Tag Archives: Aristoteles

Noen tanker om Ottosens kronikk om ateister og moral

Espen Ottosen har skrevet en ny kronikk i Aftenposten med overskriften «Kan man være god uten Gud»?

Enkelte reaksjoner har vært så forutsigbare at du kan stille atomur etter dem. Hos rakettforskerne i Hedningsamfunnet hoverer de over hvor teit påstanden er, noen lettbeinte tvitrere bruker situasjonen til å skaffe emosjonelle likes, tilsynelatende uten å forstå ironien over hvor lite selvinnsikt man må ha for å tro at man som uutdannet tvitrer kan flire av problemet som storheter fra Platon til Nietzsche har dedikert store deler av hjernekraften sin til. Noen synes synd på Ottosen for å trenge en sint mann i Himmelen for å gjøre godt. Du har dessuten den vante gruppen som nøyer seg med å rase over overskriften, og avslører at de ikke lenger har konsentrasjonsevne til å lese mer enn seks ord før de blir slitne.

Overskriften var uten tvil redaksjonens valg, siden du får lave odds på at en slik provokasjon gir 10x mer klikk enn en mer presis tittel. Men at overskriften ikke er den reelle problemstillingen som diskuteres i teksten, gjør Ottosen klar raskt:

Jeg har skrevet noe lignende for tre år siden i denne teksten om godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanetikere.

Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? På Skepsisuka på Blindern sist uke fikk jeg et godt spørsmål fra salen som jeg møter overraskende ofte: «Kan en ateist være en god person»? Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.

Å forsøke å skrive fornuftig om noe så omfattende som fundamentet for moralfilosofi under begrensningene i lengde og vokabular for å gjøre en slik tekst interessant for Aftenpostens lesere, er et ganske umulig prosjekt, men Ottosen skal ha for forsøket.

Hva diskuterer vi egentlig?

For problemstillingen er virkelig vanskelig. Kan det under en ateistisk naturalisme eksistere en referansestandard for «god», som gjør at vi kan si noe virkelig er godt og ondt utenfor menneskets subjektive oppfatning. På samme måte som ord som rød eller rund får mening av å vise til en referansestandard forbi seg selv, som individuelle ting som utviser rødhet og rundhet har, må god også referere til noe, for å være en størrelse det gir mening å prate om.

Platons svar var som kjent å henvise til denne ideelle formen av «det Gode», mens Nietzsche, ingen stor Platon-fan, mente at vi er “Beyond Good and Evil“.

Denne sofaen er lykkelig nå. Den har alltid drømt om å utvise rødhet og rundhet.

En ryggmargsreaksjon fra mange ateister, er at vi kan jo bare bruke naturvitenskap, opplysning, fornuft og andre flotte ord med uklar betydning til å bli enige om hva som er godt. Det er vel i hvert fall bedre enn å tro at denne skjeggete diktatorguden skal bestemme det liksom?

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Det svaret avslører imidlertid at man ikke har forstått substansen bak problemstillingen, og bare prøver å redde ansikt ved å kaste ut noen meningsløse slagord.

Kan naturvitenskap hjelpe oss å finne ut god moral?

La oss ta naturvitenskap. Kan ikke naturvitenskap avgjøre hva som er godt?

Nei. Si at naturvitenskap hjalp oss å identifisere en vaksine som effektivt bekjemper polio. Empiriske observasjoner bekrefter at dette er en god måte å redde og bedre menneskeliv på.

Har ikke da naturvitenskap hjulpet oss i å identifisere hva som er godt? Har vi ikke nå forstått at vi må ta i bruk vaksiner til å bedre menneskers situasjon på kloden vår?

På ingen måte. Resonnementet over hviler på en enkel logisk syllogisme.

P1: Vaksine X kan utrydde polio
P2: Om polio er utryddet, bedrer dette mulighetene for menneskelig blomstring
P3: <Manglende premiss>
K: Derfor burde vi ta i bruk vaksine X

Det manglende premisset, er det viktige her. Det er det som har det verdiladde, moralavgjørende innholdet. Ordet «burde» i konklusjonen, er nemlig normativt, og ikke bare deskriptivt. Det forteller oss ikke bare om tingenes tilstand , men det forteller oss at vi burde etterstrebe å realisere en ny beskrivelse av tingenes tilstand.

Men du vil aldri finne slike verdiladde påstander i naturvitenskapelige resultater alene. Du kan lete i så mange peer-reviewede forskningstekster du bare vil, men ikke finne noe slikt gjemt i dataene. I hvert fall ikke uten at forskeren har forsøkt å smugle inn sine egne meninger i tolkningsdelen. Det verdiladde er forut for all vitenskapelig utforskning, og moral kan derfor aldri avgjøres av naturvitenskap. Vaksiner kan hjelpe oss å utøve godhet, men det forutsetter at vi allerede har en eksisterende formening om godhet. Derfor må det manglende premisset være noe slikt som:

P3: Det er godt/ønskelig å bedre mulighetene for menneskelig blomstring over hele verden.

Men om David Hume har rett, slik den moderne ateistiske virkelighetsforståelsen langt på vei er avhengig av, kan vi ikke utlede et bør fra et er. Vi kan si at vi har oppdaget at vi er evolusjonært utviklet til å elske barna våre, men dette alene forteller oss lite om hvorvidt det er godt å elske barna våre. Om naturen ikke er verdiladd, kan vi like godt gjøre opprør mot den, og kaste barna våre utenfor en klippe. Det å observere naturen forteller i følge Hume oss nada niks om hvordan ting burde være.

Kan fornuft hjelpe oss til å bli enige om god moral?

Men kan vi ikke bare bli enige om hvordan det er fornuftig for oss å leve, og hvordan det er fornuftig å etablere gode samfunn?

Problemet er at her finnes det to alternativer:

  1. Vi kan bli enige om at noe er godt, fordi vi har identifisert en godhet som eksisterer uavhengig av oss selv
  2. Vi kan bli enige om at noe er godt, men denne «godheten» er helt og fullt kontingent på oss selv

I første tilfellet, vil moralfilosofi være en rasjonell øvelse. Vi forsøker å oppdage noe som virkelig er der. Vi blir deretter enige om at dette er godt, slik vi blir enige om at evolusjonsteorien eller spesielle relativitet beskriver naturens funksjoner på en god måte. Det er naturligvis mindre enighet om dette, men det kan trolig begrunnes i at metafysikk – studiet av hva som er virkelig – er langt vanskeligere enn både biologi og fysikk.

I andre tilfellet, vil moralfilosofi være en a-rasjonell øvelse. Det vi driver med, har ingen faktisk sammenheng med virkeligheten utenfor oss selv. Det vil ikke gi egentlig mening å kalle noe som helst for «godhet», fordi det nå representerer bare «enighet». Hva vi kaller «godt», er helt og fullt kontingent på vår enighet.

Nordmenn er i stor grad enige om at likeverd er en god ting. Indere mener i stor grad at sortering av jenter kan forsvares, og har til og med tidligere praktisert enkebrenning i stor skala. Nordmenn setter ytringsfrihet høyt. Kinesere tenker at litt mer sensur er på sin plass.

Men vi har nå mistet alle våre ressurser til å fordømme indere og kinesere, fordi de bruker samme metode som oss, og så lenge det er stor nok enighet, er tross alt kineserne og inderne ganske mange flere enn oss. Kanskje det er vi som burde revurdere likeverd og ytringsfrihet?

I første tilfellet, sier vi at godhet er rasjonelt tilgjengelig for fornuften. Men om det fornuften oppdager, er i naturen, må det bety at naturen kan fortelle oss noe om godhet. At naturen ikke bare forteller oss om tingenes tilstand slik de er, men også om hvordan det burde være. Vi har da et normativt (også kalt teleologisk) natursyn, og Hume har feil (hvilket han har, men mer om det en annen gang).

Dette får oss farlig nær en aristotelisk virkelighetsforståelse, hvor klassisk teisme plutselig ligger og vaker rett i bakgrunnen.

I det andre tilfellet, er vår enighet ikke uttrykk for annet enn emosjonelle disposisjoner. Det har ingen sammenheng med noen rasjonell øvelse. Jeg kan si at jeg føler på ubehag ved å se en mann slå barna sine, eller sende jøder til konsentrasjonsleir, men jeg kan ikke si noe om hvorvidt dette virkelig er godt eller ondt. Det å oppdage moral kan ikke være en øvelse for intellektet, men bare ren vilje. Vi er nihilister nå. Vi er “Beyond Good and Evil”, hvilket var Nietzsches hypotese.

En av vår tids største moralfilosofer, Alasdair MacIntyre, hevder at vi egentlig bare har (1) Aristoteles og (2) Nietzsche å velge mellom. Om det jeg har skrevet over, stemmer i sånn tålelig grad, forstår vi nå hvorfor dette gir god mening.

Les også:
Enter moralfilosofi

Problemet om vi velger Aristoteles, er at vi sitter igjen med et klassisk virkelighetsforståelse, hvor Gud virker nærmest uunngåelig.

Problemet om vi velger Nietzsche, er at det gjør alle våre menneskelige prosjekter meningsløse. Det er ønsket om å være med å etterstrebe noe godt, uansett hvordan du definerer det, som får oss alle opp av senga om morran. Prisen for å velge dette alternativet, virker høy.

Ottosen har et poeng etter at karikaturene har fått legge seg. Det kan være en stor pris å betale å unngå Gud.

Hør mer:
Foredrag: Nietzsche vs. nyateistene

Filosofenes Gud og Bibelens Gud

Publisert i tidsskriftet Fast Grunn 3/2016.

Hvor nær en sann gudsforståelse kan man komme via fornuften? De store filosofene har kommet nær, men det finnes også en grense.

Spørsmål om Gud og hans identitet har til alle tider vært objekt for heftig diskusjon blant historiens klokeste hoder. I vår tid tenker man at det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Men dette har ikke alltid vært tilfellet. Majoriteten av disse hodene ville faktisk vært uenige i at det er umulig. Paulus hevder i Romerbrevet 1,19 at Gud har lagt ned viten om seg selv blant det skapte. Gitt de rette forutsetningene for grunnleggende tenkning er det ikke så vanskelig å resonnere seg bakover fra observasjoner om naturen vi lever i, til eksistensen av en guddommelig skaper, samt noen egenskaper denne skaperen må ha.

Disponert for tro. Mennesket virker til å være naturlig disponert til å tro på Gud, men bare i samme betydning som at vi er disponert mot å være moralsk gode eller utvikle kunst og musikk. Vi kan ha noen talenter i utgangspunktet, men vi vil ikke kunne utfylle vårt potensial uten både disiplin og utdanning. Vi kan ignorere dem, eller vi kan starte i det enkle med å trekke et likhetstegn mellom Gud og sola, tenke at Gud er en kosmisk trollmann, eller at Gud er en oppblåst versjon av oss selv, som blant de greske eller norrøne gudene. Men filosofien kan klare opp noen distinksjoner om hvordan en skaper må være.

De første kristne befant seg i en kontekst hvor det var nær allment akseptert at det eksisterte en Gud, den som hadde åpenbart seg for Moses og profetene. Det nye spørsmålet der var hvorvidt den nylige Jesus var Sønnen og Messias. Men snart spredte kristendommen seg langt utover jødiske grenser, og kom i en kontekst hvor gresk filosofi leverte rammene for diskusjonen. Her var det fremdeles ofte enighet om mye.

Augustin og Aquinas. St. Augustin bemerket på tidlig 400-tall i boka Om Gudsstaten hvordan nyplatonismen, den filosofiske tradisjonen etter greske Platon som levde åtte århundrer tidligere, gjerne anså den ene Gud som skaperen av den materielle verdenen. Denne tradisjonen var viktig i Augustins konvertering til kristen tro, til det som skulle gjøre han til en av våre største kirkefedre.

St. Thomas Aquinas, en italiensk dominikanermunk som levde på 1200-tallet, kastet seg i vei med prosjektet om å samle opp det beste av menneskelig kunnskap til dags dato. Det betydde å samle opp visdommen fra historiens største tenkere, blant navn som Platon, Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, og utvikle et rammeverk for hvordan vi tenkte fornuftig om virkeligheten.

Aquinas ramset opp en rekke ting som tilhørte kategorien han kaller for «preambula fidei», som er latin for noe slikt som «det som kommer før tro». Blant disse var eksistensen av Gud. Mennesket kan vite med fornuften alene, mente Aquinas, som mange før ham, at Gud eksisterer. Ingen behov for profetier, hellige skrifter, indre intuisjoner, stemmer i brennende busker, tegn på veggen eller bønnesvar.

Forandring skjer. En kategori av gudsdemonstrasjoner, med sterke linker tilbake til Aristoteles, startet med den enkle observasjonen av at forandring skjer. Deretter fortsatte de med å utforske noen nødvendige forutsetninger for at forandring kan skje i et univers som vårt. En ting, oppdaget man, var at virkeliggjøreren av forandring i en ting, var utenfor tingen selv. En eikenøtt som blir til et eiketre var avhengig av vann og næring utenfra. Et bål eller en fyrstikk som tennes opp må få tilført noe utenfra. Et menneskebarn som spiller fotball eller vokser opp, er alltid avhengig av å benytte energien det får tilført fra noe annet enn seg selv. Hvis disse tingene kunne forandret seg helt selv, ville de allerede ha gjort det.

Derfra fortsatte resonnementet til å observere at ikke bare nøtter, fyrstikker og mennesker, men alle eksisterende ting var i forandring, og at alle ting hentet sin evne til forandring utenfra seg selv. Vi sto nå i fare for å løpe en evig lang rekke etter å finne ut hvordan det kunne være forandring i utgangspunktet.

Den første beveger. Vi kan på dette tidspunktet stoppe opp og legge merke til at det eksisterer to typer slike årsaksrekker. En lineær rekke, hvor medlemmene i rekken kan fortsette å eksistere selv om det forrige medlemmet ikke gjør det, som når en sønn fortsetter å leve selv om faren avgår ved døden. Den andre typen årsaksrekke derimot, er vertikal, hvor alle medlemmer til enhver tid er avhengig av det første medlemmet. For at du skal kunne eksistere her og nå, var du ikke bare avhengig av mor og far en gang i tiden, men du er f.eks. avhengig av at visse såkalte «naturlover» holder materien i kroppen din sammen, slik at hud, hjerte, hjerne og hår kan utøve sine rettmessige funksjoner, helt til nivået av molekyler og ned til fundamentalpartikler, i ethvert øyeblikk. Det moderne mennesket kan ikke bortforklare dette som en «naturlov», siden det ikke vet hva en «naturlov» er. Alt vi vet, er at det er visse mystiske krefter som fungerer i naturen, som vi har oppdaget at vi kan sette matematiske ligninger på.

Se for deg et høyt antall roterende tannhjul eller en stor mengde lokomotivvogner som suser forbi over horisonten. Du vet at ingen av tannhjulene eller vognene har evne til å bevege eller forandre seg selv. Det gjelder uansett om de hadde vært en eller uendelige mange. Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte. Et medlem som ikke selv trenger å forandres, men som er utgangspunktet som gir mulighet for forandring i alt annet. Dette er hva Aristoteles og Aquinas kaller for «ren aktualitet». Det som allerede er alt det kan være.

Et fast holdepunkt. Siden naturvitenskap er begrenset til å utforske naturlige ting som allerede gjennomgår forandring, vil en slik demonstrasjon være bunnsolid, uberørt av vitenskapelig fremgang, men derimot kunne forklare forutsetningen for at vi har en natur og kan utøve naturvitenskap i det hele tatt. Fagfeltet metafysikk forsøker nettopp å forstå disse grunnleggende kategoriene for virkeligheten, for forandring og bestandighet, eksistens, enhet og mangfold, årsak og effekt, og identifisere hvordan slikt i prinsippet kan være mulig. Ting vi tar helt for gitt i det daglige, om vi så går en tur for å se på livet i skogen, eller om vi isolerer ut vitenskapelige eksperimenter i et laboratorium eller i en partikkelakselerator.

Fra kunnskapen om at denne «ren aktualitet» eksisterer, kan vi dessuten dedusere at det må være absolutt én, evig, immateriell, allmektig, allvitende, allestedsværende, perfekt god, osv. Ingen tro kreves. Om navnet «Gud» klinger dårlig, kan man kalle det for hva man ønsker, men det er åpenbart at det er akkurat dette kristne, jøder og muslimer mener med «Gud».

Fornuftens grense. Dette får oss frem til det vi gjerne kaller «Filosofenes Gud». Den Gud alle mennesker kan vite noe om med fornuften alene. Man lærer at et «noe» står bak det hele, men vi har fremdeles ikke en utfyllende beskrivelse. Dette er skjelettet vi senere kan ikle med kjøtt, i form av ekstra-rasjonelle (!) spesielle åpenbaringer, som i den kristne åpenbaringen.

Den kristne tradisjonen tilfører kjøtt i forstand av at Gud er en relasjonell Gud, som både har skapt mennesket i sitt bilde, er treenig, og inkarnerte sitt Logos som Sønnen, forent med en menneskelig natur i personen Jesus Kristus.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Hvordan din immaterialitet muliggjør din kunnskap

Kognisjon er ganske enkelt mentale aktiviteter som tenkning, forståelse, læring og minne.

Men noen deler av kognitiv aktivitet kan ikke spores tilbake til den materielle hjernen alene. Som argumentet under går, ville ekte kunnskap vært umulig dersom det hele grunnleggende sett kunne reduseres til materie som responderte på annen materie. Dersom alt som foregikk bare var nerveceller som prosesserte abstrakte virkeligheter som matematikk, konsepter og logisk tenkning.

Innen aristotelisk tenkning holder man at menneskets rasjonelle sjel innebærer to spesifikke ting vi har, i tillegg til våre animalske egenskaper. Nemlig vilje og intellekt, som ikke kan foregå strengt materielt. Det er nettopp dette intellektet som gjør at vi kan gripe essensen av ting, the what is av en ting, som en stol, et menneske, menneskehet, et eiketre, “trehet”, eller en tallrekke, og omgjøre dette til kunnskap.

Og som alltid, når vi snakker om immaterialitet, er første procedure å legge vekk alle fancy Hollywood-bilder. Vi snakker ikke om spøkelser som svever rundt, “universets krefter”, spektralkrystaller, New Age, eller noe annet spooky. Alt vi sier, er at enkelte modernisters skarpe skille mellom det materielle og ikke-materielle er høyt fiktivt, en forvrengning av hva vi vet om virkeligheten og ofte bare et forsøk på å definere seg ut av å måtte besvare de virkelige vanskelige spørsmålene.

Men våre argumenter for intellektets immaterialitet må vise til mer enn det faktum at vi ikke aner hva det i utgangspunktet ville bety at: “materie kan tenke”. For vi har i utgangspunktet ikke noe bedre begrep om hva det ville si at noe “immaterielt kan tenke”. Ikke-fysisk eksistens er ikke åpenbart mer kognitivt enn fysisk eksistens.

Antikkens grekere snakket om det å kognitivt gripe en form. Form viste her ganske enkelt til det som var forståelig om en ting. Det som var intelligibelt. At vi f.eks. forsto en samling av atomer som et eple, med noen kjennetegn og egenskaper, mens en annen akkumulasjon av atomer heller utgjorde en klump med kobber, med helt andre kjennetegn og egenskaper.

Platon, som du lærte i ExPhil, tok det som var forståelig om en ting, formen, og plasserte den separat fra tingen selv, i en såkalt “ideverden”. Han var en ekstrem realist. Aristoteles derimot, tok det som var forståelig om den, og plasserte den tilbake i den materielle tingen selv. Han var en moderat realist.

Mer om dette i min postrekke på thomisme.

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form

Hvis Platon hadde rett, er det enkelt å forstå hvorfor intellektuell virksomhet er ikke-materiell. Hvis det å vite hva en ting er, er å gripe noe som er separat fra tingen selv, ville intellektet være rettet mot en plass utenfor det materielle kosmos.

Men Aristoteles sin versjon leder oss til dette på en litt mer subtil måte, men like direkte. Hvis kunnskap betyr å ha kunnskap om strukturen som gjør en ting forståelig for oss, så må den ha det på en helt annen måte enn den materielle tingen med den strukturen.

For det er nettopp ved å ha denne strukturen at en ting er materiell, (red: altså at det ikke bare er masse sub-atomiske partikler som svever hjelpesløst rundt uten å være subordinert under en form. Aristoteles kalte dette for prime matter) og våre kognitive evner forstår eller leser av former på en måte som ikke selv gjør dem til materielle ting.

Dette gir kognisjon en form for immaterialitet, selv om vi trenger et par ekstra premisser for å forstå hvordan dette gjør intellektet vårt immaterielt i en absolutt forstand, og ikke bare i relasjon til den materielle tingen den forstår.

Så hvis vi skulle utviklet en kunnskapsteori som ikke kunne benytte et slikt immaterielt aspekt, måtte vi sagt at enten består ikke kunnskap i å ha noen ekte forståelighet av en tings struktur, eller at denne strukturen verken fantes innenfor eller uten tingene selv.

Ellers ville alt vært “loose and separate”, og det er bortimot bare tilfeldigheter at både jeg og du som leser begge forstår samme ting som en stol, fargen hvit, tallet to eller betydningen av Pytagoras’ teorem. Kulturelle konvensjoner som ikke tar utgangspunkt i noe ekte. Men hvor lenge kan et slikt argument bare ta ting et steg bakover, før det kortslutter? Høres ut som starten på en inkoherent uendelig regress for min del.

Merk forresten at det ikke er ordet vi bruker når vi karakteriserer f.eks. fargen hvit som er poenget her. Om vi sier, skriver eller leser “hvit”, “white”, “weiß” eller “blanco” er fullstendig likegyldig. Det er meningen disse ordene peker mot bakenfor seg selv.

In your face, relativisme!

Takk til James Chastek.

Enter moralfilosofi

I løpet av tiden fremover håper jeg å kikke litt mer på moralfilosofi. Filosofi handler om å utforske fundamenter. For hvordan kan vi si at noe er godt eller ondt? Bra eller dårlig? Bedre eller verre? Finnes det en objektiv standard, eller representerer alt bare subjektive meninger, hvor min mening ikke strengt tatt kan sies å være bedre enn din? Er vi forpliktet til å handle i henhold til biokjemi eller innlærte evolusjonære overlevelsesmekanismer, eller er ikke den evolusjonære delen av historien tilstrekkelig? Kan vi virkelig sies å ha en fri vilje for moralske valg, eller er vi etterdiltende slaver for våre omgivelser?

Fare: Bildet over kan være et symptom på en kultur som nærmer seg et historisk lavmål i moralsk diskusjon
Fare: Bildet over kan være et symptom på en kultur som nærmer seg et historisk lavmål i moralsk diskusjon, hvor forfatter ikke engang forstår hva som diskuteres.

Needless to say. Jo mindre vi diskuterer fundament, jo en fattigere privat og offentlig samtale om moral vil vi få. Og siden moral virker inn på det meste av levd liv, valgte valg, kunnskapssøk, samfunn og politikk, ender vi i verste fall opp med å bli overfladiske mennesker – og et overfladisk samfunn, hvor relativismen har fritt spillerom fordi man har innbilt seg at det ikke eksisterer bedre alternativ. Etikk er ikke et sted hvor vi kan ha luksusen av å hoppe over alle de viktige og grunnleggende spørsmålene. For mye står på spill.

Jeg har skrevet en liten intro før, som svar på et spørsmål om ateister kan være gode mennesker. Fungerer også som kommentar til bildet like ovenfor:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Harde kritikker av konsekvensetikk ligger på tegnebrettet. Folk som Mill, Locke, Singer, Dawkins, Dennett, Sam Harris, Kant, Kierkegaard og relativisme skal alle granskes.

Kom gjerne med kommentarer, innspill og kritikk på veien.

Jeg vil først og fremst utforske teorien til Alasdair MacIntyre. At valget vårt for en forsvarlig moralteori egentlig bare står mellom en av to. Naturretten og dydsetikken til Aristoteles (med Aquinas og store deler av Den romersk-katolske kirke etter ham) eller den moralske nihilismen til Nietzsche. En hypotese jeg selv jobba mye med, frem til jeg fant dette detaljert formulert hos MacIntyre. Nietzsche kjente sin klassisk filosofi, og virker til å kunne diskutere etisk fundament på et mye dypere og mer seriøst nivå enn hva som ofte gjøres i dag. Nietzsche fortjener altså beundring, uansett hvor uenig man måtte være med ham på slutten av dagen.

Så for å avslutte med MacIntyre:

“What I had recognized was that the failure of the Enlightenment project left open two alternatives: to reconstruct the moral theory and communal practice of Aristotelianism in whatever version would provide the best theory so far, explaining the failure of the Enlightenment as part of the aftermath of the breakdown of a tradition; or, instead, to understand the failure of the Enlightenment as a symptom of the impossibility of discovering any rational justification for morality as hitherto understood, a sign of the truth of Nietzsche’s diagnosis. So the choice posed by After Virtue was: Aristotle or Nietzsche?”

Problemet i vår tid er ikke en overvurdering av fornuften, men en sterk begrensning av den.

Hvordan kan forandring skje?

Til neste viktige del av et aristotelisk-thomistisk rammeverk. Tidligere har vi vært gjennom de fire årsakene, og hvorfor former virkelig eksisterer. Denne gangen introduserer jeg en av de viktigste metafysiske ingrediensene for å bevise Guds eksistens – nemlig Act og Potency. Litt tyngre post denne gang, men åpne en Red Bull (fare: produktplassering) og bit tenna sammen, så vil du snart bli belønnet for det!

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Aristoteles brukte ordet “motion”, som kanskje bedre kan oversettes med forandring enn bevegelse (og derfor ofte misforstått), siden vi snakker om mange typer av forandring.

Så vi starter med en enkel observasjon som både jeg, Aristoteles og 2Pac er enige i (tidenes trio). Ting er i forandring. Hele tida. Ting forandrer posisjon innenfor rom – fra en plassering til en ny. De forandrer posisjon innenfor tid – fra et tidspunkt til et annet. De gjennomgår også kvalitative forandringer. Varm kaffe blir kald, spebarn blir voksne, og grønne epler blir røde.

Men hvordan kan dette ha seg?

Ancient-Greek-and-Roman-Philosophy-Workshop
“Jaha Sokrates, hvem tror du ryker i neste episode av Paradise?”

For å forstå miljøet Aristoteles svarer til, må vi raskt besøke to eldre før-sokratiske tenkere – nemlig Parmenides og Heraklites.

Heraklites mente at universets grunntilstand var kontinuerlig forandring, og at alt konstant derfor måtte være en illusjon.

All is flux, nothing stays still.

Parmenides derimot, mente at Virkeligheten er En. Alt mangfold og forandring er umulig. Hvorfor? Jo, for å eksistere er jo å være i en tilstand av being/væren. Dersom forandring skal skje, må det bety at noe går fra å ikke eksistere – til å plutselig eksistere. Fra non-being til being. Flammen som ikke var der tidligere, men som plutselig er der. Men vi vet jo at det er umulig!

From nothing, nothing comes.

Noen intuitive responser kan vi gi til begge to. For at Heraklites skal fremføre argumentet sitt, er det meningsløst dersom det ikke er den samme personen som starter og avslutter argumentet. Han må dessuten fremføre argumentet ved å vise til ord som har en bestemt betydning, og som ikke kan være in flux.

Parmenides’ sitt argument er ikke så dumt som det først kan virke, men han er også avhengig av å anerkjenne forandring, bare for å fremføre argumentet. Leppene må beveges, og han er avhengig av at tilhører må foreta mentale forandringer – bare for å la seg overbevise!

Så hva er Aristoteles’ sin løsning på dette? Aristoteles er nemlig helt enig med Parmenides i at ikke noe kan komme fra ingenting, men er derimot uenig i at det er det som faktisk skjer. For dette noe dukker ikke opp fra ingenting, men fra et potensial som allerede ligger i tingen.

Flamme i dag også? Nei, så spennende du!
Flamme i dag også? Nei, så spennende du!

Når fyrstikken skaper en flamme, kommer ikke flammen fra ikke-eksistens, men fra et potensial som allerede var reellt til stede i fyrstikken, i kraft av sin form, og som ble aktualisert av f.eks. en ekstern fyrstikkeske. Et såkorn har potensial for å ta til seg næring og vokse opp til å bli en plante. En rød gummiball har potensial for å bli malt blå eller bli smeltet til ren guffe. Gull har allerede et reellt potensial for å smelte og bli formet til en giftering, osv. Du skjønner poenget.

Alle ting inneholder derfor en kombinasjon av aktualitet (act) og potensialitet (potency). Vel, bortsett fra Gud, som er Pure Act, men det er et argument til senere. Ting som allerede har mange aktualiteter, men som potensielt kunne hatt mange andre aktualiteter. Kaninen som aktuelt spiser gulrot i buret i hagen, men som potensielt kunne ha løpt ut i regnet til skogen, blitt våt, stått på to bein og spist løvetann. Et potensial som faktisk kan bli reellt, dersom kaninen velger (og har mulighet) for å aktualisere det.

kanin1
Kaninulf ville gjerne bli til en LED-TV, men fikk dessverre ikke lov av sin egen natur

Men det betyr ikke (som ofte blir misforstått) at en ting kan være potensielt alt. En eikenøtt kan ikke bli til en gorilla. En kanin kan ikke bli til en 42 tommers LED-TV. En fyrstikk kan ikke skape gulrøtter og lavendelsparfyme. Disse potensialene er ikke reellt i nøtten, kaninen, fyrstikken, sulfuren eller whatever.

Videre kan ingenting være ren potensialitet, siden det da ikke vil eksistere i utgangspunktet, og siden det da ikke vil være noe som har potensial til å gjøre noe som helst. Mennesket, i kraft av sin menneskeform/natur, vil ha aktualisert større andel av sitt potensial i sin normale naturlige tilstand, enn hvis det hadde hatt såkalte “negasjoner/defekter”, som manglende lem, dårlig kosthold, manglende hjernefunksjon, avskåret tunge, osv.

Hvis du bare husker en ting fra denne posten

…så bør det være at alle ting er en kombinasjon av act og potency. Aktuelt sitter jeg nå ved PC’en og skriver dette, men potensielt kunne jeg løpt meg en tur, slått til på badeutfordringer på Facebook, spist en Skyr, blitt full på Hansa Fatøl, skriki ut supportersangen til Odd Grenland eller tatt push-up’s mens jeg står på henda. (Okay, nå prøver jeg bare å imponere deg. Jeg klarer egentlig ikke det)

090802_odd2
Ekte sort og ekte hvit. I motsetning til alle dere falske sorte og hvite der ute

Act og potency kan videre deles opp i mange flere distinksjoner som aktiv potensialitet, passiv potensialitet, operativ aktualitet, entitativ aktualitet, osv, men dette holder i denne omgang for å få frem poenget mitt.

Det kommer nok uansett flere poster med utvidelser av dette.

Men synes du at alt dette er tåkeprat, og har lyst til å bare avvise det? Problemet er at da du gi et bedre alternativ, ellers viser du bare en sløv intellektuell latskap, og melder deg ut av all meningsfull diskusjon. Det er ufattelig hvilken visdom man oppnår når man argumenterer fremfor å bare anta. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvordan man kan komme seg unna act og potency på en logisk sammenhengende måte. Naturvitenskapens suksess alene virker derimot til å slå fast alle disse aristoteliske idèene en gang for alle.

Poenget her er naturligvis ikke å gi et alternativ til den naturvitenskapelige forklaringen av at f.eks. varme henger sammen med molekyltetthet- og hastighet, men å gi en bedre komplementær metafysisk forklaring på hvordan dette i det hele tatt kan skje. En metafysisk forklaring vi alle må forholde oss til – ateist som monoteist som panteist – for å komme til dypet av noe som helst. En forklaring som mange moderne mennesker dessverre virker totalt ute av stand til å reflektere over.

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
– Bertrand Russell i My Philosophical Development

Å, kjære Russell. Hvordan du ville vridd deg i graven hvis du hadde sett de hjemmesnekrede “argumentene” til mange av dagens ateister.

Motargumenter?

Et par innvendinger er nok mulig å forutse, så vi kan jo allerede adressere dem? Kom gjerne med fler!

Men vi vet vel at forandring er grunntilstanden i universet? Elektroner som svever rundt kjernen? Kvantepartikler som popper inn og ut av vakuum? <sett inn eget eksempel her>?
– Dette er egentlig bare en ny fremføring av Heraklites’ argument og kan avvises av samme grunner. Poenget her er å gi en forklaring på forandring på substansnivå.

Men slike former og substanser er overtro vel? Jeg kan jo ikke måle dem matematisk?
– Artig at du skulle spørre om det. Nederst i dette innlegget gir jeg en rekke grunner til hvorfor former og substanser har en reell eksistens!

Men forandring skyldes vel bare meningsløse konfigurasjoner av subatomiske partikler?
– Spør deg selv: Er dette i det hele tatt litt sannsynlig? Meningsløse homogene atomer som gir opphav til alt fra stein og grus til trær, sommerfugler og mennesker. Som bringer oss videre til…

Men dette skyldes da bare kjemiske sammensetninger?
– Det er ikke noe svar i det hele tatt, men du har bare omformulert spørsmålet. Hvis du er en modernist, aner du ikke hva en kjemisk sammensetning dypest sett er, like lite som du aner hva en naturlov er. De er ikke tilgjengelige i verktøyskrinet ditt som reelle forklaring. Det interessante er ikke bare hvordan H og O kommer sammen til å danne H²O, som igjen gir opphav til vannets nye egenskaper som verken hydrogenet eller oksygenet hadde hver for seg, men også hvorfor de holdes i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Hvilken naturlov har evne til å gjøre noe slikt?

Forført ut av form

Jeg fortsetter fra to uker siden med å tegne opp rammeverket for å forsvare den filosofiske posisjonen jeg selv holder; nemlig et aristotelisk-thomistisk syn, i tradisjon fra Aristoteles og Thomas Aquinas, heretter kalt A-T. Første del handlet om de fire årsakene.

Nå, visste du at former virkelig eksisterer, og at hele denne posten forsøker å gi definitive argument for det? At vi må forstå naturen ut fra formene til mennesker, dyr, trær, vann, edelstener, fyrstikker, organer, stoler, mikrofoner og den tekniske duppeditten du leser dette på.

Dagens tenkemåte stammer fra Demokrites i antikkens Hellas som nektet for at det fantes slike sammenhenger i naturen, men at alt bare var en tilfeldig sammensetning av homogene atomer. Dagens argumenter for denne posisjonen har ikke større slagkraft enn Demokrites, som senere skulle bli satt på plass av Platon og Aristoteles.

Når dagens tenkemåte har gått bortifra dette, har det sammenheng med innflytelse fra naturvitenskapens metode for å f.eks. abstrahere fra konkret natur og dele opp ned til grunnleggende fysiske enheter som sub-atomiske partikler og kvarker, for så å plassere inn i matematiske modeller, egnet for å kontrollere og forutsi utfallet. Det store problemet her, er bare at matematikken dermed gir oss en viss innsikt, men gir oss langtifra en tilstrekkelig forklaring av naturlige fenomen. Like lite som informasjonen om gjennomsnittsvekten av passasjerene på det siste Boeing 747 på vei til New York gir oss en tilstrekkelig forklaring av passasjerene.

Å mistolke matematikken som forsøker å beskrive aspekter ved virkeligheten for å være virkeligheten selv. Det er gjerne en av de sentrale tankefeilene til mange moderne og de som hevder at naturvitenskap er beste kilde til kunnskap om virkeligheten (kontra filosofi og teologi). Sammen med manglende mulighet til å bruke naturlover som ultimate forklaringer.

“Philosophy always buries its undertakers.”
– Etienne Gilson

Du begynner kanskje å ane hvorfor Sir Francis Bacon sa at liten innsikt i filosofi drar en mot ateisme, mens en dybde i filosofi får tankene over på religion?

Men trær, passasjerer og mikrofoner kan ikke forklares som tilfeldige sammensetninger av kvarker og kjemiske reaksjoner, og forsøk på å gjøre det virker sterkt misledende. En reell formlære er avgjørende for å gjøre sammenhenger i naturen forståelige, inkludert essenser, eksistens og kausalitet.

penfig2

Hvis du har hatt ExPhil, husker du kanskje at Platon først utviklet læren om formene. Han mente at formene måtte eksistere i et slags “tredje rike”, atskilt fra det materielle og det mentale. Disse er immaterielle og objektive, men tilgjengelig for menneskets intellekt. For mens alle tegnede triangler er ulike, kan vi forstå formen av triangularitet. Formen til triangularitet er en lukket figur med tre kanter, uavhengig av farge, tykkelse på streker eller materiale. Slik forstår vi også hva som er de substansielle egenskapene til et enkelttriangel, og hva som er de tilfeldige egenskapene. Et triangel kan være blått, rødt, tegnet med penn eller blyant, men det utgjør ingen forskjell, og vil bare være en tilfeldig egenskap. Den norske staten kan erklære unntakstilstand, og sende ut infobrev om at alle triangler fra nå av skal ha fire kanter, og alle forsøk på å si noe annet skal regnes som rasisme, men det forandrer ikke noe. Triangularitet, rødhet og Pytagoras’ teorem hadde vært en objektiv sannhet, lenge før det første mennesket ble utviklet, og selv etter alle mennesker skulle ha bli utslettet i en atomeksplosjon i morgen.

Høres dette spaca ut? Du kan protestere og si at siden disse formene ikke er fysiske, så kan de ikke være virkelige. Men det viser bare en intellektuell sløvhet vi må løsrive oss fra, og innse at det ikke er noen god grunn til at virkeligheten nødvendigvis trenger å være fullstendig fysisk, eller at kunnskap trenger å være begrensa til sansene. Posisjonen hans gjør Platon til en ekstrem rasjonalist (kunnskap gjennom intellekt), kontra empirist (kunnskap gjennom sanser).

Aristoteles derimot, trakk Platon ned på jorda, modererte hans ekstreme realisme, og inntok en gyllen middelvei mellom rasjonalisme og empirisme. Dette er løsninga vi skal utforske videre.

Disse essensene kan deretter forklares ved de fire årsakene fra første post. Disse poengene vil nok gi større mening dersom de to leses i sammenheng.

Uten å gå inn i for mange flere detaljer rundt dette, kan vi nevne at Aristoteles mente at formene ikke kunne eksistere i et tredje rike, men eksisterer simpelthen som abstraksjoner i tingene selv. Formen til mennesket eksisterer i mennesket selv, og formen av en gullbarre eksisterer i barren selv, men disse har ingen objektiv eksistens atskilt fra tingen den manifesterer seg i. Igjen forstår vi Aristoteles sin viktige lære om hylomorfisme, nemlig at alle ting i naturen er en sammensetning av materie og form. Disse formene har så mange egenskaper og disposisjoner, som eksemplifisert i forrige post. Dette skal senere utvikles videre til et argument for hvorfor det må være nettopp Gud som konserverer alle ting i eksistens til hvert eneste øyeblikk.

På samme måte er essensen av mennesket å ha plantens evne til reproduksjon og ernæring, dyrets evne til sanseinntrykk, bevegelse og mentale representasjoner, men mennesket har også…en rasjonell sjel. Denne har to spesielle egenskaper: Nemlig intellekt og vilje. Intellektet gjør at vi kan fatte universalier, konsepter, matematikk og logikk, mens viljen gjør oss moralsk ansvarlige. Intellektets prosesser er strengt immaterielle, og kan ikke reduseres til fysiske enheter.

Uforståelig? Tørt? Merkelig? Skeptisk? Noen klargjøringer som må foretas? Si gjerne fra i feltet under! Neste post om A-T blir om aktualitet og potensialitet, ingrediensene som kreves for å gjøre et komplett bevis for Guds eksistens.

Ekstra del

Mye mer burde naturligvis vært sagt om alt dette. David Oderberg og Brian Ellis er f.eks. to store forsvarere for en slik essensialisme idag, men det krever fort mye teknisk, tørt språk. For spesielt interesserte, kan vi forklare på en enkel måte hvorfor en slik “immateriell realitet” virkelig må eksistere, og ikke bare befinner seg i den fysiske hjernen din. Dette er den kjente striden mellom realisme og nominalisme, hvor former begrenset til hjernen din representerer sistnevnte. Her er en bare noen realistiske argumenter for hvorfor disse ikke bare er generaliseringer eller fiktive verktøy, men virkelige:

1. En over mange

“Triangularitet”, “rødhet”, “menneskehet”, osv, kan ikke reduseres til et spesielt triangel, rød ting eller menneske. Alle triangler, røde ting og mennesker kunne sluttet å eksistere, og disse begrepene ville fortsatt gitt mening, så de er tydelig ikke avhengig av menneskesinnet.

2. Argument fra geometri

I geometri opererer man med “perfekte sirkler”, “perfekte linjer”, osv. Disse er objektive, nødvendig, uforanderlige fakta, men kan aldri manifisteres i en materiell gjenstand. Derfor er de ikke avhengig av den materielle verdenen.

3. Argument fra generell matematikk

Matematiske sannheter er nødvendig og uforanderlige. Objekter som tall, nummer eller regneregler er ikke avhengig av en verden eller et menneskesinn i stadig forandring. Videre, er tallrekken uendelig lang, men antallet fysiske ting i verden eller sinnet er aldri uendelige. Derfor kan ikke f.eks. tallrekker være noe fysisk eller mentalt.

4. Argument fra proposisjoner

Proposisjoner kan ikke identifiseres med noe fysisk eller mentalt. Noen proposisjoner er nødvendigvis sanne (f.eks. 2+2=4 eller konklusjonen fra premisser til “Sokrates er dødelig”), og ville derfor vært det uten et eneste menneskesinn til å eksistere eller tenke det. Selv enkelte kontigente proposisjoner, som det eksisterer ingen materiell verden eller et eneste menneskesinn ville også vært sanne.

5. Argument fra naturvitenskap

Naturlover og ulike klassifikasjoner er generelle og universelle, og naturvitenskap handler om å oppdage universelle, objektive, sinns-uavhengige fakta. Så å akseptere resultater av naturvitenskap, er også å akseptere sinns-uavhengige fakta. Naturvitenskap benytter også matematikk, som inneholder haugevis av abstrakte objekter, som forplikter deg til å tro på en reell, objektiv eksistens av abstrakte objekter.

6. Argument fra en uendelig regress

Ting ligner på hverandre, og dette kan ikke ignoreres. Som Bertrand Russell bemerka, er selv uttrykket likhet et universal. En brannbil og et stoppskilt ligner hverandre på et punkt – rødhet. Hulken og gress ligner hverandre på et punkt – grønnhet. Hvis nominalisten forsøker å unngå dette ved å bare si at de har en viss likhet, uten å spesifisere hvordan, vil han bare møte eksakt samme problem igjen på et senere punkt, selv om han forsøker i det uendelige.

7. Argument fra ord

Ordet rød er selv et universal. Hvis du sier ordet rød, jeg sier ordet rød og Sokrates sier ordet rød, er det tydelig at vi alle uttaler det samme ordet, som ikke kan reduseres til en spesifikk uttale av det. Nominalisten kan si at vi ikke uttaler samme ord i det hele tatt, men at de bare ligner hverandre, men dette ville umuliggjøre kommunikasjon, siden vi bare kan prate til oss selv, men aldri sammen på et felles fundament.

8. Argument fra objektivitet av konsepter og kunnskap

Når meg og deg tenker på konseptet hund, tenker vi begge på det samme, uavhengig av hvilket språk vi bruker. Når vi begge tenker på Pytagoras teorem, tenker vi begge på samme sannhet, og ikke ulike sannheter. Disse kan derfor ikke reduseres til et enkelt sinn, og må eksistere uavhengig.

9. Argument fra kommunikasjon

I forlengelsen av forrige argument. Når jeg sier: “Snøen er hvit” eller andre setninger, sikter jeg til konsepter og proposisjoner som ville vært meningsløse for andre dersom de bare hadde reflektert prosesser i mitt eget sinn.

Avslutningsvis kan jeg jo nevne at siste argument også fungerer mot forslag om at menneskelig intelligens kan imiteres av en computer. Nettopp fordi ord og andre symboler som datamaskinen bruker, ikke har mening for datamaskinen selv, men bare i det øyeblikket vi mennesker avleser kunnskapen, uavhengig av hvor bra datamaskinen skulle være programmert.

Fire årsaker som forandrer alt

Siden jeg har kritisert mange andre, er det på tide å begynne å tegne rammeverket for den posisjonen jeg selv forsvarer, og finner overlegen til andre posisjoner i beskrive virkeligheten (spesielt materialistiske varianter): Nemlig et aristotelisk-thomistisk influert syn, heretter kalt A-T. Du vil raskt forstå hvorfor dette er relevant for hvordan vi ser på virkeligheten, inkludert en Gud og en udødelig sjel.

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
– Thomas Nagel

Posisjonen har sine røtter i både Platon og Aristoteles fra den greske antikken omkring 400 f.Kr., har blitt utviklet videre gjennom Thomas Aquinas og skolastikerne i middelalderen, og raffinert av thomister og neo-aristotelister (og andre som forsvarer enkeltdeler av dette synet) opp til idag for å møte dagens utfordringer og diskusjoner. A-T ble av mange forlatt på 1700-tallet i verdenshistoriens største revolusjon. Dette er mye av grunnen til at det er mulig å være ateist på et rasjonelt grunnlag idag, og har gitt oss mange av de moderne “filosofiske problemene”, som kausalitet, induksjon, mind-body, osv.

Problemet nå, er bare at det å ignorere A-T for 300 år siden, var fullstendig uten filosofisk eller vitenskapelig forsvar, og var sannsynligvis en av menneskehetens største tabber. Ikke fordi det ble mulig å være ateist (hold lettkjøpt psykologi utenfor), men fordi vi nå har store problemer med å forklare den helhetlige…virkeligheten. Aristoteles hadde feil i hans syn på datidens fysikk, men det er fullstendig irrelevant for hans lære om metafysikk (ulikt hva ellers dyktige Sean Carroll tror), siden dette utgjør en helt annen kategori, og derfor fremdeles står imot tidens tann, som Nagel vitner om.

Aristotelisme holder til en moderat realisme (ikke ekstrem realisme som Platon), og kalles ofte for “common sense-posisjonen”. Det vil si, at mens moderne intellektuelle virker besatt av å vise at tingene du opplever egentlig er en illusjon, holder A-T til at virkeligheten virkelig i stor grad er slik du oppfatter den. Faktisk, er det ingen logisk sammenhengende måte du kunne oppfattet virkeligheten slik i utgangspunktet, dersom den ikke virkelig var sånn på et nivå. Farger er ikke bare fotoner i bevegelse, matematikk og logikk er ikke bare en fiktiv tilnærming lokalisert i hjernen din, bevisstheten din er ikke bare en illusjon, skapt av av nerveceller som fyrer i visse mønstre og DU, iPoden, vann eller treet i hagen din er ikke bare en samling av sub-atomiske partikler i bevegelse.

Naturligvis eksisterer fotoner, nerveceller og sub-atomiske partikler, men de utgjør ikke hele historien. Problemet med moderne materialisme er at den amputerer seg vekk fra å forstå virkeligheten vi lever i på et høyere nivå, og ender opp med et dypt inkoherent bilde, hvor man ikke på sitt eget intellektuelt fundament (uten å låne verktøy den ikke har tilgang til) er i stand til å finne sannhet, menneskehet, moral eller sammenhenger i naturen. A-T kan fortsette lenge etter materialismen slutter, og når mye lenger, helt til en sammenhengende forståelse av universet.

Arven fra Platon og Aristoteles er sentral i det vi kaller klassisk teisme, som har vært det dominerende synet til grunn for teistisk filosofi siste 2300 år, inkludert kristendom, islam og jødedom.

ballSå, til å forklare A-T i en serie av poster, om noe forenklet. Vi starter med en av de viktigste byggestenene, som er HELT nødvendig å forstå, for å forstå noe som helst. Nemlig de fire årsakene, som først beskrevet av Aristoteles.

Alle ting i naturen kan forklares ved hjelp av fire årsaker. La oss bruke en blå gummiball som eksempel for å hjelpe oss med å vise poenget. Disse er:

Materiell årsak

Hva er tingen laget av? Jo, i dette tilfellet er ballen laget av gummi. Enkelt nok.

Men gummi kommer i mange ulike former. Ikke bare gummiballer, men også bildekk, volleyballer og kondomer. Hva gjør at akkurat dette er en gummiball? Det forklarer vi ved…

Formal årsak

Dette er formen, strukturen og mønsteret som materien utgjør. Med ballen, kan vi her se at komposisjonen gir visse egenskaper. Den er solid, spretten, kuleform, blå.

Denne ureduserbare kombinasjonen av materie OG form er spesielt viktig for senere idèer, og er det vi kaller for hylomorfisme. (Fra gresk: Hyle = Materie + Morphe = Form)

Men hvordan kom denne ballen inn i eksistens? Tidligere eksisterte ikke ballen. Nå gjør den det. Hvordan? Det bringer oss til…

Effektiv årsak

Hvordan ble tingen skapt? Med ballen, er løsningen igjen åpenbar. Handlingene til arbeiderne og maskiner på en fabrikk som fulgte veien fra rågummi til ferdig ball. Så til slutt, og kanskje viktigst: Hvorfor eksisterer ballen?

Final årsak

Dette utgjør målet eller hensikten til tingen. Ballen har tidligere eksistert i sinnet på den som kom opp med idèen til å lage den, og skal sannsynligvis f.eks. bringe glede til et barn.

4causes

Hele historien

Disse årsakene gir en komplett forklaring, og er viktig lære for mye av det vi kommer tilbake til. Du kan naturligvis spørre videre hvor gummien kom fra, hvordan den ble formet, hvorfor fabrikken eksisterer, osv, men svaret vil alltid være nye eksempler av materielle, formale, effektive og finale årsaker. Eksistensen av de finale årsakene viser dessuten at universet ikke er meningsløst og mekanisk, men har en iboende teleologi (Fra gresk: Telos = Mot et mål, ende) som viser at den er målrettet. Dette er som sagt ikke et spørsmål om vitenskap, men filosofi.

Men disse fire årsakene gjelder ikke bare for menneskelige artefakter, som blå gummiballer. De gjelder for alle ting, både organiske og inorganiske, naturlige og menneskeskapte.

I biologien har vi f.eks. nyrer og hjerter, som er effektivt forårsaket av visse embryoniske celler og har final årsak i (er rettet mot å) rense blod og pumpe det rundt i kroppen. Evolusjonsbiologer bruker denne typen språk hele tiden, selv om de egentlig ikke har lov til det, og viser at A-T lever videre ubevisst, i forsøk på å gjøre den materialistiske forklaringen med en formålsløs natur litt mindre irrasjonell. Mange tror at Darwin ga det endelige nådestøtet til Aristoteles, men i virkeligheten var det sannsynligvis stikk omvendt; han styrket Aristoteles! Merk at dette ikke har noe å gjøre med Intelligent Design eller kreasjonisme. Teleologi er ikke et alternativ til moderne kosmologi eller evolusjon, men utgjør et bedre fundament for dem. (For deg som ønsker å tjuvstarte; les Gilson)

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world”
– Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner

Moderne mennesker kuttet ut formale og finale årsaker (siden de ikke passet inn i en matematisk modell), og beholdt  bare materielle og effektive årsaker. Men som vi skal se var dette en stor tabbe, siden disse to selv blir uforklarlige uten de resterende årsakene.

Men hvor eksisterer disse formene? Hvorfor skal vi tro at slike formale og finale årsaker virkelig eksisterer? Og selv om de skulle gjøre det; kan vi ikke bare fortsette å ignorere dem?

Det kommer vi tilbake til i neste post.

Edit: Neste post – Forført ut av form

Why – damn it – it’s medieval,” I exclaimed; for I still had all the chronological snobbery of my period and used the names of earlier periods as terms of abuse.”
– C. S. Lewis, Surprised by Joy

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.