AktueltFilosofiGenerellPolitisk filosofi

Faren for rettighetsinflasjon

Menneskerettighetene har fått oppgaven av å forsvare objektiv moral i dag. Men hva er de egentlig?

Publisert i forkortet form i Vårt Land 05.04.18.

Emil André Erstad taler godt i Vårt Land 7. mars for hvorfor menneskerettighetene ikke burde reforhandles. Men det er viktig å legge merke til at menneskerettighetene er under angrep fra flere sider. Disse som ønsker å reforhandle for å utviske, men også dem som ønsker å reforhandle for å befeste enhver politisk kampsak i rettighetsspråk. Mot begge sider burde forsvaret bestå i å vende oss til rettighetenes virkelige, rasjonelle fundament.

Hør denne teksten som podcast:

Binder på tvers

Menneskerettigheter er det nærmeste man kommer en objektiv etikk for en vestlig person i dag. De binder på tvers av livssyn og kulturell bakgrunn, selv når verken avsender eller mottaker forstår grunnlaget for en enkelt rettighet. Vi stoler på, gjerne med god grunn, at det står autoriteter bak som vi kan ha tiltro til.

Filosofen Roger Scruton beskriver hvordan den vestlige sivilisasjonen bak menneskerettighetene kjennetegnes av noen grunnsteiner: Det dobbelte kjærlighetsbud av å elske Gud og vår neste som oss selv, ikledd bønnen om å «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere». Den andre delen av fundamentet, kommer fra naturretten, en arv som kristendommen tok over fra romerne og grekerne. Naturretten lærer at naturen ikke er hensiktsløs, men har normativ verdi, slik at vi rasjonelt kan utlede etikk fra hvordan naturen er. Fra kjærlighet, bekjennelse, tilgivelse og naturrett, strømmer menneskets verd og rettigheter.

Iboende mål

Det vi så kalte for menneskerettigheter, samsvarte alltid med våre viktige plikter, basert på natur. Disse pliktene er å overholde hverandres muligheter til å leve mot sin naturs iboende mål – til å bli det beste mennesket man kan. Siden disse målene er gitt fra naturen sin side, må det også eksistere tilsvarende naturlige rettigheter. Hvis ikke, ville etikk, med påfølgende politikk, vært meningsløs.

Europas institusjoner forsøkte å beholde kjernen, men kamuflerte samtidig den tykke arven inn i et mer «nøytralt» språk. Universelle rettigheter måtte kunne tale til alle. Men resultatet ble straks et eget religionssurrogat, hvor appell til rettigheter ble et rop etter transcendens på en selvtegnet himmel. Aktivistgrupper krever stadig mer kreative rettigheter, som en «rett» til abort eller å bli tatt livet av, «rett» til internett, «rett» til å bli tiltalt som et annet kjønn, eller til og med enkelte bankmenns appell etter sin «menneskerett» til å motta bonus.

Blitt fritt beite

Men disse strømmer ikke fra det rasjonelle fundamentet som opprinnelig utgjorde rettigheter, og er ofte stikk i strid med dem. Alle rettigheter forutsetter eksempelvis retten til liv, så det å foreslå at det i prinsippet kan eksistere en rettighet til å ta uskyldige liv, være seg ufødte eller fødte, demonstrerer at rettighetene endelig er blitt fritt beite for gruppene med mest makt og skarpeste albuer.

En menneskerett påberoper seg å være absolutt, selv i konflikt mot staten. Den kan i utgangspunktet bare inngå kompromiss mot andre rettigheter. Derfor er det så attraktivt å feste kampsaken sin til en menneskerett. Den lukker åpne politiske debatter for rasjonell diskurs. Dette er farlig, for før eller siden vil ikke politiske agendaer lenger vil kunne løftes opp til status av menneskerettigheter, men menneskerettigheter vil heller degraderes til ordinære politiske kampsaker, som heller burde vært utkjempet med gode argumenter og veide interesser.

Erstad har rett i at menneskerettigheter må gjelde alle. De tilskrives alle mennesker uten kvalifiserende betingelser. De disponeres fritt i å være et individ av menneskearten, uavhengig av nasjonalitet, alder, religion, legning eller status. Men derfor må vi være desto mer nøkterne i å analyse hva en faktisk rettighet er. For menneskerettigheter må være noe vi har i kraft av noen fakta om naturen vår. Hva skulle de ellers være?

Tre tilnærminger

Det finnes grovt sett tre ulike innfallsvinkler å begrunne menneskers posisjon som et vesen med rettigheter på. Vi kan hevde at de (1) følger fra naturordenen, kan (2) avledes fra en Skaper, eller (3) representerer vår beste mellommenneskelige kunnskap om hvordan vi organiserer samfunn.

Historisk sett har de to første vært dominerende, gjerne i fellesskap, mens sistnevnte nok har mer gehør blant vestlige sekulære i dag. Den utgir seg som en form for konstruktivisme. At rettigheter er en konstruksjon, betyr ikke at de er fiktive. Pengesedler har verdi, selv om verdien av papirlapper eller tall på en bankkonto er betinget av samfunnets konstruksjon. Men likevel er det uttrykket «beste kunnskap» som avslører hvordan dette alternativet kommer til kort.

Ord som «beste» forutsetter en målestokk. Om «beste kunnskap» bare hadde gjenspeilet tanker uten sammenheng med virkeligheten omkring oss, ville de vært å ligne med ren fantasi. Vi må kunne begrunne for å gi påstander status som «bedre» eller «verre». Målestokken må derfor være forut for oss selv, og rettighetene må på ny funderes i natur eller supernatur – og er tilbake i (1) og/eller (2). Vi må nok bøye kne for noe annet enn oss selv.

Sto ikke til ansvar

Den franske revolusjonen i 1789 startet med en erklæring om menneskets og borgerens rettigheter, som skulle høyne det frie mennesket over alle som ønsket å kontrollere ham. Men erklæringen hadde ingen samsvarende plikter, og innen fire år ble 3.000 franske borgere halshugget hver måned, og en halv million befant seg i fengsel. De revolusjonære sto ikke til ansvar for noen og krevde lojalitet.

Den moderne rettighetsversjonen var heldigvis en stor forbedring. Forfatterne av erklæringen kjente til naturretten, kledd i de kristne idealene, som utgjorde det virkelige fundamentet for rettighetene. De forsto at upartiske dommere, retten til å bli hørt og en begynnende antakelse om uskyld var en nødvendig del av pakken.

Selv om det kan være mye vi burde gjøre mot vår neste, og selv om det er mye vi burde kunne forvente, må vi være veldig forsiktig med å påberope oss rettigheter utover de mest grunnleggende, som kommer fra vår natur. Om nye rettigheter skapes av makt, har vi alle tapt.

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.