Noen korte notater om fri vilje

  1. Det distinktive med mennesket (i henhold til aristotelisk filosofi) er at vi har (1) intellekt og (2) vilje.
  2. Viljen er intellektets disposisjon, og springer ut fra intellektets aktivitet. Viljen uttrykker ønsker, eller aversjon fra, det intellektet oppdager. Intellektets aktivitet er parallell med, og råder over, det vi oppdager fra persepsjon (sanseinntrykk).
  3. Det er umulig å ønske det du ikke kjenner til.
  4. Om kunnskapen vår var perfekt, ville viljen vært fullstendig bestemt mot objektet. Eksempelvis er 2+2=4 (i sin standardform) fullstendig kjent og bestemt, og viljen har ikke annet valg enn å gi sin bekreftelse. Vi har altså ikke “fri vilje” til påstanden 2+2=4.
  5. Men kunnskap er sjeldent komplett. Det er eksempelvis alltid mulig å forestille seg ulike tolkninger av like sanseinntrykk. Står en “H” for uttalen “hhå”, “æitch”, står det for en landingsplass for helikopter, partiet Høyre, eller et tverrsnitt av en i-bjelke?
  6. Til den grad at intellektet bare kjenner stykkevis og ufullstendig, er ikke viljen fullt ut bestemt.
  7. Derfor eksisterer det grader av frihet for viljen.

Viljen vår beveges naturligvis av grunner. Det bekrefter bare at viljen er disponert av intellektet. Men disse grunnene er ikke fullstendig bestemte.

Så at viljen vår har frihet, virker bare til å være en nødvendig konsekvens av at vi har et (begrenset) intellekt.

Den vanlige kommentaren: Det blir naturligvis ofte påstått at naturvitenskap har sådd tvil  om hvorvidt viljen vår er fri. Men tvert om virker slike påstander å være resultater av diverse kategorifeil og konseptuell forvirring. Det er vanskelig å se for seg noen naturvitenskapelig motivert begrunnelse som kan så tvil om vår frie vilje. Om du har et forslag som ikke allerede er kjent, må du gjerne komme med det.

Merk: Å si at vi lever i et deterministisk klinkekule-univers, postulering av at viljen kan “bortforklares” ved å redusere den til nerveaktivitet o.l., er ikke funn fra naturvitenskap, men metafysiske antagelser.

Litt mer om det i nederste link under.

Les også:
En indre dialog om fri vilje
Fri vilje under angrep

Klassisk vs. moderne lykke – om meningen med livet

På Veritaskonferansen holdt jeg et kortseminar om bevissthetsfilosofi som ligger her.

Langseminaret var derimot et filosofisk foredrag om hvordan lykke forstås i vår tid kontra en mer klassisk, teleologisk forståelse (eudaimonia) som har vært utstrakt frem til ganske nylig. Jeg hevder at det er vår moderne nyoppfinnelse som er radikalt utilstrekkelig.

Hør hvorfor. Om ikke annet, så kanskje den hjelper til å forstå hvorfor andre kan tenke som de gjør. :)

Foredraget er inspirert ut fra dette innlegget:
Lykke vs. lykke – Om meningen med livet

Se den på Youtube under, eller last ned på Soundcloud.

Alle nylige foredrag med video/lyd ligger nå ute på samlet fane her.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

En liten appell mot kreasjonistforeningen Skaper

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Dette er en appell til norske kristne, og ikke minst kristne rektorer, om å avvise denne importen fra moderne amerikansk fundamentalisme.

En ny forening av ungjordskreasjonister har startet opp på det blide Sørlandet. Denne gjengen tror på ramme alvor at universet bare er 6.000-10.000 år gammelt. Nå har de skrevet brev til kunnskapsministeren for å få dette inn i norsk skoleverk også.

Det vil de naturligvis aldri klare. Men alt er ikke vel og godt av den grunn. Sida deres er en samling med skolestiler, skrevet av personer uten relevant utdannelse eller spesielt god innsikt i verken naturvitenskap, filosofi eller klassisk kristen teologi. Resultatet blir fort en rekke ad hoc-historier og karikaturer av andre posisjoner, som i beste fall er slurvete skrevet, eller i verste fall viser en dypt mangelfull kompetanse.

Enkelte kreasjonisters kognitive forsvarsmekanisme virker deretter å være å kirsebærplukke perifere problemstillinger i rådende normalvitenskap, lulle seg inn i bibelvers tatt ut av kontekst, og fortellinger om at de andre er frafalne eller står for «denne verdens visdom» i møte med Guds evige ord. Kritikk blir dermed en bekreftelse på at de har rett. Hvis det bare var så lett.

Det er sant at naturvitenskapen og vår forståelse av evolusjon og univers er tentativ, og vil helt sikkert utvikle seg videre. Men den er også kumulativ, og det er ingen tegn på at den vil gjøre helomvending til å bekrefte fantasien om et nyfødt univers på bare noen tusen år.

Men det er også sant at kristen tanke har en lang, stolt tradisjon for å benytte ulike tolkningsnøkler i møte med Bibelen (Augustin hadde fire), og la vår beste kunnskap om naturen informere hvordan vi går frem.

Jeg møter sjeldent mer motstand enn når jeg kritiserer kreasjonisme. De er jo kristne, så de må jo liksom få være i fred. Vi er kalt til enhet, osv.

Men nei. Om vi følger Jesu’ forbilde, må vi være inneforstått med at vi ikke er begrenset til å nikke med som snille, tause lam, men at det å refse vranglærere, kalle dem for ormeyngel og velte noen bord på tempelplassen kan være blant alternativene for akseptabel oppførsel. Særlig når man rydder opp innenfor egne rekker.

Alle har rett til å uttrykke det de mener, eller organisere seg i denne typen organisasjoner. Men at håpløst dårlig belagte posisjoner skriker ut etter respekt og anerkjennelse, betyr ikke at de automatisk skal få det, eller skal slippe å møte motstand, like lite som at Joel Osteen eller Flat Earth Society skal få det.

Min motivasjon for fortsatt kritikk bunner i ha møtt endel kristne som har vokst opp i denne typen miljøer, som ikke fikk rom til å puste og undre. Resultatet er enten at de hadde en klar tanke om at vitenskap står i konflikt med kristen tro, eller endte opp med å miste hele troa. Jeg har dessuten møtt en rekke ungdommer som i fullt alvor har presentert «Big Bang» og «evolusjon» som årsak til å ikke tro på Gud. Det burde aldri ha vært tilfelle.

Det er min motivasjon. At (1) unge kristne ikke skal bli foret med et usunt budskap som gjør at de senere vil miste troa eller leve med dårlig teologi, og at (2) vi skal ha troverdighet når vi forteller ikke-troende budskapet om evangeliet (som.på ingen måte henger sammen med budskapet om kreasjonisme).

I USA foregår det i storstilt skala at ungdomspastorer forteller ungdommer at de må velge mellom slike ting, for så å miste ungdommene når de forsvinner fra de lukkede miljøene og ut til universitetene. Det er etter min mening ikke den beste importen vi kan ta hit til Norge.

Et eksempel til slutt

denne siden skriver Skaper f.eks. følgende påstand:

Gjennom moderniteten for litt over 100 år siden ble mange menneskelige tanker både innen filosofi, psykologi og vitenskap prøvd forent med kristen tro.

Jeg kunne nok ikke skrevet en bedre parodi på det narrativet kreasjonister tror på, dersom jeg hadde prøvd. Jeg er sikker på at forfatteren(e) hadde et klart poeng i tankene når han/hun/de skrev dette, men det kan neppe sies å komme til uttrykk. Det svekker naturligvis poenget ytterligere at det ikke utbroderes hva som menes, eller henvises til kilder for en så banebrytende og revolusjonerende påstand.

Så jeg klarer ikke å unngå fristelsen til å adressere det som helt visselig og åpenbart står der. Og dette er ikke skrevet i en helt annen historisk-kulturell kontekst på hebraisk eller koiné-gresk for flere tusen år sida, så det virker forsvarlig å gjøre:

Ja, det er innmari kjipt at man nå plutselig for 100 år sida prøvde å se filosofi, psykologi og vitenskap i lys av kristen tro og dermed beriket dem begge.

Noen skulle varslet dette lille, tilfeldige utvalget av fæle modernister om hvor ille det kunne gå:
Augustin
Justin Martyr
Origenes
John Philoponus
Gregor av Nyssa
Hildegard av Bingen
Robert Grosseste
Thomas av Aquino
Albert den store
Nicole Oresme
Nikolaus av Cusa
Peter Abelard
Anselm av Canterbury
Bonaventura
Boethius
Francisco Suarez
John Duns Scotus
Francis Bacon
Blaise Pascal
Georges Cuvier
Carl von Linne
Joseph Lister
Nikolaus Kopernikus
Roger Bacon
Gottfried Leibniz
Joseph Louis Lagrange
Johannes Kepler
Galileo Galilei
William Thomson Kelvin
Louis Pasteur
Georges Lemaître
Kurt Gödel
Leonhard Euler
Andre Marie Ampere
Antoine Lavosier
Asa Gray
Robert Boyle
James Maxwell
Gregor Mendel
Isaac Newton

Fy skamme seg alle sammen!

De skriver videre:

Denne tilnærmingen fører uten unntak til at man gjør kompromiss med det Bibelen faktisk sier og det er alltid Bibelen som må bære byrden av kompromisset, aldri de skiftende menneskelige tankene. Det bør være et paradoks for den som ønsker å tro.

Strå. Strå. Strå overalt!

Det florerer med slike bastante, høyst tvetydige sitater, samt noen kontekstløse, kirsebærplukkede bibelvers som sikkert er ment å støtte deres sak, men som med lik styrke kan vinkles mot dem.

Det bør heller være et paradoks at man blir nødt til å skrive slik for alle dem som er fullstendig blinde for alle alternative tolkningstradisjoner til deres egen moderne konstruerte tradisjon.

Hvem trenger fiender med slike venner….?

PS: Jeg er selv overbevist om at universet er skapt, og at universet er kontinuerlig avhengig av Skaperen. Jeg er ingen IDer selv, men kan ha sympati med for f.eks. Intelligent Design-bevegelser som jevnlig bidrar med matnyttig kritikk som kan bringe kunnskapen vår om naturens funksjoner fremover. Jeg er fan av at kristne privatskoler kan skape mangfold i norsk utdanningsflora, men håper ingen av dem faller for å ta inn dette.

Jeg er dessuten fan av initiativ for å tenke klarere om skillelinjene mellom filosofi og naturvitenskap, men nettopp slik at vi slipper vrøvlet til Dawkins og Coyne på den ene sida, og fra kreasjonister på den andre.

Vendepunkt

Korttekst publisert i spalten Vendepunkt i Korsets Seier, uke 7.

Min eldste bror flyttet ut når jeg var ca. 9 år. Likevel hadde jeg allerede rukket å knabbe mange eksemplarer fra hans Illustrert Vitenskap-abonnement før de rakk å nå ham. Jeg var alltid nysgjerrig. Godtok ikke enkle svar.

Kulturen fortalte meg at «religion» var fiende av fornuft og vitenskap. Noe som tilhørte fortida. På slutten av videregående måtte jeg ta et valg. Ingen ville vel tro på noe som var idioti, men man vil tro på det man har gode grunner til å holde for sant. Så jeg måtte rette nysgjerrigheten mot dette, før jeg kunne vurdere å kalle meg en «personlig kristen».

Stor var overraskelsen i påfølgende år da jeg oppsøkte faglitteratur, og fant ut at mediers, læreres og medelevers påstander stort sett var resultat av kategorifeil, manglende kunnskap og mytefortellinger.

Jeg lærte at kristen tro langt på vei fasiliterte de vitenskapelige revolusjonene, og at en religiøs virkelighetsforståelse – ikke en sekulær – er nødvendig for å kunne gjøre god rede for natur, fornuft, moral og sannhet i utgangspunktet. slik vi har kjent den helt siden Platon og Aristoteles’ dager. Tross all vitenskapelig fremgang, ga de overlegne svar på virkelig grunnleggende spørsmål. Svar som tilfredsstilte nysgjerrigheten. Svar som ikke var for enkle svar.

Forelskelsen til klassisk filosofi hadde startet, og den gjorde det lettere å være kristen.

Et kræsjkurs i moderne bevissthetsfilosofi

Talene fra Veritaskonferansen 2016 er ute her nå. Der bidro jeg med to seminarer – et kort og et langt.

Først ut er kortseminaret, som er en sprint om bevissthetsfilosofi, også kalt sinnsfilosofi.

Hva handler bevissthetsfilosofi om? Kan sinnet vårt reduseres til kjemiske prosesser? Hvordan kan fysisk materie gi opphav til det mentale? Kan være mentale prosesser forårsake fysiske effekter, eller er disse uavhengige? Hva da med fri vilje? Dette er noen av spørsmålene som dukker opp i dette fagfeltet.

Seminaret her er ikke ment å konkludere med noe som helst, men bare gi en rask innføring til feltet og en skisse over de mest populære posisjonene der ute.

Les mer om bevissthetsfilosofi på denne taggen.

Trekk pusten dypt, trykk play, og forsøk å henge med. :)

PS: Jeg har nå opprettet en egen fane øverst, hvor jeg har samlet alle siste foredrag som har vært tatt opp på lyd/video.

Den gode moralismen

Publisert i Vårt Land 06.02.17.

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne å snakke om hvordan vi moraliserer på en god måte.

Vi omtaler alltid moralistene som «de andre». De som forsøker å formidle feil moral. Moralisme regnes som et skjellsord for de fleste i dag. Det trekkes frem selektivt, for å karakterisere ytringene til personer vi ønsker å avskrive.

De siste dagene har det vært flere hendelser hvor folk har oppført seg moralistisk. Etter Kirkemøtets vedtak har formaninger om hva som er god moral flydd begge veier. Donald Trump har sittet som president i et par uker. Vi har for lengst sluttet å bare kommentere Trumps handlinger. De fleste av oss snakker nå villig vekk om hans private sfære. Vi forstår at en mann som stadig lyver, skryter av umoralsk oppførsel, og er breddfull av stolthet, må ha alvorlige brister i sin moralske karakter. Det er noe galt når mødre og fedre må advare mot han som skulle ha vært et forbilde for staut, samfunnsengasjert amerikansk ungdom.

På den andre sida ble det moralisert fra arrangørene av kvinnemarsjene rundt om i verden sist uke. Ikke bare mot Trumps åpenbare kvinnesjåvinisme, men også om hva som var akseptabelt for feminister å mene. Slik ble eksempelvis pro-life-grupper ekskludert fra å være med som partnere. Mange pro-life-feminister delte mange av bekymringene bak marsjen, som utstrakt kvinnehat, kvinners rett til helsehjelp, utdanning, men kunne ikke stå inne for paroler som også holdt frem liberal aborttilgang som en rettighet.

Ofte vil man bruke ordet moralisme om de etiske meningene man anser som dårlig begrunnet. Men moralisme brukes samtidig gjerne av dem som ikke har tatt seg bryet med å høre på begrunnelsene fra den andre sida. Da blir det fort en hersketeknikk hvor man impliserer at meningsmotstanderen er irrasjonell, og kan erklære seg som vinner på walkover. For å unnskylde oss selv fra å lytte og stille oppfølgende spørsmål.

En antakelse som gjerne ligger under, er at moral mer enn noe annet handler om subjektiv smak eller preferanser, og at vi derfor har ingen rett til å belære hverandre. Det er feil. Ingen lever slik i praksis. Selv filosofer som Richard Rorty kunne levere sofistikerte argumenter om hvordan vi ikke kan ha kunnskap om objektiv moral, men er i neste omgang raske til å levere ut moralske bedømmelser og fordømmelser, om alt fra handlinger til holdninger.

Etikk er en vitenskap som handler om kunnskap. Kunnskap om rett og galt, bedre og dårligere. Naturligvis ikke den typen kunnskap som gir matematisk presisjon, men det gir oss ingen grunn til full skepsis. Kunnskap kommer i ulike former. Etikk er en rasjonell disiplin, demonstrert ved at den kan formidles, læres bort og diskuteres, selv mellom folk med ulike rammeverk. Man kan godt ha grunner for å hevde at andre tar feil.

Et eksempel er Aristoteles’ dydsetikk – den mest innflytelsesrike moralfilosofien i historien. Den tok utgangspunkt i en objektivt tilgjengelig fellesnevner – vår utviklede biologiske menneskenatur. Han fremhevet det å leve dydig som målet med livet, hvor gode handlinger naturlig vil strømme fra en god karakter. Han mente at vi burde benytte de ressursene vi er født med, både som sosiale, rasjonelle medlemmer av menneskearten, men også som unike individer.

Mennesket er naturlig sosialt, og søker sammen i samfunn. Et samfunn konstitueres av dets individuelle borgere, som små atomer ligger til grunn for et større hele. Aristoteles beskriver likedan målet med et godt samfunn som å være et samfunn hvor det er enkelt å leve som en god person. Aristoteles hevder at våre gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – en polis. Nevrologiske mønstre må dannes for at vi enklere skal kunne handle modig, generøst, uselvisk, måteholdent, rettferdig og vist. Slik dyd krever trening, så vi må hjelpe hverandre for å leve opp til å være gode personer. Det er sivilsamfunnets oppgave.

Til sist virker det ikke til å være noe galt med moralisering i seg selv. Et godt samfunn krever aktiv moralisme, for at vi kan hjelpe hverandre til å leve opp til den beste utgaven av oss selv. Vi kan kanskje heller prate om god og dårlig moralisering.

Moralisering ser stygt ut når vi er mest opptatt av å ha rett. Når moralisering er et kjøretøy for vår egen selvbekreftelse og stolthet. Et resultat er gjerne at vi ikke tar oss tid til å lytte til andres opplevelser og innvendinger, men går over lik. Moralisme på sitt beste betraktes gjennom brillene av nestekjærlighetsbudet. Hver gang vi genuint opptrer til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i. Når vi møter mennesker ved å lytte og ha øyekontakt, men likevel er ærlig nok til å hevde at ens egen moralske kunnskap er bedre, og at samtalepartneren gjør lurt i å tenke en gang til, og forsøke å leve annerledes.

Det moderne liberale samfunnet bygger på en slags ikke-aggresjonspakt vi har arvet fra tenkere tilbake til Hobbes og Rosseau. Vi blir her som borgere forventet å følge våre egne preferanser, men ikke forstyrre andre som ønsker å gjøre det samme. Det ligner mer på en legitimering av egoisme og selvopptatthet, enn moral eller nestekjærlighet.

Men all politikk er i en forstand resultat av moralisme. Det handler alltid om å holde opp noe man holder som moralsk riktig eller bedre enn annet. Om det så er å innføre progressiv skatt for at de fattige i et land skal komme bedre fra det, øke skatt for å finansiere eldreomsorg, eller øke alkoholavgifter for å fremme måtehold blant norske borgere. I disse diskusjonene henter vi begrunnelsene våre fra ulike steder, og vi vekter dem forskjellig. Vi henter dem fra tradisjon, kultur og religion, som legger tolkningsgrunnlag for vitenskap og ytterligere kunnskap.

Vår dannelse som nye generasjoner av samfunn med mennesker er avhengig av at vi fortsetter å holde løpende diskusjoner om god moral og godt samfunn, og ikke stenger dem ned med enkle merkelapper.

Vi bør være gode, samfunnsengasjerte moralister.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Moralfilosofi i Westworld

En forkortet versjon av denne teksten er publisert i Aftenposten 05.02.17.

I TV-serien Westworld tildeles vi et frikort til å behandle andre mennesker som objekter. HBO beskriver serien som “a dark odyssey about the dawn of artificial consciousness and the future of sin”Men serien ender opp mer som et speil til vår nåtidige syndighet, enn en ren fremtidsvisjon.

Ta steget forbi virtuell virkelighet. Tenk deg en fornøyelsespark, hvor omgivelsene er både ekte og falske på samme tid. Overveldende kulisser og kunstige mennesker er konstruert for at du skal kunne leve ut fantasiene dine i en kopi av Ville Vesten. Support-teamet løper døgnet rundt bak sceneteppet for å skape en mest mulig sømløs opplevelse. De kunstige menneskene, kalt «verter», er omhyggelig scriptet for å fremstå virkelige, men er designet til å aldri skade deg.

– So how does this work? Is there an orientation?
– No orientation. No guidebook. Figuring things out is half the fun. All you do is make choices.

J. Abrams og HBO har tatt opp tråden fra Westworld-filmen i 1973. TV-serien har nettopp fullført sin første sesong på HBO, og skisserer en forretningsmodell rettet mot rike «nykommere», på jakt etter et fristed fra den mer tungmanøvrerte virkeligheten. I Westworld er du fri fra fare mens du kan blåse hodet av motstanderen i en revolvermatch, vinne en av de mange narrativlinjene i spillet, og feire seieren med å høvle over et par unge skjønnheter på det lokale bordellet. Alt før sola senkes i vest.

Det hele tvinger oss tilbake til antikke, kjente spørsmål. Kan menneskenaturen skille mellom hva den er og det den gjør? Hva gjør det med oss å utslette vår menneskelighet for noen skarve øyeblikk med nytelse? Å manipulere, håne og selv torturere, voldta og myrde vesener som ytre sett er helt identiske med oss selv? Hva kunne vi selv ha funnet på å gjøre, hvis vi ikke måtte konfrontere ofrene dagen etter? Fordi de har blitt reparert og fått visket ut hukommelsen i løpet av natta?

Forsvinner syndigheten ved slike handlinger når det ikke er noen reelle ofre? Forblir vi upåvirket av slik oppførsel?

Intuitivt vil vi si at det klart er en forskjell. Vi ville ikke hatt samvittighetskvaler med å demontere PCen vi akkurat satte sammen. Noen ville nok rynke på nesa om du kuttet av den skalpen med en indianerkniv eller presset genitaliene dine mot den. Men det var aldri noen grunn til å tro at det var noen «til stede» i maskina, selv om den kjører diverse simuleringer lignende dem vi utfører.

I realiteten er det en utbredt debatt om hva som skiller kunstig intelligens fra vår menneskelige. Har vi grunn til å tro at en eller flere bevissthetsstrømmer kan oppstå om prosessene i maskinen blir komplekse nok? John Searle, filosofen som nylig besøkte Norge, har nok levert den mest kjente kritikken mot en slik sterk AI-teori. Han hevder at maskiner bare kan prosessere syntaks, men aldri semantikk. Maskiner kan utføre algoritmer, men aldri forstå. Mens maskiner er dømt til å utføre symbolmanipulering, har maskinens produksjon bare verdi i møte med noen i stand til å avlese mening, og forstå det i en større helhet – et menneske.

– Are you real?
– Well, if you can’t tell – does it matter?

Varsel: Den følgende teksten inneholder milde spoilere.

Westworld trenger ikke å ta stilling til disse problemstillingene for å skape et godt show. Her nøyer de seg med å konstatere at skaperne ikke bare vil simulere bevissthet, men på et punkt viske ulikhetene ut. Skapningene får ikke bare simulere, men skaperne gir rom for improvisasjon. De åpner for å bryte ut av scriptet et øyeblikk for å forsøke en ny dialog eller handlingsmønster. Og det siste elementet som fullfører skapningenes tre-stegsmodellen mot selvstendig bevissthet? Lidelse! Med mangfoldige iterasjoner med lidelse, blir de kunstige skapningene stadig mer menneskelige.

På et tidspunkt finner en av hovedpersonene bak prosjektet ut at vedkommende selv er kunstig – en av de første skapningene. Like etter svarer et kunstig menneske med å finne ut, overbevist om at det hadde brutt fri fra skaperens marionett-tråder, at hele dets rebelske opprør var innprogrammert i forkant.

– Everything you do, it’s because the engineers upstairs programmed you to do it.
– Nobody tells me what do to, sweetheart.
– Yeah, but that’s part of your character. You’re hard to get.

Skillelinjene mellom kunstig og naturlig er for alvor satt på prøve. Men hva med moralske implikasjoner?

En av de besøkende, Logan, mener at fornøyelsesparken appellerer til menneskets basale instinkter. Underforstått, er det fritt frem for å underholde seg med å drikke, manipulere, pule og drepe. Men hos de fleste av oss, vil moralske instinkter skrike ut om at noe er galt med slik oppførsel, selv om det bare er et spill. Vi forstår at moral ikke bare kan handle om konsekvenser, men også noe om hvordan mennesker velger å være. Ikke bare hva det gjør med andre, men hva det gjør med seg selv.

Aristoteles mente også at menneskenaturen la føringer til hvordan vi burde leve, men trakk en radikalt annen konklusjon. Hans analyse av den sosiale orden som et samspill mellom natur, vane og fornuft. Disse tre elementene la grunnlaget for hans dydsetiske tenkning. Han ville kritisert Logan for å ikke yte rettferdighet til mennesket. Aristoteles’ tre elementer ble tatt videre av tenkere som Cicero og Aquinas, og har fått store ringvirkninger i utviklingen av vestlig sivilisasjon.

Aristoteles’ dydsetikk fremhevet det å leve dydig som målet med livet. Dermed bør vi best mulig benytte de ressursene vi er født med, både som medlem av menneskearten, men også som unike individer. Vi kan bli gode mennesker på samme måte som en håndverker blir en god håndverker – som å skape solide kvalitetsmøbler av gode materialer, fremfor skrøpelige møbler av råttent treverk.

Dyd krever trening. Likt hvordan en god fotballspiller må holde seg i form, eller en håndverker ikke kan forvente å lage en fullkommen stol på første forsøk, må et menneske leve i en gjentatt øvelse om å være god. Vi kan ikke forvente å ligge på sofaen, unndra oss ansvar eller være drittsekk mot medmennesker dag etter dag, for så å skulle stille opp når det virkelig gjelder. Nei, vaner inkorporeres tilbake i biologien vår, for at vi lettere kan leve opp til den vi ønsker å være dag etter dag.

Som analyse av mennesket som dyr, har Logan rett. Da er vi biologisk disponert mot trygghet, reproduksjon og ernæring. Men Logan tar ikke hensyn til menneskets særegenhet. Vi er ikke bare dyr, men sosiale og rasjonelle dyr, med intellekt og vilje. Aristoteles hevder at gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – et polis.

Westworld er et slikt polis. Vi kan etterstrebe godhet og sannhet som høyere mål, og rette innsatsen vår mot disse. Vi er ikke dømt til å bare spise og løpe etter sengekamerater, men vi kan forstå og velge hvordan vi skal underordne aktivitetene våre mot et høyere gode. Som sosiale dyr kan vi holde sammen og skape trygge familier, som gir opphav til stabile samfunn. Vi kan kjenne lysten til det onde i vårt hjerte, men likevel velge det gode.

Et godt menneske er rettet mot bestemte moralske disposisjoner for å handle på en måte vi kan anse som god. F.eks. vil et modig menneske av natur handle med visdom og fryktløshet i møte med fare, på vegne av et høyere mål. Et generøst menneske deler villig og gledelig av sin overflod, med løse bånd til sine eiendeler, tid og egoisme.

I motsetning til Logan, starter kompisen William som et dydig menneske, som naturlig ønsker å hjelpe de kunstige innbyggerne av Westworld.

– Now I understand. It doesn’t cater to your lower self; it reveals your deepest self; it shows you who you really are

William kjemper mot sine moralske kvaliteter i Westworld. Han må i motsetning til Logan starte en lang nedbrytningsprosess for at samvittigheten ikke lenger skal hindre han fra å utøve vold og ondskap. Han forstår at handlingene hans i Westworld påvirker ham som moralsk karakter.

Aristoteles’ dydsetikk nyter bred støtte i hva vi har lært om biologi, genetikk og psykologi siden lenge før Darwin. Vi er ikke immaterielle sjeler som flyr rundt, men vi er først og fremst biologiske vesener plassert i fysiske kropper, selv om vi også kan være mer enn det.

En av Westworlds leksjoner, er at vi aldri kan løsrive det vi gjør fra den vi er. Det vi gjentatte ganger gjør resulterer i den vi blir. Det rikker ikke ved verdien vår som menneske, men forteller oss noe om vår moralske karakter, og at arbeidet med å bygge karakter er verdt å ta fatt på, selv om vi ikke skulle befinne oss i en simulering.