Tag Archives: metafysikk

Kan vi stole på metafysikk?

En skeptikervenn la ut denne fine utfordringen på Facebook her, med meg tagget. Jeg gjorde meg noen refleksjoner i forsvar for min skolastiske metafysikk som kanskje ville være interessant for noen her.

Godt poeng for eller indikator på hvorfor jeg tror ikke-“scientistisk”/naturalistisk metafysikk i utgangspunktet er et umulig prosjekt:

“At any point in time, a remarkably broad consensus – amounting to almost unanimity – obtains among competent practitioners in mathematics and logic concerning the truth of a vast number of mathematical and logical claims. Moreover, the scope of this consensus has grown wider and wider with over time, that is, competent practitioners at later times agree on more mathematical and logical truths than … at earlier times. In metaphysics, by contrast, we observe neither phenomenon; we instead observe persistent disagreement concerning what is true. This disagreement is strong prima facie evidence that contemporary [analytic, and even more, classical] metaphysics do not have reliable methods for discovering metaphysical truths.”
Fra Melnyk, Can metaphysics be naturalized? If so, how?

Spørsmålet setter altså opp utfordringen av at hvis metafysikk hadde troverdige metoder for å tilegne seg kunnskap, så ville vi forventa en like stor konvergens blant utøverne der, som den vi ville funnet innen logiske og matematiske disipliner. Noen av mine tanker:

Min stripe av klassisk metafysikk holder til at kunnskap starter med empiri, men av en ganske annen sort enn den vi gjerne finner i moderne empirisme.

Som Atle [Søvik] kom meg i forkjøpet med, virker jo dette til å slå beina på all type metafysikk, inkludert naturalisme. Men jeg forstår at du og han neppe anser det som et stort problem.

Så la meg heller presentere noen umiddelbare tanker til den siterte teksten.

Først. Argumentet ovenfor kan vel like gjerne anses som en bekreftelse på at oppdagelsene innen metafysikk er ‘mer grunnleggende’, og derfor trolig også ‘vanskeligere’, enn oppdagelser i matematikk. Så jeg tror det avvæpner mye av kraften i denne prima facie-tanken. En naturfagsbok som er et par tiår gammel, er gjerne utdatert. Med filosofi, lener jeg meg mer mot Nagel i at:

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”

Måleenheten for progresjon kan ikke være lik over altfor heterogene øvelser. Jacques Maritain skilte mellom “problemer” og “mysterier”. Problemer er noe vi løser, og finner distinkte svar på, mens mysterier gjerne er sannheter som gradvis utfolder seg for oss, og hvor vekslende kontekst og metode kan få ting til å fremstå annerledes, og vi ender med resonnementer av ulik grad av sannhet og usannhet.

Du fremstiller for øvrig sitatet som en grunn til å tenke at ikke-scientistisk metafysikk er et umulig prosjekt.

I så fall lurer jeg på om det er en kategorifeil her i tillegg. Matematikere og logikere kan gjerne enes om hva som følger, gitt at man enes om forutsetningene i deres utvalgte subfelt, men det er gjerne bred uenighet om hva som fundamenterer deres aksiomer, eller hvordan man bygger broen over til virkeligheten. F.eks. har jeg hørt at de fleste utøvende matematikerne er platonister, men jeg tipper at det er mange som ikke har reflektert så mye over hvordan nettopp det kan være mulig.

Og uenigheten som herjer blant metafysikere, handler vel stort sett om dette – hvordan man grunngir metafysiske sannheter, inkludert den ontologiske statusen til matematikk. Matematikere kan overlate jobben med å avklare ontologisk status til noen høyere i næringskjeden, men det kan ikke metafysikeren. Så metafysikeren har den tunge ekstra jobben med å både måtte konstruere verktøyene, samtidig som man benytter dem, mens f.eks. matematikk bare undersøker hva som følger deduktivt fra hva.

Innad blant metafysikere på sin side er det enighet om mye, og vi ser en distinkt utvikling i mange diskusjoner etter hvert som , f.eks. om at ex nihilo – nihil fit, at væren ikke kan være selvmotsigende, at Plantinga har løst den deduktive versjonen av det ondes problem, osv.

Så kan konsensus sikkert gi oss indikasjoner, men det er vanskelig å slå fast noe med dem. Kan f.eks. utbredt enighet om moralske påstander få oss til å konkludere med sannheten av moralsk realisme?

Mye kunne nok vært sagt, men jeg har spammet nok allerede, og gitt deg mer enn jeg kan forvente at du skal respondere på, så jeg avslutter tankerekka der.

Helt til slutt. Og hvorfor skal man ikke vente med å bygge en metafysikk til man er i kjølvannet av fundamental fysikk, og ikke gjøre metode til metafysikk? Vel, fordi metodene ikke virker egnet til det, og gir oss ikke en utfyllende beskrivelse av ting vi virker å kunne vite om virkeligheten vi lever i. For å oppsummere i ordene til Michael Flynn, dog noe generalisert:

“[Francis Bacon’s] goal of “mastering and possessing” nature necessarily focused scientists on just those aspects of nature that could be predicted and controlled; and this required Descartes’ quantitative, mathematical approach. Baconian science thus ensured that Nature would be “quantifiable, predictable, and controllable” by defining nature as quantifiable, predictable, and controllable.”

Og som jeg vel har nevnt tidligere, så tror jeg størrelsene naturvitenskap selv studerer, må betraktes i lys av et større filosofisk rammeverk, inkludert en koherent metafysikk, som kan kontekstualisere, grunngi og hjelpe oss til å plassere empiriske funn inn i en større helhet. Jeg påstår at dette kan gjøres særs elegant i en bred skolastisk metafysikk, men forstår at du vil være uenig i det.

Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament
E. A. Burtt om metafysikk

“Without metaphysics, the ultimate foundations of all other sciences are left insecure. In other sciences, we presuppose and take for granted such things as the principles of contradiction and of causality, the multiplication of individuals in the same species, the possibility of change, etc. If we accept all these things without examining their value, the whole structure built upon them stands on insecure grounds and thus leaves everything open to doubt. On the other hand, if we do not accept them, scientific knowledge of any kind will be impossible. Hence, in order to make true science possible, these principles and presuppositions must be examined, and their validity established.”
– Henry J. Koren

Henry J. Koren om metafysikk

“Without metaphysics, the ultimate foundations of all other sciences are left insecure. In other sciences, we presuppose and take for granted such things as the principles of contradiction and of causality, the multiplication of individuals in the same species, the possibility of change, etc. If we accept all these things without examining their value, the whole structure built upon them stands on insecure grounds and thus leaves everything open to doubt. On the other hand, if we do not accept them, scientific knowledge of any kind will be impossible. Hence, in order to make true science possible, these principles and presuppositions must be examined, and their validity established.”

Dagens tanker.

Henry J. Koren er en dyktig nederlandsk filosof fra midten av forrige århundre. Sitatet er hentet fra “An introduction to the Science of Metaphysics“, som for øvrig er verdt å lese i sin helhet. Det viser godt at dersom vi ikke starter å tenke solid helt fra de første byggesteinene – de første prinsippene for virkelighet, vil bygget vårt siden henge i løse lufta. Snarveier vil straffe seg, selv når vi ikke forstår det selv.

Merk dessuten at Koren her bruker ordet science i en bred aristotelisk betydning, som en henvisning til all systematisk innsamling av ekte kunnskap, og ikke bare begrenset til et sett med spesialiserte metoder. All kunnskap vakler dersom vi ikke tar oss arbeidet med en første fordypning i metafysikk.

E. A. Burtt om metafysikk

Noen mennesker mener at de ikke trenger å spekulere i ting som metafysikk, fordi de er mer interessert i virkelighet. Ikke minst at de fint kan holde seg til naturvitenskap uten å måtte kjenne til verken filosofi eller metafysikk i det hele tatt. Men sannheten virker å være, som denne bloggen i stor grad tar for seg, at vedkommende dermed er lett bytte for dårlig og fullstendig ukritisk holdt tankegods, og mest sannsynlig derfor har lite grep om virkeligheten i det hele tatt. F.eks. å utøve naturvitenskap uten først å ha et minimum av filosofisk trening, kan ende i katastrofe. Man kan i verste fall ende opp som dette, dette eller dette.

101500023_136294631951

Edwin Arthur Burtt var en amerikansk filosof som skrev boka The Metaphysical Foundations of Modern Science i 1922. En bok som har hatt stor påvirkning, men som sammen med folk som Alfred North Whitehead burde vært desto betraktelig større. Her skriver han følgende om metafysikk. Legg særlig merke til siste halvdel (og takk til Hallvard Jørgensen for gode uthevelser):

…there is no escape from metaphysics, that is, from the final implications of any proposition or set of propositions. The only way to avoid becoming a metaphysician is to say nothing. This can be illustrated by analysing any statement you please; suppose we take the central position of positivism as an example. This can perhaps be fairly stated in some such form as the following: It is possible to acquire some truths about things without presupposing any theory of their ultimate nature; or, more simply, it is possible to have a correct knowledge of the part without knowing the nature of the whole.

Let us look at this position closely. That it is in some sense correct would seem to be vouched for by the actual successes of science, particularly mathematical science; we can discover regular relations among certain pieces of matter without knowing anything further about them. The question is not about its truth or falsity, but whether there is metaphysics in it.

Well, subject it to a searching analysis, and does it not swarm with metaphysical assumptions? In the first place it bristles with phrases which lack a precise definition, such as “ultimate nature,” “correct knowledge,” “nature of the whole,” and assumptions of moment are always lurking in phrases which are thus carelessly used.

In the second place, defining these phrases as you will, does not the statement reveal highly interesting and exceedingly important implications about the universe? Taking it in any meaning which would be generally accepted, does it not imply, for example, that the universe is essentially pluralistic (except, of course, for thought and language), that is, that some things happen without any genuine dependence on other happenings; and can therefore be described in universal terms without reference to anything else?

Scientific positivists testify in various ways to this pluralistic metaphysic; as when they insist that there are isolable systems in nature, whose behaviour, at least in all prominent respects, can be reduced to law without any fear that the investigation of other happenings will do more than place that knowledge in a larger setting.

(…)

…even the attempt to escape metaphysics is no sooner put in the form of a proposition than it is seen to involve highly significant metaphysical postulates. For this reason there is an exceedingly subtle and insidious danger in positivism. If you cannot avoid metaphysics, what kind of metaphysics are you likely to cherish when you sturdily suppose yourself to be free from the abomination?

Of course it goes without saying that in this case your metaphysics will be held uncritically because it is unconscious; moreover, it will be passed on to others far more readily than your other notions inasmuch as it will be propagated by insinuation rather than by direct argument. That a serious student of Newton fails to see that his master had a most important metaphysic, is an exceedingly interesting testimony to the pervading influence, throughout modern though, of the Newtonian first philosophy[!]

Now the history of mind reveals pretty clearly that the thinker who decries metaphysics will actually hold metaphysical notions of three main types. For one thing, he will share the ideas of his age on ultimate questions, so far as such ideas do not run counter to his interests or awaken his criticisms. No one has yet appeared in human history, not even the most profoundly critical intellect, in whom no important idola theatri can be detected, but the metaphysician will at least be superior to his opponent in this respect, in that he will be constantly on guard against the surreptitious entrance and unquestioned influence of such notions.

In the second place, if he be a man engaged in any important enquiry, he must have a method, and he will be under a strong and constant temptation to make a metaphysics out of his method, that is, to suppose the universe ultimately of such a sort that his method must be appropriate and successful. Some of the consequences of succumbing to such a temptation have been abundantly evident in our discussion of the work of Kepler, Galileo, and Descartes.

Finally, since human nature demands metaphysics for its full intellectual satisfaction, no great mind can wholly avoid playing with ultimate questions, especially where they are powerfully thrust upon it by considerations arising from its positivist investigations, or by certain vigorous extra-scientific interests, such as religion. But inasmuch as the positivist mind has failed to school itself in careful metaphysical thinking, its ventures at such points will be apt to appear pitiful, inadequate, or even fantastic.

Scientisme – en filosofi uten fundament

PS: En oppdatert versjon av denne teksten er inkludert i en annen tidsskrift-tekst fra juni 2017.

Jeg har lovet en utfyllende kritikk av filosofien scientisme lenge, og her er den, publisert i siste utgave av Filosofisk supplement med tema: Apologetikk. Altså trosforsvar.

Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er naturvitenskapelig kunnskap, eller selv at naturvitenskap er vår beste kilde til kunnskap. Følgelig må f.eks. all metafysikk som er verdt å vurdere, være den som allerede vi finner fra den vitenskapelige metoden.

Dette blir min lengste publiserte tekst til nå. Kan lastes ned som .pdf under. Totalt 11 sider og 4069 ord utenom referanseliste. Hvis det skulle skje problemer under nedlasting, er det bare å ta kontakt gjennom mailadressen på venstre side. Etter nedlasting, er det bare å kjøpe med seg en ølpølse på tilbud fra Rema, sprette en blåbærsmoothie og benke seg til på hedersplassen i sofakroken.

PDF_Logo

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg anbefaler dessuten å skaffe deg hele utgaven om apologetikk. En innholdsliste finner du her.

Skulle du i tillegg være priviligert nok til å bo i Oslo og ha fredagskvelden ledig, er det mulig å stikke innom slippfest med foredrag av Bjørn Are Davidsen om “apologetikk for allmenne sannheter”. Link her.

Filosofisk_supplement_Omslag_3_2014-page1

Noen sitater fra teksten min:

«Men hva er det store problemet med scientisme? Min påstand er at det er en av de mest inkoherente og dogmatiske filosofiene som eksisterer, hvor de vanligste argumentene i filosofiens favør svikter, men som derimot står ovenfor kritiske motargumenter. Å underlegge alle spørsmål en kritisk vitenskapelig utprøving gir vann i munn og tiltrekker seg nok av selverklærte skeptikere, men ender paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke.»

«Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell sannhet.»

«Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskapen henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva som sannsynligvis blir ansett av proponentene som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har overhodet ingen styrke.»

«Hvis ikke et fundament for mening, struktur og universets forståelighet fantes som et objektivt faktum ved skaperverket fra før av, kunne vi ikke avledet selv fiktive eller pragmatiske utgaver av disse, uansett hvor mye håndveiving og omveier vi forsøker å legge inn.»

«Å svare med at [naturlover] representerer en regelmessighet eller en beskrivelse av et mønster i naturen, er åpenbart ikke en forklaring, men en omformulering av spørsmålet med bruk av andre ord.»

«Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper.»

«Selv om scientisten raskt vil si at scientisme er ekvivalent med vitenskap, er et angrep på scientisme ikke et angrep på vitenskap. Det er et forsvar for vitenskap, og en avvisning av en tillagt filosofi. Sagt på en annen måte: det er et angrep på moderne overtro.»

Hvordan kan forandring skje?

Til neste viktige del av et aristotelisk-thomistisk rammeverk. Tidligere har vi vært gjennom de fire årsakene, og hvorfor former virkelig eksisterer. Denne gangen introduserer jeg en av de viktigste metafysiske ingrediensene for å bevise Guds eksistens – nemlig Act og Potency. Litt tyngre post denne gang, men åpne en Red Bull (fare: produktplassering) og bit tenna sammen, så vil du snart bli belønnet for det!

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Aristoteles brukte ordet “motion”, som kanskje bedre kan oversettes med forandring enn bevegelse (og derfor ofte misforstått), siden vi snakker om mange typer av forandring.

Så vi starter med en enkel observasjon som både jeg, Aristoteles og 2Pac er enige i (tidenes trio). Ting er i forandring. Hele tida. Ting forandrer posisjon innenfor rom – fra en plassering til en ny. De forandrer posisjon innenfor tid – fra et tidspunkt til et annet. De gjennomgår også kvalitative forandringer. Varm kaffe blir kald, spebarn blir voksne, og grønne epler blir røde.

Men hvordan kan dette ha seg?

Ancient-Greek-and-Roman-Philosophy-Workshop
“Jaha Sokrates, hvem tror du ryker i neste episode av Paradise?”

For å forstå miljøet Aristoteles svarer til, må vi raskt besøke to eldre før-sokratiske tenkere – nemlig Parmenides og Heraklites.

Heraklites mente at universets grunntilstand var kontinuerlig forandring, og at alt konstant derfor måtte være en illusjon.

All is flux, nothing stays still.

Parmenides derimot, mente at Virkeligheten er En. Alt mangfold og forandring er umulig. Hvorfor? Jo, for å eksistere er jo å være i en tilstand av being/væren. Dersom forandring skal skje, må det bety at noe går fra å ikke eksistere – til å plutselig eksistere. Fra non-being til being. Flammen som ikke var der tidligere, men som plutselig er der. Men vi vet jo at det er umulig!

From nothing, nothing comes.

Noen intuitive responser kan vi gi til begge to. For at Heraklites skal fremføre argumentet sitt, er det meningsløst dersom det ikke er den samme personen som starter og avslutter argumentet. Han må dessuten fremføre argumentet ved å vise til ord som har en bestemt betydning, og som ikke kan være in flux.

Parmenides’ sitt argument er ikke så dumt som det først kan virke, men han er også avhengig av å anerkjenne forandring, bare for å fremføre argumentet. Leppene må beveges, og han er avhengig av at tilhører må foreta mentale forandringer – bare for å la seg overbevise!

Så hva er Aristoteles’ sin løsning på dette? Aristoteles er nemlig helt enig med Parmenides i at ikke noe kan komme fra ingenting, men er derimot uenig i at det er det som faktisk skjer. For dette noe dukker ikke opp fra ingenting, men fra et potensial som allerede ligger i tingen.

Flamme i dag også? Nei, så spennende du!
Flamme i dag også? Nei, så spennende du!

Når fyrstikken skaper en flamme, kommer ikke flammen fra ikke-eksistens, men fra et potensial som allerede var reellt til stede i fyrstikken, i kraft av sin form, og som ble aktualisert av f.eks. en ekstern fyrstikkeske. Et såkorn har potensial for å ta til seg næring og vokse opp til å bli en plante. En rød gummiball har potensial for å bli malt blå eller bli smeltet til ren guffe. Gull har allerede et reellt potensial for å smelte og bli formet til en giftering, osv. Du skjønner poenget.

Alle ting inneholder derfor en kombinasjon av aktualitet (act) og potensialitet (potency). Vel, bortsett fra Gud, som er Pure Act, men det er et argument til senere. Ting som allerede har mange aktualiteter, men som potensielt kunne hatt mange andre aktualiteter. Kaninen som aktuelt spiser gulrot i buret i hagen, men som potensielt kunne ha løpt ut i regnet til skogen, blitt våt, stått på to bein og spist løvetann. Et potensial som faktisk kan bli reellt, dersom kaninen velger (og har mulighet) for å aktualisere det.

kanin1
Kaninulf ville gjerne bli til en LED-TV, men fikk dessverre ikke lov av sin egen natur

Men det betyr ikke (som ofte blir misforstått) at en ting kan være potensielt alt. En eikenøtt kan ikke bli til en gorilla. En kanin kan ikke bli til en 42 tommers LED-TV. En fyrstikk kan ikke skape gulrøtter og lavendelsparfyme. Disse potensialene er ikke reellt i nøtten, kaninen, fyrstikken, sulfuren eller whatever.

Videre kan ingenting være ren potensialitet, siden det da ikke vil eksistere i utgangspunktet, og siden det da ikke vil være noe som har potensial til å gjøre noe som helst. Mennesket, i kraft av sin menneskeform/natur, vil ha aktualisert større andel av sitt potensial i sin normale naturlige tilstand, enn hvis det hadde hatt såkalte “negasjoner/defekter”, som manglende lem, dårlig kosthold, manglende hjernefunksjon, avskåret tunge, osv.

Hvis du bare husker en ting fra denne posten

…så bør det være at alle ting er en kombinasjon av act og potency. Aktuelt sitter jeg nå ved PC’en og skriver dette, men potensielt kunne jeg løpt meg en tur, slått til på badeutfordringer på Facebook, spist en Skyr, blitt full på Hansa Fatøl, skriki ut supportersangen til Odd Grenland eller tatt push-up’s mens jeg står på henda. (Okay, nå prøver jeg bare å imponere deg. Jeg klarer egentlig ikke det)

090802_odd2
Ekte sort og ekte hvit. I motsetning til alle dere falske sorte og hvite der ute

Act og potency kan videre deles opp i mange flere distinksjoner som aktiv potensialitet, passiv potensialitet, operativ aktualitet, entitativ aktualitet, osv, men dette holder i denne omgang for å få frem poenget mitt.

Det kommer nok uansett flere poster med utvidelser av dette.

Men synes du at alt dette er tåkeprat, og har lyst til å bare avvise det? Problemet er at da du gi et bedre alternativ, ellers viser du bare en sløv intellektuell latskap, og melder deg ut av all meningsfull diskusjon. Det er ufattelig hvilken visdom man oppnår når man argumenterer fremfor å bare anta. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvordan man kan komme seg unna act og potency på en logisk sammenhengende måte. Naturvitenskapens suksess alene virker derimot til å slå fast alle disse aristoteliske idèene en gang for alle.

Poenget her er naturligvis ikke å gi et alternativ til den naturvitenskapelige forklaringen av at f.eks. varme henger sammen med molekyltetthet- og hastighet, men å gi en bedre komplementær metafysisk forklaring på hvordan dette i det hele tatt kan skje. En metafysisk forklaring vi alle må forholde oss til – ateist som monoteist som panteist – for å komme til dypet av noe som helst. En forklaring som mange moderne mennesker dessverre virker totalt ute av stand til å reflektere over.

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
– Bertrand Russell i My Philosophical Development

Å, kjære Russell. Hvordan du ville vridd deg i graven hvis du hadde sett de hjemmesnekrede “argumentene” til mange av dagens ateister.

Motargumenter?

Et par innvendinger er nok mulig å forutse, så vi kan jo allerede adressere dem? Kom gjerne med fler!

Men vi vet vel at forandring er grunntilstanden i universet? Elektroner som svever rundt kjernen? Kvantepartikler som popper inn og ut av vakuum? <sett inn eget eksempel her>?
– Dette er egentlig bare en ny fremføring av Heraklites’ argument og kan avvises av samme grunner. Poenget her er å gi en forklaring på forandring på substansnivå.

Men slike former og substanser er overtro vel? Jeg kan jo ikke måle dem matematisk?
– Artig at du skulle spørre om det. Nederst i dette innlegget gir jeg en rekke grunner til hvorfor former og substanser har en reell eksistens!

Men forandring skyldes vel bare meningsløse konfigurasjoner av subatomiske partikler?
– Spør deg selv: Er dette i det hele tatt litt sannsynlig? Meningsløse homogene atomer som gir opphav til alt fra stein og grus til trær, sommerfugler og mennesker. Som bringer oss videre til…

Men dette skyldes da bare kjemiske sammensetninger?
– Det er ikke noe svar i det hele tatt, men du har bare omformulert spørsmålet. Hvis du er en modernist, aner du ikke hva en kjemisk sammensetning dypest sett er, like lite som du aner hva en naturlov er. De er ikke tilgjengelige i verktøyskrinet ditt som reelle forklaring. Det interessante er ikke bare hvordan H og O kommer sammen til å danne H²O, som igjen gir opphav til vannets nye egenskaper som verken hydrogenet eller oksygenet hadde hver for seg, men også hvorfor de holdes i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Hvilken naturlov har evne til å gjøre noe slikt?

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.