Tag Archives: menneskesinnet

Hvorfor er ikke mennesket en datamaskin?

La oss denne gangen bruke tegn for å hjelpe til med å forklare.

Si at du har en ting X som kan symbolisere en ting eller en annen, eller ingen ting i det hele tatt. Kanskje det symboliserer en ting for en spesiell person og en annen ting for en annen?

La oss ta et bilde av Eiffeltårnet (eller Eiffeltårnet selv) som eksempel på X. For en person kan den symbolisere den romantiske reisen til Paris med kjæresten for to år siden. For en arkitekt kan den signalisere en inspirasjon til eget arbeid. For en franskmann kan den stå for nasjonal stolthet, mens for en person som aldri har reist utenfor sin egen isolerte landflekk, kan den bare symbolisere en symmetrisk samling av metall.

Dette betyr at X selv ikke kan forklare hvorfor den symboliserer den ene eller andre tingen, eller noe som helst i det hele tatt.

Men fra erfaring vet vi alt vi observerer er en type X. Bokstaven a betyr helt forskjellige ting på latin, fransk eller på engelsk. Ordet minion betyr noe helt annet i Despicable Me, kontra et engelsk leksikon.

despicable_me_2_minions-1920x1080

Ordet troll kan både være en elektrisk bil, et eventyrvesen eller en bitter mann som fyrer løs i et kommentarfelt uten mål, mening, ydmykhet, fakta eller fornuft. Selv naturlige tegn som røyk, kan bety både at det er skogbrann, at noen koser seg med en sigar eller at Troja har falt. Alt avhengig av kontekst. Men dette betyr at X heller ikke kan forklare eksistensen av tegn.

rage-against_wallpaper

Signs against the Machine

En av de (mange) store forskjellene mellom datamaskiner og mennesker, er at en datamaskin aldri kan komme forbi X, mens det bare er mennesket selv som kan avlese betydningen. Litt mer avansert sier vi at computeren kan gjøre syntaks, mens mennesket kan lese av semantisk innhold – lettere sagt; mening. Gudene vet hvor den populære tendensen til å sammenligne mennesket med datamaskiner kom fra, men Gud vet at den er veldig misvisende. Både fordi den reduserer mennesket og fordi den ødelegger vår unike evne til rasjonell tanke og naturvitenskap.

En humanoid robot eller Mac’en du har i fanget kan gjøre en kalkulasjon, bestemt av algoritmer, i mange steg, men til sist kan bare mennesket benytte seg av resultatet bak kalkulasjonen. For eksempel til å konstruere en trygg bru over Øresund som tåler flere tusen tonn. Følgelig kan datamaskiner heller ikke være kreative i ordets rette forstand. De kan ikke oppleve godhet, eller sette pris på skjønnhet. Det er forbeholdt mennesket.

470robot_wideweb__470x351,0

Trolig var sammenligningen til en menneskehjerne nyttig i begynnelsen av utviklingen av de første datamaskinene. Siden fant man ut at man skulle gå motsatt vei, og nedgradere menneskets funksjon til en datamaskin, tross i at de ikke kan sammenlignes på et høyere nivå. Alle forsøk på å forklare menneskesinnet som en datamaskin ved å henvise til tegn i menneskehjernen, er et selvutslettende sirkelargumentet, siden et tegn ikke er noe i utgangspunktet, men alltid forutsetter et menneskesinn for å avlese meningen av det. All skrift og bilder du ser på denne dataskjermen her nå er fullstendig meningsløse i seg selv. Datamaskinen din alene kan ikke skape noe som helst nytte ut av dem, frem til nettopp du leser meningen ut av dem.

Det finnes derimot ingen bestemt lov for hvordan symboler relaterer til hverandre. Det vil si at vår evne til logisk tenkning er noe helt annet enn algoritmisk tenkning. At symbolene for 2 og 3 ender opp med å bli 5 (2+3=5 i tegnform), viser at menneskesinnet kan avlese mening og utøve matematikk på en måte datamaskiner ikke kan. For en datamaskin kunne vi like godt programmert inn “Miley Cyrus kler seg dristig” for tegnet 2, “Bacon smaker godt” for 3, og “Man Utd rykker ned” for 5. Da ville vi endt opp med resultatet at når vi kombinerer en dristig Miley Cyrus med bacon, så kan Van Gaal angre på at han ikke valgte Tottenham og ta den tunge veien med djevlene ned til Championsship. Datamaskinen ville ikke merka noe forskjell på denne kalkulasjon og 2+3=5, men det ville nok ganske sikkert du – spesielt om du er Pool-fan.

Det er også litt av poenget Masvie vil frem til i denne forrige teksten.

Tilsynelatende forsøk fra datamaskiner på å lese av tegn, er egentlig bare manipulering av tegn til algoritmer (utført av menneskesinnet), i henhold til fastbestemte regler. Av samme grunn kan vi avvise Dennett og Dawkins tåpelige ide om “memer” som repliserer seg selv autonomt gjennom arter og kulturer.

En datamaskin er mekanikk, og vil være mekanikk uansett hvor avanserte de måtte bli. Et menneske er så mye, mye mer. Ekte mening, som vi er avhengig av for å kunne lese den ut av ting, kan ikke være materiell. Fordi det er to alternativer: Enten må den finne sin kilde utenfra seg selv, eller havne i en uendelig regress (derfor inkoherent) av self-refererende “indre” meninger, i god ånd etter f.eks. Jacques Derrida. Fysikalisme feiler så, og vi ser at menneskeintellektet innehar en kvalitativ forskjell, nettopp gjennom å hente ut mening. Som rasjonelle dyr, har vi ekte intensjonalitet – altså evnen til å rette sinnet vårt mot konkrete objekter, abstrakte objekter, tegn og viljeshandlinger. Kanskje vi til og med har en sjel?

Men for å komme oss tilbake til innledningen. Vi ser altså at ingen ting av hva vi populært kaller vitenskap, kan gi oss en forklaring av eksistensen av tegn, siden ingen fysisk reduksjon til observerbar virkelighet vil hjelpe oss det minste, og siden uten slike tegn ville vi aldri kunne hatt verken vitenskapnaturvitenskap eller logiske tankerekker i utgangspunktet.

And in other news: Dawkins fant ut at memer, filosofi og religionskritikk ikke var helt greia for ham, og forsøker seg nå som….vel, du må nesten fortelle meg hva dette er?

(Spol frem til 4:45. Tro det eller ei; dette er visstnok en ekte video)

PS1: Du kan selvfølgelig prøve å ro deg i land ved å si at mennesket også bare følger slike algoritmer. men da får du bite i det harde eplet, og konsekvent følge argumentet til konklusjonen av at tankene våre ikke virkelig er tanker. Når vi kommer dit, kan jeg så avvise argumentet ditt på grunnlag av at det aldri var en rasjonell og logisk tankerekke der, men bare en algoritme. For mer: les mine andre poster på menneskesinnet:

http://www.danieljoachim.org/category/sinnsfilosofi-2/

PS2: Naturligvis finnes det visse handlinger mennesker gjør som kan ligne faststemte algoritmer. Jeg kan pusse tenna, stoppe blikket på noe som vekker oppsikt, ta mot en beachvolleyball eller fjerne handa mi fra den varme komfyren min, uten å ofre det så mye som en tanke. Det ville verken jeg eller Aquinas vært uenig i, men at vi har potensial for noe mer er nok til å få argumentet gjennom.

PS3: Transhumanister beskriver et tidspunkt som kalles singulariteten, hvor utviklingen av datamaskiner har tatt igjen mennesker, og hvor vi eventuelt kan opplaste vår egen person til en computer for evig liv. Argumentet ovenfor viser allerede at noe slikt ikke er mulig, siden tanken om at menneskesinnet er sammenlignbart og mulig å opplaste til en computer er ganske tåpelig i utgangspunktet, men mer om det siden.

Immaterielle mennesker

Gjestepost av Andreas Masvie. Andreas Masvie (f. 1992) er skribent. Han er student ved NHH, tar oppdrag for et internasjonalt konsulentselskap og er trainee i tankesmien Skaperkraft. Twitter: @aMasvie. Publisert på Minervanett 06.08.14.

Foto: Svein Jarle Bamle
Foto: Svein Jarle Bamle

Påstanden om at mennesket ikke kan reduseres til det rent materielle, vekker både forakt og harselas. Men at mennesket skulle være rent materielt, er en logisk umulighet.

At mennesker kan bestå også av immaterielle aspekter, er visstnok vranglære og irrasjonelt «åndelig visvas», som en av Minervas lesere hevdet tidligere i år. Slike reaksjoner skyldes at ideen om immaterielle aspekter ikke passer med samtidens verdensanskuelse—at alt som er, er materie. Dette innebærer at virkelighet er per se materiell virkelighet; fysiske objekter, prosesser og egenskaper som operer etter fysiske lover.

Samtidig, og spesielt i politikken, hevdes det at mennesket har både visse «rettigheter» og er av en viss «verdi». Men dette er begreper som er meningsløse i et utlukkende fysisk system: Rettigheter og verdier er standarder som viser til en immateriell virkelighet.

Dermed tvinges man til å forkaste begrepene. Mennesket har ikke egentlig noen rettigheter, ingen reell verdi. Forstemmende, men hva kan man gjøre? Dette er kun ord og forordninger som mennesket har konstruert av utilitaristiske hensyn.

Heller enn å forkaste begreper som viser til immateriell virkelighet, vil jeg argumentere for at verdensanskuelsen er reduksjonistisk og utilstrekkelig. Og det skal jeg gjøre ved å fremlegge et logisk bevis for at mennesket ikke kan reduseres til det rent materielle.

Mennesker og troll

Før vi tar for oss det logiske beviset, la oss begynne med en liten anekdote: «En dag vandrer vi to i skogen. Plutselig, opp av et hull i bakken, hopper en tuss og forvandler oss til et troll.» La oss bruke et lite øyeblikk på å leve oss inn i opplevelsen av å forvandles til et troll.

Men vent litt, hvordan greier vi egentlig å leve oss inn i denne forvandlingen? Hvordan kan vi se for oss at vårt selv eksisterer foruten vår kropp? For dersom mennesket kun er materie, så er «min kropp» ensbetydende med «mitt selv». Det vi gjør, er med andre ord å forestille oss selv uten oss selv. Men dette er en logisk umulighet på lik linje med å forestille kvadratiske sirkler.

Den logiske umuligheten formuleres best ved identitetsprinsippet, kultivert av den anerkjente filosofen og logikeren Saul A. Kripke: For enhver (A) og enhver (B), dersom (A = B), så er det logisk umulig å finne (A) uten også å finne (B). I vårt tilfelle må vi derfor konkludere med at (A ≠ B), det vil si at menneskets materielle aspekter ikke er ensbetydende med mennesket som sådan. Det vil si at mennesket ikke kan reduseres til ren materie.

Ross’ syllogisme

Anekdoten antyder at det er gode grunner for å hevde at mennesket er mer enn materie; at det eksisterer menneskelige immaterielle aspekter. Dette tar man høyde for i den klassiske filosofien. Her anses menneskets immaterielle aspekter primært som vilje og intellekt. Jeg skal rette fokus mot sistnevnte—nærmere bestemt vår evne til å resonnere matematisk. Argumentet er en syllogisme utviklet av filosofen James F. Ross:

(i)              Matematisk tenkning er en bestemmende funksjon,

(ii)            Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon,

(Ergo)       Matematisk tenking er ingen fysisk prosess

Før jeg forsvarer de to premissene, så er det på sin plass å forklare hva som menes med «en bestemmende funksjon». Dette lar seg best gjøre ved et eksempel: (Y x Y = Y2).

Ingen tviler på at to multiplisert med to er fire, altså to opphøyd i to. Tilsvarende vil ingen tvile på at den samme operasjonen utføres for et hvilket som helst tall (Y). Utrykket (Y x Y = Y2)er ikke en approksimasjon, en konkurrent blant andre approksimasjoner. Det er ikke slik at det bare er en gradsforskjell mellom (Y x Y = Y2) og (Y x Y = Y2 – 2), det er en vesensforskjell. Det første utrykket er riktig, det andre er galt. Et tall multiplisert med seg selv er en bestemmende funksjon, og det finnes kun ett riktig svar. Alle andre er gale.

Et supplerende eksempel er Pythagoras’ teorem: (A2 + B2 = C2). Det er ikke slik at du forholder deg til din subjektive variant av teoremet, og jeg til min. Pythagoras er en objektiv, absolutt sannhet, som eksisterer uavhengig din og min forståelse av den. Ja, teoremet eksisterer til og med uavhengig den fysiske verden vi operer i. Dersom verden skulle forgå i ettermiddag, så vil (A2 + B2 = C2) fortsatt være en objektiv, absolutt sannhet.

Forsvar av første premiss

Er det første premisset troverdig? La oss se på alternativet, at matematisk tenking er en ubestemmende funksjon. Dette innebærer at selv enkel aritmetikk som (Y x Y) aldri vil kunne gi noen entydige svar. Dersom matematisk tenkning ikke er noen bestemmende funksjon, så finnes det ingen valide matematiske utsagn. Matematiske utsagn vil aldri kunne bli noe mer enn konkurrerende approksimasjoner.

Dette strider imot all intuisjon. Det er dessuten en ubehagelig tanke. Men mangel på intuisjon og følelse av ubehag er ikke noen særlig sterke argument i seg selv. Det er derimot det følgende: Påstanden om at matematisk tenkning er en ubestemmende funksjon motbeviser seg selv. For dersom vi ikke kan ta i bruk resonnement av samme slag som de matematiske, som formell logikk, så vil ingen argument være valide. Enhver konklusjon vil kun være en approksimasjon. Dette inkluderer selvfølgelig påstanden om at matematisk tenkning er en ubestemmende funksjon. Med andre ord: Dersom det ikke finnes tanker som er bestemmende funksjoner, som på matematisk form, så kan vi ikke vite noe som helst—ei heller at matematiske tanker ikke er bestemmende.

Vi har altså en tese om at matematisk tenkning er en bestemmende funksjon. Antitesen er at matematisk tenkning er en ubestemmende funksjon. Kun én kan være troverdig. Og ettersom antitesen motbeviser seg selv, så står vi igjen med tesen: Matematisk tenkning er en bestemmende funksjon.

Forsvar av andre premiss

For å forklare hvorfor fysiske prosesser aldri kan være bestemmende, så kan vi se for oss en regnemaskin, en kalkulator eller et annet dataprogram. Du taster inn (1 + 1). Svaret regnemaskinen gir, er (2).

En særing titter oss over skulderen og sier: «Nå tenker dere kanskje at regnemaskinen adderte. Det tenker de aller fleste. Men det den egentlig gjorde, det var å bedrive en variant av quaddisjon.» Deretter forklarer Den sære oss at mens man plusser (+) ved addisjon, så qusser (#) man ved quaddisjon:

X # Y   = X + Y, dersom X, Y < 50

                        = 5 i øvrige tilfeller

Så taster du inn (51 + 51), og for svaret (102): «Se! Det ble ikke (5)! Jeg har bevist det! Den adderer!» Her ser Den sære seg nødt til å kverulere.

«Du har slettes ikke bevist noen verdens ting! Jeg bare foreslo at tallene måtte være mindre enn (50). Egentlig vet jeg ikke hva de må være mindre enn, bare at det eksisterer en eller annen slik verdi.» Og dette er noe verken du eller jeg kan argumentere mot. Uansett hvor høye tall vi taster inn, så er det alltid et høyere tall som kan testes.

Så får du plutselig en idé: Man kan alltids spørre programmereren om hva slags program det var han installerte. Men dette hjelper oss ikke det minste, programmereren er jo ikke her. Problemet er nettopp at det er ingenting ved maskinens fysiske oppbygning per se som kan fortelle oss om regnemaskinen adderer eller quadderer. For alle mulige inndata, så vil det finnes flere funksjoner som tilfredsstiller utdataene. Dersom vi tenker oss om, så må dette stemme for alle fysiske prosesser; de kan ikke være bestemmende.

Et par ord om konklusjonen

Matematisk tenkning er en bestemmende funksjon. Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon. Konklusjonen er uunngåelig: Matematisk tenkning er ingen fysisk prosess. Og ettersom matematisk tenking utføres i og av mennesket, så kan ikke mennesket reduseres til fysiske prosesser, ren materie.

En variant av argumentet kan formuleres adskillig enklere: Dersom du og jeg går en tur og ser en sirkel risset inn i fjellet, vil vi være i stand til å abstrahere en forståelse av konseptet sirkel. Det vil si at vi evner å se innrissingen, med dens partikulære karakteristika, som en utilstrekkelig representasjon av den universelle sirkel. Vi har med andre ord en idé om den perfekte sirkel, til tross for at noe slikt ikke eksisterer i den materielle verden. Er det ikke da direkte irrasjonelt å redusere tankene til det rent materielle?

Avsluttende bemerkninger

Det kan være oppklarende å si et par ord om hva Ross’ syllogisme oppnår: Argumentet forteller ikke noe mer om hva menneskets immaterielle aspekter er for noe, utover at matematisk tenking enten er ett eller det eneste av dem. Argumentet forteller ei heller noe om forholdet mellom menneskets materielle og immaterielle aspekter. Det argumentet derimot gjør, er å gi et logisk bevis for at mennesket ikke kan reduseres til det rent materielle.

Dette innebærer at det på ingen måte er irrasjonelt «åndelig visvas» å omtale menneskets immaterielle aspekter. Det som er irrasjonelt, er å benekte at disse aspektene eksisterer. Da må man i så fall motbevise det logiske argumentet. Inntil da: Ved å tviholde på den materialistiske forklaringsmodellen fraskriver man seg muligheten til å forstå hva mennesket—og virkeligheten for øvrig—egentlig er.

Mindblowing og andre eventyr

Menneskesinnet er fantastisk spennende. Nettopp fordi det angår hver og en av oss, og alt vi lærer og opplever i denne verdenen. Samtidig er “Philosophy of Mind” kanskje det området hvor du vil møte forbløffende mange korttenkte påstander, gjerne under falsk påskudd av “vitenskapelighet” og “ærlighet”. Påstander som at menneskesinnet BARE ER kjemiske reaksjoner, nevroner, oppførsel, en computer, osv. Forsøk på mindblowing!

Mind-Blown

I forkant av en kommende aviskronikk (Red: Nå publisert her) på nettopp dette temaet (som forhåpentligvis vil få endel kritikk hvis folk er nok engasjert), så kan jeg jo allerede nå (Prophetic Style) forsvare og skrive litt bakgrunnsinformasjon om temaet, basert på den kjente amerikanske filosofen John Searle. Searle er mannen bak boka “The Rediscovery of the Mind”, den glitrende artikkelen “Is the Brain a Digital Computer” og det kjente “Chinese Room”-argumentet. Searle er en elegant, men knalltøff kritiker av alle former for å avvise eksistensen av menneskesinnet, sammenligne det med en computer, eller redusere det ned til forklaringer på nerve- og partikkel-nivå.

Kort sagt alle forsøk på å blindt la empirisk naturvitenskap overstyre rasjonell filosofi i forsøk på å beskrive mennesket. Denne irrasjonelle tenkemåten vil du møte mange steder, ubevisst og bevisst, så vær svært kritisk. En forbannelse i vår tid er nettopp at mye popvitenskap (og flere nyateister) ironisk nok har klart å fremstille denne tenkemåten som intellektuell. Folk som ønsker merkelappen på seg selv, sprer så om seg med scientistisk nonsens på kommentarfelter, forum og andre steder. Sjekk f.eks. intervju om kritisk tenkning fra K7 eller reaksjoner på Torkel Brekke sin siste artikkel i Aftenposten.

Eliminativ materialisme

La oss så se hva reduktiv/eliminativ materialisme er og hvordan Searle beskriver det. Vi har allerede behandlet temaet såvidt i første innlegg om Nagel og tildelt posisjonen en egen theme-song. (En veldig fengende en indeed).

“Dette argumentet er så dårlig, at det faktisk er flaut å måtte presentere det for dere. Men mange kjente filosofer har forsvart argumentet, så jeg må nesten fortelle dere om det.”
– John Searle, under forelesning på Berkeley University om sinnsfilosofi

Eliminativ materialisme, enkelt forklart, går ut på at siden vi har klart å bryte opp ting som farger, materie, væske, og soliditet i mindre fysiske deler, som fotoner, lysbølger, kvantepartikler og molekylbevegelser, så har vi “forklart” farger, materie og soliditet. Siden ting i mennesket som bevissthet, ønsker, frykter, håp, tanker, osv, ikke lar seg bryte ned i mindre fysiske bestanddeler, må derfor disse være en illusjon. Et slags biprodukt av nervefyringer og kjemiske reaksjoner.

Dette er naturligvis svært misvisende. Som selv Bertrand Russell vitner om, har vi IKKE forklart ting som farger, materie, kausalitet og gravitasjonskrefter, tross matematiske ligninger. Det ironiske er at vi faktisk fremdeles ikke aner hva de ER. Selv om væske svarer til molekylbevegelser, så er væsken fortsatt flytende. Selv om f.eks. farger svarer til lengden på lysbølger som treffer retina i øyet ditt, sier dette lite om den objektive virkeligheten av at f.eks. sofaen min faktisk ER rød. Teorier om Humes psykologiske forventninger til årsak/effekt eller hvordan materie virker mot hverandre, sier heller ingenting om hva kausalitet eller materie ER.

Posisjonens mest kjente forsvarere er Alex Rosenberg, ekteparet Churchlands (som jeg angriper i kronikken), og antakeligvis også nyateisten Daniel Dennett. Den mest sofistikerte versjon av argumentet går slik: våre allmenne påstander om hvordan sinnet fungerer, med ovebevisninger, tanker, ønsker, håp, osv, utgjør en slags primitiv teori; en “folkepsykologi”. Men som med andre primitive teorier, kan innholdet bare forsvares dersom teorien er sann. Siden Churchland et al. konkluderer med at teorien “folkepsykologi” er motbevist, som mange andre “folketeorier” gjennom historien, kan vi heller ikke tro på ting som bevissthet, frykt og tanker, men disse må være illusjoner.

Searle beskriver et parallelt argument innen fysikk, hvor vi måtte sagt at siden “folkebegrep” som fotballag, stasjonsvogn og tennisracketer ikke er reduserbart til et enkelt lag, bil eller racket, så eksisterer ikke fotballag, stasjonsvogner eller tennisracketer. Argumentet hviler på det åpenbart falske premisset om at for enhver empirisk (kunnskap vi får gjennom sansene) teori med tilhørende ordbruk, må denne svare til enheter kjent fra basic vitenskap.

I forlengelsen av det er det overhodet ingen grunn til å tro at folkepsykologi er motbevist på noen som helst måte. Nok en gang ønsker scientisten å definere seg til seier.

Andre materialister i denne tradisjonen argumenterer med at mentale fenomen egentlig ikke eksisterer, siden de ikke korresponderer til en bestemt hjernetilstand. En analyse av tilstanden til en persons hjerne, vil aldri fortelle oss nøyaktig hva slags mentale fenomen den opplever. Tidligere var argumentet at mentale fenomen ikke kunne eksistere siden man trodde de korresponderte med en bestemt hjernetilstand. Et tydelig vitne på hvor desperat materialisten er i å kvitte seg med mentale tilstander.

“I cannot believe that these guys are actually taken seriously and have articles published in Philosophical journals”,
– John Searle i forelesning

Kort sagt: tre fryktelige argumenter!

Et av Searles mest kjente argumenter mot at menneskesinnet fungerer som en computer, er at vi ikke bare er i stand til å lese syntaks, men også semantikk. Jeg er ikke bare programmert til å trykke “4” på tastaturet når jeg blir stilt det generiske spørsmålet “2+2=?”, men jeg kan faktisk også analysere hva jeg svarer på, hva tegnet “4” betyr, og om svaret er riktig. Litt overforenklet betyr det at vi ikke bare tenker ord og tegn, men vi er også i stand til å identifisere meninger eller sannhetsverdier bak dem. Ifølge Chinese Room-argumentet og som kritikk av Turingtesten, kan derfor en computer aldri sies å forstå kinesisk, på samme måte som et menneske faktisk kan forstå kinesisk.

I tillegg husker vi fra forrige post om Nagel, at også han bekrefter at alle forsøk på å fjerne menneskesinnet eller redusere det ned til fysiske forklaringer som oppførsel eller nerveaktivitet, er logisk selvmotsigende.

Filosofer som Churchland, Rosenberg og Dennett burde ikke få en misvisende status som “vitenskap”, men behandles med en solid klype salt. Dette er ikke vitenskap, men bare dårlig filosofi.

Mind cannot be blown away!

Nagel vs. røkla, del 2: En historie om det “overnaturlige” mennesket

Da fortsetter vi til andre del om Thomas Nagel (første del her), en eminent amerikansk filosof som i fjor forfattet perlen “Mind and Cosmos”. Disse to postene vil følges av mange poster med egne og andres refleksjoner om hvorfor jeg tror vi til slutt vil ende opp med Gud og et teleologisk (målrettet) univers som det mest rasjonelle (aka eneste) alternativet. PS: Gud er ikke her et vitenskapelig “hull” hvor vi fyller han inn (contrary to popular belief, har de største kristne tenkerne aldri drevet med God-of-the-gaps). Han er heller ikke en hypotese eller “sannsynlig forklaring”, men en klassisk Gud er her en helt nødvendig deduktiv konklusjon, gitt at rammeverket og resonnementet holder.

Reisen til Nagel viser et stort stykke ærlighet, integritet og evne til kritisk tanke som er sjelden å komme over i disse dager. Forrige post var mer et helhetlig sammendrag og innledning. Nagel, på samme måte som Rosenberg, er villig til å innse hvor bisarre implikasjonene av materialisme er, men i motsetning Rosenberg velger han heller å avvise det. Men helt konkret; hva er argumentene hans? Det må sies at Mind and Cosmos er en relativt kort sammenlegning (128 sider) over hans tidligere skriverier, hvor han utdyper det meste av dette i større detalj.

Kort oppsummert er Nagel sitt hovedargument følgende: Det er fire ting en standard materialistisk darwinistisk forklaring på mennesket mest sannsynlig ikke vil forklare, eller ikke i prinsippet kan forklare.Da Vinci

  1. Hvordan et livløst univers kunne utvikle liv på jorda med en slik ufattelig høy kompleksitet, i løpet av så “kort” tid.
  2. Utviklingen av et så utrolig mangfold av ekstremt komplekse livsformer fra de første livsformene, i løpet av så “kort” tid.
  3. Hvordan bevissthet oppsto fra rå materie.
  4. Eksistensen av objektiv rasjonalitet og verdi, i tillegg til at det eksisterer skapninger med en slik type kognitive fakulteter som er i stand til å fatte objektiv virkelighet og verdi, og som blir motivert av verdi. (My personal favorite)

Nagel kunne også supplert med ting som hvordan det i det hele tatt kan ha blitt skapt et univers ut av ingenting (uavhengig av om det er evig eller begrenset ut fra “The Everywhere Stretch” aka Big Bang). F.eks. noen punkter om den kosmiske fininnstillingen, hvor det finnes en mengde konstanter som er så <sett inn ufattelig forsterkende superlativ her> fininnstilte for at det i det hele skal kunne eksistere ting som stjerner, galakser, planeter, kretsløp, svigermødre, omskjæringsdebatter, osv. Disse konstantene virker også “designet” (de har ikke nødvendig eksistens, og alternativene blir derfor “sjanse” eller multivers, som selv må være fininnstilte), og er fininnstilte til en absurd liten sannsynlighetsgrad som bokstavelig talt er utenfor menneskets fatteevne. På sistnevnte er den unge, agnostiske kosmologen Luke Barnes en fantastisk kilde (ja, han feier naturligvis folk som Victor Stenger av banen). Robin Collins er for øvrig den kanskje mest kjente kilden til argumentet her, selv om jeg heller ville gått til Aquinas’ Fifth Way.

Nagel viser til hvordan den vitenskapelige revolusjonen var avhengig av en sterk begrensning helt fra starten. Nemlig å frata verden alle mentale stater, inkludert bevissthet, mening, hensikt og formål. De fysiske vitenskapene står igjen med deskriptive studier av de materielle elementene i universet, gjerne underlagt matematiske forklaringer, med kjente og ukjente lover som tilsynelatende påvirker deres oppførsel innenfor tid og rom.

Men muligheten for fysikk til å forklare alt (en såkalt “Theory of Everything”) er umulig av nettopp disse grunnene. Man vil aldri kunne komme inn i den subjektive førstepersonsopplevelsen som organismene selv har. Siden mentalitet er nettopp så viktig for å forklare utviklingen av levende organismer, fra encellede organismer, gjennom primitive dyr, til mennesker, må derfor den biologiske utviklingen inneholde mer enn rent fysiske prosesser. Nagel er dessuten tilhenger av Alvin Plantinga’s kjente evolusjonsargument mot naturalisme (EAAN), som kort går ut på at våre kognitive fakulteter ville vært fullstendig upålitelige dersom den materialistiske evolusjonære historien var hele forklaringen.

Det betyr at vitenskap, hvis den skal gå videre fremover i å forklare universet, må inkludere teorier om mentale fenomen, altså “mind”, og til syvende og sist alt vi lærer av kunnskap gjennom vår subjektive person, altså “kosmos”. (Mind AND Cosmos der altså. Litt samme sjarmen som når skuespilleren uttaler filmtittelen I LØPET AV filmen).

Nagel deler opp etablerte forklaringer slik. Vi kan…

  1. Forklare mentalitet ut fra egenskaper ved det fysiske, som mønstre for atferd eller neuronaktivitet.
  2. Nekte for at det mentale eksisterer, annet enn som en illusjon.
  3. Forklare det som en tilfeldighet eller en uforklart egenskap ved fysiske organismer.
  4. Tro at det har en forklaring, men ikke en som tilhører vitenskap, men teologi. Altså at menneskesinnet har blitt tilført den fysiske verden gjennom guddommelig inngripen.

Nagel avskriver de to første, med god grunn, som åpenbart selvmotsigende løsninger (selv om de har mange forsvarere). Man kan prøve lenge på å forklare at et eple EGENTLIG ER en appelsin, men før eller senere må du gi opp. Nr. 3 beskriver Nagel som fullstendig usannsynlig, men han godtar likevel ikke nr. 4, selv om han legger til at de fleste versjoner av teisme er kompitable med den vitenskapelige historien til nå. Årsakene til dette forklarer han med at man ikke burde gå utenfor universet for å se etter årsaker, og at han ikke VIL at teisme skal være sant.

Han sier selv at han foretrekker en naturalistisk, men ikke-materialistisk versjon (selv om jeg tror at han bare avviser en moderne misforstått Gud, mens han ville oppdaget at Gud fra klassisk teisme er akkurat det han er på utkikk etter). Nagel har ikke selv noen tydelige forslag til hvordan en slik løsning skal se ut (kanskje noe lignende neural monisme eller panpsykisme), men viser til at vitenskap må komme lenger enn sine nåværende kunstig innebygde begrensninger for å komme dit, som f.eks. gjennom en teleologisk (målrettet) forklaring på universet.

Men det finnes gode grunner til at vi burde foretrekke en klassisk teistisk forklaring på dette, fremfor en ateistisk, eller å måtte ty til en atskilt kartesisk dualisme, og at bevisene peker mot nettopp dette. Før nyateistene kaster seg over den siste setninga, mener jeg selvfølgelig inkludert de filosofiske bevisene, og ikke bare de empiriske (ingen får lov til å bevis-definere-seg-til-seier her). Det er jo tross alt virkeligheten vi har lyst til å lære om, og ikke blande inn dypt irrasjonell scientisme?

Følg med videre!

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.