En god måte å avsløre emotivisme* i etiske og politiske diskusjoner, er den konstante trangen folk har til å henvise til hvilket årstall vi befinner oss i (ja, er vi virkelig i 2022?) – eller vage konsepter om «fremskritt».
De føler det så sterkt – at det MÅ stemme…på en eller annen måte.
Men hvis man ikke kan utdype hvordan det eksisterer et slik magisk samsvar mellom – «tid» på ene siden – og «sannhet», «godhet» og «skjønnhet» på andre – burde slikt prat avvises som like tømt for meningsfullt innhold som «pdfgdbdvcx» eller «ydmyk bergenser».
*emotivisme er en moralfilosofisk posisjon som holder til at etiske påstander kan oversettes til påstander om våre emosjonelle disposisjoner og preferanser. «Handling X er gal» betyr *egentlig* bare «Handling X skaper vonde emosjoner i meg» eller «Handling X er i strid med mine personlige preferanser». Ifølge Alasdair MacIntyre preger denne posisjonen vår moderne tid, helt siden vi forlot Aristoteles og muligheten for etisk kunnskap.