EtikkFilosofiMoralfilosofi

Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

Eutyfrons dilemma

I den evige diskusjonen om Gud og moral, eller Gud og godhet, som blusset opp igjen siste ukene, er det overraskende å se hvor mange som nærmest tar for gitt at Eutyfrons dilemma ennå ikke er besvart på en tilfresstillende måte til tross for å være 2.400 år gammelt. Det å være et gammelt argument, trenger på ingen måte å være negativt. Jeg tenker selv at Aristoteles svar til Zenon og Parmenides, ved å foreslå at all forandring må forklares ved aktualitet og potensialitet, fremdeles er en av filosofiens uovertrufne oppdagelser.

Du kan derimot være sikker på at nok av tilskuere som aldri har lest annet av klassisk gresk filosofi, men hører om Eutyfrons dilemma for første gang i en populær aviskronikk, vil være skråsikker på at argumentet setter spikeren i kista for all link mellom Gud og moral. Dette til tross for at de neppe egentlig helt forstår argumentet Sokrates mener å gi i Eutyfron-dialogen, eller konteksten forfatteren Platon gir det i, hvor han snart fortsetter til å løse det selv.

En av de mer interessante kritikkene av Ottosens opprinnelige tekst, kom fra Ole Martin Moen med blant annet nettopp Eutyfrons dilemma, og samme innvending dukket opp fra kloke folk i kommentarfeltene på Facebook.

Men er dette et godt argument?

Eutyfrons dilemma finner vi i en av Platons tidlige dialoger. Tankegangen er noe slikt, oversatt til vår egen kontekst:

Gud kommanderer det som er godt. Men (1) er noe godt fordi Gud kommanderer det, eller (2) kommanderer Gud det fordi det er godt?

Ingen av svarene vi kan gi på dette dilemmaet virker ved første øyekast tilfredsstillende.

Om (1), virker det gode heller vilkårlig. Da foreslår Moen at Gud like godt kunne kommandert voldtekt og tortur til å være godt. Men om vi ender opp med (2), virker det til å tvinge oss til å godta at det gode er forut for Gud selv, og at referansestandarden for godhet derfor er uavhengig av Gud. Det er også i strid med klassisk monoteisme, kristen som jødisk og islamsk.

Så hvordan løser vi problemet?

Ved å svare verken (1) eller (2). Dilemmaet er, i hvert fall fra perspektivet til en klassisk teist, et falskt et. Det er tilsvarende å spørre kompisen din om han har sluttet å slå kona si enda. Svarer han ja, blir det feil, og svarer han nei, blir det også feil.

For i begge tilfellene ligger det en implisitt antagelse til grunn, som rigger dilemmaet mot misforståelse.

I sistnevnte dilemma, er den usagte antagelsen at kompisen i det hele tatt slår kona.

I Eutyfrons dilemma, er antagelsen at det gode er noe eksternt til Gud, slik at Gud står atskilt fra det gode, slik at man kan stille spørsmål om deres relasjon til hverandre i utgangspunktet.

Men om ikke godhet er eksternt til Gud, må det vel bety at det er internt til Gud? Men hva i alle dager vil det si?

Som så mange ganger før, krever det at vi røsker tak i noen av våre selvfølgeligheter. Jeg har tidligere nevnt at en kritikk som tar utgangspunktet i Eutyfron, kanskje er virksom mot en liten-g-gud under nominalisme, men har ingen brodd mot stor-g-Gud, intellektualisme og klassisk teisme.

I intellektualisme følger Guds vilje på Guds intellekt, som følger på Guds godhet. Så Gud kan per definisjon ikke ville ondskap. Gud kan ikke ville ødeleggelse og grusomheter. Det å gjøre godt, er en perfeksjon, så dette er ikke en begrensning hos Gud, men en følge av Guds perfekte natur. Så forslaget om at Gud potensielt kan kommandere voldtekt eller annen umoral, slik at disse plutselig kan være gode handlinger, gir her ingen mening.

Dette er noe av det sikreste vi kjenner til om Gud dersom et slikt gudsbilde skal gi noen mening.

NB: På dette tidspunktet vil nok mange ønske å innvende med at det finnes bibelvers som antyder at Gud ikke virker særlig god, men hvor Gud kommanderer tilsynelatende forferdelige ting. Men da har vår kunnskap om hvordan Gud må være, ha forrang for vår bibeltolkning, slik at vi forstår at disse bibelhistoriene er preget av sin samtid, hvor poenget med historien er et annet, eller at forfatteren som har nedskrevet historiene rett og slett kan ha tolket det hele feil.

Dette er ikke et så radikalt forslag som det kan virke. Når Bibelen beskriver Gud med øyne eller vandrende i en hage, vet vi allerede at Gud er immateriell, slik at det ikke kan være meningen at dette skal forstås bokstavelig (i vår betydning). Dette samsvarer også godt med hvordan jødiske rabbier og kirkehistorien har lest disse bibelversene. At de alle må leses bokstavelig som en utfyllende historiebok, er en heller moderne trend i visse protestantiske miljøer. Å høre kristne som forsvarer at åpenbart grusomme handlinger likevel er gode, fordi de er utført av Gud, er en ganske pervers rasjonalisering av tekstene.

Så hvordan forstår vi de subtile forskjellene her?

Vi tenker, gjerne ubevisst, i nominalistiske, voluntaristiske termer. Dette høres kanskje ut som gresk for de fleste, men i korte trekk er det verdt å nevne at dette har hatt enorme konsekvenser, og har vært en enorm innflytelse for senere tankegods, og frem til store deler av moderne filosofi.

Voluntarisme vs. intellektualisme var en stor strid i middelalderen, hvor Ockham og Duns Scotus sto på førstnevntes side mot personer som Aquinas. Voluntaristene ønsket å fremheve Guds absolutte suverenitet, og frigjorde derfor Guds vilje fra alt annet i Gud, inkludert Guds godhet. Dette er hvor muligheten for at Gud kan kommandere forferdelige ting nå dukker opp.

Les mer om dette på Fesers blogg:
Razor boy (Om Ockham)
Voluntarism and PSR

Dette er også et stort steg i retning av å gjøre Gud til en forvokst person, men fremdeles på mange måter som oss, snarere enn Eksistensen selv, den nødvendige forutsetningen og opprettholderen for hele universet til enhver tid.

NB: Mens mesteparten av klassisk, kristen teologi har holdt til en mer intellektualistisk retning, er voluntarisme mer vanlig i islamsk teologi. Hvilket kan være en stor grunn til hvordan samfunn preget av henholdsvis kristen og islamsk teologi har utviklet seg.

Den som tror at teologi er irrelevant for å forstå verden vi lever i, kan ikke nok teologi. Om man tenker at Gud er dypeste virkelighet, slik mesteparten av menneskene i verdenshistorien har gjort, snarere enn ren materie eller magiske «brute facts», blir alt, i en forstand, teologi. Det gjelder fra naturfilosofi og vitenskap til etikk, rettsfilosofi og politisk filosofi.

I et tidligere innlegg var påstanden at i en moralfilosofi, for at den skal være normativ, og ikke bare deskriptiv, må vi velge mellom Nietzsches nihilisme og Aristoteles’ teleologi. Dette er en rask oppsummering av sistnevnte, som også er valget vi burde foretrekke.

Så en liten ting gjenstår for å komme i mål. Så vi står med at Guds vilje følger på Guds godhet. Det naturlige universet som vi befinner oss i, strømmer fra Gud, og er rettet tilbake mot Gud. Følgelig finnes det også en rettethet i naturen, hvor alt søker mot et mål, som legger føringer for hvordan vi skal tenke om det å leve gode liv og moral. Et telos.

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Alle ting i naturen utviser denne rettetheten, som legger føringer, ikke bare for hvordan ting er, men for hvordan de burde være. Vi kan utlede dette ganske enkelt fra observasjoner av hva det vil si å være en ting, slik som et tre, et ekorn, en hammer eller et menneske. Vi kan utlede det fra det vi kaller deres essens.

Eksempelvis forstår vi at basert på hva det vil si å være et tre, er det godt for treet å motta rent vann og sollys, slik at det kan vokse, formere seg og utføre fotosyntese. Det leder til treets blomstring (flourishing). Det vil ikke vært godt for treet å bli gravd opp og plassert i en mørk kjeller, eller bare motta Red Bull fremfor rent vann. Det skyldes at treet utviser en rettethet mot noen ting fremfor andre, som er satt av treets egen essens.

For et ekorn, er det godt å utfolde seg i en fri skog og spise eikenøtter, fremfor å sitte i bur og spise Colgate-tannkrem. Men et menneske er også en del av denne naturordenen, så vi er intet unntak. Det finnes visse ting fra vår natur sin side, møysommelig utviklet av millioner av år med evolusjon og skapt i Guds bilde, som er godt for oss, og som bidrar til vår «flourishing». Det forteller oss en hel del om hva som er godt for oss å gjøre.

Nature does nothing in vain.
– Aristotle

Vi burde eksempelvis utvikle og utfolde våre generelle evner som del av menneskearten, samt våre unike evner som individuelt menneske. Vi har intellekt, slik at vi kan oppdage det gode, og vi har vilje, slik at vi kan velge det gode. På denne måten imiterer vi Gud, ved å forsøke å følge viljen så tett som mulig på intellektet. Vi søker å komme tettest mulig på det Logos som universet ble skapt ved.

Et godt menneske, har et intellekt som oppdager det gode rent og klart, samt har trent viljen sin til å følge dette. Det gode mennesket har disiplinert seg ved å ha utviklet vaner, inkorporert i nervesystemet vårt, som gjør det enklest mulig å handle godt. For et godt menneske, er det ikke et strev å hjelpe en gammel dame over veien, elske sin ektefelle, ære sine foreldre, eller gi av penger og tid til et godt formål, men det oppleves lett og naturlig.

Men vi er ikke bare i stand til å etterstrebe det gode for oss selv, men også for våre medskapninger. En klassisk definisjonen på kjærlighet er nettopp å aktivt ville andres gode, slik at dette gir oss en del føringer for hvordan vi skal oppføre oss i møte med andre mennesker og hele skaperverket.

Dette er også hva Jesu’ velkjente dobbelte kjærlighetsbud (Matt 22) referer til. Å elske Gud = å elske mennesker = å hjelpe alle ting mot deres telos. Dette ligner mistenkelig mye på å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss selv. Gud er kjærlighet, og er derfor grunnen til at denne rettethet finnes i det hele tatt.

Vi er målrettet mot det gode, selv om vi ofte velger å vike fra dette. Vi er skapt, slik som alle andre naturlige ting, til likhet med Logos, men siden viljen og intellektet vårt er atskilt, slik det ikke er i Gud, kan vi i dette livet velge bort det gode. Men takket være at Logos ble menneske, er vi likevel gitt en mulighet.

Vi kan gjenforenes med Logos gjennom personen Jesus Kristus. Folk flest kan slippe høytflyvende filosofiske resonnementer som de ovenfor, og vi kan praktisk gjenkjenne hvordan vi skal leve livene våre ved å se på Jesus. Vi er skapt i Imago Dei, men er skapt til Imitatio Christi – imitasjon av Kristus.

Og siden Logos er evig, kan vi oppnå evighet ved å gjenforenes med Logos. Dette er vår mulighet til å oppnå evig liv med Gud.

Les også:
Athanasius om årsaken til inkarnasjonen

Nei, har du sett? Det som startet med Eutyfrons dilemma, endte opp med en minipreken. Dette er gigantiske temaer forsøkt behandlet på kort plass, så mye mer burde definitivt vært sagt om mye mer. Men jeg håper i hvert fall det er en pekepinn på hvordan Eutyfrons dilemma kan løses, ved å vise til hvorfor det er et falskt dilemma, samt hvordan det kristne narrativet er ment å fungere i lys av dette.

En leksjon i thomisme kan være nyttig for å forstå naturfilosofien som ligger til bakgrunn for det ovenfor.

Les også:
Hva er thomisme?

3 Comments

Comments are closed.