Fri vilje, eselet og målet om Gud

I forrige innlegg endte vi opp med å se at moderne nevrovitenskaps store kategorifeil, er å forveksle Buridans esel-valg med hvordan mennesker velger per se.

Det interessante med hvordan mennesket foretar valg, er ikke de valgene hvor vi ikke har noen grunner til å velge noe fremfor noe annet, men de hvor vi nettopp har grunner til å velge en ting over en annen ting.

Sam Harris’ tilsynelatende «nøkkelargument» i den mindre rasjonelle lille boka ved navn Free Will, starter med den indre observasjonen at tankene våre kommer til oss fra vi-vet-ikke-hvor eller ikke dukker opp fordi vi-vet-ikke-hvorfor. Sagt kort og godt: Vi kan ikke velge ut tankene som faller inn i hodet vårt.

Consider what it would take to actually have free will. You would need to be aware of all the factors that determine your thoughts and actions, and you would need to have complete control over those factors.
– Harris (s. 3)

Men hva ville det betydd? Hvordan kunne vi ha valgt ut en tanke vi enda ikke tenker på, for så å tenke den? Det er åpenbart at alternativet til Harris’ lille observasjon, er helt absurd. Det ville forutsatt at man kan både tenke og ikke-tenke på en tanke på en gang, for så å velge den ut til å tenke videre på den. Det er rart at Harris ikke vurderer hvorfor ingen andre har følt for å nevne denne selvinnlysende sannheten før ham i den minst 2.500 år lange historien med å tenke på hvorfor mennesker velger som de gjør. Er det fordi Harris er helt genial, eller fordi han er ehhmm…mindre genial?

Les også:
Why Our Will Causes Things, part 1 of 2
Why The Idea of Free Will is Not That Crazy, part 2 of 2

Men hva kan det bety å fremdeles velge fritt, selv når parametrene for valget ikke er bestemt av oss, eller de ulike motivene vi kan handle fra?

Dette forveksler igjen (1) Buridans esel-valg med (2) rasjonelt overveide, moralsk ansvarlige valg. Førstnevnte utføres av mennesker, men også andre dyr og selv datamaskiner. Sistnevnte derimot, tilskriver vi bare mennesker.

En viktigere observasjon, er hvordan alle aktører handler mot å være den beste mulige utgaven av sitt slag. Det virker til å eksistere en slags universell arete. Arete er ordet Sokrates innfører for hvordan det er mulig for noe å handle rett. Det er dette gode vi streber etter, og som gjør det meningsfullt å skille mellom bedre eller verre måter å være på.

For planter og esler, er det ingen stor magi i dette. De handler alle i henhold til noe som er godt for dem i kraft av å være nettopp plante eller esel. En plante har en viss struktur og visse egenskaper, utviklet gjennom en møysommelig naturlig prosess, som gjør at den naturlig «handler» mot å ta inn sollys og ernæring og omdanne dette til vekst, nyttestoffer og frø, som kan skape nye planter. Det foregår imidlertid ikke stort av rasjonelle overveielse i planten.

Et esel tar det hele et steg lenger, men prinsippet er fremdeles det samme: Den «handler» i henhold til noe som er godt for det i kraft av å være et esel, utviklet av denne naturlige prosessen. Planten ville aldri «handlet» mot å spise høy, fordi den ikke er utviklet for det. Eselet derimot vet at det å spise eksempelvis høy er godt for den som esel, men den bruker ikke mye tid på å rasjonelt overveie hvorvidt den skal gå mot den ene høyballen fremfor den andre, eller om den burde avstå fra høy nettopp nå i håp om å gå ned i vekt eller overholde en religiøs fastetid.

Det virker derfor til å være, ikke målet for handlingene våre i seg selv, men hvilke midler vi rasjonelt overveier for å komme dit, som utgjør vår «frie vilje». Mennesker er også, slik som planter og esler, en viss type naturlig skapning, hvor noen ting er gode for oss, men hvor vi kan overveie hvilke midler vi skal bruke for å oppnå disse. Vi kan velge bra og vi kan velge dårlig. Vi kan til og med velge gode eller onde midler. Vi kan vite at fred er godt, men vi må fremdeles vurdere om smiger, økonomisk hjelp, handelsavtaler, blokader, målrettede angrep eller full invasjon er beste middel for å oppnå fred. Enhver som har fulgt med på utenrikspolitikk over et par tiår, vet at dette er sant.

I en mer klassisk naturfilosofi, som en thomistisk, er frie valg nettopp dette. Målet vårt er allerede satt, fordi vi er født inn i menneskeslekten. Valget av midler følger deretter. Det er ingen vits for meg å vurdere midler om jeg enda ikke vet hva jeg ønsker å oppnå. Siden valg av midler alltid kommer etter vi har oppdaget et mål, dukker det vi kaller frie valg også opp først etter et objekt vi ikke har valgt selv.

Det bringer oss tilbake til Harris’ argument. Langt fra å umuliggjøre fri vilje, er tankene som dukker opp med på å muliggjøre frie valg.

Så hva er målet vårt som mennesket? Målet vårt defineres av den siste av Aristoteles fire årsakerden finale årsaken. Umiddelbart er det ulike ting vi identifiserer som gode, som tilfredsstillelse av sult, tørst, oppnåelse av vennskap, kjærlighet, reproduksjon og andre former for måloppnåelse.

Men fast forward – langt der fremme – kulminerer alle gode ting i det som er Godheten selv – nemlig Gud. Godhet i universet vårt er mulig, med alle gode ting vi gjenkjenner, har sin godhet avledet fra kilden for all godhet. Vi lengter til syvende og sist etter Gud, og vi handler mot Gud hver gang vi handler mot det faktisk gode. Enhver handling av virkelig kjærlighet og godhet, er et uttrykk for vårt forsøk på å nærme oss Gud, uavhengig av om den blir gjort av en kristen, en ateist eller en buddhist. Denne godheten blir dermed et uttrykk for tilbedelse, fremdeles selv om den skulle komme fra en ateist. Jo mer godhet vi kan utøve, jo mer ligner vi Gud selv, og jo lenger kommer vi i å nærme oss vårt mål som menneske.

Les også:
Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

Men vi kommer aldri frem til målet, og vi vil aldri bli tilfredsstilt i dette livet. Enhver vet at sporadiske opplevelser av fornøydhet, velvære og måloppnåelse, blir raskt avløst av ny rastløshet og kjedsomhet, nye negative opplevelser og nye mål å etterstrebe. Det er ikke en dårlig ting i seg selv, men heldigvis vil det ikke alltid være sånn. En dag kan vi nå…helt…frem. Det er det som kalles Himmelen. Ikke et sted fylt av skyer hvor vi kan spille golf og gitar til evig tid, men der hvor vi er gjenforent med vårt mål, og hvor vi er evig tilfredsstilt.

Great are you, O Lord, and exceedingly worthy of praise; your power is immense, and your wisdom beyond reckoning. And so we men, who are a due part of your creation, long to praise you – we also carry our mortality about with us, carry the evidence of our sin and with it the proof that you thwart the proud. You arouse us so that praising you may bring us joy, because you have made us and drawn us to yourself, and our heart is unquiet until it rests in you.

Grant me to know and understand, Lord, which comes first. To call upon you or to praise you? To know you or to call upon you? Must we know you before we can call upon you?
– Augustin i Confessions

Da endte visst enda en tekst opp i en ren andakt. Men hva annet hadde du forventet? :)

Nevrovitenskap, fri vilje og tankefeil med et esel

Jeg skrev nylig et langt forsvar for hvorfor du har fri vilje, og hvorfor det er umulig å argumentere mot, på Mentsch Magazine. Hele teksten finner du her i del 1 og del 2.

En oppdagelse som dukker opp der, er at nevrovitenskap er heller irrelevant for å løse spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje.

Hvordan kan det ha seg? Buridans esel gir oss en god illustrasjon.

Den franske middelalderfilosofen Jean Buridan foreslo et paradoks med et esel, som var nøyaktig like tørst og sultent, og sto plassert nøyaktig midtveis mellom en høyballe og et spann med vann. Eselet er både sultent og tørst, men har ingen tilstrekkelige rasjonelle grunner til å bevege seg mot høyballen fremfor vannet. De befinner seg i like lang avstand fra eselet, og fremstår som nøyaktig like attraktive for eselet. Uten grunner til å velge en av dem, dør eselet til slutt, stående midt mellom dem.

Er dette et sannsynlig utfall? Neppe. Eselet ville nok fremdeles valgt å gå til høyballen eller vannet, selv om vi ikke kunne gitt noen tilstrekkelige grunner til hvorfor den valgte den ene over den andre.

Men likevel er det nettopp samme metode mange benytter i forsøket på å sette opp nevrovitenskap mot fri vilje. Personer som Sam Harris og Benjamin Libet påstår at et valg tilsvarende Buridans esel er paradigmet for hva som ville utgjort et fritt valg, og konkluderer med at vi aldri velger fritt, siden vi her kan måle hjerneaktivitet korrelert med valget før vi blir bevisste på det.

Libets kjente eksperiment går eksempelvis ut på at en forsøksperson skal trykke på en knapp på et tilfeldig tidspunkt, uten noen rasjonelle grunner til å foretrekke et tidspunkt over et annet. I et annet eksperiment forsøker man å forutsi hvilken av to knapper forsøkspersonen vil trykke på med over 50% presisjon. Fremdeles har forsøkspersonen ingen egentlige grunner til å velge den ene knappen.

Ser du et mønster?

Om jeg er tørst, og åpner kjøkkenskapet for å ta ut et glass og fylle det med vann, vil det antakeligvis være ganske tilfeldig hvilket glass jeg tar. Mange av glassene i kjøkkenskapet mitt er like, og mange av dem står like lett tilgjengelig når man åpner skapet.

Om jeg tar ut et glass, og du spør meg om hvorfor jeg tok glass X fremfor glass Y, hva vil jeg svare? Vel, jeg kan ikke svare. Flere av glassene ville oppfylt målet mitt om å svare på tørstebehovet mitt like godt, og det er ingen tilstrekkelige rasjonelle grunner jeg kan oppgi for hvorfor jeg valgte det ene. Jeg gjorde simpelthen som eselet ville ha gjort og valgte et av dem. Jeg kan ikke fortelle deg akkurat hvorfor. End of story.

Men det som er viktig for oss, er ikke at vi har fri vilje i å kunne velge fra flere like glass, eller fra flere like melkekartonger, eller epler, eller kjeks, eller potetgullflak, eller plastposer, eller you name it. Det som er viktig for oss er at vi har fri vilje i de tilfellene hvor vi har rasjonelle grunner til å velge det ene fremfor det andre, når vi retter våre handlinger mot et gitt mål.

For meg er det kanskje likegyldig om jeg velger å spise en bestemt kjeks blant mange like alternativ, men det er ikke likegyldig om jeg velger sunn eller usunn mat til middag for å svare til opplevelsen av sult. Man har gjerne grunner for en rekke valg, som eksempelvis å velge en jobb fremfor en annen, et klesplagg (dress) til et gitt formål (bryllup) snarere enn et annet (bikini?), legge seg kl. 23 istedenfor kl. 04, være mest mulig snill fremfor å være slem, skrive et blogginnlegg heller enn å spille Football Manager, ekteskap over samboerskap, et kristent livssyn over et ateistisk. Og så videre. Vi gjør en rekke små og store beslutninger i løpet av livet, men bare noen av dem ligner på det til Buridans esel.

Så hvorfor tror Harris og Libet at det er Buridan-eksemplene som er lure å eksperimentere med, og dra store konklusjoner? Kanskje fordi de er så mye enklere? Men enkelhet gjør oss ikke alltid smartere.

Les også:
En indre dialog om fri vilje
Noen korte notater om fri vilje
Mer syndighet om fri vilje

Hva kan vi lære av dette? I hvert fall at man ikke trenger å være en veldig sofistikert tenker for å fremme dristige påstander om fri vilje ut fra selvoppfyllende eksperimenter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Fra ateist til kristen

En ny og interessant podcast-episode er ute nå.

Leif Egil Reve lot seg overbevise med argumenter til å forlate sin ateisme til fordel for deisme og til slutt kristendom. Hør om reisen hans, verdien av å kunne argumentere for virkelighetsforståelsen sin, hvorfor det er så vanskelig å skifte mening om grunnleggende ting og hvordan man kan få gode samtaler med mennesker man er radikalt uenig med.

Og hva i alle dager betyr det «å stålmanne»?

Hør episoden på Soundcloud, YouTube, iTunes og alle apper hvor du finner podcast. Husk gjerne å abonnere og legge igjen en kort review. Da hjelper du flere til å oppdage podcasten.