Julens budskap og Kinas vekst

Publisert på Minerva 23.12.16.

Det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også landets kultur. Troen på barnet i krybben – Jesus – har stor innvirkning.

Den som vil forstå verdens utvikling i tiårene som kommer, må holde et stødig blikk på Kina. Med langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land dominert av sterk fattigdom, til å seile opp som verdens nest største økonomi i nominell BNP. Det er bare et tidsspørsmål før de inntar tronen helt på toppen.

Samtidig skremmer Kina mange med sitt manglende hensyn til globale forpliktelser, som menneskerettigheter, menneskeverd og klimaspørsmål. En tung eim fra en destruktiv versjon av kommunisme henger fortsatt med dem. Mange har ytret sin bekymring etter at Børge Brende besøkte Beijing denne uken i et forsøk på å normalisere relasjonen til den kinesiske ledelsen. Frykten er at Norge gjennom sin uttalelse aksepterer Kinas menneskerettighetsbrudd.

Men kanskje det er håp. For det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også deres kultur. Og kristendom spiller en sentral rolle i begge.

I første halvdel av 1900-tallet virket det for vestlige intellektuelle som at Kina var immun mot såkalt «religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunisme regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket en gang humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».

Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet. I dag, 67 år med hard forfølgelse senere, viser selv de mest konservative anslagene at det er godt over 60 millioner kristne. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet.

Med en prosjektert årlig vekst på like oppunder 10% vil tallet fortsette mot 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil passere USA i å ha den største kristne befolkningen i verden. Veksten vil naturligvis stagnere på et visst tidspunkt, men det er liten grunn til å tro at det vil skje snart. Ser man på deres koreanske naboer, vokste det der frem en kristen befolkning i løpet av siste halvdel av det forrige århundret fra nesten null til mellom 30 og 40 prosent.

I Kina kan veksten trolig spores spesielt tilbake til to hendelser i Kinas historie. Den kulturelle revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av studentdemonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marxismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøker å finne Ham igjen.

Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større gehør, begynte kinesere å lete etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt. På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette grunnlaget som irrelevant eller til og med skadelig, har mange kinesiske intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tankegodset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristendommen tilpasningsdyktig til å kunne vinne frem hvor som helst.

Forskning i China Economic Review av Qunyong Wang og Xinyu Lin viser at det trolig er en korrelasjon mellom vekst i kristendom og økonomisk vekst. Gjennom en langvarig, kvantitativ studie, har de oppdaget at robust vekst foregår spesielt i områdene hvor kristne menigheter og institusjoner er på plass. Slike institusjoner gir sikkerhetsnett og nettverk til individer, og skaper aktivitet gjennom alt fra bryllup til forelesninger.

Siden 2000-tallet har kinesisk kristendom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane menigheter og huskirker. De er innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. Kinas kirker er allerede tungt involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som fremdeles er et høyst autoritært regime.

Studien til Wang og Lin hevder dessuten at i tillegg til institusjoner, har det sosiale budskapet i kristendom økonomisk påvirkning. Kristen etikk fokuserer på sunne familier og utviklingen av hele mennesket, og ikke bare dets nytte eller økonomiske effekt som isolerte variabler. Tanken om ansvarlig forvalterskap på vegne av Skaperen, disponerer aktører mot legitime, rasjonelle investeringer, og mindre spekulasjon og korrupsjon.

Max Webers sosiologiske verk om effekten av protestantisk arbeidsetikk på vestlig økonomi er allerede godt anerkjent. Webers funn gir gjenklang til vår egen norske gründer og predikant Hans Nielsen Hauge. Her i landet hevder flere historikere at Hans Nielsen Hauge er en av de største figurene i moderne, norsk økonomisk historie. I professor Ola Gryttens kapittel av boka Gründere bygger Norge, viser han til at Hauge og hans medarbeidere bidro sterkt til å løfte både norsk entreprenørskapskultur og samfunnet ellers. Den haugianske innflytelsen av kallsopplevelse, nøysomhet og ansvarlig forvalterskap gjorde oss i stor grad i stand til å håndtere den kommende oljerikdommen til det beste for alle.

Vi har grunn til å være takknemlig for vår egen historie. Nå kan det hende vi kan se med forsiktig optimisme mot Kinas utvikling.

Hva vil det si å være en ting?

Nei, nei. Ikke klikk videre. Dette spørsmålet er ikke flisespikkeri, og det er et mer relevant spørsmål enn du tror. Det er faktisk uhyre relevant for den virkeligheten vi opplever og lærer om fra dag til dag.

Derfor er det også et av de mest diskuterte spørsmålene i filosofihistorien, helt siden de antikke greske tenkerne. Svaret vi gir på spørsmålet får nemlig store konsekvenser for hvordan vi tenker om naturen vi lever i.

Les også:
Hva vil det si å være materiell?
Some problems of naturalism

For hva vil det si å være en avgrenset ting, slik som et tre, en ball, et menneske, en koalabjørn, en stein eller et fjell? Til syvende og sist består vi vel av det samme hele gjengen – fundamentalpartikler? Kall det atomer, kvarker, strenger, eller hva du vil. Men likevel kommer disse atomene sammen på måter som gir opphav til vidt forskjellige ting – med vidt ulike egenskaper.

Det er ingen vesensforskjell mellom de atomene som inngår i en stein, en koalabjørn eller i et menneske som meg. Men likevel har jeg helt andre egenskaper enn en stein. Jeg er et levende vesen, som kan innta ernæring, reprodusere, sanse, starte årsaksrekker, utføre abstrakte tankeresonnement og kommunisere dem, i henhold til visse logiske prinsipper. Så hvorfor kan jeg alt dette, men ikke steinen?

En konkret ting er det første som møter observasjonsevnen vår. Vi ser først og fremst mennesker, trær og steiner rundt oss – vi ser ikke rå materie eller fundamentalpartikler.

Når vi observerer en ting, virker det til at det gir mening å omtale denne tingen som et selvstendig “hele”. Ta for eksempel et menneske. Vi ser at et menneske er et selvstendig “hele”. Det er satt sammen på en måte som avgrenser det fra resten av virkeligheten, og har deler som jobber sammen for at vi kan ha de egenskapene vi har. Men om vi titter på mennesket, virker det til at vi igjen er satt sammen av deler vi kan omtale som et “hele”, som en arm, et hjerte, en nyre, en nese, osv.

Noen av disse kan vi klare oss uten, og fremdeles kunne utøve disse egenskapene. Jeg kan fortsatt ha liv, innta ernæring, sanse og utføre abstrakte resonnementer, selv om jeg skulle f.eks. amputere et bein. Amputasjon av et bein vil føre til at min evne til forflytning vil bli betraktelig redusert, men jeg kan fremdeles komme meg rundt ved å hinke, bruke armene eller ved hjelp av teknologiske hjelpemidler. Andre ting er mer essensielle. Om jeg hadde mistet hjertet mitt, uten å tilstrekkelig erstatte det, ville jeg straks miste evnen til å utøve alle mine andre egenskaper og deretter opphøre å være meg.

Noen beskrivelser av meg kan skiftes ut, og jeg kan fremdeles være et menneske. Hårfarge, hudfarge, vekt og høyde er ikke så essensielt. Jeg kunne vært mørkhudet, rødhåret eller skallet, feit eller tynn, og fremdeles vært like fullt et menneske. Jeg kan utvikle meg fra et foster i mors mage, en rebelsk tenåring, eller en skrøpelig pensjonist, og like fullt være et menneske. Men om jeg hadde hatt gjeller, vært kaldblodig, la egg, hadde røntgensyn og tentakler, ville det neppe gitt mye mening å kalle meg for et menneske.

Men tross i at jeg igjen består av deler, virker det fremdeles meningsfullt å omtale mennesket som et “hele” som ikke kan reduseres til å bare være sine deler, på samme måte som funksjonen til delene våre (arm, hjerte, osv) ikke kan reduseres til å bare være atomer. Helheten eksisterer på sitt eget nivå av virkelighet, og er noe strikt mer enn å bare være summen av sine deler.

Men ikke alle vil være enig i dette, eller har tenkt over det. Men dette er et av de eldste spørsmålene i filosofiens historie, med en rekke ulike svar: Hva vil det si å være en ting? Eller på engelsk: What is it to be a body?

Hence, this name body can be taken in many ways.
– St. Thomas Aquinas i On Being and Essence, kap. 2.

La oss kort se over noen forsøk som har vært gitt på svar, inkludert min foretrukne:

  1. Ting som kvalitet
  2. Ting som kvantitet
  3. Ting som antall
  4. Ting som ren idé
  5. Ting som form
  6. Ting som materie og form

Det er naturligvis litt overlapping, men jeg tror inndelingen gir mening.

Ting som kvalitet

Her starter gjerne introduksjonskurset i filosofihistorie for de fleste. De før-sokratiske filosofene er gjerne en sekkebetegnelse på de greske filosofene som levde før og frem til Sokrates, altså ca. i perioden 700-400 f.Kr.

Mange av disse tenkte at kompleksitet og mangfold var rotete. Det ville vært mye bedre om alt dette lot seg forklare ved hjelp av en kvalitet, som lå til grunn for alt annet. Et grunnstoff eller et prinsipp som verdens mangfold springer ut fra, og går tilbake mot. Det gir en mye bedre, enklere og renere forklaring.

Thales foreslo vann. Alt mangfoldet vi ser rundt oss er egentlig vann. Heraklit påsto at dette var ild. Etter legenden foreslo han f.eks. at menneskets sjel var ild, og at dette var tydelig gjennom å se hvordan mennesker forandret seg når de drakk seg fulle.  Det stemmer neppe, som så mange historier om før-sokratene, men det er en artig historie.

Anaximenes tenkte på vann. Noen ville ha alle de fire elementene: Jord, luft, ild og vann. Empedokles la til kjærlighet og strid som forklaringsprinsipper til disse fire. Anaxagoras foreslo at alle kvaliteter – fra sølv til tre, bomull og blod – er delvis til stede i alle ting.

De trakk naturligvis ikke alt dette ut av løse lufta, men hadde grunner til å foreslå det. Hensikten her er ikke å legge ut om det, men det kan du lære mer om på denne spennende podcasten.

Ting som kvantitet

Demokrit foreslo fem århundre før Kristus at alt som eksisterer er (1) atomer og (2) vakuum. Kvalitetene vi opplever omkring oss, som farger, lyder, smaker, osv, er ikke egentlig ekte egenskaper ved ting, men kan reduseres ned til atomer. Demokrit tenkte at når vi fortsetter å dele opp en ting, kommer vi til slutt ned til noen minste, ultimate atomer som ikke lar seg dele opp videre. Atomene består av den samme substansen, men i følge Demokrit eksisterer atomer i alle mulige størrelser og geometriske former, slik at de hekter seg sammen på ulike måter og gir opphav til alt det tilsynelatende mangfoldet som eksisterer i universet.

Som du kanskje har mistenkt nå, selv om Demokrit på ingen måte hadde en moderne atomisk teori i tankene, er det her vi har ordet fra. Den atomiske teorien ble hentet opp igjen på 1600- og 1700-tallet, og resten er kjent historie.

Rundt på innføringskurs til partikkelfysikk på ulike universiter vil du høre professorer som sier ting som: “Hvis det ikke kan måles ved bruk av våre kvantitative naturvitenskapelige verktøy, så eksisterer det ikke”. Hva personen implisitt sier da, er at det vi deler opp er det egentlig virkelige. Kvarker og leptoner er mer virkelige enn trær og koalabjørner, om trær og koalabjørner er virkelige i det hele tatt.

Og jeg veit ikke om en verden uten virkelige koalabjørner er verdt å leve i.

Hvordan dette er ment å gi opphav til alle ting som eksisterer med alle egenskapene disse tingene har, forsøkes forklares på ulike måter. Om man ikke har bevissthet om disse problemstillingene, er forklaringene gjerne helt på trynet, som hos Richard Dawkins, men de kan også være mer sofistikerte.

Ting som antall

Det er en nær link mellom å tenke på ting som kvantitet og ting som antall. Men mens å tenke på ting som kvantitet ofte lar materie legge begrensningene for sjel eller det mentale, snus ofte rekkefølgen her. Platon kaller Pytagoras for opphavet til denne tradisjonen. I virkeligheten vet vi lite om Pytagoras selv, men en hel del om en mengde pytagoreere han var omgitt av.

Men Pytagoras, forteller historien, var så fascinert av matematikk, tallenes egenskaper og slikt som proporsjonene mellom musikalske, harmoniske skalaer, at han ønsket å forklare verdens kompleksitet ut fra numeriske lover.

Tallet 1 gir et punkt. Tallet 2 gir en linje. Tallet 3 gir en overlate. Tallet 4 gir en solid masse, som vist i figuren under.

Så tallene var det som la rammeverket for naturlige ting. Dette finner vi igjen både hos Descartes og hos moderne fysikere. Descartes ønsket å beskriver ting ut fra deres utstrekning i tid og rom – deres matematiske beskrivelse. Den kjente astrofysikeren Sir Arthur Eddington la merke til at om du spurte en fysiker hva et elektron er, vil du ikke få en håndfast forklaring, men du vil bli vist til en rekke symboler og matematiske ligninger. Andre matematikere og fysikere har gått langt i å hinte mot at grunnlaget for virkeligheten egentlig består av matematiske størrelser.

Men er det sant at matematiske abstraksjoner fra naturen gir oss en tilstrekkelig forklaring på naturen selv?

Nature is more closely allied to the concepts of pure mathematics than to those of biology or of engineering.
– Sir James Jeans i Physics and Philosophy

Ting som ren idé

Om man tenker ting som kvantitet, blir det lite rom for det mentale. Hvilket atom eller samling av atomer kan vel gi opphav til bevissthet? Så det er forståelig at Descartes, etter at han hadde foreslått sin modell med materie-som-utstrekning res extensa, måtte plassere sjelen utenfor denne materielle verdenen som en immateriell res cogitans.

Nesten som en naturlov etter Descartes, måtte det derfor følge at noen foreslo at vi ikke trenger den materielle res extensa i det hele tatt. Vår umiddelbare sanseerfaring er vår mest primære måte å lære om virkeligheten på, og det vi mest umiddelbart sanser er ikke materie, men ideer. Men den materielle basisen blir deretter helt overflødig. Vi forstår uansett vanskelig hvordan atomer gir opphav til tingene vi sanser, så hvorfor ikke bare kvitte oss med atomene, men beholde disse tingene vi kan kalle for ideer? Ockhams barberblad kan absolutt hjelpe oss til å foreslå det.

Biskop George Berkeley fikk det ærefulle oppdraget av å foreslå nettopp dette. Han mente at en ting bare et sett av ideer. Det bevisstheten vår møter, er jo bare en samling med sanselige opplevelser. Så en gitt samling med opplevelser, slik som farge smak, lukt, figur og konsistens, kaller vi f.eks. for et eple. Andre ting kaller vi for steiner, trær eller bøker. Ideene er det sanselige, fordi det sanselige er det eneste bevisstheten vår lærer om. Og vi har ikke kunnskap om noe annet enn ideer. Bordet jeg skriver på, kan sies å eksistere, men bare i den forstand av at jeg er til stede og kan sanse det. Denne doktrinen kalles gjerne idealisme, og har vært veldig utbredt, spesielt i britiske kretser på 1800-tallet, og fortsatt hos noen i dag. Den ble oppsummert ved teologen og multitalentet Ronald Knox på denne berømte måten:

There once was a man who said “God
Must think it exceedingly odd
If he finds that this tree
Continues to be
When there’s no one about in the quad.

Så hvor kommer disse ideene fra i utgangspunktet, om de ikke har basis i den materielle verdenen? Vel, det mest naturlige svaret å gi, var at de ble kommunisert til oss direkte fra Gud. Så Knox fulgte opp på følgende vis:

Dear Sir,
Your astonishment’s odd:
I am always about in the Quad.
And that’s why the tree
Will continue to be,
Since observed by
Yours faithfully,
God.

Ting som form

Nå nærmer vi oss slutten, men ikke før vi har vært innom den kanskje mest kjente lignelsen i verdenshistorien etter Jesus’ sine – nemlig Platons hulelignelse. Gjerne assosiert med hans idélære, som ikke må forveksles med Berkeleys ideer over.

Selv om Platon går langt i å si at det er de perfekte, uforanderlige, immaterielle formene som er mest virkelige, vil ikke Platon si at den materielle verdenen er overflødig. Den materielle verdenen er reell og har fortsatt sin verdi, dog først og fremst for å reflektere og kommunisere disse evige, perfekte formene. En rød sofa deltar i en rekke former: Den perfekte formen av “rødhet”, “sofahet” og “rektangulærhet”.

Men ting reflekterer formene bare på en mindre-enn-perfekt måte. Den materielle verden er underlagt forandring, og er uskarp med begrenset forståelighet. Derfor sitter vi bare i hulen og ser på skygger så lenge vi ennå er materielle mennesker i en materiell verden. Men utenfor venter skyggenes opphav – sola – formene – som er evige, perfekte og uforanderlige.

Leibniz hører også med under denne overskriften, men han tar denne tanken enda et hakk lenger. I Leibniz’ virkelighetsforståelse består alt av rene former vi kan kalle monader, og som igjen gjør materie overflødig. Hver monade er en komplett og selvstendig reproduksjon av hele universet. Det finnes en uendelig gradering av monader, hvor vi finner Gud helt på toppen.

Dette kan høres fremmed ut for oss, men både Leibniz og Platon har mange tilhengere den dag i dag. Trolig et flertall av matematikere er platonister i hvordan de tenker om eksistensen av matematiske og abstrakte objekter.

Ting som materie og form

Hylomorfisme (fra gresk: hylē=materie+morphē=form) er dominerende i den aristotelisk-thomistiske tradisjonen. I følge filosof Howard Robinson og en rekke andre er hylomorfisme og ulike varianter av proto-hylomorfisme på vei tilbake inn i popularitetens varme i dag, etter et par århundre i karantene.

Aristoteles observerte at vi trenger ikke bare ett, men to prinsipper for å forklare ting. Vi trenger både form og materie. Til tross for at alle ting består av materie, kan tingene vi observerer rundt oss plasseres i mange ulike kategorier. Det finnes et informerende prinsipp som er bestemmende for hvordan materien kommer sammen. Om det så er i en stein, et tre, koalabjørn eller menneske. Dette kaller vi for form.

Men hvert individ er begrenset i hvordan det utfyller sin måte å eksistere på – i hvordan det har væren. Et tre, er ikke alle ting et tre kan være på en og samme tid. Det er ikke både eik og bjørk, høyt og lavt. Perfeksjon i et dyr, som en koalabjørn, kan ikke samtidig være det samme som skaper perfeksjon i dyr som giraffer, løver eller sebraer. Så det er et prinsipp som begrenser og presiserer måten en ting kan være på. Dette kaller vi for materie.

Ren, ubegrenset væren finner vi bare i Gud, som i følge St. Thomas kan beskrives som isse epsum subsistens – iboende væren – Eksistensen selv.

Form, som begrenset av materie, gir opphav til alt det vi kan predikere om en ting. Solid, farget, salt, hard, eller som et menneske med evne til liv, ernæring, reproduksjon, sansing, vilje og abstrakt tankevirksomhet.

Les også:
Forført ut av form
Fire årsaker som forandrer alt

Jeg foretrekker siste alternativ av disse seks. Mest fordi jeg tenker at det er det eneste av alternativene som gjør god rede for virkeligheten vi observerer omkring oss, uten å måtte gjøre solide offer, som å enten fjerne mulighet for kunnskap eller fjerne den materielle verden.

Men du står naturligvis fri til å velge selv, eller foreslå eventuelle andre. Bruk gjerne Stanford Encyclopedia of Philosophy for å søke opp mer om en av disse.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Ingen naturlover uten Gud

Publisert i Vårt Land 15.12.16.

Mange skeptikere til gudstro holder opp naturlover som en alternativ og bedre forklaring til Gud. De hevder gjerne at nå som vi har oppdaget at det finnes visse mønstre for hvordan naturen fungerer, blir Gud overflødig som forklaring på naturlige fenomener.

Norskboka Intertekst gis ut av Fagbokforlaget og brukes på norsk videregående skole. Der står følgende polemiske påstand: «Men gradvis voks det frem ein tanke om at verda blir styrt av naturlover og ikkje av guddommelige krefter.» (s. 179)

Mange, som den anerkjente ateistiske fysikeren Sean Carroll, beskriver naturlover som «mønstre og ubrytelige regler». Påstanden som ofte følger, er at nå som vi har oppdaget disse naturlovene, er det er umulig å tro at et menneske kunne stå opp fra døden for to tusen år siden eller at en Gud kan handle i skaperverket.

Det er ett problem med denne tilliten til naturlover. Man svarer ikke på hva naturlover egentlig er for noe. Ludwig Wittgenstein, den største filosofen i forrige århundre sa følgende: «Som basis for hele den moderne virkelighetsforståelsen, ligger illusjonen om at de såkalte naturlovene kan være forklaringer på naturlige fenomen.»

Når store helter som Sir Isaac Newton eller James Clerk Maxwell beskrev henholdsvis gravitasjonskraft og elektromagnetisme, var alt de gjorde å forsøke å gi best mulig systematiske beskrivelser av hvordan naturen allerede fungerer. Men de var ikke det spor nærmere å forklare hvordan naturen kunne være organisert på denne måten, hvordan disse lovene er ment å fungere, og hva disse mystiske kreftene i naturen egentlig er.

Eksempler som hvordan elektriske felt kan gi opphav til magnetiske felt? Hvordan kan hydrogen- og oksygenatomer finne sammen for å danne vannmolekyler? Dette er fremdeles naturens gåter. Naturen lar seg ikke fange inn i matematiske modeller eller skjematiske oversikter, uten at vi forveksler kart med virkelighet.

Kristen tanke har en lang tradisjon for å beskrive en av Guds åpenbaringer som gjennom naturens bok. Her er naturlige fenomen (sekundærkausalitet) avledet fra Guds muliggjørende forsyn (primærkausalitet). Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet konseptet om en naturlov på 1500- og 1600-tallet for å erstatte Aristoteles’ fire årsaker, hadde det en eksplisitt teologisk betydning.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer.

Senere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er. Dagens vitenskapsmenn kan fint dilte gjennom livet ved å holde kjeft og kalkulere for å regne på disse, men med en gang vi blir avkrevd helhetlige svar om virkeligheten, må vi ta et steg tilbake og på ny undersøke nettopp disse glemte problemstillingene.

Vitenskapsfilosofen Nancy Cartwright argumenterer godt for at naturlover enten (1) ikke et alternativ til Gud, eller (2) ikke en forklaring. Hun viser til at vi gjerne omtaler disse mønstrene i naturen for ikke bare å beskrive hva som skjer i naturen, men at de også er ansvarlige for det som skjer. De omtales ofte som uforanderlige, evige og uendelig presise matematiske forhold. Om det er en rakett som skytes opp mot månen, grunnstoffer som kommer sammen for å danne kjemiske forbindelser, eller når vi benytter nervesignaler for å aktivere en gruppe muskelfibre for å strekke armen i været, er naturlover ansvarlige for det som skjer. Det betyr ingenting om vi så kaller disse lovene noe slikt som tilfeldige suksesjoner av hendelser, slik som den skotske empiristen David Hume, eller nødvendige regler. Det viktige er at de er i en eller annen forstand ansvarlige.

Når en fysiker dermed sier: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en fysisk lov X.», forstår vi med litt historiekunnskap at de egentlig sier, ofte ubevisst: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en Guds forordning X.» Det gir lite mening.

Man kan gå så langt som å hevde at om vi først skal bytte ut Aristoteles’ forståelse med det moderne konseptet om naturlover, henter dette konseptet all sin forklaringsstyrke fra Gud. Ellers vil det å henvise til en naturlov som forklaring på naturlige fenomen, bare være å slenge et navn på det som skjer. Om vi skal forklare hvordan veggen foran oss kan ha farge, er det ikke nok å kalle fargen for blå, og påpeke at vi ofte ser blåfarger, for så å kikke tilfreds rundt på folkemengden om de er fornøyde med svaret. Vi trenger en utfyllende og tilstrekkelig forklaring, som hvordan en vegg kan være blå i utgangspunktet og hva en farge egentlig er.

Avvisningen av Gud som en absolutt nødvendighet for virkeligheten vi lever i, bygger gjerne på misforståelser om hva Gud er ment å være, eller troen på at vi har reelle alternativ, bare til å forklare hvordan det er mulig for oss å komme oss opp av senga om morgenen.

For det er i [Gud] vi lever, beveger oss og er til.
Apg 17,28a

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Irrasjonalitet på Rasjonalitet

Først publisert på egen Facebook-side.

Dette. Jeg rev meg løs fra Chalmers’ Verbal Disputes i noen skarve sekunder, for å nesten sette en nyåpna Kvarg pære i halsen ved synet av dette.

skjermbilde-2016-12-06-12-56-14-png

Jeg har forsøkt å følge den ateistiske sida Rasjonalitet over en stund, i håp om å holde meg oppdatert på popkultur og utsette meg for tankeprovoserende innhold.

Det legges tidvis ut godt innhold, og fokuseres tidvis på viktige saker. Men hver eneste gang temaet bikker mot såkalt religion og livssyn, er nivået aldri over dette. Da skjer det en merkelig transformasjon. Da forvandles moderatorene til skolegutter som akkurat har lært å google opp Dawkins’ Lille Katekisme i bilder.

Det fikk meg til å tenke litt på kulturen vår. På meme-generasjonen. Det er vilt hvor fantastisk mye mer sexy et enkelt bilde med tekst er, enn langtekkelige, fagfellevurderte tekster i vitenskapelige journaler. Det er forståelig nok.

For på Rasjonalitet kan man begrense seg til memer lik denne, som er så vage at de strengt tatt kan bety absolutt alt og absolutt ingenting. For hva i alle dager kan størrelser som “religion” og “science” referere til her? Hvilken religion? Hvilken undertradisjon? Hvilket vitenskapelig eksperiment? Finnes det en utfyllende, kontinuerlig oppdatert liste et sted over «vitenskapelige demonstrasjoner» som har gravlagt respektive «religiøse påstander»? Hvor er den? Hvor kan jeg finne noe som helst dekning for hva bildet formidler?

Tesen i memet kan være overfladisk sann eller overfladisk falsk, alt ettersom. Man kan finne anekdoter som støtter og anekdoter som motsier. Man kan finne mindre relevante historier fra Ken Hams dinosaurmuseum eller demiguden Tor sin hammer som noen trodde forårsaket lyn, eller mer relevante historier om hvordan Newton skrev flittig om Skrift og teologi, Al-Haithams utforskninger av lysets egenskaper, eller hvordan den katolske kirke trolig er historiens største enkeltsponsor av vitenskap.

Men for alle mer generelle formål, er påstanden det reneste anti-intellektuelle vås. Det er ikke kontroversielt å påstå. Nærmest samtlige vitenskapshistorikere har sagt det høyt i flere tiår. For en liten intro – start her:
http://jameshannam.com/conflict.htm
http://www.strangenotions.com/gods-philosophers/

Vi vet en god del om hvordan disse mytene oppsto. Vi vet mindre om hvorfor godtroende sjeler ukritisk fortsetter å formidle dem i populære forestillinger. Det irriterer faktisk skeptiske ateister som Tim O’Neill så mye at han starter sin egen historieopplæring for nyateister.
http://www.historyforatheists.blogspot.no

Men la oss være ærlige. Intensjonen med å legge ut slikt, er neppe å gjøre publikum bedre egnet til Rasjonalitet™, påvirke kultur eller overbevise den andre siden.

Intensjonen er etter all sannsynlighet å samle likes, gi en anledning til mennesker å klappe hverandre på ryggen over hvor Smarte™ og Vitenskapelige™ de er, og en mulighet til å forsterke det valgte mytologiske narrativet man ønsker å tilhøre.

Dette mytologiske narrativet er egentlig ikke så ukjent for oss. Den inneholder sitt eget syndefall (= mennesker ble religiøse og overtroiske), som langt på vei forklarer hvorfor verden ikke er som den burde.

Den har sin egen frelseshistorie (= Opplysningstid™ og Vitenskap™), som peker ut veien vi må gå for å finne Lyset™. Den har selv sin egen beretning om et Paradis, som en fremtidig tilstand hvor harmonien gjenopprettes. Kanskje det er religion og overtro som forkastes, hvor mennesket visstnok automatisk returnerer til sin naturlige tilstand av fornuft, kritisk tanke og godhet.

Narrativet gir vanlige mennesker mening i hverdagen, i det man kan fortelle seg selv at man er en del av lysets kamp mot mørket. Blant dem som gjør Guds rike…med Sannhet™ og Godhet™ synlig på jord.

Så kan man diskutere hvilket religiøse narrativ som er mer plausibelt.

Ikke misforstå. Det er fint med humor, og god, presis religionskritikk er uhyre viktig. Religionskritikk kan rense dårlig teologi, sette fokus på urett og få mennesker til å stille seg viktige spørsmål. Men god og presis religionskritikk forutsetter et minimum av kunnskap.

Derfor er det en desto større grunn til å avvise kategorifeil og ukritisk videreformidling av kjente myter. Sokrates foraktet sofisme, og det burde vi også.

Jeg kan jo avslutte med en kort samling av påstander, sentralt til min egen trosbekjennelse. Dette har et poeng. Jeg lover.

—————

Gud eksisterer. Gud er skaper av universet og alt i det, inkludert de såkalte “naturlovene”. Gud opprettholder universet i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Det er empirisk observerbart nok, ved at eksistens er mulig, og at vi faktisk har et univers med lover omkring oss.

Mennesket har en spesiell plass i skaperverket. Det er empirisk observerbart nok, ikke bare ved at vi har et univers, med fantastisk fininnstilte initialbetingelser, men ved at alle forutsetningene for fungerende mennesker som oss er til stede. Mennesker er den mest spennende skapning vi kjenner til i universet så langt, blant lysår med død, ubevisst vakuum og materie. Vi er skapninger som kan filosofere, stille eksistensielle spørsmål og legge naturen under oss. Okay, gjennom vår dårskap er vi i ferd med å ødelegge den, men det er en annen historie.

Jesus var en historisk person. Jesus døde, og ble reist til live etter tre dager i et såkalt “mirakel” – en enkelthendelse hvor Gud overskrider naturens vanlige produktive krefter. Det kan neppe demonstreres forbi enhver fornuftig tvil, men også ved å vise til troverdige vitnesbyrd og reell historie, kan man sparke fra seg med evidens til en rettssak.

Mennesket har en sjel. En rasjonell sjel. Det er empirisk observerbart nok ved at vi er skapninger som lever, er bevisste og har evne til abstrakt tanke. Mennesket er ultimat sett skapt av Gud, og alle mennesker er teleologisk rettet tilbake mot Gud som det øverste mål for sin eksistens – mot Godhet™, Sannhet™ og Skjønnhet™. Bare der finner vi vår endelige hvile.

—————

Du er hjertelig velkommen til å være uenig med flere eller alle påstandene ovenfor. Det er fullt lov. Men jeg skulle likt å høre hvilke moderne vitenskapelige demonstrasjoner som “disprover” eller sår tvil om en eneste en av dem.

Kanskje ikke så rart det oppstår konflikt for nyateister, når man stadig vekk får den dypfølte troen man baserer hele sin eksistens på motbevist.

Edit: Et raskt søk viser at de tre mannlige, hvite moderatorene av Rasjonalitet har utdannelse i noe slikt som (1) HR, (2) IT/motefoto og (3) IT. Da er det kanskje ikke heeelt overraskende at innhold om vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og “religion” bommer…litt på målskiven.