Evolusjon som det rasjonelle alternativet

Etter et par oppdrag på det glade Vestlandet, går gjerne kreasjonismometeret litt opp igjen, og det reflekteres gjerne i diverse spørsmålene fra ivrige ungdom og ledere.

Så noen flere tanker som har slått meg i denne perioden, som må ned på papir (les: cloud).

La oss nå for et øyeblikk se bort fra all evidens vi har. Se bort fra den enorme mengden induktiv evidens fra f.eks. fossilfunn, astronomisk utforskning av himmellegemers plassering og hastighet, påviste genetiske modifikasjoner over generasjoner, genetiske og anatomiske likheter, kunnskap om kompleksitet og varighet av de nødvendige forutgående kjemiske prosessene, osv. Se også bort fra alle bibelvers som kan tas til inntekt for at det har skjedd en evolusjon, eller for å avvise det.

La oss begynne fra nytt. La oss tenke på evolusjon som en avstamning med modifikasjoner fra et felles opphav, og la oss tenke at det impliserer at arter utvikles ut av andre arter. Hvorfor skal vi nå tenke at det har skjedd en evolusjon?

Da ender jeg likevel alltid opp på samme sted: Hva søren skulle vært alternativet?

Prinsippet om evolusjon er en rasjonell forklaring av hvor arter kommer fra. I tidligere tidsaldre forsøkte man ikke å finne en rasjonell forklaring på hvor arter kom fra, for man tenkte stort sett gjerne at man ikke trengte en. F.eks. Lucretius, Platon og Aristotles regnet med at artene var satt i sin nåværende form.

Hvorfor det? Jo, for i antikk og østlig filosofi, så regjerte ideen om at universet hadde eksistert til evig tid, eventuelt med et syklisk, evig gjentakende historieforløp. Med evig tid er det også naturlig å tenke på evige arter.

I middelalderen diskuterte flere tenkere om universet virkelig var evig. Et stort tema i diskusjonen var hvorvidt arter kunne gå evig tilbake i tid, eller ikke.

Med kristendommens inntog ble det mer naturlig å tenke at universet hadde hatt en begynnelse i tid, men få trodde at man kunne vite dette ved å bruke rasjonelle metoder alene. F.eks. St. Thomas Aquinas trodde at universet hadde hatt en begynnelse, på bakgrunn av Skriften, men trodde ikke han kunne demonstrere dette filosofisk, og var derfor åpen for å ta feil. Men med tanken om en begynnelse, og en lineær historieforståelse, åpnet dette også for tanken om at arter kunne ha en begynnelse i tid.

Men det var ikke før naturvitenskapen hadde utviklet tilstrekkelige eksperimentelle metoder frem til 1900-tallet, hvor vi virkelig fikk gode grunner til å tenke at universet hadde en begynnelse. Den belgiske presten og fysikeren Georges Lemaître var først ut til å formulere det vi nå kjenner som Big Bang-modellen, som raskt ble bekreftet av empiriske observasjoner fra den kjente Edwin Hubble, og senere ved oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstråling.

Så med et univers som hadde en begynnelse i tid, virket det uunngåelig at arter også hadde en begynnelse.

Darwins svar var at arter kom fra andre arter. Hvilket han ikke var alene om.

For tilbake til start: Hva skulle vært alternativet?

Vi kan kritisere mekanismen det skjedde ved, men ikke selve prinsippet.

Hvis vi startet opp med en gigantisk ursuppe, inklusive tid og rom, fra Big Bang for 13,82 antall milliarder år (eller mer) siden, er det ingen alternativ til at alt vi ser i dag må være utviklet i en eller annen form fra den. Å trekke inn “godditit” som forklaring på fullstendig naturlige fenomen, som hvordan vi fikk bergarter, planter, fisker, fugler, dyr og mennesker i sin nåværende form, burde aldri være det kristne svaret. Vi har allerede hatt en skapelse, og trenger ingen guddommelig trollmannsfigur som til stadighet må ta turen for å bringe inn enda en fiks ferdig art i historiens forløp, og attpåtil virker til å lure oss med utplassering av all denne forbaska evidensen i naturen vår.

Vi ender opp med: Arter kommer inn i eksistens enten (1) fra andre arter, eller (2) ut av ingenting. Men ut av ingenting, kommer ingenting.

Alternativ (1) virker altså som det rasjonelle valget her.

Les også:
Hvorfor kreasjonisme er skadelig

Comments

comments

  • KL

    Har du sett denne fra 1:02:20 til 1:04:10 med John Lennox, og særlig det han sier fra 1:03:00 til 1:04:10.

    Synspunktet til Lennox blir ikke utdypet eller argumentert for her, men har du satt deg inn i Lennox sine argumenter/tanker, og hva tenker i så fall du om det?

    • Glemte du å sette inn en link her? :)

      • KL

        Ja beklager. Her er linken: https://www.youtube.com/watch?v=Vj1NtEqprCE

        • Det er vel tre ting Lennox tar opp i løpet av dette minuttet:
          1. At han kan godta mikroevolusjon, men ikke makroevolusjon
          2. At han er interessert i konseptet om evolusjon uten naturlig seleksjon
          3. At han ikke tror evolusjonsteorien kan bære den fulle tyngden av hva folk gjerne legger på den

          Hvilken av disse hadde du i tankene? :)

          • KL

            Beklager at jeg var upresis. Jeg burde beskrevet hva han sier. Punkt nummer 1 jeg hadde i tankene :)

            Jeg vet forsaavidt at du ikke er enig i punkt 1, men har Lennox presentert noen gode/nevneverdige argumenter? Og hva tenker du om at en saapass dyktig/kjent trosforsvarerer er skeptisk til (makro-)evolusjon.

            (Punkt 2 er forsaavid ogsaa interresant)

          • Det stemmer. Teksten ovenfor handler jo om at arter må ha kommet fra andre arter, så den kan like gjerne anses som et forsvar for “makroevolusjon” som “evolusjon”.

            Men jeg må kvalifisere det med å si at jeg er en thomist som holder til at målrettet teleologi og finale årsaker er uunnværlige filosofiske verktøy vi må benytte for å gjøre rede for evolusjonsprosessen. Bedre beskrevet i bøker som denne:

            Min kritikk vil heller være at vanlige evolusjonsproponenter ikke er bevisste over hvor stor rolle de filosofiske verktøyene spiller i å gjøre rede for de brillene av konseptapparatet som vi forstår evolusjon gjennom, og derfor forkludrer og polariserer både den inngåtte naturvitenskapen og området vel så mye som kreasjonister. Men nå er jo feltet mitt filosofi, og ikke biologi, så jeg tenker spesielt mye over disse aspektene.

            Evolusjon, som derimot fortolket inn i et materialistisk, mekanistisk filosofisk apparat, finner jeg ikke det spor troverdig, og er heller ikke nødvendig.

            Nå er jo John Lennox matematiker og ikke biolog, men jeg tror at han har skrevet mye om disse tingene i boka “Seven Days that Divide the World”. Den har jeg imidlertid ikke lest, så med makroevolusjon ville jeg nok heller begynt med å stille ham det samme spørsmålet som ovenfor: Hva er alternativet?

            Kanskje han har et godt svar?

          • Bedre beskrevet i bøker som denne

            Denne hva?

          • Denne gang var det jeg som glemte link. Har oppdatert teksten over med link nå.

            Det minner meg om at jeg forresten har tenkt å svare deg på den forrige tråden. Må bare huske alle ballene i lufta her. :)

          • Gilson, ja. Noterer meg boken, til tross for å ha notert meg den tidligere. Det rykker litt ukontrollert over venstre øye når jeg leser forsvar for teleologi og finale årsaker. Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men jeg kan ikke nok om thomistisk (og aristotelisk?) filosofi. Har du skrevet bloggposter om dette?

          • Synd, for jeg elsker teleologi, som også er en slags forutsetning for å kunne kalle seg thomist. :)

            Vel, jeg har skrevet noe, men ikke langtnær så mye som jeg skulle ønske. F.eks.
            https://www.danieljoachim.org/2014/02/fire-arsaker-som-forandrer-alt/
            https://www.danieljoachim.org/2014/05/hvordan-kan-forandring-skje/

          • Jeg må nok innta den åpne, uavklarte posisjonen agnostiker når det kommer til teleologi. Jeg er jo barn av tidlig modern filosofi, og har lagt min elsk(hat) på Descartes og Spinoza, og de vil jo, sier de i hvert fall, ha fullstendig bukt med den slags fysjameg. Dessverre er det ikke alltid sammenfall mellom hva de sier de skal gjøre og hva de faktisk gjør når vi går argumentene deres i sømmene, derfor kan vi ikke være kategoriske her, om vi skal la tidlig moderne filosofi være målestokk for hva sannheten er—og det skal vi jo, til en viss grad.

            Skal ta en titt på postene dine, kanskje jeg blir noe klokere.

          • Det kan hende. Jeg ble overbevist av Edward Feser og Stephen Mumford om at vi ikke kan gjøre rede selv for kausalitet, selv den nødvendige samhandlingen mellom eksterne realiteter, sanseapparat og intellekt, uten å gjeninnføre et konsept om teleologi. Thomister tenderer dessuten til å anse Descartes & Co som første instans som hvor metafysikk og naturfilosofi kom på avveie. At det Descartes gjør bra, er det han resirkulerer fra skolastikerne (som han er mer påvirket av enn han vet selv), mens det han gjør mindre bra, er ideene han former i sitt eget bilde, som f.eks. at man kan isolere seg selv inne som en selvstendig, mystisk, tenkende res cogitans, og ikke som en helhetlig filosof med kropp, sjel og sanseapparat, stødig plassert i natur. Han plukker idèer ut av sin posisjon innen det helhetlige, integrerte og ømfintelige, tankesystemet som skolastikken hevdet å være, og inn i en kontekst hvor de ikke lenger bevarte sin opprinnelige mening.

            Det var i det minste et forsøk på en rask oppsummering. :)

          • Jeg drar deg ut av trådens tema, så jeg skal notere meg dette nå, også kommer jeg tilbake til deg en gang der det er på sin plass å diskutere dette. Er enig i noe, og uenig i noe. Noterer meg Feser (har Aquinas-introduksjonen hans, og han har vel også skrevet en introduksjon til skolastisk metafysikk jeg helt sikkert burde sett på) og Mumford (hadde en hyggelig middag med han for noen år siden, og syns Mumford og Rani Lill Anjum har friske tanker om kausalitet; det kan finnes berøringspunkter her mellom et thomistisk syn og et syn jeg vil kunne forsvare).

    • Markus Aen

      Følger

    • KL
  • Sverre Holm

    Hei Joachim. Evolusjon betyr så mangt – i alt fra biologi til livssyn. Men når du snakker om evolusjon, hva legger du egentlig i det? Har du en slags definisjon av det?

    • Hei Sverre,

      Godt poeng. Jeg burde nok definert det innledningsvis. Den implisitte definisjonen i dette innlegget impliserer at vi forstår det som at arter kommer fra andre arter.

      Vanligvis så pleier jeg å bruke definisjonen: Avstamning/nedarving med modifikasjoner fra et felles opphav.

      • Sverre Holm

        Fint, jeg tror det er viktig å presisere. For du mener antageligvis ikke dette, som mange legger i evolusjon: ”mennesket er et resultat av tilfeldige og naturlige prosesser som ikke hadde ham i tankene. Han var ikke planlagt” (Simpson, Meaning of Evolution, 1967)

        • Godt innspill. Simpsons definisjon er jo relativt filosofisk tilkludret, med en merkelig personifisering av “evolusjonsprosessen”.

          Jeg har forresten et utkast liggende med en notis av ordet “tilfeldighet”, og hvorfor det aldri kan brukes som en kausal faktor eller inngå i en ren naturvitenskapelig beskrivelse. Har du noen tanker om det?

          • Sverre Holm

            Må tenke litt på det. La oss prates offline