Tag Archives: religion

Hvordan naturvitenskap og religion kan virke i harmoni

Først publisert i Religion og Livssyn 1/2017 – Tidsskriftet for Religionslærerforeningen i Norge. (Publisert her med tillatelse.)

Teksten kan lastes ned her som .pdf, eller leses under.

I denne teksten har jeg to mål. Jeg ønsker (1) først å omtale narrativet hvor vi formidler «religion» til å stå i opposisjon til fornuft og naturvitenskap, for så å vise at (2) naturvitenskapen har en rekke begrensninger og avhengigheter, hvor den kan berikes av religiøse filosofier.

Et forlokkende historienarrativ

Jeg har snakket med et stort antall kristne og ikke-kristne ungdommer i skolealder i løpet av det siste tiåret. Mange av dem har uttrykt at de har lærere som benytter mange muligheter til å prate i negative ordlag om «religion». I timene blir «religion» langt på vei omtalt som en irrasjonell øvelse, i opposisjon til vitenskap og fornuft. Disse lærerne har gjerne bevisst eller ubevisst akseptert et visst historienarrativ. Et historienarrativ som blir styrket enkelte deler i skoleverket selv. Vi finner eksempelvis følgende utdrag fra norskboka Intertekst for VG2, i kapittelet om opplysningstida:

«Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. Det er eit system der tanken ikkje er fri, men der den frie tanken rett og slett er farleg, for han utfordrar makthavarane. I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa.» (s. 196)

Historienarrativet forteller om den gang opplysningstiden markerte skillet mot fortiden. Omsider løste mennesker problemer med fornuft og startet å utforske naturen, som om dette skulle være en historisk nyvinning. Vi kommer fra mørket, og er på vei mot lyset.

Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å identifisere seg med den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon.

Fornuft som religiøs arv

Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til munken Thomas Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme.

I mange religiøse tradisjoner anses fornuft som noe positivt – en Guds gave. Det er noe som veileder troen. I den katolske kirke er fideisme – tro uten fornuft – bannlyst. Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, og ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstid er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Forkastet konflikttese

At det har vært noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har dessuten vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikttesen er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser, men som mange av oss fremdeles tror på.

Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, med unntak av noen høyst moderne varianter av protestantisk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.

Forfatterne av Intertekst og deres likesinnede kan nok finne frem til løsrevede anekdoter til at «religionen» påsto å forklare alle naturforhold eller at fri tanke ble ansett som farlig, likt hvordan vi kunne ha funnet det i dagens verden. Men som en overordnet beskrivelse av faktiske tilstander, er utdraget, og det overhengende narrativet, helt virkelighetsfjernt.

I religionsvitenskapen er det som kjent notorisk vanskelig å definere hva «religion» egentlig er, på en måte som meningsfullt holder de tradisjonelle verdensreligionene innenfor, men holder eksempelvis kommunisme, nazisme eller darwinisme utenfor. En definisjon som både skal ta hensyn til trospåstander og levd praksis. Sånn sett kan vi ligne «religion» mer til «politikk». Det er et så vidt begrep at det kan bety alt og ingenting. Det kan virke til det gode eller til det onde, men det er nesten for åpenbart til å bemerke. Så når vi omtaler «religion» i dagligspråket, må vi passe oss for å ikke fremme fordummende påstander som skal omfavne alt fra aztekisk menneskeofring og religiøst motivert terror til buddhistiske munker, katolske nonner og Gandhis ikke-voldsbevegelse.

Påstander som «religion hindrer naturvitenskap», «religion er i strid med fornuft» eller for den saks skyld «religion skaper krig», er dermed ganske meningsløse påstander inntil personen har presisert nærmere. «Religion» kan utvilsomt være en viktig drivkraft i menneskers liv, ikke bare for terrorister og fanatiker, men også naturvitere, filosofer, politikere og kunstnere. «Religion» er først og fremst bare et uttrykk for noe som kjennetegner alle mennesker: Søken etter det sanne og det gode. Etter å forstå virkeligheten på den ene sida, og dernest å finne gode saker å engasjere seg for i livet.

Begrenset naturvitenskap

Andre del av målet mitt, er å adressere fortellinger om at naturvitenskap er den eneste eller beste måten å gi oss kunnskap på, og derfor nødvendigvis vil komme i konflikt med religiøse tradisjoner. Dette er igjen et populært narrativ. Religion og naturvitenskap forsøker visstnok å forklare det samme domenet av kunnskap, og da er det underforstått at jo mer naturvitenskapen skrider frem, jo mindre forklaringsrom vil stå igjen til de religiøse tradisjonene.

Dette var igjen populært i storhetstiden av den logiske positivismen frem mot midten av forrige århundre. Denne positivismen, inspirert av figurer som Auguste Comte og Alfred Ayer, hevdet at meningsfulle påstander måtte være empirisk verifiserbare eller analytisk sanne, slik som «alle ungkarer er ugifte». Men filosofien positivisme var verken verifiserbar eller analytisk sann, så den var selvmotsigende. Positivismen er derfor for lengst forlatt, men vi kan kjenne igjen tankegangen hos den gjengse vestlige i dag.

I moderne tid har denne fått sin reinkarnasjon i form av scientisme. Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er empirisk naturvitenskapelig kunnskap. Følgelig eksisterer det ikke noen form for rasjonell og objektiv søken etter kunnskap som ikke er vitenskap. Som den ateistiske filosofen Alex Rosenberg skriver i boka Atheist’s Guide to Reality (2011):

“’Scientism’ … is the conviction that the methods of science are the only reliable ways to secure knowledge of anything; that science’s description of the world is correct in its fundamentals; and that when ‘complete,’ what science tells us will not be surprisingly different from what it tells us today.” (s. 6-7)

(…)

“If we’re going to be scientistic, then we have to attain our view of reality from what physics tells us about it. Actually, we’ll have to do more than that: we’ll have to embrace physics as the whole truth about reality.” (s. 20)

Å underlegge alle spørsmål for en kritisk vitenskapelig utprøving høres fint ut, og tiltrekker seg nok av selverklærte bekjennere av opplysningsnarrativet. En slik filosofi vil også bety slutten for de fleste religiøse tradisjoner, som nå er forbigått på historiens skraphaug. Men om denne tankegangen ikke balanseres, ender den paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke. For argumentene mot scientisme er mange. Her skal jeg særlig fokusere på fire punkter:

  1. Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell påstand.
  2. Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  3. Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskap henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  1. Hva som sannsynligvis blir ansett som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har ingen styrke

En ABC i selvutslettelse

Jeg skal begynne med det første punktet. Den påstanden som Rosenberg gir ovenfor, er ikke i seg selv en naturvitenskapelig påstand. Den kan ikke kvantifiseres, fanges inn i matematiske modeller eller plasseres under mikroskoper. Scientisme er en metafysisk posisjon, og kan bare forsvares med filosofiske argumenter.

Naturvitenskapen hviler på en rekke filosofiske premisser: at menneskesinnet har tilgang til viten om en ekstern virkelighet; at denne er styrt av regelmessigheter vi kan omtale som lover; at vårt sanseapparat og intellekt er i stand til å fange opp disse, matematikkens og logikkens gyldighet, osv. Siden naturvitenskapen står på et filosofisk fundament, som den særlig har fra dens gresk-romerske og jødisk-kristne arv, kan den umulig rettferdiggjøre seg selv uten å ende i en ren sirkelargumentasjon. Filosofen E. A. Burtt beskriver dette nærmere i den fremdeles aktuelle klassikeren Metaphysical Foundations of Modern Science (1925).

Vi kan ikke komme oss ut av denne sirkelen ved hjelp av vitenskapelige metoder alene, og må ty til noe utenfor den. Nærmere bestemt: de første prinsippene for at noe slikt som både naturvitenskap, natur, intellekt og eksistens er mulig i utgangspunktet. Vi må til disiplinen som tillater oss å spørre om ting som hva en årsak er i utgangspunktet, hva som er naturen til universets fundamentale bestanddeler, hva som er disse byggesteinenes universelle gyldighet, og hvorvidt vi kan si at naturvitenskapelige teorier korresponderer med noe slikt som en objektiv virkelighet. Med andre ord: god gammeldags filosofi. Derfor sier vitenskapsfilosof John Kekes:

“Hence philosophy, and not science, is a stronger candidate for being the very paradigm of rationality.” (Kekes 1980:158)

Men dersom det blir hevdet at filosofiens rasjonelle status gjør at den må inkorporeres i hele det vitenskapelige prosjektet, og derfor egentlig er naturvitenskap, er scientisme redusert til en triviell og tilfeldig definert filosofi. Den blir plutselig forenelig med alt den var ment å utelukke. Ironisk nok vil det dermed bli mulig å gi vitenskapelige bevis for mening i naturen, samt sjelens og Guds eksistens. Aquinas’ fem gudsbevis, utelukkende basert på fornuft, vil være fullt i tråd med scientistismens filosofi. Uansett om scientismen velger å være selvutslettende eller forbli en overfladisk sannhet, utgjør den altså ingen trussel mot tradisjonell filosofi.

Deskriptive begrensninger for naturvitenskap

I det andre punktet spør vi hvorfor vitenskap ikke kan gi oss en utfyllende beskrivelse av virkeligheten. Grunnen er nøyaktig den samme som grunnen til at naturvitenskapen har sine prediktive og teknologiske fordeler i utgangspunktet: Spesialisering. Hvis en konsekvent scientisme er sann, mener mange, må alt til syvende og sist kunne reduseres til fysikk. Rosenberg skriver i essayet “Disenchanted Naturalism” (2014):

“What is the world really like? It’s fermions and bosons and everything that can [be] made up of them and nothing that can’t be made up of them. Another way of expressing this fact fixing by physics is to say that all the other facts — the chemical, biological, psychological, social, economic, political, cultural facts — supervene on the physical facts and are ultimately explained by them. And if physics can’t in principle fix a putative fact, it is no fact after all.” (s. 19)

Fysikken forholder seg til en rent kvantitativ beskrivelse av virkeligheten, skrevet i matematikkens språk. Derfor er det ingen overraskelse at fysikk har avdekket nettopp de aspektene av virkeligheten som lar seg forutsi og kontrollere som kvantifiserbare fenomen. Det er det den er designet til metodologisk sett.

Fysikk abstraherer fra en virkelighet fylt av kvalitative aspekter. Gud, sjelen, farger, lyder, smak, former, varme, smerte, tanker, hensikter og meninger ignoreres. Fysikken leverer sanne forklaringer, men utelater det mest vesentlige. Fotoner og nevrologiske forklaringer får oss et stykke på vei i å forstå vår opplevelse av farge og smerte, men aldri helt i mål. Alle opplevelser av transcendens, skjønnhet og mening som har motivert det religiøse mennesket i årtusener feies under teppet. Men når heller ikke menneskesinnet finner sin plass i en slik virkelighetsforståelse, må også det bortforklares som en illusjon. Denne kuriositeten ble gjenkjent allerede i 1956 av fysikeren Erwin Schrödinger i boka What is Life? and Other Scientific Essays:

“We are thus facing the following strange situation. While all building stones for the [modern scientific] world-picture are furnished by the senses qua organs of the mind, while the world picture itself is and remains for everyone a construct of his mind and apart from it has no demonstrable existence, the mind itself remains a stranger in this picture, it has no place in it, it can nowhere be found in it.” (s. 216)

Denne konklusjonen er ytterst merkelig, men virker å være den konsistente konsekvensen av den virkelighetsforståelsen scientisme forholder seg til. Alt ekte mentalt liv, med opplevelsen av skjønnhet og aktiviteten av rasjonell tankegang finner ikke sin plass i et slikt bilde. Vi undergraver dermed alle verktøy som fikk oss til å resonnere oss frem til en slik filosofi i utgangspunktet. At våre perseptuelle og kognitive evner ikke alltid fungerer perfekt, kan på ingen måte rettferdiggjøre en slik konklusjon. Å pårope seg å trekke den i vitenskapens navn, overser det faktum at selve den vitenskapelige praksisen, med hypoteseformulering, evidenskalkulering, teknisk språkbruk og resonnement, ladd med mening og hensikt, faller under denne subjektive siden av mennesket.

Årsaken til misforståelsen er tydelig. Informasjonen fysikken gir oss er abstrahert fra en konkret virkelighet, men er ikke i nærheten av å gi oss en utfyllende forklaring av den reelle virkeligheten. Metoden fokuserer utelukkende på de aspektene som kan kvantifiseres, kontrolleres og puttes inn i matematiske modeller, og skriker derfor ut etter at det nettopp er mer som må oppdages. Årsaken til at kvalitative fenomen eller Guds eksistens ikke dukker opp, er ikke fordi fysikken har motbevist dem, men fordi de ikke fanges opp av metoden, og vi må utforske videre med andre verktøy. Å appellere til fysikkens suksess for å vise noe annet, er å misforstå hele spørsmålet.

Forklaringsmessige begrensninger

Dette fører oss til et tredje problem: at naturlovene vitenskapen benytter selv ikke i prinsippet kan benyttes som ultimate forklaringer på hvorfor noe kan foregå i naturen vår. Det er fordi, kort fortalt, ingen moderne mennesker har en forståelse av hva en naturlov faktisk er. Filosofen Ludwig Wittgenstein beskriver det slik i Tractatus-Logico-Philosophicus (1921):

“At the basis of the whole modern view of the world lies the illusion that the so-called laws of nature are the explanations of natural phenomena.” (s. 87)

Alle forsøk på en vitenskapelig utforskning, som allerede forutsetter en slik lovmessighet, kan heller ikke gi en tilfredsstillende forklaring. Enhver appell til en såkalt naturlov – eller selv flere lag av dem får oss bare til å spørre hva slike lover i utgangspunktet er, hvorfor de har noen effekt og hvor de kommer fra i det hele tatt. Dette gjelder selv om fysikken skulle klare å fullføre prosjektet om å forene alt ned til en stor sammenhengende og grunnleggende teori.

Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper. Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet vårt kjente konsept om en naturlov på 1500- og 1600-tallet, som erstatning for den aristotelisk-skolastiske forståelsen av lovmessighet som iboende i naturlige ting, hadde dette en eksplisitt teologisk betyding. Det var et uttrykk for hvordan en monoteistisk Gud hadde satt opp universet i henhold til regelmessigheter. En divine decree.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer. S enere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er.

Konklusjonen er at naturvitenskap ikke kan forklare naturlover, men er avhengig av filosofisk hjelp.

Et skyggespill

Så hvis scientisme står ovenfor så ødeleggende konsekvenser; hvorfor blir da ellers meget intelligente mennesker tiltrukket av den? Hvorfor er vitenskapelighet den største dyd man kan ettertrakte i dagens samfunn, mens filosofi og religion gjerne blir sett på som noe mindreverdig? Kanskje kan Rosenberg igjen gi oss et svar:

“The technological success of physics is by itself enough to convince anyone with anxiety about scientism that if physics isn’t ‘finished,’ it certainly has the broad outlines of reality well understood.” (2011:23)

(…)

The phenomenal accuracy of its prediction, the unimaginable power of its technological application, and the breathtaking extent and detail of its explanations are powerful reasons to believe that physics is the whole truth about reality.” (2011:25)

Det virker som om det største argumentet i scientismens favør er at vitenskapens fremgang i de siste århundrene tvinger oss til å tenke slik. Men dette følger ikke uten videre. Uansett hvor god en metode er innenfor sitt eget felt – ja, selv om den skulle være fullstendig feilfri – kan det ikke rettferdiggjøre bruk utenfor sitt felt uten videre kvalifikasjon. Uansett hvor godt jeg måtte utøve et yrke innenfor internasjonal juss, er det ikke selvsagt at jeg automatisk vil prestere som musiker, sjakkspiller eller banksjef. Det må evalueres på sine egne premisser. Og siden scientisme påstår at vitenskap fanger opp totaliteten av menneskelig kunnskap, gjelder blant annet de foregående punktene.

At naturvitenskap fungerer – og gir oss gode resultater – er det ingen som betviler. Men å ekstrapolere fra dette til at naturvitenskapelige metoder burde utføre alt søk etter kunnskap er jevngodt med å slutte fra at metalldetektorer har vist seg som den mest effektive metoden for å finne metall til at metall er det eneste som eksisterer.

Kritikere forlanger gjerne å høre de prediktive suksessene eller teknologiske applikasjonene til andre fagfelt som eksempelvis filosofi, metafysikk og teologi. Da tror de selv at de har levert en substansiell kritikk, mens det i virkeligheten bare er en forlengelse av det sirkulære skyggespillet. Å kreve dette er like lite imponerende som å avskrive botanikk, matlaging eller kunst på grunn av deres manglende metallfinnende resultater.

Scientisme kan til slutt falle tilbake på påstanden om at naturvitenskap ikke kan utforske hele virkeligheten, men at den er den eneste delen av virkeligheten som er verdt å utforske, basert på dens praktiske verdi. Men dette er ikke en vitenskapelig overveielse, men en filosofisk. Det kan sammenlignes med å unngå alle fag man ikke kan noe om, for bare å få toppkarakterer i karakterboka.

Religion og filosofi på egne bein

Om teologi, klassisk filosofisk utforskning eller moralsk kunnskap er verdt å utforske, står og faller på deres egne bein. Disse beina har stått stødig i over 2300 år, og er fremdeles fullt ut konkurransedyktige. Spørsmål om eksistensen av platonske former, teleologi, en sjel eller Gud, har ikke blitt gjort mindre relevante av vitenskapelige fremskritt, akkurat som metalldetektoren ikke har diskreditert organisk materiale eller tekstiler. De tilhører bare en annen type rasjonell utprøving som fint kan informeres av naturvitenskap, men hvor filosofien har det siste ordet. Likedan forstår vi at religiøse tradisjoner ikke gjøres overflødig av naturvitenskapens fremgang, men kan berike den, og sette dens metoder på stødig fjell.

Imagine No Religion?

Du står helt fri til å forestille deg drager (anbefales) eller en verden uten “religion”, slik som John Lennon. Vårt Land melder om at stadig færre tror på Gud i Norge, men hvis de nyeste tallene fra Pew stemmer, er likevel både John Lennon, Sam Harris og Karl Marx sine håp på vei mot en kald, våt grav.

“. . . the religiously unaffiliated population is projected to shrink as a percentage of the global population, even though it will increase in absolute number. In 2010, censuses and surveys indicate, there were about 1.1 billion atheists, agnostics and people who do not identify with any particular religion.5 By 2050, the unaffiliated population is expected to exceed 1.2 billion. But, as a share of all the people in the world, those with no religious affiliation are projected to decline from 16% in 2010 to 13% by the middle of this century.”

Og godt er det, av en rekke ulike grunner. John Lennon er godt over gjennomsnittlig naiv når han innbiller seg at det å fjerne “religion” er en god vei til fred, jf. f.eks. her og her. Videre er det vanskelig å se hvordan det kan eksistere en gjennomgående rasjonell virkelighetsforståelse uten i det minste et konsept om Gud, og det er likedan utfordrende å se hvordan en konsekvent ateist kan unnslippe Nietzsche og klare å bygge opp en troverdig moralfilosofi fra grunnen av, dersom gud virkelig var død. Vel, mer om dette siste poenget i en av (max 3) kommende poster. Religionskritikken må likeledes fortsette, men helst den mer intelligente varianten.

Islam er den store vinneren i Pew sin undersøkelse, lokalisert i områder med stor befolkningsvekst, og vil følgelig skyte i været frem mot 2050, hvor den er nær sidestilt med kristendom i antall og hver tiende europeer vil være en muslim. Buddhisme er en lite misjonerende retning, og er derfor ifølge Pew den eneste som vil synke frem mot 2050. Personer uten religiøs tilhørighet derimot stiger i absolutt tall, men synker som en andel av verdens befolkning, overgått av selv hinduisme.

Kanskje nedgangen kan forhastes ytterligere med en pågående renessanse i aristotelisme?

Pew spår dessuten at fire av ti kristne vil være fra Afrika sør for Sahara. Så jeg vet ikke med deg, men jeg er allerede godt i gang med å øve opp afrikansk-engelsken min.

Men hvis du faktisk liker å forestille deg ting, anbefaler jeg varmt denne beskjedne omskrivingen fra filosof William Vallicella.

Imagine No ‘Imagine’

Imagine no ‘Imagine’
It’s easy if you try
No more lefty lyrics
Above us more than sky.

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope some day you’ll join us
And Lennon’s song’ll go unsung.

Religion + krig = Sant?

Publisert i Stavanger Aftenblad 17.03.15. Takk til alle som tok dere tiden til peer review. Det er høyt verdsatt.

Aftenbladet 17.03.15 Religion og krig-page-001

Bjørn Stærk skriver i Aftenposten 20.02.15 om hvordan uvitende og slurvete religionskritikere slipper for lett unna. Vi er alle tjent med å oppsøke kunnskap og forstå våre meningsmotparters side best mulig, artikulert av dens beste representanter. Ikke minst ser vi dette når vi diskuterer teisme (gudstro). Det er ikke sikkert det vitner om god tenkning når noen får det for seg at verdenshistoriens desidert største intellektuelle tradisjon er hjelpeløs mot argumentene man nettopp snekra sammen i kjelleren.

Vi ser tilsvarende for dette vage uttrykket «religion», som vi alle liker å bruke slik det passer vårt eget umiddelbare formål. Ordet vekker sterke følelser som kan få de fleste til å legge vekk en god dose kritisk sans. Vi vil vel alle tilhøre de «opplystes side» i kampen mot fordommer, overtro og ondskap. Nyanser, kilder, dialog og kompleksitet må ofres på alteret, til fordel for enkle fiendebilder og lett populærhistorie.

En av de mest vanlige moderne mytene er at kristendom er iboende anti-vitenskapelig, til tross for at «konfliktmyten» har vært avskrevet av nærmest samtlige akademiske vitenskapshistorikere i godt over 50 år. Vi ser tilsvarende for myten om at det egentlig er ekstremistene som viser «det sanne ansiktet» til religion x eller y, med sine fullt bokstavelige lesninger av hellige skrifter? Forresten et høyst moderne fenomen. Det er lett å fremstille disse som hva vi egentlig må frykte.

Selv om du sikkert vil finne utvalgte religiøse du kan bringe opp som eksempler for å krydre mytene, tilhører de heldigvis en minoritet, og representerer ikke de normative ideene bak verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher, hinduister og buddhister til jøder, kristne og muslimer. Få av mytene vil tåle kritisk granskning. Men dette er mye å gripe over, så la oss her se på bare en av dem.

Religion + Krig = Sant?

I sin mer aggressive form er gjerne fortellingen en variant av «finnes ikke religion, finnes ikke noe å krige for», eller i det minste «religion er hovedårsak for krig eller hat». Komikeren George Carlin, i sin morsomme fremføring av de ti bud, sier at flere folk er drept i Guds navn enn noe annet.

Så stemmer dette?

Mange vil fort ta Carlins ord som sannhet. For trenger du bevis, behøver vi jo ikke å lete så lenge? «En-to- trrrrKorstog-inkvisisjoner-Galilei-heksebrenning-Nord-Irland-Midtøsten-9/11-Charlie….trenger jeg virkelig å si mer?»

Vel. Ja, det gjør du. Selv om «religion» i noen tilfeller har vært hovedårsaken til konflikt, viser en mer grundig gjennomgang at dette bare utgjør en brøkdel. Selv når vi ikke tar oss friheten til å nyansere historier som heksebrenning, korstog eller Galilei her, har vi fortsatt mye å ta tak i.

I den omfattende boka Encyclopedia of Wars, av Phillips og Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom dokumentert historie for krigføring. Av 1763 kriger, klassifiseres bare 123 med en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7% av antall kriger, og 2% av antall omkomne.

Selv om man anslår at 1-3 millioner mistet livet i korstogene, og kanskje 3.000 under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med «sekulær» krigføring alene. Ser vi bare raskt på første verdenskrig, kan vi trolig regne minst 30 millioner bare her. Og vi har ikke engang startet å regne med de ateistiske regimene i Sovjet, Kina og Kambodsja på 1900-tallet. Forsvarere vil gjerne påpeke at disse også var så totalitære at de egentlig kan kalles «religioner». Enda et eksempel på hvor flytende og meningsløst ordet «religion» kan brukes.

To prosent er ille nok, og kan på ingen måte unnskyldes. Men historiene vi møter i media og debatter reflekterer ikke realiteter. Krig i antikk historie, handlet sjeldent, kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra Kirken, men langt fra som igangsetter. Du skal ha ganske stor motivasjon for å tolke dette til å dreie seg om religion, selv om presteskapet kunne være en viktig politisk støtte og klostre uunnværlige som sanitet for sårede tropper. På samme tid kunne mongolene fint slakte store deler av verdens befolkning uten religiøs motivasjon.

Selv de såkalte «religionskrigene» på 15-1600-tallet er ved nærmere undersøkelse hovedsakelig et resultat av dannelsen av den moderne uavhengige nasjonsstaten. Mens det Kirken i tidligere tider i noen grad hadde brukt staten til å fremme sine formål, ble det nå staten som brukte Kirken som alibi for kontroll og makterobring.

William Cavanaugh kan oppsummere myten om «religiøs voldelighet» på følgende måte:

“The myth of religious violence should finally be seen for what it is: an important part of the folklore of Western societies. It does not identify any facts about the world, but rather authorizes certain arrangements of power in the modern West. It is a story of salvation from mortal peril by the creation of the secular nation-state.”

Jeg hører ofte rapporter om nye fremføringer av disse mytene i klasserom på ungdomskole og videregående. Vi fortsetter å fortelle hverandre kildeløse narrativ som stempler det som er, og vil fortsette å være, verdens overveldende religiøse befolkning. Vi skiller mennesker i et klart «oss» mot «de andre». Vi bremser muligheten for god dialog på tvers av ulike teistiske og ateistiske virkelighetssyn. Det som er synd med det, er at vi svekker religionenes klart fredsbyggende potensiale, og tar opp ressurser til å forske på virkelige årsaker til voldelighet, basert på mer troverdige kategorier.

Vi er ikke alltid tjent med å plassere alle fiendene utenfor oss selv. Som forfatteren G.K. Chesterton skrev, er vår syndige natur den eneste kristne doktrinen med overveldende empirisk støtte. Den ateistiske filosofen John Gray er enig i dette når han forkaster ideen om at et nærmest uunngåelig fremskritt, som faktisk en kristen myte.

Vi liker å fortelle oss selv at det først er vi som er de opplyste og humane, til forskjell fra «de andre». Men hva med å sjekke faktisk historie først?

Er religion menneskeskapt?

Ja. Case closed. Neste spørsmål. Dette var produktivt.

Nei, men seriøst. Flere ganger den siste tida har jeg møtt flere som har fremført dette som om det skulle være en seriøs innvending mot denne mystiske størrelsen religion.

Asså. Til og med Jesus, som var fullt menneske, overrekker budskapet om å starte den første kirke til mennesket Peter i Matt 16. Men kanskje disse dumme kristne bare har prøvd å bortforklare det i alle disse årene?

Geez. Mesterdetektiven Daniel Dennett gjorde til og med dette til et sentralt tema i boka si, tett fulgt av andre skarpe nyateister. Så mye tid som kunne vært spart på å bare snakke med en prest. Eller en imam. Eller en rabbi. Så mye bortkastet papir.

“[R]eligion and the churches, are manufactured, and this salient fact is too obvious to ignore.”
– Christopher Hitchens

“The Bible, it seems certain, was the work of sand-strewn men and women who thought the earth was flat and for whom a wheelbarrow would have been a breathtaking example of emerging technology.”
– Sam Harris

“All Bibles are man-made.”
– Thomas A. Edison

Bra, gutter. Godt observert. Hva forventer dere nå? Applaus? En kjærlighet-på-pinne? En skriftlig unnskyldning fra Paven eller Dalai Lama for at de forsøkte å lure dere?

Selvfølgelig er “religion” menneskeskapt. Hva skulle det ellers vært?  Hva tror dere ordet menneskeskapt betyr?

(Les nederst her om hvorfor jeg bruker ordet “religion” i hermetegn i denne sammenhengen.)

“Religion” eksisterer fordi mennesker eksisterer, ville ikke eksistert uten dem, og kommer til uttrykk i diverse sosiale og kulturelle praksiser. Etter hvert utvikler det seg systemer og til og med det-hvis-navn-ikke-må-nevnes…nemlig grøss…dogmer. Men mennesker trenger systemer, og vi har alle dogmer. Alternativet er at vi alle opererer individuelt og avviser all kunnskap ervervet fra andre mennesker, og setter seg selv tilbake til steinaldernivå. De virkelige dogmatiske menneskene, er de som ikke vet at de har dogmer, og derfor er ute av stand til å utforske deres rasjonelle status.

Noen mener naturligvis at all “kunnskap” som religiøse har, er de eneste virkelige irrasjonelle dogmene, mens f.eks. egne materialistiske hypoteser om hvordan alt startet og holdes oppe, hva eksistens er, virkelighet er, hva et menneske er, hvordan vi kan ha kunnskap, hva som er godt, og hva som er meningen med det hele, på en merkelig måte slipper unna undersøkelse med et get-out-of-jail-free-card.

F.eks. kristne dogmer står seg meget godt til sammenligning med materialistiske dogmer, og kan utforskes kritisk selv om de fremdeles er…dogmer. Og selv om man skulle finne ut at de….gosh…holder stand til tross for kritiske spørsmål.

Når vi vet at teistisk tradisjon er den desidert største intellektuelle tradisjonen i menneskehetens historie, er det neppe grunn til uten videre å ta slike beskyldninger seriøst. Alle vanskelige spørsmål du kan forestille deg er mest sannsynlig bearbeidet i mange skriftlige årsverk fra noen meget intelligente mennesker der ute, til å tilfredsstille både din skepsis og nysgjerrighet. Mange av postene på denne bloggen utforsker nettopp hvordan disse står seg i konkurranse med andre, så jeg skriver ikke mer om det i denne omgang.

Men at “religioner” er menneskeskapte, er helt irrelevant når vi skal utforske sannhetsgehalten bak dem. Hvorfor eksisterer universet? Er alt en illusjon? Eksisterer Gud? Er Gud Eksistensen selv? Har Han åpenbart noe spesielt i historien, utover å la seg kjenne gjennom fornuft og skaperverk? Er alt tilfeldig? Er det et telos i naturen, som kommer til uttrykk i alt fra verdensordenen til evolusjon? Finnes det noe godt som ikke bare arbitrært bestemmes av enkeltmennesket selv? Finnes det en mening? Er Kristus det Logos som gjør at universet er rasjonelt?

Endelige mennesker forsøker å utforske en uendelig Gud. At “religion” er menneskeskapt, gjør lite for å fortelle oss at Gud ikke er Gud. Alt det forteller er at mennesker ikke er Gud, men det visste de fleste av oss fra før av. Muligens med unntak av Zlatan og en sporadisk rockestjerne her og der.

But then again – han er virkelig Zlatan. Det har vi gode kilder på.

320x

Religion og krig – Drap i Guds navn?

(Dette innlegget er videreutviklet og publisert i Stavanger Aftenblad her.)

Mange myter om “religion” mottas i dag relativt ukritisk. Omskrivingen av historie på populærnivå er ofte så omfattende, at det kan virke vanskelig å orientere seg lenger, selv i grundig faglitteratur. Vi velger enkle fiendebilder, med et tydelig definert “oss” mot “de der andre”, og fritar oss fra å måtte jobbe med å dukke ned i kompleksitet.

Mytene hører du ofte, i alt fra forslagene om at “religion” er iboende anti-vitenskapelig, at tro står i opposisjon til fornuft, at det er ekstremistene som viser “det sanne ansiktet til religion x eller y”, eller at de mest fundamentalistiske religiøse, med helt bokstavelige lesninger av sine hellige skrifter (et ganske moderne fenomen), er de som tror mest på Gud, mens alle oss andre heldigvis er reddet av den hvite sekulære ridderen til å kunne ha en redusert leke-Gud på siden som en privat hobby noen minutter i hjemmet hver kveld. Leke-Gud gir oss jo tross alt litt komfort, om ikke annet.

Selv om du sikkert vil kunne forske på utvalgte religiøse for å få støtte til disse forslagene, tilhører de heldigvis en absolutt minoritet, og representerer ikke de normative ideene bak storparten av verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher og jøder til muslimer og kristne.

Religion + krig = sant?

Så til religion og krig. I sin mer aggressive form presenteres også denne tesen av flere i dag: “Hvis religion ikke eksisterte, ville det ikke finnes noe å krige for”, eller i det minste en variant av “religion er hovedårsaken til krig i verden”. Denne er fremført av flere, fra mer naive John Lennon til lite logisk trente Christopher Hitchens. Ingen av dem er kjent som store tenkere, men når likevel store publikum.

Men stemmer det?

Komikeren George Carlin kom en gang med en bemerkning. I sin ellers morsomme analyse av de ti bud, sa han at flere mennesker har blitt drept i Guds navn enn for noen annen grunn. Mange tar dette som et historisk faktum. Trenger du bevis, er det jo ikke vanskelig å dra frem noen eksempler fra nærmeste bukselomme: “En-to-trrrKorstog-inkvisisjoner-Galilei-heksebrenning-Nord-Irland-Midtøsten-9/11-trenger jeg å si mer?”

Vel. Ja, det gjør du faktisk. For selv om det er klart at “religion” er har vært hovedårsaken til krig, så viser en nøyere gjennomgang med historien oss at…dette utgjør en liiiten brøkdel. Selv når vi tar oss luksusen av å ikke skrive inngående om ting som heksebrenning, inkvisisjoner og Galilei her, som blir ofte forvrengt, har vi mye å ta tak i.

I volumet Encyclopedia of Wars av Charles Phillips og Alan Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom den dokumenterte historien av krigføring.  Fra deres liste på 1763 kriger, er det bare 123 av dem som har klassifisert en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7%. av totalt antall, og under 2% av mennesker som har falt i krig. Så mens man estimerer at et par millioner mennesker mistet livet i korstogene, og kanskje 3.000 mennesker under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med “sekulær” krigføring alene. F.eks. trolig godt over 30 millioner i første verdenskrig alene.

Altså. To prosent er ille nok, og kan ikke unnskyldes, men vi finner rett og slett lite støtte for denne hypotesen i virkelig historie. Krigene i antikk historie handlet veldig sjeldent, om kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget gjerne bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra kirken, men langtifra med kirken som igangsetter. Du skal dermed ha ganske stor motivasjon for å bruke dette som et virkelig argument, siden dette heller handler om at prester var politisk støtte, og at ting som klostre, som et effektivt sykehusvesen, var viktig for å få god sykepleie for de sårede. Mongolene derimot, kunne på samme tid fint slakte ned store deler av verdens befolkning uten noen religiøs motivasjon i det hele tatt.

Selv de såkalte “religionskrigene” er virkelig ved nærmere undersøkelse i mye større grad motivert av opplysningstiden og nasjonsbyggingens første steg, og ønsket om å skape uavhengige sekulære nasjoner. Uavhengige fra selv…kirken. Mer om dette her.

Og da har vi ikke engang startet på de ateistiske kommunistiske regimene som har sultet ut titalls millioner i Kina, Sovjet og Kambodsja. Å attpåtil kalle disse for “religioner”, viser bare hvor tåpelig denne definisjonsfriheten har blitt.

Så selv om “religion” absolutt har vært, og kan være, medvirkende i å hisse til krig og tap av menneskeliv, er det så veldig, veldig fordummende å late som at det er her vi skal finne direktelinken, snarere enn i å anerkjenne menneskets egne syndige natur. Slike myter skyggelegger “religioners” sterkt fredsbyggende potensial, i tillegg til at det ødelegger i diskusjonen for hvordan vi kan bygge nettopp fred på tvers av både ulike teistiske og ateistiske livssyn.

“Modern masters of science are much impressed with the need of beginning all inquiry with a fact. The ancient masters of religion were quite equally impressed with that necessity. They began with the fact of sin — a fact as practical as potatoes. Whether or no man could be washed in miraculous waters, there was no doubt at any rate that he wanted washing. But certain religious leaders in London, not mere materialists, have begun in our day not to deny the highly disputable water, but to deny the indisputable dirt. Certain new theologians dispute original sin, which is the only part of Christian theology which can really be proved.”
– G. K. Chesterton i Orthodoxy

Så lenge det eksisterer mennesker som ønsker å oppnå noe, så vil det også sannsynligvis eksistere noe å ta liv for. Det betyr ikke at kampen mot vold er håpløs, eller at vi ikke skal fremme mer oppbyggelige måter å oppnå disse tingene på, men at enkle fiendebilder er motbydelige.

Noen ekstra tanker for spesielt interesserte

Merk at jeg fremdeles bruker ordet religion i hermetegn ” “. Ordet brukes så ofte uten virkelig innhold at det mister all betydning. Gjerne en samlebetegnelse for alt man misliker, eller en generell merkelapp til alle som ikke uten videre kjøper en primitiv fysikalistisk eller en mer sofistikert naturalistisk virkelighetsforståelse. Setninger som “religion skaper krig” er like vage og meningsfulle som “politikk skaper krig”, “penger skaper krig”, “idrett skaper krig” eller “ansamlinger av mennesker skaper krig”.

tumblr_mqt736O4a61rzgk7ao1_250
Hitchens & Religion – if you have to construct your own content to the word – don’t use it.

En eldre betydning av ordet religion, er rett og slett den forvandlinga mennesket gjennomgår i sin søken etter Gud, på samme måte som en eldre forståelse av scientia [science] er den forvandlingen mennesket opplever i sin søken etter kunnskap. Vi har tross alt mye empiri på at det å ha kunnskap, og det å ha visdom, er to vidt forskjellige ting.

Men en interessant ting her, er at alle religioner og kvasireligioner (som naturalistisk ateisme) gjerne har et konsept om et utopia. En optimal tilstand der fremme. En “hvis bare…” som skiller oss fra noe bedre. Noe vi må streve etter, som endelig skal tilfredsstille oss. Dette kan være Gud som vil frelse oss. Det kan være en mulighet for å komme seg unna denne tilværelsen fullstendig. Eller det kan være et fremtidig scenario hvor den totale situasjonen er x eller y, som at “religion” er forsvunnet fra jordens overflate, og vi alle derfor har det mye bedre. Transhumanisten og ateisten Ole Martin Moen sa det ganske interessant:

“Når ateister blir spurt om Gud eksisterer, så svarer de gjerne nei. Men transhumanister har et litt mer interessant svar. Ikke ennå…”

Selvfølgelig er denne responsen bare retorisk, og ganske platt, uten noe virkelig innhold. Moen tror neppe på den selv i noen som helst meningsfull forstand heller. Gud aka Eksistensen selv kan ikke starte å eksistere først når mennesker bare har nok teknologi til å foredle sin egen tilstand. Nettopp fordi vi allerede da har plenty av eksisterende ting. Transhumanisme er i seg selv mangfoldig, og inneholder alt fra veldig gode formuleringer, som at enkel medisinsk vitenskap og teknologiske hjelpemidler kan bedre menneskets tilstand, til håpløse påstander, som at menneskesinnet i teorien er noe som kan lastes opp på en slags plattform, for f.eks. selv å udødeliggjøres. Moen sitt svar er likevel interessant for å understreke poenget ovenfor.

Så dette er menneskelig. Veldig menneskelig. Vi klarer ikke å slå oss til ro med at den situasjonen vi er plassert i nå, er så langt vi vil komme, og trenger derfor en forestilling om noe mer.

Dette kan videre tolkes på vidt forskjellige måter. Det kan være en evolusjonær overlevelsesmekanisme. En psykologisk mekanisme. Det kan et vitne om at evigheten selv er plantet ned i oss. Eller faktisk: All of the above. Den kjente forfatteren C. S. Lewis bruker sistnevnte til å fremføre det kjente “Argument from Desire“.

“Creatures are not born with desires unless satisfaction for these desires exists. A baby feels hunger; well, there is such a thing as food. A duckling wants to swim; well, there is such a thing as water. Men feel sexual desire; well, there is such a thing as sex. If I find in myself a desire which no experience in this world can satisfy, the most probable explanation is that I was made for another world.”
Hentet fra Mere Christianity. Bok 3. Kapittel 10.

John Gray hevder at tanken om fremgang, at ting går mot noe bedre, også er en myte fra jødisk-kristent tankegods. Fra en monoteistisk forestillingen hvor verden har en lineær utvikling med en klart definert begynnelse og en tydelig slutt. Og at det vil bli bedre. Der fremme. En forestilling som en konsekvent ateist ikke uten videre burde beholde.

Fare: Å tilhøre en materialistisk kvasireligion kan forårsake at du ytrer påstander som fremmer vold.
Fare: Å bekjenne seg til en materialistisk kvasireligion kan forårsake at du ytrer påstander som fremmer vold.