Evolusjon som det rasjonelle alternativet

Etter et par oppdrag på det glade Vestlandet, går gjerne kreasjonismometeret litt opp igjen, og det reflekteres gjerne i diverse spørsmålene fra ivrige ungdom og ledere.

Så noen flere tanker som har slått meg i denne perioden, som må ned på papir (les: cloud).

La oss nå for et øyeblikk se bort fra all evidens vi har. Se bort fra den enorme mengden induktiv evidens fra f.eks. fossilfunn, astronomisk utforskning av himmellegemers plassering og hastighet, påviste genetiske modifikasjoner over generasjoner, genetiske og anatomiske likheter, kunnskap om kompleksitet og varighet av de nødvendige forutgående kjemiske prosessene, osv. Se også bort fra alle bibelvers som kan tas til inntekt for at det har skjedd en evolusjon, eller for å avvise det.

La oss begynne fra nytt. La oss tenke på evolusjon som en avstamning med modifikasjoner fra et felles opphav, og la oss tenke at det impliserer at arter utvikles ut av andre arter. Hvorfor skal vi nå tenke at det har skjedd en evolusjon?

Da ender jeg likevel alltid opp på samme sted: Hva søren skulle vært alternativet?

Prinsippet om evolusjon er en rasjonell forklaring av hvor arter kommer fra. I tidligere tidsaldre forsøkte man ikke å finne en rasjonell forklaring på hvor arter kom fra, for man tenkte stort sett gjerne at man ikke trengte en. F.eks. Lucretius, Platon og Aristotles regnet med at artene var satt i sin nåværende form.

Hvorfor det? Jo, for i antikk og østlig filosofi, så regjerte ideen om at universet hadde eksistert til evig tid, eventuelt med et syklisk, evig gjentakende historieforløp. Med evig tid er det også naturlig å tenke på evige arter.

I middelalderen diskuterte flere tenkere om universet virkelig var evig. Et stort tema i diskusjonen var hvorvidt arter kunne gå evig tilbake i tid, eller ikke.

Med kristendommens inntog ble det mer naturlig å tenke at universet hadde hatt en begynnelse i tid, men få trodde at man kunne vite dette ved å bruke rasjonelle metoder alene. F.eks. St. Thomas Aquinas trodde at universet hadde hatt en begynnelse, på bakgrunn av Skriften, men trodde ikke han kunne demonstrere dette filosofisk, og var derfor åpen for å ta feil. Men med tanken om en begynnelse, og en lineær historieforståelse, åpnet dette også for tanken om at arter kunne ha en begynnelse i tid.

Men det var ikke før naturvitenskapen hadde utviklet tilstrekkelige eksperimentelle metoder frem til 1900-tallet, hvor vi virkelig fikk gode grunner til å tenke at universet hadde en begynnelse. Den belgiske presten og fysikeren Georges Lemaître var først ut til å formulere det vi nå kjenner som Big Bang-modellen, som raskt ble bekreftet av empiriske observasjoner fra den kjente Edwin Hubble, og senere ved oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstråling.

Så med et univers som hadde en begynnelse i tid, virket det uunngåelig at arter også hadde en begynnelse.

Darwins svar var at arter kom fra andre arter. Hvilket han ikke var alene om.

For tilbake til start: Hva skulle vært alternativet?

Vi kan kritisere mekanismen det skjedde ved, men ikke selve prinsippet.

Hvis vi startet opp med en gigantisk ursuppe, inklusive tid og rom, fra Big Bang for 13,82 antall milliarder år (eller mer) siden, er det ingen alternativ til at alt vi ser i dag må være utviklet i en eller annen form fra den. Å trekke inn “godditit” som forklaring på fullstendig naturlige fenomen, som hvordan vi fikk bergarter, planter, fisker, fugler, dyr og mennesker i sin nåværende form, burde aldri være det kristne svaret. Vi har allerede hatt en skapelse, og trenger ingen guddommelig trollmannsfigur som til stadighet må ta turen for å bringe inn enda en fiks ferdig art i historiens forløp, og attpåtil virker til å lure oss med utplassering av all denne forbaska evidensen i naturen vår.

Vi ender opp med: Arter kommer inn i eksistens enten (1) fra andre arter, eller (2) ut av ingenting. Men ut av ingenting, kommer ingenting.

Alternativ (1) virker altså som det rasjonelle valget her.

Les også:
Hvorfor kreasjonisme er skadelig