Etisk argumentasjon uten etisk refleksjon

Berit Austveg lover oss etisk argumentasjon for abort i sin nye bok, men den kom aldri.

Publisert i Klassekampen 06.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

I gårsdagens Klassekampen ble Berit Austveg intervjuet om sin nye bok, «Abort – en etisk argumentasjon» (Humanist forlag, 2017). Boka var lovende lesning, helt til vi innså at den lovede etiske argumentasjonen aldri kom.

Austveg forsøker å abortere livsviktige og nødvendige debatter

Austveg har tilegnet seg mye kunnskap gjennom en lang, internasjonal karriere i nær kontakt med disse spørsmålene. Hennes gjennomgang av historiske forløpere og situasjonen for internasjonal abortlovgivning- og praksis i dag er vel verdt å lese for alle med interesse for abortspørsmålet. Hun kritiserer sine meningsmotstandere. Noen ganger er kritikken rettferdig, mens andre ganger er den karikert. Men Austveg virker å ha brukt mindre energi på å forsøke å forstå hvordan noen kan lande på et annet standpunkt enn henne selv.

Det er paradoksalt når Austveg åpner boka med å skissere, helt korrekt, hvordan mange i slike saker først bestemmer seg først for konklusjonen, og deretter forsøker å finne argumenter til å underbygge den. Paradoksalt, for dette synes som en særlig treffende beskrivelse av Austvegs selv. Hun lover oss etisk argumentasjon, men innfrir aldri. Hun diskuterer sjeldent etikk, annet enn noen heller usammenhengende referanser til konsekvensetikk og Emmanuel Lévinas, før hun heller bruker tida på å moralisere over meningsmotstanderne.

Det hun ikke nevner, er at når hun kaster ut pekere mot konsekvensetikk og Lévinas, står disse for uforenelige moralfilosofier. Samt at den konsekvensetikken hun nå har valgt å holde seg med, i neste omgang vil frarøve henne muligheten til å forsvare andre ting hun holder kjær, som menneskerettigheter, inkludert retten til kroppslig integritet. For om vi først skal forplikte oss til den vilkårlige konsekvensetikkens univers, kan det ikke eksistere rettigheter, for slikt samsvarer ikke med denne etikkens forutsetning, som er muligheten til å kunne veie og regne på alle størrelser. Om det å bryte menneskerettigheter kan gi oss «bedre konsekvenser», definert av noen, burde vi gjøre det.

Om vi derimot kirsebærplukker mellom ulike moralfilosofier på veien til et ønsket svar, har vi innrømmet at vi ikke bryr oss mye om godt og ondt, eller om rasjonelt forsvarlige tankerekker, men bare forsøker å rasjonalisere et ønske. Moralfilosofen David Oderberg, har nettopp bemerket at denne hangen til å rasjonalisere ønsker fra uforenelige moralfilosofier, er et stort problem i bioetiske diskusjoner i vår tid, og et tegn på vår irrasjonalitet. Dette er Austveg et eksempel på.

Austveg er på sitt beste når hun lidenskapelig taler for alle kvinnene som dør årlig verden over som følge av utrygge aborter. Austveg har tidligere uttrykt frustrasjon over at fosteret får for mye oppmerksomhet i abortdebattene. Men hun ender selv med å havne i en annen grøft. Etter 150 sider, har hun knapt behandlet meningsmotstandernes argumentasjonsrekker, og har heller ikke noe systematisk forsøk på å begrunne sin egen posisjon. Det diskuteres sjeldent om fosteret kan være et unikt individ, med påfølgende egenverdi og egne interesser. Det vurderes knapt om vi kan kjempe for det samtidig som vi kjemper for kvinnene. Austveg ender heller i en ganske ekstrem posisjon, hvor hun ikke engang medgir at abort er et «nødvendig onde», eller avfeier all bekymring om det sorteringssamfunnet som vi beviselig har, uten særlig begrunnelse.

Et grunnleggende argument for livsvern er bemerkelsesverdig enkelt. Det går noe slikt som dette:

  1. Det er alltid galt med intensjon å ta livet av et uskyldig menneske
  2. Et foster er et uskyldig menneske
  3. Derfor, er det alltid galt med intensjon å ta livet av et foster

Om premissene her stemmer, følger konklusjonen nødvendig. Man kan i en større abortdiskusjon naturligvis stille spørsmål til begge premissene, men det finnes gode tilsvar til disse spørsmålene. Viktigst her, er det å legge merke til at en person som holder et så grunnleggende nøkkelargument, blir lite klokere av Austvegs bok, noe som må sies å være en merkelig utelatelse for en bok som påstår å handle om «etisk argumentasjon».

Heller velger Austveg en merkelig strategi ved å forsøke å så tvil om hvorvidt det tidlige embryoet er et unikt påbegynt menneskeliv. Dette er bortimot universelt anerkjent, og noe du vil finne i eksempelvis enhver elementær introduksjon til molekylærbiologi. Austveg motsier til og med seg selv når hun påstår at livet er et «kontinuum» (s. 73), ettersom selv et kontinuum ville forutsatt en start, og vi kan vise at livet til det ferske menneskeindividet uansett starter langt tidligere enn Austveg skulle ønske seg.

Stridsspørsmålet i abortdebatten står ikke der Austveg tror, men heller om den moralske statuen til dette menneskelivet. Det er liten tvil om at fosteret tidlig er (1) levende og (2) biologisk sett et menneske, men spørsmålet er heller om dette er tilstrekkelig for å ha en ukrenkelig rett til liv. Enkelte foreslår at det å være menneske i seg selv ikke er nok til å ha iboende verdi, men at det må et ytterligere kriterium til. De mener at man først trenger en viss utvikling av hjertet eller hjernen, at barnet må være bevisst, selvstendig levedyktig, eller ha et uttrykt ønske å fortsette å leve.

Problemet med alle disse forslagene, er at de er heller vilkårlige, og raskt ender med å åpne opp for spedbarnsdrap, drap på funksjonshemmede eller andre grusomheter i samme tankerekke.

Om vi ikke aksepterer at vi alle har et iboende, ukrenkelig menneskeverd bare i kraft av å være et unikt menneske, er det vanskelig å sette en logisk, forsvarlig skillelinje på et annet punkt. Men det er en annen og større diskusjon.

Oppsummert er «Abort – en etisk argumentasjon» kanskje godt egnet til å oppildne meningsfeller til kamp. Men boka er så ubalansert at den tilbyr lite til moderate eller meningsmotstandere, som gjerne ønsker å gå i dialog for å la oss overbevise om at det ikke er millioner av uskyldige mennesker årlig som får krenket sin mest grunnleggende menneskerettighet – retten til liv. Snarere får vi gjennom slike bøker bekreftet at vi har rett, og at vi må fortsette kampen for menneskets verdi, spesielt på sitt mest sårbare.

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.