Nyttårsforsetter har et dårlig rykte. Beste argumentet for dem er likevel at alternativet er verre, og nevrologisk kunnskap kan hjelpe oss til å finne oppnåelige forsetter.
Først publisert i Dagen 12.01.24.
Det er lett å harselere med konseptet «nyttårsforsett» tidlig på nyåret. Det har blitt et vanlig ritual at treningssentre fylles med nye rekrutter, lange boklister utformes for året, mens faster fra sosiale medier og banebrytende nye vaner skal dannes. Spol det hele en måned frem, og køene på treningsapparatene overtas av støttemedlemskap, mens bøker og løfter støver ned og omdannes til en dyp kilde av dårlig samvittighet. Når enkelte undersøkelser viser at så lite som 12% klarer å gjennomføre nyttårsløftet, virker dessuten opplevelsen av mestring til å overskygges av strømmen av skam. Hva er da vitsen?
De fleste mennesker lever i en konstant spenning mellom personen vi opplever å være – og personen vi ønsker å være. På sitt verste kan det føre til opplevelse av skam over å ikke strekke til. Men på sitt beste er det opphavet til mening og et livslangt prosjekt om å forbedre. Vi trenger ikke å være dypt misfornøyde med oss selv av den grunn, men vi ser alltid potensial til områder å forbedre. Dette siste er et sunnhetstegn.
Å forbedre. Det oppsummerer filosof Einar Duenger Bøhns svar i sin fine bok Meningen med livet. Mennesket trenger noe å strekke seg etter. Det verste som kan skje oss, er å være i ro. Den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal analyserte menneskets tilstand nesten 400 år før Bøhn:
«Det finnes ikke noe så utålelig som å være i hel hvile – uten lidenskaper, uten forretninger, uten atspredelse, uten noe å gjøre. Da føler mennesket at det er hjelpeløst, utilstrekkelig, avhengig, avmektig, tomt. Og straks bryter frem av dypet i dets sjel kjedsomhet, mørke, tungsinn, sorg, ergrelse, fortvilelse.»
Behovet for å være i bevegelse
For mennesket er det en opplevelse som er enda verre enn å ikke strekke til: Å stagnere. En stor del av appellen med nyttår, er muligheten for å forbedre. Metaforer om blanke ark og fargestifter er et naturlig sted å legge uønskede deler ved fortiden bak seg, og forbedre livsprosjektet inn mot fremtiden.
Nyttårsønsket befinner seg i midten av to feilaktige påstander om menneskenaturen. Mennesket er langt fra utopiene om rene tavler hvor vi kan skrible vår ønskede personlighet og endre naturen over natta. Hvis vi utformer nyttårsønsker etter denne modellen, vil vi ikke lykkes. Men vi er også langt fra pessimistiske beskrivelser om biologiske maskiner – hjelpesløse slaver for upersonlige naturprosesser, uten vilje og evne til å påvirke retningen av det livet vi ønsker å leve.
En viktig oppdagelse hjerneforskning i økende grad gjør i vår tid, finner ekko i Aristoteles og storparten av den kristne tradisjonen: Vi er plastiske vesener.
Det betyr at vi er formbare, ikke bare i vår tidlige barndom, men gjennom hele livet. Hjernen og det øvrige nervesystemet vårt ender aldri som et ferdig produkt. Utviklingen slutter ikke, men pågår mer eller mindre dynamisk gjennom hele livet.
Forme de ønskene vi ønsker å ønske
Karakteren og vanene våre kan vendes og bøyes på de utroligste måter. Når vi lærer, gjør vi det med hele kroppen, og tråkker opp gamle og nye stier i nervesystemet med handlingene våre hver dag. De stiene som tråkkes ofte, blir enklere å gå igjen og igjen. De ubrukte delene av landskapet gror tettere og blir mer utilgjengelige. Prinsippet oppsummeres godt av en av pionerene for feltet, Daniel Hebb: «Nevroner som skyter sammen, vokser sammen.»
Mennesker er skapninger forankret i en natur som legger sterke føringer for våre muligheter og begrensninger, forutsetninger for vår evne til å blomstre eller visne, og vårt potensial mot å etterstrebe goder og onder. Men samtidig har mennesket på unikt vis i denne biosfæren, ikke bare evnen til å handle på instinkter og ønsker, men vi kan også velge hvilke ønsker vi ønsker å ha, fordi vi underordner umiddelbare mål til høyere mål. Dette kan vi kalle «andreordens» ønsker.
Dette kan vi benytte til å finne nyttårsforsetter som skaper varig endring. Hvis vi ønsker å være en person som er generøs, ærlig eller modig, må vi praktisere aktivt i hverdagen, og bygge opp muskulaturen, slik en idrettsutøver må trene. Ønsket vårt om eksempelvis å være en generøs person kan dermed overstyre det umiddelbare ønsket om å benytte inntekten på en selv, til fordel for fastgivertjenester eller ønsket om å være til stede for venner eller familie med større utfordringer.
Vi kan ikke gjemme det vekk og forvente at vi vil stille opp den dagen det virkelig gjelder. Dette er uttrykk for hva Aristoteles kaller «dyder», som inkluderer de fire kardinaldydene: Klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Den kristne tradisjonen la til tre teologiske dyder: Tro, håp og kjærlighet.
Læren må feste seg i nervebanene
Det holder ikke med kunnskap om det gode, forteller han. Vi må også forme dydene med vaner som støtter opp om dem. Det samme finner vi i den tidlige kirkens historie. Det var ikke nok å forkynne et budskap om at hvert enkelt menneske var bærer av Guds bilde, og derfor hadde en umålelig verdi. Dette måtte også praktiseres ved å ta seg av enker og foreldreløse i deres nød (Jak 1,27), kjempe for syke, fattige og undertrykkede, og vanene som kjennetegnet kirkemedlemmenes liv måtte reflektere kunnskapen den forfektet fra talerstolene.
I en verden hvor aktører krangler om å oppta hvert minste øyeblikk av vår ledige oppmerksomhet, er det uvurderlig med pusterom hvor vi kan sette oss ned og reflektere over hvilket liv vi ønsker å leve. Derfor er forsetter en god ting, både til nyttår og året rundt.
På veien vil vi feile, fordi vi er mennesker, svake i viljen og tilbøyelig mot både godt og ondt. Men det er likevel langt bedre for oss å prøve igjen og igjen, enn å stoppe opp, siden vi trenger å være i bevegelse. Vi må bare holde ut lenge nok, til at vanene gjør nervesystemet til en bidragsyter, og ikke en motstander.