Tag Archives: apologetikk

Apologetikk for dummies

Publisert i tidsskriftet FOLK 4/16.

Kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar. Den kristne virkelighetsforståelsen er ikke bare et attraktivt budskap, men vi har dessuten gode grunner til å tenke at den samsvarer med virkeligheten.

Så da vil jeg utføre mitt forsvar, og i løpet av den korte tiden jeg har fått, vil jeg forsøke å avlive de ondsinnede påstandene om meg som dere har trodd på så lenge. Jeg håper at jeg vil lykkes, dersom dette er til det beste for meg og dere, og at mine ord finner velvilje hos dere. Men jeg vet at å lykkes med dette ikke vil bli lett – jeg ser utfordringen. La så dette skje slik Gud ønsker: i lydighet til loven vil jeg utføre mitt forsvar.
– Platon i Sokrates forsvarstale

Slik åpner Sokrates sin forsvarstale – hans apologia. Sokrates står for den greske retten i år 399 f.Kr., beskyldt blant annet for å korrumpere de unge med sine mange spørsmål, og for å ikke tro på de samme gudene som den greske staten.

Et forsvar – ikke unnskyldning

Men Sokrates ønsker ikke å beklage oppførselen sin. Han hevder at han ikke trenger å unnskylde seg for å få ungdommen til å tenke på viktige spørsmål. Spørsmål som hva rettferdighet og dyd er. Likedan kan han ikke klandres for å ikke tro på hele det greske spekteret av guder, for Sokrates mener at disse gudene var uverdige. De var oppblåste menneskelignende utgaver med et voldsomt temperament, sjalusi, grådighet, dårskap og andre menneskelige laster. Sokrates trodde derimot det måtte være en høyerestående guddommelighet. En verdig til å være guide for kunnskap, godhet, moral og rettferdighet.

Sokrates mener å formidle sannheten. Det er det han nå skal forsvare. At det han har pratet om hele tiden, faktisk er sant, og at beskyldningene dermed vil falle sammen.

Ordet apologetikk kommer fra samme stamme som Sokrates’ apologia, og oversettes gjerne til noe slikt som trosforsvar. Alle mennesker er trosforsvarere. For livssyn. For politikk. For moral. For preferanser, om det er beste fotballag, mat eller tv-serie. Vi påstår noen grunnleggende ting om hva som er sant og godt om virkeligheten.

Den kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar, for å holde fast ved at den kristne virkelighetsforståelsen ikke bare er et attraktivt budskap, men at vi dessuten har gode grunner til å tenke at det samsvarer med virkeligheten.

Den kristne trenger heller ikke å unnskylde seg for det han holder for sant, men burde vise at hun er en som oppriktig søker sannhet. Derfor krever apologetikk at vi dessuten er villige til å utforske hvor sannheten virkelig ligger.

Klok tro

Du har sikkert erfaringer med at mange av dine tidligere trospåstander har vist seg å være feil. Bestekompisen var ikke til å stole på. Sydney var ikke hovedstaden i Australia. NSB-toget kom ikke til tiden. Etter all sannsynlighet er det fremdeles mye av det du tror på, som vil vise seg å være feil. Det betyr ikke nødvendigvis at alt det du nå tror er sant, snart vil vise seg å være galt, eller at ikke kjernen i din kristne virkelighetsforståelse holder vann. Men det betyr at vi skylder å oppsøke de beste argumentene med et lyttende øre, ikke bare for det vi nå tror på, men for hva våre meningsmotstandere hevder, om det skulle være seg at Gud er Allah og Muhammed er hans profet, eller om det er påstanden om at Gud ikke eksisterer i det hele tatt. Vi kan vise andre den samme generøsiteten som vi selv ønsker å bli møtt med.

Den kristne virkelighetsforståelsen er likevel det tankesystemet som har tålt tidenes tann aller best, i møte med vidt ulik motstand til alle tider. Fra å møte etterfølgere av Zeus, Apollo og Athena, til de romerske Jupiter, Venus og Mars. Jødene ville ikke godta at Gud kunne bli menneske, mens muhammedanerne påsto at Mohammed var Guds sanne profet noen århundrer senere. Fra Østen kom forestillingen om at livets mål var å slippe ut av en evig syklus med gjenfødelser, mens den moderne materialisten vil påstå at hele oss og alt vi erfarer kan reduseres til fundamentalpartikler i bevegelse, hvor alt annet er overflødige hypoteser.

Vi står heldigvis ikke alene. Mange av verdenshistoriens klokeste hoder har til alle tider adressert alle tenkelige utfordringer til en kristen virkelighetsforståelse, som hvorfor vi trenger Gud for å forklare at vi har et skaperverk med lovmessighet i det hele tatt, til hvorfor Gud ble menneske i Jesus Kristus, til hvordan en god, allmektig Gud kan sameksistere med at det også er ondskap i verden. Helt siden Paulus’ dager i diskusjon på Areopagos.

Ulike publikum krever ulike tilnærminger. Det virker bortkastet å overbevise en troende jøde om at det eksisterer en allmektig, evig Gud bak det hele, og en buddhist vil neppe lytte ivrig til diskusjonen om hvilket dåpssyn som er det rette.

Helhetlig tro

Man er aldri bare kristen. Man er alltid kristen-istedenfor-noe-annet. Det finnes andre alternative måter å betrakte verden på. Det nye ved vår egen tid, er gjerne at vi ikke bare lever nær en eller to av disse alternativene, men at de eksisterer overalt omkring oss. En pluralisme av ulikt innhold, som alle hevder å vite noe om sannhet, nytte, godhet og mening.

All sannhet er Guds sannhet, skrev St. Thomas Aquinas på 1200-tallet. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, med evne til å avdekke visse sannheter. Antakeligvis er det derfor sannhet å spore i alle disse tradisjonene. Men den kristne sannheten finnes bare fullt og helt i lys av den kristne tradisjonen og Gud som inkarnerer sin fornuft – sitt Logos i skaperverket.

Men om all sannhet er Guds sannhet, betyr det også at vi burde lytte til all ekte kunnskap, siden den forteller noe om Guds skapelse. Uansett om den kommer fra fysikk, biologi, sosialantropologi, etikk, filosofi eller teologi. Uansett om den kommer fra en muslim eller en ateist. Den kristne må søke å integrere alt dette inn i en helhetlig kristen virkelighetsforståelse, hvor både partikkelfysikk og kosmologi forteller noe om funksjonene av Guds skaperverk, og hvor biologien og filosofien forteller noe virkelig om mennesker, skapt i Guds bilde.

God apologetikk kan bryte ned barrierer til kristen tro, som myter om at moderne vitenskap står i konflikt til den kristne virkelighetsforståelsen. Den kan også ta vare på den unge troende, som møter disse problemstillingene på studier og sosiale settinger, som nå forstår at man kan være en tenkende kristen, og stille alle de ekte spørsmålene som ekte mennesker gjerne bærer med seg.

Tiden for å reise har nå kommet, og vi skal gå hver våre veier. Jeg for å dø, og dere for å leve. Hva som er bedre, det vet bare Gud.

Det ender ikke godt for Sokrates. Han tirrer på seg dommerne, og blir dømt til døden med 281 mot 220 stemmer. Men Sokrates fortviler ikke. Han vet at Gud ser hans uskyld og oppriktighet. Hans lojalitet til rettferdighet og sannhet, er større enn hans lojalitet til menneskers skiftende oppfatninger og sitt eget liv.

Kristen heller-enn hva?

Kommentatoren med nicket “Medicineman89” berører et godt poeng på en annen tråd her, som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Han skriver:

“Men raskt til noe annet: Gitt at en skulle kunne “bevise” (sterkt sannsynliggjøre, i det minste) teisme på denne måten, hvordan trekker en linjene fra et teistisk verdensbilde til at kristendommens Gud og Jesus er sann? Hvordan knytter man egenskaper som allvitende, allmektig og godhet til disse? Jeg savner kanskje en begrunnelse for denne linken blant mange apologeter.”

Det er sant at denne bloggen, og mange kristne filosofer, ofte konsentrerer seg mest om argumenter for Gud, og mot ateisme i ulike indirekte varianter. Det som det står mindre om, er hvorfor dette konseptet om Gud skulle vise seg å støtte den kristne forståelsen av Gud.

Red: Denne posten er ikke et forsøk på å fullføre disse stegene fra generell teisme (gudstro) til spesifikk kristen teisme, men heller å forklare hvorfor jeg (og diverse andre filosofer) gjerne velger å fokusere på denne måten.

En begynnelse på et svar her, handler nok om kontekst. Nemlig hvilket situasjon man befinner seg i, og hvem man kommuniserer til. Paulus, som diskuterer med lærde grekere i Apostlenes Gjerninger, kommuniserer til mennesker med en helt annen bakgrunn, og hvor den felles plattformen mellom dem er en ganske annen, enn Augustin på 400-tallet, Blaise Pascal på 1600-tallet, C. S. Lewis på 1900-tallet, eller Daniel Joachim i Norge i 2015 (uten sammenligning for øvrig).

Personene Paulus prater med i det første århundret har allerede arvet en grunnleggende filosofisk teisme fra sine forfedre som utgjør bakgrunnsteppet for videre diskusjon, slik at Paulus kan si:

“For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.”
(Apg 17,23)

I kontrast med dette, er det betydelig vanskeligere å få folk i dag til å i det hele tatt vurdere tanken om at Gud kanskje eksisterer, i en kultur som er vidt forskjellig fra Paulus’ tid, på godt og vondt. Her, hvor vi har avskrevet Gud prima facie, dessverre som oftest på bakgrunn av barnslige gudskonsepter i kulturen vår og et etterslep av utdatert positivistisk gift som strømmer gjennom cellene våre.

Så mens Paulus kan ta seg luksusen av en mer rendyrket kristen tilnærming der han kommuniserer i kontrast til andre gudstroende, går mer av tiden med her til å vise hvorfor en grunnleggende teistisk filosofi i det hele tatt er mulig, hvorfor den antakeligvis er vårt mest rasjonelle alternativ, eller at positivisme og scientisme faktisk er…gift. Først da åpnes muligheten for rationalé av spesiell åpenbaring, og først da kan vi undersøke de store monoteistiske tradisjonene på alvor.

Så jeg tror det er et forståelig valg. Det store feilgrepet enkelte observatører tar, kommer først i å anta at denne presentasjonen er noe helt annet enn ortodoks kristen tro, og irrelevant for den. En kristen forståelse av Gud, er ikke noe helt annet fra hvordan Aristoteles, klassiske jøder og muslimer forstår ham. En kristen deler fundament med disse ganske langt, og de kommer alle frem til den forståelsen av at Gud er perfekt god, allvitende og allmektig. men på et punkt kommer kristendommen med noen påstander om hvordan Gud konkret har åpenbart seg i historien, og har avslørt visse sannheter om virkeligheten. Som at Gud er treenig, og slo seg sammen med en menneskenatur i personen Jesus Kristus. Påstander som kan vurderes og diskuteres på sine egne meritter.

Game over!
Game over!

For mer om dette, les filosofen Edward Feser sin post:
Pre-Christian Apologetics

Se også:
An Aristotelian Proof for the Existence of God

Alasdair MacIntyre, som er både en av de største moralfilosofene og filosofene siste 100 år, har en tankevekkende forelesning han kaller “Catholic Instead of What”. Kort oppsummert handler den om at vi ikke bare identifiserer oss med en slags felles filosofi vi deler med andre, men vi tilhører den heller-enn diverse konkurrerende alternativ. I kontrast til andre samtidige forståelser.

Når vi gir vår lojalitet til en virkelighetsoppfatning, avviser vi samtidig andre virkelighetsoppfatninger. Hvis noen kaller seg en muslim, og tror Jesus bare var en profet, eller en materialistisk ateist, og tror at alt i virkeligheten består av kvantifiserbar materie, har de samtidig avvist at Jesus kan ha vært Gud selv, inkarnert som menneske.

Les også:
Gud og menneske i en person

Jeg selv er en kristen heller-enn f.eks. en naturalistisk ateist. Det gjør at jeg identifiserer meg med visse doktriner og oppfatninger om virkeligheten, som får meg til å tenke og forstå på andre måter, heller-enn de naturalistiske doktriner og oppfatninger, som jeg avviser, ville fått meg til å gjøre. Jeg forstår meg selv som en del av et skaperverk, snarere enn et meningsløst, absurd brute fact-univers, og jeg mener at mennesket peker mot noe større enn seg selv, i tillegg til å være det foreløpige produktet av en langvarig utviklingsprosess. Jeg er dessuten overbevist om at teisme, og særlig kristen teisme, er mer rasjonelt, og forklarer både virkelighet og det menneskelige opplevelsesspekteret med større presisjon og dybde heller-enn det naturalistisk ateisme i prinsippet kan gjøre.

Denne bakgrunnen vi har, gir i neste omgang opphav til narrativer som vi plasserer vårt eget liv i.

Så Paulus ble kalt en kristen heller-enn en jøde eller en gresk pagan. Augustin var katolsk heller-enn en manikeer. Pascal var katolsk heller-enn en skeptiker eller kartestianer. Maritain var katolsk heller-enn en materialist eller en etterfølger av Bergson.

Se hele forelesningen til MacIntyre for mer om dette:

Jeg anbefaler dessuten sterkt forelesningen hans om å være en filosof i en sekulær kultur, som toucher på mange av de samme poengene.

Scientisme – en filosofi uten fundament

PS: En oppdatert versjon av denne teksten er inkludert i en annen tidsskrift-tekst fra juni 2017.

Jeg har lovet en utfyllende kritikk av filosofien scientisme lenge, og her er den, publisert i siste utgave av Filosofisk supplement med tema: Apologetikk. Altså trosforsvar.

Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er naturvitenskapelig kunnskap, eller selv at naturvitenskap er vår beste kilde til kunnskap. Følgelig må f.eks. all metafysikk som er verdt å vurdere, være den som allerede vi finner fra den vitenskapelige metoden.

Dette blir min lengste publiserte tekst til nå. Kan lastes ned som .pdf under. Totalt 11 sider og 4069 ord utenom referanseliste. Hvis det skulle skje problemer under nedlasting, er det bare å ta kontakt gjennom mailadressen på venstre side. Etter nedlasting, er det bare å kjøpe med seg en ølpølse på tilbud fra Rema, sprette en blåbærsmoothie og benke seg til på hedersplassen i sofakroken.

PDF_Logo

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg anbefaler dessuten å skaffe deg hele utgaven om apologetikk. En innholdsliste finner du her.

Skulle du i tillegg være priviligert nok til å bo i Oslo og ha fredagskvelden ledig, er det mulig å stikke innom slippfest med foredrag av Bjørn Are Davidsen om “apologetikk for allmenne sannheter”. Link her.

Filosofisk_supplement_Omslag_3_2014-page1

Noen sitater fra teksten min:

«Men hva er det store problemet med scientisme? Min påstand er at det er en av de mest inkoherente og dogmatiske filosofiene som eksisterer, hvor de vanligste argumentene i filosofiens favør svikter, men som derimot står ovenfor kritiske motargumenter. Å underlegge alle spørsmål en kritisk vitenskapelig utprøving gir vann i munn og tiltrekker seg nok av selverklærte skeptikere, men ender paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke.»

«Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell sannhet.»

«Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskapen henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva som sannsynligvis blir ansett av proponentene som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har overhodet ingen styrke.»

«Hvis ikke et fundament for mening, struktur og universets forståelighet fantes som et objektivt faktum ved skaperverket fra før av, kunne vi ikke avledet selv fiktive eller pragmatiske utgaver av disse, uansett hvor mye håndveiving og omveier vi forsøker å legge inn.»

«Å svare med at [naturlover] representerer en regelmessighet eller en beskrivelse av et mønster i naturen, er åpenbart ikke en forklaring, men en omformulering av spørsmålet med bruk av andre ord.»

«Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper.»

«Selv om scientisten raskt vil si at scientisme er ekvivalent med vitenskap, er et angrep på scientisme ikke et angrep på vitenskap. Det er et forsvar for vitenskap, og en avvisning av en tillagt filosofi. Sagt på en annen måte: det er et angrep på moderne overtro.»

Fra kritikk til renessanse

(publisert i Vårt Land 06.08.13)

Nyateismen har avslørt seg som intellektuelt uholdbar. Dawkins og kompani ender opp med å skyggebokse mot fiktive motstandere, i noe som grenser til en eneste sekterisk high five-klubb. Nå, hvordan kan vi bruke dette til noe godt?

Den nye bevegelsen, betegnet som “nyateismen” av Wired Magazine i 2006, dukket opp i kjølvannet av 9/11 og økende religionskritikk. Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett representerte etter sigende det største innen popateisme siden Bertrand Russell, og ble utnevnt til de fire apokalyptiske ryttere som skulle fri fremtidens samfunn fra det irrasjonelle og manipulerende fenomenet kalt religion. I fire bøker på New York Times’ bestselgerliste ble nyanser, mangfold og kompleksitet skiftet ut med overforenklinger og karikaturer.

“The God Delusion makes me embarrased to be an atheist”
– Michael Ruse, ateistisk filosof

Ikke overraskende er nyateismens største kritikere å finne blant ateister selv. Det er vanskelig å se figurer som evolusjonsbiologen Dawkins plaske uti ukjente filosofiske farvann uten at mye skurrer. Når Dawkins i tillegg fremstiller det som en dyd ikke å sette seg inn i hva motparten egentlig mener, ender nyateister gjerne opp med å bygge opp under hverandres myter, uten eksterne innspill. På samme tid er det en merkelig mangel på kritisk refleksjon over ubegrunnede premisser i deres egne ortodokse materialistiske verdensbilder, som filosof Thomas Nagel sier at folk “vil finne latterlig om en generasjon eller to”. Utfordringer som at mennesker har en overraskende rasjonell sans, mind-body, opphav til objektiv moral, verdens lovmessighet, universiell realisme, en åpenbar målrettethet i universet, osv.

Et av nyateismens fremste våpen er å få tilbake den gamle krigen mellom tro og vitenskap som ble avblåst av de fleste vitenskapshistorikere for over 50 år siden. Sannheten er vel snarere at kristendommen har vært avgjørende for fremveksten av moderne vitenskap, i henhold til personer som Jürgen Habermas og Loren Eiseley. Et annet er dogmet om at kristen tro bygger på “blind tro i fravær av bevis, og til og med i strid med bevis”. Kristendommens historie har aldri manglet rasjonelle tilnærminger, logiske resonnementer og tillit til troverdige vitnesbyrd.

Det sies at en av marxismens strategier var å sende nye rekrutter rett ut av døra og ut på gatene for diskusjon. Naturligvis ville de bli overkjørt, men med høy motivasjon for å tilegne seg kunnskap for neste debatt. Uten sammenligning forøvrig, er kristendommens største vekstperioder kjennetegnet av tung kritikk. I dag opplever religion og kristendom en vekst uten sidestykke i verdenshistorien på global basis. En nylig undersøkelse utført av Centre for the Study of Global Christianity viser at antall religiøse i verden har steget fra under 82% i 1970 til 88% i 2010, med prosjektert vekst til nesten 90% i 2020, hvor kristendom utgjør over en tredjedel. Dette er mye takket være veksten til det globale sør og kommunismens fall. Likevel representerer deler av Vesten unntaket.

Bakgrunnen for det må sees i lys av at de aller største filosofene i første halvdel av forrige århundre var ateister. Særlig takket være at Alfred Ayer’s bok fra 1936 stadfestet den såkalte verifikasjonismen, også kalt logisk positivisme. Tanken var at bare påstander som var empirisk bevisbare, gjerne ved hjelp av vitenskapelig metode, var meningsfulle å diskutere. Gud falt utenfor denne kategorien. Verifikasjonismen avslørte seg som logisk selvmotsigende omkring 1960 og måtte forkastes, fordi den ikke selv lot seg verifisere. Ayer kunne ikke stå inne for sine tidligere ideer, og man måtte godta at flere verktøy kunne brukes for å tilegne seg kunnskap. Resultatet var en oppblomstring av kristen filosofi.

Kanskje kan angrepet fra nyateismen også riste liv i unge, kloke troende som endelig må stå til ansvar for håpet som er blitt gitt dem. Seminarer om f.eks. tro og vitenskap tiltrekker mange mennesker på festival om dagen, og selv på konfirmantleirer er slik undervisning i stand til å bryte ned mange fordommer. Trosforsvar kan skape et fundament for at evangeliet i større grad kan utspille sitt fulle potensial hos nye og gamle tilhørere.

Når vi innser at vi står på skuldrene til kjemper, fra tenkere som Platon, Aristoteles og Aquinas til mange av dagens skarpeste hjerner, ser vi at vi kan legge til rette det intellektuelle klimaet som gjør at neste generasjon i Vesten igjen kan oppleve (en rasjonelt begrunnet) kristen tro som det mest forsvarlige og tiltrekkende alternativet i valg av livssyn.

God filosofi som tilsvar på dårlig filosofi. Fra kritikk… til renessanse.