Tag Archives: vitenskap

Galileo Galilei – Da kirken undertrykket naturvitenskap

En forlokkende myte

Kirken har alltid vært i konflikt med naturvitenskap. Kirken pleide jo å ha mye makt. Makt over mennesker. Til å kontrollere hva folk tenkte om det meste. Når så noen modige naturvitere forsøkte å komme seg opp og frem for å tenke selv, måtte disse holdes nede. Kirkens dogmer ble slått i hodet på dem til de trakk seg i skjul. Men til slutt vant fornuften, naturviterne slapp endelig fri, og kirken var slått.

Hallo. Alle veit jo det? Man trenger vel ikke å begrunne dette lenger, for det er vel etablert som fakta?

Vel. Nesten. Dette er en av måtene jeg pleier å åpne foredragene mine om Gud og naturvitenskap på. Det fanger tilhørerne, tar tak i dyptsittende fordommer og gir en god mulighet til å spille videre på dem.

Det er kanskje ikke så rart at vi tror på slikt, når selv elever på videregående skole møter parodiske avsnitt som dette i norskskoleboka si:

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa

Forlokkende fortelling. Veldig godt egnet for alle som ønsker å fortelle seg selv at de står på riktig side av historien. Hvite riddere av opplysning og fornuft mot fortidens mørke, overtro og undertrykkelse. Være seg godtroende pseudo-skeptikere i Rasjonalitet, velmenende SV-politikere eller andre. Derfor er det synd at også denne historien er ren overtro. En siste krampetrekning fra den for lengst diskrediterte Draper-White-tesen.

Det har vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer visst i en lang årrekke, uten at folk flest tvinges til å lese vitenskapelige journaler av den grunn. Tvert om kan man argumentere godt for at kirken og en kristne virkelighetsforståelse var det som muliggjorde moderne naturvitenskap som intellektuelt prosjekt. Det hører dessuten med til historien at det ikke eksisterer et eneste dokumentert eksempel på at kirken har forfulgt personer for at de har drevet med…vitenskap.

Men, men, men. Det kan jo ikke være sant? Dette er vel etablert kunnskap? Ikke-alltid-like-skeptiske sjefshumanist og Twitter-humorist Jens-Brun Pedersen insinuerer tross alt at han hørt det fra læreren sin. Gosh. Med så mange studiepoeng man får i vitenskapshistorie på lærerhøyskolen i disse dager, er det bare å ta av seg hatten for et slikt resonnement.

Men hva med Giordano Bruno? Og sjefen av dem alle – Galileo Galilei?

Okay. Bruno er en lang historie i seg selv, så la oss her konsentrere oss om Galilei.

Galileis forløpere

Du kan alltid stole på at det finnes folk på Twitter og Facebook som tror de kan knuse lange tankerekker med en kvikk one-liner som inneholder Galilei. Han er sjefsmartyren som skal demonstrere forbi enhver tvil at kirken har hatt klørne ute når dogmer trumfer vitenskapelighet.

Og visst finnes det mye kirken burde ta selvkritikk for opp gjennom historien, men å hindre vitenskapens fremvekst er på ingen måte en av dem. Heller ikke i episoden med Galilei.

Så hva skjedde egentlig her?

Fortellingen om bakteppet for hendelsen, burde få med at dette var en urolig tid, både for kirken og for Europa. I Galileis levetid fra 1564 til 1642 var både reformasjon og mot-reformasjon allerede kommet godt i gang, og trettiårskrigen (1618-1648) herjet kontinentet.

Galilei er kjent for de fleste som personen som ville erstatte den geosentristiske modellen med vår heliosentriske, men endte opp i kirkens fangenskap. Det viste seg at det ikke var jorda som sto i sentrum likevel, men sola. Jordkloden vår, sammen med de andre planetene, gikk bare i bane rundt den.

Men nå var det faktisk ikke Galilei som var først ute med den heliosentriske modellen. Nikolaus Kopernikus startet å lefle med disse ideene allerede i årene 1512-1514, og utviklet detaljene i teorien han publiserte i 1539-1541. I årene etter ble Kopernikus’ modell hyppig diskutert blant akademikere, sammen med andre modeller. Noen av disse var geosentriske. Andre var heliosentriske.

Og hvis vi legger vekk privilegiet av å være født inn i et moderne skolesystem, og legger vekk behovet for å kjenne oss smartere enn fortidens mennesker en liten stund. Hvordan ville egentlig vi ha gått frem for å argumentere for at det er jorda som går i bane rundt sola, og ikke omvendt? De færreste av oss kunne gjort det på egen hånd, uten i minste å appellere til en eller annen troverdig autoritet som har lært oss det.

Kampen om sentrum

Så sant og si, var det på den tida god grunn til å tenke at det var den geosentriske modellen som var best begrunnet, både av observasjon og fornuft. Kopernikus og Galilei var i minoritet, og med god grunn. Som Kopernikus selv skrev:

When a ship sails on a tranquil sea, all the things outside seem to the voyagers to be moving in a pattern that is an image of their own. They think, on the contrary, that they are themselves and all the things with them are at rest. So, it can easily happen in the case of the earth that the whole universe should be believed to be moving in a circle [while the earth is at rest].
(On the Revolutions of the Heavenly Spheres, 1543)

Samtidig fantes det innvendinger mot en heliosentrisk modell, som virket til å være uoverkommelige for teorien. To av disse var manglende observasjoner av en stellar parallakse (som ikke ble observert før i 1838), og ikke minst problemet med klodens treghet som ville blitt skapt av jordas rotasjon. Det var for øvrig de samme grunnene som gjorde at de antikke grekerne hadde forkastet en heliosentrisk modell.

Stellar parallakse. Mellom sesongene på året, ville vi forvente at nære stjerner vil se ut til å forflytte seg til en annen posisjon mot de lenger vekk. F.eks. i januar vil vi forvente at A og B befinner seg langt fra hverandre i vest, mens de vil fremstå tettere sammen i juli i øst.

John Buridan hadde f.eks. presentert et argument på 1300-tallet, som tilsa at dersom jorda roterte, ville vi forvente at en pil som ble skutt rett opp i lufta, ville flytte seg en viss distanse før den landet igjen. Det var et av eksemplene Galilei senere skulle argumentere mot. Men ammunisjonen han fikk til det, fikk han fra Buridans egen elev, Nicole Oresme, som viste til at både pil og bueskytter tar del i rotasjonshastigheten til jorda.

Kopernikus hadde vært klar over at det fantes gode argumenter mot hans posisjon, og nølte i lang tid med å publisere notatene sine. Men det var kardinal Nicolaus von Schönberg og biskop Giese av Kulm som oppfordret han til å likevel starte å sirkulere ideene på 1530-tallet.

Men Kopernikus’ modell klarte aldri å overgå Georg von Peuerbachs da ledende versjon av den ptolemeiske, geosentriske modellen. Den kopernikanske teorien var mer komplisert, brukte dobbelt så mange episykluser, og hver planet ble fremstilt å rotere rundt sitt eget sentrum.

Enter Galilei

Galilei kom med lite originalt innhold, resirkulerte mye fra de forutgående århundrene, men hans bidrag var først og fremst å benytte det nylig oppfunnede teleskopet, og særlig hvordan hans observasjoner av Venus’ faser var ment å gi støtte til den heliosentriske modellen. Men selv på dette tidspunktet hadde han på ingen måte demonstrert noe som helst.

Bilderesultat for galilei telescope

Galilei tok dessuten feil om en rekke viktige detaljer. Han avviste f.eks. Keplers elliptiske planetbaner, hevdet at planetene beveget seg i sirkulære baner, og påsto at tidevann ble skapt av jordas rotasjon.

I 1616 kom Galileis modell opp til vurdering. På dette tidspunktet eksisterte hele syv konkurrerende modeller. De var som følger:

  1. Herakleidisk. Geo-heliosentrisk. Merkur og Venus roterer rundt sola, mens resten roterer rundt jorda.
  2. Ptolemeisk. Geosentrisk, med stasjonær jord.
  3. Kopernikansk. Heliosentrisk, med rene, platonske sirkelbaner og haugevis av episykluser.
  4. Gilbertsk. Geosentrisk, med roterende jord. (Fra William Gilbert i De Magnete)
  5. Tychonisk. Geo-heliosentrisk. Sol og måne roterer rundt jorda, men alt annet roterer rundt sola.
  6. Ursinsk. Tychonisk, men med roterende jord.
  7. Keplersk. Heliosentrisk, med elliptiske planetbaner.

Dessuten må vi jo ikke glemme:

Neida. Men siden mange ledende akademikere tilhørte presteskapet, var det naturlig at mange av dem var aktive i debatten omkring disse. På dette tidspunktet, hadde heliosentrisme vokst frem som et virkelig alternativ. Det var verken undertrykket eller fordømt. Den ledende kardinal Bellarmino skrev følgende i et brev fra samme år:

If there were a true demonstration that the sun is at the centre of the world and the earth in the third heaven, and that the sun does not circle the earth but the earth circles the sun, then one would have to proceed with great care in explaining the Scriptures that appear contrary, and say rather that we do not understand them than that what is demonstrated is false. But this is not a thing to be done in haste, and as for myself I shall not believe that there are such proofs until they are shown to me.

Så Bellarmino var helt åpen om at kirka måtte forandre sitt syn om heliosentrisme ble demonstrert. Hvilket vi nå vet snart skulle skje. Men på dette tidspunktet var det ikke etablert. Bellarmino visste hva han pratet om. Han var godt utdannet, underviste i naturfilosofi i Leuven i Flandern og var vel oppdatert på den pågående debatten.

Så kirkas store synd frem til nå, i den forstand Bellarmino representerte kirka, var å fortelle Galilei at det ikke holdt å påstå at om A og B var sanne, ville konklusjon C følge, men Galilei måtte plent demonstrere at A og B faktisk var sanne. Galilei måtte finne seg i å love at han ikke fikk lov til å presentere heliosentrisme som et etablert faktum, men måtte utforske teorien videre.

Det var en intens debatt, hvor man kunne finne presteskap og naturvitere på begge sider. De var blant motstandere, som presenterte velbegrunnede argumenter mot Galilei sine ideer, og hos andre som forsvarte ham. Kardinal Maffeo Barberini, som snart skulle bli pave, var en nær venn av Galilei på denne tida.

Men hvordan kan alt dette stemme, når vi har hørt at Galilei var i konflikt med både Bibel og kirkens standpunkt?

Den katolske kirke hadde aldri hatt noen utbredt formening om at Bibelen skulle tolkes linje-for-linje helt bokstavelig, men hadde flere tolkningsnøkler og hadde en lang tradisjon av å forstå Skrift ut fra beste tilgjengelige kunnskap. Biblisisme har vokst frem først i moderne tid i enkelte fundamentalistiske, protestantiske miljøer. Og spør gjerne deg selv: På hvilken måte skulle det være fundamentalt til en kristen virkelighetsforståelse om hvorvidt jorda går i bane rundt sola eller omvendt? Fra Dantes Inferno (1308-1321) vet vi at sentrum ikke uten videre fremsto som en attraktiv posisjon.

Men kirkas allerede etablerte holdning i middelalderen var at siden Gud var rasjonell, måtte skaperverket kunne utforskes rasjonelt. Sannhet er tross alt enhetlig og verdt å trakte etter, uansett om den måtte komme fra Guds naturlige eller spesielle åpenbaring. Herfra vokste naturfilosofien frem, som senere skulle utvikle seg til systematisk naturvitenskap slik vi kjenner det i dag.

Konflikten tilspisser seg

I 1632 ble Galilei spurt av Barberini, som nå hadde blitt Pave Urban VIII, om å skrive en bok som fremstilte både den ptolemeiske geosentriske og den kopernikanske heliosentriske modellen, med styrker og svakheter, side om side. Resultatet ble til verket Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialogue Concerning the Two Chief World Systems).

Innen den tid hadde kirken langt på vei innrettet seg etter den kopernikanske revolusjonen. Jesuitter fulgte flittig Galilei i å bruke teleskop til å finne støtte og kritikk mot Copernicus’ ideer, og katolske akademikere fortsatte debatten med astronomer over hele Europa, som nå inkluderte de ikke helt ukjente Johannes Kepler og Tycho Brahe.

Men i boka gjorde Galilei det uttrykkelig klart at hans egen modell skulle komme sterkest ut. Ikke nok med det. Galilei skapte dessuten en karakter i boka ved navn Simplicio (italiensk: idiot) som ble tillagt pavens egne argumenter i sin munn.

Galilei var kjent som en temmelig arrogant type, som kunne irritere vettet av selv sine allierte. I tillegg til den åpenbart grove personlige fornærmelsen, anså paven at Galilei hadde brutt løftet fra 1616 om å ikke fremholde modellen sin som et objektivt faktum før den var tilstrekkelig demonstrert.

Det førte til at Paven i 1632 trakk tilbake støtten sin, og lot inkvisisjonen føre saken om hvorvidt Galilei hadde brutt løftet sitt. Inkvisisjonen fant ut at det stemte, og i 1633 ble Galilei dømt og straffet.

Konklusjon

Vi forstår altså at situasjonen var mer kompleks enn vi ofte blir fortalt. Den involverte veldig sterke personligheter, en ydmyket pave, og en turbulent politisk periode som til slutt endte i fordømmelsen av Galilei og det koperniske systemet, selv om denne snart ble reversert. Misunnelige naturvitere var dessuten sterkt aktive i å konfrontere Galilei med Pave Urban, vel vitende om et sannsynlig utfall.

Så hva skjedde med stakkars Galilei da? Ble han brent på bålet? Torturert? Det må da ha vært noe grusomt, siden han alltid blir trukket frem?

Vel. Nesten. Under rettssakene i 1633 bodde Galilei på diverse palasser og leiligheter i Roma, og endte opp i husarrest i villaen sin i Firenze. Her brukte han de siste ni årene av sitt liv, skrev flere av hovedverkene sine, mottok besøk og reiste på enkeltvisitter. Han sto aldri i fare for å bli henrettet eller torturert, og selv husarrest-dommen ble betraktet å være i overkant streng.

Kan man fremdeles kritisere Pave Urban, kirken og støttespillerne for å opptre slik de gjorde?

Helt klart.

Men å bruke Galilei-hendelsen som anekdote som egenhendig skal avfeie all annen historie av banen i å demonstrere at kirken egentlig, sånn egentlig var innmari brutal og fiendtlig mot naturvitenskap?

Verdiløst. Ren ønsketenkning.

Ingen naturvitenskap uten jul?

Informatikkprofessor Sverre Holm og sivilingeniør Bjørn Are Davidsen skriver årets mest originale julepreken i Vårt Land. Den er verdt å lese, og innledes på følgende kontroversielle måte.

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Lenke til hele teksten finnes her til Verdidebatt. Er du over gjennomsnittlig belest og reflektert, klarer du å smile til et par av de vanlige landsbyateistene som raljerer i kommentarfeltet der, og kan vie tida til mer opplyste og konstruktive kommentarer. Sigbjørn Sønnesyn er for eksempel historiker, og bærer følgelig ord med tyngre vekt.

Når man forstår at påstanden om en konflikt mellom kristendom og vitenskap, er en myte, så åpner det for å diskutere de virkelige og interessante temaene her. Altså ikke om Big Bang eller evolusjonsteorien er sann eller ikke, men hvilken filosofi som samsvarer best med naturvitenskapens filosofiske forutsetninger. Som at det eksisterer et univers, lovmessighet i naturen, rasjonelle skapninger med evne til abstrakt tenkning, matematiske verktøy som samsvarer med naturens struktur, osv, og om det er en teistisk eller ateistisk filosofi.  Temaet er tatt opp her mange ganger tidligere:

The final showdown: kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer
Kan naturvitenskapens suksess regnes som argument for ateisme?
Naturvitenskap og begrensninger…igjen (nå med empirisk kommentarfeltsevidens for at myten lever i beste velgående på populærnivå)

10410360_907609169273785_5608082787735905040_n

Science wins again…

Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?

1. Før i tiden måtte man dra inn en gud for å forklare naturlige ting.
2. Nå i dag vet vi mye bedre, og vet at alt dette kan forklares med ulike former for fysikk, biologi og kjemi.
3. Hypotesen om gud er blitt overflødig.

Høres det kjent ut? Vel, ikke så rart. Dette er den moderne god-of-the-gaps-historien som gjerne blir fortalt i vår kultur.

Jaså, du vet ikke hvorfor det tordner? Hvorfor tørken tok avlinga di sist vår? Hvorfor det var stjerneskudd på himmelen i går natt? Hvorfor fetteren din døde av byllepest?
– Vel, bare sett inn en “gud” som forklaring, så slipper du å tenke mer over det!

Vi kristne er nemlig så dumme at vi ikke forstår slikt. Derfor må vi postulere en gud for å dekke over uvitenheten vår. At vi fremdeles kan gjøre dette i 2013, hvor vitenskapen har gjort slike fremskriftt, er bare en gåte. Vi må i beste fall lide av ønsketenkning eller uvitenhet, eller i verste fall; psykiske sinnslidelser.

Det er dermed lett å bruke påstanden som våpen videre til å hevde at: “Jo mer vitenskapen oppdager, desto mindre plass blir det dermed for en gud”.

then-a-miracle-occurs-cartoon

Den er så populær at det nesten er synd å måtte erklære den som…rent oppspinn!

Som tidligere skrevet, eksisterer det ikke en krig mellom kristen tro og vitenskap, men bare mellom kristen tro og filosofisk materialisme. Fra en annen tidligere post, er det heller ingen grunn til å starte med utgangspunktet om at materialisme er sant, men snarere tvert imot.

Påstanden er i beste fall enda en kuriositet i “opplysningsforfatternes” frie lek med historien og kognitiv dissonans fra mennesker som ønsker å slå seg til ro med historien om at religion egentlig bare er oppspinn, at alle religiøse egentlig vet dette selv, at religion egentlig er destruktivt for menneskeheten, og egentlig ikke har noe fornuftig å komme med i 2013. Tips: Neste gang du hører påstanden; spør personen hvor hun/han har kildene sine fra. Sjansen for at det er hentet fra troverdig akademisk litteratur er sannsynligvis mindre enn muligheten for at Miley Cyrus bidrar omfattende til neste utgave av Norsk Salmebok.

Senest er det karakteristisk at vår alles kjære påståtte filosof, Lars Gule, som stort sett baserer det meste av sin “religionskritikk” på å “avsløre” god-of-the-gaps (i tillegg til å være vår nasjonale forsvarer av den ikke-akkurat-rasjonelle filosofiske posisjonen scientisme), fikk gjennomgå i post og kommentarfelt hos vår alles kjære påståtte sivilingeniør, Bjørn Are Davidsen. (Nok til at en atskillelig mindre belest utgave av meg selv turte å legge meg ut med hans noe merkelige virkelighetsforståelse i Natt&Dag allerede i januar).

For sannheten er nemlig at mens oldtidens egyptere og babylonere hadde en lang tradisjon med å tilskrive ulike fenomener til å være forårsaket av guder, tok dette slutt i vestlig tradisjon allerede ved før-sokratene omkring 600 år før Kristus.

Kjennetegnet deres var at de ønsket å finne ut de fundamentale prinsippene for hvordan universet var bygget opp, og til tross for gudstro, tilskrev de fenomen til helt naturlige forklaringer. Den greske filosofen Thales, som hevdet at universets grunnelement var vann, forklarte dermed naturfenomenet jordskjelv, ikke ved å peke på Poseidon, men ved å vise til helt naturlige strømninger i nettopp vann.

Water

Klassisk aristotelisk/jødisk/kristen/muslimsk monoteisme (tro på en Gud) har aldri operert med en Gud som har formål i å erstatte naturlige forklaringer. Ingen store teistiske tenkere har gitt argumenter av typen vi-forstår-ikke-dette-naturlige-fenomenet-så-[sett inn en gud]-som forklaring-her.

NB: Du vil sikkert finne en person fra bygda eller en tyngre religiøs herremann fra Texas med en litt mer primitiv forståelse, men det er fullstendig irrelevant. Man argumenterer ikke mot evolusjonsteorien ved å angripe argumenter gitt av en lekmann med en enkel populærforståelse av teorien? Dessverre nøyer mange ateister seg med det ekvivalente av å avskrive alt rasjonelt fundament for evolusjonsteorien ved å vise til de som tror at apemødre fødte menneskebarn et sted i fortiden, etterfulgt av high-fives fra sine likemenn.

CWAF

Tilgi oss også noen bokstavelige kreasjonister, som har oppstått først etter at ateister begynte å spre mytene på 1800-tallene. Flertallet av oss har ingen problemer med evolusjonsteorien, og det er interessant å se hvordan en av Darwin’s fremste støttespillere, var en evolusjonist, botanist og kristen diakon ved navn Asa Grey. I god ånd etter St. Augustin, leses Bibelen informert av rådende vitenskap. (Så lenge det faktisk er vitenskap og ikke tillagt materialistisk filosofi).

Derfor kan vi si med sikkerhet at naturvitenskap de siste årtusener trolig ikke har rokket på en eneste sentral doktrine innen kristendommen.

“We don’t believe in a God-of-the-gaps. We believe in a God of the whole show!”
– John Lennox, britisk professor i matematikk ved Oxford University

Ateisten vil likevel ofte protestere med filosofisk tankespinn av typen: “Men naturlovene forklarer alt (Jf. Hawking eller Krauss)”. Dette til tross for at de ikke aner f.eks. hva gravitasjon er, hvordan den virker eller hvor den kommer fra. Naturlover har heller ingen iboende skapende, kreativ kraft, men de såkalte naturlovene eller regelmessighetene i naturen samsvarer bare “tilfeldigvis” med denne fiffige oppdagelsen (ikke oppfinnelsen) matematikk, organisert i nyttige modeller for å kunne kalkulere bevegelse. Vi trenger tydeligvis en bedre naturfilosofi enn den materialistiske, mekaniske for å komme lenger.

“This most beautiful system of the sun, planets and comets, could only proceed from the counsel and dominion of an intelligent and powerful Being.”
– Sir Isaac Newton

Dette handler i stor grad om å forstå forskjellen på en årsak gjennom identity og supervenience. Mange ateister beskylder kristne for å tro på identity, nemlig at Gud bokstavelig talt er en slags kraft som har en finger med i spillet i naturlige fenomener. Supervenience derimot, krever at Gud vises gjennom metafysiske demonstrasjoner (som langt overgår rent empiriske bevis i verdi) ved å vise til at det ikke engang kan foregå en effekt B, C eller Z, uten en nødvendig årsak A, som selv må inneholde noe analogt til effekten. Som Stephen Barr viser til, var f.eks. sannsynligvis The Everywhere Stretch/Big Bang en fullstendig naturlig begivenhet, men vi trenger fremdeles en kvalifisert metafysisk nødvendig årsak til å forklare “hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting”. Og ikke nok med det, men også: Hvordan noe kan eksistere, bevege seg og endres her og nå. Dette er selve grunnen til at Aquinas med flere bruker hundrevis av sider til å legge ut eksistensen og egenskapene til f.eks. en “Unmoved Mover”, “First Cause” og “Supreme Intelligence”.

Gud er ikke her en tilfeldig probabilistisk hypotese som settes inn for å gi en kvasivitenskapelig forklaring på et naturlig fenomen, men demonstrasjoner fra f.eks. kausalitens metafysikk eller universets ikke-nødvendighet, hvor empirisk vitenskap har nada å fortelle oss nå, og hvor den heller i prinsippet aldri kan gjøre det. En forpliktelse til at objektive sannheter og virkeligheten omkring oss faktisk er tilgjengelig for rasjonell analyse. En konklusjon av ting som eksistensen av noe vi kan kalle et univers, regelmessigheter i naturen, innebygde hensikter i naturen, personer, moralske sannheter, skjønnhet, osv.

Beautiful-Nature-Desktop

Men det krever mye bakgrunnsinformasj0n, som vi får kaste oss over snart. For nå holder det å nevne at selv Thomas Aquinas på midten av 1200-tallet klarte å forutse slike vanlige anklager fra ateister i dag. Aqunias hadde nemlig vanen for å forutse de beste mulige protestene mot påstandene hans, og besvarte dem omfattende i Summa Theologica. I mellomtida har Dawkins, Hitchens and the likes en heller lengre historie for å kaste seg over en heller enkel motstander, bruke ham til å avfeie et helt fagfelt med en overvekt av emosjonelt ladede, logisk substansløse argumenter, for så å vandre ut til hyllesten av folk som ikke kan stoffet godt nok til å vite at hva de nettopp har sagt er et hån mot enhver form for intelligent diskusjon.

(En god artikkel med mer om den manglende forståelsen til de såkalte nyateistene her)

Objection 2. Further, it is superfluous to suppose that what can be accounted for by a few principles has been produced by many. But it seems that everything we see in the world can be accounted for by other principles, supposing God did not exist. For all natural things can be reduced to one principle which is nature; and all voluntary things can be reduced to one principle which is human reason, or will. Therefore there is no need to suppose God’s existence.

Reply to Objection 2. Since nature works for a determinate end under the direction of a higher agent, whatever is done by nature must needs be traced back to God, as to its first cause. So also whatever is done voluntarily must also be traced back to some higher cause other than human reason or will, since these can change or fail; for all things that are changeable and capable of defect must be traced back to an immovable and self-necessary first principle, as was shown in the body of the Article.

– Summa Theologica. Del 1. Spørsmål 2. Artikkel 3 (Merk at artikkelen bare inneholder et sammendrag av gudsbevis og innvendinger, som er utlagt i større grad andre steder).

The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap

(NB: Overskrift må leses med Europe spillende i bakgrunnen)

Beklager, det virker forresten som om det har sneket seg inn en liten skrivefeil i overskriften til denne posten. Huff, der holdt jeg nesten på å miste all min intellektuelle troverdighet som forsøkende filosof. Den korrekte tittelen skal naturligvis være “kristen tro vs. materialisme”. Filosofisk materialisme her forstått som troen på at hele virkeligheten nødvendigvis er materiell.

Det bringer oss direkte til kjernen av poenget. Det er nemlig veldig få vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer som har tatt tanken om at det finnes en konflikt mellom kristen tro og vitenskap seriøst de siste 50 åra. Vitenskapshistoriker Colin Russell sier at denne hypotesen samsvarer så lite med virkeligheten, at det eneste som trenger forklaring, er hvordan denne myten oppsto i utgangspunktet. Vi burde derfor heller ikke ta dette seriøst. Likevel er det denne uvitende historien man ofte hører på populærnivå.

En venninne jeg kjenner fortalte meg at læreren hennes på videregående skole hadde spurt klassen om “typiske eksempler på motsetninger”. Et av svarene læreren ga var “tro og vitenskap”. Norsk lærerutdanning; du trenger mer filosofi!

Den egentlige krigen står mellom filosofisk materialisme (vanlig forstått) og religion. Disse er gjensidig utelukkende, men ingen av disse kan ta empirisk naturvitenskap til inntekt for seg selv, uten å sette det i kontekst av et bredere naturfilosofisk og metafysisk system. Spørsmålet er ikke om vi skal blindt tro på Gud eller på rasjonell vitenskap. Spørsmålet er om vi skal ha en rasjonelt begrunnet tro på materialisme, eller om vi kan ha en rasjonelt begrunnet tro på noe annet enn materialisme.

Foto: Frekk Forlag
Foto: Frekk Forlag

Dette ble godt eksemplifisert av astrofysiker og ateist Øystein Elgarøy i gårsdagens debatt med Davidsen og Pajchel om «naturvitenskap gjør religion overflødig» (litt som å spørre om en åre gjør båten overflødig?) på Litteraturhuset. Ryktene skal ha det til at Elgarøy konverterte fra kristendom til ateisme i godt voksen alder i møte med nyateistene Hitchens og Dawkins. Nå er det sjeldent et godt tegn å bli overbevist av slike filosofiske analfabeter med en åpenbar manglende forståelse for virkelighet (uavhengig av om de er religiøse eller ateistiske), men Elgarøy virker som en sympatisk fyr, så inntil det er bekreftet, skal vi la ham få tvilen til gode.

Han sa imidlertid følgende (NB: Jeg tok ikke notater, men tror jeg gjengir dette ganske presist): “Materialisme er ikke en forutsetning jeg tar med. Materialisme er mer en konklusjon av vitenskapelige resultater siste par hundre år”.

Dette viser en grunnleggende filosofisk tankefeil hos altfor mange høyst intelligente og mindre intelligente ateister. Troen på at naturvitenskap på noen som helst måte etablerer et filosofisk materialistisk virkelighetssyn, er overtro. Filosofisk materialisme er en positiv påstand, og kan ikke gjemme seg bak den negative men-ateisme-er-jo-bare-fravær-av-tro-så-jeg-trenger-ikke-å-bevise-noe-retorikken. Materialisme må støttes av gode filosofiske argumenter, i beste fall informert av naturvitenskap. Å tro at empirisk naturvitenskap kan gjøre denne jobben alene, er ekvivalent til å si at suksessen til skrujernet i verktøyskrinet, beviser at virkeligheten egentlig bare består av skruer. Eventuelt at suksessen til metalldetektoren i å finne metall, beviser at virkeligheten egentlig bare består av metall. Når det ikke er gode grunner for å tro at filosofisk materialisme er bevist, men heller grunner til å tro at det er falsifisert, slår dette beina under hele Elgarøy sitt ståsted.

Naturvitenskap, riktig forstått, har vært i konflikt med få, om noen, virkelige doktriner i jødisk-kristen tro gjennom århundrene. Verken Bacon, Galilei, Newton, Darwin, Hawking, Dawkins eller noen andre. Noen sier at kristen tro er mistenkelig flinke til å “tilpasse” seg naturvitenskap (som om det skulle være en retrett-strategi?). De har trolig en lav forståelse av vitenskapshistorie eller vitenskapsfilosofi. Flere av kirkefedrene, inkludert St. Augustin, rådet allerede i de første århundrene at Bibelen skulle tolkes i lys av rådende kunnskap/vitenskap (et stikk mot dagens kreasjonister):

“Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience. Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men. If they find a Christian mistaken in a field which they themselves know well and hear him maintaining his foolish opinions about our books, how are they going to believe those books in matters concerning the resurrection of the dead, the hope of eternal life, and the kingdom of heaven, when they think their pages are full of falsehoods and on facts which they themselves have learnt from experience and the light of reason?

Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.”
– St. Augustin. Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis».

477px-Saint_Augustine_by_Philippe_de_Champaigne

Siden dette grunnleggende sett handler om filosofi, på samme måte som naturvitenskap opprinnelig springer ut fra enkeltgrenen “Philosophy of Nature”, våger jeg den små-arrogante påstanden om at det virker som om vitenskapsmannen Elgarøy ikke virker til å helt vite hva vitenskap er i den store sammenhengen. Noe som kan virke litt kjennetegnende for personer som påstått omvendes til ateisme gjennom nettopp vitenskap, før forhåpentligvis dybde i filosofi kan bringe dem tilbake.

Elgarøy fortsetter så med: “(…) og hittil har vi ikke observert noe som en sjel eller Gud”. Jeg kan selv bare spekulere i at med å “observere” mener Elgarøy å “empirisk verifisere”. Siden Gud ikke inngår i den materielle naturen som et fysisk vesen (à là Odin eller flygende spaghettimonstre) blant andre vesener, og sjelen bare delvis gjør det, er dette derfor igjen å definere seg ut av muligheten for forståelse.

Elgarøy supplerer dette med å si at “(…) vitenskapen har vist oss de ulike formene for kausalitet og har funnet ut at naturlovene samsvarer godt med virkeligheten”. Dette er et stykke på vei sant, men misvisende dersom det forsøkes brukt til forsvar for egen virkelighetsforståelse, siden vi fortsatt ikke har en anelse om hva kausalitet er, eller hva naturlover er. En forståelse som virker umulig for en mekanisk, materialistisk forståelse. Materialisme må operere med mange “brute facts”, som den trolig i prinsippet er definert ut av å kunne besvare.

Jaså, naturlovene bare er sier du? Hva vil det egentlig si? Hva har du svart på? Nancy Cartwright ønsker deg lykke til med å besvare det! (PS: Problemet forsvinner i stor grad med en aristotelisk-thomistisk forståelse).

“I pay these guys [physicists] next door to find out what the natural laws really are, and they’re only letting me down”
– John Searle i forelesning

Går vi derimot løs på den filosofiske oppgaven, kan jeg som prøvende thomist og tilhenger av aristotelisk metafysikk “verifisere” sjelen gjennom det å være et menneske, siden sjelen ikke er noe mer magisk enn “formen” til mennesket. En “rational soul”. Det som gjør meg til den (forholdsvis) rasjonelle personen Daniel Joachim, og ikke en biologisk, automatisert zombie. Jeg verifiserer dette ved å være i stand til å bruke intellektet mitt og ved å ha muligheten til å velge. Jeg kan “verifisere” Gud gjennom min eksistens, universets eksistens, mønstre i Hans naturlige åpenbaring, og ved å spore muligheten for kausalitet og forandring akkurat nå tilbake til det Aquinas beskriver gjennom hundrevis av sider som “Unmoved Mover”, “First Cause” og “Supreme Intelligence”. Et vesen som er “Pure Act”, og samsvarer med hva klassisk teisme beskriver som Gud.

Naturvitenskap er agnostisk (uavhengig) i dette tilfellet, og man må heller gå løs på den mye mer kompliserte oppgaven med å filosofere over hvilken virkelighetsforståelse som gir best koherens (sammenheng) med hva vi oppfatter som sant i det store bildet, inkludert naturvitenskap. Noe annet vil være et overgrep mot naturvitenskapen selv. Siden dette er en umåtelig tung og kritisk prøvende oppgave, er det ikke vanskelig å forstå at enkelte materialistiske vitenskapsmenn forsøker å ta et par snarveier. Snarveier vi ikke må tillate dem (som f.eks. filosofisk scientisme).

Naturvitenskap hviler på en rekke metafysiske og filosofiske premisser som ikke kan verifiseres av naturvitenskap selv. Da blir spørsmålet om virkelighetsforståelse veldig aktuelt. Som biolog E. O. Wilson bekrefter, er det ikke tilfeldig at vitenskapelig metode derfor måtte oppstå i et område som hadde disse godt etablert gjennom en jødisk-kristen gudstro, kontra f.eks. et annet velutviklet område som Kina:

“Of probably even greater importance, Chinese scholars abandoned the idea of a supreme being with personal and creative properties. No rational Author of Nature existed in their universe; consequently the objects they meticulously described did not follow universal principles, (…) In the absence of a compelling need for the notion of general laws – thoughts in the mind of God, so to speak – little or no search was made for them.”

Siden jeg ble hardt kritisert på Facebook for å si at Den katolske kirke var sentral i utviklingen av f.eks. vitenskapelig metode og faktisk ikke motarbeidet vitenskap (check it out. Underholdende lesning), er det kanskje greit å skrive mer om hvordan kristen tro kan støtte naturvitenskaps metafysiske fundament, og også avsløre mange av mytene opplysningstiden plutselig fant opp om den forferdelige “krigen mellom Kirken og vitenskap, som Galilei, Bacon, bibliotekbrenning og kunnskapshatende paver. Det er mildt sagt merkelig hvor mye kritisk sans mennesker er villig til å gi slipp på for å få støtte i sitt ønske om å tro at Kirken virkelig er fæl. Kognitiv dissonans sa visst noen?

catholic anto science

Som Stephen Barr skriver, var det ikke vitenskapen som “avmagifiserte” naturen. Det klarte den hebraiske Toraen fint alene. Gud skapte en rasjonelt tilgjengelig natur, som ikke var bebodd av ånder, følende trær, bevisste soler, forfedre og magiske vesener. Jødisk-kristen tro drev derfor muligheten for vitenskap gjennom troen på muligheten for å utforske verden midt blant konkurrerende hedninger og overtro i form av magi, samt poly- og panteisme.

Så finnes det gode grunner til å tro at nye naturvitenskapelige resultater langt på vei hjelper til å diskvalifisere moderne materialistisk metafysikk, og at naturvitenskap har større koherens med en metafysisk forståelse som i mye større grad konkluderer med en allmektig, monoteistisk Gud. De fem siste postene om menneskesinnet er et eksempel, men vi kommer tilbake til mer…

Så det virker ikke som om materialisten eller ateisten lenger uten videre kan ta vitenskap til inntekt for sitt eget syn, og har mistet et av sine største ess i ermet. Spesielt når religiøse må trå til for å redde muligheten for rasjonalitet, og gjenopprette troen på menneskets kognitive evner.

One of the main problems of modernity is the constriction of reason
– G. K. Chesterton, gjenfortalt av Pave Benedikt XVI

Man kan jo bli religiøs av mindre? :)

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.