Det sies at en gang ble den skotske, skeptiske filosofen David Hume sett i Londons gater en tidlig lørdag morgen. Han hadde reist 30 mil for å høre predikanten George Whitfield. En annen tilhører den dagen oppdaget ham, og utbrøt i forundring:
– Er ikke du David Hume? Du tror da ikke på et ord av det han sier?
– Nei, svarte Hume før han la til: – Men det gjør han.
Effekten på lørdag gir oss grunn til å tro at historien kan være sann.
Hør dette innlegget som podcast her:
Meghan Markle og prins Harry har lovet hverandre evig troskap foran milliarder av seere. En av de store snakkisene i etterkant, har likevel vært talen. Biskop Michael Curry fremførte budskapet sitt om kjærlighet med en lidenskap og inderlighet som gjerne er reservert til enkelte «Black Churches» på andre kontinenter enn vårt eget.
Talen har blitt hyllet i etterkant langt utover kristensfæren. Det som likevel er ironisk, er at en stor andel av dem som hyller innholdet i Currys budskap, holder en virkelighetsforståelse som ikke tillater dem å tro på det.
Talen kan leses i sin helhet her, men her følger noen utdrag.
The late Dr Martin Luther King Jr once said, and I quote: ‘We must discover the power of love, the redemptive power of love. And when we do that, we will make of this old world a new world, for love is the only way.’
There’s power in love. Don’t underestimate it. Don’t even over-sentimentalise it. There’s power, power in love.
If you don’t believe me, think about a time when you first fell in love. The whole world seemed to centre around you and your beloved.
Oh there’s power, power in love. Not just in its romantic forms, but any form, any shape of love. There’s a certain sense in which when you are loved, and you know it, when someone cares for you, and you know it, when you love and you show it – it actually feels right.
There is something right about it. And there’s a reason for it. The reason has to do with the source. We were made by a power of love, and our lives were meant – and are meant – to be lived in that love. That’s why we are here.
Å tro på kjærlighet slik det beskrives ovenfor, og å tro at kjærlighet har en slik kraft, forutsetter noe. Det forutsetter at man kan tillates å tro at kjærlighet er noe over og forbi de evolusjonært «programmerte», kjemiske utskillelsene som opplevelsen av kjærlighet vanligvis instansieres i.
Om jeg elsker barnet mitt, eller ektefellen min, bare fordi det har vist seg at gjennom generasjoner av pre-menneskelige og menneskelige skapninger, har dette kumulativt hjulpet et større antall skapninger å spre et større antall gener, burde jeg stille meg noen spørsmål. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke burde elske barnet og ektefellen min, men det betyr også at denne kjærligheten neppe er noe utover dette. Om man ikke tror at naturen har iboende hensikt, eller at naturen reflekterer noe forbi seg selv, er det ingen grunn til å tildele disse opplevelsene av kjærlighet noen større mening.
Men om kjærlighet er noe over og forbi kjemiske utskillelser, oppstår enda flere spørsmål. Vi må nå spørre oss selv hvilke metafysiske påstander det forplikter oss til.
Antakeligvis faller de fleste sekulære livssyn her. Om kjærlighet er noe mer, utelukker nok det alle materialismer, og mest sannsynlig de fleste naturalismer også. Kort fortalt: Da kommer de fleste kjente ateismene til kort.
Mange ateister eller agnostikere kan nok likevel tro at kjærlighet er noe større. Det er et spørsmål om epistemologi.
Men det betyr ikke at de har en virkelighetsforståelse som rettferdiggjør dem i å tro på det. Det er et spørsmål om ontologi.
I Norge og Storbritannia i 2018 er det ingen lov mot å være inkonsistent. Heldigvis.
Det gjenkjenner Curry også:
Ultimately, the source of love is God himself: the source of all of our lives. There’s an old medieval poem that says: ‘Where true love is found, God himself is there’.
The New Testament says it this way: ‘Beloved, let us love one another, because love is of God, and those who love are born of God and know God. Those who do not love do not know God.’ Why? ‘For God is love.’
Det tillater oss til og med å tro på dette:
That’s what love is. Love is not selfish and self-centred. Love can be sacrificial, and in so doing, becomes redemptive. And that way of unselfish, sacrificial, redemptive love changes lives, and it can change this world.
Thomas Aquinas definerte kjærlighet slik:
To love is to will the good of someone.
Det gir derfor god mening at Skaperen av alt også må kunne kalles for Kjærlighet. Om kjærlighet er å ville det gode for en annen, kan det ikke eksistere en større kjærlighetshandling enn å skape, fordi eksistens er det første godet – forut for alle andre mulige goder.