Den informerte abortdebatten

Publisert på Menneskeverd.no 18.03.16

Saken om fosterreduksjon, hvor man kan få valgt bort en av to tvillinger, fikk plutselig abort opp i det offentlige lyset igjen. Og det vil nok bli tilfellet med jevne mellomrom, selv om vi ikke alltid skulle ønske det. Men som Civita-leder Kristin Clemet gjentar ofte, så er og bør abortdiskusjonen være et etisk dilemma som tas på alvor og fortjener mer refleksjon enn raskt malte sort-hvite grøfter tillater oss. Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at ikke alle spørsmål bør være enkle. Noen ganger har menneskeheten godt av tung refleksjon rundt vanskelige etiske spørsmål som en nødvendig del av en seriøs modningsprosess.

Enkelte kritikere har rett i at det kan virke inkonsekvent å bringe opp store etiske kvaler ved fosterreduksjon, når vi likevel har en liberal holdning til selvbestemt abort som sådan. Man kan muligens forsvare et relevant skille ved å vise til sen-psykologiske virkninger på gjenværende tvilling og foreldre, som for alltid vil gå rundt med et levende minne på en fortidig beslutning og muligheten for et alternativt historieforløp. Men kanskje er det heller det spesifikke ved tanken på fosterreduksjon som får frem barnets perspektiv, og som oppleves som ubehagelig for mange.

Dette er en etterlysning etter å få den overordnede abortdiskusjonen vekk fra bare å være retorikk, slagord og mer eller mindre føleri.

Det må imidlertid kvalifiseres. Alle som berøres direkte av hvert enkelt abortdilemma, har en stemme som burde lyttes til i alle tilfeller. Personer i en tøff livssituasjon er lite tjent med at fremmede mennesker skal legge videre steiner på deres allerede tunge byrde. Men når vi diskuterer abort på et prinsipielt basis, er vi alle tjent med en visshet om hva som er de reelle spørsmålene vi må stille.

For eksempel er det klart at fosteret er et liv av sorten «menneske» fra første begynnelse. «Pro-choice»-bevegelsen argumenterte i tidligere tider ofte for at fosteret ikke kunne sies å være et reelt menneske, men utvikling i moderne biologi har bortimot avgjort dette spørsmålet. Det er nå åpenbart at alle deler i organismen jobber sammen for et enhetlig hele fra første stund i noe som ikke kan kategoriseres på noen annen måte enn som et menneske.

Physicians, biologists, and other scientists agree that conception marks the beginning of the life of a human being—a being that is alive and is a member of the human species. There is overwhelming agreement on this point in countless medical, biological, and scientific writings.
Fra “The Human Life Bill” S-158

 

Så hvis vi vet at fosteret fra første stund av er et menneskelig liv, hva er da de gjenstående distinksjonene? Hva er kriteriene som kan rettferdiggjøre oss i å trekke skillelinjer mellom statusen til ulike former for menneskeliv? Mellom et 2 uker gammelt foster, et 40 uker gammelt foster, et nyfødt barn, meg selv, en funksjonshemmet, en næringslivsleder eller en pensjonist?

Det er vanskelig å komme seg unna det nesten klisjéaktige spørsmålet på et eller annet tidspunkt: Hva er et menneske?

Eller kanskje mer presist: Hva skal til for at et menneske har et såkalt menneskeverd?

I nåtidig akademisk litteratur er det mest vanlige grepet å skille mellom hvorvidt det menneskelige livet kan sies å være en person eller ikke, hvor personstatus er det avgjørende for å kvalifisere til menneskeverd. Så vi virker altså til å sitte igjen med to alternativ:

  1. Det menneskelige livet er ikke en person, besitter ikke et ukrenkelig menneskeverd, og kan behandles på linje med alt annet liv vi ikke tildeler en menneskelig personstatus.
  2. Det menneskelige livet er en person, og besitter et ukrenkelig menneskeverd.

Noen representanter for det første alternativet hevder at det nødvendige kriteriet for personstatus, er et visst nivå av kognitiv kapasitet. Men hvordan sikrer man at denne terskelen ikke er arbitrært satt, hvor intensjonen kanskje er at nye fostre faller utenfor den ene dagen, men hvor funksjonshemmede og demente eldre så følger etter?

Andre ser for seg at det avgjørende må være at barnet kan sies å ha selvbevissthet, og et reelt ønske om å leve. Men hvis selv ikke nyfødte barn, og barn helt opp mot et par år, har dette, har vi vanskelig for å legitimere at disse kan miste livet av den grunn.

Jeg later derfor ikke som at jeg er nøytral selv. Jeg skulle oppriktig ønske at noen kunne klare å overbevise meg om at alternativ 1 er det eneste fornuftige alternativet. Det ville gjort alt så mye enklere. For mens det i det hele tatt kan være tvil om hvorvidt alternativ 1 eller 2 er riktig, virker det mer naturlig at agnostisismen berettiger oss i å være mer konservative av hensyn til å ikke gjøre utilsiktet skade. Å henvise til kvinners rettigheter til egen kropp er å anta det som forsøkes demonstrert, for det relevante spørsmålet er fosterets status.

Om vi konkluderer med at fosteret ikke har personstatus, er kvinnens kropp åpenbart det tungtveiende. Men i motsatt fall, har fosteret et relevant perspektiv, og det er plutselig en ny person til stede med en ukrenkelig rettighet. Da blir uttrykket «selvbestemt abort» en avsporing, for det vil aldri være barnet som velger bort seg selv. Da kan vi heller ikke forlange at utenforstående mennesker skal tie still, dersom de reiser stemmene på vegne av rettighetene til andre mennesker i deres eget samfunn.

Da virker det brått vanskeligere å veie disse opp mot hverandre, og en overtalelse vil kreve ekstraordinære argumenter, som fare for mors liv eller fosterets manglende levedyktighet, og ikke bare være en sak om egne preferanser for antall barn. At en person ikke kan høres eller forsvare seg selv, kan vanskelig bli en unnskyldning for hvorfor det kan falle utenfor den sosiale kontrakten som gjelder alle oss andre.

Noen prioriteringer kan vi med visdom gjøre. Først og fremst å legge til rette for å skape gode alternativ for liv, med gode støtteordninger for den som gir avkall på nødvendig lønn, men fortsatt har husleie og måltider å finansiere. God undervisning må tidlig synliggjøre risikoene for uventet graviditet og hjelpeordninger. Deretter trenger vi å fordele byrden av en slik oppgave, slik at både menn og kvinner står opp for det ansvaret det er å elske og oppdra neste generasjon på en god måte, selv når det går på bekostning av den enkeltes preferanser og optimaliserte karrierevei.

Men deretter må vi alle forsøke å søke svaret på spørsmålene om hva et menneske er, hva et menneskeverd er, og hva som gir personstatus.

  • Medicineman89

    Meget interessant og opplysende innlegg i abortdebatten, DJ. Jeg er langt fra uenig i det du skriver, men som vanlig har jeg et par innvendinger :)

    Sånn jeg har forstått deg, og korriger meg gjerne om jeg tar feil, så er det essensielle for deg om det menneskelige livet allerede fra unnfangelsen kan betraktes som en person eller ikke, med tilhørende ukrenkelig menneskeverd. Dette er vanskelig å vurdere. I mine øyne er det åpenbart at to sammensmeltede celler ikke kan betraktes som verken et menneske eller en person på samme måte som en nyfødt baby eller en tungt dement, pleietrengende pasient. Det tar mange uker før fosteret utvikler essensielle organer, og svært mange uker før det er i stand til å overleve utenfor livmoren. Det er derfor ikke lett å sette en grense for når fosteret når en slik utvikling at det kan regnes som en person/sies å ha et ukrenkelig menneskeverd. Og nettopp siden dette er så vrient å avgjøre, vil jeg slå et slag for et argument som du ikke er veldig opptatt av i din argumentasjon, nemlig pragmatikken.

    For det som virkelig skiller fosteret fra nyfødte, funksjonshemmede og demente, er det at fosteret er fullstendig og totalt avhengig av en annens person kropp for å overleve og utvikle seg. Dermed er man i mine øyne forpliktet til å ta morens perspektiv med i vurderingen. Ved å nekte selvbestemt abort, dømmer man essensielt moren til å gå gravid i ni måneder, gå gjennom en potensielt traumatisk fødsel, og deretter, i de fleste tilfeller, å oppdra barnet i mange år fremover, noen ganger hele livet. En graviditet og en fødsel er langt fra risikofritt. Det er sjelden at gravide og fødende dør i Norge, men det skjer, og det skjer fortsatt i et betydelig antall i mindre utviklede land. Videre kan man få diverse plager, som ekstrem svangerskapskvalme, svangerskapsforgiftning, fødselsdepresjon, ja, det finnes til og med kvinner som blir psykotiske etter en fødsel. For ikke å snakke om alle bekymringer og anstrengelser som moren tar på seg etter fødselen. Og på samme måte som du etterlyser dyp refleksjon over konsekvensene av å tillate abort, mener jeg sterkt at man er nødt til å ta hensyn til dette. Et annet aspekt, som kanskje er et overdrevent problem, men likefullt er relevant, er at dersom en nekter selvbestemt abort, så vil fortvilte jenter som er blitt gravide kunne søke seg til alternative måter å starte graviditeter på. Strikkepinner er ikke like trygt som abortpiller eller vakuumsug.

    Jeg husker ikke hvor jeg leste følgende sammenlikning, men du har sikkert lest den samme. Sett at du har en verdensberømt fiolinist, som plutselig blir akutt syk. Den eneste måten fiolinisten kan overleve på, er ved å sys fast til en annen persons kropp, slik at fiolinisten kan få sin blodtilførsel fra hjerte- og karsystemet til den andre personen. I hvilken grad er den andre personen forpliktet til å gå med på dette? Etter mine øyne er han ikke forpliktet i det hele tatt, selv om det medfører at fiolinisten vil dø. Og det er her det viktige skillet går mellom noen uker gamle fostre, og mennesker som allerede er født; de som allerede er født, er ikke avhengige av selve kroppen til den andre personen, til tross for at de kan være avhengige av andre personer for å få i seg mat, bli stelt osv.

    Det blir med denne pragmatiske tilnærmingen jeg stiller meg på pro-choice-ernes side i abortdebatten. Jeg er ikke på noen måte imot liv. Men i motsetning til pro-life, så mener jeg at det at fosteret betraktes som et liv, ikke kan være et argument som trumfer alle andre hensyn (i rettferdighetens navn, du gjorde unntak der fosteret ikke var levedyktig eller der morens liv var i fare). For å sette dette litt i perspektiv, så finnes det andre tilfeller der vi setter det “ukrenkelige” menneskeverdet til side for andre hensyns skyld. Alvorlig syke mennesker som legges inn på sykehus, kan for eksempel bli satt på HLR minus eller respirator minus, som vil si at man bestemmer å ikke iverksette livreddende tiltak dersom hjertet stanser eller respirasjonen svikter. Poenget er at det at man betrakter fosteret som et liv, eller som en person, ikke er et argument som slår bena under alle andre. Man er nødt til å ta andre momenter med i vurderingen.

    Derfor lander jeg på at det må en nyansering til. Denne nyanseringen finnes i det nåværende lovverket, ved at fosteret får et sterkere vern etter uke 12, og et tilnærmet absolutt vern når det er levedyktig utenfor livmoren.

    Av ren nysgjerrighet; hva er din holdning til abort ved incest eller voldtekt? Og hva med bruk av angrepille?

    • Hei,

      Takk for en utfyllende kommentar.

      Som jeg prøvde å skrive i hovedinnlegget, virker det ikke til å være så stor diskusjon om hvorvidt det nylig unnfangede fosteret er et menneske. Fra diverse fagbøker, er også inntrykket mitt at det er relativt stort vitenskapelig konsensus om dette. Gjerne kom med nåtidige kontraeksempler om du har.

      Jeg ser ikke helt hva annet man skal kategorisere fosteret som, og vi vet allerede at det jobber sammen som et organisert hele og vil under normale omstendigheter utvikle seg til et fullvoksent menneske om ikke eksterne hindringer bryter inn. Hvilket kriterium skulle eventuelt vært brukt for å innlemme fosteret i menneskekategorien etter 4 uker, 12 uker eller 40 uker?

      Og hvorvidt det er en person, tror jeg er et legitimt spørsmål, men jeg vil nok være forsiktig med å legge for mye vekt på kognitive kapasiteter eller “avhengighet” av andre personer. Jeg er nok mer skeptisk til å skulle kvalifisere slike størrelser i kvantitative termer.

      Jeg er enig i at alle disse eksterne spørsmålene, som helsespørsmål, trygg tilgang, osv, er relevante i en praktisk betydning, men de forandrer lite på det prinsipielle spørsmålet, som jeg har forsøkt å fokusere på her. Om du tilgir meg en litt stygg illustrasjon for klarhet: Om vi lander på at den faktiske situasjonen er at vi avslutter livet til en menneskelig person, vil ikke alternative trusler om strikkepinner, karrierejag og mental helse, for verken jente eller gutt, være legitimerende, selv om de kan være formildende.

      Judith Thomson’s fiolinist-eksempel er interessant. Hun har jo blitt kritisert av begge sider for at analogien virker til å bare forsvare abort i tilfeller ved overgrep som voldtekt. Jeg tror også man kan si noe om at mye hviler på ordet “unplug” i relasjon til fiolinsten. Hvis man fjerner fiolinsten, er det sykdommen som tar livet av ham. I tilfellet med abort er det gjerne snakk om, med full intensjon, å ta livet av fosteret. Så hvis vi bytter ut ordet “unplug” med “avlive” i relasjon til fiolinsten, for eksempel ved å sette en kniv i ham eller suge ut innmaten av hodet hans (beklager igjen), så tror i det minste jeg at det er en relevant distinksjon. Noe jeg tror vil reflekteres i våre moralske intuisjoner til samme analogi.

      Jeg synes nyanseringen din er fin. Jeg ville nok, mest av pragmatiske hensyn, neppe fokusert på å angripe grensa på 12 uker, men heller fokusert på støtteordninger og ettervern.

      Generelt synes jeg voldtekt får for mye oppmerksomhet når det kommer i sentrum av debatten, siden det bare er et lite fåtall av norske graviditeter hvert år som faktisk skyldes voldtekt. Men til voldtekt, gjelder jo samme prinsippet dersom vi konkluderer med at fosteret er en person, men her må vi naturligvis være mye mer skånsomme for å ikke legge ekstra byrder til de allerede grusomme psykologiske påkjenningene individet gjennomgår. Jeg ville nok heiet på en som likevel ønsket å bringe frem barnet, og hjulpet om det falt seg naturlig, men ikke moralisert over hun som valgte annerledes.

      Incest faller vel ikke helt i samme kategori. Om konklusjonen vår er at det er en person, gjelder det også for mennesker med visse “unormaliteter”, om det så skyldes manglende genvariasjon eller annet. Jeg har en autistisk bror selv, og ville aldri tenkt at han var et spesialtilfelle i en slik forstand. :)

      • Medicineman89

        Jeg er egentlig enig i ganske mye av det du skriver. Jeg tror det jeg har mest problemer med, ikke er at folk klassifiserer fostre som et menneske, men at de trekker den slutningen at fosteret dermed umiddelbart har et ukrenkelig menneskeverd som prioriteres tilnærmet like høyt som morens. For meg virker det som at man definerer seg til et ståsted, og det fører ofte galt hen. Vanskelig å forklare, men som om en skulle si: “Jeg klassifiserer fosteret som et menneske. Siden jeg klassifiserer det som et menneske, har det ukrenkelig menneskeverd. Siden det har et ukrenkelig menneskeverd, er det galt å ta abort, nærmest uansett hvilke grunner som måtte tale i mot”. I mangel av en bedre klassifisering kunne man kanskje sagt “Menneske under utvikling”, selv om jeg ser at det blir problemer med den definisjonen også, ettersom babyer, og voksne for den saks skyld, også er under utvikling.

        Det jeg er uenig med deg i, er at fosteret har et ukrenkelig menneskeverd, og dermed har like rettigheter som moren. For hva vil egentlig et ukrenkelig menneskeverd si? Hver eneste dag gjøres det prioriteringer og tas beslutninger som på et vis kan sies å krenke menneskeverdet, ikke bare av kriminelle, men av samfunnet, og i særskilt grad helsevesenet. Det gjøres nettopp fordi det er andre hensyn som veier så sterkt at de må prioriteres. Og jeg mener disse hensynene er så sterke for den potensielle moren at de må veies høyere enn fosterets behov for å låne morens livmor i ni måneder.

        Siden du allerede har illustrert med noen stygge bilder (ingen problemer med det, forresten :) ), kan jeg tillate meg å bruke samme virkemidler. Rent nøkternt sett, kan fosteret sammenliknes med en parasitt som kaprer morens livmor, suger ut oksygen og næringsstoffer, for så å presse seg ut i en trang åpning under store smerter for moren. Under hele denne prosessen kan fosteret forårsake stor sykdom, og potensielt ta livet av moren. Og om man ser på fosteret som en parasitt (som jeg egentlig ikke gjør), blir sammenlikningen med “unplug” i eksempelet med fiolisten; man setter ikke kniven i fosteret, men nekter fosteret å bruke morens kropp for å tilta seg næring.

        Synes forøvrig at du har mange gode poenger, og er enig i at å legge til rette for støtteordninger og ettervern er et fornuftig tiltak i abortpolitikken. Da jeg nevnte incest, var det ikke fordi jeg mener at genetisk materiale uten videre burde kvalifisere som abortårsak. Men det er et faktum at en del genetiske tilstander, eller infeksjoner (røde hunder) eller medikamentbruk (f eks isotretion) under svangerskapet, i dag anses som grunn til ikke bare å tilby, men å anbefale abort. Man kan være enig eller uenig i dette, men jeg synes likevel det illustrerer poenget mitt, nemlig at uansett hva man klassifiserer fosteret som, så må det være en annen debatt rundt hvilke hensyn som skal prioriteres ved abortlovgivningen, ikke bare et rent terminologisk og idealistisk ståsted.