50 shades av ingenting

Siden Lawrence Krauss fremdeles virker til å ha folk som tar denne idèen seriøst (og til og med har egne lidenskapelige etterfølgere), så dedikerer vi en egen bloggpost til ham, til tross for at det å trashe Krauss er blitt en populær internett-sport. Hei, du har jo ikke lest de andre, har du vel?

For bakgrunnsinformasjon kan vi nevne at Lawrence Krauss er en brilliant teoretisk fysiker og kosmolog som i januar 2012 skrev en bok ved navn “A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing“. Krauss kaster seg tilsynelatende ut i den ambisiøse oppgaven i å svare på spørsmålet som verdens ledende filosofer, teologer og Ola Nordmann har spurt seg i tusenvis av år; nemlig hvor selve universet kommer fra. Stephen Hawking har forsøkt noe lignende tidligere (uten hell).

todo-list-nothing

Ikke overraskende utfordrer Krauss både teologer og filosofer når han påstår at dette er et vitenskapelig spørsmål, istedenfor et som tilhører filosofiens- og metafysikkens verden. Problemet med argumentet, er bare at Krauss’ definisjon av ingenting, faktisk ikke er et virkelig ingenting, men består av noe, altså ting som kvantevakuum, kvantemekaniske lover og fluktuasjoner. Krauss diskuterer til og med ulike kandidater for ingenting. Nå har jeg i all ærlighet ikke lest boka selv (slike ting er jo ikke en veldig god sales-pitch), men det utgjør ikke noen stor hindring, siden innholdet om vitenskap er irrelevant, og dette er et ganske straight-forward filosofisk argument.

Dette er vel et kremeksempel på “the fallacy of equivocation”  og dogmatisk scientisme. For å holde posten kort, prøver vi å begrense til noen punkter:

Det mange Krauss-tilhengere ikke forstår, er at når Krauss (og vitenskapsmenn for øvrig) gjør filosofiske påstander, så er det fortsatt filosofi. Som det nye presteskapet, har vitenskapsmenn av noen blitt tildelt oppgaven til å forvalte all kunnskap som menneskeheten kan finne frem til. Overraskende nok, har mange ikke takket nei til stillingen, men jatter ivrig med. Vitenskapsmenn utøver derfor visstnok vitenskap når de tenker logiske resonnementer om verden, de utøver vitenskap når de grunner over eksistensielle spørsmål (eller filosofisk påstar at disse er meningsløse å spørre om, siden de ikke kan løses vitenskapelig), de utøver vitenskap når de filosoferer over hva resultatene deres egentlig betyr i en større sammenheng, og de utøver antakeligvis også vitenskap når de spiser en burger på vei hjem fra lab’en, eller ser på siste Adam Sandler-hit fra Netflix. Reality check: Når vitenskapsmenn gjør filosofi, så er det ikke plutselig blitt vitenskap (i hvert fall hvis du lever etter ca. 1850, siden vitenskap ble brukt som et større samlebegrep før dette). Det er fremdeles filosofi!

“The nonsense written by philosophers on scientific matter is exceeded only by the nonsense written by scientists on philosophy”
– Charlie Dunbar Broad, britisk epistomolog og vitenskapsfilosof

Nå finnes det mange grunner til at slik scientisme, hvor vitenskapen er eneste kilde til kunnskap (uavhengig av hvor bredt du definerer “vitenskap”), er en logisk selvmotsigende og irrasjonell posisjon, men det fortjener en lettformulert post senere (en kort spoiler er at scientisme ikke engang rasjonelt kan begrunne premissene for hvorfor vitenskap i det hele tatt ER MULIG, og prosjektet faller sammen på startstreken).

Krauss avslører posisjonen sin når han sier ting som at empiri (kunnskap fra sanseinntrykk) er den ultimate kilden til “fakta” og at “filosofer og teologer må høre på ham, mens han ikke trenger å høre på dem”.

Kan matematikk (som teoremer) og logikk (som nødvendige resonnementer og konklusjoner) telle som fakta? I såfall er de ikke avhengige av empiriske forklaringer for å være “sanne” eller “falske”. Mens den eneste kilden til empiriske fakta er…vel, empiri, så trenger vi kunnskap, forståelse og kontekst. Her er empiri ofte nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Krauss misser fullstendig på rekkefølgen, og sannheten er snarere at i det store bildet er vitenskapsmenn hjelperyttere (verdifulle sådan) for å skaffe et empirisk faktagrunnlag, SLIK AT man kan drive god filosofi.

Hva “ingenting” virkelig er, burde være åpenbart for alle. Både filosofer, teologer, David Albert, Massimo Pigliucci, Edward Feser, Luke Barnes, William Lane Craig, 1 Mosebok og til og med den lille niesa mi på 7 år forstår det. Et virkelig ingenting er simpelthen et fravær av ALT. Ingenting har ingen materie, ingen energi, ingen rom, ingen egenskaper, ingen lovmessighet, ingen potensialer, ingenting som kan være i noen form for tilstand, osv. Når ingenting ikke har noen egenskaper, så må det sies at det å skape et spontant univers ville vært en ganske fascinerende egenskap. F.eks. et kvantevakuum har derimot både egenskaper, energi og spenning, og er like fysisk som steiner, sjiraffer og nieser. Krauss prøver også å rettferdiggjøre dette med at universet i sum har null energi. Irrelevant, men selv ikke dette har han grunnlag for å si. (Takk Gud for kritiske fysikere som Luke Barnes)

Likevel sier noen at hva filosofer mener ikke er interessant, at et filosofisk ingenting ikke gir mening siden filosofer og teologer ikke er enige om hva det er (noe de selvfølgelig er), og at ingenting må kunne testes. You hear me? Ingenting må kunne TESTES, til tross for at hvis det eksisterer noe å teste MED eller PÅ, så vil det IKKE være INGENTING.

Nå er den typiske forsvarsresponsen at Krauss faktisk definerer ingenting selv, og derfor ikke blir truffet av kritikken. Det kunne man kanskje godtatt, dersom Krauss selv hadde innrømmet at det bare var en intern “working title” og at han ikke hadde fortsatt på prosjektet sitt med å kalle boka si for “A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing“, men omdøpt den til “A Universe from Something” eller i beste fall “A Universe from Empty Space: Why There is Something Like This Rather than Something Else”, og naturligvis droppet den misledende undertittelen.

Men Krauss gir heller mange steder uttrykk for at dette forklarer grunnleggende eksistensielle spørsmål som hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting, og unnskyldningen hans (på oppdrag fra Dennett) i Scientific American er lite overbevisende, hvor han fortsetter å merke territorium (“If “something” is a physical quantity, to be determined by experiment, then so is ‘nothing’. “) (Reality check: Så fravær av “something” skal ha samme egenskaper som selve “something”. Har fraværet av en sandwich samme egenskaper som selve sandwichen? Har fraværet av en sofa samme egenskaper som en sofa? Har fraværet av Fifa 2014 samme egenskaper som Fifa 2014? Okay, jeg innrømmer å glede meg til sistnevnte).

Han langer dessuten ut mange steder mot filosofer, teologer og til og med fellow kosmologer (som er vant til å bruke ingenting som en fysisk attributt til intern bruk), når de forsøker å irrettesette ham. Med en coverbakside som pretty much er en krigserklæring mot klassisk religion og klassisk filosofi (“Provocative, challenging, and delightfully readable, this is a game-changing look at the most basic underpinning of existence and a powerful antidote to outmoded philosophical, religious, and scientific thinking.”) og et tillegg fra Dawkins som sier at Krauss har slått ut teologene på kosmologi på samme måte som Darwin “slo ut” teologene på biologi (nå er det vel heller grunn til å tro at evolusjonsteorien, forstått rett, representerer et sterkere argument MOT naturalisme og ateisme, men det kommer senere), så kan mannen…ikke…forsvares!

Årsaken til at han fremdeles holder seg til sin egen definisjon, uttaler han selv som at han bedre liker å “forholde seg til realiteter”. Oversatt til ærlighetsk, betyr det egentlig: “Jeg har ikke evne til å utforske filosofenes konsept av ingenting (aka common sense). Jeg liker ikke at det finnes ting i virkeligheten som jeg ikke forstår, så jeg redefinerer min egen virkelighet innenfor min egen lille boks”. Derfor vil du også høre nonsens som “ja, filosofene trodde lenge at <insert common sense here>, men moderne vitenskap har i virkeligheten vist oss at <insert nonsense here>”. Virkeligheten tilpasses kartet istedenfor omvendt. Fritenker? Well, you decide…

Feser’ sin siste “Wood floor guy analogy” oppsummerer alt på en fantastisk måte. Kortversjon er at tregulvet i et av rommene til Feser skulle renoveres, og naturligvis fikk han beskjed om å fjerne alle gjenstander fra rommet. Se for deg at man hadde fjernet alt i rommet, bortsett fra den store bokhylla. Naturlig nok er rommet nærmere tomt enn tidligere, men det er langtifra tomt, som “the wood floor guy” snart vil klage på. Grunnen til at “the wood floor guy” kan se tydelig hva Krauss ikke kan, er at han ikke har investert sine to siste år på å kjefte på de dumme menneskene som har påpekt at et rom med en bokhylle strengt tatt ikke er tomt, og han har ikke en bestselger på New York Times, forelesninger, debatter og en Big Think-video dedikert til å fremme synet om at et rom med en bokhylle ER tomt. Han slipper å ydmyke seg selv ved å innrømme at siden et rom med en bokhylle ikke er et tomt rom, så hadde kanskje kritikerne hans et poeng, og boka, forelesninger, videoer, osv, har i stor grad vært bortkasta tid.

Ingen ville tatt denne definisjonen av et tomt rom seriøst, og ingen burde ta Krauss’ definisjon av ingenting…seriøst. (PS: Når jeg sier “ingen”, så mener jeg ikke “noen”, sånn i tilfelle det skulle være uklart.)

Uten tvil ville Lawrence blitt glad over å vinne en premie som denne. Kanskje Snapple burde velge ham ut som sin nye maskot? Legg spesielt merke til avslutningen som burde stå som slogun over Krauss’ siste par år:

“Win nothing instantly. It really is something.”