Kvantefysikk og første årsaker

Flere bevis for Guds eksistens krever et solid begrep av kausalitet, altså hvordan ting forårsaker hverandre og hvordan vi kan lære om sammenhengene mellom en årsak og dens effekt.

I en post som ble delt på Facebook av en venn av meg om mitt tidligere innlegg rundt bevisbyrden til en ateist, ble jeg kritisert for et par ting. Siden dette stammer fra en utbredt og potensielt veldig destruktiv tankefeil, er det greit å gjengi og behandle det hele her. Det handler altså om kvanteteori motbeviser prinsippet om kausalitet, siden kvanteteori virker å vise til effekter som ikke har en årsak?

“Igjen spør jeg meg, hvor får Kleiven denne definisjonsmakten fra? Han vil kanskje hevde at alle «materielle hendelser» har en årsak, så det må være noe immaterielt som tjener som en første årsak. Det er flere problemer med et slikt argument. Et av dem kan vi finne nettopp i vitenskapen: Det finnes ingen grunnleggende årsak til at et radioaktivt atom spaltes på et gitt tidspunkt, så dermed finnes det materielle hendelser uten årsak. Videre vet vi at elementære partikler oppstår og forsvinner overalt hele tiden, uten å ha «grunner» til å gjøre det. 

Vi har altså to muligheter: Enten kan vi anta at materielle hendelser kan være uten årsak, hvilket blant andre astrofysiker og nobelprisvinner Richard Feynman argumenterer for, eller så kan vi anta at a) det må eksistere noe immaterielt som ikke kan påvises, b) at dette immaterielle ikke trenger noen årsak, og attpåtil c) at dette immaterielle er i stand til å designe et univers. Personlig synes jeg den første muligheten er en veldig mye bedre forklaring enn den andre.”

Definisjonsmakt? Vel, noen kaller det argumenter og logiske resonnementer. Uansett takker jeg vedkommende for en god utfordring.

Richard Feynman, som mange andre fysikere, var en brilliant mann. Men som så mange andre brilliante fysikere, har han ikke den nødvendige grunnleggende treningen i filosofi til å uttale seg om slike ting. Prinsippet om kausalitet hører nemlig inn under filosofi, og ikke naturvitenskap. Kritikeren min begår med andre ord en alvorlig kategorifeil. Naturvitenskap kan faktisk aldri i prinsippet bevise at det eksisterer effekter som ikke har en årsak. Det ligger utenfor verktøyets ramme. Men det å overvurdere rammen til naturvitenskap er en kilde til mye forvirring i dag.

Så hvorfor forteller ikke dette radioaktive atomet eller virtuelle partikler i kvantevakuum oss noe om effekter uten årsak? Her må jeg presisere inntil det kjedsommelige at et fag som fysikk er et fag som enkelt og greit forholder seg til den delen av materiell virkelighet som er mottakelig for streng kontroll og prediksjon, og som så kan legges inn i matematiske modeller. Hva den forteller oss, er en sann forklaring, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Noen streker av sort og hvitt, som fremdeler venter på å bli malt videre til et fullstendig fargerikt bilde. Som Bertrand Russell selv sier, er det en stor tankefeil å tro at fysikk som fag gir oss en utfyllende beskrivelse av naturen. Fysikk behandler abstraksjoner fra konkrete virkeligheter, men ikke virkeligheter selv. Den forteller oss ingenting om den dypere naturen til substansen og prosessene som bærer de matematiske egenskapene som den skriver. Fysikken av kvantemekanikk forteller oss lite om underliggende metafysikk. For å se på den dypere naturen, må vi over i naturfilosofi, og dette er et nytt fagfelt med hardt arbeid.

Så det min kritiker tror er et bevis på hendelser uten årsak, er egentlig bare et bevis på hendelser hvor årsaken ikke passer inn i den gitte matematiske modellen. Eventuelt tror han kanskje også at kausalitet er det samme som determinisme, hvilket er helt irrelevant. Men om årsaker faktisk eksisterer, er et spørsmål naturvitenskap sier nada om, og vi må ta den tunge jobben med å gå filosofisk til verks. Uavhengig av naturvitenskap, står altså kausalitetsbegreper fra Aristoteles og Aquinas fast til bruk i gudsbevis og andre ting, selv mot skeptikerangrepene fra David Hume.

Som Hume kan vi tro selv at vi kan forestille oss effekter som ikke har årsaker. At noe forandrer seg selv uten å trenge en ting eksternt til den selv som forandrer den. Men alt vi forestiller oss, er egentlig bare effekter, hvor vi ikke samtidig forestiller oss årsaken. Ikke f.eks. en iskube som smelter av seg selv, men en iskube som blir forandret utenfra, gjennom f.eks. varmeenergi fra omgivelsene eller hårføneren.

Vi står altså med:

1. Kvantemekanikk beskriver overgangen av atomet uten å referere til årsaken.

Fra dette følger ikke:

2. Kvantemekanikk viser at overgangen av atomet ikke har noen årsak.

Et slikt argument vil ikke være bedre enn:

3. Kepler’s lover beskriver planetenes baner uten å referere til årsaken av disse banene, så derfor

4. Kepler’s lover viser at planetenes baner ikke har noen årsak.

Altså en såkalt non sequitur! Lurer du på hva det betyr? En liten illustrasjon under.

159_non_sequitur

Slike misforståelser kan føre f.eks. fysikerkollega David Albert til å slakte Krauss’ sitt forsøk på å skrive om univers fra ingenting (som jeg selv gjør her) ved å vise til:

“The particular, eternally persisting, elementary physical stuff of the world, according to the standard presentations of relativistic quantum field theories, consists (unsurprisingly) of relativistic quantum fields… they have nothing whatsoever to say on the subject of where those fields came from, or of why the world should have consisted of the particular kinds of fields it does, or of why it should have consisted of fields at all, or of why there should have been a world in the first place. Period. Case closed. End of story”

Men nå har kritikeren min delvis rett i dette andre alternativet. Misforståelsen hans her, er bare at disse tingene ikke er noe vi “antar”. Vi kan derimot bevise at en slik første årsak må være immateriell og ikke trenger noen årsak. Vi er litt forut for vår tid her, så dette er langtifra en utfyllende beskrivelse, men selve poenget er at når vi filosofisk beviser Gud som “Pure Act” eller “ren aktualitet” gjennom Aquinas First Way, står dette i sammenheng med at alle substanser i universet er en kombinasjon av aktualitet og potensialitet, må hele rekken vertikalt kunne spores tilbake til ren aktualitet. Det skolastiske prinsippet av kausalitet, går nettopp ut på at all aktualisering av potensialer i en substans, må aktualiseres av noe utenfor som allerede er aktualisert (phew!). Altså en “being” (eller snarere ren Being) som ikke trenger å hente sitt potensial for forandring (i rom eller kvalitet) fra et tidligere medlem, men har dette iboende i seg selv. Merk at dette argumentet ikke viser til Big Bang eller noe, men forandring (f.eks. bevegelse eller kvalitativ forandring) som skjer her og nå.

Hvordan vet vi at det er et første medlem? Jo, for hvis alle medlemmene hadde hentet sitt potensial for forandring fra et tidligere medlem, så ville aldri rekken kommet over startstreken i det hele tatt.

Grunnen til at Gud så f.eks. er immateriell, er at det å være materiell eller innenfor tid per definisjon er å ha potensialer som kan aktualiseres. Det kan ikke Pure Act ha, så derfor må Pure Act være både immateriell og evig. Å spørre videre hva som er årsaken til Gud, er som å spørre hva som er “renere aktualitet” enn “ren aktualitet”. Et meningsløst spørsmål, og altså på ingen måte en tilfeldig egenskap vi tillegger Gud. Men mange ateister tror at spørsmålet “men hvem skapte da Gud?” er en god kontring mot Gud som første årsak. Vi skjønner at det krever litt innsats i å sette seg inn i hvorfor spørsmålet reflekterer en manglende forståelse for klassisk filosofi, og kan tilgi dem for det..til en viss grad. Dette beviser naturligvis ikke hele fylden av den bibelske Gud, men en stor nok bit til å motbevise ateisme.

Heavy stoff? Ja, det er det. Og hele historien er mye, mye verre. Nettopp derfor krever det litt innsats å sette seg inn i. Noen andre kritikere har forsøkt å ta snarveien ved å først innrømme at de ikke skjønner det, men at det likevel må være piss (jeg er jo tross alt kristen), at alt som skriver uansett er motbevist av naturvitenskap (kategorifeil) eller at det er merkelig hvordan kristne kan tro på en slik tilfeldig gud med tilfeldige egenskaper. The golden rule here is: Don’t understand? Ask!

Derfor tar vi ting fremdeles stegvis for å forsøke å oppnå et minimum av leselighet, og fortsetter i vår enkle beskrivelse av det metafysiske rammeverket som en aristotelisk-thomistisk realisme holder til. Klikk her for å lese første del om de fire årsakene. Neste gang blir det mer om aristoteliske former, inkludert formen av katter som Schrödingers.

cartoon_quantum3

Comments

comments