Religion og krig – Drap i Guds navn?

(Dette innlegget er videreutviklet og publisert i Stavanger Aftenblad her.)

Mange myter om “religion” mottas i dag relativt ukritisk. Omskrivingen av historie på populærnivå er ofte så omfattende, at det kan virke vanskelig å orientere seg lenger, selv i grundig faglitteratur. Vi velger enkle fiendebilder, med et tydelig definert “oss” mot “de der andre”, og fritar oss fra å måtte jobbe med å dukke ned i kompleksitet.

Mytene hører du ofte, i alt fra forslagene om at “religion” er iboende anti-vitenskapelig, at tro står i opposisjon til fornuft, at det er ekstremistene som viser “det sanne ansiktet til religion x eller y”, eller at de mest fundamentalistiske religiøse, med helt bokstavelige lesninger av sine hellige skrifter (et ganske moderne fenomen), er de som tror mest på Gud, mens alle oss andre heldigvis er reddet av den hvite sekulære ridderen til å kunne ha en redusert leke-Gud på siden som en privat hobby noen minutter i hjemmet hver kveld. Leke-Gud gir oss jo tross alt litt komfort, om ikke annet.

Selv om du sikkert vil kunne forske på utvalgte religiøse for å få støtte til disse forslagene, tilhører de heldigvis en absolutt minoritet, og representerer ikke de normative ideene bak storparten av verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher og jøder til muslimer og kristne.

Religion + krig = sant?

Så til religion og krig. I sin mer aggressive form presenteres også denne tesen av flere i dag: “Hvis religion ikke eksisterte, ville det ikke finnes noe å krige for”, eller i det minste en variant av “religion er hovedårsaken til krig i verden”. Denne er fremført av flere, fra mer naive John Lennon til lite logisk trente Christopher Hitchens. Ingen av dem er kjent som store tenkere, men når likevel store publikum.

Men stemmer det?

Komikeren George Carlin kom en gang med en bemerkning. I sin ellers morsomme analyse av de ti bud, sa han at flere mennesker har blitt drept i Guds navn enn for noen annen grunn. Mange tar dette som et historisk faktum. Trenger du bevis, er det jo ikke vanskelig å dra frem noen eksempler fra nærmeste bukselomme: “En-to-trrrKorstog-inkvisisjoner-Galilei-heksebrenning-Nord-Irland-Midtøsten-9/11-trenger jeg å si mer?”

Vel. Ja, det gjør du faktisk. For selv om det er klart at “religion” er har vært hovedårsaken til krig, så viser en nøyere gjennomgang med historien oss at…dette utgjør en liiiten brøkdel. Selv når vi tar oss luksusen av å ikke skrive inngående om ting som heksebrenning, inkvisisjoner og Galilei her, som blir ofte forvrengt, har vi mye å ta tak i.

I volumet Encyclopedia of Wars av Charles Phillips og Alan Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom den dokumenterte historien av krigføring.  Fra deres liste på 1763 kriger, er det bare 123 av dem som har klassifisert en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7%. av totalt antall, og under 2% av mennesker som har falt i krig. Så mens man estimerer at et par millioner mennesker mistet livet i korstogene, og kanskje 3.000 mennesker under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med “sekulær” krigføring alene. F.eks. trolig godt over 30 millioner i første verdenskrig alene.

Altså. To prosent er ille nok, og kan ikke unnskyldes, men vi finner rett og slett lite støtte for denne hypotesen i virkelig historie. Krigene i antikk historie handlet veldig sjeldent, om kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget gjerne bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra kirken, men langtifra med kirken som igangsetter. Du skal dermed ha ganske stor motivasjon for å bruke dette som et virkelig argument, siden dette heller handler om at prester var politisk støtte, og at ting som klostre, som et effektivt sykehusvesen, var viktig for å få god sykepleie for de sårede. Mongolene derimot, kunne på samme tid fint slakte ned store deler av verdens befolkning uten noen religiøs motivasjon i det hele tatt.

Selv de såkalte “religionskrigene” er virkelig ved nærmere undersøkelse i mye større grad motivert av opplysningstiden og nasjonsbyggingens første steg, og ønsket om å skape uavhengige sekulære nasjoner. Uavhengige fra selv…kirken. Mer om dette her.

Og da har vi ikke engang startet på de ateistiske kommunistiske regimene som har sultet ut titalls millioner i Kina, Sovjet og Kambodsja. Å attpåtil kalle disse for “religioner”, viser bare hvor tåpelig denne definisjonsfriheten har blitt.

Så selv om “religion” absolutt har vært, og kan være, medvirkende i å hisse til krig og tap av menneskeliv, er det så veldig, veldig fordummende å late som at det er her vi skal finne direktelinken, snarere enn i å anerkjenne menneskets egne syndige natur. Slike myter skyggelegger “religioners” sterkt fredsbyggende potensial, i tillegg til at det ødelegger i diskusjonen for hvordan vi kan bygge nettopp fred på tvers av både ulike teistiske og ateistiske livssyn.

“Modern masters of science are much impressed with the need of beginning all inquiry with a fact. The ancient masters of religion were quite equally impressed with that necessity. They began with the fact of sin — a fact as practical as potatoes. Whether or no man could be washed in miraculous waters, there was no doubt at any rate that he wanted washing. But certain religious leaders in London, not mere materialists, have begun in our day not to deny the highly disputable water, but to deny the indisputable dirt. Certain new theologians dispute original sin, which is the only part of Christian theology which can really be proved.”
– G. K. Chesterton i Orthodoxy

Så lenge det eksisterer mennesker som ønsker å oppnå noe, så vil det også sannsynligvis eksistere noe å ta liv for. Det betyr ikke at kampen mot vold er håpløs, eller at vi ikke skal fremme mer oppbyggelige måter å oppnå disse tingene på, men at enkle fiendebilder er motbydelige.

Noen ekstra tanker for spesielt interesserte

Merk at jeg fremdeles bruker ordet religion i hermetegn ” “. Ordet brukes så ofte uten virkelig innhold at det mister all betydning. Gjerne en samlebetegnelse for alt man misliker, eller en generell merkelapp til alle som ikke uten videre kjøper en primitiv fysikalistisk eller en mer sofistikert naturalistisk virkelighetsforståelse. Setninger som “religion skaper krig” er like vage og meningsfulle som “politikk skaper krig”, “penger skaper krig”, “idrett skaper krig” eller “ansamlinger av mennesker skaper krig”.

tumblr_mqt736O4a61rzgk7ao1_250
Hitchens & Religion – if you have to construct your own content to the word – don’t use it.

En eldre betydning av ordet religion, er rett og slett den forvandlinga mennesket gjennomgår i sin søken etter Gud, på samme måte som en eldre forståelse av scientia [science] er den forvandlingen mennesket opplever i sin søken etter kunnskap. Vi har tross alt mye empiri på at det å ha kunnskap, og det å ha visdom, er to vidt forskjellige ting.

Men en interessant ting her, er at alle religioner og kvasireligioner (som naturalistisk ateisme) gjerne har et konsept om et utopia. En optimal tilstand der fremme. En “hvis bare…” som skiller oss fra noe bedre. Noe vi må streve etter, som endelig skal tilfredsstille oss. Dette kan være Gud som vil frelse oss. Det kan være en mulighet for å komme seg unna denne tilværelsen fullstendig. Eller det kan være et fremtidig scenario hvor den totale situasjonen er x eller y, som at “religion” er forsvunnet fra jordens overflate, og vi alle derfor har det mye bedre. Transhumanisten og ateisten Ole Martin Moen sa det ganske interessant:

“Når ateister blir spurt om Gud eksisterer, så svarer de gjerne nei. Men transhumanister har et litt mer interessant svar. Ikke ennå…”

Selvfølgelig er denne responsen bare retorisk, og ganske platt, uten noe virkelig innhold. Moen tror neppe på den selv i noen som helst meningsfull forstand heller. Gud aka Eksistensen selv kan ikke starte å eksistere først når mennesker bare har nok teknologi til å foredle sin egen tilstand. Nettopp fordi vi allerede da har plenty av eksisterende ting. Transhumanisme er i seg selv mangfoldig, og inneholder alt fra veldig gode formuleringer, som at enkel medisinsk vitenskap og teknologiske hjelpemidler kan bedre menneskets tilstand, til håpløse påstander, som at menneskesinnet i teorien er noe som kan lastes opp på en slags plattform, for f.eks. selv å udødeliggjøres. Moen sitt svar er likevel interessant for å understreke poenget ovenfor.

Så dette er menneskelig. Veldig menneskelig. Vi klarer ikke å slå oss til ro med at den situasjonen vi er plassert i nå, er så langt vi vil komme, og trenger derfor en forestilling om noe mer.

Dette kan videre tolkes på vidt forskjellige måter. Det kan være en evolusjonær overlevelsesmekanisme. En psykologisk mekanisme. Det kan et vitne om at evigheten selv er plantet ned i oss. Eller faktisk: All of the above. Den kjente forfatteren C. S. Lewis bruker sistnevnte til å fremføre det kjente “Argument from Desire“.

“Creatures are not born with desires unless satisfaction for these desires exists. A baby feels hunger; well, there is such a thing as food. A duckling wants to swim; well, there is such a thing as water. Men feel sexual desire; well, there is such a thing as sex. If I find in myself a desire which no experience in this world can satisfy, the most probable explanation is that I was made for another world.”
Hentet fra Mere Christianity. Bok 3. Kapittel 10.

John Gray hevder at tanken om fremgang, at ting går mot noe bedre, også er en myte fra jødisk-kristent tankegods. Fra en monoteistisk forestillingen hvor verden har en lineær utvikling med en klart definert begynnelse og en tydelig slutt. Og at det vil bli bedre. Der fremme. En forestilling som en konsekvent ateist ikke uten videre burde beholde.

Fare: Å tilhøre en materialistisk kvasireligion kan forårsake at du ytrer påstander som fremmer vold.
Fare: Å bekjenne seg til en materialistisk kvasireligion kan forårsake at du ytrer påstander som fremmer vold.
  • Henrik Berg

    Er det Harris-sitatet på slutten der ekte? Det var i hvert fall temmelig heftig…

    • Hele sitatet. Fra End of Faith (s. 52)

      “The link between belief and behaviour raises the stakes considerably. Some propositions are so dangerous that it may even be ethical to kill people for believing them. This may seem an extraordinary claim, but it merely enunciates an ordinary fact about the world in which we live. Certain beliefs place their adherents beyond the reach of every peaceful means of persuasion, while inspiring them to commit acts of extraordinary violence against others. There is, in fact, no talking to some people. If they cannot be captured, and they often cannot, otherwise tolerant people may be justified in killing them in self-defense. This is what the United States attempted in Afghanistan, and it is what we and other Western powers are bound to attempt, at an even greater cost to ourselves and to innocents abroad, elsewhere in the Muslim world. We will continue to spill blood in what is, at bottom, a war of ideas. “

      • Henrik Berg

        OK. Sprøtt. Litt spesielt at han mener det kan være selvforsvar å drepe noen for noe de tror på. Da må jo det å tro være et angrep i seg selv.

        Tipper Harris kanskje angrer litt på den formuleringen i ettertid.

        • Tanken bak kan jo være forståelig nok. “Hvis noen tror de vil få direktebillett til Paradis ved å sprenge seg selv, så burde de henrettes allerede nå.”

          Det farlige her, er hvem som skulle vært dommer for dette. Hvilke trossystem som er “farlige nok”. Men det at Harris ikke er sofistikert nok til å kunne reflektere rundt sitt eget materialistisk virkelighetsbilde og forstå at det faktisk bare er nok et trossystem (et lite troverdig sådan, med store konsekvenser for ting som etikk og menneskesyn), kombinert med hans komplette analfabetisme om mange andre virkelighetsforståelser, gjør at han ville blitt farlig nok i en jury.