Hvordan din immaterialitet muliggjør din kunnskap

Kognisjon er ganske enkelt mentale aktiviteter som tenkning, forståelse, læring og minne.

Men noen deler av kognitiv aktivitet kan ikke spores tilbake til den materielle hjernen alene. Som argumentet under går, ville ekte kunnskap vært umulig dersom det hele grunnleggende sett kunne reduseres til materie som responderte på annen materie. Dersom alt som foregikk bare var nerveceller som prosesserte abstrakte virkeligheter som matematikk, konsepter og logisk tenkning.

Innen aristotelisk tenkning holder man at menneskets rasjonelle sjel innebærer to spesifikke ting vi har, i tillegg til våre animalske egenskaper. Nemlig vilje og intellekt, som ikke kan foregå strengt materielt. Det er nettopp dette intellektet som gjør at vi kan gripe essensen av ting, the what is av en ting, som en stol, et menneske, menneskehet, et eiketre, “trehet”, eller en tallrekke, og omgjøre dette til kunnskap.

Og som alltid, når vi snakker om immaterialitet, er første procedure å legge vekk alle fancy Hollywood-bilder. Vi snakker ikke om spøkelser som svever rundt, “universets krefter”, spektralkrystaller, New Age, eller noe annet spooky. Alt vi sier, er at enkelte modernisters skarpe skille mellom det materielle og ikke-materielle er høyt fiktivt, en forvrengning av hva vi vet om virkeligheten og ofte bare et forsøk på å definere seg ut av å måtte besvare de virkelige vanskelige spørsmålene.

Men våre argumenter for intellektets immaterialitet må vise til mer enn det faktum at vi ikke aner hva det i utgangspunktet ville bety at: “materie kan tenke”. For vi har i utgangspunktet ikke noe bedre begrep om hva det ville si at noe “immaterielt kan tenke”. Ikke-fysisk eksistens er ikke åpenbart mer kognitivt enn fysisk eksistens.

Antikkens grekere snakket om det å kognitivt gripe en form. Form viste her ganske enkelt til det som var forståelig om en ting. Det som var intelligibelt. At vi f.eks. forsto en samling av atomer som et eple, med noen kjennetegn og egenskaper, mens en annen akkumulasjon av atomer heller utgjorde en klump med kobber, med helt andre kjennetegn og egenskaper.

Platon, som du lærte i ExPhil, tok det som var forståelig om en ting, formen, og plasserte den separat fra tingen selv, i en såkalt “ideverden”. Han var en ekstrem realist. Aristoteles derimot, tok det som var forståelig om den, og plasserte den tilbake i den materielle tingen selv. Han var en moderat realist.

Mer om dette i min postrekke på thomisme.

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form

Hvis Platon hadde rett, er det enkelt å forstå hvorfor intellektuell virksomhet er ikke-materiell. Hvis det å vite hva en ting er, er å gripe noe som er separat fra tingen selv, ville intellektet være rettet mot en plass utenfor det materielle kosmos.

Men Aristoteles sin versjon leder oss til dette på en litt mer subtil måte, men like direkte. Hvis kunnskap betyr å ha kunnskap om strukturen som gjør en ting forståelig for oss, så må den ha det på en helt annen måte enn den materielle tingen med den strukturen.

For det er nettopp ved å ha denne strukturen at en ting er materiell, (red: altså at det ikke bare er masse sub-atomiske partikler som svever hjelpesløst rundt uten å være subordinert under en form. Aristoteles kalte dette for prime matter) og våre kognitive evner forstår eller leser av former på en måte som ikke selv gjør dem til materielle ting.

Dette gir kognisjon en form for immaterialitet, selv om vi trenger et par ekstra premisser for å forstå hvordan dette gjør intellektet vårt immaterielt i en absolutt forstand, og ikke bare i relasjon til den materielle tingen den forstår.

Så hvis vi skulle utviklet en kunnskapsteori som ikke kunne benytte et slikt immaterielt aspekt, måtte vi sagt at enten består ikke kunnskap i å ha noen ekte forståelighet av en tings struktur, eller at denne strukturen verken fantes innenfor eller uten tingene selv.

Ellers ville alt vært “loose and separate”, og det er bortimot bare tilfeldigheter at både jeg og du som leser begge forstår samme ting som en stol, fargen hvit, tallet to eller betydningen av Pytagoras’ teorem. Kulturelle konvensjoner som ikke tar utgangspunkt i noe ekte. Men hvor lenge kan et slikt argument bare ta ting et steg bakover, før det kortslutter? Høres ut som starten på en inkoherent uendelig regress for min del.

Merk forresten at det ikke er ordet vi bruker når vi karakteriserer f.eks. fargen hvit som er poenget her. Om vi sier, skriver eller leser “hvit”, “white”, “weiß” eller “blanco” er fullstendig likegyldig. Det er meningen disse ordene peker mot bakenfor seg selv.

In your face, relativisme!

Takk til James Chastek.

Comments

comments