Tag Archives: bevissthet

Feilslått kritikk av hverdagspsykologi

Hverdagspsykologi (en: common sense psychology; folk psychology) er ikke en egen teori vi kan akseptere eller avfeie. Det er uunngåelige data som enhver teori om menneskesinnet må ta høyde for.

(Denne teksten er hentet fra en tidligere A-oppgave i bevissthetsfilosofi. Kanskje temaet er interessant for noen her?)

1.    Hva er hverdagspsykologi?

Barbara von Eckardt beskriver den forståelsen folk har hatt av hverdagspsykologi inntil nylig, er at det er et konseptuelt rammeverk som blir brukt av normalt sosialiserte mennesker til å forstå, forklare og forutsi deres egen og andres atferd og mentale liv (Von Eckardt 1995). Begrepet hverdagspsykologi (heretter: HP) vokste frem i litteraturen på 60- og 70-tallet, men ofte med et nedlatende preg, som en motsetning til vitenskapelig kunnskap. Det forsøkes gjerne å trekke en parallell til «hverdagsfysikk», «hverdagsbiologi» eller «hverdagskjemi», for å beskrive hvordan folk flest har trospåstander om fysikk og kjemi som viser seg til å ikke gjengi virkeligheten helt presist ved en mer grundig vitenskapelig utforskning.

HP fremstilles således som en kvasi-vitenskapelig teori. Mange vil hevde at HP ved første øyekast absolutt har visse likhetstrekk med vitenskapelige teorier. HP har allerede en kompleks ontologi, med ikke bare ønsker og overbevisninger, men også håp, frykt, erfaringer, emosjoner og sanseinntrykk. Den postulerer dessuten at det eksisterer visse kvasi-lovmessigheter, som kan omsette et ønske om mat til aktiviteten av å lage og spise mat, eller en overbevisning om påtrengende fare, til at en person kan finne på å flykte fra et åsted. En slik «teori» er definitivt en slik teori som. holdes hverdagslig av folk flest, og kalles derfor folkepsykologi eller hverdagspsykologi (Feser 2005: 66).

Problemet, mener von Eckardt, at vi ikke trenger å gå for langt i å implisere at hverdagspsykologi har status som en egen teori, og foreslår derfor en mer nøytral versjon. Den tar utgangspunkt i at mennesker er sosiale og refleksive vesener. Ved å bruke et sett av kognitive prosesser, lærer mennesket å håndtere den sosiale verdenen. Mennesket speiler refleksivt andres atferd ut fra antakelser hentet fra opplevelser fra deres egen psykologiske aktivitet (Von Eckardt 1995).

Hvorvidt menneskets dagligdagse opplevde mentale egenskaper har noen faktisk kausal kraft i den naturlige verdenen, henger tett sammen om hvorvidt grunner kan fungere som årsaker. Om vi har en identitetsteori som identifiserer det mentale med det fysiske, hvor hele mitt mentale liv er den eksakt samme tingen som et sett av nervefyringer i hjernen min, kan vi ha håp om å underlegge menneskelig aktivitet til de harde naturvitenskapene, men det er vanskelig å se hvordan man kan beholde den kausale selvstendigheten av menneskets psykologi, som ikke allerede er underlagt normalt fungerende fysisk lovmessighet.

2.    Kausalt effektive grunner hos Davidson

Dette er et tema som Donald Davidson startet på i sin 1970-klassiker Mental Events, og diskuterer videre i sin artikkel Psychology as Philosophy. For at mine grunner skal fungere som årsak til min atferd, må det i en reell forstand eksistere en måte for det mentale å være en årsak for andre mentale og fysiske årsakskjeder. Når vi omtaler oss selv som aktører, tenker vi intuitivt at dette har med vår evne til å utføre intensjonelle aktiviteter i henhold til visse teleologiske grunner. Grunnene er teleologiske fordi de representerer distinkte mål vi handler for å oppnå. Jeg smurte meg en brødskive for å stilne sulten, satte på vannkokeren for å lage meg en kopp te, satte meg i bilen for å dra på treningssenter, trener for å oppnå bedre helse, eller jeg skiftet jobb for å oppleve en mer meningsfylt hverdag i et bedre arbeidsmiljø. Disse grunnene vi har for å handle slik vi gjør, fungerer som årsaker for handlingene våre. Dette er hva hverdagspsykologien forteller folk flest. At de oppfører seg på en gitt måte, fordi de har et sett med grunner.

De trenger naturligvis ikke å være den totale og utfyllende årsaken for hele handlingsforløpet. En fullstendig forklaring for hvorfor jeg satte på vannkokeren, inkluderer beskrivelser av mine trospåstander om at det å trykke på knappen ville føre til at vannet ble kokt, kontraksjon av muskelcellene mine, ingeniørkunsten av vannkokeren, hastigheten på bevegelsen av vannmolekylene i vannet, osv. Men mitt mål om å lage meg en kopp te, må altså ha vært grunnen til at denne årsakskjeden startet i utgangspunktet. Som slike aktører, utelukker vi en identitetsteori hvor det er fysiske prosesser utenfor vår kontroll som står for alle våre tanker og intensjonelle aktiviteter, og heller ikke at tankene og intensjonelle aktiviteter oppstår spontant, uten grunn.

Mental kausalitet er forutsetningen for alt vi kjenner til og gjør. Persepsjon forutsetter kausalitet av mentale hendelser. Det å eksempelvis se et tre, involverer at treet foran oss fungerer som årsak for vår visuelle opplevelse. Å sette opp vitenskapelige eksperimenter, krever at vi har evne til å overveie, designe, gripe inn i naturens ordinære forløp og observere utfallet.  Kunnskap krever en mental-til-mental kausalitet, i det vi utfører logiske resonnementer eller deduserer ny kunnskap fra eksisterende kunnskap. Kommunikasjon krever tilsynelatende en mental-til-fysisk-til-mental kausalitet, i det vi fører kunnskap i pennen i en bok, eller aktiverer stemmebåndene for å formidle et budskap til andre (Kim 2011).

Så dersom vi ikke har noen form for mental kausalitet, virker følgene til å være langt mer drastiske enn de fleste av oss klarer å ta inn over oss. Da kan vi vinke farvel til all rasjonalitet, kunnskap, vitenskap og mellommenneskelig kommunikasjon. Da kan vi gi opp å diskutere hvorvidt vi har evne til mental kausalitet eller ikke, eller designe vitenskapelige eksperimenter eller tankeeksperimenter for å finne det ut, fordi våre tanker har uansett ingen påvirkningskraft på den virkelige verdenen. For Jerry Fodor er dette mildt sagt av ytterste viktighet:

“I’m not really convinced that it matters very much whether the mental is physical; still less that it matters very much whether we can prove that it is. Whereas, if it isn’t literally true that my wanting is causally responsible for my reaching, and my itching is causally responsible for my scratching and my believing is causally responsible for my saying…, if none of that is literally true, then practically everything I believe about anything is false and it’s the end of the world.” (Fodor 1989: 156).

3.    Davidsons anomale monisme

Donald Davidson ser seg derfor nødt til å redde mentale ved å foreslå en nomologisk ikke-reduserbarhet av menneskets psykologiske egenskaper til fysiske egenskaper. Et ønske eller en overbevisning kan forklare en handling, men ikke med nødvendighet. En mann kan ha gode grunner til å ta livet av sin far, og gjøre det, men hvor grunnene for å gjøre det ikke er grunnene til at det skjer, som i historien om Ødipus. Så om vi innlemmer ønsker og overbevisninger i forklaringen av en gitt handlingsrekke, sier vi ikke bare at en aktør hadde grunner, i form av et gitt ønske eller overbevisning, men vi hevder at disse var kausalt effektive i å skape handlingsrekken. Det at en aktør handlergrunner innebærer altså to ideer: En om årsak og en om rasjonalitet. En grunn er en rasjonell årsak. Denne rasjonelle årsaken kan identifisere beste vei til å respondere til f.eks. en opplevelse av sult, som kan være å ta turen innom for å kjøpe en baconpølse i nærmeste Narvesen (Davidson 1974).

Davidson tar utgangspunkt i vår hverdagslige oppfatning om at i det minste noen mentale hendelser samhandler med fysiske hendelser. Davidson argumenterer mot en type-type sinn-hjerne identitetsteori, og unngår derfor den første fellen av at beskrivelser av sinnet kollapser inn i beskrivelsen av hjernen.

I følge Davidson må alle hendelser med en kausal forbindelse, falle under en form for streng lovmessighet. Så om det mentale og det fysiske er ulike ting, må det eksistere visse psykofysiske lover som beskriver hvordan disse samhandler. Han bruker deretter prinsippet om anomaliteten av det mentale til å vise at det ikke kan eksistere noen slik streng lovmessighet som kobler mentale fenomen til fysiske fenomen.

Derfor mener Davidson at en type-type identitet ikke kan være mulig, fordi noe slikt ville forutsatt at det i det minste i prinsippet var mulig å korreleres samsvare mentale hendelser med fysiske hendelser på en lovmessig måte. Men det mentale fungerer ikke slik. Vår tolkning av andre menneskers lingvistiske oppførsel, krever alltid at vi tilskriver dem rasjonalitet med et visst sett av trospåstander, ønsker, intensjoner, osv. Men denne tolkningen er alltid åpen for revisjon, etter hvert som vi lærer mer. Sinn, språk og oppførsel er så sammenvevd at vi ikke kan forstå den ene uten de andre. Det er helt umulig at vi kan forstå hva som foregår i en persons sinn uten å først gjøre disse antakelsene. Vi vil aldri kunne lese av en persons tanker ut fra en grundig introspeksjon av vedkommende sin hjerne. Dette samsvarer ikke med noe vi kjenner til fra de andre fysiske vitenskapene.

Så om det mentale skal ha kausal kraft, må denne lovmessigheten derfor ikke være en psykofysisk lov, men en fysisk lov, og ikke en som beskrives gjennom mentale konsepter. Og hvis en mental hendelse faller under en fysisk lov, må denne hendelsen ha en fysisk beskrivelse, og derfor være en fysisk hendelse. Så mentale hendelser er fysiske hendelser, men av en spesiell form som ikke er en type-type identitet, men en type-token (Davidson 1970).

På denne måten presenterer Davidson trolig det beste forsvaret til dags dato for å redde en plass til helt ordinære hverdagspsykologiske konsepter innen en monistisk virkelighetsforståelse.

4.    Churchlands avvisning av hverdagspsykologi

Paul Churchland har mindre tro på Davidsons prosjekt, og er blant de mest kjente filosofene som avskriver gyldigheten av HP. Han beskriver HP som det førvitenskapelige konseptuelle rammeverket som menneskeheten har tatt for gitt i alle år. Det er hvordan normalt sosialiserte mennesker trår frem for å forstå, forutsi, forklare og manipulere oppførselen til andre mennesker og høyerestående dyr. Dette rammeverket inkluderer slike konsepter som folk flest tar for gitt, slik som ønsker, begjær, tro, smerte, nytelse, kjærlighet, hat, glede, frykt, mistanke, hukommelse, gjenkjennelse, sinne, sympati, intensjon, og så videre.

Ved å kalle HP for førvitenskapelig, hinter Churchland allerede på to kritiske momenter: Nemlig at HP skal vurderes på lik linje med andre empiriske teorier, og at denne teorien ikke er oppdatert på kunnskap oppdatert på vitenskapelig fremgang. Churchland viser til Wilfrid Sellars som opphavet til begrepet i sin klassiker fra 1956, Empiricism and the Philosophy of Mind. Her postulerer hovedpersonen Jones eksistensen av tanker som teoretiske konsepter, og Churchland leser ham derfor for å utvikle en teori.

Churchland hevder derimot at HP feiler på tre områder. Først og fremst, er HP radikalt utilstrekkelig i å gjøre rede for et bredt utvalg sentrale psykologiske fenomen: mental sykdom, søvn, kreativitet, minne, intelligensforskjeller, ulike former for læring, og mange flere. Den andre grunnen, er at HP ikke har gjort noen fremskritt på bortimot 2.500 år. De antikke grekerne forholdt seg stort sett til det samme rammeverket. Den har derimot stadig tapt territorium, hvor intensjonelle forklaringer er blitt fjernet fra den naturlige ordenen, med sluttårsaker, himmellegemer, guder, undersøkelse av sykdommer, og så videre.

Til sist, virker ikke HP til å være mulig å syntetisere med andre fagfelter som har vokst frem over tid, fra fysiske, kjemiske, biologiske, psykologiske og komputasjonelle vitenskaper. Churchland mener at den sentrale målestokken for troverdigheten av en teori må vurderes ut fra koherens med andre vitenskaper. Siden HP opererer stort sett isolert fra disse, må den avvises, og erstattes med en nevropsykologisk teori som er i stand til å bedre gjøre rede for alt ovenfor (Churchland 1995).

5.    Davidsons anomale monisme som epifenomenalisme

Churchland kan ha rett, og det er uklart hvorvidt Davidson egentlig lykkes i sin anomale nomisme å bevare viktige aspekt av HP. Jaegwon Kim viser til at Davidson trolig bare opp i en form for epifenomenalisme av mentale egenskaper. En ting er at individuelle mentale hendelser qua fysiske hendelser i Davidsons forklaring kan forårsake andre, men om ikke mentale egenskaper tillates en selvstendig plass, virker vi til å være like langt. Dersom mentalitet skal være i stand til å gjøre noe kausalt effektivt arbeid, må det være slik at det å ha en mental egenskap fremfor en annen, eller ingen egenskap, må spille en kausal rolle. Min mentale egenskap av å kjenne en tørst etter vann, må representere en grunn som kan spille en kausal rolle i at jeg siden fyller meg et glass med vann (Kim 2011).

Men i Davidsons teori, spiller det ingen forskjell i universets kausale forløp om alle mentale egenskaper var fjernet. Vi som personlige aktører er fremdeles hensatt uten reell påvirkningsevne på en fysisk årsaksrekke som går sin vante gang uavhengig av oss. Så Davidsons argument hinter til at om grunner skal være årsaker, forutsetter det at mentale hendelser unnslipper en streng psykofysisk lovmessighet, hvor prosessene som ledet meg til å skrive denne teksten er noe mer enn strengt lovstyrt elektrokjemisk aktivitet, men Donaldson virker likevel å feile i å presentere et alternativ som bevarer den kausale integriteten av personlige aktører. Derfor virker det til at vi enten må revidere premisset om at en streng lovmessighet er nødvendig, finne andre alternativ for hvordan vi kan bevare hverdagspsykologiske konsepter med en kausal rolle, eller forlate HP.

6.    Hvordan mestre hverdagspsykologi?

Mange hevder at selv om det virker til å være problemer, finnes det ingen mulighet til å forlate hverdagspsykologien. Jerry Fodor, i presentasjonen av sin figurative (EN: representational) teori om menneskesinnet, hevder at det ikke eksisterer noen alternativ til HP om vi skal ha noen mulighet til å gjøre rede for atferd og rasjonalitet. I artikkelen The Persistence of Attitudes, beskriver Fodor hvordan holdninger har tre kjennetegn:

  1. De har semantisk innhold
  2. De har kausal påvirkningskraft
  3. De er generaliserbare

Med utgangspunkt i det, leverer han tre argumenter for hvorfor HP likevel er en god teori, som burde aksepteres som en spesialisert vitenskap på linje med andre. Først viser han til at HP er en presis måte å forutsi atferd på, selv om den ikke er ufeilbarlig, HP aksepteres som gitt av mennesker i deres daglige liv, og de fleste av oss anvender den med konsistente resultater, slik vi vil forvente med andre spesielle vitenskaper. Deretter viser Fodor til at HP har dybde, i forstand av ved å benytte hverdagspsykologiske konsepter til å beskrive en persons holdninger, og ved å prosessere disse holdningene, vil vi ofte forandre våre egne holdninger, og derfor atferden vår. Dette beskriver Fodor som en kvasi-deduktiv form for resonnement som utvikler nåværende holdninger til fremtidige holdninger og kanskje endret atferd.

Fodor avslutter med å utdype hvorfor vi egentlig ikke har noe alternativ til HP, siden vi da ikke vil ha noen vitenskap til å kunne generalisere menneskelig atferd ved bruk av kontrafaktualitet. Om vi skal forstå hvordan en holdning kan resultere i en handling, må vi benytte hverdagspsykologiske konsepter. Alternativet er at holdning og handling må separeres og brytes ned i en form som kanskje kan utforskes gjennom kjemi og fysikk, men er utilgjengelig for enhver psykologisk utforskning. (Fodor 1973)

Steven Stich på sin side, er skeptisk til dette. Han hevder at når grunner er årsaker til handlinger, og at når vi påstår å utføre en handling fordi vi hadde grunner til det, kan ikke ordet «fordi» forstås på en bokstavelig måte, i forstand av at grunnene var en direkte årsak til handlingen. Stich mener å vise dette ved å innføre et begrep han kaller psykologisk autonomi, som er uforenelig med det hverdagspsykologiske forsøket på å tilskrive disse grunnene noen forklaringsstyrke til en handling. Stich beskriver et scenario hvor man gjenskaper et menneske atom for atom, og endt opp med nøyaktig samme mentale egenskaper. Her vil egenskaper som hukommelse, læring eller syn betraktes som hybride egenskaper, siden de ikke bare krever en psykologisk basis, men også en form for sannhetsverdi. Men om det første mennesket var på tur til Paris sist uke, vil ikke det gjenskapte mennesket ha vært det, men begge vil huske at de har vært i Paris. Stich konkluderer derav med at disse hybride egenskapene ikke spiller noen kausal rolle.

Så om jeg hevder at jeg tok et fly til Paris fordi jeg ville oppleve hovedstaden i Frankrike og var overbevist om at det var Paris, har ikke ordet «fordi» noen effektiv kausal rolle i påstanden min, og kan følgelig ikke forstås bokstavelig. Stich mener derfor at overbevisning, ønsker, grunner og andre intensjonelle psykologiske tilstander må gå samme vei som flogiston i å bli erstattet av mer presise vitenskapelige forklaringer (Stich 1978).

7.    Simuleringsteori som alternativ til hverdagspsykologi?

«Simuleringsteori» tar utgangspunkt i at vi kan forklare og forutsi atferden til andre aktører ved å projisere oss selv på dem, og modellere deres mentale aktivitet ut fra vår egen. Simuleringsteori holder til at hverdagspsykologi ikke handler om å holde til en teori man kan utsette for lover og generaliseringer, men at man «simulerer» andres psykologi.

Dersom simuleringsteorien er riktig, kan det bety litt ulike ting. Dersom man betrakter aktiviteten av simulering som en av prosessene involvert i å tilskrive andre visse mentale tilstander, og om man gjenkjenner at begge prosessene er avhengige av et konseptuelt rammeverk av mentale tilstander, og hvordan de fører til en form for atferd, er åpenbart simuleringsteorien kompatibel med HP. Om eneste kriteriet er at simuleringsteori er sann, kan vi fint anse HP som en god teori om rasjonalitet. Om derimot simuleringen er ment å erstatte denne tilskrivingen av mentale tilstander til andre, og er den egentlige måten vi forklarer atferd på, er HP ikke en gyldig teori om rasjonalitet.

I det store og hele tenker jeg, at det uansett gir liten mening å prate om hverdagspsykologi som en faktisk teori, snarere enn beskrivelse av data som enhver teori må forholde seg til. John Searle kaller forsøket på å fremstille hverdagspsykologi som en selvstendig teori, for gi-det-et-navn-manøveren, hvor man forsøker å legitimere at man kan forkaste noe som er en nødvendig forutsetning for å vi skal være lærende aktører i utgangspunktet (Searle 1992). Som jeg hintet til i kapittel 2, mener jeg en form for effektiv mental kausalitet er en nødvendig forutsetning for enhver teori om rasjonalitet. Når Churchland et al. eliminerer hverdagspsykologiske konsepter, frarøver de samtidig seg selv fra muligheten til å presentere en teori, siden aktiviteten av å presentere en teori forutsetter en rekke intensjonelle aktiviteter, fra å ha visse tanker om ulike universelle konsepter og individer, til å arrangere disse i henhold til visse logiske regler, og havne på en konklusjon om hvordan virkeligheten er skrudd sammen. Eliminitavister forsøker å revurdere vår forståelse av menneskenaturen, lære mer fra vitenskapene og sette det i system, og overbevise oss om teoriens sannhet. Men om Churchland har rett, er ingen av disse aktivitetene mulig. Om man deretter forsøker å forsvare seg mot disse innvendingene til teorien, virker det ikke til å eksistere noen måte å gjøre det på, uten å fortsette å forutsette mentale størrelser man har forsøkt eliminert. Som Fodor skriver virker selv ord til å være ikke-reduserbart psykologisk. Men hverdagspsykologiske beskrivelser virker til å være input vi ikke kommer utenom i den videre diskusjonen om hvordan vi skal forstå menneskesinnet og dens funksjoner. 

Referanser

Davidson, Donald. 1970. Mental Events. I L. Foster & J.W. Swanson (red) Experience and Theory. Amherst.

Davidson, Donald. 1974. Philosophy as Psychology. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Feser, Edward. 2005. Philosophy of Mind. Oneworld Publications: Oxford.

Fodor, Jerry. 1973. The Persistence of the Attitudes. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Fodor, Jerry. 1989. Making Mind Matter More. Philosophical Topics. 1:59-79

Churchland, Paul M. 1995. Folk Psychology (2). I S. Guttenplan (red) Blackwell Companion of the Philosophy of Mind. Blackwell Publishers: Oxford.

Kim, Jaegwon. 2011. Philosophy of Mind, 3rd edition. Westview Press: Colorado.

Searle, John. 1992. The Rediscovery of Mind. The MIT Press: Cambridge, MA.

Sellars. Wilfrid. 1956. Empiricism and the Philosophy of Mind. I Minnesota Studies in the Philosophy of Science. Vol 1. University of Minnesota Press: Minneapolis.

Stephen P. Stich. 1978. Autonomous Psychology and the Belief-Desire Thesis. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Von Eckardt, Barbara. 1995. Folk Psychology (1). I S. Guttenplan (red) Blackwell Companion of the Philosophy of Mind. Blackwell Publishers: Oxford.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Et kræsjkurs i moderne bevissthetsfilosofi

Talene fra Veritaskonferansen 2016 er ute her nå. Der bidro jeg med to seminarer – et kort og et langt.

Først ut er kortseminaret, som er en sprint om bevissthetsfilosofi, også kalt sinnsfilosofi.

Hva handler bevissthetsfilosofi om? Kan sinnet vårt reduseres til kjemiske prosesser? Hvordan kan fysisk materie gi opphav til det mentale? Kan være mentale prosesser forårsake fysiske effekter, eller er disse uavhengige? Hva da med fri vilje? Dette er noen av spørsmålene som dukker opp i dette fagfeltet.

Seminaret her er ikke ment å konkludere med noe som helst, men bare gi en rask innføring til feltet og en skisse over de mest populære posisjonene der ute.

Les mer om bevissthetsfilosofi på denne taggen.

Trekk pusten dypt, trykk play, og forsøk å henge med. :)

PS: Jeg har nå opprettet en egen fane øverst, hvor jeg har samlet alle siste foredrag som har vært tatt opp på lyd/video.

Din tanke er fri – fri fra materie

(Publisert i Vårt Land 06.11.13)

Det var en tid hvor folk tvilte på om Gud eksisterte. Nå tviler de, ironisk nok, på om de selv eksisterer.

For kan det finnes noe som kan kalles for en sjel eller en selvstyrende «person», midt blant alle nerveceller, tilhørende molekyler og kjemiske koblinger? Er vi bare animerte, godtroende marionetter i en verden styrt av fastbestemte naturlover?

Bjørn Vassnes skriver 9. oktober i Aftenposten om en gradvis redusering av mennesket, takket være «vitenskap». Dette kan virke som en naturlig slutning dersom man ser på utviklingen de siste århundrene. Vi lærer stadig mer om hvordan mennesket fungerer, og kan putte det inn i detaljerte modeller.brain-machine-interface

For hvis virkeligheten består utelukkende av styrt fysisk materie og energi, må vel alt i prinsippet kunne forklares som rene lovmessigheter innen fysikk, kjemi og biologi? Med rent fysiske forklaringer, kan det ikke være tanker om noe, siden fysikk ikke har slike egenskaper, men kun er spinnende kvantepartikler.

Din frie vilje, dine ønsker, gleder, sorger og tanker om ting må være illusjoner, hvis alt utelukkende er fysisk determinert av nevroner i hjernen din som skyter rundt i faste mønstre. Hadde jeg visst plasseringen av alle atomer i kroppen din, inkludert alle lovene som virket inn mot dem, kunne jeg i prinsippet forutsett alle dine tanker og valg frem til den dagen du dør, i god ånd etter velkjente Laplaces demon. Demonen som kunne forutsi universets forløp til evig tid. Kan man tro noe annet som en konsekvent, materialistisk ateist?

Vent litt. Hva om det er alt dette som er overtro?

Det er nemlig ingen grunn til å kjøpe den materielle historien. Hvis dette er hele historien, er det ingen grunn til å tro at den fysiske materien og de kjemiske forbindelsene som utgjør deg, på noen som helst måte er i stand til rasjonell tankegang og objektiv kunnskap om verden. Analogier fra sinnet vårt til moderne computere er populære, men i beste fall sterkt misvisende, og hjelper deg ikke langt på vei. Det moderne mennesket har skapt seg en merkelig forestilling om at man har forklart en ting, dersom man kan dele det opp i små nok deler, kvantifisere det og plassere det inn under matematiske modeller. Men kvantitative forklaringer erstatter på ingen måte kvalitative. En bok forklares ikke av papir og innbinding, like lite som Ibsen forklares av nevrovitenskap.

Den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet var avhengig av å prioritere nytte og definerte seg selv ut av enhver mulighet for å skape bilder av helhetlige sannheter. Menneskets mentalitet var en av tingene som snart skulle bli ofret på pragmatismens alter. Sir Francis Bacon, en av grunnleggerne av moderne vitenskapelig metode, var klar over hva han bortprioriterte, og lot derfor å ikke den nyttige naturvitenskapen overkjøre hele hans virkelighetsforståelse, ulikt enkelte moderne.

Filosofen William Stace beskrev i 1948 denne revolusjonen som den største i menneskehetens historie, men den hadde mistenkelig nok lite med vitenskap å gjøre, men et skifte i «ethos» eller holdning til vitenskapens rolle som å «forutsi og kontrollere naturen». En utelukkende filosofisk avgjørelse.

Nå er det ingenting galt med naturvitenskap, men problemet er når vi blir historieløse og tror at naturvitenskapens metodologiske naturalisme, på noen som helst måte erstatter vårt behov eller mulighet for å finne sannheter utover dette. Å overse dette forandrer ikke den objektive virkeligheten, noe mer enn at det å nekte og ta av meg mine røde linser, gjør alle ting røde.

Vassnes viser til Churchlands, et filosofpar som ganske ukritisk lar naturvitenskapen overstyre rasjonell filosofi i å forklare menneskesinnet på en reduksjonistisk måte. Optimalt sett skal alt erstattes med begreper om kjemikalsammensetninger og nervefyringer, også i vanlig dagligtale. Man kan se for seg romantikken blomstre når praten først får gå fritt om endorfiner, enkefaliner, dopamin og serotonin på sengekanten.

Churchlands, lik andre meningskollegaer, er forbløffende sneversynte i å tro at vitenskap krever deres konklusjoner. Ulikt hva Vassnes måtte tro, er ikke slik at reduksjonisme er upopulært fordi den er usmakelig, men fordi den er hinsides all fornuft.  Konklusjoner som er bisarre, og beviselig falske. Så kan vi heller la Vassnes’ forskrudde historieforståelse om kardinalene ligge til en annen gang.

For det er grunn til å tro at den tilfeldige, materialistiske historien nærmer seg slutten. Thomas Nagel, uttalt ateist og den kanskje mest anerkjente filosofen i USA, viser en rekke punkter hvor den ikke kan gi en forklaring, selv ikke i prinsippet. Dette inkluderer ting som bevissthet, vilje, intensjonalitet, hvordan liv oppsto fra død materie, og enda mer. Argumentene er mange, gode og har kommet fra flere hold i en lang årrekke.

Merk at de fleste av disse ikke bare er usannsynligheter, men logisk umulige. Det er derfor lite troverdig å svare med at naturvitenskapen antakeligvis vil finne frem til svaret, bare den får nok tid. Tvil er ikke alltid en dyd, men kan også være en unnskyldning for å henge fast i utdatert tankegods. Som Thomas Nagel sier, har vi ikke bedre grunnleggende verktøy for å finne sannhet i dag enn i Aristoteles dager. Kanskje hadde nettopp Aristoteles og etterfølgeren Thomas Aquinas det riktige svaret hele tiden?

Vitenskapsfilosofene Michel Bitbol og Bernard D’Espagnat går så langt som å si at filosofisk materialisme er falsifisert. For hva gjør man når en filosofi for å forstå naturen har møtt veggen? Man fortsetter ikke å stenge hodet i veggen, men forkaster filosofien, og lar det sjelelige, mangfoldige mennesket komme til sin rett igjen.

God naturvitenskap må løsrives fra uvitenskapelig, materialistisk kvasireligion og settes inn i kontekst av et større og mer helhetlig bilde, hvis den skal gå fremover i å beskrive objektive virkeligheter.

(Red: Denne kronikken er forsvart i større grad i dette innlegget)

Mindblowing og andre eventyr

Menneskesinnet er fantastisk spennende. Nettopp fordi det angår hver og en av oss, og alt vi lærer og opplever i denne verdenen. Samtidig er “Philosophy of Mind” kanskje det området hvor du vil møte forbløffende mange korttenkte påstander, gjerne under falsk påskudd av “vitenskapelighet” og “ærlighet”. Påstander som at menneskesinnet BARE ER kjemiske reaksjoner, nevroner, oppførsel, en computer, osv. Forsøk på mindblowing!

Mind-Blown

I forkant av en kommende aviskronikk (Red: Nå publisert her) på nettopp dette temaet (som forhåpentligvis vil få endel kritikk hvis folk er nok engasjert), så kan jeg jo allerede nå (Prophetic Style) forsvare og skrive litt bakgrunnsinformasjon om temaet, basert på den kjente amerikanske filosofen John Searle. Searle er mannen bak boka “The Rediscovery of the Mind”, den glitrende artikkelen “Is the Brain a Digital Computer” og det kjente “Chinese Room”-argumentet. Searle er en elegant, men knalltøff kritiker av alle former for å avvise eksistensen av menneskesinnet, sammenligne det med en computer, eller redusere det ned til forklaringer på nerve- og partikkel-nivå.

Kort sagt alle forsøk på å blindt la empirisk naturvitenskap overstyre rasjonell filosofi i forsøk på å beskrive mennesket. Denne irrasjonelle tenkemåten vil du møte mange steder, ubevisst og bevisst, så vær svært kritisk. En forbannelse i vår tid er nettopp at mye popvitenskap (og flere nyateister) ironisk nok har klart å fremstille denne tenkemåten som intellektuell. Folk som ønsker merkelappen på seg selv, sprer så om seg med scientistisk nonsens på kommentarfelter, forum og andre steder. Sjekk f.eks. intervju om kritisk tenkning fra K7 eller reaksjoner på Torkel Brekke sin siste artikkel i Aftenposten.

Eliminativ materialisme

La oss så se hva reduktiv/eliminativ materialisme er og hvordan Searle beskriver det. Vi har allerede behandlet temaet såvidt i første innlegg om Nagel og tildelt posisjonen en egen theme-song. (En veldig fengende en indeed).

“Dette argumentet er så dårlig, at det faktisk er flaut å måtte presentere det for dere. Men mange kjente filosofer har forsvart argumentet, så jeg må nesten fortelle dere om det.”
– John Searle, under forelesning på Berkeley University om sinnsfilosofi

Eliminativ materialisme, enkelt forklart, går ut på at siden vi har klart å bryte opp ting som farger, materie, væske, og soliditet i mindre fysiske deler, som fotoner, lysbølger, kvantepartikler og molekylbevegelser, så har vi “forklart” farger, materie og soliditet. Siden ting i mennesket som bevissthet, ønsker, frykter, håp, tanker, osv, ikke lar seg bryte ned i mindre fysiske bestanddeler, må derfor disse være en illusjon. Et slags biprodukt av nervefyringer og kjemiske reaksjoner.

Dette er naturligvis svært misvisende. Som selv Bertrand Russell vitner om, har vi IKKE forklart ting som farger, materie, kausalitet og gravitasjonskrefter, tross matematiske ligninger. Det ironiske er at vi faktisk fremdeles ikke aner hva de ER. Selv om væske svarer til molekylbevegelser, så er væsken fortsatt flytende. Selv om f.eks. farger svarer til lengden på lysbølger som treffer retina i øyet ditt, sier dette lite om den objektive virkeligheten av at f.eks. sofaen min faktisk ER rød. Teorier om Humes psykologiske forventninger til årsak/effekt eller hvordan materie virker mot hverandre, sier heller ingenting om hva kausalitet eller materie ER.

Posisjonens mest kjente forsvarere er Alex Rosenberg, ekteparet Churchlands (som jeg angriper i kronikken), og antakeligvis også nyateisten Daniel Dennett. Den mest sofistikerte versjon av argumentet går slik: våre allmenne påstander om hvordan sinnet fungerer, med ovebevisninger, tanker, ønsker, håp, osv, utgjør en slags primitiv teori; en “folkepsykologi”. Men som med andre primitive teorier, kan innholdet bare forsvares dersom teorien er sann. Siden Churchland et al. konkluderer med at teorien “folkepsykologi” er motbevist, som mange andre “folketeorier” gjennom historien, kan vi heller ikke tro på ting som bevissthet, frykt og tanker, men disse må være illusjoner.

Searle beskriver et parallelt argument innen fysikk, hvor vi måtte sagt at siden “folkebegrep” som fotballag, stasjonsvogn og tennisracketer ikke er reduserbart til et enkelt lag, bil eller racket, så eksisterer ikke fotballag, stasjonsvogner eller tennisracketer. Argumentet hviler på det åpenbart falske premisset om at for enhver empirisk (kunnskap vi får gjennom sansene) teori med tilhørende ordbruk, må denne svare til enheter kjent fra basic vitenskap.

I forlengelsen av det er det overhodet ingen grunn til å tro at folkepsykologi er motbevist på noen som helst måte. Nok en gang ønsker scientisten å definere seg til seier.

Andre materialister i denne tradisjonen argumenterer med at mentale fenomen egentlig ikke eksisterer, siden de ikke korresponderer til en bestemt hjernetilstand. En analyse av tilstanden til en persons hjerne, vil aldri fortelle oss nøyaktig hva slags mentale fenomen den opplever. Tidligere var argumentet at mentale fenomen ikke kunne eksistere siden man trodde de korresponderte med en bestemt hjernetilstand. Et tydelig vitne på hvor desperat materialisten er i å kvitte seg med mentale tilstander.

“I cannot believe that these guys are actually taken seriously and have articles published in Philosophical journals”,
– John Searle i forelesning

Kort sagt: tre fryktelige argumenter!

Et av Searles mest kjente argumenter mot at menneskesinnet fungerer som en computer, er at vi ikke bare er i stand til å lese syntaks, men også semantikk. Jeg er ikke bare programmert til å trykke “4” på tastaturet når jeg blir stilt det generiske spørsmålet “2+2=?”, men jeg kan faktisk også analysere hva jeg svarer på, hva tegnet “4” betyr, og om svaret er riktig. Litt overforenklet betyr det at vi ikke bare tenker ord og tegn, men vi er også i stand til å identifisere meninger eller sannhetsverdier bak dem. Ifølge Chinese Room-argumentet og som kritikk av Turingtesten, kan derfor en computer aldri sies å forstå kinesisk, på samme måte som et menneske faktisk kan forstå kinesisk.

I tillegg husker vi fra forrige post om Nagel, at også han bekrefter at alle forsøk på å fjerne menneskesinnet eller redusere det ned til fysiske forklaringer som oppførsel eller nerveaktivitet, er logisk selvmotsigende.

Filosofer som Churchland, Rosenberg og Dennett burde ikke få en misvisende status som “vitenskap”, men behandles med en solid klype salt. Dette er ikke vitenskap, men bare dårlig filosofi.

Mind cannot be blown away!

Nagel vs. røkla, del 2: En historie om det “overnaturlige” mennesket

Da fortsetter vi til andre del om Thomas Nagel (første del her), en eminent amerikansk filosof som i fjor forfattet perlen “Mind and Cosmos”. Disse to postene vil følges av mange poster med egne og andres refleksjoner om hvorfor jeg tror vi til slutt vil ende opp med Gud og et teleologisk (målrettet) univers som det mest rasjonelle (aka eneste) alternativet. PS: Gud er ikke her et vitenskapelig “hull” hvor vi fyller han inn (contrary to popular belief, har de største kristne tenkerne aldri drevet med God-of-the-gaps). Han er heller ikke en hypotese eller “sannsynlig forklaring”, men en klassisk Gud er her en helt nødvendig deduktiv konklusjon, gitt at rammeverket og resonnementet holder.

Reisen til Nagel viser et stort stykke ærlighet, integritet og evne til kritisk tanke som er sjelden å komme over i disse dager. Forrige post var mer et helhetlig sammendrag og innledning. Nagel, på samme måte som Rosenberg, er villig til å innse hvor bisarre implikasjonene av materialisme er, men i motsetning Rosenberg velger han heller å avvise det. Men helt konkret; hva er argumentene hans? Det må sies at Mind and Cosmos er en relativt kort sammenlegning (128 sider) over hans tidligere skriverier, hvor han utdyper det meste av dette i større detalj.

Kort oppsummert er Nagel sitt hovedargument følgende: Det er fire ting en standard materialistisk darwinistisk forklaring på mennesket mest sannsynlig ikke vil forklare, eller ikke i prinsippet kan forklare.Da Vinci

  1. Hvordan et livløst univers kunne utvikle liv på jorda med en slik ufattelig høy kompleksitet, i løpet av så “kort” tid.
  2. Utviklingen av et så utrolig mangfold av ekstremt komplekse livsformer fra de første livsformene, i løpet av så “kort” tid.
  3. Hvordan bevissthet oppsto fra rå materie.
  4. Eksistensen av objektiv rasjonalitet og verdi, i tillegg til at det eksisterer skapninger med en slik type kognitive fakulteter som er i stand til å fatte objektiv virkelighet og verdi, og som blir motivert av verdi. (My personal favorite)

Nagel kunne også supplert med ting som hvordan det i det hele tatt kan ha blitt skapt et univers ut av ingenting (uavhengig av om det er evig eller begrenset ut fra “The Everywhere Stretch” aka Big Bang). F.eks. noen punkter om den kosmiske fininnstillingen, hvor det finnes en mengde konstanter som er så <sett inn ufattelig forsterkende superlativ her> fininnstilte for at det i det hele skal kunne eksistere ting som stjerner, galakser, planeter, kretsløp, svigermødre, omskjæringsdebatter, osv. Disse konstantene virker også “designet” (de har ikke nødvendig eksistens, og alternativene blir derfor “sjanse” eller multivers, som selv må være fininnstilte), og er fininnstilte til en absurd liten sannsynlighetsgrad som bokstavelig talt er utenfor menneskets fatteevne. På sistnevnte er den unge, agnostiske kosmologen Luke Barnes en fantastisk kilde (ja, han feier naturligvis folk som Victor Stenger av banen). Robin Collins er for øvrig den kanskje mest kjente kilden til argumentet her, selv om jeg heller ville gått til Aquinas’ Fifth Way.

Nagel viser til hvordan den vitenskapelige revolusjonen var avhengig av en sterk begrensning helt fra starten. Nemlig å frata verden alle mentale stater, inkludert bevissthet, mening, hensikt og formål. De fysiske vitenskapene står igjen med deskriptive studier av de materielle elementene i universet, gjerne underlagt matematiske forklaringer, med kjente og ukjente lover som tilsynelatende påvirker deres oppførsel innenfor tid og rom.

Men muligheten for fysikk til å forklare alt (en såkalt “Theory of Everything”) er umulig av nettopp disse grunnene. Man vil aldri kunne komme inn i den subjektive førstepersonsopplevelsen som organismene selv har. Siden mentalitet er nettopp så viktig for å forklare utviklingen av levende organismer, fra encellede organismer, gjennom primitive dyr, til mennesker, må derfor den biologiske utviklingen inneholde mer enn rent fysiske prosesser. Nagel er dessuten tilhenger av Alvin Plantinga’s kjente evolusjonsargument mot naturalisme (EAAN), som kort går ut på at våre kognitive fakulteter ville vært fullstendig upålitelige dersom den materialistiske evolusjonære historien var hele forklaringen.

Det betyr at vitenskap, hvis den skal gå videre fremover i å forklare universet, må inkludere teorier om mentale fenomen, altså “mind”, og til syvende og sist alt vi lærer av kunnskap gjennom vår subjektive person, altså “kosmos”. (Mind AND Cosmos der altså. Litt samme sjarmen som når skuespilleren uttaler filmtittelen I LØPET AV filmen).

Nagel deler opp etablerte forklaringer slik. Vi kan…

  1. Forklare mentalitet ut fra egenskaper ved det fysiske, som mønstre for atferd eller neuronaktivitet.
  2. Nekte for at det mentale eksisterer, annet enn som en illusjon.
  3. Forklare det som en tilfeldighet eller en uforklart egenskap ved fysiske organismer.
  4. Tro at det har en forklaring, men ikke en som tilhører vitenskap, men teologi. Altså at menneskesinnet har blitt tilført den fysiske verden gjennom guddommelig inngripen.

Nagel avskriver de to første, med god grunn, som åpenbart selvmotsigende løsninger (selv om de har mange forsvarere). Man kan prøve lenge på å forklare at et eple EGENTLIG ER en appelsin, men før eller senere må du gi opp. Nr. 3 beskriver Nagel som fullstendig usannsynlig, men han godtar likevel ikke nr. 4, selv om han legger til at de fleste versjoner av teisme er kompitable med den vitenskapelige historien til nå. Årsakene til dette forklarer han med at man ikke burde gå utenfor universet for å se etter årsaker, og at han ikke VIL at teisme skal være sant.

Han sier selv at han foretrekker en naturalistisk, men ikke-materialistisk versjon (selv om jeg tror at han bare avviser en moderne misforstått Gud, mens han ville oppdaget at Gud fra klassisk teisme er akkurat det han er på utkikk etter). Nagel har ikke selv noen tydelige forslag til hvordan en slik løsning skal se ut (kanskje noe lignende neural monisme eller panpsykisme), men viser til at vitenskap må komme lenger enn sine nåværende kunstig innebygde begrensninger for å komme dit, som f.eks. gjennom en teleologisk (målrettet) forklaring på universet.

Men det finnes gode grunner til at vi burde foretrekke en klassisk teistisk forklaring på dette, fremfor en ateistisk, eller å måtte ty til en atskilt kartesisk dualisme, og at bevisene peker mot nettopp dette. Før nyateistene kaster seg over den siste setninga, mener jeg selvfølgelig inkludert de filosofiske bevisene, og ikke bare de empiriske (ingen får lov til å bevis-definere-seg-til-seier her). Det er jo tross alt virkeligheten vi har lyst til å lære om, og ikke blande inn dypt irrasjonell scientisme?

Følg med videre!

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.