Category Archives: Publisert

Mennesket vs. datamaskinen

(Publisert i Dagen 02.09.14. Opprinnelig utkast finnes her.)

Mennesket er et merkverdig vesen. Vi er skapt på skremmende, underfullt vis.

Sinnet vårt, kilden til opplevelsene våre og personligheten vår, virker til tider ubegripelig. At vi er i stand til å formulere formelle tanker som på en eller annen måte samsvarer med virkeligheten omkring oss, er kanskje det mest fantastiske av alt.

At vi kan gjenkjenne Logos.

En arkjæ en ho Logos. I begynnelsen var Ordet. Joh 1,1a – på transskribert koinègresk og norsk.

Ved innføringen av det newtonske verdensbildet på 1700-tallet ble det stadig vanlig å se på universet som en gigantisk klokke, hvor delene i seg selv ikke hadde noen dypere mening, men hvor man kunne tvinge på en mening utenfra. En tidsvisende funksjon. Analogien var i beste fall misvisende den gang, og har ikke blitt mindre misvisende i dag.

Å sammenligne mennesker med maskiner er populært i våre dager. Problemet er bare at sammenligningen er feil. Veldig feil. Mennesket har nemlig lite til felles med en maskin. Menneskesinnet ligner overhodet ikke noen virkelig forstand på en datamaskin, annet i en fjern, overført betydning.

La oss denne gang se på symboler for å forklare. Si at du har en ting X som kan symbolisere en ting eller en annen, eller ingen ting i det hele tatt. Kanskje det symboliserer en ting for en spesiell person og en annen ting for en annen?

La oss ta et bilde av Eiffeltårnet som eksempel på X.

For en person kan X symbolisere den romantiske reisen til Paris med kjæresten for to år siden. For en arkitekt kan den signalisere inspirasjon til eget arbeid. For en franskmann kan den vise til nasjonal stolthet, mens for en person som aldri har reist utenfor sin egen isolerte landflekk, kan den bare fremstå som en symmetrisk samling av metall. Men i seg selv er det jo egentlig bare en samling av papir og fargeblekk.

Dette betyr at de fysiske egenskapene ved X ikke kan forklare hvorfor den symboliserer den ene eller andre tingen, eller noe som helst i det hele tatt. Kai ho Logos en pros ton Theon. Og Ordet var hos Gud. Joh 1,1b.

Men fra erfaring vet vi alt vi observerer, er en type X. Vi leser bokstaven a, som betyr helt ulike ting på latin, fransk eller på engelsk. En handling av å stå opp på en pult, betyr noe helt annet når det blir akkompagnert av ordene «O Captain! My Captain!» Det får en helt annen betydning for en som bare har lest Walt Whitman, har sett Robin Williams i filmen Dead Poets Society eller ikke har gjort noen av delene.

En datamaskin vil aldri komme seg forbi X. Her ligger også den fundamentale forskjellen. En maskin ser bare syntaks – sammensetningen av enkelttegn. Mennesket kan i tillegg lese semantikk. Altså meningen bak hvert enkelt symbol. På samme måte kan en maskin bare følge fastprogrammerte algoritmer. Den kan regne på samme måte som en dukke går, men kan like lite regne på egen hånd som en dukke kan gå av seg selv. Alltid begrenset til en simulasjon av menneskers evne til å tenke. En kunstig forlengelse av menneskelig intelligens. Aldri selvstendig.

En datamaskin er alltid avhengig av en ekstern programmerer og avleser, og arbeider bare i henhold til menneskets intensjoner.

Maskinen selv kan ikke kalkulere, tenke og glede seg over å oppdage at 2+3 virkelig er 5, men trenger et menneske for å tildele mening til resultatet.

Vi kunne like gjerne innkalkulert verdien «Van Gaal» for 2, ordene «Taper åpningskampen» for 3 og setningen «Man Utd rykker ned» for 5. Hadde vi så utført funksjonen 2+3=5 på maskinen, ville vi kommet frem til at når vi adderer Van Gaal med tapet over Swansea sist lørdag, kan vi konkludere med at Van Gaal burde angre på at han ikke valgte managerjobb i Tottenham, og ta den tunge veien ned i Championship med laget sitt.

En datamaskin ville aldri skjønt forskjellen. Det ville du. En datamaskin kan aldri peke direkte mot noe utenfor sin egen funksjon. Det kan du!

Hadde mennesket selv bare utført algoritmer, ville vi aldri hatt evne til å tenke rasjonelt og logisk. Langt mindre ville vi hatt grunn til å tro på et logisk resonnement som førte til at mennesket slik i utgangspunktet.

Som den kjente ateistiske filosofen Jacques Derrida selv anerkjente, måtte vår evne til å lese mening enten samsvare med mening utenfor oss selv, eller ville falle i fellen av å havne i en uendelig og derfor umulig rekke av indre, selv-henvisende årsaker. (F.eks. nervecelle 1270 som forteller nervecelle 1271 at du ser på en bil, som forteller nervecellen, ad infinitum).

Mening må altså eksistere som et ekte, objektivt fenomen ved naturen, i god ånd etter filosofien til Aristoteles og Thomas Aquinas.

For det er hva som skiller mennesket fra andre vesener og menneskeskapte duppedingser. Vi er ikke bare dyr – vi er rasjonelle dyr.

Det interessante ligger ikke i havet av likhet med våre evolusjonære slektninger, men i det uendelige kvalitative gapet som utgjør ulikheten.

En apekatt kan aldri le av poenget i en svenskevits.

En delfin kan aldri utføre logiske resonnement.

En datamaskin kan aldri velge å starte en kreativ prosess.

Roboter kan aldri bestemme seg for å gjøre opprør mot oss, som i diverse filmer fra den amerikanske vestkysten.

Enda mindre kan vi opplaste sinnet vårt til en eller flere humanoide roboter for å oppnå evig liv, slik visse transhumanister håper på. Teknologisk overtro er fortsatt overtro.

I kontrast til hva enkelte påstår, er naturen omkring oss tydelig fylt av iboende hensikt og mening.

Mennesket kan aldri spores tilbake til rent materielle prosesser, i det minste slik denne blir forstått av majoriteten av modernister, men vi er noe tillagt.

Vi er noe fundamentalt annerledes fra noe annet vi kjenner til i skaperverket. Vi er skapt til å forstå. Til å velge. Dette utgjør vår spesielt tydelige Imago Dei – gudbilledlighet.

Fornuften vår er skapt til å kjenne Logos. Universets Opphav. Verdens Orden. Religiøs tro og fornuft i harmoni.

La oss bruke begge i året som kommer!

Kai Theon en ho Logos. Og Ordet var Gud. Joh 1,1c.

Du er skapt på skremmende, underfullt vis!

Fra kritikk til renessanse

(publisert i Vårt Land 06.08.13)

Nyateismen har avslørt seg som intellektuelt uholdbar. Dawkins og kompani ender opp med å skyggebokse mot fiktive motstandere, i noe som grenser til en eneste sekterisk high five-klubb. Nå, hvordan kan vi bruke dette til noe godt?

Den nye bevegelsen, betegnet som “nyateismen” av Wired Magazine i 2006, dukket opp i kjølvannet av 9/11 og økende religionskritikk. Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett representerte etter sigende det største innen popateisme siden Bertrand Russell, og ble utnevnt til de fire apokalyptiske ryttere som skulle fri fremtidens samfunn fra det irrasjonelle og manipulerende fenomenet kalt religion. I fire bøker på New York Times’ bestselgerliste ble nyanser, mangfold og kompleksitet skiftet ut med overforenklinger og karikaturer.

“The God Delusion makes me embarrased to be an atheist”
– Michael Ruse, ateistisk filosof

Ikke overraskende er nyateismens største kritikere å finne blant ateister selv. Det er vanskelig å se figurer som evolusjonsbiologen Dawkins plaske uti ukjente filosofiske farvann uten at mye skurrer. Når Dawkins i tillegg fremstiller det som en dyd ikke å sette seg inn i hva motparten egentlig mener, ender nyateister gjerne opp med å bygge opp under hverandres myter, uten eksterne innspill. På samme tid er det en merkelig mangel på kritisk refleksjon over ubegrunnede premisser i deres egne ortodokse materialistiske verdensbilder, som filosof Thomas Nagel sier at folk “vil finne latterlig om en generasjon eller to”. Utfordringer som at mennesker har en overraskende rasjonell sans, mind-body, opphav til objektiv moral, verdens lovmessighet, universiell realisme, en åpenbar målrettethet i universet, osv.

Et av nyateismens fremste våpen er å få tilbake den gamle krigen mellom tro og vitenskap som ble avblåst av de fleste vitenskapshistorikere for over 50 år siden. Sannheten er vel snarere at kristendommen har vært avgjørende for fremveksten av moderne vitenskap, i henhold til personer som Jürgen Habermas og Loren Eiseley. Et annet er dogmet om at kristen tro bygger på “blind tro i fravær av bevis, og til og med i strid med bevis”. Kristendommens historie har aldri manglet rasjonelle tilnærminger, logiske resonnementer og tillit til troverdige vitnesbyrd.

Det sies at en av marxismens strategier var å sende nye rekrutter rett ut av døra og ut på gatene for diskusjon. Naturligvis ville de bli overkjørt, men med høy motivasjon for å tilegne seg kunnskap for neste debatt. Uten sammenligning forøvrig, er kristendommens største vekstperioder kjennetegnet av tung kritikk. I dag opplever religion og kristendom en vekst uten sidestykke i verdenshistorien på global basis. En nylig undersøkelse utført av Centre for the Study of Global Christianity viser at antall religiøse i verden har steget fra under 82% i 1970 til 88% i 2010, med prosjektert vekst til nesten 90% i 2020, hvor kristendom utgjør over en tredjedel. Dette er mye takket være veksten til det globale sør og kommunismens fall. Likevel representerer deler av Vesten unntaket.

Bakgrunnen for det må sees i lys av at de aller største filosofene i første halvdel av forrige århundre var ateister. Særlig takket være at Alfred Ayer’s bok fra 1936 stadfestet den såkalte verifikasjonismen, også kalt logisk positivisme. Tanken var at bare påstander som var empirisk bevisbare, gjerne ved hjelp av vitenskapelig metode, var meningsfulle å diskutere. Gud falt utenfor denne kategorien. Verifikasjonismen avslørte seg som logisk selvmotsigende omkring 1960 og måtte forkastes, fordi den ikke selv lot seg verifisere. Ayer kunne ikke stå inne for sine tidligere ideer, og man måtte godta at flere verktøy kunne brukes for å tilegne seg kunnskap. Resultatet var en oppblomstring av kristen filosofi.

Kanskje kan angrepet fra nyateismen også riste liv i unge, kloke troende som endelig må stå til ansvar for håpet som er blitt gitt dem. Seminarer om f.eks. tro og vitenskap tiltrekker mange mennesker på festival om dagen, og selv på konfirmantleirer er slik undervisning i stand til å bryte ned mange fordommer. Trosforsvar kan skape et fundament for at evangeliet i større grad kan utspille sitt fulle potensial hos nye og gamle tilhørere.

Når vi innser at vi står på skuldrene til kjemper, fra tenkere som Platon, Aristoteles og Aquinas til mange av dagens skarpeste hjerner, ser vi at vi kan legge til rette det intellektuelle klimaet som gjør at neste generasjon i Vesten igjen kan oppleve (en rasjonelt begrunnet) kristen tro som det mest forsvarlige og tiltrekkende alternativet i valg av livssyn.

God filosofi som tilsvar på dårlig filosofi. Fra kritikk… til renessanse.