Mer syndighet om fri vilje

Såkalte vitenskapelige demonstrasjoner av at fri vilje ikke eksisterer, er en lang metastudie i hvordan enkelte forskere utfører den imponerende aktiviteten av å lese sine forutgående antakelser inn i et gitt forsøk, for så å late som de blir overrasket når de leser det samme ut igjen i konklusjonen.

Kron – jeg vinner. Mynt – du taper.

Det er tilfellet med tolkningene av de kjente Libet-eksperimentene, og med Wegner. Endelig har vi et nytt og forfriskende eksempel.

Adam Bear og Paul Bloom har publisert en studie som (ifølge dem) viser at folk visstnok utfører valg ubevisst, for så å presentere post-hoc forklaringer som stiller dem selv i bedre lys. Men valgene i seg selv er altså en illusjon. Godt å vite at underbevissthetene til Bloom og Bear likevel bet på fristelsen til å velge å utføre eksperimentet, for så å velge å fortelle oss om det.

Eksperimentet ble utført ved at studenter ble stilt ovenfor en datamonitor som viste fem hvite knapper, hvorav en ble rød. De ble så spurt om å forutsi hvilken av de fem knappene som snart ville bli røde. Etterpå skulle studentene krysse av for om det hadde forutsett riktig eller ikke. Siden forskerne ikke befant seg i hodet til studentene, måtte de stole på deres vitnesbyrd.

Og her er twisten. Maskinen var programmert til å vise en knapp som rød helt tilfeldig. Det vil si at vi forventer at studentene bare kunne velge riktig i en av fem (20%) tilfeller. Om studentene fikk tilstrekkelig tid, konvergerte de mot å gjette riktig 20%. Men om studentene ble stresset og tvunget til å svare på kortere tid, rapporterte de at de hadde spådd riktig 30% av gangene.

What? Fikk de plutselig mer rett med mindre tid liksom?

Om vi nå tar en liten fot i bakken, og forsøker å få litt klarhet i dette. Hva er egentlig den beste tolkningen?

Om du som leser har et fnugg av selvinnsikt, har du allerede gjettet det. Særlig ved usikkerhet, ønsker vi mennesker å fremstå i et best mulig lys. Vi har stolthet. Det vet alle som har sittet i et styremøte, har støtt på nyateister, hørt venner gjenfortelle en historie om en utfordring de møtte på en dag, eller har hørt studenter reflektere over hvor godt de har løst en oppgave.

Enda bedre: Du kan høre på Donald Trump, som alene motbeviser Anselms ontologiske gudsbevis i å vise at det-hvis-intet-mer-fullkomment-kan-tenkes ikke er Gud, men Trump.

Ut fra dette, kan vi trekke følgende tankerekke, godt kjent fra både kirkehistorie og klassisk filosofi:

  1. Frihetens objekt er sannhet. Dette er det virkelige startpunktet for eksperimentet over, og ikke den moderne illusjonen om at frihet er en form for spontanitet. Avstanden mellom tanken og virkeligheten, er nettopp evidensen på at vi ikke er frie. Eksperimentet kunne like gjerne startet med å lese opp bibelverset Joh 8,32 som hypotese, nettopp fordi eksperimentet forutsetter at det var sannhet som gjorde fri. Fordi studentene ikke rapporterte sannhet, konkluderte Bear og Bloom med at de ikke var frie.

    Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
    Joh 8,32

  2. Det finnes løgn i hjertet vårt som slavebinder oss. Siden frihet er umulig uten sannhet, og siden vi har en underbevisst tendens til å trekke oss vekk fra sannhet, er vi til en viss grad slavegjort. De fleste av oss vil innrømme dette i å fortelle overdrevne historier om prestasjonen vår på fotballbanen i dag, luke vekk lite smigrende detaljer når vi gjenforteller andre historier, påstått å ha valgt riktig i usikre situasjoner (som i eksperimentet over), osv. Denne usikkerheten er ofte langt fra uskyldig. Vi bruker den stadig vekk til å rasjonalisere dårlige valg og umoralsk atferd. “Jeg skal skjerpe meg, men først i morgen. Jeg fortjener å ha litt moro. Man må tråkke på noen tær for å få jobben gjort. Osv.”

    Hjertet er mer svikefullt enn noe annet,
    det kan ikke helbredes.
    Hvem kan forstå det?
    – Jer 17,9

  3. Løgnen er en form for stolthet. Eksperimentet viser virkelig bare at vi har en bias mot vår egen kompetanse og egne evner, selv til det nivået hvor vi avviser sannhet. Men, denne stolthet-til-nivå-av-å-avvise sannhet har et kjent navn: Det er synd. Når vi blir oppmerksomme på synd, blir vi skyldiggjort, og når denne skylden utvikles i oss, får vi en last. Disse lastene støtter opp om hverandre og vokser eksponensielt, slik at de i stadig større grad skjuler sannhet, for å beskytte stoltheten vår. Alle som har forsøkt å fortelle seg selv eller andre en ubehagelig sannhet, vet det.

    Stolthet kommer før sammenbrudd,
    hovmod før fall.
    Bedre å være ydmyk med de fattige
    enn å dele bytte med de stolte.
    – Ordsp 16,18-19

Les også:
Noen korte notater om fri vilje
En indre dialog om fri vilje
Fri vilje under angrep

I vitenskapelige journaler er det naturligvis lettere å prate om illusjoner, enn noe så religiøst som…synd. Men alt dette er altså helt som vi skulle forvente, og er ikke mer sjokkerende enn hva prester, bønder og Ola Nordmann har tatt for gitt i tusenvis av år.

Men hvor i alle dager kom konklusjonen om at de frie valgene våre var en illusjon? Du gjetta det: Den ble antatt av Bear og Bloom.

Så klart. Å late som at man har avvist fri vilje er mye mer sexy for å få oppmerksomhet, og kunne skrive innlegg i Scientific American, enn å rapportere den langt mer velkjente og kjedelige, men fornuftige tolkningen:

At mennesket er syndig.

Conor Cunningham om pseudo-vitenskap og religion

Conor Cunningham har en interessant, kort 6-dels foredragsrekke ute nå. Cunningham er professor på universitetet i Nottingham, er kjent for å ha skrevet den prisvinnende BBC-dokumentaren Did Darwin Kill God? fra 2009, og har skrevet den informative boka Darwin’s Pious Idea, som også har mottatt mye kritikerros.

Her prater han om opphavet til myten om konflikt mellom vitenskap og religion, moderne fundamentalisme, om når kjærligheten til teori overskygger lojalitet til virkelighet, horrible ekstrapoleringer fra påstått vitenskap, defekt ultra-darwinisme, defekt kreasjonisme, nihilisme, Dawkins og mer.

Cunningham er i overkant teatralsk når han presenterer, men det gir desto større underholdningsverdi. Alt i alt er det en god introduksjon til disse temaene.

En indre dialog om blinde naturkrefter

A: Alt i naturen styres av blinde krefter!

B: Hva er en “blind” kraft? Hva kaller jeg den kraften jeg bruker når jeg sparker en fotball? En “seende” kraft? En bevisst kraft?

Les også:
En indre dialog om fri vilje

A: Nei, nei, nei. Når vi kaller en kraft “blind”, betyr det bare at den ikke er rettet mot et mål.

B: Så en blind kraft har ingen retning? Det stemmer jo ikke.

A: Nei, jeg mener bare at en blind kraft ikke får retning fra noen form for intelligens.

B: Så den kraften jeg sparker en fotball med er en annen type kraft? Er våre metoder for å måle denne kraften, de matematiske ligningene, vektorene, osv, helt annerledes?

A: Nei.

B: Så det var ingen analyse av kraften i seg selv som fikk deg til å konkludere med at den var blind? Så hvordan fant du ut at alt styres av blinde krefter?

A: Fordi vi observerer at ikke kreftene rettes av mennesker eller noen form for intelligens, osv.

B: Men du har jo ikke observert hvor disse kreftene kommer fra i det hele tatt. Hvor har du lært om dem?

A: Fra naturvitenskap. Fra fysikk!

B: Men fysikk bryr seg fillern om forskjellen mellom blinde krefter og…., ja hva enn du har lyst til å kalle andre alternativ for. Du har åpenbart ikke lært at krefter er blinde, verken fra naturvitenskap eller fysikk.

A: Okay da. Det er et postulat fra fysikken. Det er metodologisk naturalisme.

B: Nei, det er tøv. Fysikk skjelner ikke mellom krefter slik i det hele tatt. Fysikk forutsetter på ingen måte metodologisk naturalisme, noe mer enn den forutsetter metodologisk teisme, eller metodologisk buddhisme, spiritisme eller animisme. Fysikk har ingen verktøy for å finne ut av hvorvidt kreftene faktisk er blinde, eller får retning fra en form for intelligens. Fysikk bryr seg like lite om hvorvidt krefter er blinde, som en lydopptaker bryr seg om lydene vi tar opp er laget av rasjonelle eller irrasjonelle vesener, eller grammatikk bryr seg om ordene våre er skrevet på papir eller tastet inn på PC.

Så hvor har du lært om “blinde” krefter?

Les også:
Fire årsaker som forandrer alt.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dialogen ovenfor er fritt oversatt fra thomist James Chastek.