Den ateistiske bevisbyrden

(Publisert i Vårt Land 28.04.14)

(Opprinnelig utkast i denne bloggposten her)

Har du noen gang diskutert med en ateist som har nektet for å måtte forsvare seg? Ateisme er visst like lite en aktiv posisjon, som sult er et måltid, eller manglende samling av frimerker er en hobby.

Ateisme, slik det brukes i dag, har gjerne to betydninger. Først har vi en svak eller myk ateisme som er en simpel benektelse av troen på en Gud. Deretter har vi sterk eller hard ateisme som er en påstand i forstand av at det ikke eksisterer noen Gud. Førstnevnte er nærmest lik agnostisisme. Sistnevnte proklamerer å ha reelle argumenter for at det sannsynligvis ikke eksisterer en Gud.

Siden vi først diskuterer fravær av troen på Gud, kan vi først og fremst påpeke hva Gud er innen klassisk gudstro, forenelig med de store monoteistiske religionene. En ekstremt kort versjon er at Gud ikke er et objekt eller en substans på lik linje med andre i naturen, men Gud er selve Eksistensen eller ren Væren. Som Eksistensen opprettholder Gud universet i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Alt forgjengelig som går ut fra den Nødvendige. Alt foranderlig avhengig av den Uforanderlige.

Guds fulle natur er utenfor vår fulle fatteevne og kan bare omtales i overførte sammenligninger. Man trenger ikke f.eks. brudd i naturlover for å bevise Gud, siden eksistensen og mekanismene av naturen i seg selv vitner om Ham. Forstår man disse punktene, er man allerede bedre kvalifisert til å utøve gudskritikk enn en majoritet av dagens kritikere, og slipper de vanlige karikaturene.

Ateisten ønsker gjerne å hevde et slags standard utgangspunkt for menneskelig tilstand. En såkalt ærlig tvil som startstedet for kritisk utprøving, hvor enveisskiltet for bevisføring er i retning en selv. Dessverre er det en misforstått tvil, som oftest fratar hun eller ham fra en virkelig kritisk utprøving på et dypere nivå. For selv om man skulle tillate ateisten å unndra seg en bevisbyrde, er dette i beste fall en avledning fra det virkelige spørsmålet: Hvilket virkelighetssyn samsvarer mest med hele virkeligheten, inkludert eksistens av noe som helst og muligheten for å utøve kunnskapssøkende verktøy som naturvitenskap?

Ateisten har grovt sett to filosofiske alternativer; han kan velge (i) materialisme, troen på at materie er alt som eksisterer, eller (ii) naturalisme, troen på at naturen, i bred forstand, eksisterer alene som et lukket system uten påvirkning utenfra.

Så det relevante spørsmålet er heller: Hvorfor starte med denne materialismen eller naturalismen, snarere enn teisme? De førstnevnte vil gjerne appellere til naturvitenskap for å ha styrket deres posisjon siste århundrer. Problemet er bare at dette er en misforstått forståelse av naturvitenskap og filosofi. Siden Gud ikke er en substans ved siden av andre i naturen, tilhører Han primært filosofiens domene. Primær årsak til alt, gjennom naturlige sekundære årsaker.

Naturvitenskapelige fag som fysikk opererer med abstraksjoner fra konkret natur som kan deles ned til elementære fysiske enheter, som kvarker og sub-atomiske partikler, og puttes inn i matematiske modeller for kontroll og forutsigbarhet. Dette gir mulighet for sanne forklaringer, men ikke tilstrekkelige forklaringer. Abstraksjoner fra natur, er ikke identisk til naturen selv.Dette anerkjente selv den kjente ateistiske matematikeren Bertrand Russell.

Filosofi derimot, er mer grunnleggende og studerer de grunnleggende prinsipper for all virkelighet. Naturvitenskapen har ikke gjort eksistensen av Gud mindre sannsynlig, enn det metalldetektoren har gjort eksistensen av dyr usannsynlig. Dette handler om en forståelse av hvordan vi trenger ulike verktøy og metoder i harmonisk samarbeid for å finne Sannheten, og ikke la verktøyene vi velger skape fiktive skiller.

«[D]en store majoriteten av naturalistiske filosofer har en uberettiget tro på at naturalisme er sant og en uberettiget tro på at teisme (eller supernaturalisme) er falskt.»
– Quentin Smith, ateistisk filosof i 
“The Metaphilosophy of Naturalism”

Materialisten kan si at han selv har den mest åpenbare utgangsposisjonen, siden han aldri har sett noe som ikke er materie. På samme måte kan naturalisten si at vi ikke kan vite noe om ting som er utenfor naturen, men da gjør de allerede en påstand om verktøy for menneskelig kunnskapsevne som er stikk i strid med hva den klassiske teisten vil si. De viser at motparten tar feil ved først å anta at motparten tar feil. Sirkulært. Dommeren blåser for stygt spill.

Naturalisten kan i beste fall operere med «Universet» og naturlover som dypeste årsaker og ender opp med et lukket system som ikke kan gjøre rede for sin egen eksistens, ikke engang i prinsippet. Saken blir ikke bedre av at naturlover er mystiske i seg selv og bare beskriver noe som allerede eksisterer. Ludwig Wittgenstein påpeker eksempelvis at en av vår tids største illusjoner er at naturlover fungerer som fullverdige forklaringer på naturlige fenomen. Gravitasjonskraft har ingen iboende kausal kraft eller noe lignende til en vilje. Et mattestykke. En naturlov uten evne til å skape. Et univers som absolutt ikke skulle vært her. Helt unødvendig i sin eksistens. Ateisten må stolt smykke seg med å konfrontere sine egne absurditeter.

I klassisk filosofi kan fornuften ta oss tilbake til en immateriell, evig, allestedsværende, allmektig, allvitende skaper som er selve Godheten. Som har de egenskapene som kreves for å faktisk være en ytterste årsak og ubetinget grunn til alt annet. Et fundament av fornuft som den klassisk kristne troen står på. Hvor den strekker seg ut fra mot en spesiell åpenbaring.

Denne skaperen som verdenshistoriens desidert mest intelligente og klartenkte hjerner har brukt livsverk på å dedusere og utlegge. Fra Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, til Aquinas, til dagens forsvarere.

Hvis ateisten ikke har bevisbyrde i kraft av å være ateist, må han komme med argumentasjon i det man tvinger ham et steg tilbake i en hel ontologi eller virkelighetsoppfatning. Guds eksistens er ikke et tilfeldig objekt eller hypotese, men noe en oppriktig ateist må konfrontere på dypeste nivå. Et nivå som ikke tillater ham å slippe unna med billige retoriske triks.

Om ubrukelige skeptikere

“But the new rebel is a sceptic, and will not entirely trust anything. He has no loyalty; therefore he can never be really a revolutionist. And the fact that he doubts everything really gets in his way when he wants to denounce anything. For all denunciation implies a moral doctrine of some kind; and the modern revolutionist doubts not only the institution he denounces, but the doctrine by which he denounces it. 

Thus he writes one book complaining that imperial oppression insults the purity of women, and then he writes another book in which he insults it himself. He curses the Sultan because Christian girls lose their virginity, and then curses Mrs. Grundy because they keep it. As a politician, he will cry out that war is a waste of life, and then, as a philosopher, that all life is waste of time. A Russian pessimist will denounce a policeman for killing a peasant, and then prove by the highest philosophical principles that the peasant ought to have killed himself.

A man denounces marriage as a lie, and then denounces aristocratic profligates for treating it as a lie. He calls a flag a bauble, and then blames the oppressors of Poland or Ireland because they take away that bauble. The man of this school goes first to a political meeting, where he complains that savages are treated as if they were beasts; then he takes his hat and umbrella and goes on to a scientific meeting, where he proves that they practically are beasts. In short, the modern revolutionist, being an infinite skeptic, is always engaged in undermining his own mines. In his book on politics he attacks men for trampling on morality; in his book on ethics he attacks morality for trampling on men.

Therefore the modern man in revolt has become practically useless for all purposes of revolt. By rebelling against everything he has lost his right to rebel against anything.”
– G. K. Chesterton in Orthodoxy

Videre

“There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.”
– G. K. Chesterton in Fancies vs. Fads

Så hvorfor ikke bare skrive en bok?

Denne posten er veldig på tankestadiet, men følte for å lufte det her. Jeg har dessuten ingenting imot om noen ønsker å komme meg i forkjøpet, så lenge de gjør en grundig jobb. I løpet av denne påska har jeg blitt slått av en enkel tanke: Men hvorfor ikke bare en bok?

En bok som gir en (forholdsvis) enkel innføring i klassisk filosofi og klassisk teisme, og som kan gjøre det underholdende selv for nysgjerrige ungdommer og begynnende lekmenn. Som kan vise hvorfor dette er høyst relevant i dagens diskusjon om Guds eksistens, hvordan menneskesinnet fungerer, hva religiøs tro er og hvordan den forholder seg til fornuft, naturens mekanismer, menneskets evne til kunnskap, om moral, politikk, religion, sekularisering, osv.

write-a-book

Det virker kanskje arrogant for en 25-åring å tro at han kan skrive en bok som i stor grad skal forsøke å fortelle moderne mennesker hvorfor de tenker feil, hvorfor mennesker være materie OG sjel/form, og hvorfor noe slikt som Gud  eksistere. Heldigvis baserer jeg meg ikke på eget verk, men en syntese og klargjøring av geniale mennesker før meg og samtidig med meg. En slik bok ville inneholdt en solid referanseliste, med forslag til de som måtte ønske å lese seg opp på hvert enkelt tema med større presisjon og teknikk. En sniktitt for utålmodige kan man allerede finne øverst på fanen. Jeg er dessuten velsigna med å ha mennesker rundt meg som kan sikre høy kvalitet på både innhold og utlegning.

Norsk språk mangler generelt en bok som sammenhengende legger ut det klassiske perspektivet, med et solid argument til hvorfor dette utgangspunktet er overlegent til den “moderne”, mekaniske forståelsen. Hvorfor vi nødvendigvis må konkludere med at det eksisterer en allmektig og allvitende Gud. Hvorfor virkeligheten ikke kan være fullstendig fysisk, og ikke kan forstås mekanisk. Hvorfor naturen må forstås gjennom visse kategorier eller former, og ikke på naturlovsstyrt partikkelnivå. Hvorfor naturen ikke er meningsløs, men er iboende “målrettet”. Nettopp hvorfor, i ordene til Bentley Hart, ekte filosofisk ateisme er så fundamentalt irrasjonelt og logisk usammenhengende, at det burde anses som overtro?

Dette er meget ambisiøse påstander, og det krever nok minst en bok for i det hele tatt å gi en oversikt over hvordan de kan forsvares. Den religionsfiendlige har generelt i dag en tilsynelatende fordel av at det krever mindre tid og plass for å angripe motstanderen enn vice versa.

Så kom GJERNE med innspill på mail, Facebook eller kommentarfelt. Både om du ville vært interessert i å lese noe slikt, temaforslag, samarbeidsforslag og tittelforslag (som er litt bedre enn mitt forslag øverst). Litt mer om innhold følger under.

Jeg tenker grovt sett at en slik bok burde inneholdt fire deler:

  • Introduksjon til tema og diskusjonen i dag
  • En negativ del, med hvorfor metafysisk materialisme og naturalisme (les: ateisme) vises å være lite troverdig
  • En positiv del, hvor en klassisk forståelse av natur og Gud vises å være troverdig
  • En add-on med litt spesifikt om ulike tema, som f.eks. evolusjon, tro og fornuft, Jesu’ oppstandelse, kirkehistorie, den grusomme (les: egentlig ganske konstruktive) middelalderen eller naturvitenskap i møte med kristen tro.

Jeg har dessuten lyst til å fokusere på to temaer som jeg har særlig interesse for, og mener er spesielt relevante:

  • Metafysikk og naturfilosofi
  • Sinnsfilosofi

aanda

Så hvorfor trenger Norge en slik bok? Vel, jeg kan komme på noen grunner from the top of my head. Fordi…

  • Veldig få forsvarer et klassisk perspektiv i dagens Norge, til tross for at dette utgjør mesteparten av filosofisk og teologisk tradisjon
  • Det klassiske perspektivet har blitt urettferdig avvist, og er på vei tilbake for fullt
  • Mange teister og ateister tror at det de holder til eller avviser, virkelig bare er en slags “superutgave” av Zeus, istedenfor en Gud som er bl.a. den nødvendige Eksistensen selv
  • Mange teister og ateister tror at definisjon av tro er blind lojalitet, snarere enn en uunværlig komplementær og gjensidig konstruktiv del av fornuften
  • Fordi tro uten fornuft (fideisme) med god grunn fordømmes av Den katolske kirke
  • Mange tror at naturvitenskapens fremskritt har gjort Gud eksistens mindre sannsynlig
  • Mange ateister tror at “gud” bare er en tilfeldig hypotese med tilfeldige egenskaper, snarere enn å være en nødvendig eksistens med nødvendige egenskaper, som kan deduseres gjennom fornuft
  • Mange ateister ikke er klar over hvor skjørt og trosbasert (blind eller begrunnet) deres egen underliggende materialisme/fysikalisme/naturalisme er
  • “Naturvitenskapelige” gudsbevis (som Kalam eller Fine-tuning) har ulempen av å måtte forholde seg til sannsynligheter og “mest trolige forklaring”, snarere enn absolutte nødvendigheter
  • Sekularisme ofte utgir seg for å være en “nøytral” inkluderende felles utgangspunkt, til tross for at den baserer seg på en meeeget tvilsom metafysikk
  • Noen tror det finnes gode grunner for å tro at mennesket og hjernen vår er utelukkende fysisk og mekanisk
  • Noen tror det finnes gode grunner for å si at naturen ikke har iboende hensikter eller “rettethet”
  • Noen tror det finnes gode grunner for å si at moral egentlig bare er en subjektiv, genetisk bestemt, sosialkonstruert illusjon
  • Noen tror at det kan finnes en fysisk forklaring på universets eksistens, snarere enn å være fundamentert i noe med virkelige metafysiske forutsetninger (som f.eks. Gud i en klassisk forståelse) for å være en årsak til unødvendig eksistens
  • Mange naturalistiske argumenter for ting som overnevnte ikke er basert på logisk sammenhengende resonnementer, men snarere en dogmatisk lojalitet til deres allerede eksisterende virkelighetsforståelse
  • Mange som sier at “naturvitenskapen har bevist…<sett inn oppspinn her>”, ikke ser forskjellen på den påstanden og “min materialistiske virkelighetsforståelse forutsetter…”
  • Mange begår kategorifeil og logiske feil i samtale om Gud, filosofi og naturvitenskap
  • Respekterte meningsytrere som Hege Ulstein og John Egeland kan lire av seg rent tøv, som her og her. Når religion og Gud nevnes i norsk media for øvrig, er det gjerne på et banalt nivå
  • I forlengelsen av det: At noen ikke er klar over at logikk og fornuft har vært blant religionenes største styrker siste årtusener
  • Noen kristne tror det finnes noen god grunn til å avvise evolusjonsteorien (i dens mest fundamentale form), eller holde til en jord som bare er 6.000 eller 10.000 år gammel
  • Fundamentalisme må bekjempes på begge sider av skalaen

Så til slutt mine egne egoistiske grunner:

  • Helt siden jeg var liten, har jeg alltid hatt et behov for å være først. Etter at planen om å gi ut kokebok som 8-åring, og romanen om gutten Charles og kompisen hans som smuglet seg med i en båt fra Dover til Lisboa i middelalderen som 12-åring gikk i vasken, etterfulgt av å alltid skulle være yngste sjakkmester eller yngste spiller og helst kaptein på A-laget i 3. divisjon, frister naturligvis tanken om å skrive om filosofi i ung alder, som kan skape muligheter for nye prosjekter
  • Uten deadline, kan jeg jobbe nøye for å få alt nøye kvalitetssikret, med gode referanser. Flere år om nødvendig
  • Noe slikt ville gjort meg spesielt effektivt i å jobbe frem mot en eventuell doktorgrad i filosofi

Tanker? Protester? Forslag? Det setter jeg gjerne pris på! :)

Om å fornekte korsfestelsen

“Without equivocation or hesitation I fully and completely admit that I deny the resurrection of Christ. This is something that anyone who knows me could tell you, and I am not afraid to say it publicly, no matter what some people may think.

I deny the resurrection of Christ every time I do not serve at the feet of the oppressed, each day that I turn my back on the poor; I deny the resurrection of Christ when I close my ears to the cries of the downtrodden and lend my support to an unjust and corrupt system.

However there are moments when I affirm that resurrection, few and far between as they are. I affirm it when I stand up for those who are forced to live on their knees, when I speak for those who have had their tongues torn out, when I cry for those who have no more tears left to shed.”
Peter Rollins

For hva ville det, selv i prinsippet, hjulpet å kjenne Sannheten, dersom man ikke var i stand til å leve Den? Visshet frelser ikke fra synd, selv innen klassisk kristen tro. Kristus gjør!

En takk til nyateistene

“If the gates of hell cannot prevail against the Church, the New Atheists certainly will not. But to paraphrase that old atheist Nietzsche, what does not kill the Church makes her stronger. For prodding us Catholics to contribute to that strengthening, we can thank the New Atheists.”

Påsken er en tid for å være takknemlig – selv til nyateister. I lys av mediaoppmerksomheten de fikk sist sommer, skrev jeg selv en tekst hvor jeg argumenterte for at nyateismen ville vise seg å bli en god ting for kristne. Bevegelsen som ble navngitt av magasinet Wired i 2006 og er frontet av de fire hesterytterne Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett. Videre flankert av figurer som P. Z. Myers, Jerry Coyne og A. C. Grayling med siste tilførsel – sjeldent svake Peter Boghossian, som nå har basert en hel evangelistisk bok på å raljere mot en allerede dypt misforstått definisjon av Gud og tro.

Målet med boka? Å mobilisere 10.000 ateister ut i gatene for å løsrive oss kristne fra våre vrangforestillinger, og lære oss å tenke kritisk og sånn…

Religionskritikk er en velkommen ting. Kristne burde selvfølgelig feie for egen dør, men noen ganger kan det være nødvendig med litt hjelp utenfra. Religiøse går ofte over streken, og det må kritiseres – på en konstruktiv måte vel å merke. Som en gudskritisk bevegelse derimot, er nyateistene uansett en banal og anti-intellektuell katastrofe. De har ikke tilført et eneste moment til diskusjonen som ikke har vært enten direkte feil, bygger på falske tankesett, eller imøtegått eller overgått av tusener før og etter dem – både teister og ateister. Dette burde ikke være en kontroversiell påstand, men åpenbart for alle med et minimum av innsikt.

Samtidig, kristne må ta sin del av skylda. Når enkelte ateister virkelig får seg til å tro at nyateistene sier noe fornuftig som er verdt å reflektere over, skyldes det også moderne kristne som i stor grad har brutt med sin intellektuelle tradisjon, og ført argumenter som virker sterkt mot sin hensikt. Jeg tenker på alt fra ung-jord kreasjonisme eller bibelfundamentalisme til argumenter som tilsier at Gud er “en person”, som en veldig sterk superhelt som flyr rundt, mormonisme eller andre ufullkomne og menneskelige karakteristikker, snarere enn å være Eksistensen og Væren selv, som eneste logisk grunnlag for all eksistens til enhver tid. Å forsvare en gud som er mindre enn dette, er ekvivalent til ateisme. Gud kan ikke være noe annet enn absolutt, for ellers vil ikke navnet Gud ha noen mening. En ufullkommen gud som fremdeles er avhengig av en ytterligere virkelighet for sin egen eksistens. (NB: Det betyr naturligvis ikke at alle som har fordypet seg frem til en slik forståelse av Gud, er ateister. Det kan man ikke forvente).

Argumentet mitt i sommerens tekst var at nyateismen først og fremst tvinger kristne til å reflektere over eget utgangspunkt, og plutselig motiveres til å oppdage 2500 år med tidvis glimrende filosofi, som legger ut alle spørsmål en kan finne på å tenke over i stor detalj.

970326_10151760667835020_1444250721_n

Det følger av tre hypoteser som vist under. Merk at disse ikke har noe grunnlag i noen formelle kvantitative undersøkelser, men er i stor grad basert på egen synsing.

  1. Nyateismen har tvunget gudstroende til å dykke dypere ned i sitt filosofiske fundament, enten i moderne trosforsvar eller i klassisk filosofi
  2. Nyateismen har i veldig liten grad inspirert mer kvalifiserte ateister til å oppsøke filosofi og naturalismeforsvar på et høyere nivå
  3. Nyateismen har kanskje lykkes i å få enkelte ateister mer høylytte, men bare den banale typen som uansett leste fordi de allerede var enige

Som fører til…

  • Nyateismen vil i lengden ha bidratt til å skyve balansen i favør av gudstroende personer med høy filosofisk refleksjon på bekostning av naturalister – som i neste omgang kan spre seg til akademia, debatter, nøkkelpersoner og sentrale meningsytrere

Jeg tror ikke dette er altfor optimistisk heller, men en naturlig følge av den dårlige ateismereklamen, spredd av Dawkins et al. Et resultat Dawkins neppe vil være særlig stolt over.

Min egen interesse for filosofi ble i stor grad tent av å bli konfrontert med Dawkins, Harris og Hitchens, for å misfornøyd gå veien gjennom mye moderne populærapologetikk, til å utforske de dypeste havene av klassisk filosofi. Etter mitt skjønn er det å starte med en enkel litt-for-mange-dager-gammel wiener-for-en-tier i lompe, for så å oppdage at det er lunkne kjøttkaker til middag, til å få servert en fire-retters middag av Jamie Oliver selv.

Jeg mistenker den katolske filosofen Edward Feser for å lese bloggen min gjennom Google Translate, for 9 måneder senere har han nå lagt ut en forelesning om nettopp dette. Her går han inn i større detalj, og peker på hva som er galt med alt fra nyateister til scientisme, Intelligent Design og mange moderne vrangforestillinger. Særlig interessant er det hvordan han kritiserer kristen fideisme, tro uten fornuft. Mange kristne har nok følt seg presset tilbake i en tro hvor de ikke kan søke et rasjonelt grunnlag for den, og Kirken må ta sin del av skylda. Tro, innen kristen kontekst, er ikke et alternativ til fornuften, men en komplementær.

“As against [fideistic] views, it must be noted that authority, even the authority of God, cannot be the supreme criterion of certitude, and an act of faith cannot be the primary form of human knowledge. This authority, indeed, in order to be a motive of assent, must be previously acknowledged as being certainly valid; before we believe in a proposition as revealed by God, we must first know with certitude that God exists, that He reveals such and such a proposition, and that His teaching is worthy of assent, all of which questions can and must be ultimately decided only by an act of intellectual assent based on objective evidence. Thus, fideism not only denies intellectual knowledge, but logically ruins faith itself.”

Kristne fagpersoner og lekmenn må ta opp kampen for å bli profesjonelle innen både filosofi, historie og naturvitenskapene, etablere et metafysisk fundament som bringer skaperverket til sin rett, og hvor fornuften får utløp for sitt potensial, med konsekvenser for både gudsbevis, samfunn, kirke, politikk og moral.

En kristen kan ikke stadig henvise til f.eks. et ukrenkelig menneskeverd, moral eller skjønnhet, uten på et eller annet tidspunkt bli tvunget til å samhandle med de metafysiske forutsetningene for dette.

Marxistene sendte visstnok nye rekrutter ut på gata for evangelisering snarest mulig. Der ble de knust i diskusjon, men var siden høyt motivert for å sette seg ned, lese og jobbe hardt for å kunne forsvare deres nye filosofi og komme bedre ut av neste diskusjon. Feser bruker på samme måte bildet av Rocky Balboa og Mr. T. Sistnevnte knuser Rocky, men gir ham en viktig lærepenge. Rocky er nemlig bare ute av form, og må komme seg tilbake igjen for å utklasse fiendene sine. Teistisk filosofi må mobilisere, med stort potensial til å feie alle alternative virkelighetsoppfatninger av banen.

rocky-iii-560

Feser er dessuten nylig ute med en egen bok på skolastisk metafysikk. En frisk motreaksjon mot absurd moderne materialisme. Den blir interessant, og kan være med på å lede frem til store ting!

Hør og/eller les Feser sin forelesning her, eller lytt under. Anbefales sterkt!

It’s the moon, stupid!

Dagens reklame.

“I do not regard true philosophical atheism as an intellectually valid or even cogent position; in fact, I see it as a fundamentally irrational view of reality, which can be sustained only by a tragic absence of curiosity or a fervently resolute will to believe the absurd. More simply, I am convinced that the case for belief in God is inductively so much stronger than the case for unbelief that true philosophical atheism must be regarded as a superstition, often nurtured by an infantile wish to live in a world proportionate to one’s own hopes or conceptual limitations.

(…)

When I say that atheism is a kind of obliviousness to the obvious, I mean that if one understands what the actual philosophical definition of “God” is in most of the great religious traditions, and if consequently one understands what is logically entailed in denying that there is any God so defined, then one cannot reject the reality of God tout court without embracing an ultimate absurdity.

This, it seems to me, ought to be an essentially inoffensive assertion. The only fully consistent alternative to belief in God, properly understood, is some version of “materialism” or “physicalism” or (to use the term most widely preferred at present) “naturalism”; and naturalism – the doctrine that there is nothing apart from the physical order, and certainly nothing supernatural – is an incorrigibly incoherent concept, and one that is ultimately indistinguishable from pure magical thinking.

The very notion of nature as a closed system entirely sufficient to itself is plainly one that cannot be verified, deductively or empirically, from within the system of nature. It is a metaphysical (which is to say “extranatural”) conclusion regarding the whole of reality, which neither reason nor experience legitimately warrants. It cannot even define itself within the boundaries of its own terms, because the total sufficiency of ‘natural’ explanations is not an identifiable natural phenomenon but only an arbitrary judgment.”
– David Bentley Hart i The Experience of God: Being, Consciousness, Bliss

Videre.

“By the time Aquinas and the other Scholastics were done refining and drawing out the implications of the Aristotelian system, it was evident that it entailed nothing less than the entire conception of God enshrined in classical monotheism, the immortality of the soul, and the natural law system of morality. To acknowledge the truth of the Aristotelian metaphysical picture of the world is thus unavoidably to open the door to everything the Scholastics built on it. In short, Aristotle’s revenge is also Aquinas’ revenge; and for that reason alone, contemporary secular intellectuals cannot allow themselves to acknowledge it. For the project of the early moderns is their project too.

But that project is built on a lie. To quote a famous Confucian proverb, “When the finger points at the moon, the idiot looks at the finger.” The modern secularist is, as it were, positively fixated on the finger – unsurprising given that, if (as he falsely assumes) there really are no fixed natures and natural ends in the world, no formal and final causes, then nothing could naturally point beyond itself to anything else. In fact, the material world points beyond itself to God; but the secularist sees only the material world. The material side of human nature points beyond itself to an immaterial and immortal soul; the secularist sees only the brain and body. The sexual act points beyond itself to marriage and family; the secularist sees only the sexual act. And so on, and so on. What else can one say? It’s the moon, stupid.”
– Edward Feser The Last Superstition

Med andre ord – du burde skaffe deg og lese disse bøkene. De vil fort forandre måten du tenker på, uansett livssyn og grad av skeptisisme!

Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? På Skepsisuka på Blindern sist uke fikk jeg et godt spørsmål fra salen som jeg møter overraskende ofte: “Kan en ateist være en god person”?

Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.

Det interessante spørsmålet her ligger imidlertid som en del av det første spørsmålet: Hvordan vet vi, eller hvorfor tror vi, at det eksisterer noe vi mennesker med god grunn kan kalle for godt?

Finnes det noe som kan kalles for objektivt og universelt godt, eller kan alt spores tilbake til naturlig seleksjon med tilfeldig genetikk eller sosiale konstruksjoner? Og hvis sistnevnte; hvordan bygger vi best mulig sosiale konstruksjoner? Hva er målet? Her kommer vi inn på ratiōnāle for det som kalles for moralteori. Dydsetikk, pliktetikk, konsekvensetikk, naturlovsetikk, med fler.

Så det interessante spørsmålet her er altså ikke hvem som kan være gode eller onde. Ateister kan være, og de fleste er virkelig…fantastiske mennesker. Men spørsmålet er heller: Gitt virkeligheten vi lever i; hvordan kan vi ha et rasjonelt grunnlag for å si at noen handlinger eller situasjoner er gode eller onde? At de er verre eller bedre enn andre?

Food Halo Effect

Årsaken til den opprinnelige misforståelsen her bunner nok ut i at mange gudstroende vil si at Gud selv er standarden for godhet (og dermed gjør Euthrypo’s dilemma meningsløst), enten direkte i seg selv eller indirekte gjennom iboende teleologi i naturen, men dette sier ingenting om at man må tro på Gud for å følge denne. Altså selv gitt Guds eksistens vil det være fullstendig koherent å tenke at en ateist kan være et forbilledlig moralsk menneske av ypperste grad. Paulus skriver:

“For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem.”
Rom 2,15-16

For kan det finnes noe som er objektivt godt? Som ikke er avhengig av meningsmålinger, lovgivning eller evolusjonære fordeler? Er voldtekt av barn eller bevisst forurensning av naturen objektiv moralsk galt, eller representerer det egentlig bare subjektive preferanser vi har ervervet oss fra evolusjon og DNA? Kan det finnes absolutte størrelser for moral og godhet? På steder som et universitet er det antakeligvis nettopp denne tanken som vil møte størst motstand. I løpet av et 30 sek på en mikrofon er det vanskelig å gi et fullgodt svar.

Spørsmålet er dessuten om disse absoluttene eller objektive størrelsene har ontologisk eksistens. Det vil si om de eksisterer i virkeligheten, slik den er i seg selv, selv om vi mennesker kan ha ulik grad av subjektiv oppfatning eller grad av forståelse av denne. At folk kan være uenig om hva som er godt, er derfor ikke et definitivt motargument.

Screenshot 2014-03-28 15-35-20-png

For det er vanskelig å se, gitt ateisme, hvordan det kan finnes slike objektive eller absolutte størrelser for hva som er godt eller ondt. Nå, den kanskje vanligste protesten på dette, er også den mest intetsigende og meningsløse. “Men vi trenger ingen Gud for å vite hva som er godt. Det kan den menneskelige fornuften vår finne ut av helt på egenhånd.”

Jaha, sier du det? Men det ga vel ikke et nytt alternativ og svarte ikke på noen ting, annet enn å unngå selve problemstillingen? For hvordan kan fornuften eller intuisjonen vår i så fall finne ut at noen ting er ondt eller godt, rett eller galt, bedre eller verre? Spesielt dersom man ikke kan tillate noe slikt som en platonsk form for godhet eller iboende mening i naturen, men at det dypest sett “ikke er noen mening eller hensikt. At DNA verken vet eller bryr seg, men at vi bare danser til musikken dens”, for å løst sitere biolog og nyateist, Richard Dawkins.

For å holde denne posten kort, skal jeg ikke i denne omgang forsøke å argumentere sterkere for objektive, absolutte størrelser, for en teistisk moralteori, eller mot en naturalistisk moralteori utover disse små, men viktige presiseringene. Jeg kan love at f.eks. konsekvensetikk/utilitarisme vil få hard omgang senere, fra John Stuart Mill til Peter Singer.

morals

Til slutt vil jeg bare kommentere på en nylig hendelse som virker til å få stor oppmerksomhet.

De britiske humanistene er ute med en ny videoserie med Stephen Fry på fire videoer for å promotere deres eget livssyn. En av dem har tilogmed havnet på Upworthy etter å ha gått viralt. Første gang jeg så videoene, falt haka mi sakte, men sikkert mot kragebeina. Holdt de virkelig så lavt nivå, eller hadde jeg oversett noen forklaringsvideo eller noe annet vesentlig?

Videoen hopper ikke bare elegant over selve kjernespørsmålet nevnt ovenfor, men har også nerver nok til å påberope seg naturvitenskap som en guide for seg selv. Vel, hvordan skal egentlig et deskriptivt verktøy for å utforske naturen fortelle oss om normative verdier og hvordan vi bør behandle andre mennesker i livene våre? Bjørn Are Davidsen har skrevet en god post om hvorfor naturvitenskap ikke er humanisme.

Du skal smugle inn ganske mange hjelpemidler inn bakveien, ta en rekke ulovlige snarveier  og benytte deg av en god håndfull med logiske tankefeil og sirkulære argument for å få til et slikt prosjekt, mens man håper at ingen observante tilskuere legger merke til jukset som foregår bak sceneteppet. Eller sagt på en annen måte: Du må ta en Sam Harris!

“In a strictly naturalistic view — one in which the world is taken on its own terms, without reference to a creator or any spiritual realm — there is no hierarchy of value with humans somewhere near the top. There are simply multifarious animals, each with its own needs. Human uniqueness is a myth inherited from religion, which humanists have recycled into science.”
– John Gray, ateist og professor i vestlig tanke ved LSE. Fra boka Silence of Animals.

Jeg må innrømme at jeg er litt ambivalent til sekulærhumanisme. På den ene sida er jeg umåtelig glad for at de finnes som et areligiøst alternativ til nihilisme, og de står for mye godt. Norske humanister, i det minste den nye generasjonen, virker mange hakk sterkere enn de britiske. Men på den andre sida, sliter jeg med å se hvordan de kan rettferdiggjøre humanismen sin rasjonelt, og virker høyst utsatt for kritikk som den av John Gray. Det er en fin tanke at man kan skape mening til eget liv og arbeide for menneskeverd, men spørsmålet utsetter man dermed bare til neste runde: Hvordan kan man rettferdiggjøre noe slikt, gitt et underliggende materialistisk eller naturalistisk virkelighetsforståelse?

“The prevailing secular worldview is a pastiche of current scientific orthodoxy and pious hopes.  Darwin has shown that we are animals; but–as humanists never tire of preaching–how we live is ‘up to us.’  Unlike any other animal, we are told, we are free to live as we choose.  yet the idea of free will does not come from science.  its origins are in religion–not just any religion, but the Christian faith against which humanists rail so obsessively.(…)

In the world shown us by Darwin, there is nothing that can be called progress.  To anyone reared on humanist hopes this is intolerable.  As a result, Darwin’s teaching has been stood on its head, and Christianity’s cardinal error–that humans are different from other animals–has been given a new lease on life.”
– John Gray fra Straw Dogs

Utfordringene stikker mye dypere. For dersom hele historien er at universet virkelig er mekanisk og materielt; hvilken mulighet har egentlig molekyler i bevegelse til å sette pris på skjønnheten i tanken om et ukrenkelig menneskeverd? Hvordan kan de hensiktsløse naturlovs-determinerte sub-atomiske partiklene som (tydeligvis) utgjør sinnet ditt, ha potensial til å skape mening…selv til eget liv? Hvor mange nerveceller eller rette symboler i DNA-koden må til for å skape god moral? For å skape bevissthet? For å skape personer? Hvordan kan man finne frem til at andres lykke er viktig, selv i situasjoner hvor man selv taper på det? Dø for ens neste? Ha intensjoner? Utføre logisk nødvendige resonnementer? Tenke rasjonelt i det hele tatt? For mer om slike ting, les tidligere poster om Thomas Nagel.

Det er ikke noe galt med at britiske humanister ønsker å reklamere for seg selv. Det som er galt, er at samtlige videoer er fulle av dårlig filosofi, manglende logisk sammenheng, falske diktonomier, beviselig falsk erkjennelsesteori, misrepresentasjoner av (ikke-naturalistiske) alternativ og såkalt “question-begging“.

For eksempel er det et forsøk på et billig poeng at religiøse bare leser en religiøs bok for å finne ut hva som er godt, men heller at de finner belegg for sin egen moralske intuisjon og filosofiske prinsipper i en transcendental størrelse eller som et innebygget element i en hensiktsfull natur. Å konkludere med at alle dette “finner vi inne i oss” er en fin catch-phrase, men forteller oss lite konstruktivt og avleder oppmerksomheten fra de virkelige spørsmålene, som vist ovenfor.

“Stephen Fry – a stupid person’s idea of what an intelligent person is like.”
Peter Hitchens