Noen oppsummerende tanker om dødshjelp – til nå

Tidligere leder i Norges Venstrekvinnelag, Amanda Schei, har skrevet et interessant tilsvar i Minerva på mine egne publiserte tirader mot dødshjelp i løpet av den siste uka.

Les også:
Dødshjelp er en dårlig idé
Dødshjelp er å godta et brutalisert menneskesyn
Dødshjelp er fremdeles å godta et brutalisert menneskesyn

Likevel synes jeg tilsvaret bekrefter at problemstillingen er så veldig mye vanskeligere enn den kan virke ved første øyekast. Jeg gikk selv fra å være mer liberal, til å tenke at vi må være tilbakeholdne, for det er mye som står på spill. For å utdype mer:

(1) Hun skriver:

Vi har mulighet til å innføre vår egen variant.

Men et annet sted skriver hun rett ut at hun ikke er sikker på hvordan noe slikt kan se ut. Burde hun ikke da heller stå «det kan hende vi har mulighet til å innføre vår egen variant»? Det virker jo til at det ikke er dekning for det som skrives. Hun later til å vite at vi kan unngå den såkalte «skråplanseffekten», men den forsikringen mister all sin styrke når det ikke engang pekes mot hvordan det skal være mulig.

Det er gjerne konfrontert i møte med praktisk utforming at helsepersonell og politikere, både i Norge og utlandet, ender opp med å vende om, og ser at det finnes dypere prinsipper på spill enn et enkeltstående nobelt og godsinnet ønske om å hjelpe individer.

Det virker kort sagt å være grunner til at vi må starte fra et makro- fremfor et mikroperspektiv, i møte med slike grenseoverskridelser som potensielt kan påvirke hele samfunnsutviklingen vår.

(2) Hun skriver:

En ”vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg”-holdning synes jeg ikke viser til noe overlegent menneskesyn. Det er god, gammeldags paternalisme.

Men igjen. De fleste er en like stor paternalist her. Amanda vil selv diskriminere allerede i tredje avsnitt, og dermed forteller utvalgte mennesker at deres sykdom eller livstretthet ikke «kvalifiserer».

Om vi ikke går den radikale veien til å faktisk la selvbestemmelse være enerådende, virker derfor beskyldningen om «paternalisme» til å være et irrelevant skjellsord – en avsporing.

(3) Hun skriver jo til og med:

En annen tolkning av verdighetsbegrepet tar også som utgangspunkt at mennesker har en sterk moralsk status, men innebærer i tillegg at respekt for verdighet betyr respekt for menneskets autonomi.

Men når heller ikke hun respekterer menneskets autonomi i disse situasjonene, er det vel hun som krenker menneskets verdighet i henhold til en slik revidert definisjon?

Kanskje vi ikke burde revidere?

(4) Hun skriver til slutt.

Vi velger ikke om vi blir født, men vi har råderett over vårt eget liv, derfor bør vi også få bestemme om vi vil avslutte det.

Men det stemmer ikke helt. Vi har ikke «råderett» over livet vårt. Livet vårt er ikke noe vi «eier», på linje med annen eiendom vi måtte ha. Livet er derimot det mest fundamentale – det er forutgående for hele vår eksistens, og all vår mulighet for både eierskap og annet. Når vi ikke lenger lever, dør vi, og avslutter å være.

Når hun så omtaler at det er i tråd med menneskets verdighet å avslutte livet, virker det som en selvmotsigelse. Verdighet er noe som tilhører et menneske, men når mennesket slutter å være, så finnes det heller ingen ting for denne verdigheten å knyttes til. Når mennesket opphører å være, så opphører også verdigheten dens. Derfor virker det mer koherent å knytte denne verdigheten til mennesket qua menneske selv, og ikke en egenskap ved mennesket (som f.eks. vilje eller rasjonalitet).

Når jeg snakker om rett til liv, følger det fra dette. Om vi er enige om at vi har en rett til liv, og om vi sier at det eneste kriteriet for å ha rett til liv, er å være et menneske, eller eventuelt en menneskelig person, slik vi har gjort i lang tid, som eksempelvis i menneskerettserklæringen, er ikke det noe man kan si fra seg mens man fortsatt er et menneske eller en menneskelig person.

En (uperfekt) parallell, er at vi har en stemmerett i kraft av å være den vi er (norsk statsborger, over 18 år, osv). Ingen kan ta fra din stemmerett uten å lage en ny definisjon som plasserer deg utenfor (bare bergensere får stemme, aldersgrense økes til 70 år, osv). Om man likevel skulle ombestemme seg på valgdagen, kan ingen holde deg utenfor valglokalet, uten å foreta en slik manøver.

Så det å åpne for at man kan si fra seg retten til liv, (om noe slikt eksisterer), hevder jeg at man må redefinere retten til liv til å være knyttet til noe annet, som menneskets egenskaper, snarere enn mennesket selv.

Dette er et av de radikale konseptuelle skiftene man må gjøre for å åpne for dødshjelp, og jeg vil si at det kvalifiserer til å med rette kunne kalles et *brutalisert* menneskesyn. (Merk at brutalisert er en gradbøyning, og ikke en absolutt. Jeg mener ikke nødvendigvis at alle som støtter dødshjelp har et *brutalt* menneskesyn. Et boblebad kan bli kaldere, og fortsatt ha en tålelig temperatur.)

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Dødshjelp forutsetter fremdeles et brutalisert menneskesyn

Publisert på Minerva 19.05.17.

Kjeldstadli får en gyllen mulighet til å svare på viktige innvendinger mot legalisering av dødshjelp, fra meg og mange andre, men velger å ignorere den.

Ole Peder Kjeldstadli er en produktiv bidragsyter til debattene om dødshjelp i Norge. Han har vist en beundringsverdig personlig lidenskap i mange år, men unngår dessverre gjerne substansen i saken.

Han har tilsvarende lite å svare på min lange åpningstekst, hvor jeg presenterer grunner til å hevde at innføring av dødshjelp bunner i et relativisert menneskesyn, annet enn å påpeke at han opplever seg krenket. Men om man ikke samhandler aktivt med innlegget man svarer på, er det usikkert hvordan det kvalifiserer til et tilsvar.

Nå vil jeg på ingen måte beskylde Kjeldstadli for å ha en bevisst intensjon om å støtte et brutalisert menneskesyn, men jeg mener kort og greit at han tar feil. Jeg hevder at Kjeldstadli og hans like ikke fullt ut ser konsekvensene av hva de kjemper for, og at det ligger kritiske filosofiske problemstillinger under overflaten det er verdt å fokusere på.

Å påstå at noen tar feil, er ingen kontroversiell sak, men en vanlig fremgangsmåte i offentlig debatt. Det er trist at Kjeldstadli «føler seg tråkket på», men hans personfokus kan ikke stoppe oss fra å komme til kjernen av en så viktig problemstilling. Det finnes heldigvis ingen menneskerett til ikke å bli kritisert for de meningene man høylytt fremmer i offentligheten.

I sitt tilsvar, nøyer Kjeldstadli seg med å vise til tre momenter, hvor bare den første er relatert til min opprinnelige tekst, og selv da bare perifert.

  1. Tilbudet til dødende er for dårlig.
  2. Oregon er en god modell.
  3. Det finnes kristne som støtter eutanasi.

Bedre behandling ved livets slutt

For det første deler jeg Kjeldstadlis ønske om bedre tilgang til palliativ behandling for personer ved livets slutt. Denne behandlingen består imidlertid av langt mer enn morfin i neddopende mengder, men desto mer av personlig og helhetlig omsorg fra bevisstgjort helsepersonell.

Kjeldstadli nevner at vi bare har et fåtall av lindrende plasser i Norge. Det han beleilig nok unnlater å nevne, er at tallene på sengeplasser han oppgir, kun er spesialiserte hospice-senger, og ikke på langt nær representerer norsk helsevesens samlede innsats for en god og verdig behandling til personer ved livets slutt. Denne foregår i realiteten ikke bare på høyspesialiserte enheter, men ved sykehjem, sykehus og i menneskers eget hjem.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker.

Kjeldstadli viser til at Belgia har fått bedre palliativ behandling etter at de innførte dødshjelp. Men årsaken til det, er heller det enkle faktum av at Belgia på forbilledlig vis i samme tidsrom har benyttet mer midler til å investere i palliativ behandling. At en gitt behandling blir bedre ved økt tilskudd, vil ikke være en veldig sjokkerende nyhet for de fleste. Men det er altså uklart hva det har å gjøre med å ta livet av mennesker.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker. Men som jeg skrev i mitt forrige innlegg: Om vi virkelig engasjerer oss for lidende pasienter ved livets slutt, burde vi engasjere oss for å bygge ut dette tilbudet, og ikke kjempe for å rasjonalisere hvordan vi tar livet av uskyldige mennesker. Det er ingen nødvendighet som tilsier at vi trenger sistnevnte for å bli bedre på førstnevnte. Vi har kunnskapen og kapasiteten. Nå må vi kjempe for å få den ut i praksis.

Urealistisk med Oregon-modell

Kjeldstadli påpeker at Oregon-modellen vil være et fint alternativ. Han fremstår dermed merkelig inkonsistent. Bare for en drøy måned siden godtok han i en kommentar på trykk i Vårt Land 11.04.17 at kritikken mot Oregon-modellen var verdt å merke seg, og at han kanskje heller burde vurdere BeNeLux-modellen.

Forskjellen på disse to rådende modellene for dødshjelp, er at Oregon-modellen er sentrert rundt forventet gjenstående levetid, mens BeNeLux-modellen tar utgangspunkt i individets ønske om å dø. I Oregon kvalifiserer man bare til dødshjelp om man har maks seks måneder igjen å leve, selv om dette sjeldent er enkelt å beregne.

I Belgia, Nederland og Luxembourg derimot, står det opplevde ønsket i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er i den siste gruppen av land det har skjedd en gradvis utradering av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av, slik jeg holdt frem som logisk konsekvens i min forrige tekst.

Om Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det uansett veldig usannsynlig at vi ville ha foretrukket Oregon-modellen over BeNeLux-modellen. I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av terminalt syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper.

Uklar betydning av kristne supportere

Det som ser ut til å være Kjeldstadlis hovedpoeng, som han tilegner både overskriften og halve teksten til, er at det finnes kristne som støtter dødshjelp. Å påpeke at det finnes personer i gruppe X som støtter Y, kan nok være relevant noen ganger, men det er vanskelig å forstå hvorfor han mener at det er viktig her. Kjeldstadli virker helst å være motivert av å fremstille dette som en kamp mellom fundamentalister på den ene siden og moderate på hans egen side.

Ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse.

Men ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse. De er punkter som eksempelvis mange humanetikere og muslimer kan og vil nikke med til. De fleste uttalte kritikerne mot dødshjelp, både i Norge og utlandet, kommer fra et stort utvalg av ulike virkelighetsforståelser og representerer en felles front mot dette relativiserte menneskesynet. Det er uklart hvorfor en slik innvending skal være relevant i møte med eksempelvis et slikt faktum at funksjonshemmedes og helsepersonells foreninger har markert sterk motstand.

Det største problemet er dermed at uansett om alle Kjeldstadlis påstander skulle vise seg å stemme, berører det lite ved argumentasjonen for påstanden i mitt opprinnelige innlegg. Nemlig at innføringen av dødshjelp handler lite om selvbestemmelse, men om et relativisert menneskesyn, og at det kan få fatale konsekvenser som er verdt å kaste lys på. Jeg presenterer dessuten grunner for dette, så det er merkelig at Kjeldstadli tar seg friheten til å overse dem.

Jeg ønsker Kjeldstadlis innspill hjertelig velkommen i debatten, men han ender litt for ofte opp med anekdoter og avsporinger. Det hadde vært fint om han kunne holde seg til saken, og adressere noe av den vanligste og viktigste kritikken mot synspunktene hans. Vi er alle tjent med å diskutere samfunnsviktige problemstillinger med hverandre, og ikke forbi hverandre.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dødssprøyte uten selvbestemmelse

Publisert på Minerva 16.05.17.

Forslaget om å åpne for dødshjelp bygger ikke på respekt for folks egne valg, men på et menneskesyn på avveie.

NOBAS-rapporten viser at så mange som 76 prosent av befolkningen er positive til dødshjelp. Leger og sykepleiere er derimot langt mer negative, og legers, sykepleieres og farmasøyters foreninger har markert sin aktive motstand.

Forskjellen mellom holdningene til befolkningen på den ene siden, og politikere og helsepersonell på den andre siden, kan kanskje forklares med at sistnevnte jobber tett på pasienter til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene og regulere rammeverkene. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

Forskning viser dessuten at formuleringen av spørsmålene spiller en betydelig rolle. Sannsynligvis har vi de mer ekstreme tilfellene i tankene når vi huker av positivt i et spørreskjema, eksempelvis en kreftsyk pasient i høy alder, med sterke smerter og bare kort tid igjen å leve. Vil det ikke være brutalt å frarøve vedkommende muligheten for en giftsprøyte på sykeleiet? Ville vi ikke gjerne hatt den muligheten selv i samme situasjon?

Mer komplekst under overflaten

Men spørsmålet om dødshjelp er ikke så enkelt.

Vår kunnskap om smertelindring gjør for det første at svært få i Vesten i dag trenger å oppleve store smerter mot slutten av livet. Hvis vi engasjerer oss for dem, burde vi heller gjøre tilbudet om god lindrende behandling tilgjengelig for de som trenger det. De fleste som velger død i land hvor det er tillatt, oppgir da heller ikke smerte som primærmotivasjon, men heller tap av mening, ønske om selvbestemmelse og frykt for å være en byrde.

For det andre er det vanskelig å finne ut hvordan man kan diskriminere mellom «rett» og «feil» lidelse. Det var poenget til filosof Lars Johan Materstvedt i en diskusjon med Unge Venstres Tord Hustveit før Venstres landsmøte. Hustveit tok til orde for å utrede legeassistert selvmord for et begrenset utvalg syke, og Materstvedt kritiserte forslaget som mer autoritært enn liberalt. Begrunnelsen var at Hustveit gjør seg til dommer ved å diskriminere mellom hvem som skal ha tilgang til dødshjelp, og hvem som ikke skal ha det.

Forslaget om å tillate dødshjelp handler ikke først og fremst om selvbestemmelse.

Materstvedt viste til at om man bare åpner for dødshjelp for terminalt syke, som personer med maksimum seks måneder igjen å leve, slik man har gjort i delstaten Oregon i USA, forteller man kronisk og psykisk syke at sykdommen deres ikke «kvalifiserer» til dødshjelp. Hvis man eventuelt åpner for dem også, avviser man i neste omgang andre, som personer med mildere sykdommer. Om man når helt dit, er det igjen vanskeligere å avvise personer med ren livstretthet, noe som nå diskuteres i Nederland.

Hvordan kan vi være så hjerterå at vi skal sette oss til doms over hva som er en god nok grunn til å bli tatt livet av?

Nødvendigheten av diskriminering

Alle forslagene om å innføre dødshjelp avgrenser nemlig hvem som skal ha tilgang og hvem som ikke skal ha det. Alle, bortsett fra et fåtall av radikale, er enige om at vi diskriminere. Det viser at forslaget om å tillate dødshjelp ikke først og fremst handler om selvbestemmelse.

Forkjempere for dødshjelp vil ha deg til å sympatisere med eldre og kreftsyke i sterke smerter, og snakker sjeldent om de andre, som like fullt kunne påberopt seg selvbestemmelse.

Om en 21-årig jente eller gutt opplever kjærlighetssorg, noe som er alvorlig nok for den det gjelder, og ønsker hjelp til å ta sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Eller tenk på en person som ønsker å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet. Vi diskvalifiserer dødsønsket deres for å være foretatt på manglende grunnlag.

Og om vi åpner for dødshjelp, vil definisjonskampen stå om hva som er god nok grunn.

Om argumentet var sentrert rundt selvbestemmelse, skulle altså ikke grunnene ha stort å si. Den avgjørende variabelen i argumentet for dødshjelp, er derfor ikke selvbestemmelse, men rasjonalitet. Og om vi åpner for dødshjelp, vil definisjonskampen stå om hva som er god nok grunn. Eventuelt prat om selvbestemmelse tilfører forslaget mer en retorisk innpakning.

Det burde ikke overraske oss. Dagens moralsk relevante forståelse av autonomi er i hovedsak hentet fra Immanuel Kant. For Kant skulle imidlertid viljen aldri betraktes isolert. Valgene våre må alltid veies opp mot den rasjonaliteten som definerer oss som mennesker, og Kant ville karakterisert det som totalt irrasjonelt å ønske sin egen ikke-eksistens, blant annet på grunnlag av det kategoriske imperativ om den ønskede universaliteten av våre valg, og prinsippet om at vi skal anse mennesket som et mål fremfor et middel.

Rettighet til liv

For det tredje vil de fleste av oss akseptere at alle mennesker har en rettighet til liv. Tanken om at vi har ubetingede rettigheter, bare i kraft av å eksistere som menneske, ligger til grunn for ethvert samfunn som påberoper seg menneskerettigheter.

En forespørsel om dødshjelp må derfor ta form av at pasienten fraskriver seg retten til liv. Men livet vårt er ikke en enkeltting vi bytter vekk, men en absolutt start for all moralfilosofi.

Det å fraskrive seg retten til liv, dersom noe slikt eksisterer, er ikke uten videre mulig: Livet er nemlig en forutsetning for alle goder vi i prinsippet kan være i stand til å etterstrebe.

Varianter av dødshjelp

Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å trekke ny argumentasjon mot sine logiske endestopp. Før vi endrer tilsynelatende små ting, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Man skiller gjerne mellom tre varianter av dødshjelp: (1) Eutanasi, som per definisjon er frivillig, (2) ikke-frivillig medisinsk drap og (3) ufrivillig medisinsk drap. Behandlingsbegrensning, som tidligere ble kalt passiv dødshjelp, innebærer ingen aktiv drapshandling, og regnes ikke blant disse.

Eutanasi forutsetter at pasienten eksplisitt, fritt og kompetent har etterspurt dødssprøyten. For virkelig å være fri, må beslutningen ikke ha vært utsatt for tvang, mangelfull informasjon, frykt eller press. Det kan imidlertid problematiseres hvor fritt slike valg kan være. Friheten er alltid betinget av omstendigheter, og tilgjengeligheten av en slik lov vil kunne skape en større forventning om død til dem som allerede frykter å være til bry.

Ikke-frivillige medisinske drap foregår når pasienten ikke kan gi en reflektert respons, som hos babyer, demente, eller pasienter i en såkalt vegetativ tilstand. Et ufrivillig medisinsk drap forutsetter at legen kunne forhørt seg med pasienten, men ikke gjør det, til og med når pasienten motsetter seg dødssprøyten.

Kan vi la dem leve slik dersom vi tenker at de ville ønsket å dø dersom de var rasjonelle?

Det viser seg at grensene mellom disse dødshjelpvariantene er mer flytende enn absolutte, og de mest høylytte forsvarerne for frivillig eutanasi er forbausende tause i å avvise tanken om ikke-frivillige eller selv ufrivillige medisinske drap.

De mest ekstreme, som Peter Singer, hevder eksplisitt at vi må være åpne for at det kan finnes situasjoner hvor samfunnets interesser kan trumfe individets ønskeom å leve. Eksempelvis har en ekte konsekvensetisk begrunnelse for dødshjelp ingen mulighet til å beholde selvbestemmelse som hellighet. Den vil kreve at vi alltid må være åpne for at vi kan finne kreative grunner til hvorfor vi skal overkjøre individets ønske om å leve.

Det er jo ikke helt umulig å se for seg: Hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser: Kan vi la dem leve slik dersom vi tenker at de ville ønsket å dø dersom de var rasjonelle?

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister en sterk beskyttelse for våre mest sårbare medlemmer. Overlege Morten Horn konkluderte nylig derfor forståelig nok med at: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

En radikal omveltning

Det ser altså ikke ut til at det er mulig å åpne for dødshjelp for den gruppen vi har i tankene, uten at vi samtidig redefinerer ting som åpner for at menneskesynet vårt relativiseres.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dødshjelp er en dårlig idé

Publisert i Vårt Land 15.05.17. Skrevet sammen med Ingjerd Våge.

Det finnes gode grunner til å holde dødshjelp vekk fra samfunnet vårt. Den viktigste er å beskytte oss mot et relativisert menneskesyn.

I En idé hvis tid er kommet, som sto på trykk i Vårt Land på torsdag, tar Ragnvald Sagen til orde for at dødshjelp burde tas opp i Norge i sin fulle bredde. Denne debatten inngår i en viktig samtale om hvordan vi skaper et godt samfunn for alle, så vi takker Sagen for initiativet.

Sagen har rett i at noen undersøkelser viser et flertall i befolkningen som støtter en begrenset adgang til dødshjelp. Det Sagen ikke nevner, er at ikke bare politikere, men også helsepersonale er langt mer negative. Både Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger, er aktive motstandere.

Forskjellen mellom befolkningen og disse kan kanskje forklares med at sistnevnte lever tett på pasientene til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, og regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

En tvetydig utvikling

Kampanjene i verden for å tillate dødshjelp, er dessuten ikke i entydig medgang, slik Sagen vil ha det til. Overlege Morten Horn skriver i Morgenbladet 05.05.17 at vi observerer blandede signaler rundt i verden. Legaliseringsbølgen man forventet i USA kom ikke, men derimot ble forslag om dødshjelp avvist i de fleste delstater. I Storbritannia ble nylig saken behandlet på høyeste nivå, før den ble nedstemt med stort flertall. I de fleste tilfeller, skyldes det store vansker med å regulere dødshjelp på en trygg og rettferdig måte.

Kampen om dødshjelp er i stor grad en kamp om språket vi bruker. Å presentere anekdoter om enkeltskjebner kan være på sin plass. Men når Sagen viser til Bjørnar Kanlis post-mortem brev fra 2008, hvor Kanli skriver at han ble «tvunget av våre styrende [til å utføre selvmord]», tar det litt overhånd.

Hva kan det bety? Var ikke Kanli fri til å ta sitt eget liv? Er det legitimt å kalle noe for «tvang» om man ikke kan forlange at statlig ansatte skal ta ens eget liv, eller risikerer man da å vanne ut språket fullstendig?

Kampen om språket fortsetter når Sagen hevder at det viktigste argumentet for dødshjelp, er selvbestemmelse. Dette mener Sagen skal respekteres, og følgelig må enhver motstander ha «meget gode grunner for å gå imot».

Men det stemmer ikke. Det er bare et retorisk middel. Dødshjelp handler ikke egentlig først og fremst om selvbestemmelse. Det handler om å redefinere konsepter, som etterlater oss med et relativisert menneskesyn.

Hvordan skal vi diskriminere?

Alle forslag om å innføre dødshjelp, inneholder forsøk på å avgrense hvem som skal ha tilgang og ikke. Alle, bortsett fra et fåtall radikale, er enige om at vi må diskriminere mellom lidelser som skal kvalifisere til dødssprøyte. Om en 21-åring opplever tung kjærlighetssorg, en alvorlig nok opplevelse for den det gjelder, og ønsker hjelp til å sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Hva så med en person som ønsker hjelp til å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet? Vi vil antakeligvis diskvalifisere deres dødsønske for å være foretatt på manglende grunnlag.

Om det viktigste argumentet virkelig var selvbestemmelse, skulle ikke grunnene ha noe å si. Da ville vi kjempet for dødssprøyter til alle som måtte be om det. Det er derfor åpenbart at selvbestemmelse ikke kan være det avgjørende kriteriet. Hva en dødshjelp-forkjemper egentlig forsøker å innføre, er ideen om at man kan ha grunner til å ønske ikke-eksistens for et menneske. Men om man først åpner opp for det, vil definisjonskampen deretter stå om hva som er god nok grunn.

Kan vi virkelig åpne for at leger skal ta livet av eldre med kort tid igjen å leve, men fortelle personer med alvorlige kroniske og psykiske sykdommer at deres sykdom ikke «kvalifiserer»? Hva med dem som lider, men ikke er nær ved å dø? Hva med mildere sykdommer? Hva med ren livstretthet, som nå diskuteres i Nederland?

Dødshjelp forutsetter visstnok et fritt, kompetent valg. Men hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser. Kan vi la dem leve slik, dersom vi tenker at de ville ønsket å dø? De mest høylytte forsvarerne for frivillig dødshjelp, er forbausende tause i å avvise muligheten for såkalte ikke-frivillige eller ufrivillige medisinske drap.

Forsvar mot et relativisert menneskesyn

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer. Morten Horn konkluderer med god grunn i sin tidligere nevnte tekst med: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å skyve argumenter mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Sagen mener at siden vi eier vårt eget liv, må vi også kunne bestemme hvor lenge vi vil eie det. Men man «eier» ikke et liv. Vi er et levende menneske. Vi har en ubetinget rett til liv, som alle mennesker har, bare i kraft av å eksistere som menneske. Det er ikke uten videre noe man kan fraskrive seg, men er et startpunkt for alt annet, og en begynnelse på all moralfilosofi.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, er en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Korte, lettfattelige gudsbevis

Et av de største problemene med å formidle gudsbevis til et norsk publikum i 2017, er at de er vanskelige å oversette til vår kontekst og språkbruk. Men her har jeg forsøkt å oppsummere to stykker på en kort, forståelig og tilgjengelig måte.

I vår tid tenker vi at det er vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi fornuftig tvil. De fleste av historiens store tenkere, som Platon, Aristoteles, Maimonides, Al-Ghazali, Aquinas, Leibniz, Descartes og mange flere, har faktisk ment at det er ganske enkelt å demonstrere Guds eksistens. Alt man trenger, er en helt vanlig observasjon, som at «noe eksisterer» eller «noe forandrer seg», for å starte en fullt logisk tankerekke som ender med konklusjonen at det eksisterer en virkelighet vi kan kalle Gud. Å tro at naturen i prinsippet kan klare seg på egen hånd, er en heller moderne nyvinning, og er etter min mening resultatet av en serie med tankefeil.

Aller først må vi presisere hva vi mener med ordet «bevis». Når folk lurer på om det er mulig å bevise at Gud eksisterer, så tenker de ofte at et slikt bevis er noe som må overbevise absolutt alle mennesker, kassadame og postmann som filosof og vitenskapsmann. Mange avviser derfor at det finnes bevis for Guds eksistens siden ikke alle mennesker tror på Gud.

Men klart. Den typen bevis som gir fullstendig nøyaktige svar du kan sette to streker under, finnes bare i matematikkens verden. Men utenfor matematikken referer ordet bevis mer til noe som demonstrerer at en påstand er sann. Vi kan bruke observasjon og fornuft til å tenke oss frem til visse konklusjoner om naturen vi alle lever i – inkludert en hel del om årsaken bak det hele. Med det i tankene, gir det god mening å snakke om både «gudsargumenter» og «gudsbevis». Og argumentene kan være gode selv om ikke alle velger å tro på dem.

Vi tenker kanskje ofte at det å finne ut om Gud eksisterer, kun handler om å få fakta på bordet. Men i all ærlighet, må vi innrømme at når vi vurderer om noe er sant, spiller også vår egen innstilling og forkunnskap en rolle.  I motsetning til et matematisk bevis, kan det om det finnes en Gud få store personlige konsekvenser. Guds eksistens kan påvirke hvordan vi tenker om alt fra moral, kultur, ansvar og sannhet til skjønnhet, kjærlighet og hensikt. Hvis jeg endrer mening om hvorvidt Gud finnes eller ikke, er det en naturlig konsekvens at jeg også må tenke nytt om livet.

Men så grunnleggende ting er det ikke lett å endre mening om! Vi foretrekker heller å skifte ut små, perifere trospåstander, enn de som befinner seg mer i kjernen av det hele. Mange av oss vil heller foretrekke å finne argumenter for å fortsette å tro på det vi allerede tenker at er sant. Derfor burde vi alle først stille oss følgende spørsmål: Er jeg åpen for å legge til side det jeg har tenkt fra før og undersøke hva som faktisk er sant?

Mye av problemet med å formidle dette i norsk kultur i 2017, er dessuten at mange av disse bevisene er vanskelig å oversette til norsk språk og kontekst, for et publikum som ofte foretrekker å innhente kunnskapen sin fra bilder med tekst på – såkalte memer.

Gudsbevisene tilhører derimot noen av filosofihistoriens største bidrag, og er ofte veldig komplekse i seg selv. Optimalt sett hadde man tatt seg bryet med å skaffe seg en hel del med bakgrunnskunnskap, før man kastet seg over et eneste enkelt gudsbevis.

Les også:
Hva er thomisme?
Hvordan demonstrere Guds eksistens?

Men jeg har likevel forsøkt meg med to versjoner av Thomas Aquinas’ tredje vei her. Gi gjerne tilbakemelding om noen av premissene, eller argumentet som helhet, virker håpløse, suspekte, overbevisende, eller trenger finpussing. :)

Thomas Aquinas (1225-1274) er viden kjent som en av de viktigste tenkerne i verdenshistorien. Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. I innledning til hans største verk Summa Theologica gir han en oppsummering av fem gudsbevis kalt quinque viae (fem veier), som han siden utdyper i løpet av det over 3.000-siders lange verket.

Den første tredje veien

Denne versjonen er mest tro til den originale oversettelsen, som du kan lese i sin engelske oversettelse her.

  1. I virkeligheten eksisterer noen ting som eksisterer midlertidig.
  2. Det fantes et tidspunkt hvor en gitt midlertidig ting ikke eksisterte.
  3. En midlertidig ting kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden for at en midlertidig ting skulle kunne vært årsak til sin egen eksistens, måtte den allerede ha eksistert. Men om den allerede hadde eksistert, hadde den ikke behøvd å få seg selv inn i eksistens.
  4. Derfor må en midlertidig ting finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Det er umulig at alle eksisterende ting bare er midlertidige ting, siden en midlertidig ting bare kan begynne å eksistere gjennom en allerede eksisterende ting utenfor seg selv, hvilket ville vært umulig dersom alle ting bare var midlertidige.
  6. Men hvis ingenting begynte å eksistere, så eksisterte ingenting i fortida, og ingenting vil eksistere nå, fordi «fra ingenting, kommer ingenting».
  7. Men noe eksisterer nå.
  8. Derfor er ikke alle eksisterende ting bare midlertidige ting, men noe må være permanent.
  9. Det finnes to måter å eksistere permanent på: (1) Noe kan få sin kilde til permanens fra noe annet, eller (2) noe kan være permanent i kraft av hva noe er.
  10. Om noe får sin kilde til permanens fra noe annet, er det avhengig av en årsak utenfor seg selv.
  11. En uendelig regress av permanente ting, som henter sin kilde til permanens utenfor seg selv, kan ikke forklare hvorfor det eksisterer noen permanente ting.
  12. Det eksisterer noe som er permanent i kraft av hva det er, og som er opphavet til alle midlertidige og permanente tings eksistens.

Merk: I originalen diskuterer Aquinas’ såkalte “possibilities” og “necessities”. Etter modal-logikkens inntog, tenker vi ofte om “possibilities” som noe slikt som «eksisterer i minst en mulig verden», mens “necessities” betyr «eksisterer i alle mulige verdener». Om man leser Aquinas med denne sjargongen, blir beviset raskt ugyldig. Hva Aquinas’ derimot har i tankene, er at “possibilities” referer til noe som eksisterer, men som ikke hadde trengt å eksistere. Noe flyktig, forgjengelig og forbigående. Dette setter han i kontrast til “necessities”, som er det som eksisterer permanent og fast. Derfor har jeg valgt å bruke «midlertidig» og «permanent», selv om det nok ikke perfekt oppsummerer den opprinnelige intensjonen.

En annen tredje vei

Jeg bruker her ordet «betinget virkelighet». Alt som er betinget, er avhengig av visse betingelser for å kunne eksistere, slik som partikler, struktur, plassering i tid og rom og naturlover. Dette kan f.eks. bare være en katt, som på den ene siden trenger en kattefar og kattemor for å kunne starte å eksistere en gang i fortida, den trenger oksygen og næring, men er mer umiddelbart avhengig av sine celler- og cellestruktur her og nå, som igjen er avhengig av molekylstruktur, osv.

  1. Det eksisterer betingede virkeligheter.
  2. Betingede virkeligheter er noe som krever å få oppfylt sine betingelser for å kunne eksistere.
  3. En betinget virkelighet kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden det ville forutsatt at denne eksisterte før den kunne eksistere.
  4. Derfor må en betinget virkelighet finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Om alt som eksisterer, er et begrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden betingelsene til den første betingede virkeligheten aldri ville kunne vært oppfylt, og derfor heller ikke de påfølgende.
  6. Om alt som eksisterer, er et ubegrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden vi nå ikke har en tilstrekkelig grunn til hvordan noen betinget virkelighet kan eksisterer.
  7. Derfor, om det ikke eksisterer minst en ubetinget virkelighet, kan ingenting eksistere.
  8. Noe eksisterer.
  9. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet.
  10. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet, som må være (1) evig, (2) immateriell og (3) absolutt enkel, siden den ikke er avhengig av betingelser som (1) tid, (2) rom og (3) struktur.
  11. Noe med absolutt enkelhet kan ikke avgrenses fra hverandre.
  12. Det eksisterer nøyaktig en ubetinget, evig, immateriell og absolutt enkel virkelighet, som er opphavet til alle eksisterende ting.

Det må altså eksistere noe som ikke er avhengig av noe utenfor seg selv for å eksistere, men som eksisterer i kraft av å være det det er, og muliggjør eksistensen til alle eksisterende ting i universet. Aquinas jobber omstendelig videre for å nøyaktig utlede egenskapene til denne virkeligheten, men vi forstår allerede konturene av det vi tradisjonelt har kalt for «Gud». Det finnes mange interessante distinksjoner og innvendinger å diskutere, men dette var en kort introduksjon.

Slike argumenter kan dessuten presisere hva som tradisjonelt menes med ordet «Gud», eller hva «Gud» er ment å forklare. Med Gud mener vi aldri en mann med skjegg, et enkelt objekt eller en kraft i naturen. Gud er ikke en konkurrerende naturlig forklaring til eksempelvis Big Bang eller evolusjon, men er i så fall den kontinuerlige skaperen og opprettholderen av både natur og lover. Gud er Eksistensen selv, som alt annet «låner» sin eksistens fra. Gud er det lerretet og den uendeligheten hvor et maleri av endelig natur og mennesker kan utfolde seg.

Fornøyd? Misfornøyd? Forvirret? Sint? Gi gjerne lyd fra deg. :)

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Problemet med moderne bioetikk

En av vår tids dyktigste moralfilosofer, David Oderberg, oppsummerer i dette intervjuet problemet med moderne bioetikk. De starter gjerne med en agenda, som de så forsøker å legitimere ved å plukke ut usammenhengende biter fra ulike moralfilosofier. Resultatet blir ofte en cocktail av retorikk, godt egnet til å overbevise enkelte, men med et heller ustabilt fundament.

Hvilket burde være åpenbart nok fra diverse pågående debatter i norsk offentlighet.

“There’s a lot of misunderstanding in the bioethics industry (because it is something of an industry), although I’d prefer to put it in terms of simple mistakes or confusions. I don’t think most bioethicists misunderstand what they believe or recommend at policy level, since most have a clear agenda, which is to pull apart as many “taboos”, i.e., commonsense traditional prohibitions, as possible.

A lot of the time, the ends justify the means inasmuch as bioethicists will use whatever argument they have to hand, whether good, bad, or indifferent, to advance a prior agenda. In that sense, I suppose you could say they misunderstand the function of argument, which is to get to the truth, not to advance a previously-adopted policy.

I recall reading, a number of years ago, a report by the UK’s Human Fertilisation and Embryo Authority, produced by a handful of bioethicists and devoted to defending human embryo experimentation. It was abundantly clear from the report that the authors (most of whom I had barely heard of as far as the philosophy profession is concerned) were intent on recommending embryo experimentation to the government as morally permissible, and they used whatever argument or “theory” they could to defend it.

As a result, you had a bit of Kantianism on one page, utilitarianism on another, virtue theory on another, and bits and pieces of philosophical thought, many of them totally irreconcilable with each other, thrown into the mix to achieve a supposedly rational conclusion that, sure enough, it was just A-OK to experiment on embryos, as long as we’re careful.”

Tro og fornuft – en hellig allianse. Lettlest, men gjennomtenkt