Finnes mening?

Finnes mening? Sånn virkelig? Der ute?

Nei, vil den moderne kynikeren si med den største selvfølgelighet. Det kan kanskje virke sånn, men ikke sånn egentlig. Kynikeren kan kanskje mene at så klart det ikke kan eksistere noen magisk størrelse som korresponderer med «mening» der ute. Ingen samling av fundamentalpartikler i naturen kan vel utgjøre en størrelse ved navn mening. Ingen samling av nerveceller i hjernen kan vel ha identitet med mening. Hvordan skulle det sett ut?

Om det faktisk ikke finnes mening, og mennesket heller ikke kan skape mening, er det uklart hvorfor mennesket skulle gidde å tenke eller gjøre noe som helst. Men dette mennesket ville definitivt ha motsagt seg selv, i samme øyeblikket det handler for å oppnå et mål, og påstår å ha grunner til å velge dette målet fremfor et annet. En grunn til å donere til Røde Kors fremfor Nordisk Motstandsbevegelse. En grunn til å klemme barnet sitt fremfor å sette fyr på det.

Om denne kynikeren har et humanistisk tilsnitt, vil det nok likevel forsøke seg på: «Men mennesket kan skape sin egen mening.»

Men om mennesket kan skape sin egen mening, har det to alternativer. Enten skaper mennesket denne meningen i samsvar med noe «der ute». Hvis ikke, så finner dette mennesket opp denne «meningen» helt og holdent inne i sitt eget hode – trukket ut av sin egen spontane subjektivitet.

Men om mennesket skaper denne meningen i samsvar med noe der ute, så skaper ikke mennesket meningen selv, men benytter seg av noe som allerede eksisterer. Kilden til mening er derfor egentlig «der ute», et sted utenfor vår egen subjektivitet.

I motsatt tilfelle, ville denne «meningen» vært helt og holdent et resultat av vilje, uten veiledning av intellekt – som prosesserer kunnskap – som tross alt begynner i sansene (jf. Aristoteles). Men om denne «meningen» bare er et resultat av vilje, er den vilkårlig. Da gir det lite mening å kalle det for mening i det hele tatt – pun intended. For den er nettopp det: Spontanitet – Ren vilkårlighet – en helt tilfeldig størrelse, som ikke har noen faktisk grunn til å være noe fremfor noe annet. Vi er nå nihilister. Den moderne kynikeren er en nihilist.

Men mennesket benytter seg åpenbart av mening, i alt fra målene det setter for sitt eget liv, til dagligdagse handlinger, og språket det bruker. At hver minste lille bit av dette skulle være vilkårlig, står i strid med enhver persons overveldende erfaring, og ville i praksis gjort all fornuft, argumentasjon, kommunikasjon, intensjon, målrettet handling og øvrig kausalitet umulig. Om det ikke eksisterte mening, mister umiddelbart ethvert argument mot mening all mening, og kan derfor trygt ignoreres.

Vi skaper derfor ikke vår egen mening. Mening eksisterer allerede. Der ute.

Universet er ikke meningsløst likevel, men er bærer av mening rundt hvert et hjørne. Velkommen til en aristotelisk naturfilosofi. Ganske overlegen til den moderne.

Les mer:
Hva vil det si å være en ting?
Fire årsaker som forandrer alt
En indre dialog om blinde naturkrefter

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.