Naturvitenskap og begrensninger…igjen

For et par uker siden hadde jeg æren av å ha den kvartalsvise fellesandakten på Kristen Videregående skole Trøndelag med ca. 400 personer i salen.

Forhør deg gjerne om et foredrag selv gjennom mailen i boksen til venstre. Denne lørdagen (22.11.14) er jeg i Bryne på Uanz-konferansen. Stikk gjerne dit om du er i området, eller så er det hyggelig om du gjør ansiktet ditt kjent dersom du er en av leserne på denne bloggen. :)

"Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters..."
“Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters…” Foto: Knut Ståle Nygård

I Trondheim var temaet var nok en gang tro og vitenskap. Myter ble begravet og noen avgjørende spørsmål ble klaret opp. Kjente tema allerede for rutinerte lesere her:

The final showdown: kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer
Kan naturvitenskapens suksess regnes som argument for ateisme?

Som at naturvitenskapen aldri kan brukes som et argument mot Gud, og at den virkelige konflikten mellom ateisme og teisme ligger på filosofisk nivå. Når vi så begynner å diskutere de virkelige spørsmålene, som hvordan det kan eksistere natur i utgangspunktet, hvorfor det kan være noe slikt som naturlover som kan flytte på masser, hvordan det kan være intelligente observatører som oss og forstå det, og f.eks. hvordan det kan eksistere noe slikt som matematikk vi kan bruke til å modellere naturen med.

Når vi kommer ned til det nivået, slipper ikke ateisten unna med et par kjappe one-linere om evolusjon, kosmologi, teite kristne i historien eller <putt inn ditt foretrukne tema her>, men alt vi sier her blir irrelevant fram til vi klarer å diskutere tingene på et dypere nivå.

yeahsciencebitch
“All of your arguments are now invalid.”

Etter fremføringen var det en rekke gode spørsmål, både fra kristne og ikke-kristne elever.

Men, så var det også de som fremførte en vanlig innvending mot påstanden min om at naturvitenskapen ikke kan forklare alt, eller aldri vil kunne forklare alt, selv ikke alt ved naturen. Det er en gjentakende innvending, så jeg kan like godt skrive litt om det:

“- Men det kan jo ikke du vite. Det er feil!”

Jaha. Jeg kan kanskje ikke det? Må man kunne påstå allvitenhet eller synske evner, for å virkelig vite at naturvitenskapen aldri kan forklare alt? Hvordan kan man si noe slikt med sikkerhet?

Påstanden min burde egentlig være ganske lite kontroversiell, og gjør ikke naturvitenskapen i seg selv eller dens bragder mindre fantastiske av den grunn.

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg har skrevet mer om det i den lange artikkelen ovenfor, men for å ta kortversjonen.

Grunnen til at man kan si noe slikt med sikkerhet, ligger i reell kunnskap om hva den naturvitenskapelige metoden er utviklet til å utforske. Som vi har sett her, var motivasjonen bak utviklingen av den vitenskapelige metoden, nettopp to ting: prediksjon og kontroll. Forutsigbarhet og å minimere risiko.

Det var altså ikke å komme opp med en helhetlig sann forklaring av virkeligheten vi lever i, men nettopp de aspektene som lar seg utforske for kontroll og prediksjon. Grunnen til at den har vært så vellykka siste 3-400 år, er fordi den har fått fokusere på dette, og overlatt de andre spørsmålene til andre disipliner – som filosofi og teologi.

Så naturvitenskapens metoder kan per definisjon bare utforske de tingene den er designet til å finne. Det har aldri forandret seg i historien, og det vil ikke gjøre det i framtiden, uansett hvor mange nanoroboter vi produserer. Et enkelt eksempel jeg pleier å bruke for å illustrere dette, er hva liv er.

Naturvitenskap kunne bare forklart hva liv er på bekostning av at den måtte ha sluttet å være strikt naturvitenskap, men innlemme andre fagområder. Men dersom naturvitenskapen til slutt defineres så vagt som…kunnskap eller selv kunnskap om naturlige ting, blir dette en helt triviell og overfladisk sannhet.

Jeg snakket i tillegg med en biolog senere, for å få litt input i hvordan de pleier å beskrive liv. Så hva gjør man? Man ser på kjennetegn eller man ser på materialvalg av ting som lever. Kanskje man finner ut at reproduksjon og ernæring er viktig for liv, eller at levende ting består av karbon, nitrogen, fosfor, osv. Med andre ord: ting som kan måles. Men å observere hva som skjer når liv allerede eksisterer i en organisme er fullstendig uinteressant for å forklare og faktisk pinpointe hva liv er.

At naturvitenskapen ikke alene kan gi en tilfredsstillende forklaring på hva liv er, betyr ikke at liv ikke er noe helt naturlig (i hvert fall om man overser enkelte modernisters forståelse av “naturlig”, men hvem bryr seg om dem?). Filosofer peker på et virkelig aspekt ved den naturlige verden, men som unnslipper metodologien til empiriske vitenskaper. Det betyr ikke noe mer grusomt enn at vi trenger flere rasjonelle verktøy for å forstå virkeligheten vi lever i. Mer om liv i postene under:

Science gone wrong – når liv ikke eksisterer
Hva er en sjel

Siste innvendingen var:

“- Men hva om vi finner ut at liv bare er en slags kraft, på samme måte som man oppdaget hva en gravitasjonskraft var tidligere.”

Jeg vet ikke helt hva dette skal bety i det hele tatt. Så klart, hvis vi ikke er så nøye i ordbruken vår, så kan vi si at liv er en slags kraft. Men uansett om vi for argumentets del skulle tillate at en slags livskraft kunne oppdages som skulle være noe analogt til gravitasjonskraft, vil det ikke hjelpe oss i det hele tatt.

Grunnen? Vel, naturvitenskap kan heller ikke si noe om hva gravitasjonskraft er, men bare se på kjennetegn etter at gravitasjonskraften først fungerer eller bruke matematiske modeller til å kalkulere forflytning av masser. Å se fallende epler og regne ut en likning som beskriver dem, er lite interessant for å forklare hva denne kraften, i seg selv, er.

Så for å avslutte med det mer kontroversielle: Liv eller naturlover kan aldri brukes som forklaring i en ateistisk filosofi? So much worse for the rationality of that philosophy then.

Men mer om det i en kommende serie om “the Principle of Sufficient Reason”, eller prinsippet om tilstrekkelig grunn om du vil.

Så da kan jeg jo bare avslutte med å gjenta listen fra denne posten, med eksempler på noen ting som naturvitenskapen, i seg selv, aldri vil kunne forklare tilfredsstillende, selv om den altså fint kan informere vår filosofiske forståelse. Hentet fra William Vallicella.

  • Eksistensen av det fysiske universet.
  • Hvordan liv oppsto fra abiotisk materie. (Liv eksisterer tross alt)
  • Hvordan mulighet for sansing oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan selvbevissthet – muligheten til å kunne tenke om seg selv i første person – oppsto fra det kun levende eller fra det kun sansende.
  • Hvordan intensjonalitet – vår evne til å rette sinnet vårt mot ting – oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan noe slikt som et førstepersonsperspektiv i det hele tatt er mulig, hvis foruten vi aldri kunne hatt noen type “tredjepersonsperspektiv” for den nødvendige objektiviteten som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Den iboende forståeligheten til universet som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Opphavet til naturlovene. (Og deres natur)
  • Hvorfor de fysiske konstantene (som gravitasjonskraften, kjernekreftene eller den kosmologiske konstanten) har nettopp de verdiene de har (og hvorfor de eventuelt mer fundamentale konstantene vil ha de verdiene de har).
  • Intellektets normative funksjon og hvordan den forårsaker mentale prosesser. (Vi er tross alt noe helt annet enn maskiner)
  • Anvendbarheten til matematikk for å beskrive naturlige fenomen: ingen matematikk – ingen fysikk!
  • Eksistensen av matematiske objekter og sannheten av matematiske proposjoner. (Min tidligere post om matematikkens merkverdige objektive eksistens her)