Category Archives: Aktuelt

Økende forfølgelse i India

Publisert i Vårt Land 21.01.17.

I 2016 skal flere kirker ha blitt brent ned i India alene enn i hele Midt-Østen. I løpet av de siste fire årene har India skutt i været fra 31. til 15. plass på rangeringen av trosforfølgelse.

Den internasjonale organisasjonen Åpne Dører (Open Doors) gir hvert år ut World Watch List, en internasjonalt anerkjent rapport om trosforfølgelse. Her beskrives de 50 landene hvor det forekommer mest forfølgelse. I rapporten kommer det frem at 215 millioner kristne forfølges i disse landene, som toppes av Nord-Korea, Somalia, Afghanistan og Pakistan.

Sprikende tall.

Men lenger nede på listen foregår det uhyggelige bevegelser i India. Åpne Dører melder at det trolig er så mye som 64 millioner kristne i India i henhold til konservative anslag. Det er høyere enn hos andre tradisjonelle kilder, hvor Pew Research anslår 30 millioner, mens Centre for the Study of Global Christianity melder om lag 58 millioner.

Nasjonalisme kan ha styrken av å demme opp mot sterke sekteriske, religiøse identitetsmarkører. Når land som Irak og Syria svekkes som definerte nasjoner, skapes et tomrom som religiøse autoriteter kan misbruke. På en annen side kan religiøs identitet skape en viktig motvekt mot autoritære regimer, ved å styrke sivilsamfunn og anerkjenne en større autoritet enn staten. Dette ser vi f.eks. i tidligere kommuniststater. I India har derimot syntesen av disse to skapt en farlig legering.

Stormakt.

India følger Kina tett som en kommende økonomisk stormakt, med attraktive handels- og investeringsmuligheter. Landet har i lange tider levd greit med stor sosial og religiøs pluralisme, men en hindunasjonalistisk bølge, kalt hindutva, har i de siste tiårene utnyttet et politisk vakuum til å rykke frem under verdens radar. Den moderne bevegelsen startet i 1923, da en anti-kolonial revolusjonær ved navn Vinayak Savarkar skrev teksten Essentials of Hindutva. Her la han grunnlaget for hindutva, ved å betrakte religiøse skillelinjer som nasjonale, hvor tilhørere av muslimer og kristne tradisjoner ble beskrevet som utenlandske og uberettigede innflytelser. Slik oversatte han tanken om en hindusitisk enhet til noe mer konkret: Den indiske nasjonsstaten.

Etter en periode vekk fra makten, har hindunasjonalismens vekst eskalert siden Narendra Modi og BJP, Indias folkeparti, fikk en brakseier i valget i 2014. Folkepartiet er kjent for å ha sin egen hindutva-fløy, som tidvis kommer med ganske ekstreme uttalelser. Sterke krefter ønsker nå å rendyrke Indias hinduistiske identitet, og om de får stor oppslutning i partiet med en majoritet i parlamentet, kan det være få hinder igjen.

Fiendtlighet.

India er ikke et land med bare hinduister. Men hindunasjonalistene har gjort det tydelig klart at personer med annen tro får leve i landet fullt og helt på Krishnas nåde. Den sosiale fiendtligheten i India mot andre religioner er en av de høyeste i verden, ifølge en studie fra Pew Research i 2013. Det forekommer stadige rapporter om religiøst motivert vold, som da muslimske Mohammad Akhlaq Saifi i 2015 ble steinet til døde av en lokal folkemengde i Uttar Pradesh-provinsen. Mohammad og hans familie var mistenkt for å ha feiret Eid-høytiden med å spise kjøtt fra en ku, et dyr som er ansett som hellig innen hinduismen. Etter henrettelsen viste det seg imidlertid at kjøttet var av geit. Myndighetene har lite å stille opp med mot slike hendelser over Indias store geografiske distanser.

Kristendom på fremmarsj.

Samtidig peker de fleste tall på at andelen av hinduister i India synker gradvis, mens islam og kristendom er på forsiktig fremmarsj. India har et kjent kastesystem med en tydelig sosial rangering av grupper med mennesker. Nederst på rangstigen finner vi kasteløse (daliter) og de urørlige (tribaler). Det er blant disse at kristendommen finner størst vekst. Budskapet om likeverd og et opphevet rangeringssystem fremstår forståelig nok som mer attraktivt her, selv om det kulturelle kastesystemet har vanskelig for å slippe taket i inderes kollektive psyke.

Som følge av det som ble ansett som et økende problem, lanserte radikale hinduister i 2014 et «hjemkomst-program» ved navn Ghar Vapsi, som tar sikte på å rekonvertere alle muslimer og kristne tilbake til hinduisme. En fremstående politiker i BJP har uttalt at dette programmet trolig vil fortsette helt til all konvertering er forbudt. I deres øyne representerer muslimer og kristne noe som ikke hører hjemme i det tradisjonelle India, og står i fare for å støtte opp om anti-nasjonale aktiviteter.

Mer enn religion.

Hinduisme blir noe mer enn en ren religion, men en nasjonal identitet og kultur. Å være hinduist gjøres synonymt til det å være en tradisjonell inder. Den Britisk-indiske kunstneren Anish Kapoor skrev for et år sida i Guardian at India i praksis styres av et hinduistisk Taliban, hvor det er få muligheter til å bryte med statens offisielle linje. Disse rapportene vil nok derimot finne lite medhold blant indere selv, hvor en rekordstor majoritet er begeistret for Modi sin linje, og hans innsats for å styrke Indias økonomi og globale rolle.

Hvilke av disse vitnesbyrdene som samsvarer best med sannheten, vil nok gradvis bli tydeligere i årene fremover.

En ting er sikkert. Om vi nå skulle få en stormakt i verden som identifiserer seg eksklusivt som hinduistisk, vil det virke sterkt polariserende, både innad i landet og utad for verdenspolitikken.

Vesten har en viktig rolle fremover i å tale varmt for en åpen sekularitetsmodell som skaper rom for mennesker av ulike livssyn, samtidig som den er ærlig om at staten burde funderes på et sett med normative verdier.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Julens budskap og Kinas vekst

Publisert på Minerva 23.12.16.

Det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også landets kultur. Troen på barnet i krybben – Jesus – har stor innvirkning.

Den som vil forstå verdens utvikling i tiårene som kommer, må holde et stødig blikk på Kina. Med langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land dominert av sterk fattigdom, til å seile opp som verdens nest største økonomi i nominell BNP. Det er bare et tidsspørsmål før de inntar tronen helt på toppen.

Samtidig skremmer Kina mange med sitt manglende hensyn til globale forpliktelser, som menneskerettigheter, menneskeverd og klimaspørsmål. En tung eim fra en destruktiv versjon av kommunisme henger fortsatt med dem. Mange har ytret sin bekymring etter at Børge Brende besøkte Beijing denne uken i et forsøk på å normalisere relasjonen til den kinesiske ledelsen. Frykten er at Norge gjennom sin uttalelse aksepterer Kinas menneskerettighetsbrudd.

Men kanskje det er håp. For det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også deres kultur. Og kristendom spiller en sentral rolle i begge.

I første halvdel av 1900-tallet virket det for vestlige intellektuelle som at Kina var immun mot såkalt «religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunisme regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket en gang humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».

Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet. I dag, 67 år med hard forfølgelse senere, viser selv de mest konservative anslagene at det er godt over 60 millioner kristne. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet.

Med en prosjektert årlig vekst på like oppunder 10% vil tallet fortsette mot 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil passere USA i å ha den største kristne befolkningen i verden. Veksten vil naturligvis stagnere på et visst tidspunkt, men det er liten grunn til å tro at det vil skje snart. Ser man på deres koreanske naboer, vokste det der frem en kristen befolkning i løpet av siste halvdel av det forrige århundret fra nesten null til mellom 30 og 40 prosent.

I Kina kan veksten trolig spores spesielt tilbake til to hendelser i Kinas historie. Den kulturelle revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av studentdemonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marxismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøker å finne Ham igjen.

Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større gehør, begynte kinesere å lete etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt. På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette grunnlaget som irrelevant eller til og med skadelig, har mange kinesiske intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tankegodset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristendommen tilpasningsdyktig til å kunne vinne frem hvor som helst.

Forskning i China Economic Review av Qunyong Wang og Xinyu Lin viser at det trolig er en korrelasjon mellom vekst i kristendom og økonomisk vekst. Gjennom en langvarig, kvantitativ studie, har de oppdaget at robust vekst foregår spesielt i områdene hvor kristne menigheter og institusjoner er på plass. Slike institusjoner gir sikkerhetsnett og nettverk til individer, og skaper aktivitet gjennom alt fra bryllup til forelesninger.

Siden 2000-tallet har kinesisk kristendom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane menigheter og huskirker. De er innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. Kinas kirker er allerede tungt involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som fremdeles er et høyst autoritært regime.

Studien til Wang og Lin hevder dessuten at i tillegg til institusjoner, har det sosiale budskapet i kristendom økonomisk påvirkning. Kristen etikk fokuserer på sunne familier og utviklingen av hele mennesket, og ikke bare dets nytte eller økonomiske effekt som isolerte variabler. Tanken om ansvarlig forvalterskap på vegne av Skaperen, disponerer aktører mot legitime, rasjonelle investeringer, og mindre spekulasjon og korrupsjon.

Max Webers sosiologiske verk om effekten av protestantisk arbeidsetikk på vestlig økonomi er allerede godt anerkjent. Webers funn gir gjenklang til vår egen norske gründer og predikant Hans Nielsen Hauge. Her i landet hevder flere historikere at Hans Nielsen Hauge er en av de største figurene i moderne, norsk økonomisk historie. I professor Ola Gryttens kapittel av boka Gründere bygger Norge, viser han til at Hauge og hans medarbeidere bidro sterkt til å løfte både norsk entreprenørskapskultur og samfunnet ellers. Den haugianske innflytelsen av kallsopplevelse, nøysomhet og ansvarlig forvalterskap gjorde oss i stor grad i stand til å håndtere den kommende oljerikdommen til det beste for alle.

Vi har grunn til å være takknemlig for vår egen historie. Nå kan det hende vi kan se med forsiktig optimisme mot Kinas utvikling.

Irrasjonalitet på Rasjonalitet

Først publisert på egen Facebook-side.

Dette. Jeg rev meg løs fra Chalmers’ Verbal Disputes i noen skarve sekunder, for å nesten sette en nyåpna Kvarg pære i halsen ved synet av dette.

skjermbilde-2016-12-06-12-56-14-png

Jeg har forsøkt å følge den ateistiske sida Rasjonalitet over en stund, i håp om å holde meg oppdatert på popkultur og utsette meg for tankeprovoserende innhold.

Det legges tidvis ut godt innhold, og fokuseres tidvis på viktige saker. Men hver eneste gang temaet bikker mot såkalt religion og livssyn, er nivået aldri over dette. Da skjer det en merkelig transformasjon. Da forvandles moderatorene til skolegutter som akkurat har lært å google opp Dawkins’ Lille Katekisme i bilder.

Det fikk meg til å tenke litt på kulturen vår. På meme-generasjonen. Det er vilt hvor fantastisk mye mer sexy et enkelt bilde med tekst er, enn langtekkelige, fagfellevurderte tekster i vitenskapelige journaler. Det er forståelig nok.

For på Rasjonalitet kan man begrense seg til memer lik denne, som er så vage at de strengt tatt kan bety absolutt alt og absolutt ingenting. For hva i alle dager kan størrelser som “religion” og “science” referere til her? Hvilken religion? Hvilken undertradisjon? Hvilket vitenskapelig eksperiment? Finnes det en utfyllende, kontinuerlig oppdatert liste et sted over «vitenskapelige demonstrasjoner» som har gravlagt respektive «religiøse påstander»? Hvor er den? Hvor kan jeg finne noe som helst dekning for hva bildet formidler?

Tesen i memet kan være overfladisk sann eller overfladisk falsk, alt ettersom. Man kan finne anekdoter som støtter og anekdoter som motsier. Man kan finne mindre relevante historier fra Ken Hams dinosaurmuseum eller demiguden Tor sin hammer som noen trodde forårsaket lyn, eller mer relevante historier om hvordan Newton skrev flittig om Skrift og teologi, Al-Haithams utforskninger av lysets egenskaper, eller hvordan den katolske kirke trolig er historiens største enkeltsponsor av vitenskap.

Men for alle mer generelle formål, er påstanden det reneste anti-intellektuelle vås. Det er ikke kontroversielt å påstå. Nærmest samtlige vitenskapshistorikere har sagt det høyt i flere tiår. For en liten intro – start her:
http://jameshannam.com/conflict.htm
http://www.strangenotions.com/gods-philosophers/

Vi vet en god del om hvordan disse mytene oppsto. Vi vet mindre om hvorfor godtroende sjeler ukritisk fortsetter å formidle dem i populære forestillinger. Det irriterer faktisk skeptiske ateister som Tim O’Neill så mye at han starter sin egen historieopplæring for nyateister.
http://www.historyforatheists.blogspot.no

Men la oss være ærlige. Intensjonen med å legge ut slikt, er neppe å gjøre publikum bedre egnet til Rasjonalitet™, påvirke kultur eller overbevise den andre siden.

Intensjonen er etter all sannsynlighet å samle likes, gi en anledning til mennesker å klappe hverandre på ryggen over hvor Smarte™ og Vitenskapelige™ de er, og en mulighet til å forsterke det valgte mytologiske narrativet man ønsker å tilhøre.

Dette mytologiske narrativet er egentlig ikke så ukjent for oss. Den inneholder sitt eget syndefall (= mennesker ble religiøse og overtroiske), som langt på vei forklarer hvorfor verden ikke er som den burde.

Den har sin egen frelseshistorie (= Opplysningstid™ og Vitenskap™), som peker ut veien vi må gå for å finne Lyset™. Den har selv sin egen beretning om et Paradis, som en fremtidig tilstand hvor harmonien gjenopprettes. Kanskje det er religion og overtro som forkastes, hvor mennesket visstnok automatisk returnerer til sin naturlige tilstand av fornuft, kritisk tanke og godhet.

Narrativet gir vanlige mennesker mening i hverdagen, i det man kan fortelle seg selv at man er en del av lysets kamp mot mørket. Blant dem som gjør Guds rike…med Sannhet™ og Godhet™ synlig på jord.

Så kan man diskutere hvilket religiøse narrativ som er mer plausibelt.

Ikke misforstå. Det er fint med humor, og god, presis religionskritikk er uhyre viktig. Religionskritikk kan rense dårlig teologi, sette fokus på urett og få mennesker til å stille seg viktige spørsmål. Men god og presis religionskritikk forutsetter et minimum av kunnskap.

Derfor er det en desto større grunn til å avvise kategorifeil og ukritisk videreformidling av kjente myter. Sokrates foraktet sofisme, og det burde vi også.

Jeg kan jo avslutte med en kort samling av påstander, sentralt til min egen trosbekjennelse. Dette har et poeng. Jeg lover.

—————

Gud eksisterer. Gud er skaper av universet og alt i det, inkludert de såkalte “naturlovene”. Gud opprettholder universet i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Det er empirisk observerbart nok, ved at eksistens er mulig, og at vi faktisk har et univers med lover omkring oss.

Mennesket har en spesiell plass i skaperverket. Det er empirisk observerbart nok, ikke bare ved at vi har et univers, med fantastisk fininnstilte initialbetingelser, men ved at alle forutsetningene for fungerende mennesker som oss er til stede. Mennesker er den mest spennende skapning vi kjenner til i universet så langt, blant lysår med død, ubevisst vakuum og materie. Vi er skapninger som kan filosofere, stille eksistensielle spørsmål og legge naturen under oss. Okay, gjennom vår dårskap er vi i ferd med å ødelegge den, men det er en annen historie.

Jesus var en historisk person. Jesus døde, og ble reist til live etter tre dager i et såkalt “mirakel” – en enkelthendelse hvor Gud overskrider naturens vanlige produktive krefter. Det kan neppe demonstreres forbi enhver fornuftig tvil, men også ved å vise til troverdige vitnesbyrd og reell historie, kan man sparke fra seg med evidens til en rettssak.

Mennesket har en sjel. En rasjonell sjel. Det er empirisk observerbart nok ved at vi er skapninger som lever, er bevisste og har evne til abstrakt tanke. Mennesket er ultimat sett skapt av Gud, og alle mennesker er teleologisk rettet tilbake mot Gud som det øverste mål for sin eksistens – mot Godhet™, Sannhet™ og Skjønnhet™. Bare der finner vi vår endelige hvile.

—————

Du er hjertelig velkommen til å være uenig med flere eller alle påstandene ovenfor. Det er fullt lov. Men jeg skulle likt å høre hvilke moderne vitenskapelige demonstrasjoner som “disprover” eller sår tvil om en eneste en av dem.

Kanskje ikke så rart det oppstår konflikt for nyateister, når man stadig vekk får den dypfølte troen man baserer hele sin eksistens på motbevist.

Edit: Et raskt søk viser at de tre mannlige, hvite moderatorene av Rasjonalitet har utdannelse i noe slikt som (1) HR, (2) IT/motefoto og (3) IT. Da er det kanskje ikke heeelt overraskende at innhold om vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og “religion” bommer…litt på målskiven.

Kristne ledere – skap en kultur for spørsmål

Publisert i Dagen 07.11.16.

Den årlige trosforsvarskonferansen Veritas samlet over 450 deltakere i Normisjonshallen i Grimstad forrige helg. Der var mange dyktige mennesker invitert for å gi bidrag om alle slags mulige tema. Om teologi, naturvitenskap, filosofi, Bibel, tro og tvil, sannhet, mulighet for kunnskap, korstog, skam, populærkultur, det ondes problem, hvorfor så mange kristne kan være så ulik til Jesus og mye mer. Deltakerne kunne lære mer, både på fellesmøter, valgseminarer og i samtaler.

Antallet på konferansen har steget over flere år siden den forsiktige oppstarten i 2013, og vil trolig fortsette å gjøre det. Det virkelig interessante, er at nesten alle deltakerne befinner seg i alderen 18-30 år. Historien som går igjen blant mange, er at de kommer fra miljøer hvor det ikke har virket naturlig å stille spørsmål. Å nå komme til en konferanse hvor man blir oppfordret til det, er dermed som å entre en frisk oase.

Det er ikke sikkert at noen må klandres for at det ikke har vært naturlig å stille spørsmål i disse miljøene. For mange har nok bare fokuset havnet i blindsonen, i forsøk på å få en oppbrøket stilling til å gå rundt med konfirmantarbeid, ungdomsarbeid, turer, administrasjon og annet. Det har jeg selv erfaring med.

Men vi kan ikke forvente at 14- og 15-åringer, eller selv unge voksne, med variert grad av selvsikkerhet, skal ta initiativ selv. I en utfordrende periode har de ofte nok å stri med. Vi som voksne ledere må selv sette standarden for den kulturen vi ønsker å skape, hvor det er enkelt for andre å følge etter.

Jeg har aldri hørt om noen som har mistet troen fordi de ble tillatt å stille spørsmål, og samtidig anerkjent og møtt med disse. Jeg har derimot hørt om et hundretalls mennesker som har forlatt troen i sinne, fordi de ikke opplevde å bli tatt på alvor med hele seg. De har siden ikke sett seg tilbake, eller i verste fall blitt ateistiske misjonærer som taler høyt om irrasjonaliteten og skadeligheten til miljøet de kom fra.

For mange mennesker, både innen- og utenfor kristne miljøer, kan ha hatt få arenaer å ta opp de store spørsmålene på. Det var kanskje aldri naturlig ved middagsbordet hjemme. Heller ikke i vennegjengen. Det er ofte tabu på skole og arbeidsplass. Og jo mindre vi er vant til å prate om de store spørsmålene til vanlig, jo mer ubehagelig kan det være å oppsøke de. Vi er redde for å virke uerfarne og lite gjennomtenkte. Men samtidig er de viktige spørsmålene med oss alle. Det hører med å leve som menneske. Spørsmål om opphav, mening, dybde og retning. Viktige spørsmål vi kan få frem i fellesskap, eller spørsmål som vil forbli liggende under overflaten.

Den nye hverdagen vi må ta innover oss, er en av pluralisme og enkel tilgang til informasjon. Vi er omgitt av radikalt annerledestenkende på alle kanter, og med så mye informasjon at vi ofte ikke klarer å skille gull fra gråstein. Hvis ikke vi legger grunnlaget for et solid fundament vil ungdommene våre lett vippes av pinnen, i møter på videregående, høyskoler, universiteter, sosiale medier, diskusjonsforum og ulike treff på Google.

Miljøer med kultur for å stille spørsmål, har også en tendens til å være miljøer med høy takhøyde for konstruktiv kritikk. Er det en ting som gjentar seg fortløpende i det offentlige søkelyset, så er det oppdagelsen at destruktivt lederskap henger nært sammen med en manglende evne til å motta og møte kritikk. En god leder tenker store tanker, men leder samtidig gjennom tjenerskap. Hun eller han lytter til sine medarbeidere, og forsøker å dyrke frem andre til å fremstå dyktigere enn en selv. Dette kan lederen gjøre, når lederen finner sin identitet i å være skapt i Guds bilde, snarere enn gjennom sine prestasjoner og menneskelige rykte. Lederen handler fra kjærlighet – ikke for anerkjennelse.

Hvis vi ønsker å skape en slik kultur, må vi aktivt skape den selv. Vi må ta initiativ til å stille spørsmål. Vi må vise at det er ufarlig. Vi må vise at ingen eksistensielle spørsmål er dumme. Vi må gjøre gode ressurser lett tilgjengelige. Vi må arrangere temakvelder eller grupper. Vi kan invitere folk som er gode på tanker og samtale. Vi må være ærlige om at vi ikke forstår alt, men fremdeles peke mot at det finnes store mengder fantastisk gode ressurser i den kristne tradisjonen i møte med alt fra skam og skyld til naturvitenskap og det ondes problem.

Selv når det kan virke fristende å gi enkle, betryggende svar, har gode spørsmål en tendens til å åpne mer opp. Det er ikke uten grunn til at den såkalt sokratiske metoden har overlevd to og et halvt millennium. Ved å ledes til gode tankerekker med kloke spørsmål, kan ungdommen oppleve seg møtt, kjenne mestring og bli motivert til å lære mer på egen hånd. Spørsmål er fint forenelig med kristen ortodoksi.

Det kristne virkelighetsforståelsen burde legge til rette for å se hele mennesker, med opplevelser og følelser, tanker og intellekt.

Det dobbelte kjærlighetsbud forteller oss:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark 12,30-31)

Ordet «sinn» i første setning kommer her fra den greske grunnteksten διανοίας [Dianoias].

Dianoia fra gresk kan kanskje bedre oversettes med intellekt –grundig, kritisk tenkning og evnen til å se flere sider av en sak. Det kan nærmest virke at å forsøke dette, med utgangspunkt i evnene vi er skapt med, er obligatorisk for den som påstår å elske Gud og mennesker. En slik person viser at den benytter potensialet i intellektet vi er skapt med.

En liten appell mot Visjon Norge

Først publisert på egen Facebook-side.

Mine kjære, kristne venner.

Kan vi bli enige om å slutte å kaste penger inn til TV Visjon Norge og Jan Hanvold? Kan vi forsøke, dersom det er mulig på en kjærlig og respektfylt måte, å råde våre foreldre og besteforeldre fra å gjøre det?

Usunn teologi, manipulerende kommunikasjon, skummel økonomisk styring, samt tidvise skremmende personlige utsagn fra siden hans. Dette ødelegger ryktet til oss alle.

Selv om det sporadisk kommer ting ut av denne tjenesten vi kan anse som gode, tenker jeg det er viktig å sette foten ned.

Visjon har omsatt for nesten 100 millioner hvert år over mange år nå. Alle disse millionene hadde vært til så mye bedre nytte i å skape gode lokalmenigheter, sunne ungdomsarbeid og styrke kirkers utstrakte sosiale arbeid blant fattige og vanskeligstilte, innenfor og utenfor Norges grenser.

Hvis man absolutt trenger en norsk kristen-kanal, virker (tror jeg) Kanal 10 Norge til å være et langt mer nøkternt og fornuftig foretak å støtte oppunder.

Les også:
NRK: Pengepredikanten

Takk til NRK Brennpunkt for å sette fokus på dette.

Se hele dokumentaren her:
https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001316/25-10-2016

Bevar hjertet over Mannegruppa Ottar

Publisert på iTro.no 07.10.16.

På dette tidspunktet er det veldig lett å bli med i koret som bannlyser umenneskelig humor fra den lille brøkdelen av mannesvin blant dem som befinner seg på Facebook-gruppen Mannegruppa Ottar.

Vi skjønner knapt at det er mulig å spøke om å utføre grove seksuelle handlinger mot spebarn eller le rått av vold mot kvinner. Det er lett å legge ut screenshot med et par eksempler som vekker avsky. Det er enkelt å mobilisere følelser til en kamp som er glemt om to uker, og i verste fall kjenner stolthet over å ikke være som disse andre.

Vi kan ende opp som fariseeren i Luk 18,10, som sier: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker (…)». Til ham har Jesus en klar respons i vers 14: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Så det som er enda viktigere, er at vi prater med hverandre om hva som er greit og ikke, selv når humor kan virke uskyldig. Det blir fort dårlig stemning og steile fronter om vi gjør det med totalt ukjente, men det er et desto større ansvar å ta samtalen innenfor sin egen krets. De vi har tillit hos, og blant de vi selv stoler på.

Ikke fordi vi skal være kjipe, tørre personer, men fordi mennesket i høyeste grad er materielt. Hjernen vår er plastisk. Den utvikles hele livet. Den «kobles om» i henhold til vaner vi legger til oss i hverdagen, ting vi leser og hører, ord vi sier, og tanker vi gjør. Her er moderne nevrovitenskap og Bibelen helt på linje.

For det hjertet er fullt av, det sier munnen. Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.
Matt 12, 34b -35

Vi kan velge

Ting vi utsetter oss for, påvirker oss. Mer enn vi liker å tro. Det er relativt naivt å tro noe annet.

Men vi kan velge hvordan vi responderer på det. Vi kan velge hva vi utsetter oss for, og utsetter andre for.

Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.

Den som vil elske livet
og se gode dager,
må holde tungen borte fra det som er ondt,
og leppene borte fra svikefull tale»
1. Pet 3, 8-10

Ny foredragshøst

Som nevnt tidligere et par ganger. Om det er interessant å hente meg inn til å prate om noen av temaene som kommer opp på denne bloggen, fra Gud og thomisme til filosofi og naturvitenskap, er du veldig velkommen til å sende en forespørsel på “mail at danieljoachim dott org“.

Forkort det over til en vanlig mailadresse, så holder vi spam-boter unna.

Tidsskjemaet mitt fyller seg ofte raskt, så gjerne vær ute i god tid med å planlegge våren eller neste høst allerede nå. Jeg spør gjerne bare om å få dekket reiseutgifter, samt et lite honorar for å spe på med de berømte rosinene i havregrynet.

Noen høydepunkter fra de neste månedene:

  • Fredag 21. oktober, Hermon: Konferansen for medisin og kristen troNaturvitenskap og kristen tro – dyp konflikt eller dyp harmoni?
  • Lørdag 22. oktober, Grimstad: Veritaskonferansen. Den moderne myten om lykke. Klassisk og moderne lykke.
  • Lørdag 22. oktober, Grimstad: Veritaskonferansen. Et kræsjkurs i moderne “Philosophy of Mind”.
  • Lørdag 19. november, Tønsberg: Get Focused. Gud og naturvitenskap – konflikt eller harmoni?
  • Lørdag 28. januar, Stavanger: ImpulsGud og naturvitenskap – konflikt eller harmoni?

Håper å høre fra deg, eller se deg på en av disse!

For inspirasjon til hva slags type foredrag dere kan ha, kan du jo se noe fra disse to foredragene fra årets Filosofiuka.

Eller høre på dette, fra fjorårets Veritaskonferansen.

Jeg, Khomeini

Publisert i Morgenbladet 30.09.16. Skrevet for Tankesmien Skaperkraft sammen med Andreas Masvie.

Eivind Buenes essay «En mørkeblå Gud» preges av sulten opportunisme. Virkelighet forvrenges og mennesker fremmedgjøres – slik at Buene kan kapitalisere på eget bokprosjekt.

«Amerikansk politikk gir oss noen nøkler til å forstå bevegelsen som preker evangelisk kristendom fra høyre,» begynner Buene. Deretter konstruerer han kategorien «høyreradikal kristendom». Her plasserer han i praksis alle kristne som tilhører en form for politisk konservatisme, og spesielt republikanere som ercommitted Christians (hva nå enn dette innebærer). Deres ønske om å «endre samfunnet – etter mønster av Gud» er visstnok en «teokratisk visjon hvor politikk og religion er to sider av samme sak». Hør! I visjonen «klinger ekkoet av Ayatollah Khomeini».

Det er trist at Buene har erfart pastor Jan-Aage Torp og den amerikanske predikanten Guillermo Maldonado. Denne aparte formen for kristendom, som de fleste kristne tar sterk avstand fra, er ikke representativ for hva kristne generelt mener med å «endre samfunnet – etter mønster av Gud». For å eksemplifisere: Den mest fremtredende representanten for committed Christians i det republikanske partiet er antakeligvis house speaker Paul Ryan. Og Ryan ønsker et samfunn som i frihet etterstreber den Gud som er Det gode, riktige og sanne. Det er et samfunn som vender seg bort fra selvisk innesluttethet, mot fellesskap med Den andre.

Kristendommens prosjekt er iboende sosialt, og det er innlysende at «lovgivning og institusjoner etter Guds hjerte» aldri – aldri – kan innebære det teokratiet Buene spekulerer i. Frivillighet har alltid vært essensielt for kristenheten. Det er nettopp derfor så mange kristne amerikanere er republikanere: Man ønsker en stat med klart definerte grenser, der frivillighet og fellesskap kan florere.

Selvfølgelig er det også mye rart innenfor det republikanske partiet, som i alle store partier, og noen passer helt sikkert i Buenes kategorier. Men hvorfor har Buene et behov for å forstå alle committed Christians gjennom sitt møte med Torp og Maldonado? Hvorfor må han presse alle disse menneskene inn i den merkelige kategorien «høyreradikal kristendom»? Det fremstår kunstig, påtatt, som om Buene først og fremst vil gjøre bokprosjektet mer interessant og relevant – et slags forsøk på å kapitalisere på forvrengning av virkelighet og fremmedgjøring av mennesker.

Det er kanskje derfor Buene tillater seg å sammenligne Islam Nets Fahad Qureshi med Misjonssambandets Espen Ottosen. Men dette er absurd, ettersom Qureshi og Ottosen er som natt og dag: Den første står i en tradisjon der man fremmer en lovisk islam forbundet med anti-liberalt teokrati. Den andre fremmer frivillig tro og sosialt engasjement i et liberalt demokrati. Da blir det konspiratorisk å hevde at Ottosen egentlig fremmer noe helt annet.

Buene går fra anekdotiske erfaringer i møte med aparte kristendom til generaliserende analyser om det kristne, for så å trekke tendensiøse paralleller til politikken. Føler virkelig Buene at han ivaretar egen integritet?

Luke Barnes om Sean Carrolls poetiske ateisme

http://inference-review.com/article/good-god

Denne linken er vel verdt å lese!

Sean Carroll, teoretisk fysiker og en av nåtidens beste forsvarere av naturalistisk ateisme, har skrevet en bok hvor han forsvarer “poetisk naturalisme” som påstår å være en tilstrekkelig ateistisk forklaring på universet vi alle befinner oss i, med både eksistens, kausalitet, skjønnhet, moral og annet tilbehør.

Den australske astrofysikeren (og filosofisk informerte) Luke Barnes har derimot tatt med seg et helt arsenal av Aristoteles for å utfordre den påstanden i den gjennomførte anmeldelsen over.

Du får dessuten en fin innføring til hvordan Aristoteles’ fire årsaker kan se ut i lys av moderne kvantefelt.

PS: Sjekk også ut Barnes’ nye bok, A Fortunate Universe, som er på vei ut i butikkene i disse dager.

Umulig dilemma for amerikanske kristne

Publisert i Vårt Land 24.09.16.

Amerikanske kristne står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele.

Verden våkner nå opp til realiteten av det som ligner mest på en dårlig skrevet tegneserie – Donald Trump kan i løpet av et par måneders tid bli øverste leder for verdens største økonomiske og militære kraft.

I kjernen av Trumps velgerbase finner vi hvite, evangeliske­ kristne. Nesten 80 prosent av dette segmentet oppgir at de tenker på å stemme på ham. Tidlig­ere­­ denne­ måneden opptrådde Trump på en kristenkonservativ­ konferanse i Washington. Der formante han at den kristne arven­ skulle holdes høyt i hans nye Amerika, og gudstro var det som atter skulle forene de nå ­lettere uforente statene.

For mange amerikanske kristne er det beste argumentet for å stemme på Trump, bare en rask titt bort på alternativet. Over halvparten av evangelikale som stemmer for Trump, gjør det for å stemme mot Clinton.

I deres øyne terper demokrat­ene på muligheten for transpersoner til å velge toalett som om det skulle være det viktigste moralske spørsmålet i vår tid, mens den sterke kjernefamilien står under press, arbeidsledigheten øker, relativismen råder og ytringsfrihet på amerikanske universiteter visner bort.

Hillary Clinton er uttalt mot det mange anser som tradisjonelt kristne synspunkter i mange­ spørsmål, som abort, familie, ­religionsfrihet og hun har sagt seg villig til å gå langt i å få andre­ til å justere sine synspunkter. Hun kan i sin periode få mulighet til å innsette opp til flere likesinnede høyesterettsdommere for livstid. En overvekt av dommere med feil politisk overbevisning kan i manges øyne gjøre uopprettelig skade for generasjoner, og sette et dødsstempel på den amerikanske fremtiden.

På en annen side. Selv en oppsummert liste over Trumps ­karakterbrister er lengre enn en gjennomsnittlig Hemingway-­novelle. En notorisk løgner, baksnakker og kvinnesjåvinist, og en narcissist høy på sin egen stolthet.

Han kalte en enke for et «forferdelig menneske» mens han forsøkte å overta huset hennes. Han mobbet en reporter for å ha en misdannet hånd. I et reality-­show bad han seerne se for seg en kvinnelig show-deltaker brukt i en pornografisk film.

Trump foreslår daglig umenneskelig eller urealistisk politikk, og har dessuten begått en av de få syndene en kristen vanskelig kan tilgi – nemlig å uttale at han ikke trenger Guds tilgivelse.

Det er ikke vanskelig å skrive noe negativt om Trump. Det finnes ikke kontroversielt. Ren deskriptiv journalistikk har vært nærmest fraværende det siste året, mens både liberale og konservative medier har kappes om negativt meningsinnhold, fordømmelser og sverting. Men tross høye seertall og millioner av delinger på sosiale medier, øker populariteten hans videre, i det velgergruppen nærer av sin avsky mot nåtidens medieverden og politiske liv.

Trump inntar en høyst pragmatisk tilnærming til det meste. Det er holdninger og handlinger som teller. Han er i enhver situasjon beredt på å innta den posisjonen som kan gi gjennomslag og resultater, selv om det betyr å gjøre venner til fiender, smigre ­fiender til å bli venner, eller åpenbart demonstrere manglende­ kunnskap og motsi ting han tidligere har sagt. Når Trump blir konfrontert med slike fakta, må man likevel forstå at man har misforstått. Fakta tilhører­ fortiden. Et slikt ­fokus lammer evnen til handling. ­Håpet ligger i det foran.

Amerikanske kristne er likevel villige til å se forbi alt dette, idet en handlekraftig kar ivaretar interessene til en gruppe­ som kjenner seg oversett av et to-partisystem som har spilt seg selv falitt. De trenger ikke en ­engel til å forsvare seg, men en brølende løve. Trump får ting gjort, selv når det han gjennomfører er å fornærme mennesker og bygge flere kasinoer og strippeklubber.

Det er derfor fort gjort å tenke at Trumps revitaliserte kristentro bare er et PR-stunt, men det er kanskje en forhastet konklusjon. Trump ble døpt og konfirmert i en presbyteriansk kirke i Queens i New York, og virker oppriktig i sin tro.

Likevel er det et fundamentalt poeng hvor Trump støter mot det sentrale kristne budskapet.

Kristendommen er et budskap for tapere. Det retter seg mot de svake og ydmyke, og tilbyr dem en avkledd frelser på korset som en grunn til optimisme. Til ­enhver som ikke oppnår suksess i denne verdens øyne, lover den at den som taper sitt liv for Kristi skyld, skal vinne det.

Den inviterer til en radikal erkjennelse av egen svakhet og utilstrekkelighet, for å drepe ens ondsinnede karaktertrekk som kan ta overhånd over en. Himmelriket tilhører de fattige i ­ånden. De ydmyke skal arve jorden. Ikke fordi de bukket under for Janteloven, men fordi de var dydige og kultiverte i sin egen ­karakter.

Ingen bønn om tilgivelse

Men slikt snakk har Trump lite til overs for. En mann som ikke kjenner behovet for tilgivelse, kan vanskelig tilgi andre. En mann som forakter sin egen svakhet ved å dekke over den med et lappeteppe av unnskyldninger og løgner, vil neppe tolerere svakhet hos andre.

Det finnes ingen helgener igjen å stemme på. Genuin kristendom finner ingen forsvarere i det amerikanske politiske livet. En moralsk revolusjon og en gradvis oppstramming av sivilsamfunnet vil ikke finne sted, verken hos Clinton eller Trump.

Gitt alternativet, virker det moralsk uforsvarlig å ikke stemme på Trump. Gitt Trump, virker det moralsk uforsvarlig å stemme på ham.

Det åpenbart moralske virker til å være å avstå fra stemmegivning i ren protest, eller stemme på små alternativ. Men enkel matematikk viser dessuten at én mindre stemme for kandidaten man misliker minst, er å regne som en stemme for kandidaten man absolutt ikke ønsker å ha.

Amerikanske kristne­ står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter­ fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele. De må vurdere om de er villige til å risikere å miste Høyesterett, kanskje for alltid, i bytte mot å slippe løs en uberegnelig løve, en tikkende bombe i møte med all amerikansk utenrikspolitikk.

Høstens valg blir ikke en stemme­ på en redningsmann, men ren skademinimering.