Tag Archives: sam harris

Fri vilje, eselet og målet om Gud

I forrige innlegg endte vi opp med å se at moderne nevrovitenskaps store kategorifeil, er å forveksle Buridans esel-valg med hvordan mennesker velger per se.

Det interessante med hvordan mennesket foretar valg, er ikke de valgene hvor vi ikke har noen grunner til å velge noe fremfor noe annet, men de hvor vi nettopp har grunner til å velge en ting over en annen ting.

Sam Harris’ tilsynelatende «nøkkelargument» i den mindre rasjonelle lille boka ved navn Free Will, starter med den indre observasjonen at tankene våre kommer til oss fra vi-vet-ikke-hvor eller ikke dukker opp fordi vi-vet-ikke-hvorfor. Sagt kort og godt: Vi kan ikke velge ut tankene som faller inn i hodet vårt.

Consider what it would take to actually have free will. You would need to be aware of all the factors that determine your thoughts and actions, and you would need to have complete control over those factors.
– Harris (s. 3)

Men hva ville det betydd? Hvordan kunne vi ha valgt ut en tanke vi enda ikke tenker på, for så å tenke den? Det er åpenbart at alternativet til Harris’ lille observasjon, er helt absurd. Det ville forutsatt at man kan både tenke og ikke-tenke på en tanke på en gang, for så å velge den ut til å tenke videre på den. Det er rart at Harris ikke vurderer hvorfor ingen andre har følt for å nevne denne selvinnlysende sannheten før ham i den minst 2.500 år lange historien med å tenke på hvorfor mennesker velger som de gjør. Er det fordi Harris er helt genial, eller fordi han er ehhmm…mindre genial?

Les også:
Why Our Will Causes Things, part 1 of 2
Why The Idea of Free Will is Not That Crazy, part 2 of 2

Men hva kan det bety å fremdeles velge fritt, selv når parametrene for valget ikke er bestemt av oss, eller de ulike motivene vi kan handle fra?

Dette forveksler igjen (1) Buridans esel-valg med (2) rasjonelt overveide, moralsk ansvarlige valg. Førstnevnte utføres av mennesker, men også andre dyr og selv datamaskiner. Sistnevnte derimot, tilskriver vi bare mennesker.

En viktigere observasjon, er hvordan alle aktører handler mot å være den beste mulige utgaven av sitt slag. Det virker til å eksistere en slags universell arete. Arete er ordet Sokrates innfører for hvordan det er mulig for noe å handle rett. Det er dette gode vi streber etter, og som gjør det meningsfullt å skille mellom bedre eller verre måter å være på.

For planter og esler, er det ingen stor magi i dette. De handler alle i henhold til noe som er godt for dem i kraft av å være nettopp plante eller esel. En plante har en viss struktur og visse egenskaper, utviklet gjennom en møysommelig naturlig prosess, som gjør at den naturlig «handler» mot å ta inn sollys og ernæring og omdanne dette til vekst, nyttestoffer og frø, som kan skape nye planter. Det foregår imidlertid ikke stort av rasjonelle overveielse i planten.

Et esel tar det hele et steg lenger, men prinsippet er fremdeles det samme: Den «handler» i henhold til noe som er godt for det i kraft av å være et esel, utviklet av denne naturlige prosessen. Planten ville aldri «handlet» mot å spise høy, fordi den ikke er utviklet for det. Eselet derimot vet at det å spise eksempelvis høy er godt for den som esel, men den bruker ikke mye tid på å rasjonelt overveie hvorvidt den skal gå mot den ene høyballen fremfor den andre, eller om den burde avstå fra høy nettopp nå i håp om å gå ned i vekt eller overholde en religiøs fastetid.

Det virker derfor til å være, ikke målet for handlingene våre i seg selv, men hvilke midler vi rasjonelt overveier for å komme dit, som utgjør vår «frie vilje». Mennesker er også, slik som planter og esler, en viss type naturlig skapning, hvor noen ting er gode for oss, men hvor vi kan overveie hvilke midler vi skal bruke for å oppnå disse. Vi kan velge bra og vi kan velge dårlig. Vi kan til og med velge gode eller onde midler. Vi kan vite at fred er godt, men vi må fremdeles vurdere om smiger, økonomisk hjelp, handelsavtaler, blokader, målrettede angrep eller full invasjon er beste middel for å oppnå fred. Enhver som har fulgt med på utenrikspolitikk over et par tiår, vet at dette er sant.

I en mer klassisk naturfilosofi, som en thomistisk, er frie valg nettopp dette. Målet vårt er allerede satt, fordi vi er født inn i menneskeslekten. Valget av midler følger deretter. Det er ingen vits for meg å vurdere midler om jeg enda ikke vet hva jeg ønsker å oppnå. Siden valg av midler alltid kommer etter vi har oppdaget et mål, dukker det vi kaller frie valg også opp først etter et objekt vi ikke har valgt selv.

Det bringer oss tilbake til Harris’ argument. Langt fra å umuliggjøre fri vilje, er tankene som dukker opp med på å muliggjøre frie valg.

Så hva er målet vårt som mennesket? Målet vårt defineres av den siste av Aristoteles fire årsakerden finale årsaken. Umiddelbart er det ulike ting vi identifiserer som gode, som tilfredsstillelse av sult, tørst, oppnåelse av vennskap, kjærlighet, reproduksjon og andre former for måloppnåelse.

Men fast forward – langt der fremme – kulminerer alle gode ting i det som er Godheten selv – nemlig Gud. Godhet i universet vårt er mulig, med alle gode ting vi gjenkjenner, har sin godhet avledet fra kilden for all godhet. Vi lengter til syvende og sist etter Gud, og vi handler mot Gud hver gang vi handler mot det faktisk gode. Enhver handling av virkelig kjærlighet og godhet, er et uttrykk for vårt forsøk på å nærme oss Gud, uavhengig av om den blir gjort av en kristen, en ateist eller en buddhist. Denne godheten blir dermed et uttrykk for tilbedelse, fremdeles selv om den skulle komme fra en ateist. Jo mer godhet vi kan utøve, jo mer ligner vi Gud selv, og jo lenger kommer vi i å nærme oss vårt mål som menneske.

Les også:
Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

Men vi kommer aldri frem til målet, og vi vil aldri bli tilfredsstilt i dette livet. Enhver vet at sporadiske opplevelser av fornøydhet, velvære og måloppnåelse, blir raskt avløst av ny rastløshet og kjedsomhet, nye negative opplevelser og nye mål å etterstrebe. Det er ikke en dårlig ting i seg selv, men heldigvis vil det ikke alltid være sånn. En dag kan vi nå…helt…frem. Det er det som kalles Himmelen. Ikke et sted fylt av skyer hvor vi kan spille golf og gitar til evig tid, men der hvor vi er gjenforent med vårt mål, og hvor vi er evig tilfredsstilt.

Great are you, O Lord, and exceedingly worthy of praise; your power is immense, and your wisdom beyond reckoning. And so we men, who are a due part of your creation, long to praise you – we also carry our mortality about with us, carry the evidence of our sin and with it the proof that you thwart the proud. You arouse us so that praising you may bring us joy, because you have made us and drawn us to yourself, and our heart is unquiet until it rests in you.

Grant me to know and understand, Lord, which comes first. To call upon you or to praise you? To know you or to call upon you? Must we know you before we can call upon you?
– Augustin i Confessions

Da endte visst enda en tekst opp i en ren andakt. Men hva annet hadde du forventet? :)

Nevrovitenskap, fri vilje og tankefeil med et esel

Jeg skrev nylig et langt forsvar for hvorfor du har fri vilje, og hvorfor det er umulig å argumentere mot, på Mentsch Magazine. Hele teksten finner du her i del 1 og del 2.

En oppdagelse som dukker opp der, er at nevrovitenskap er heller irrelevant for å løse spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje.

Hvordan kan det ha seg? Buridans esel gir oss en god illustrasjon.

Den franske middelalderfilosofen Jean Buridan foreslo et paradoks med et esel, som var nøyaktig like tørst og sultent, og sto plassert nøyaktig midtveis mellom en høyballe og et spann med vann. Eselet er både sultent og tørst, men har ingen tilstrekkelige rasjonelle grunner til å bevege seg mot høyballen fremfor vannet. De befinner seg i like lang avstand fra eselet, og fremstår som nøyaktig like attraktive for eselet. Uten grunner til å velge en av dem, dør eselet til slutt, stående midt mellom dem.

Er dette et sannsynlig utfall? Neppe. Eselet ville nok fremdeles valgt å gå til høyballen eller vannet, selv om vi ikke kunne gitt noen tilstrekkelige grunner til hvorfor den valgte den ene over den andre.

Men likevel er det nettopp samme metode mange benytter i forsøket på å sette opp nevrovitenskap mot fri vilje. Personer som Sam Harris og Benjamin Libet påstår at et valg tilsvarende Buridans esel er paradigmet for hva som ville utgjort et fritt valg, og konkluderer med at vi aldri velger fritt, siden vi her kan måle hjerneaktivitet korrelert med valget før vi blir bevisste på det.

Libets kjente eksperiment går eksempelvis ut på at en forsøksperson skal trykke på en knapp på et tilfeldig tidspunkt, uten noen rasjonelle grunner til å foretrekke et tidspunkt over et annet. I et annet eksperiment forsøker man å forutsi hvilken av to knapper forsøkspersonen vil trykke på med over 50% presisjon. Fremdeles har forsøkspersonen ingen egentlige grunner til å velge den ene knappen.

Ser du et mønster?

Om jeg er tørst, og åpner kjøkkenskapet for å ta ut et glass og fylle det med vann, vil det antakeligvis være ganske tilfeldig hvilket glass jeg tar. Mange av glassene i kjøkkenskapet mitt er like, og mange av dem står like lett tilgjengelig når man åpner skapet.

Om jeg tar ut et glass, og du spør meg om hvorfor jeg tok glass X fremfor glass Y, hva vil jeg svare? Vel, jeg kan ikke svare. Flere av glassene ville oppfylt målet mitt om å svare på tørstebehovet mitt like godt, og det er ingen tilstrekkelige rasjonelle grunner jeg kan oppgi for hvorfor jeg valgte det ene. Jeg gjorde simpelthen som eselet ville ha gjort og valgte et av dem. Jeg kan ikke fortelle deg akkurat hvorfor. End of story.

Men det som er viktig for oss, er ikke at vi har fri vilje i å kunne velge fra flere like glass, eller fra flere like melkekartonger, eller epler, eller kjeks, eller potetgullflak, eller plastposer, eller you name it. Det som er viktig for oss er at vi har fri vilje i de tilfellene hvor vi har rasjonelle grunner til å velge det ene fremfor det andre, når vi retter våre handlinger mot et gitt mål.

For meg er det kanskje likegyldig om jeg velger å spise en bestemt kjeks blant mange like alternativ, men det er ikke likegyldig om jeg velger sunn eller usunn mat til middag for å svare til opplevelsen av sult. Man har gjerne grunner for en rekke valg, som eksempelvis å velge en jobb fremfor en annen, et klesplagg (dress) til et gitt formål (bryllup) snarere enn et annet (bikini?), legge seg kl. 23 istedenfor kl. 04, være mest mulig snill fremfor å være slem, skrive et blogginnlegg heller enn å spille Football Manager, ekteskap over samboerskap, et kristent livssyn over et ateistisk. Og så videre. Vi gjør en rekke små og store beslutninger i løpet av livet, men bare noen av dem ligner på det til Buridans esel.

Så hvorfor tror Harris og Libet at det er Buridan-eksemplene som er lure å eksperimentere med, og dra store konklusjoner? Kanskje fordi de er så mye enklere? Men enkelhet gjør oss ikke alltid smartere.

Les også:
En indre dialog om fri vilje
Noen korte notater om fri vilje
Mer syndighet om fri vilje

Hva kan vi lære av dette? I hvert fall at man ikke trenger å være en veldig sofistikert tenker for å fremme dristige påstander om fri vilje ut fra selvoppfyllende eksperimenter.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Om anti-intellektuelle moderne skeptikere

Sam Harris og Noam Chomsky har vært i klinsj, og det har provosert Massimo Pigliucci til å skrive. Han skriver et oppgjør med mange av de skeptiske og ateistiske bevegelsene, som han ikke lenger ønsker å identifisere seg med. Med god grunn.

Fra teksten:

“So I began reading the exchange with trepidation, and gradually my stomach got more and more turned by what I was seeing. I invite you to put down your iPad or Kindle, or whatever you are using to read this post, and go read the exchange in full to make up your own mind about it. If your reaction is that Harris was trying to have a genuine intellectual discussion and that Chomsky was unfairly dismissive, then there probably is no point in you wasting time with the rest of this essay.

If however, like me, you come out of the reading with the impression that Harris was looking for easy publicity, that he displays an astounding combination of arrogance, narcissism and rudeness, and that Chomsky simply did what many of us perhaps should do more often, which  is to not suffer fools gladly, then you may enjoy what I’m about to say next.

The Harris-Chomsky exchange, in my mind, summarizes a lot of what I find unpleasant about SAM (red: Skeptic and Atheist Movements): a community who worships celebrities who are often intellectual dilettantes, or at the very least have a tendency to talk about things of which they manifestly know very little; an ugly undertone of in-your-face confrontation and I’m-smarter-than-you-because-I-agree-with [insert your favorite New Atheist or equivalent]; loud proclamations about following reason and evidence wherever they may lead, accompanied by a degree of groupthink and unwillingness to change one’s mind that is trumped only by religious fundamentalists; and, lately, a willingness to engage in public shaming and other vicious social networking practices any time someone says something that doesn’t fit our own opinions, all the while of course claiming to protect “free speech” at all costs.”

Og det kan vel være en rettferdig kandidat til tittelen “anti-intellektuell”?

Les resten av teksten til Pigliucci, som er en forfriskende grundig og filosofisk informert ateistisk tenker, med doktorgrad i både biologi og vitenskapsfilosofi, og grunnlegger av podcasten Rationally Speaking. Her langer han løs mot både Harris, Richard Dawkins, Neil deGrasse Tyson, Lawrence Krauss, Michael Shermer, Christopher Hitchens og P. Z. Myers, i negative ordlag. Så er det andre grunner til å være uenig med Pigliucci selv, spesielt i hans grunnløse avvisning av både metafysikk, samt thomisme og skolastisisme, men det kan vente til en annen gang.

Les også:
Fra kritikk til renessanse – uholdbar nyateisme

For, ironisk nok, har den moderne skeptikerbevegelsen på mange måter selv blitt nøyaktig det den forsøkte å bekjempe. Ordet “skeptiker” har gått i inflasjon hos mang en selverklært person. Hvem vil ikke tilknytte seg slike fine ord? Men i moderne kontekst kan det ofte oversettes til en variasjon av:

“Jeg bare avviser alt som ikke passer inn i det virkelighetsbildet jeg allerede har forplikta meg til.”

Et like interessant studie, er skeptikere som forsøker å rive ned alle muligheter for sannhet. Alle muligheter for et menneske til å inneha en koherent virkelighetsforståelse. Tvil opphøyes som den nye og kuleste gutten i gata. Men i neste omgang smugles det inn en spesialtillatelse når de forsøker å argumentere for sannheten av sitt eget. Practice what you preach, brother.

Glem kunnskap om det man avviser. Glem kunnskap om det man (ubevisst) må holde til selv, for å kunne rettferdiggjøre avvisningen. Legg deretter til litt diskret utvasking av linjene mellom tydelig avgrensede fagfelter. I sine verste utslag ender den opp i en dogmatisme som kan ligne selv den verste religiøse fundamentalisme.

Les også:
Scientisme – en filosofi uten fundament

Mennesker som avviser (eller omformer) filosofi, først og fremst fordi de ikke forstår det, og derfor har kjøpt vrangforestillingen om at de kan klare seg uten. Som stresser viktigheten av inngående kjennskap til fagfeltet man kritiserer i, om det så er biologi, genetikk, geologi, fysikk, kjemi, osv. Men når det kommer til filosofi, eller selv…grøss….teologi, er det fritt frem for alle til å skyte fra hofta.

Som lett kjøper selv de mest tåpelige ideer. Som at menneskesinnets helt fantastiske evne til personhet og innenfra førstepersons opplevende perspektiv kan reduseres til eller forklares vekk, ved bare det kvantifiserbart romlig utstrakte betraktningen av materiens tredjepersons-perspektiv. Eller at naturvitenskap har motbevist fri vilje. Fornuften i den magiske Copenhagen-tolkningen av kvantefysikk (som bare gjør det tydeligere hvorfor naturvitenskap er hjelpeløs uten filosofi). At Gud må være fysisk, at naturlover kan brukes som forklaringer, eller hva med tanken om at det fysiske universet har skapt seg selv, eller dukket opp ut av ingenting.

Les også hos Scientific American:
Physicist George Ellis Knocks Physicists for Knocking Philosophy, Falsification, Free Will

En kuriøs detalj. Etter at den ateistiske fysikeren David Albert kritiserte skeptikerbevegelsens nye yndling, Lawrence Krauss, for boka hans for et par år sida, ble plutselig Albert sin invitasjon til å prate på Isaac Asimov Memorial Debate på American Museum of Natural History, trukket tilbake. Krauss, blant andre, skulle prate der, og det er grunn til å mistenke at nettopp Krauss nektet å dele en scene med ham.

Tenk. Dette er mennesker som i neste åndedrag går i front for å kalle seg for både rasjonelle, skeptiske og fritenkende.

Hva skal man konkludere med? Har ordet skeptiker fortsatt en meningsfull betydning? Isåfall…hvem bestemmer hva den skal være? Alle mennesker er avhengige av et fundament å være skeptiske fra. Så hvordan unngår man at en enkelt gruppe av mennesker kidnapper det?

Men kanskje det fortsatt er håp?

“Do not let yourself be tainted with a barren skepticism.
– Louis Pasteur

Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? På Skepsisuka på Blindern sist uke fikk jeg et godt spørsmål fra salen som jeg møter overraskende ofte: “Kan en ateist være en god person”?

Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.

Det interessante spørsmålet her ligger imidlertid som en del av det første spørsmålet: Hvordan vet vi, eller hvorfor tror vi, at det eksisterer noe vi mennesker med god grunn kan kalle for godt?

Finnes det noe som kan kalles for objektivt og universelt godt, eller kan alt spores tilbake til naturlig seleksjon med tilfeldig genetikk eller sosiale konstruksjoner? Og hvis sistnevnte; hvordan bygger vi best mulig sosiale konstruksjoner? Hva er målet? Her kommer vi inn på ratiōnāle for det som kalles for moralteori. Dydsetikk, pliktetikk, konsekvensetikk, naturlovsetikk, med fler.

Så det interessante spørsmålet her er altså ikke hvem som kan være gode eller onde. Ateister kan være, og de fleste er virkelig…fantastiske mennesker. Men spørsmålet er heller: Gitt virkeligheten vi lever i; hvordan kan vi ha et rasjonelt grunnlag for å si at noen handlinger eller situasjoner er gode eller onde? At de er verre eller bedre enn andre?

Food Halo Effect

Årsaken til den opprinnelige misforståelsen her bunner nok ut i at mange gudstroende vil si at Gud selv er standarden for godhet (og dermed gjør Euthrypo’s dilemma meningsløst), enten direkte i seg selv eller indirekte gjennom iboende teleologi i naturen, men dette sier ingenting om at man må tro på Gud for å følge denne. Altså selv gitt Guds eksistens vil det være fullstendig koherent å tenke at en ateist kan være et forbilledlig moralsk menneske av ypperste grad. Paulus skriver:

“For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem.”
Rom 2,15-16

For kan det finnes noe som er objektivt godt? Som ikke er avhengig av meningsmålinger, lovgivning eller evolusjonære fordeler? Er voldtekt av barn eller bevisst forurensning av naturen objektiv moralsk galt, eller representerer det egentlig bare subjektive preferanser vi har ervervet oss fra evolusjon og DNA? Kan det finnes absolutte størrelser for moral og godhet? På steder som et universitet er det antakeligvis nettopp denne tanken som vil møte størst motstand. I løpet av et 30 sek på en mikrofon er det vanskelig å gi et fullgodt svar.

Spørsmålet er dessuten om disse absoluttene eller objektive størrelsene har ontologisk eksistens. Det vil si om de eksisterer i virkeligheten, slik den er i seg selv, selv om vi mennesker kan ha ulik grad av subjektiv oppfatning eller grad av forståelse av denne. At folk kan være uenig om hva som er godt, er derfor ikke et definitivt motargument.

Screenshot 2014-03-28 15-35-20-png

For det er vanskelig å se, gitt ateisme, hvordan det kan finnes slike objektive eller absolutte størrelser for hva som er godt eller ondt. Nå, den kanskje vanligste protesten på dette, er også den mest intetsigende og meningsløse. “Men vi trenger ingen Gud for å vite hva som er godt. Det kan den menneskelige fornuften vår finne ut av helt på egenhånd.”

Jaha, sier du det? Men det ga vel ikke et nytt alternativ og svarte ikke på noen ting, annet enn å unngå selve problemstillingen? For hvordan kan fornuften eller intuisjonen vår i så fall finne ut at noen ting er ondt eller godt, rett eller galt, bedre eller verre? Spesielt dersom man ikke kan tillate noe slikt som en platonsk form for godhet eller iboende mening i naturen, men at det dypest sett “ikke er noen mening eller hensikt. At DNA verken vet eller bryr seg, men at vi bare danser til musikken dens”, for å løst sitere biolog og nyateist, Richard Dawkins.

For å holde denne posten kort, skal jeg ikke i denne omgang forsøke å argumentere sterkere for objektive, absolutte størrelser, for en teistisk moralteori, eller mot en naturalistisk moralteori utover disse små, men viktige presiseringene. Jeg kan love at f.eks. konsekvensetikk/utilitarisme vil få hard omgang senere, fra John Stuart Mill til Peter Singer.

morals

Til slutt vil jeg bare kommentere på en nylig hendelse som virker til å få stor oppmerksomhet.

De britiske humanistene er ute med en ny videoserie med Stephen Fry på fire videoer for å promotere deres eget livssyn. En av dem har tilogmed havnet på Upworthy etter å ha gått viralt. Første gang jeg så videoene, falt haka mi sakte, men sikkert mot kragebeina. Holdt de virkelig så lavt nivå, eller hadde jeg oversett noen forklaringsvideo eller noe annet vesentlig?

Videoen hopper ikke bare elegant over selve kjernespørsmålet nevnt ovenfor, men har også nerver nok til å påberope seg naturvitenskap som en guide for seg selv. Vel, hvordan skal egentlig et deskriptivt verktøy for å utforske naturen fortelle oss om normative verdier og hvordan vi bør behandle andre mennesker i livene våre? Bjørn Are Davidsen har skrevet en god post om hvorfor naturvitenskap ikke er humanisme.

Du skal smugle inn ganske mange hjelpemidler inn bakveien, ta en rekke ulovlige snarveier  og benytte deg av en god håndfull med logiske tankefeil og sirkulære argument for å få til et slikt prosjekt, mens man håper at ingen observante tilskuere legger merke til jukset som foregår bak sceneteppet. Eller sagt på en annen måte: Du må ta en Sam Harris!

“In a strictly naturalistic view — one in which the world is taken on its own terms, without reference to a creator or any spiritual realm — there is no hierarchy of value with humans somewhere near the top. There are simply multifarious animals, each with its own needs. Human uniqueness is a myth inherited from religion, which humanists have recycled into science.”
– John Gray, ateist og professor i vestlig tanke ved LSE. Fra boka Silence of Animals.

Jeg må innrømme at jeg er litt ambivalent til sekulærhumanisme. På den ene sida er jeg umåtelig glad for at de finnes som et areligiøst alternativ til nihilisme, og de står for mye godt. Norske humanister, i det minste den nye generasjonen, virker mange hakk sterkere enn de britiske. Men på den andre sida, sliter jeg med å se hvordan de kan rettferdiggjøre humanismen sin rasjonelt, og virker høyst utsatt for kritikk som den av John Gray. Det er en fin tanke at man kan skape mening til eget liv og arbeide for menneskeverd, men spørsmålet utsetter man dermed bare til neste runde: Hvordan kan man rettferdiggjøre noe slikt, gitt et underliggende materialistisk eller naturalistisk virkelighetsforståelse?

“The prevailing secular worldview is a pastiche of current scientific orthodoxy and pious hopes.  Darwin has shown that we are animals; but–as humanists never tire of preaching–how we live is ‘up to us.’  Unlike any other animal, we are told, we are free to live as we choose.  yet the idea of free will does not come from science.  its origins are in religion–not just any religion, but the Christian faith against which humanists rail so obsessively.(…)

In the world shown us by Darwin, there is nothing that can be called progress.  To anyone reared on humanist hopes this is intolerable.  As a result, Darwin’s teaching has been stood on its head, and Christianity’s cardinal error–that humans are different from other animals–has been given a new lease on life.”
– John Gray fra Straw Dogs

Utfordringene stikker mye dypere. For dersom hele historien er at universet virkelig er mekanisk og materielt; hvilken mulighet har egentlig molekyler i bevegelse til å sette pris på skjønnheten i tanken om et ukrenkelig menneskeverd? Hvordan kan de hensiktsløse naturlovs-determinerte sub-atomiske partiklene som (tydeligvis) utgjør sinnet ditt, ha potensial til å skape mening…selv til eget liv? Hvor mange nerveceller eller rette symboler i DNA-koden må til for å skape god moral? For å skape bevissthet? For å skape personer? Hvordan kan man finne frem til at andres lykke er viktig, selv i situasjoner hvor man selv taper på det? Dø for ens neste? Ha intensjoner? Utføre logisk nødvendige resonnementer? Tenke rasjonelt i det hele tatt? For mer om slike ting, les tidligere poster om Thomas Nagel.

Det er ikke noe galt med at britiske humanister ønsker å reklamere for seg selv. Det som er galt, er at samtlige videoer er fulle av dårlig filosofi, manglende logisk sammenheng, falske diktonomier, beviselig falsk erkjennelsesteori, misrepresentasjoner av (ikke-naturalistiske) alternativ og såkalt “question-begging“.

For eksempel er det et forsøk på et billig poeng at religiøse bare leser en religiøs bok for å finne ut hva som er godt, men heller at de finner belegg for sin egen moralske intuisjon og filosofiske prinsipper i en transcendental størrelse eller som et innebygget element i en hensiktsfull natur. Å konkludere med at alle dette “finner vi inne i oss” er en fin catch-phrase, men forteller oss lite konstruktivt og avleder oppmerksomheten fra de virkelige spørsmålene, som vist ovenfor.

“Stephen Fry – a stupid person’s idea of what an intelligent person is like.”
Peter Hitchens