Livet mellom tro og tvil

Publisert i Credo 01/2016, medlemsbladet til NKSS Laget.

Alle mennesker opplever tvil. Vi tviler på oss selv. På menneskene rundt oss. På at vi klarer å hoppe over bukken i gymtimen. På om handlingene våre er gode. På at venna våre faktisk bryr seg. På om en trener er egnet til å styre favorittlaget vårt til ligaseier. På om jenta i parallellklassen liker oss. Når vi blir større, tviler vi til og med på om pappa faktisk kan alt.

Å leve som et menneske, er å leve daglig, både som en troende og som en tvilende.

Tvil kan være en første stopp til et ønske om å utforske mer. Det kan være et verktøy for å fjerne fordommer og forstå stadig mer. Men tvil kan også være en ekstremt ubehagelig tilstand. Den kan gi oss opplevelsen av å falle – uten noe å holde oss fast ved.

For hva når vi tviler på Gud selv?

Vi hører ofte at det er godt å ha litt tvil. Det viser visstnok at vi tar troen på alvor, og tør å utforske den. Slik kan tvilen og troen ikke ekskludere hverandre, men vokse med hverandre.

Denne typen tvil kommer gjerne i to typer:

  1. Vi kan tvile på om Gud i det hele tatt eksisterer
  2. Vi kan tvile på om Gud bryr seg. Om Han er glad i oss, eller i det hele tatt kjenner til hvem vi er.

Disse to typene er ganske ulike, og krever desto ulike tilnærminger.

Den første typen kan nok med hell møtes på et mer intellektuelt plan. Slik trenger den ikke å anses som en destruktiv tvil, men kan trigge et ønske om å forstå mer. De desidert største hodene i menneskehetens historie, inkludert navn som Sokrates, Platon og Aristoteles, til Augustin, Maimonides, Avicenna, Aquinas, Spinoza, Leibniz, Pascal og Newton, har vært enige om at det nødvendigvis må eksistere en første årsak, ikke bare i tid, men i rekkefølge av eksistens. De har konkludert med at en ubeveget beveger står bak universet, og svarer til navnet vi gjerne kaller…Gud, med tilhørende egenskaper. Allmektig. Allvitende. Allestedsværende. Perfekt god. Ikke begrenset av verken materie eller tid.

Dette mente de å vite uten å åpne en eneste Bibel, Koran eller Bhagavadgita, men alene ved å betrakte naturen, og utføre nødvendige logiske resonnementer. Det kunne umulig, selv i prinsippet, eksistert noen natur uten Gud, tenkte de, og derfor heller ingen person tilsvarende deg som kunne sittet her og lest dette. Men om det er en ting du kan være sikker på, så er det at du selv eksisterer. Og for at det skal kunne eksistere skapninger som deg og meg, samt et skaperverk for oss å utfolde oss i, så kreves det en Skaper.

Få personer i dag, og få kristne, kjenner til at vi kan stå på disse kjempenes skuldre, og derfor tror vi ofte på vår egen kultur når vi hører at det er rart å tro på Gud i 2015. Men de største tenkerne har tenkt før oss, og vi kan hente det frem igjen. Å utlegge argumentene deres i detalj, er nok utenfor hva denne teksten kan klare, men de er enkelt tilgjengelige i bøker, videoer og på nett, og de fleste av argumentene er like sterke den dag i dag, som de var da de først ble skrevet.

Men selv om vi kanskje intellektuelt kommer frem til at Gud må eksistere, finnes det fortsatt dager hvor ting virker håpløst og Gud virker fjernt fra livet vårt. Hvis Gud er skaper og opprettholder av både naturlover, kjemiske forbindelser, galakser og solsystemer, så kan vel Gud ikke bry seg om små personer som oss?

Antakeligvis er det Bibelen selv som inneholder de sterkeste historiene om tider hvor Gud virker til å være langt borte. Klagesalmene og Jobs bok inneholder historier om personer som aldri tviler på at Gud er, men som kjenner seg forlatt.

Her er det stedet hvor Det nye testamentet og kristen tro kan strekke oss enda lenger enn jødedom og kalde, filosofiske tankesystemer. For kristen tro starter med en historie om at Gud ikke nøyer seg med å la oss vite at Han eksisterer, men Gud ønsker også å identifisere seg med en av sine minste skapninger – mennesket. Han tar bolig i en historisk person, for å vise at Han deler våre smerter og lidelser, og kommuniserer at Gud har en helt spesiell omsorg for hver enkelt av oss, i fortid, nåtid og fremtid. Han bringer budskapet om at vi aldri bare kan være en i mengden, men at Han kjenner oss hver og en, bedre enn noen annen. Åpningen av Johannesevangeliet forteller oss at Jesu’ fødsel, ikke bare forteller oss at et barn er født, men også at Gud har utøst av sin egen visdom i alt det skapte, også til mennesker skapt i Hans bilde.

Det finnes muligens ingen logiske tankeresonnement vi kan føre for å kjenne på Guds kjærlighet i hverdagen. Men kanskje ved å reflektere over at Gud er alt i alle, trenger vi ikke å vente etter skriften på veggen, sjokkbølgene av lykkerus gjennom kroppen eller meditere oss ut av tid og rom. Vi kan gjenkjenne Gud i hver opplevelse. Ved enkle gleder. Ved dans. Ved synet av noe vakkert. Ved musikk. Ved fryd over menneskelig kreativitet. Ved nye vitenskapelige oppdagelser som kan redde flere liv, eller strekke oss enda lenger. Ved å kunne dele sorg med andre. Ved opplevelsen av godhet mellom mennesker.

Alt godt kommer fra Gud, og peker tilbake på Gud. Når vi forandrer perspektivet på hva vi ser etter, kan det bli litt enklere å leve med Gud i hverdagen, både i tro og tvil.

En historie av selvdestruksjon

Apropos forrige innlegg, og scientisme generelt.

Det er fascinerende å undre seg over hvordan dette startet. Dette tilløpet til å gi argumenter, som bevisst eller ubevisst, i neste omgang treffer en tilbake og viser at ens argumentasjon ikke hadde noen kraft i utgangspunktet. Jeg kaller det, lite kreativt, for boomerang-effekten.

Den nåværende konflikten mellom vitenskap og “religion“, eller for den saks skyld mellom vitenskap og filosofi, er gjerne preget av visse aggressive vitenskapsmenn (og sporadiske filosofer) som skriver side opp og ned med ikke-vitenskapelig argumentasjon for hvorfor bare vitenskapelige argumentasjon gir oss troverdig kunnskap. Ironisk? Det virker sånn.

Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament

Det kan virke til at denne måten å argumentere på i vår tid startet med selveste Immanuel Kant. I sin berømte kritikk av metafysikk, brukte Kant ikke-empiriske argumenter for å vise hvorfor ikke-empirisk argumentasjon er umulig. Ironisk? Det virker sånn.

Sentrale figurer i moderne filosofi påstår at en slags normativ moralfilosofi er umulig – altså en verden hvor vi ikke bare selv har våre egne subjektive meninger om moral, men også er berettiget til å hevde at andre burde handle på samme vis, eller dele meningene våre. Samme personer er gjerne raskt ute like etter i sitt beundringsverdige moralske engasjement, om det er i kritikk av kirke, puritanere, liberalister, konservative, kapitalister, kommunister, løgnere eller annet avskum. Ironisk? Mjaaa.

Personer i vår egen tid påstår at fri vilje, rasjonalitet, eller et varende selv er umulig, tilsynelatende uten å se ironien i hvem som er ment å avgi og motta argumentene for det synspunktet, samt muligheten for å evaluere troverdigheten av det som nettopp er argumentert for. Selv den store Friedrich Nietzsche hadde et visst ironisk, altruistisk preg over seg, i det den påståtte nihilsten skrev bøker i forsøket på å hjelpe andre menneske fri fra deres illusjoner.

Les også:
Fri vilje under angrep
John Grays sanne illusjoner
Skal sannheten sette deg fri?
Nietzsche og nyateistene – et foredrag

Så hvordan kan noe menneske la seg overbevise av denne typen anti-argumentasjon? Hvis mennesker skrev dikt om umuligheten av poesi, eller fremførte sanger om umuligheten av musikk, ville vel ingen ha ansett det som noe annet enn morsom satire? En god latter på Latter, men lite mer. Eller som litt mer vulgære stemmer enn meg ville sagt: Fighting for peace is like screwing for virginity.

Uavhengig av om Kant visste hva han drev med, så virker det til at filosofien hans fungerte nettopp fordi den hadde som hensikt å ødelegge seg selv. Den latet ikke som den var noe annet. Tauet som bandt sammen Das Ding an Sich og Das Ding Für Mich ble filt over med vitende vilje. Målet var kanskje aldri at filosofi og vitenskap skulle leve side om side, men å få filosofi til å begå selvmord. Vi ville da sittet igjen med bare vitenskap, eller empirisk kunnskap, som er det høyeste nivået noen med (bare) vårt nivå av intelligens kan håpe på. En slik verden inneholder bare de tingene som er enklest å forstå, fordi de ble opplyst bare med verktøyene vi kjenner best.

Enhver påstand om ikke-vitenskapelig kunnskap vil være, ikke bare feilaktig eller umulig, men selv meningsløs, som pekte ut en klar vei videre til (den nå diskrediterte) positivismen på 1900-tallet, men som fortsatt er en oppfatning mange deler i dag. Det er åpenbart at den skeptisismen mange påstår å praktisere i dag, hvis de virkelig forsto den, ville høvlet ned brorparten av deres egne påstander om virkeligheten.

Ironisk? Det virker sånn.

Jeg foretrekker en ærlig Pyrrho over en skeptikerposør (nyord ©Meg 2016) enhver dag.

pyrrhoWinsLottery

“But the new rebel is a skeptic, and will not entirely trust anything. He has no loyalty; therefore he can never be really a revolutionist. And the fact that he doubts everything really gets in his way when he wants to denounce anything. For all denunciation implies a moral doctrine of some kind; and the modern revolutionist doubts not only the institution he denounces, but the doctrine by which he denounces it. . . . As a politician, he will cry out that war is a waste of life, and then, as a philosopher, that all life is waste of time. A Russian pessimist will denounce a policeman for killing a peasant, and then prove by the highest philosophical principles that the peasant ought to have killed himself. . . . The man of this school goes first to a political meeting, where he complains that savages are treated as if they were beasts; then he takes his hat and umbrella and goes on to a scientific meeting, where he proves that they practically are beasts. In short, the modern revolutionist, being an infinite skeptic, is always engaged in undermining his own mines. In his book on politics he attacks men for trampling on morality; in his book on ethics he attacks morality for trampling on men. Therefore the modern man in revolt has become practically useless for all purposes of revolt. By rebelling against everything he has lost his right to rebel against anything.”
– G. K. Chesterton, Orthodoxy

Kan vi stole på metafysikk?

En skeptikervenn la ut denne fine utfordringen på Facebook her, med meg tagget. Jeg gjorde meg noen refleksjoner i forsvar for min skolastiske metafysikk som kanskje ville være interessant for noen her.

Godt poeng for eller indikator på hvorfor jeg tror ikke-“scientistisk”/naturalistisk metafysikk i utgangspunktet er et umulig prosjekt:

“At any point in time, a remarkably broad consensus – amounting to almost unanimity – obtains among competent practitioners in mathematics and logic concerning the truth of a vast number of mathematical and logical claims. Moreover, the scope of this consensus has grown wider and wider with over time, that is, competent practitioners at later times agree on more mathematical and logical truths than … at earlier times. In metaphysics, by contrast, we observe neither phenomenon; we instead observe persistent disagreement concerning what is true. This disagreement is strong prima facie evidence that contemporary [analytic, and even more, classical] metaphysics do not have reliable methods for discovering metaphysical truths.”
Fra Melnyk, Can metaphysics be naturalized? If so, how?

Spørsmålet setter altså opp utfordringen av at hvis metafysikk hadde troverdige metoder for å tilegne seg kunnskap, så ville vi forventa en like stor konvergens blant utøverne der, som den vi ville funnet innen logiske og matematiske disipliner. Noen av mine tanker:

Min stripe av klassisk metafysikk holder til at kunnskap starter med empiri, men av en ganske annen sort enn den vi gjerne finner i moderne empirisme.

Som Atle [Søvik] kom meg i forkjøpet med, virker jo dette til å slå beina på all type metafysikk, inkludert naturalisme. Men jeg forstår at du og han neppe anser det som et stort problem.

Så la meg heller presentere noen umiddelbare tanker til den siterte teksten.

Først. Argumentet ovenfor kan vel like gjerne anses som en bekreftelse på at oppdagelsene innen metafysikk er ‘mer grunnleggende’, og derfor trolig også ‘vanskeligere’, enn oppdagelser i matematikk. Så jeg tror det avvæpner mye av kraften i denne prima facie-tanken. En naturfagsbok som er et par tiår gammel, er gjerne utdatert. Med filosofi, lener jeg meg mer mot Nagel i at:

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”

Måleenheten for progresjon kan ikke være lik over altfor heterogene øvelser. Jacques Maritain skilte mellom “problemer” og “mysterier”. Problemer er noe vi løser, og finner distinkte svar på, mens mysterier gjerne er sannheter som gradvis utfolder seg for oss, og hvor vekslende kontekst og metode kan få ting til å fremstå annerledes, og vi ender med resonnementer av ulik grad av sannhet og usannhet.

Du fremstiller for øvrig sitatet som en grunn til å tenke at ikke-scientistisk metafysikk er et umulig prosjekt.

I så fall lurer jeg på om det er en kategorifeil her i tillegg. Matematikere og logikere kan gjerne enes om hva som følger, gitt at man enes om forutsetningene i deres utvalgte subfelt, men det er gjerne bred uenighet om hva som fundamenterer deres aksiomer, eller hvordan man bygger broen over til virkeligheten. F.eks. har jeg hørt at de fleste utøvende matematikerne er platonister, men jeg tipper at det er mange som ikke har reflektert så mye over hvordan nettopp det kan være mulig.

Og uenigheten som herjer blant metafysikere, handler vel stort sett om dette – hvordan man grunngir metafysiske sannheter, inkludert den ontologiske statusen til matematikk. Matematikere kan overlate jobben med å avklare ontologisk status til noen høyere i næringskjeden, men det kan ikke metafysikeren. Så metafysikeren har den tunge ekstra jobben med å både måtte konstruere verktøyene, samtidig som man benytter dem, mens f.eks. matematikk bare undersøker hva som følger deduktivt fra hva.

Innad blant metafysikere på sin side er det enighet om mye, og vi ser en distinkt utvikling i mange diskusjoner etter hvert som , f.eks. om at ex nihilo – nihil fit, at væren ikke kan være selvmotsigende, at Plantinga har løst den deduktive versjonen av det ondes problem, osv.

Så kan konsensus sikkert gi oss indikasjoner, men det er vanskelig å slå fast noe med dem. Kan f.eks. utbredt enighet om moralske påstander få oss til å konkludere med sannheten av moralsk realisme?

Mye kunne nok vært sagt, men jeg har spammet nok allerede, og gitt deg mer enn jeg kan forvente at du skal respondere på, så jeg avslutter tankerekka der.

Helt til slutt. Og hvorfor skal man ikke vente med å bygge en metafysikk til man er i kjølvannet av fundamental fysikk, og ikke gjøre metode til metafysikk? Vel, fordi metodene ikke virker egnet til det, og gir oss ikke en utfyllende beskrivelse av ting vi virker å kunne vite om virkeligheten vi lever i. For å oppsummere i ordene til Michael Flynn, dog noe generalisert:

“[Francis Bacon’s] goal of “mastering and possessing” nature necessarily focused scientists on just those aspects of nature that could be predicted and controlled; and this required Descartes’ quantitative, mathematical approach. Baconian science thus ensured that Nature would be “quantifiable, predictable, and controllable” by defining nature as quantifiable, predictable, and controllable.”

Og som jeg vel har nevnt tidligere, så tror jeg størrelsene naturvitenskap selv studerer, må betraktes i lys av et større filosofisk rammeverk, inkludert en koherent metafysikk, som kan kontekstualisere, grunngi og hjelpe oss til å plassere empiriske funn inn i en større helhet. Jeg påstår at dette kan gjøres særs elegant i en bred skolastisk metafysikk, men forstår at du vil være uenig i det.

Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament
E. A. Burtt om metafysikk

“Without metaphysics, the ultimate foundations of all other sciences are left insecure. In other sciences, we presuppose and take for granted such things as the principles of contradiction and of causality, the multiplication of individuals in the same species, the possibility of change, etc. If we accept all these things without examining their value, the whole structure built upon them stands on insecure grounds and thus leaves everything open to doubt. On the other hand, if we do not accept them, scientific knowledge of any kind will be impossible. Hence, in order to make true science possible, these principles and presuppositions must be examined, and their validity established.”
– Henry J. Koren

100.000 – Jubileum og noen vitnesbyrd

Woohoo!

Jeg er visst litt på etterskudd, men den passerte barrieren av 100.000 unike sidetreff fortjener en liten feiring. Siden oppstarten i 2013 er det gledelig å se at antall daglige lesere stiger jevnlig, og at 6.388 av sidetreffene stammer bare fra denne siste måneden.

Oslo topper, ikke overraskende, listen over besøkende, fulgt av Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Bærum. Facebook-siden har fått en del følgere, og du må gjerne like, eller bidra med å invitere flere, dersom du setter pris på innholdet som legges ut her. Vi har dessuten fått meldt opp nesten 70 interesserte til et filosofi-kurs som vil bli arrangert denne høsten, hvor langt dyktigere personer enn meg er med på å utarbeide programmet. Hvis du vil motta mailer med oppdateringer på dette fremover, kan du bare sende en mail til mail@danieljoachim.org med navnet ditt.

FireShot Capture 5 - Oversikt over målgrupper - Google Anal_ - https___www.google.com_analytics_we
Utsnitt fra Google Analytics

Bloggen startet i 2013 nærmest som et sted for å artikulere mine egne tanker, men det har siden kommet flere tilbakemeldinger, fra både troende og ikke-troende, på at andre setter pris på et sted å lese en kristen vinkel på naturvitenskap, filosofi og diverse aktuelle spørsmål. Den skulle være lettlest, og det er fortsatt et mål, selv om mange tema er vanskelige å skrive presist om med altfor enkle ord.

Dette har dessuten vært et fint springbrett for mange publiserte tekster, nye kontekster, samt muligheten til å prate om disse temaene, på alt fra universiteter, til festivaler, menigheter og lokale skolelag. Våren 2016 er stort sett fylt opp av taleaktivitet nå, men det er gledelig å se at det dukker opp stadig nye, talentfulle, norske, kristne stemmer som kan fylle samme rolle.

Noen utvalgte anbefalinger, er grundige og alltid aktuelle Bjørn Are Davidsen, godt beleste og undrende Hallvard Jørgensen, lagsgeneral, notorisk diplomat og William Lane Craig-stalker Karl-Johan Kjøde, et fascinerende innblikk i livet som katolsk konvertitt fra Ragnhild Aadland Høen, samarbeidsbloggen Gjentagelser med fire kunnskapsrike forfattere, samt sidene til Tankesmien Skaperkraft. Et par nye lovende talenter som har dukket opp på radaren den siste tida, er fysikk- og kjemistudent Mattias Matthiesen, filosofistudent Øyvind Evenstad og en ukjent, men ualminnelig kunnskapsrik VG2-elev som går under navnet Polykarp.

For anbefalt litteratur, se den nå oppdaterte lista her.

1934417_972424809460575_1674360874014564713_n

Jeg håper at denne bloggen fortsatt kan være av verdi. Så her følger et par vitnesbyrd som har kommet i løpet av tida. Forhåpentligvis ikke bare for å klappe meg selv på skuldra, men også for å inspirere andre nysgjerrige til å se muligheter, kaste seg ned i litteratur, og bidra til tenkning og dialog rundt om i vårt langstrakte land. Lagt ut her uredigert for anledningen, med tillatelse:

Jeg har forresten lyst til å takke deg. Jeg mener og sier færre dumme ting nå enn for noen år siden. Og det er mye takket være deg, gjennom det du skriver på bloggen og ting du linker til. Det meste er jo ganske innlysende (og logisk) når man tenker over det, men ofte ting som jeg rett og slett ikke har tenkt på. Så takk for at du gjør kunnskap om tro, fornuft og vitenskap lettere tilgjengelig for sånne som meg.
– Toini Torsøe, fysikkstudent

Jeg var på IMPULS Stavanger 2015 hvor du hadde seminar. Det har alltid vært en «kamp» mot de kristne og ateistene i klassen min. Det har gjort mye med min tro og jeg syns det er vanskelig. Jeg har ingen sterke argumenter og det terger på meg. Jeg vil så gjerne få slutt på nedrakkingen av kristendommen på skolen vår. Jeg vil vise dem at jeg ikke er et mindre intelligent menneske bare fordi jeg velger Guds kjærlighet. Etter seminaret ditt på IMPULS har jeg ofte tenkt at det hadde vært fint å ha en mini versjon av deg som jeg kunne tatt frem når kritikken mot kristendommen slår som sterkest.
– Anonym

Daniel Joakim Kleiven har gjennom sin blogg og sine artiklar i ulike fora synt seg som eit svært verdifullt og viktig tilskot til den norske offentlege debatten. Han kombinerer rik lærdom og stram logikk med integritet, openheit, og humor. Den norske debattkulturen treng eit gjennomtenkt og kunnskapsrikt alternativ til den overfladiske og overpolemiske diskusjonen rundt verdien av teistisk tru og filosofi i vårt samfunn, og her har Kleiven levert sentrale bidrag. Eg er veldig glad for at me har hans stemme mellom oss!
– Dr. Sigbjørn Sønnesyn, Postdoctoral Fellow i historie fra Durham University

Takk for 100.000 til nå. Gleder meg til de neste 100.000!

Illustrasjonsbilde tatt etter fullført konfirmant-laget hinderløype på Hvaler. Foto: Annette Nordby

Chesterton og Russell i debatt

Jeg fant nylig ut at selveste G. K. Chesterton og selveste Bertrand Russell har vært i debatt sammen, hvor temaet var hvorvidt barn burde oppdras av staten eller familien. Dette er ikke et felt jeg har lest og tenkt mye over, så jeg skal unngå fristelsen til å kommentere, annet enn gleden over å lese to store forbilder gå i ringen sammen.

Det følgende er hentet fra Chesterton Review (Nov 1989/Feb 1990):

The following account of a radio debate between G.K Chesterton and Bertrand Russell, the well-known Mathematician and Philosopher, was first published in the B.B.C. magazine, The Listener on November 27, 1935. Bertrand Russell (1872-1970) was known for his modern views about education and about the family. Part of Chesterton’s criticism of him will be lost on readers who forget that Russell was also well known for his radical pacifism during the First World War. In the debate, Chesterton makes a teasing reference to Russell’s inconsistent admiration for the “military loyalty” of those whom he would have had look after other people’s children. Russell argued that “parents are unfitted by nature to bring up their own children”; Chesterton, of course, opposed that view. Although their debate has little direct connection with the themes developed in this special Bernanos issue, Chesterton is, nevertheless, defending a view dear to Bernanos. Both he and Chesterton were concerned with everything in modern life which threatened the child. The separation of the child from its natural protectors, the parents, was a modern development which both authors viewed with alarm.

Bertrand Russell vs. GK Chesterton

Bertrand Russell vs. G. K. Chesterton

A BBC Debate from 1935 on the bringing up of children

BERTRAND RUSSELL: In the first place I must clear away a possible misunderstanding. I am maintaining that parents are by nature unfitted to bring up their own children. I am not maintaining that somebody else is fitted by nature for that task. I think the bringing up of children is a very difficult matter indeed and is not one for which anybody is fitted by nature. I think there are certain special difficulties that parents have in bringing up their children which are greater than the difficulties that other people might have. That is partly because of the special interest that parents have in their children and partly for quite other and external reasons which I will go into in a minute. And so I want you, if you will, to dismiss from your minds any bias that you may have as parents and to put yourself back into those years in which you were under the authority of others.

Now, of course, when one speaks of parents as being fitted by nature for the education of their children it is generally mothers that are thought of. There is supposed to be some instinct that looks after mothers. Fathers have not had nearly such a good Press. But let us spend a minute or two on fathers. There are very few examples in history of children being educated by their fathers. I can at the moment only remember two – Hannibal and John Stuart Mill. Now, Hannibal, as we all remember, came to a bad end. As for John Stuart Mill, I think it must be admitted by everybody who has read his works that he was ruined as an intellect by fear of his father’s ghost. Whenever he was on the point of coming to a sound conclusion he remembered that his father thought otherwise, and somehow or other managed to get at some quite unreal compromise between his father and the truth. He himself says in his autobiography, or at any rate hints, that the education of children by their fathers is undesirable, because it causes the children to be afraid of their fathers. So I think with that we may dismiss the poor father and concentrate, upon the mother.

The mother has generally been considered to have much more to be said in her favour than the father. But let us consider a few rather large facts as opposed to the particular facts of individual child psychology. I suggest to you that, after all, one of the objects of the care of children is to keep them alive, rather than dead. If you consider that purpose you will remember that throughout the world until the last one hundred years, and even now in the East, about three children out of four perish before they grow up. If you open any eighteenth-century biography it is pretty certain to begin with the remark: “So-and-so was the thirteenth child of his parents but only three reached maturity.” Now, in the western world at the present day the majority of children reach maturity, and that change has not been effected by mothers, nor by fathers. It has been effected by medical men, by persons who went in for sanitary improvement, by philanthropic politicians, and by inventors. It is people of that sort who have caused the enormous fall in the infant death rate which has characterised the past hundred years. It has not been the mothers who have caused that increase in child life, it has not been the parents, it has been persons of a certain large scientific and more or less impersonal outlook. That, I think, is the first point that one must make, and one must admit, in view of that fact, that an understanding of such things as hygiene is more important for the welfare of the child than any degree of what is called instinctive mother love.

Then take the sort of matters upon which child welfare really mainly depends. It depends — I am talking for the moment of physical welfare — upon such things as food and clothes and care in illness or injury, and the provision of a fairly safe environment, and, in later years, instruction. Now, those are not things which most parents can nearly so well provide as they can be provided in, for example, a well-run nursery school; in the first place, they cannot well be provided because most parents do not have the necessary knowledge; they do not know what diet is good for children. You will find an immense number of uneducated parents at the present day providing tiny infants with meat and strong tea, and things of that sort, which are obviously bad for them and which they would never get in a well-run nursery school. You will find them heaping too many clothes upon them, not allowing them as much fresh air as is good for them — in fact, unable to allow them as much fresh air as is good for them, because in general the home is a very small place. And you will find that in all sorts of ways the ordinary uneducated parent, both from lack of knowledge and from lack of opportunity, is quite incapable of providing the child with those things which can easily be provided in a nursery school — with light, air, freedom of movement and noise, a proper diet and so forth — all sorts of things which are almost impossible in the ordinary home but are quite easy in a place provided for children.

Now, when you come to psychological matters, when you come to the mental life of the child, you find the same sort of thing. And there you have to distinguish between two sorts of home. There is on the one hand the home where the mother has a large family and is extremely busy, constantly occupied with the care of the house and unable to pay proper attention to her children. In a household of that sort probably she gets irritated with the children because they interfere with her work. She gets bad-tempered with them and snappish and difficult and one thing and another, and in that sort of household you do not get a good relation between the mother and the children. On the other hand, take the well-to-do household, where there is a small family. There you find, perhaps, a very conscientious mother, anxious to do the very best possible for her children, having, we will say, two children, and having supplied to her by nature a degree of maternal solicitude which is just about adequate to a family of ten. Each of those two children gets five times as much solicitude as is good for it, and the poor rich child feels itself the whole time watched, every little thing it does psychologised and so forth and so on, and the poor child gets into such a nervous condition that it really does not know how to go on. I think you will find that too much attention is every bit as bad for children as too little, and too much attention is what is very often the case with the modern carefully brought up child.

Now, of course, I have said nothing about bad parents. There are more than people think — a great many bad parents, the sort that is dealt with by the Society for the Prevention of Cruelty to Children. I have said nothing about them, because they are, after all, not the main problem. The main problem is that even the good parent, while he undertakes the education of his own children, cannot have with them that relation of free, spontaneous affection — free on both sides — which is the really good relation between parents and children. I do not want to abolish that relation. I want to free it from the trammels from which it is not easily freed so long as the actual care of the children is in the hands of the parents. I think that affection, and affection alone, is what parents can best give to their children. And therefore I say that the important thing is that children, in their instruction, in their physical care, and in such matters as that, should be in the hands of people who have the special knowledge which is wanted in order to do that thing well, that their daytime activities, the need of good food, light, air, liberty and so on, should be provided elsewhere, but that the parents should have that free affection which alone is the one in which the best human relations can exist.

G. K. CHESTERTON: From the mass of extremely interesting remarks which my distinguished opponent has delivered I select one statement which is commonsense — so far as I have respectfully listened to him, the only one — and that is the statement that we want to bring up our children alive and not dead. Therefore, I take it, children must be brought up; they cannot fall up, they only fall down, and I acquit a logician like my opponent from the absurd nonsense of supposing, as Herbert Spencer and other pioneers like himself propounded, that children should learn by experience that falling over a precipice is falling into a slight mistake. Somebody must bring them up. Well, you would have thought that anybody who came forward to abolish the universal, fundamental institution of all mankind might tell you a little bit about what is to happen to the children; but my opponent began by saying that parents were unfitted by nature to take care of their children, and then he immediately added that he was not going to tell us who was fitted by nature to do the same thing. This seems to me to leave the children very near the edge of the precipice. I know that he suggested various things, which I shall criticise in a moment, but that is very important — that he begins by cutting himself off from all responsibility for suggesting any alternative whatever. He has nothing to say about people who are fitted by nature to look after children.

Now, I will confess, being of an old, hard, rationalist school of thought myself, that the mysticism of this phrase in any case puzzles me a little. What is meant by “fitted by nature?” Who is Nature? Many people, nasty spiteful people, have accused my opponent of a tendency to scepticism. How obvious it is that his real temptation is to mythology. This goddess Nature, the only deity whom he worships, has apparently decided that parents, of all people, are the worst to bring up children. Well, all I can say is that Nature has been very slow in making up her mind; because it appears, merely looking at it superficially on the face, that cats look after kittens, dogs look after puppies, sows look after little pigs, and so on, and that even in the human race that curious obscure instinct of which he speaks exists, by which mothers have a certain tendency to look after children. It is for him to show that there is something so enormously subversive, so gigantically paradoxical that the whole pyramid and system of nature can be upset for the sake of his chance, flashy, bright paradox. Now, I also submit that I do not think he has made out a case in any sort of respect for that view. There are a great many things he has said about our experience as children. Well, I suppose we are not all called upon to get up and tell stories of our infancy, but my story of my infancy would be that I was extremely happy as a child and that my parents were the only people I could possibly imagine as making me so happy; and there is a long testimony in all human literature to the idea that child-hood is the happiest period of mankind. I will not occupy your time in quoting it, but I am sure my opponent knows the innumerable cases in which people have testified to the happiness of childhood.

But still I ask, who are the other people who are to look after children? And after listening very carefully to my opponent’s remarks I gather that they are to be transferred for the greater part of their time to a thing called a nursery school. Now, anybody of common sense knows, of course, that there are people who have a real talent for looking after children, a special talent like any other. Some people fascinate animals, some people can even write verse — there are such people and they are always very attractive to children, but how many people of that sort do you imagine there are! Are you going to shove off all the children on to that type of child-lover? That type is already besieged by about fifty children, and my opponent proposes to bury him under about five hundred children. And that is taking the case at its best. That is talking about realities. If you will forgive me, talking about doctors and science and medicine and sociology and nursery schools and so on is not talking about realities. There are people who have a great talent for looking after children. God help them if all the children are going to be loosed on them. But as for nursery schools and all that kind of thing, what is there in it? It simply means that you are going to pay a number of officials to pre- tend to have the interest in children which, as a matter of fact, by some mysterious mercy of God-cum-Nature you and I have experienced from our own parents by a natural law. You are going to payout money to a lot of ordinary common officials.

I hope we all know what officials are like. They are ordinary human beings, but they are rather more bored than most human beings. You are going to payout money to a lot of officials in order that they may do I something which nature will make a few people, parents, do already. ! You are exactly like a lunatic who should walk in the garden in the pouring rain” and hold up an umbrella while he watered a plant. You, are cutting off a natural force that exists and deliberately paying out money — a most uneconomic method — in order to supply it by an artificial machinery. And what is that machinery? A nursery school. Is anybody to be told at this time of day — least of all so distinguished an educationist as my opponent — that the chief problem of modern education is the vast, tumultuous, large classes controlled by few teachers? Does not everybody know that there are too many children for one teacher, and must it not be infinitely more so if you transfer the child from the family where there are normally two human beings to look after one child, to a school or hostel or anything else you choose to call it, in which there are two hundred children to be looked after by one official? You have got into your head that curious old Fabian fallacy that there is an absolutely unlimited number of inspired officials and an absolutely unlimited, amount of money to pay them, and that they are to be made the substitutes for a thing which is performed–imperfectly, of course, because it is human — by the ordinary human agents of it. Parents are imperfect: fathers are imperfect; mothers are imperfect. Are we asked to believe that doctors are perfect, schoolmasters are perfect, inspectors of nursery schools are perfect?

My opponent has said that mothers are sometimes irritated with their children. Heaven knows they are! When I remember what I was like to my mother I am amazed that she was not much more irritated than she was. But do you mean to tell me that mothers are irritated sooner than poor, tired, jaded, jagged-nerved schoolmistresses and officials managing other people’s children? You cannot get round the original natural fact, and it is pure sophistry to attempt to get round it. For some reason or other, whoever put it there – whether the goddess in whom Mr. Russell believes, or the God in whom I believe — there is undoubtedly a force, an energy by which a certain function is performed with enthusiasm, with affection and, because the people are human, with endurance and patience and even martyrdom to the end by mothers and by fathers. I am not talking, of course, as the other side will instantly tell you, sentimentalism about mothers. On the contrary, it is my opponent who is talking sentimentalism about children. Here is little Tommy — not, in many ways, a pleasing sight, but who affects at any rate those who are impatient and who say they are impartial as being something that the cat has brought in or something to be dropped out of the window or into the bucket. Here he is anyhow. You can, no doubt, with good salaries, elaborate social organisation, pay a number of people to put up with little Tommy for many hours of the day in nursery schools or elsewhere, but you cannot expect little Tommy to have any glamour for them. They are much more likely to be tired of him in a few hours than the mother. We know as a fact — it is not sentimentalism, it is a simple fact — that she is not tired of him, that he may be irritated with her but she is not irritated with him; that is to say, she is irritated all right, but she is not permanently irritated; that she does as an actual fact continue to love little Tommy — that is to say, to discharge a social function of somebody to take some interest in him right up to the time when he is hanged.

RUSSELL: I should like to say that I am very much interested to observe that, according to Mr. Chesterton himself, the form of education which he advocates is going to end in the poor child being hanged.

CHESTERTON: On the contrary, I know the State in which Mr. Russell believes will hang him, but then the State — that grand, scientific, modern State — always hangs the wrong man.

RUSSELL: I was going to say: One thing struck me all through Mr. Chesterton’s remarks, that he evidently does not understand the purpose of a well-run nursery school. The purpose of a well-run nursery school is to provide artificially an environment in which the I child will need hardly any looking after at all, much less than he needs in the home. The home contains fireplaces that he may not fall into, things that he must not smash, and all kinds of danger. The well-run nursery school contains nothing of that sort and the child can be allowed to do pretty well what he likes; he is very little looked after, and it is the fact that he does not have to be interfered with, which is one of the main advantages of the nursery school over the ordinary home.

One other point I should like to make. In Mr. Chesterton’s remarks he made a point of the very large classes in schools which have to be controlled by inadequate teachers. Now, what is that due to? We have had to economise in education. Why? Because every civilised nation considers it more important to prepare to kill the children of foreigners than to keep its own children alive.

CHESTERTON: Might I ask, in reply to that last point — while being too old and wily a debater to be led away down the avenue of war and armaments — whether Mr. Russell or anybody else expects that there would ever be classes in which there were, let us say, one, or two, or three, or four, or five children to two teachers? Because that is the condition of the home. The condition of the home is that, children are immediately under the responsible care of two people, according to the quaint old ideas, in combination and having some agreement with each other, and they at any rate have at the very least a very small class. I do not think the wildest idealist on education, even one who would spend all the money upon education and leave none for giving human beings any food, would maintain that he wanted classes so small as that.

RUSSELL: I think that is one of the greatest objections to the home — that the class is very much too small. Like all these things, it is a purely quantitative matter. You can have your class too large or you can have it too small. In the elementary school it is too large and in the home it is too small. In the home you get too much attention, in the school you get too little. You want an intermediate situation; you want to get the right balance.

CHESTERTON: But you do not know who is to bring it about. You have abdicated your claim to appoint any other set of people to decide how large or how small the class shall be. Unless you mean to provide despotic powers under Act of Parliament to the nursery schools to take as many or as few as they like, to kidnap children.

RUSSELL: It is very necessary. Certainly in the working-class homes the great majority of the mothers would be very glad if there were a good nursery school to which they could send their children.

CHESTERTON: Yes, and even more glad if they were able to turn them out into a field and let them play in that. One cannot mention everything in the course of a very short speech, but might I suggest to Mr. Russell that all his argument appeared to be based on the fact that poor homes are very poor and that they are very limited, that people have not much liberty — which Heaven knows is true! But I should imagine that it had occurred to him that some of us, including himself, had been worrying for a good many years over various problems with the idea that perhaps the best solution is that. people should have houses large enough.

RUSSELL: If you will pardon my saying so, one was the case of the poor home and the other was the case of the well-to-do home. I consider that the children in the well-to-do home suffer from excess of parental attention; as I think I said, they get too much parental attention. I should like to add a further important point — that the mother who has made great sacrifices for her child does expect a return, and that return is generally of a very undesirable kind, which interferes with the child’s development, especially if it is a boy.

CHESTERTON: You mean in the well-to-do home?

RUSSELL: Yes.

CHESTERTON: Well, of course, I think that sin afflicts all mankind: it is snobbishness in the wealthy classes, and other things — though much more creditable things as a rule — in the poorer classes. But I should still like to know this. Here are two things. An absolutely fundamental thing to all appearance in all nature, in the nature of men and women, the idea of looking after their children. Here is another thing — the very disgusting injustice and inequality of foul squalor, and much fouler snobbishness, of the modern or existing relations between rich and poor. Which of those things are we to set out to cure?

RUSSELL: They are not alternatives. I think you have put it , quite wrongly. They are in no way alternatives, those two.

CHESTERTON: I think they obviously are, because if a father and mother want to look after their children — and I claim that they do normally — then all your argument that the smaller room prevents them, and that the bad distraction of poverty prevents them and so on, would be satisfied if they were in a better economic condition.

RUSSELL: Yes, but you have not faced the other horn of the dilemma. It is not snobbery only that makes the well-to-do parent bad for the children; it is also the intense emotional concentration upon a very small number of objects and that concentration inevitably wants some kind of return, and the kind of return which it is not natural for the young of any species to give. Mr. Chesterton has talked a great deal about animals. Well, animal parents cease to be interested in their young as soon as they grow up. Human parents, unfortunately, do not, and that is because they have made such enormous sacrifices in bringing them up, and the more sacrifices a parent makes in bringing up a child the more undesirable the sacrifices they will expect in return, whereas the person who is merely paid to look after the child does not have that feeling.

CHESTERTON: Precisely! The person who is paid to look after the child does not have any feeling. That is a good point; and, there- fore, in any kind of quarrel or trouble or danger he will betray. “The hireling fleeth because he is an hireling.”

RUSSELL: That is not my phrase — the hireling. CHESTERTON: I think it is mine.

RUSSELL: It is much less likely that a hospital nurse will flee from a patient than that anybody else would.

CHESTERTON: Than the mother? RUSSELL: Yes, much less likely.

CHESTERTON: The idea is quaint and fantastic. I would be prepared to take a tour round the whole of England verifying that principle. You would find a certain number of mothers, drunken, criminal and so on, and in the upper classes, unfortunately, a certain number of mothers cynical. Skeptical — in fact having absorbed all the principles of Mr. Russell: that very small minority might perhaps be indifferent to what happened to their children. But I will undertake to say that the vast overwhelming majority of mothers would show the ordinary instincts. At least all the mothers I know are perpetually pursuing the children with an intense loyalty. Now, what would happen to the nurses is another matter. The reason that nurses all would stand to their guns is exactly because they are their guns. In other words, nurses are trained under that admirable military system which Mr. Russell so much admires. Nurses may or may not provide liberty, but nurses have no liberty; they are absolutely subordinated to a military system like a regiment. Any nurse will tell you, or any doctor either, that they obey the captain, the colonel, the sergeant exactly as in a military system. That is why they would stand to their guns. Heaven forbid that I should despise the loyalty of nurses, those magnificent militarists. Heaven forbid that I should have any doubt about Mr. Russell’s admiration for such a splendid system of military loyalty. But that is what it is. In so far as there is a certain vigilance and order and fixity about those systems it is because they inherit the old military system. That is all.

RUSSELL: I think Mr. Chesterton has given his case away. It is such an immense praise of the professional that it is hardly necessary for me to say anything more.

CHESTERTON: As long as Mr. Russell will include in it an enthusiastic praise for the military profession and an agreement that the military profession alone can reorganise our affairs, I will accept his conclusion.i

G. K. Chesterton and Bertrand Russell. “Who Should Bring up Our Children? A Chesterton-Russell Debate.” The Chesterton Review XV 4 (Nov 1989): 441-451. Used in thesis by permission. This is a transcription of a radio debate first published in November 27, 1935, by the B. B. C. magazine, The Listener.

Feil om bibelske manuskripter

Gjesteinnlegg av Hans Johan Sagrusten. Først publisert på bibel.no. Publisert her med tillatelse. PS: Sagrusten er også forfatter av boka Det store puslespillet – jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen. Den kan finnes her.

Andreas Wahl Blomkvist gir seg i Aftenposten (10. februar) i kast med teksthistoria til Bibelen. Innlegget inneholder dessverre en rekke feil. Han ville trolig hatt nytte av å lese boka «Det store puslespillet – jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen» som kom på Verbum Forlag i 2014.

Hans J. Sagrusten er bibelbrukskonsulent i Det Norske Bibelselskap
Foto: Tor Tjeransen

Wahl Blomkvist har lest to bøker av den amerikanske forskeren Bart Ehrman. På bakgrunn av disse kommer han med flere påstander om Bibelen. Han hevder at «Bibelen består av mer eller mindre tilfeldige kopier og forfalskninger av skrifter, produsert 1100 år etter hendelsene de forteller om» og trekker fram at avsnittet Joh 7,53-8,11 ikke står i de eldste manuskriptene som finnes.

Han kan umulig ha studert et eneste av de gamle manuskriptene som han uttaler seg om. Hvis vi for eksempel ser på det eksemplaret av Lukas- og Johannesevangeliet som kalles Papyrus 75 (ca. år 200 e.Kr), ser vi straks: Dette er jo den samme teksta som vi finner i Bibelen i dag! På tross av mange små ulikheter i skrivemåten av ord og uttrykk, sier teksta det samme som i norske bibler i dag.

At et avsnitt på tolv vers i Johannesevangeliet mangler i de eldste manuskriptene, er ingen nyhet. Denne opplysningen har stått i Bibelselskapets bibler helt siden 1930. Det samme gjelder for det andre lange avsnittet, også dette på tolv vers, som ikke står i de eldste manuskriptene, Mark 16,9-20.

Det oppsiktsvekkende er ikke at disse to avsnittene har kommet inn i teksta på et senere tidspunkt enn resten; dette har vært allment kjent i mer enn 100 år. Det virkelig sensasjonelle er at det ikke finnes flere virkelig store avvik mellom manuskriptene til NT.

Det vanlige i antikke verk er jo at det er betydelig forskjell mellom manuskriptene – at avsnitt mangler, bytter plass eller har et helt annet innhold fra eksemplar til eksemplar. Sammenlignet med disse framstår Det nye testamentet som svært enhetlig bevart.

Hvordan vet vi forresten at de to nevnte avsnittene har kommet inn i teksta på et senere tidspunkt enn resten (rundt år 400 e.Kr)? Det vet vi selvfølgelig fordi vi har svært god oversikt over den tidlige teksthistoria til Bibelen. Vi har manuskriptfunn som viser hvordan teksta så ut helt ned på 100-tallet.

Det er ikke slik som Wahl Blomkvist prøver å skape inntrykk av, at det er fullstendig uvisst hvordan teksta så ut før. Nei, vi kan si med stor sikkerhet at den teksta moderne bibler blir oversatt ut fra i dag, er svært lik den teksta de brukte på 100-tallet e.Kr.

Bart Ehrman er en framstående forsker på teksthistoria til Bibelen. Men kollegene hans bemerker at «han har en tendens til å sette ting mer på spissen når han skriver bøker for folk flest, enn når han snakker med oss» (Daniel B. Wallace). Kort sagt har Ehrman lært seg hvordan han skal selge bøker.

Wahl Blomkvist kunne godt ha sitert hva Ehrman selv sier om sitt eget syn, sammenlignet med andre forskere. La meg ta med to sitater fra boka «Det store Puslespillet». Ehrman sier dette om forholdet mellom seg selv og Bruce Metzger, en av verdens fremste forskere på teksta til Det nye testamentet:

«Hvis han og jeg ble plassert i samme rom og bedt om å utarbeide en felles erklæring om hvordan vi tror originalteksta til Det nye testamentet sannsynligvis så ut, ville vi være uenige på svært få punkter – kanskje på ett eller to dusin av flere tusen steder.» (side 208)

Sitatet gjelder altså den teksta som Det nye testamentet blir oversatt fra i dag. Og når det gjelder spørsmålet om hvor nær ordlyden i originaltekstene vi i dag er kommet, skriver Ehrman selv:

«Så sant det ikke blir gjort helt ekstraordinære nye funn eller skjer helt utrolige endringer i de metodene som blir brukt, er det i praksis utenkelig at den trykte teksta i våre greske nytestamenter noen gang vil bli betydelig endret.» (side 209)

Hva er så de største feilene Wahl Blomkvist gjør? Han viser for eksempel at han ikke har minste kjennskap til Papyrus 52, som han sier inneholder «de første syv linjene til Johannes evangelium». Dette er feil. Det riktige er at Papyrus 52 inneholder tekst fra Joh 18,31-33 (forside) og 37-38 (bakside).

Men den groveste feilen som Wahl Blomkvist gjør, er imidlertid å late som at de siste 100 års praksis innenfor bibeloversettelse ikke har funnet sted, og at dagens bibler fremdeles blir oversatt ut fra de få og dårlige manuskriptene som Erasmus fra Rotterdam ganske riktig brukte som grunnlag i 1515.

Sannheten er at moderne bibeloversettelser de siste 100 årene alltid har lagt de tidligste og beste manuskriptene som forskningen til enhver tid har hatt tilgjengelige, til grunn for teksta. Vi har aldri hatt bedre oversikt over den tidligste og beste ordlyden til Bibelen enn vi har i dag.

Noen ting naturvitenskap ikke kan gjøre

Naturvitenskap er topp til veldig mange formål. La det ikke være tvil om det. Kunnskapen som metodene har gitt oss, har lært oss ufattelige ting om universet vårt, tillatt oss å kommunisere med personer på andre siden av kloden i sanntid, utrydde sykdommer ved medisiner og vaksiner, reise forbløffende arkitektoniske strukturer, beskytte oss mot naturkatastrofer og få oss fra A til B i løpet av kort tid.

Men det er stor forskjell på dem som benytter naturvitenskap og dem som tilber naturvitenskap. Sistnevnte har sjeldent skolering i mer avansert vitenskapsfilosofi, og liker mer tanken av å kunne kalle seg vitenskapelig og rasjonell, enn å faktisk være det.

Å ha visshet om visse metodologiske begrensninger, er den beste sikkerhet til å beskytte naturvitenskapelige metoders troverdighet i møte med hyppig misbruk.

Først. Det er gode grunner til at naturvitenskap aldri kan være vår eneste, eller selv vår mest grunnleggende, kilde til kunnskap, som utfyllende utlagt i dette innlegget.

Men mens vi først er i gang, kan vi nevne et par konkrete ting naturvitenskap aldri kan gjøre.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre moralske spørsmål

Hva er en menneskerett? Hvor langt kan menneskerettighetene gå? Hvordan burde vi behandle dyr? Burde vi gi opp noe av vår egen luksus for å hjelpe mennesker vi aldri vil møte? Burde jeg bry meg om hvordan andre føler seg? Burde vi systematisk voldta kvinner for å spre enda flere gener i løpet av vår begrensede levetid? Har funksjonshemmede like stor verdi som presidenter? Har ufødte barn menneskeverd? Har eldre det? Kan vi kaste kristne til løver i Colosseum, dersom mange nok får underholdning av det? Burde vi beskytte kloden vår? Burde vi elske barna våre? Slå dem? Burde vi lyve? I hvilke situasjoner er det i så fall greit å lyve, og når er det ikke? Kan vi stjele fra noen, dersom de aldri får vite hvem sto bak tyveriet? Hvor mye kan vi overvåke innbyggerne i et land?

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskapelig kunnskap alene vil aldri kunne avgjøre dem. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan bekjempe sykdommer i fattige land, etter at vi først har bestemt at det er en ting som mennesket burde gjøre. På samme vis kan kunnskapen om værkrefters påvirkning på ulike materialer hjelpe oss når vi investerer ekstra midler i å bygge stormresistente bygninger, etter at vi først har bestemt at det er en ting som er verdt å gjøre.

Merk at figurer som forsøker å smugle inn moral i “vitenskapelighet”, som Michael Shermer og Sam Harris, alltid smugler inn et element av “fornuft” inn bakdøra, og later som at dette utgjør en integrert del av naturvitenskap selv. Men fornuften fungerer uavhengig av naturvitenskapelige metoder, og kan derfor ikke være integrert til den. Snarere ligger den forut til at vi utøve naturvitenskap i det hele tatt.

Og da oppstår naturligvis nye spørsmål: Hvor kommer denne fornuften fra? Hvilket fundament står den på? Hva forteller den oss? Er bedømmelsene jeg gjør ut fra min egen fornuft gjeldende for andre?

Individer må foreta moralske bedømmelser, på godt eller mindre godt grunnlag.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre estetiske spørsmål

Hvilken musikk er vakrest av Bach og Bieber? Hvilken type litteratur er mest kultivert av Shakespeare og 50 Shades? Hvilken grafikk er penest av Picasso og Pondus?

Naturvitenskap kan finne frekvensen av en skala, og beskrive hvordan øyne våre prosesserer informasjon om farger til hjernen, og måle en distinkt hjerneaktivitet i det vi har en god estetisk opplevelse. Kunnskap om fortidige organismers utvikling og overlevelsesevne kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi opplever råtten mat som motbydelig, og fersk mat som appetittvekkende, men naturvitenskap alene kan aldri fortelle oss hvorvidt Dante, Mozart, Pondus eller Gordon Ramsey er fantastisk eller forferdelig.

Individer må foreta estetiske bedømmelser, på godt eller mindre godt grunnlag.

Naturvitenskap forteller ikke hvordan vi benytter naturvitenskapelig kunnskap

Selv om vitenskapsmenn gjerne har en klar formening om hvordan kunnskapen de oppdager skal benyttes, er det ingenting ved naturvitenskap, i seg selv, som viser oss hvordan naturvitenskapelig kunnskap skal benyttes. Naturvitenskap kan hjelpe oss å konfigurere DNA på nye måter, men gjør lite for å fortelle oss om vi skal bruke denne kunnskapen til å hjelpe mennesker med genetiske sykdommer, utvikle nye former for genmodifisert mat, eller utvikle genetisk krigføring, ved å utvikle bakterier med potensial til å terrorisere store folkemengder.

For nesten enhver naturvitenskapelig oppdagelse, kan vi forestille oss positive og negative måter å ta den i bruk på. Som i antikk, gresk moralfilosofi, er slike ytre goder gjerne nøytralt ladde, men det er først når vi tar dem i bruk for et definert mål, at vi kan avgjøre graden av godhet og ondskap.

Naturvitenskap beskriver noe om hvordan verden er (i det minste innenfor de fleste vitenskapsfilosofiske retninger), men vi må selv bedømme hvordan vi skal benytte oss av den kunnskapen, på godt eller mindre godt grunnlag.

Naturvitenskap forteller oss ikke om den ultimate virkeligheten

Eksisterer Gud? Hva er meningen med ditt liv? Har vi en udødelig sjel? Kan mirakler skje?

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskap hjelper oss ikke langt i å besvare dem. Naturvitenskap kan fortelle oss hvordan universets krefter fungerte fra den første initielle ekspansjonen frem til situasjonen vi er tildelt i dag, men kan aldri forklare hvorfor noe eksisterer fremfor ingenting. Naturvitenskap kan hjelpe oss å kalkulere visse fremtidige naturlige hendelser, basert på vår kunnskap om naturens regelmessigheter, men naturvitenskap kan aldri fortelle oss hva en naturlov er, eller utelukke at disse kan overskrides i gitte tilfeller. Naturvitenskap kan fortelle deg hva slags type fundamentalpartikler kroppen din består av, men kan aldri fortelle deg hvorfor du er en bestemt person med et eget “indre liv” eller hvorfor nettopp du ble kastet inn i eksistens for x antall år sida.

For å finne ut av disse spørsmålene, trenger vi ikke å kaste oss i blind tro – ren gjetting, men vi har andre verktøy for å rasjonelt utforske slike spørsmål av både en filosofisk og religiøs karakter. Dette kan vi naturligvis igjen gjøre på godt eller mindre godt grunnlag.

Vi kunne fortsatt med andre eksempler, som epistemologi, altså menneskets mulighet som subjekt å kunne tilegne seg kunnskap og læring i utgangspunktet, eller inkludere f.eks. matematikk og logikk, som er realiteter allerede før vi i det hele tatt har nærmet oss noe som helst som kan kalles naturvitenskapelig kunnskap, men du skjønner antakeligvis poenget allerede.

Feltene ovenfor avgjøres ikke av naturvitenskapelig kunnskap, men er ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan fremdeles benytte sofistikerte, rasjonelle verktøy for å tenke rundt dem, fremføre logiske argumenter for å overbevise andre om vårt ståsted og skrive akademiske artikler for å bidra til menneskehetens kumulative læring.

Illustrasjonsbilde:  Picasso’s Women of Algiers. Photograph: 2015 Estate of Pablo Picasso/ARN

Evolusjon som det rasjonelle alternativet

Etter et par oppdrag på det glade Vestlandet, går gjerne kreasjonismometeret litt opp igjen, og det reflekteres gjerne i diverse spørsmålene fra ivrige ungdom og ledere.

Så noen flere tanker som har slått meg i denne perioden, som må ned på papir (les: cloud).

La oss nå for et øyeblikk se bort fra all evidens vi har. Se bort fra den enorme mengden induktiv evidens fra f.eks. fossilfunn, astronomisk utforskning av himmellegemers plassering og hastighet, påviste genetiske modifikasjoner over generasjoner, genetiske og anatomiske likheter, kunnskap om kompleksitet og varighet av de nødvendige forutgående kjemiske prosessene, osv. Se også bort fra alle bibelvers som kan tas til inntekt for at det har skjedd en evolusjon, eller for å avvise det.

La oss begynne fra nytt. La oss tenke på evolusjon som en avstamning med modifikasjoner fra et felles opphav, og la oss tenke at det impliserer at arter utvikles ut av andre arter. Hvorfor skal vi nå tenke at det har skjedd en evolusjon?

Da ender jeg likevel alltid opp på samme sted: Hva søren skulle vært alternativet?

Prinsippet om evolusjon er en rasjonell forklaring av hvor arter kommer fra. I tidligere tidsaldre forsøkte man ikke å finne en rasjonell forklaring på hvor arter kom fra, for man tenkte stort sett gjerne at man ikke trengte en. F.eks. Lucretius, Platon og Aristotles regnet med at artene var satt i sin nåværende form.

Hvorfor det? Jo, for i antikk og østlig filosofi, så regjerte ideen om at universet hadde eksistert til evig tid, eventuelt med et syklisk, evig gjentakende historieforløp. Med evig tid er det også naturlig å tenke på evige arter.

I middelalderen diskuterte flere tenkere om universet virkelig var evig. Et stort tema i diskusjonen var hvorvidt arter kunne gå evig tilbake i tid, eller ikke.

Med kristendommens inntog ble det mer naturlig å tenke at universet hadde hatt en begynnelse i tid, men få trodde at man kunne vite dette ved å bruke rasjonelle metoder alene. F.eks. St. Thomas Aquinas trodde at universet hadde hatt en begynnelse, på bakgrunn av Skriften, men trodde ikke han kunne demonstrere dette filosofisk, og var derfor åpen for å ta feil. Men med tanken om en begynnelse, og en lineær historieforståelse, åpnet dette også for tanken om at arter kunne ha en begynnelse i tid.

Men det var ikke før naturvitenskapen hadde utviklet tilstrekkelige eksperimentelle metoder frem til 1900-tallet, hvor vi virkelig fikk gode grunner til å tenke at universet hadde en begynnelse. Den belgiske presten og fysikeren Georges Lemaître var først ut til å formulere det vi nå kjenner som Big Bang-modellen, som raskt ble bekreftet av empiriske observasjoner fra den kjente Edwin Hubble, og senere ved oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstråling.

Så med et univers som hadde en begynnelse i tid, virket det uunngåelig at arter også hadde en begynnelse.

Darwins svar var at arter kom fra andre arter. Hvilket han ikke var alene om.

For tilbake til start: Hva skulle vært alternativet?

Vi kan kritisere mekanismen det skjedde ved, men ikke selve prinsippet.

Hvis vi startet opp med en gigantisk ursuppe, inklusive tid og rom, fra Big Bang for 13,82 antall milliarder år (eller mer) siden, er det ingen alternativ til at alt vi ser i dag må være utviklet i en eller annen form fra den. Å trekke inn “godditit” som forklaring på fullstendig naturlige fenomen, som hvordan vi fikk bergarter, planter, fisker, fugler, dyr og mennesker i sin nåværende form, burde aldri være det kristne svaret. Vi har allerede hatt en skapelse, og trenger ingen guddommelig trollmannsfigur som til stadighet må ta turen for å bringe inn enda en fiks ferdig art i historiens forløp, og attpåtil virker til å lure oss med utplassering av all denne forbaska evidensen i naturen vår.

Vi ender opp med: Arter kommer inn i eksistens enten (1) fra andre arter, eller (2) ut av ingenting. Men ut av ingenting, kommer ingenting.

Alternativ (1) virker altså som det rasjonelle valget her.

Les også:
Hvorfor kreasjonisme er skadelig