Science gone wrong – når liv ikke eksisterer

Science gone wrong – Philosophy done poorly

Som langvarige lesere av denne bloggen vil ha fått med seg, er et tilbakevendende tema å peke på inkompetansen av scientisme og i forlengelsen av det – den store trusselen av å vie naturvitenskap til materialisme.

Til denne ukas Hall of Shame. Lawrence Krauss har tidligere fått en fast plass her, men hvorfor ikke se hva som foregår i respekterte-men-ikke-akkurat-helt-nøytrale-tidsskrifter som f.eks. Scientific American? Ferris Jabr forteller deg nemlig her om hvorfor liv ikke egentlig…wait for it…eksisterer!

Ultimate-No-Life-Test-2

Men mannen er da profesjonell? Hva er argumentet? Du er kanskje fristet til å tro at Jabr har en god begrunnelse? 

– Man skulle tro det, men nei.

Begrunnelsen går nemlig i denne gaten: Vi er likevel bare en sammensetning av atomer av ulik kompleksitet. Siden det ikke er noen skarp grense mellom kompleksiteten av atomene som utgjør liv, og ikke-liv, må vi konkludere med at konseptet om liv bare er en fiktiv illusjon, skapt av oss selv. Mens andre materialister (f.eks. emergentister) vil peke på at fenomen som liv oppstår på et høyere kompleksitetsnivå, mener Jabr at det ikke er noen grunn til å gjøre selv det.

Hvis du tror dette er en billig karikatur, kan du heller få den relevante delen direkte fra ham selv (eller lese hele stykket). Jabr skal ha honnør for sitt forsøk på å være konsekvent:

“Why is defining life so frustratingly difficult? Why have scientists and philosophers failed for centuries to find a specific physical property or set of properties that clearly separates the living from the inanimate? Because such a property does not exist. Life is a concept that we invented. On the most fundamental level, all matter that exists is an arrangement of atoms and their constituent particles. These arrangements fall onto an immense spectrum of complexity, from a single hydrogen atom to something as intricate as a brain. In trying to define life, we have drawn a line at an arbitrary level of complexity and declared that everything above that border is alive and everything below it is not. In truth, this division does not exist outside the mind. There is no threshold at which a collection of atoms suddenly becomes alive, no categorical distinction between the living and inanimate, no Frankensteinian spark. We have failed to define life because there was never anything to define in the first place.”

Kjenner du igjen argumentet? Ikke rart. Det er nemlig mistenkelig likt det samme argumentet som ble brukt for å forklare vekk menneskesinnet med mentalt liv, drømmer, tanker og bevissthet som illusjoner i et tidligere innlegg om mindblowing. Hvor man først har definerert virkeligheten til en mangelfull filosofisk posisjon som ikke har rom for slike fenomen, for siden å feie dem under teppet som illusjoner.

– Vel, de passa jo ikke inn, gjorde de vel? Det er jo mye lettere å bare feie et par problemer under teppet, enn å måtte rejustere hele ens filosofiske forståelse (eller innbille meg selv at jeg ikke driver med filosofi, men “vitenskap”)?

Nå, fører våre tilsynelatende problemer med å definere liv til en konklusjon hvor livet egentlig ikke eksisterer?

– Åpenbart ikke!

En mer sannsynlig forklaring, er at liv er noe mer enn en tilfeldig samling av atomer (ca. 10^28 atomer for å være nøyaktig). At et levende vesen er en reell ontologisk enhet. Selv om vi består av stjernestøv aka karbon, kan ikke delene i materien forstås uten helheten, som selv agnostiske Paul Davies gjentar til det kjedsommelige. Dette kvalitative.

Vitenskapelig metode sitt behov for å bryte ned, kvantifisere, og plassere ting inn i matematiske modeller tar ikke alltid høyde for dette, uten ekstra filosofisk input. Nok en grunn til at vi må ta avstand fra en snever virkelighetsforståelse, basert på slik scientisme (se nedenfor), og benytte flere verktøy for å få reell forståelse av virkeligheten omkring oss. At et fenomen ikke passer inn under en bestemt forståelse av et gitt verktøy, gir ikke rettighet til å feie hele fenomenet under teppet, verken med menneskesinn eller liv. Det blir en for billig utvei. Uansett, selv om liv vanskelig skulle la seg definere, er nettopp liv og bevissthet en forutsetning for at noe i det hele tatt kan la seg definere. Siden det er vi bevisste mennesker som gjør dette, og som er årsaken til at selv Jabr begynte å tenke på dette i utgangspunktet.

Selv om NASA sine definisjoner måtte være utydelige, er det likevel ikke så vanskelig å definere liv dersom vi ser på det med en litt annen naturforståelse, som f.eks. hos Aristoteles. Aristoteles og Aquinas beskriver liv som “evnen til å bevege seg selv”. Altså det vi kaller for “immanent/iboende kausalitet” eller evnen til å starte årsakskjeder innenfra. Skjønt, for en materialist som likevel tror at alle våre handlinger, bevissthet og tanker er et resultat av fastbestemte nervefyringer, kolliderende atomer og kjemiske prosesser, og at vi derfor ikke har en reell fri vilje, kan dette være en hard ting å svelge. At dette samsvarer dårlig med Hume’s ikke-forklaringer om kausalitet (annet enn psykologiske forventninger), er ikke vårt problem.

Liv viser en evne til å skape en årsaksrekke som begynner hos aktøren selv, og som er teleologisk rettet mot aktørens egen hensikt. Noe analogt til dette finner vi hos både planter, dyr og mennesker. Dette første livsprinsippet, er hva vi ganske enkelt innenfor aristotelisk-thomistisk syn kaller for en sjel. Menneskets form. Ingen ektoplasma. Ingen magi. Ingen spøkelser. Ingen immaterielle “materialer”. Bare en sammenhengende forståelse av hvordan naturen fungerer. Aktualiteten av atomene i oss er subordinert til den høyere aktualiteten av menneskeformen. Vi er egentlig derfor ikke bare livløse atomer, på samme måte som en plante med våte blader ikke er vann eller ikke egentlig er bare tusenvis av andre substanser, men vannet er subordinert inn i plantens høyere aktualitet.

plant-growing-through-crack-in-concrete2

Filosof William Vallicella har skrevet et godt og mer omfattende tilsvar til originalartikkelen her.

Jeg oppdaget nylig en interessant artikkel  som biologen Aaron Hughes har skrevet om “The Folly of Scientism” (Scientismens dårskap) i The New Atlantis. Hele artikkelen fortjener lesning, men her er et par utvalgte, interessante sitater:

“Central to scientism is the grabbing of nearly the entire territory of what were once considered questions that properly belong to philosophy. Scientism takes science to be not only better than philosophy at answering such questions, but the only means of answering them.”

“Popper’s falsifiability criterion and similar essentialist definitions of science highlight the distinct but vital roles of both science and philosophy. The definitions show the necessary role of philosophy in undergirding and justifying science — protecting it from its potential for excess and self-devolution by, among other things, proposing clear distinctions between legitimate scientific theories and pseudoscientific theories that masquerade as science.”

“The positivist tradition in philosophy gave scientism a strong impetus by denying validity to any area of human knowledge outside of natural science. More recent advocates of scientism have taken the ironic but logical next step of denying any useful role for philosophy whatsoever, even the subservient philosophy of the positivist sort. But the last laugh, it seems, remains with the philosophers — for the advocates of scientism reveal conceptual confusions that are obvious upon philosophical reflection. Rather than rendering philosophy obsolete, scientism is setting the stage for its much-needed revival.… Continued insistence on the universal competence of science will serve only to undermine the credibility of science as a whole.”

 

Et ønske om å forstå tvinger oss til filosofi.

Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament

Comments

comments