Hvordan kan forandring skje?

Til neste viktige del av et aristotelisk-thomistisk rammeverk. Tidligere har vi vært gjennom de fire årsakene, og hvorfor former virkelig eksisterer. Denne gangen introduserer jeg en av de viktigste metafysiske ingrediensene for å bevise Guds eksistens – nemlig Act og Potency. Litt tyngre post denne gang, men åpne en Red Bull (fare: produktplassering) og bit tenna sammen, så vil du snart bli belønnet for det!

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Aristoteles brukte ordet “motion”, som kanskje bedre kan oversettes med forandring enn bevegelse (og derfor ofte misforstått), siden vi snakker om mange typer av forandring.

Så vi starter med en enkel observasjon som både jeg, Aristoteles og 2Pac er enige i (tidenes trio). Ting er i forandring. Hele tida. Ting forandrer posisjon innenfor rom – fra en plassering til en ny. De forandrer posisjon innenfor tid – fra et tidspunkt til et annet. De gjennomgår også kvalitative forandringer. Varm kaffe blir kald, spebarn blir voksne, og grønne epler blir røde.

Men hvordan kan dette ha seg?

Ancient-Greek-and-Roman-Philosophy-Workshop
“Jaha Sokrates, hvem tror du ryker i neste episode av Paradise?”

For å forstå miljøet Aristoteles svarer til, må vi raskt besøke to eldre før-sokratiske tenkere – nemlig Parmenides og Heraklites.

Heraklites mente at universets grunntilstand var kontinuerlig forandring, og at alt konstant derfor måtte være en illusjon.

All is flux, nothing stays still.

Parmenides derimot, mente at Virkeligheten er En. Alt mangfold og forandring er umulig. Hvorfor? Jo, for å eksistere er jo å være i en tilstand av being/væren. Dersom forandring skal skje, må det bety at noe går fra å ikke eksistere – til å plutselig eksistere. Fra non-being til being. Flammen som ikke var der tidligere, men som plutselig er der. Men vi vet jo at det er umulig!

From nothing, nothing comes.

Noen intuitive responser kan vi gi til begge to. For at Heraklites skal fremføre argumentet sitt, er det meningsløst dersom det ikke er den samme personen som starter og avslutter argumentet. Han må dessuten fremføre argumentet ved å vise til ord som har en bestemt betydning, og som ikke kan være in flux.

Parmenides’ sitt argument er ikke så dumt som det først kan virke, men han er også avhengig av å anerkjenne forandring, bare for å fremføre argumentet. Leppene må beveges, og han er avhengig av at tilhører må foreta mentale forandringer – bare for å la seg overbevise!

Så hva er Aristoteles’ sin løsning på dette? Aristoteles er nemlig helt enig med Parmenides i at ikke noe kan komme fra ingenting, men er derimot uenig i at det er det som faktisk skjer. For dette noe dukker ikke opp fra ingenting, men fra et potensial som allerede ligger i tingen.

Flamme i dag også? Nei, så spennende du!
Flamme i dag også? Nei, så spennende du!

Når fyrstikken skaper en flamme, kommer ikke flammen fra ikke-eksistens, men fra et potensial som allerede var reellt til stede i fyrstikken, i kraft av sin form, og som ble aktualisert av f.eks. en ekstern fyrstikkeske. Et såkorn har potensial for å ta til seg næring og vokse opp til å bli en plante. En rød gummiball har potensial for å bli malt blå eller bli smeltet til ren guffe. Gull har allerede et reellt potensial for å smelte og bli formet til en giftering, osv. Du skjønner poenget.

Alle ting inneholder derfor en kombinasjon av aktualitet (act) og potensialitet (potency). Vel, bortsett fra Gud, som er Pure Act, men det er et argument til senere. Ting som allerede har mange aktualiteter, men som potensielt kunne hatt mange andre aktualiteter. Kaninen som aktuelt spiser gulrot i buret i hagen, men som potensielt kunne ha løpt ut i regnet til skogen, blitt våt, stått på to bein og spist løvetann. Et potensial som faktisk kan bli reellt, dersom kaninen velger (og har mulighet) for å aktualisere det.

kanin1
Kaninulf ville gjerne bli til en LED-TV, men fikk dessverre ikke lov av sin egen natur

Men det betyr ikke (som ofte blir misforstått) at en ting kan være potensielt alt. En eikenøtt kan ikke bli til en gorilla. En kanin kan ikke bli til en 42 tommers LED-TV. En fyrstikk kan ikke skape gulrøtter og lavendelsparfyme. Disse potensialene er ikke reellt i nøtten, kaninen, fyrstikken, sulfuren eller whatever.

Videre kan ingenting være ren potensialitet, siden det da ikke vil eksistere i utgangspunktet, og siden det da ikke vil være noe som har potensial til å gjøre noe som helst. Mennesket, i kraft av sin menneskeform/natur, vil ha aktualisert større andel av sitt potensial i sin normale naturlige tilstand, enn hvis det hadde hatt såkalte “negasjoner/defekter”, som manglende lem, dårlig kosthold, manglende hjernefunksjon, avskåret tunge, osv.

Hvis du bare husker en ting fra denne posten

…så bør det være at alle ting er en kombinasjon av act og potency. Aktuelt sitter jeg nå ved PC’en og skriver dette, men potensielt kunne jeg løpt meg en tur, slått til på badeutfordringer på Facebook, spist en Skyr, blitt full på Hansa Fatøl, skriki ut supportersangen til Odd Grenland eller tatt push-up’s mens jeg står på henda. (Okay, nå prøver jeg bare å imponere deg. Jeg klarer egentlig ikke det)

090802_odd2
Ekte sort og ekte hvit. I motsetning til alle dere falske sorte og hvite der ute

Act og potency kan videre deles opp i mange flere distinksjoner som aktiv potensialitet, passiv potensialitet, operativ aktualitet, entitativ aktualitet, osv, men dette holder i denne omgang for å få frem poenget mitt.

Det kommer nok uansett flere poster med utvidelser av dette.

Men synes du at alt dette er tåkeprat, og har lyst til å bare avvise det? Problemet er at da du gi et bedre alternativ, ellers viser du bare en sløv intellektuell latskap, og melder deg ut av all meningsfull diskusjon. Det er ufattelig hvilken visdom man oppnår når man argumenterer fremfor å bare anta. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvordan man kan komme seg unna act og potency på en logisk sammenhengende måte. Naturvitenskapens suksess alene virker derimot til å slå fast alle disse aristoteliske idèene en gang for alle.

Poenget her er naturligvis ikke å gi et alternativ til den naturvitenskapelige forklaringen av at f.eks. varme henger sammen med molekyltetthet- og hastighet, men å gi en bedre komplementær metafysisk forklaring på hvordan dette i det hele tatt kan skje. En metafysisk forklaring vi alle må forholde oss til – ateist som monoteist som panteist – for å komme til dypet av noe som helst. En forklaring som mange moderne mennesker dessverre virker totalt ute av stand til å reflektere over.

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
– Bertrand Russell i My Philosophical Development

Å, kjære Russell. Hvordan du ville vridd deg i graven hvis du hadde sett de hjemmesnekrede “argumentene” til mange av dagens ateister.

Motargumenter?

Et par innvendinger er nok mulig å forutse, så vi kan jo allerede adressere dem? Kom gjerne med fler!

Men vi vet vel at forandring er grunntilstanden i universet? Elektroner som svever rundt kjernen? Kvantepartikler som popper inn og ut av vakuum? <sett inn eget eksempel her>?
– Dette er egentlig bare en ny fremføring av Heraklites’ argument og kan avvises av samme grunner. Poenget her er å gi en forklaring på forandring på substansnivå.

Men slike former og substanser er overtro vel? Jeg kan jo ikke måle dem matematisk?
– Artig at du skulle spørre om det. Nederst i dette innlegget gir jeg en rekke grunner til hvorfor former og substanser har en reell eksistens!

Men forandring skyldes vel bare meningsløse konfigurasjoner av subatomiske partikler?
– Spør deg selv: Er dette i det hele tatt litt sannsynlig? Meningsløse homogene atomer som gir opphav til alt fra stein og grus til trær, sommerfugler og mennesker. Som bringer oss videre til…

Men dette skyldes da bare kjemiske sammensetninger?
– Det er ikke noe svar i det hele tatt, men du har bare omformulert spørsmålet. Hvis du er en modernist, aner du ikke hva en kjemisk sammensetning dypest sett er, like lite som du aner hva en naturlov er. De er ikke tilgjengelige i verktøyskrinet ditt som reelle forklaring. Det interessante er ikke bare hvordan H og O kommer sammen til å danne H²O, som igjen gir opphav til vannets nye egenskaper som verken hydrogenet eller oksygenet hadde hver for seg, men også hvorfor de holdes i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Hvilken naturlov har evne til å gjøre noe slikt?