Tegneserier er tydeligvis en up-and-coming måte å kommunisere filosofi på. Jeg kom nylig over denne tegneserien på siden til Anthony T, og ble imponert over både presisjon og letthet i tone. Jeg har bare en liten innvending til selve innholdet, men den har jeg skrevet til slutt, etter tegneserien.
Tegneserien gir en versjon av det kosmologiske argumentet for å demonstrere Guds eksistens. Et argument som stammer helt fra Aristoteles, men som her ligner veldig på versjonen Thomas Aquinas fremfører i Quinque Viae, som er latin for «fem veier».
Det er merkverdig, og litt morsomt, at de fleste kritikere av et kosmologisk argument har nøyd seg med å kritisere en versjon av det kosmologiske argumentet som aldri noen teistisk filosof faktisk har forsvart, som Bertrand Russell, Steven Hales, Nigel Warburton, Daniel Dennett, Robin Le Poidevin, Graham Priest, Michael Martin, Simon Blackburn, Jenny Teichman og Katherine Evans. Det er faktisk så merkelig, at Norris-Clarke så seg nødt til å skrive en egen artikkel om hvordan denne enorme skylappen kan ha oppstått, med røtter tilbake til David Hume og John Stuart Mill.
Forstår du tegneserien under, er du altså milevis foran gjengen over.
Du kan selvfølgelig ikke forvente et fullverdig forsvar med tilstrekkelig presisjon av tekniske distinksjoner i tegneserieform, eller en full videre deduktiv utlegging, som viser at Gud har mange av de samme egenskapene som et kristent gudsbilde, men dette er en god intro til en måte å tenke på.
For mer bakgrunnskunnskap og dybde, kreves minst bøker som dette, dette eller dette.
Så min lille kommentar til slutt. I bilde 14 (bildet med Lawrence Krauss) virker det som at behovet for forklaring, bare gjelder «anything that comes into being». Dette kan virke misvisende, selv om tegneserien selv forsøker å utdype litt.
For det viktige her, er at forklaringsbehovet gjelder like mye, uavhengig av om universet (eller universene) og dens innhold kom inn i eksistens for 5 minutter siden, eller om det alltid har eksistert, hvor materie og energi ikke går inn og ut av eksistens, men bare rekonfigureres på ulike måter.
Ikke-eksistens krever ikke forklaring (unntatt i spesielle tilfeller, som når mora di spør hvorfor dine ferdige lekser ikke eksisterer enda). Men eksistens, her og nå, krever forklaring, og vi kan simpelthen ikke overse det.
Dette viser til det viktige skillet mellom en årsaksrekke, organisert per se og per accidens, som skaper mye unødig forvirring, fra både uoppmerksomme ateistiske og teistiske kommentatorer.
Per accidens må forstås som en horisontal rekkefølge – utstrakt temporalt – i tid. Men en årsaksrekke organisert per se, må forstås som en vertikal rekke. Her er hvert medlem ontologisk avhengig av det tidligere medlemmet til enhver tid – og følgende er derfor alle medlemmene i rekken til enhver tid avhengig av det første medlemmet. Det første medlemmet, som er….you guessed it….Gud! :)
2 Mos 3,15, som beskrevet i slutten av tegneserien, burde dessuten være en favoritt for enhver jøde og kristen. Den er en tidlig fremføring av at den bibelske Gud ikke ligner den egyptiske, greske eller romerske samlingen av superheltlignende guder, men at Gud i jødisk-kristen tanke heller er «I Am» – «The One» – det dynamiske fundamentet for all eksistens. En tanke vi finner igjen, helt fra Platon og Aristoteles, gjennom de store jødiske og kristne tenkerne i senantikken og middelalderen.
Helt til slutt, for spesielt interesserte. En modernisert demonstrasjon av Guds eksistens i fire steg, en lengre tekst om hvorfor ikke naturvitenskap alene kan utgjøre et fundament for en virkelighetsforståelse, og et par andre relevante innlegg.
Argumenter for Guds eksistens: Steg 1 – En nødvendig virkelighet
Scientisme – filosofi uten fundament
Kvantefysikk og første årsaker
Naturvitenskap og argumenter for ateisme