Forført ut av form

Jeg fortsetter fra to uker siden med å tegne opp rammeverket for å forsvare den filosofiske posisjonen jeg selv holder; nemlig et aristotelisk-thomistisk syn, i tradisjon fra Aristoteles og Thomas Aquinas, heretter kalt A-T. Første del handlet om de fire årsakene.

Nå, visste du at former virkelig eksisterer, og at hele denne posten forsøker å gi definitive argument for det? At vi må forstå naturen ut fra formene til mennesker, dyr, trær, vann, edelstener, fyrstikker, organer, stoler, mikrofoner og den tekniske duppeditten du leser dette på.

Dagens tenkemåte stammer fra Demokrites i antikkens Hellas som nektet for at det fantes slike sammenhenger i naturen, men at alt bare var en tilfeldig sammensetning av homogene atomer. Dagens argumenter for denne posisjonen har ikke større slagkraft enn Demokrites, som senere skulle bli satt på plass av Platon og Aristoteles.

Når dagens tenkemåte har gått bortifra dette, har det sammenheng med innflytelse fra naturvitenskapens metode for å f.eks. abstrahere fra konkret natur og dele opp ned til grunnleggende fysiske enheter som sub-atomiske partikler og kvarker, for så å plassere inn i matematiske modeller, egnet for å kontrollere og forutsi utfallet. Det store problemet her, er bare at matematikken dermed gir oss en viss innsikt, men gir oss langtifra en tilstrekkelig forklaring av naturlige fenomen. Like lite som informasjonen om gjennomsnittsvekten av passasjerene på det siste Boeing 747 på vei til New York gir oss en tilstrekkelig forklaring av passasjerene.

Å mistolke matematikken som forsøker å beskrive aspekter ved virkeligheten for å være virkeligheten selv. Det er gjerne en av de sentrale tankefeilene til mange moderne og de som hevder at naturvitenskap er beste kilde til kunnskap om virkeligheten (kontra filosofi og teologi). Sammen med manglende mulighet til å bruke naturlover som ultimate forklaringer.

“Philosophy always buries its undertakers.”
– Etienne Gilson

Du begynner kanskje å ane hvorfor Sir Francis Bacon sa at liten innsikt i filosofi drar en mot ateisme, mens en dybde i filosofi får tankene over på religion?

Men trær, passasjerer og mikrofoner kan ikke forklares som tilfeldige sammensetninger av kvarker og kjemiske reaksjoner, og forsøk på å gjøre det virker sterkt misledende. En reell formlære er avgjørende for å gjøre sammenhenger i naturen forståelige, inkludert essenser, eksistens og kausalitet.

penfig2

Hvis du har hatt ExPhil, husker du kanskje at Platon først utviklet læren om formene. Han mente at formene måtte eksistere i et slags “tredje rike”, atskilt fra det materielle og det mentale. Disse er immaterielle og objektive, men tilgjengelig for menneskets intellekt. For mens alle tegnede triangler er ulike, kan vi forstå formen av triangularitet. Formen til triangularitet er en lukket figur med tre kanter, uavhengig av farge, tykkelse på streker eller materiale. Slik forstår vi også hva som er de substansielle egenskapene til et enkelttriangel, og hva som er de tilfeldige egenskapene. Et triangel kan være blått, rødt, tegnet med penn eller blyant, men det utgjør ingen forskjell, og vil bare være en tilfeldig egenskap. Den norske staten kan erklære unntakstilstand, og sende ut infobrev om at alle triangler fra nå av skal ha fire kanter, og alle forsøk på å si noe annet skal regnes som rasisme, men det forandrer ikke noe. Triangularitet, rødhet og Pytagoras’ teorem hadde vært en objektiv sannhet, lenge før det første mennesket ble utviklet, og selv etter alle mennesker skulle ha bli utslettet i en atomeksplosjon i morgen.

Høres dette spaca ut? Du kan protestere og si at siden disse formene ikke er fysiske, så kan de ikke være virkelige. Men det viser bare en intellektuell sløvhet vi må løsrive oss fra, og innse at det ikke er noen god grunn til at virkeligheten nødvendigvis trenger å være fullstendig fysisk, eller at kunnskap trenger å være begrensa til sansene. Posisjonen hans gjør Platon til en ekstrem rasjonalist (kunnskap gjennom intellekt), kontra empirist (kunnskap gjennom sanser).

Aristoteles derimot, trakk Platon ned på jorda, modererte hans ekstreme realisme, og inntok en gyllen middelvei mellom rasjonalisme og empirisme. Dette er løsninga vi skal utforske videre.

Disse essensene kan deretter forklares ved de fire årsakene fra første post. Disse poengene vil nok gi større mening dersom de to leses i sammenheng.

Uten å gå inn i for mange flere detaljer rundt dette, kan vi nevne at Aristoteles mente at formene ikke kunne eksistere i et tredje rike, men eksisterer simpelthen som abstraksjoner i tingene selv. Formen til mennesket eksisterer i mennesket selv, og formen av en gullbarre eksisterer i barren selv, men disse har ingen objektiv eksistens atskilt fra tingen den manifesterer seg i. Igjen forstår vi Aristoteles sin viktige lære om hylomorfisme, nemlig at alle ting i naturen er en sammensetning av materie og form. Disse formene har så mange egenskaper og disposisjoner, som eksemplifisert i forrige post. Dette skal senere utvikles videre til et argument for hvorfor det må være nettopp Gud som konserverer alle ting i eksistens til hvert eneste øyeblikk.

På samme måte er essensen av mennesket å ha plantens evne til reproduksjon og ernæring, dyrets evne til sanseinntrykk, bevegelse og mentale representasjoner, men mennesket har også…en rasjonell sjel. Denne har to spesielle egenskaper: Nemlig intellekt og vilje. Intellektet gjør at vi kan fatte universalier, konsepter, matematikk og logikk, mens viljen gjør oss moralsk ansvarlige. Intellektets prosesser er strengt immaterielle, og kan ikke reduseres til fysiske enheter.

Uforståelig? Tørt? Merkelig? Skeptisk? Noen klargjøringer som må foretas? Si gjerne fra i feltet under! Neste post om A-T blir om aktualitet og potensialitet, ingrediensene som kreves for å gjøre et komplett bevis for Guds eksistens.

Ekstra del

Mye mer burde naturligvis vært sagt om alt dette. David Oderberg og Brian Ellis er f.eks. to store forsvarere for en slik essensialisme idag, men det krever fort mye teknisk, tørt språk. For spesielt interesserte, kan vi forklare på en enkel måte hvorfor en slik “immateriell realitet” virkelig må eksistere, og ikke bare befinner seg i den fysiske hjernen din. Dette er den kjente striden mellom realisme og nominalisme, hvor former begrenset til hjernen din representerer sistnevnte. Her er en bare noen realistiske argumenter for hvorfor disse ikke bare er generaliseringer eller fiktive verktøy, men virkelige:

1. En over mange

“Triangularitet”, “rødhet”, “menneskehet”, osv, kan ikke reduseres til et spesielt triangel, rød ting eller menneske. Alle triangler, røde ting og mennesker kunne sluttet å eksistere, og disse begrepene ville fortsatt gitt mening, så de er tydelig ikke avhengig av menneskesinnet.

2. Argument fra geometri

I geometri opererer man med “perfekte sirkler”, “perfekte linjer”, osv. Disse er objektive, nødvendig, uforanderlige fakta, men kan aldri manifisteres i en materiell gjenstand. Derfor er de ikke avhengig av den materielle verdenen.

3. Argument fra generell matematikk

Matematiske sannheter er nødvendig og uforanderlige. Objekter som tall, nummer eller regneregler er ikke avhengig av en verden eller et menneskesinn i stadig forandring. Videre, er tallrekken uendelig lang, men antallet fysiske ting i verden eller sinnet er aldri uendelige. Derfor kan ikke f.eks. tallrekker være noe fysisk eller mentalt.

4. Argument fra proposisjoner

Proposisjoner kan ikke identifiseres med noe fysisk eller mentalt. Noen proposisjoner er nødvendigvis sanne (f.eks. 2+2=4 eller konklusjonen fra premisser til “Sokrates er dødelig”), og ville derfor vært det uten et eneste menneskesinn til å eksistere eller tenke det. Selv enkelte kontigente proposisjoner, som det eksisterer ingen materiell verden eller et eneste menneskesinn ville også vært sanne.

5. Argument fra naturvitenskap

Naturlover og ulike klassifikasjoner er generelle og universelle, og naturvitenskap handler om å oppdage universelle, objektive, sinns-uavhengige fakta. Så å akseptere resultater av naturvitenskap, er også å akseptere sinns-uavhengige fakta. Naturvitenskap benytter også matematikk, som inneholder haugevis av abstrakte objekter, som forplikter deg til å tro på en reell, objektiv eksistens av abstrakte objekter.

6. Argument fra en uendelig regress

Ting ligner på hverandre, og dette kan ikke ignoreres. Som Bertrand Russell bemerka, er selv uttrykket likhet et universal. En brannbil og et stoppskilt ligner hverandre på et punkt – rødhet. Hulken og gress ligner hverandre på et punkt – grønnhet. Hvis nominalisten forsøker å unngå dette ved å bare si at de har en viss likhet, uten å spesifisere hvordan, vil han bare møte eksakt samme problem igjen på et senere punkt, selv om han forsøker i det uendelige.

7. Argument fra ord

Ordet rød er selv et universal. Hvis du sier ordet rød, jeg sier ordet rød og Sokrates sier ordet rød, er det tydelig at vi alle uttaler det samme ordet, som ikke kan reduseres til en spesifikk uttale av det. Nominalisten kan si at vi ikke uttaler samme ord i det hele tatt, men at de bare ligner hverandre, men dette ville umuliggjøre kommunikasjon, siden vi bare kan prate til oss selv, men aldri sammen på et felles fundament.

8. Argument fra objektivitet av konsepter og kunnskap

Når meg og deg tenker på konseptet hund, tenker vi begge på det samme, uavhengig av hvilket språk vi bruker. Når vi begge tenker på Pytagoras teorem, tenker vi begge på samme sannhet, og ikke ulike sannheter. Disse kan derfor ikke reduseres til et enkelt sinn, og må eksistere uavhengig.

9. Argument fra kommunikasjon

I forlengelsen av forrige argument. Når jeg sier: “Snøen er hvit” eller andre setninger, sikter jeg til konsepter og proposisjoner som ville vært meningsløse for andre dersom de bare hadde reflektert prosesser i mitt eget sinn.

Avslutningsvis kan jeg jo nevne at siste argument også fungerer mot forslag om at menneskelig intelligens kan imiteres av en computer. Nettopp fordi ord og andre symboler som datamaskinen bruker, ikke har mening for datamaskinen selv, men bare i det øyeblikket vi mennesker avleser kunnskapen, uavhengig av hvor bra datamaskinen skulle være programmert.

Grillsesong for kristne

Siden det kan være noen interesserte blant leserne her, tenkte jeg spesielt å nevne noen arrangementer jeg skal være med på i uke 13. Dette er et konsept som heter “Grill en kristen”, og gir tilhørerne fri mulighet for å spørre en kristen eller et helt panel om vanskelige spørsmål man lurer på, med eller uten introduksjon til enkelttema. Mens diskusjoner på nett har en tendens til å føre med seg en del misforståelser og ender opp med å snakke forbi hverandre, hjelper det ofte å komme sammen i gode settinger.

De relevante arrangementene er:

Mandag, 24. mars
Lillestrøm Videregående Skole, kl. 11.30
Tema Gud, kristendom, filosofi og vitenskap, med diskusjon
Facebook-link til event

Onsdag, 26. mars
Oslo Katedralskole, kl. 11.30
Panel på to personer
Fire utvalgte tema med fri mikrofon i salen

Onsdag, 26. mars
Blindern, Wilhelm Bjerknes hus, kl. 14.15
Panel på tre personer
Fri mikrofon i salen og innsendte spørsmål på SMS
Facebook-link til event

Jeg gleder meg!

Sjekk dessuten ut programmet til hele Skepsis-uka på Blindern, i regi av NKSS Laget. Mange spennende tema og flere muligheter til å stille opp med dine kritiske spørsmål!

Kvantefysikk og første årsaker

Flere bevis for Guds eksistens krever et solid begrep av kausalitet, altså hvordan ting forårsaker hverandre og hvordan vi kan lære om sammenhengene mellom en årsak og dens effekt.

I en post som ble delt på Facebook av en venn av meg om mitt tidligere innlegg rundt bevisbyrden til en ateist, ble jeg kritisert for et par ting. Siden dette stammer fra en utbredt og potensielt veldig destruktiv tankefeil, er det greit å gjengi og behandle det hele her. Det handler altså om kvanteteori motbeviser prinsippet om kausalitet, siden kvanteteori virker å vise til effekter som ikke har en årsak?

“Igjen spør jeg meg, hvor får Kleiven denne definisjonsmakten fra? Han vil kanskje hevde at alle «materielle hendelser» har en årsak, så det må være noe immaterielt som tjener som en første årsak. Det er flere problemer med et slikt argument. Et av dem kan vi finne nettopp i vitenskapen: Det finnes ingen grunnleggende årsak til at et radioaktivt atom spaltes på et gitt tidspunkt, så dermed finnes det materielle hendelser uten årsak. Videre vet vi at elementære partikler oppstår og forsvinner overalt hele tiden, uten å ha «grunner» til å gjøre det. 

Vi har altså to muligheter: Enten kan vi anta at materielle hendelser kan være uten årsak, hvilket blant andre astrofysiker og nobelprisvinner Richard Feynman argumenterer for, eller så kan vi anta at a) det må eksistere noe immaterielt som ikke kan påvises, b) at dette immaterielle ikke trenger noen årsak, og attpåtil c) at dette immaterielle er i stand til å designe et univers. Personlig synes jeg den første muligheten er en veldig mye bedre forklaring enn den andre.”

Definisjonsmakt? Vel, noen kaller det argumenter og logiske resonnementer. Uansett takker jeg vedkommende for en god utfordring.

Richard Feynman, som mange andre fysikere, var en brilliant mann. Men som så mange andre brilliante fysikere, har han ikke den nødvendige grunnleggende treningen i filosofi til å uttale seg om slike ting. Prinsippet om kausalitet hører nemlig inn under filosofi, og ikke naturvitenskap. Kritikeren min begår med andre ord en alvorlig kategorifeil. Naturvitenskap kan faktisk aldri i prinsippet bevise at det eksisterer effekter som ikke har en årsak. Det ligger utenfor verktøyets ramme. Men det å overvurdere rammen til naturvitenskap er en kilde til mye forvirring i dag.

Så hvorfor forteller ikke dette radioaktive atomet eller virtuelle partikler i kvantevakuum oss noe om effekter uten årsak? Her må jeg presisere inntil det kjedsommelige at et fag som fysikk er et fag som enkelt og greit forholder seg til den delen av materiell virkelighet som er mottakelig for streng kontroll og prediksjon, og som så kan legges inn i matematiske modeller. Hva den forteller oss, er en sann forklaring, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Noen streker av sort og hvitt, som fremdeler venter på å bli malt videre til et fullstendig fargerikt bilde. Som Bertrand Russell selv sier, er det en stor tankefeil å tro at fysikk som fag gir oss en utfyllende beskrivelse av naturen. Fysikk behandler abstraksjoner fra konkrete virkeligheter, men ikke virkeligheter selv. Den forteller oss ingenting om den dypere naturen til substansen og prosessene som bærer de matematiske egenskapene som den skriver. Fysikken av kvantemekanikk forteller oss lite om underliggende metafysikk. For å se på den dypere naturen, må vi over i naturfilosofi, og dette er et nytt fagfelt med hardt arbeid.

Så det min kritiker tror er et bevis på hendelser uten årsak, er egentlig bare et bevis på hendelser hvor årsaken ikke passer inn i den gitte matematiske modellen. Eventuelt tror han kanskje også at kausalitet er det samme som determinisme, hvilket er helt irrelevant. Men om årsaker faktisk eksisterer, er et spørsmål naturvitenskap sier nada om, og vi må ta den tunge jobben med å gå filosofisk til verks. Uavhengig av naturvitenskap, står altså kausalitetsbegreper fra Aristoteles og Aquinas fast til bruk i gudsbevis og andre ting, selv mot skeptikerangrepene fra David Hume.

Som Hume kan vi tro selv at vi kan forestille oss effekter som ikke har årsaker. At noe forandrer seg selv uten å trenge en ting eksternt til den selv som forandrer den. Men alt vi forestiller oss, er egentlig bare effekter, hvor vi ikke samtidig forestiller oss årsaken. Ikke f.eks. en iskube som smelter av seg selv, men en iskube som blir forandret utenfra, gjennom f.eks. varmeenergi fra omgivelsene eller hårføneren.

Vi står altså med:

1. Kvantemekanikk beskriver overgangen av atomet uten å referere til årsaken.

Fra dette følger ikke:

2. Kvantemekanikk viser at overgangen av atomet ikke har noen årsak.

Et slikt argument vil ikke være bedre enn:

3. Kepler’s lover beskriver planetenes baner uten å referere til årsaken av disse banene, så derfor

4. Kepler’s lover viser at planetenes baner ikke har noen årsak.

Altså en såkalt non sequitur! Lurer du på hva det betyr? En liten illustrasjon under.

159_non_sequitur

Slike misforståelser kan føre f.eks. fysikerkollega David Albert til å slakte Krauss’ sitt forsøk på å skrive om univers fra ingenting (som jeg selv gjør her) ved å vise til:

“The particular, eternally persisting, elementary physical stuff of the world, according to the standard presentations of relativistic quantum field theories, consists (unsurprisingly) of relativistic quantum fields… they have nothing whatsoever to say on the subject of where those fields came from, or of why the world should have consisted of the particular kinds of fields it does, or of why it should have consisted of fields at all, or of why there should have been a world in the first place. Period. Case closed. End of story”

Men nå har kritikeren min delvis rett i dette andre alternativet. Misforståelsen hans her, er bare at disse tingene ikke er noe vi “antar”. Vi kan derimot bevise at en slik første årsak må være immateriell og ikke trenger noen årsak. Vi er litt forut for vår tid her, så dette er langtifra en utfyllende beskrivelse, men selve poenget er at når vi filosofisk beviser Gud som “Pure Act” eller “ren aktualitet” gjennom Aquinas First Way, står dette i sammenheng med at alle substanser i universet er en kombinasjon av aktualitet og potensialitet, må hele rekken vertikalt kunne spores tilbake til ren aktualitet. Det skolastiske prinsippet av kausalitet, går nettopp ut på at all aktualisering av potensialer i en substans, må aktualiseres av noe utenfor som allerede er aktualisert (phew!). Altså en “being” (eller snarere ren Being) som ikke trenger å hente sitt potensial for forandring (i rom eller kvalitet) fra et tidligere medlem, men har dette iboende i seg selv. Merk at dette argumentet ikke viser til Big Bang eller noe, men forandring (f.eks. bevegelse eller kvalitativ forandring) som skjer her og nå.

Hvordan vet vi at det er et første medlem? Jo, for hvis alle medlemmene hadde hentet sitt potensial for forandring fra et tidligere medlem, så ville aldri rekken kommet over startstreken i det hele tatt.

Grunnen til at Gud så f.eks. er immateriell, er at det å være materiell eller innenfor tid per definisjon er å ha potensialer som kan aktualiseres. Det kan ikke Pure Act ha, så derfor må Pure Act være både immateriell og evig. Å spørre videre hva som er årsaken til Gud, er som å spørre hva som er “renere aktualitet” enn “ren aktualitet”. Et meningsløst spørsmål, og altså på ingen måte en tilfeldig egenskap vi tillegger Gud. Men mange ateister tror at spørsmålet “men hvem skapte da Gud?” er en god kontring mot Gud som første årsak. Vi skjønner at det krever litt innsats i å sette seg inn i hvorfor spørsmålet reflekterer en manglende forståelse for klassisk filosofi, og kan tilgi dem for det..til en viss grad. Dette beviser naturligvis ikke hele fylden av den bibelske Gud, men en stor nok bit til å motbevise ateisme.

Heavy stoff? Ja, det er det. Og hele historien er mye, mye verre. Nettopp derfor krever det litt innsats å sette seg inn i. Noen andre kritikere har forsøkt å ta snarveien ved å først innrømme at de ikke skjønner det, men at det likevel må være piss (jeg er jo tross alt kristen), at alt som skriver uansett er motbevist av naturvitenskap (kategorifeil) eller at det er merkelig hvordan kristne kan tro på en slik tilfeldig gud med tilfeldige egenskaper. The golden rule here is: Don’t understand? Ask!

Derfor tar vi ting fremdeles stegvis for å forsøke å oppnå et minimum av leselighet, og fortsetter i vår enkle beskrivelse av det metafysiske rammeverket som en aristotelisk-thomistisk realisme holder til. Klikk her for å lese første del om de fire årsakene. Neste gang blir det mer om aristoteliske former, inkludert formen av katter som Schrödingers.

cartoon_quantum3

Meningsløs lykke

(Publisert i magasinet Fast Grunn 15.03.14)

20140313_192137

Du skal følge din drøm. Du skal tro på deg selv. Mantraet i vår moderne tid skinner til oss, enten det er fra Paulo Coelho, Hollywood-filmer eller i neon-fargede reklameplakater langs travle handlegater.

Hva er lykke? Hvor finner vi den? Kan vi skape den selv? Men aller viktigst; er det den vi søker?

Selve delikatessen av alle eksistensielle spørsmål er nettopp meningen med livet. Er jeg her for en grunn? Finnes det en mening utover hva jeg tillegger det?

Som kristne har vi inngått en forpliktelse til en tro på absolutte sannheter. Vi har kanskje ikke full tilgang til dem, men de må finnes. Logisk sett finnes det ingen alternativ?

En ubeveget beveger. En første årsak. En nødvendig eksistens. Et perfekt vesen. Det suverene intellektet.

Bekjennelser fra en synder

«Hellige Gud, Himmelske far…»

Den vakre Sannheten. Hvor gikk den tapt?

Blaise Pascal levde på 1600-tallet og var vitenskapsmann, matematiker, teolog og et geni uten sidestykke. På mange måter var han computerens stamfar. I hans bok «Pensèes», en samling av tanker om kristendommens sannhet, diskuterer han hvordan avsporinger fører mennesket bort fra å tenke på de ultimate spørsmålene. Den ubehagelige døden må holdes på avstand. Vi er udødelige…så lenge vi har noe å distrahere oss selv med.

«Se i nåde til meg…»

Vi er alle mennesker. To garanterte ting vi har til felles, er at vi har blitt født, og at vi skal dø. Livet består av valg. Menneskets valg. Ofte velger vi mellom det Gode og det Onde. Andre ganger velger vi mellom Sannhet og distraksjoner.

«…syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger…»

Avledningene representerer synden. Synden tar oppmerksomheten vekk fra Sannheten. Som falne mennesker, er den like inngravert i naturen som noe annet. Den ligger i ryggmargen, som en refleks som venter på neste unnskyldning for å bli utløst. Som en innebygget uærlig bilselger, som venter på neste unnskyldning til å overtale deg ut i meningsløse gjerninger.

«…og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte»

Den søker å fylle opp livet med distraksjoner. Med begjær. Med korte flørter. Med flyktige interesser. I full flukt fra de dype spørsmålene. I jakten på den neste tingen som skal bringe lykke får vi frihet…for et øyeblikk. Enhver midlertidig lykkefølelse glir snart over i tristhet, hvis den ikke blir avløst av en ny distraksjon.

Helt til vi kommer til det punktet hvor vi er omgitt av oppgaver, mennesker og ting som distraherer oss. Nok til at distraksjonene kan holde lykkefølelsen oppe stadig lenger. Strevet for å søke Sannhet blir stadig tyngre. Fint for oss. Verre for Gud. Pascal slutt.

Rasjonalitetens fall

Vi lever i et post-moderne samfunn. Alt er subjektivt. Mening mot mening i et kosmos av hjemmesnekrede idèer. Å hevde absolutte sannheter er ikke akkurat definisjonen på politisk korrekthet. Det er visstnok intolerant, og viser en rigid person ute av stand til å skifte mening og respektere andres.

Moral er omdefinert til en ikke-aggresjonspakt hvor høyeste ideal er å la andre være i fred, så lenge de lar deg være i fred. Frihet til å mene hva en vil. Frihet til å snekre sin egen sannhet. Frihet til å skape sin egen mening. Hvilken moral finnes det i å holde seg unna mennesker og hevde egen uavhengighet?

Liberalismen krever at vi er villige til å snu oss rundt, av hensyn til den neste løsningen på idèmarkedet. Hvordan skal vi oppnå fremgang av det? Fremgang til hvilket mål?

Gilbert Keith Chesterton var en sylskarp britisk katolsk forfatter omkring forrige århundreskiftet. Han karakteriserer situasjonen usedvanlig godt:

Vi liker å snakke om frihet, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode. Snakke om progresjon, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode. Snakke om utdanning, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode.

Den moderne mannen sier at vi skal la alle disse tilfeldige standardene ligge, og omfavne frihet. Det betyr: La oss ikke diskutere hva som er det Gode, men la det bli ansatt som godt å ikke diskutere det.

Gamle moralske formler må vekk. Fremgang er det nye. Det betyr: La oss ikke bestemme oss for hva som er det Gode, men la oss få mer av det.

Moral og religion gir ikke menneskerasen håp, men bare i utdanningen. Det betyr: La oss ikke slå fast hva som er det Gode, men la oss gi det til våre barn.

Mennesket, av sin natur, var designet til å innse sin egen svakhet, og sin avhengighet av andre. Det er en styrke.  Dagens menneske stoler mer på seg selv enn noen andre. Det er et livsmotto uten horisont. Chesterton slutt.

Alt er relativt, sa Einstein. Sitatet blir ofte brukt fullstendig ute av kontekst, og tatt til inntekt for egne unnskyldninger. For Einstein selv var fullstendig avhengig av troen på absolutte sannheter. Av matematikk. Av logikk. Av troen på en lovmessig natur. Av rasjonalitetens evne til å tilegne seg kunnskap.

Relativismen er motbydelig på sin måte. Den hevder ikke sin egen sannhet, men gjør mennesker likegyldige for Sannheten. Gud er vekk fra relasjonen. Bare deg selv gjenstår. Tro på deg selv. Men hvis relativismen selv er relativ, faller den allerede på startstreken. Ikke noe intelligente mennesker kan holde seg til.

På skuldrene til kjemper

Vi trenger autoriteter for å finne frem. Mennesker som har gått veien før oss. Mennesker smartere enn oss. Menneskehetens største tenkere, som har ledet oss nærmere Sannheten.

Platon. Aristoteles. Augustin. Origenes. Maimonides. Avicenna. Aquinas. Leibniz. Pascal. De ledet hele millennier til en rasjonell teistisk gudstro. En nødvendig gudstro. En filosofisk konklusjon. Preambula fidei, eller «før troen». En Gud vi kan velge å ignorere i vår egen dumskap, men som er det øverste målet til vår fornuft. En Gud som holder gjennom vår egen svakhet.

Et liv mot Sannhet

Så hva er da meningen med livet? Kan svaret ligge i menneskets natur? Hva skiller oss fra andre skapninger? Hva gjør oss til det trolig mest utviklede skaperverket i universet?

Vi har en rasjonell sjel. Det gir oss et unikt intellektet, og en autonom vilje. Vi har evne til å gripe fakta fra naturen omkring oss. Til å fatte universalier. Til å drive matematikk og nødvendige logiske resonnementer. Til å filosofere. Til å søke Sannheten, og viljen til å velge Den.

Svaret må ligge der. I valget…av å søke Sannheten. I å følge Den. I å elske den med hele vår sjel, hjerte og forstand.

Så hva med Pascal? Alle disse distraksjonene som skal berolige oss gjennom et langt levd liv. Kan de gi virkelig lykke?

– Nei, for den lykken kommer utenfra. Den er avhengig av omgivelser som vil være i kontinuerlig utskiftning.

Lykken kan bare fullendes i selve Sannheten. I Gud. Bare i Ham blir vi fri. Bare i Ham finner vi en varig mening. Bare i Ham finner vi genuin, ekte lykke.

Jesus sier til ham: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg. Hadde dere kjent Meg, hadde dere også kjent Min Far. Fra nå av kjenner dere Ham og har sett Ham.»
Joh 14,6-7

Refleksjoner rundt bevisbyrden til en ateist

Warning: Not as smart as you may think
Warning: Not as clever as you may think

(Merk: Denne teksten er senere videreutviklet til en aviskronikk her)

Overskriften er provoserende nok. Intuitivt har noen kanskje lyst til å slutte å lese på dette punktet, scrolle ned til kommentarfeltet, og taste inn med en god blanding av caps lock, Cheese Doodles-smuler og utropstegn: “NEI, ateister tror ikke på NOE!!!!!! Vi forholder oss bare til ting som er bevist!! Ateisme er bare fravær av tro siden det ikke finnes noen bevis for guder, Zeuser eller svømmende fettuccinemonstre (copyright pending, danieljoachim.org @2014). Hvis ateisme er en tro, er sult et måltid, skallet er en hårfarge, og manglende samling på frimerker er en hobby!!!” Osv, osv. Tror du meg ikke, er det bare å lese et tilfeldig nettforum eller kommentarfelt på Dagbladet. Slike catchy memer har de gjerne igjen resirkulert fra en religionsfiendtlig bok eller hørt fra en religionsfiendtlig lærer eller kompis. Et retorisk grep for å vise at “jeg holder meg til bevis mens du tror, og derfor kan jeg sette meg i lenestolen mens du må bevise for meg.”

Nå finnes det heldigvis mer dialogsvillige og fornuftige ateister som i det minste gir meg credit nok til å lese helt ned først, for så på en logisk sammenhengende måte forklare hvorfor de eventuelt er uenige. Kritiske (men seriøse) tilbakemeldinger er ønskelige, siden jeg også holder på å utvikle flere argumenter om dagen.

Siden vi diskuterer vår relasjon til troen på en Gud, kan det være greit å presisere hva Gud innen klassisk teisme…er, så du ikke lander på de vanlige dumme karikaturene. Du finner hele historien i den nylagde fanen på toppen av sida. Kortversjonen er at Gud ikke selv er en del av naturen ved siden av andre, men er selve Eksistensen, opprettholder universet i eksistens i ethvert øyeblikk, ikke har “deler” og er opphavet til alt. Innen klassisk tradisjon kan man kjenne Gud ved fornuften alene, men vi kan bare prate om Gud analogisk siden Guds fulle natur er utenfor vår kognitive rekkevidde. Man trenger ikke vente på brudd i naturlovene for å bevise Ham, men logiske resonnementer holder langt. Har du forstått dette, er du allerede bedre rustet til å drive seriøs gudskritikk enn 99,8% av ateister i dag.

Ateisme, slik det blir brukt idag, har gjerne to betydninger. Svak/myk ateisme, som en enkel negasjon eller fravær av troen på Gud eller sterk/hard ateisme, som en positiv påstand om at det eksisterer ingen Gud. Førstnevnte er egentlig ekvivalent til agnostisisme, mens sistnevnte proklamerer å ha reelle argumenter for at det ikke eksisterer en Gud. I denne forstand er også steiner og kyllinger ateister, uten at det forteller noe om et fravær av rasjonelle grunner for å tro på en allmektig Gud.

Svak ateisme avslører i enkelte tilfeller en viss historisk ignoranse. Ordets opprinnelse var tross alt ikke norsk eller engelsk, men kommer fra gresk, nærmere bestemt α-θεός (a-theos). Bokstavelig oversatt betyr dette gudløs og var ikke en negasjon av troen på Gud, men en negasjon av Gud selv. Vi forstår at det her kreves argumenter for at personen mener at Gud kan avskrives.

Selv om vi likevel skulle tillate ateisten en slik definisjon, kan vi uansett angripe problemet på andre måter. For hva ligger til grunn for ateistens motivasjon i å beskrive seg selv på denne måten? Jo, han ønsker å hevde at han selv innehar en slags “default” utgangsposisjon, slik at han kan sette opp det enveiskjørte skiltet for bevisføring mot han selv. En type ærlig tvil som det naturlige startstedet for kritisk utprøvning. Dessverre er det en misforstått tvil, som fratar han fra en virkelig kritisk utprøving på et dypere nivå.

For dette forutsetter en annen antakelse. Nemlig en virkelighetsforståelse som i det hele tatt kan gjøre det rasjonelt å ikke operere med en Gud i utgangspunktet. Her har ateisten to muligheter, grovt forstått. Nemlig filosofisk materialisme, troen på at fysisk materie er alt som eksisterer, eller filosofisk naturalisme, troen på at natur (i bred forstand) er alt som eksisterer i et kausalt lukket system. Mens materialisten ikke kan tillate ikke-materielle virkeligheter i universet, kan naturalisten i verste fall anerkjenne f.eks. at menneskelig bevissthet skyldes immaterielle egenskaper ved hjernen (jf. property dualism), at moralske sannheter eksisterer som en slags evig, immateriell form (som Tim Maudlin i Q&A) eller at matematikk faktisk har en reell, objektiv, platonsk eksistens, fri fra hjernen til alle mennesker, som overraskende nok de fleste matematikere holder ved (mange av dem uten å vite hvorfor).

Personlig mener jeg at alle sistnevnte forsøk til slutt er inkoherente med et konsekvent naturalistisk virkelighetssyn, men jeg er interessert i å lese meg opp på forsøk som gjøres.

Her er det viktig å presisere at materialisme eller naturalisme er noe som ateisten tror på, uavhengig av hva han selv sier. Men dette trenger ikke være noe negativt, siden kristen tro selv bygger på fornuften, og snarere representerer en slags forpliktelse til hva fornuften har funnet frem for en. Naturalistens tro kan holde seg til rasjonelle grunner for å konkludere med sitt syn, på samme måte som den kristnes tro.

Så det relevante spørsmålet er heller: Hvorfor starte fra et utgangspunkt av materialisme eller naturalisme, snarere enn teisme? Naturalisten vil gjerne si at teisme kanskje var en plausibel “hypotese” i middelalderen, men peker på naturvitenskapens fremgang siste 300 år for å vise at naturalisme i dag er det mest plausible. Fordi naturvitenskapen har jo “bevist” at evolusjonen bare har fysiske årsaker, at evolusjonsfortrinn utgjør menneskelig moral, som dermed ikke har et objektivt opphav, at fri vilje må være en illusjon, at menneskesinnet er fysisk, at universet bare innehar mekaniske årsaker mellom meningsløse, fundamentale fysiske enheter. Eller?

Problemet er at dette er fullstendig feil. Jeg har skrevet to lengre poster om dette tidligere her og her, så nå holder jeg meg til å si at naturvitenskapen selv ikke hevder slike påstander. Alt dette verktøyet gjør, er å frembringe agnostiske resultater. Det er eventuelt naturalisten selv som forlenger dette til konklusjonene ovenfor. Men da driver han med filosofi, og ikke med naturvitenskap.

scientism

Materialisten kan si at han selv har den mest åpenbare utgangsposisjonen, siden han aldri har sett noe som ikke er fysisk. Men her gjør han tankefeilen “question-begging” ved å anta at sansene er eneste vei til kunnskap, og antar at materialisme er sant for å vise at materialisme mest sannsynlig er sant. Sirkulær, defekt logikk. På samme måte kan naturalisten si at vi ikke kan vite noe om ting som er utenfor naturen, men da gjør han allerede en påstand om verktøy for menneskelig erkjennelse som er stikk i strid med hva den klassiske teisten vil si. Han “beviser” at motparten tar feil ved å først anta at motparten tar feil.

En stor del av årsaken til at vi har fått en samfunnsholdning hvor naturalisme kan virke som et naturlig utgangspunkt, henger mye sammen med den største revolusjonen ved at man forlot en aristotelisk-thomistisk filosofi for 300 år siden. Noe som virker til å være en kjempetabbe.

Selv mener jeg at materialisme er et så lite troverdig alternativ, at eneste måten det kan overleve på, er ved å antas a priori uten kritisk utprøving. Naturalisme har selv en rekke utfordringer, og en naturalist må starte fra skratch for å vise hvordan/om rasjonalitet, kausalitet, objektive sannheter, eksistens, moral, menneskeverd, matematikk, logikk, naturlover, fri vilje, menneskesinn, osv, kan eksisterere, gitt hans syn.

Nå er ikke formålet med denne posten å gi et detaljert argument mot materialisme eller naturalisme, siden jeg gjør det i mange av mine andre poster. Her kan jeg nøye meg med å peke på at ateisten uansett har en bevisbyrde i forhold til å presentere argumenter for hvorfor hans materialistiske eller naturalistiske syn er mest koherent med virkeligheten vi erkjenner omkring oss. Dersom materialisme og naturalisme viser seg å være lite plausibelt, skal du slite hardt med å bevare din ateisme.

Hvis vi ikke kan forutsette naturalisme a priori, er det like absurd å si at et spebarn er ateist i sitt fravær av en bevisst tro på Gud, som å si at spebarnet er teist i sitt fravær av en bevisst vantro på Gud. Både ateisme og teisme inneholder nemlig positive påstander om universets ontologiske tilstand. Hvis ikke det eksisterer noe som en metafysisk nødvendig skaper-Gud, påstår du implisitt også at universet på en eller annen måte har klart å komme inn i eksistens (uavhengig av en eventuell temporal begynnelse) og opprettholde seg selv i eksistens fra sekund til sekund.

Dersom han ikke vil gjøre det, er apateist (likegyldig til Guds eksistens) en bedre beskrivelse enn ateist. Apatisten kan leve uten interesse for disse store spørsmålene, men han kan aldri hevde ting som at ateisme er mer fornuftig enn teisme eller vice versa. Langt mindre skrive en bok om at Gud er en vrangforestilling.

“[T]he great majority of naturalist philosophers have an unjustified belief that naturalism is true and an unjustified belief that theism (or supernaturalism) is false.”
– Quentin Smith, ateistisk filosof i “The Metaphilosophy of Naturalism”