liste et sted over «vitenskapelige demonstrasjoner» som har gravlagt respektive «religiøse påstander»? Hvor er den? Hvor kan jeg finne noe som helst dekning for hva bildet formidler?

Tesen i memet kan være overfladisk sann eller overfladisk falsk, alt ettersom. Man kan finne anekdoter som støtter og anekdoter som motsier. Man kan finne mindre relevante historier fra Ken Hams dinosaurmuseum eller demiguden Tor sin hammer som noen trodde forårsaket lyn, eller mer relevante historier om hvordan Newton skrev flittig om Skrift og teologi, Al-Haithams utforskninger av lysets egenskaper, eller hvordan den katolske kirke trolig er historiens største enkeltsponsor av vitenskap.

Men for alle mer generelle formål, er påstanden det reneste anti-intellektuelle vås. Det er ikke kontroversielt å påstå. Nærmest samtlige vitenskapshistorikere har sagt det høyt i flere tiår. For en liten intro – start her:
http://jameshannam.com/conflict.htm
http://www.strangenotions.com/gods-philosophers/

Vi vet en god del om hvordan disse mytene oppsto. Vi vet mindre om hvorfor godtroende sjeler ukritisk fortsetter å formidle dem i populære forestillinger. Det irriterer faktisk skeptiske ateister som Tim O’Neill så mye at han starter sin egen historieopplæring for nyateister.
http://www.historyforatheists.blogspot.no

Men la oss være ærlige. Intensjonen med å legge ut slikt, er neppe å gjøre publikum bedre egnet til Rasjonalitet™, påvirke kultur eller overbevise den andre siden.

Intensjonen er etter all sannsynlighet å samle likes, gi en anledning til mennesker å klappe hverandre på ryggen over hvor Smarte™ og Vitenskapelige™ de er, og en mulighet til å forsterke det valgte mytologiske narrativet man ønsker å tilhøre.

Dette mytologiske narrativet er egentlig ikke så ukjent for oss. Den inneholder sitt eget syndefall (= mennesker ble religiøse og overtroiske), som langt på vei forklarer hvorfor verden ikke er som den burde.

Den har sin egen frelseshistorie (= Opplysningstid™ og Vitenskap™), som peker ut veien vi må gå for å finne Lyset™. Den har selv sin egen beretning om et Paradis, som en fremtidig tilstand hvor harmonien gjenopprettes. Kanskje det er religion og overtro som forkastes, hvor mennesket visstnok automatisk returnerer til sin naturlige tilstand av fornuft, kritisk tanke og godhet.

Narrativet gir vanlige mennesker mening i hverdagen, i det man kan fortelle seg selv at man er en del av lysets kamp mot mørket. Blant dem som gjør Guds rike…med Sannhet™ og Godhet™ synlig på jord.

Så kan man diskutere hvilket religiøse narrativ som er mer plausibelt.

Ikke misforstå. Det er fint med humor, og god, presis religionskritikk er uhyre viktig. Religionskritikk kan rense dårlig teologi, sette fokus på urett og få mennesker til å stille seg viktige spørsmål. Men god og presis religionskritikk forutsetter et minimum av kunnskap.

Derfor er det en desto større grunn til å avvise kategorifeil og ukritisk videreformidling av kjente myter. Sokrates foraktet sofisme, og det burde vi også.

Jeg kan jo avslutte med en kort samling av påstander, sentralt til min egen trosbekjennelse. Dette har et poeng. Jeg lover.

—————

Gud eksisterer. Gud er skaper av universet og alt i det, inkludert de såkalte “naturlovene”. Gud opprettholder universet i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Det er empirisk observerbart nok, ved at eksistens er mulig, og at vi faktisk har et univers med lover omkring oss.

Mennesket har en spesiell plass i skaperverket. Det er empirisk observerbart nok, ikke bare ved at vi har et univers, med fantastisk fininnstilte initialbetingelser, men ved at alle forutsetningene for fungerende mennesker som oss er til stede. Mennesker er den mest spennende skapning vi kjenner til i universet så langt, blant lysår med død, ubevisst vakuum og materie. Vi er skapninger som kan filosofere, stille eksistensielle spørsmål og legge naturen under oss. Okay, gjennom vår dårskap er vi i ferd med å ødelegge den, men det er en annen historie.

Jesus var en historisk person. Jesus døde, og ble reist til live etter tre dager i et såkalt “mirakel” – en enkelthendelse hvor Gud overskrider naturens vanlige produktive krefter. Det kan neppe demonstreres forbi enhver fornuftig tvil, men også ved å vise til troverdige vitnesbyrd og reell historie, kan man sparke fra seg med evidens til en rettssak.

Mennesket har en sjel. En rasjonell sjel. Det er empirisk observerbart nok ved at vi er skapninger som lever, er bevisste og har evne til abstrakt tanke. Mennesket er ultimat sett skapt av Gud, og alle mennesker er teleologisk rettet tilbake mot Gud som det øverste mål for sin eksistens – mot Godhet™, Sannhet™ og Skjønnhet™. Bare der finner vi vår endelige hvile.

—————

Du er hjertelig velkommen til å være uenig med flere eller alle påstandene ovenfor. Det er fullt lov. Men jeg skulle likt å høre hvilke moderne vitenskapelige demonstrasjoner som “disprover” eller sår tvil om en eneste en av dem.

Kanskje ikke så rart det oppstår konflikt for nyateister, når man stadig vekk får den dypfølte troen man baserer hele sin eksistens på motbevist.

Edit: Et raskt søk viser at de tre mannlige, hvite moderatorene av Rasjonalitet har utdannelse i noe slikt som (1) HR, (2) IT/motefoto og (3) IT. Da er det kanskje ikke heeelt overraskende at innhold om vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og “religion” bommer…litt på målskiven.

Kristne ledere – skap en kultur for spørsmål

Publisert i Dagen 07.11.16.

Den årlige trosforsvarskonferansen Veritas samlet over 450 deltakere i Normisjonshallen i Grimstad forrige helg. Der var mange dyktige mennesker invitert for å gi bidrag om alle slags mulige tema. Om teologi, naturvitenskap, filosofi, Bibel, tro og tvil, sannhet, mulighet for kunnskap, korstog, skam, populærkultur, det ondes problem, hvorfor så mange kristne kan være så ulik til Jesus og mye mer. Deltakerne kunne lære mer, både på fellesmøter, valgseminarer og i samtaler.

Antallet på konferansen har steget over flere år siden den forsiktige oppstarten i 2013, og vil trolig fortsette å gjøre det. Det virkelig interessante, er at nesten alle deltakerne befinner seg i alderen 18-30 år. Historien som går igjen blant mange, er at de kommer fra miljøer hvor det ikke har virket naturlig å stille spørsmål. Å nå komme til en konferanse hvor man blir oppfordret til det, er dermed som å entre en frisk oase.

Det er ikke sikkert at noen må klandres for at det ikke har vært naturlig å stille spørsmål i disse miljøene. For mange har nok bare fokuset havnet i blindsonen, i forsøk på å få en oppbrøket stilling til å gå rundt med konfirmantarbeid, ungdomsarbeid, turer, administrasjon og annet. Det har jeg selv erfaring med.

Men vi kan ikke forvente at 14- og 15-åringer, eller selv unge voksne, med variert grad av selvsikkerhet, skal ta initiativ selv. I en utfordrende periode har de ofte nok å stri med. Vi som voksne ledere må selv sette standarden for den kulturen vi ønsker å skape, hvor det er enkelt for andre å følge etter.

Jeg har aldri hørt om noen som har mistet troen fordi de ble tillatt å stille spørsmål, og samtidig anerkjent og møtt med disse. Jeg har derimot hørt om et hundretalls mennesker som har forlatt troen i sinne, fordi de ikke opplevde å bli tatt på alvor med hele seg. De har siden ikke sett seg tilbake, eller i verste fall blitt ateistiske misjonærer som taler høyt om irrasjonaliteten og skadeligheten til miljøet de kom fra.

For mange mennesker, både innen- og utenfor kristne miljøer, kan ha hatt få arenaer å ta opp de store spørsmålene på. Det var kanskje aldri naturlig ved middagsbordet hjemme. Heller ikke i vennegjengen. Det er ofte tabu på skole og arbeidsplass. Og jo mindre vi er vant til å prate om de store spørsmålene til vanlig, jo mer ubehagelig kan det være å oppsøke de. Vi er redde for å virke uerfarne og lite gjennomtenkte. Men samtidig er de viktige spørsmålene med oss alle. Det hører med å leve som menneske. Spørsmål om opphav, mening, dybde og retning. Viktige spørsmål vi kan få frem i fellesskap, eller spørsmål som vil forbli liggende under overflaten.

Den nye hverdagen vi må ta innover oss, er en av pluralisme og enkel tilgang til informasjon. Vi er omgitt av radikalt annerledestenkende på alle kanter, og med så mye informasjon at vi ofte ikke klarer å skille gull fra gråstein. Hvis ikke vi legger grunnlaget for et solid fundament vil ungdommene våre lett vippes av pinnen, i møter på videregående, høyskoler, universiteter, sosiale medier, diskusjonsforum og ulike treff på Google.

Miljøer med kultur for å stille spørsmål, har også en tendens til å være miljøer med høy takhøyde for konstruktiv kritikk. Er det en ting som gjentar seg fortløpende i det offentlige søkelyset, så er det oppdagelsen at destruktivt lederskap henger nært sammen med en manglende evne til å motta og møte kritikk. En god leder tenker store tanker, men leder samtidig gjennom tjenerskap. Hun eller han lytter til sine medarbeidere, og forsøker å dyrke frem andre til å fremstå dyktigere enn en selv. Dette kan lederen gjøre, når lederen finner sin identitet i å være skapt i Guds bilde, snarere enn gjennom sine prestasjoner og menneskelige rykte. Lederen handler fra kjærlighet – ikke for anerkjennelse.

Hvis vi ønsker å skape en slik kultur, må vi aktivt skape den selv. Vi må ta initiativ til å stille spørsmål. Vi må vise at det er ufarlig. Vi må vise at ingen eksistensielle spørsmål er dumme. Vi må gjøre gode ressurser lett tilgjengelige. Vi må arrangere temakvelder eller grupper. Vi kan invitere folk som er gode på tanker og samtale. Vi må være ærlige om at vi ikke forstår alt, men fremdeles peke mot at det finnes store mengder fantastisk gode ressurser i den kristne tradisjonen i møte med alt fra skam og skyld til naturvitenskap og det ondes problem.

Selv når det kan virke fristende å gi enkle, betryggende svar, har gode spørsmål en tendens til å åpne mer opp. Det er ikke uten grunn til at den såkalt sokratiske metoden har overlevd to og et halvt millennium. Ved å ledes til gode tankerekker med kloke spørsmål, kan ungdommen oppleve seg møtt, kjenne mestring og bli motivert til å lære mer på egen hånd. Spørsmål er fint forenelig med kristen ortodoksi.

Det kristne virkelighetsforståelsen burde legge til rette for å se hele mennesker, med opplevelser og følelser, tanker og intellekt.

Det dobbelte kjærlighetsbud forteller oss:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark 12,30-31)

Ordet «sinn» i første setning kommer her fra den greske grunnteksten διανοίας [Dianoias].

Dianoia fra gresk kan kanskje bedre oversettes med intellekt –grundig, kritisk tenkning og evnen til å se flere sider av en sak. Det kan nærmest virke at å forsøke dette, med utgangspunkt i evnene vi er skapt med, er obligatorisk for den som påstår å elske Gud og mennesker. En slik person viser at den benytter potensialet i intellektet vi er skapt med.