Category Archives: Etikk

Arbeiderpartiet leder vei mot sortering

Men de virker ikke til å forstå det selv.

Først publisert på egen Facebook-side.

Det er skremmende når Torgeir Micaelsen, helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, gir et så misvisende svar til Kristelig Folkepartis helt forståelige motvilje mot å samarbeide med AP.

Det er stort sett feil, når han (på tirsdag) sa at «Årsaken til at vi tilbyr fosterdiagnostikk skal være medisinske behov». Det er stort sett feil, når han sier her at «Våre dyktige fostermedisinere kan behandle flere og flere tilstander i mors liv.» Det er stort sett feil, når han sier her at «redde livet til helt vanlige barn som vi ellers vil miste hvis vi ikke gjør noe.»

AP kan neppe ha valgt å lytte til særlig mange leger i det hele tatt. De har nok heller ikke lest Kunnskapssenterets rapport om tidlig ultralyd (2012), hvor de konkluderer med: «Vi fant ingen dokumentasjon for helsemessig gevinst av rutinemessig tidlig ultralyd.»

De har nok heller ikke lest Bioteknologilovens formålsparagraf veldig nøye (§4-1):

«Med fosterdiagnostikk forstås i denne lov undersøkelse av føtale celler, foster eller en gravid kvinne med det formål (!) å få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret.»

Påfallende lite om «medisinske behov» eller «behandle tilstander» der.

Og kanskje viktigere: Selv om det hadde fantes «betydelige helsegevinster», er dette uansett ikke et legitimt argument, for da hadde man kunnet opplyse om disse, men ikke om hvorvidt fosteret har Downs syndrom, eller ev. disposisjon mot dysleksi, ADHD, hudutslett, flass, migrene, impotens, øreverk, benskjørhet, rødt hår, fedme eller hvorvidt fosteret kommer til å stemme på Arbeiderpartiet om 19 år, på samme måte som vi ikke gir tidlig informasjon om kjønn (annet enn i noen spesielle, medisinsk begrunnede tilfeller).

Vi kan pakke inn den brutale virkeligheten i misvisende ord, og ønske at mye var annerledes, men all praksis tilsier at fosterdiagnostikkens primære formål er å avdekke avvik (løst definert) som vi kan sortere for. Vi hadde ikke brukt et titalls millioner på denne scanningen, om det ikke hadde vært tilfelle. Av en eller annen grunn, er kjønn utenfor, men eksempelvis Downs syndrom innenfor, gruppen som staten allerede har definert det som «moralsk akseptabelt» å sortere for i dag.

Om vi virkelig tror på likeverd, må det få brutale konsekvenser i hvordan vi skaper samfunn, om det ikke bare skal bli tomme ord.

Dette er først og fremst politikernes ansvar. Ikke individet. Hvem vet hvem som faller utenfor statens definisjoner i morgen? Kanskje det er din «skavank» det da er greit å sortere for?

Hvis ikke en helsepolitisk talsmann har stålkontroll på disse tingene – hvem i AP skal da ha det?

Det er helt greit å ta feil, eller være upresis. Men det er mer skremmende når dette legitimerer Arbeiderpartiets posisjon som det fremste partiet som styrer oss i retning av et sorteringssamfunn.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell sort av individualistiske unge over hele den vestlige verden.

Jeg kom over noen av skriveriene hennes her om dagen. Det færre vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

En dialog om abort – del 1

I god sokratisk ånd, har jeg forsøkt å konstruere en lengre, rolig og saklig dialog om et veldig kontroversielt tema, forbi slagord og merkelapper. Dialogen er fiktiv, men mange av replikkene er direkte hentet fra egne samtaler med høyst fornuftige venner.

Person A er her en forkjemper for kvinnens rett til å velge, mens person B forsvarer fosterets livsrett.

Jeg forsøker åpenbart primært å få frem person B sin side av saken, men om jeg karikerer person A urettferdig, vil jeg gjerne arresteres for det.

For ingen av sidene er åpenbart så onde eller dumme som man gjerne kan få inntrykk av i offentlig diskurs, men begge har grunner for å tenke og konkludere som de gjør. Vi sitter alle selv med ansvaret for å oppsøke beste argumenter mot vårt eget synspunkt, og burde i all redelighet justere meningene og svarene våre etter det.

Her følger første del, som er en introduksjon til selve kjernen av debatten.

A: Tror du virkelig det er mulig å ha en sivilisert samtale om abort?

B: Ja, det tror jeg.

A: Du er vel enig i at det er litt uheldig at du som mann uttaler deg om et tema som kvinners reproduktive rettigheter?

B: Ja, det er klart en ulempe, selv om det på ingen måte er avgjørende. Men jeg kjenner mange kvinner som deler mitt syn til nær punkt og prikke. Om det jeg sier her kan gi dem gode innspill i debatten, er jeg mer enn fornøyd.

A: Jeg tror også mange vil reagere på at det fremdeles finnes slike konservative mørkemenn som deg i 2017. Har vi ikke kommet lenger enn det?

B: Om du også hadde vært overbevist om at det faktisk er uskyldige, sårbare menneskeliv som står på spill, håper jeg at du også ville holdt ut.

A: Jeg forstår at dere mener det, og kan til og med ha en viss sympati for en slik motivasjon, men gir det dere rett til å bestemme over kvinnens kropp?

B: Men å si at fosteret i magen bare er «en del av kvinnens kropp», forutsetter allerede en rekke ting. Du snakker som om det nyskapte, unike mennesket i magen bare er å ligne med et annet organ, som en lever eller en nyre. Vi vil aldri bruke fysisk separasjon som en egen grunn for å forsvare å ta livet av en siamesisk tvilling, eller en baby i navlestrengen en time før fødsel. Om min side har rett, er det din side som forsøker, ikke bare å bestemme over andres liv, men faktisk avslutte det. Jeg er ikke enig i ordbruken din.

A: Ja, språk er ladet. Du bruker også ladet språk når du snakker om «uskyldig menneskeliv» eller «unikt menneske». Men jeg er ikke enig i at et embryo eller foster i magen er et fullverdig unikt og selvstendig menneske, slik vi tenker om andre mennesker, som meg og deg.

B: Da er det vel nettopp det vi må finne ut?

A: Ja, det kan være. Men kan dere ikke i det minste være litt mer ydmyke? Jeg kan ikke forstå hvordan dere kan være så dogmatiske. Jeg kan ikke skjønne hvordan dere kan påstå å vite at fosteret være et selvstendig menneskeliv. Saken er da ikke så i sort-hvitt..

B: ..nei, tvert imot. Jeg vil påstå at det er din side som er dogmatisk, for det er dere som har de sterkeste påstandene. For argumentets del, kan vi gjerne anta at det er stor tvil om hvorvidt fosteret er et fullverdig menneskeliv. Vi får da likevel fire alternativer, og bare fire:

  1. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
  2. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  3. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  4. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.

Om du hadde visst at det er alternativ (1) som er sant, og hadde klart å overbevise oss om det, hadde jeg, og alle andre livsvernsforkjempere, skyldt deg en kjempestor tjeneste. Da hadde vi kunnet slappe av, uten å bekymre oss for at kanskje millioner av fullverdige, uskyldige menneskeliv avsluttes med viten og vilje over hele verden hvert år. De fleste av oss står jo ikke akkurat i denne kampen fordi det er så himla gøy, eller fordi vi får en hemmelig, pervers nytelse av tanken over å kunne herske over andre. Vi må tåle mye hets for å være både mørkemenn og tilbakestående, men vi tror kampen for det uskyldige mennesket er verdt det.

Videre fra (1), så uavhengig av om (2) eller (3) over er sann, så hjelper det bare min sak. Hvis du skal rive ned en bygning ved å sprenge den, og du ikke vet om det fortsatt befinner seg mennesker i den, er du fortsatt grovt uansvarlig i å fortsette med sprengning, uavhengig av om det skulle vise seg å være mennesker der eller ei.

Se, jeg som forsvarer livsvern, behøver ikke å forsvare (4). Jeg trenger bare å forsvare at alternativ (1) ikke er faktum. En eventuell tvil hjelper min side.

A: Det kan jeg godt forsøke snart. Men først. Det er flere ting som står på spill her. Har du ingen sympati for at det finnes mange unge kvinner der ute som rett og slett ikke føler seg i stand til å bære frem og oppdra et barn? Er du ikke enig i at alle barn har en rett til å være ønsket?

B: Hvordan kan en rett til å være ønsket trumfe over en rett til å fortsette å…leve? Om du spør de fleste foreldre noen måneder eller år etter fødselen, finner du at nærmest samtlige av dem opplever en dyp kjærlighet til det barnet de i utgangspunktet ikke ønsket. Vi mennesker er fantastisk tilpasningsdyktige.

Men jeg skal være den første til å innrømme at livsvernsforkjempere burde stille seg i første rad for å gjøre det enklere for foreldre i en vanskelig situasjon å bære frem barnet. Det er en kamp med både sosiale og politiske midler.

A: Det høres vel og bra ut, om det bare hadde sett oftere slik ut i praksis. Er du ikke redd for å heller ta oss tilbake til en mørk fortid hvor kvinner må bruke strikkepinner i skjul?

B: Men er det egentlig et argument? At fordi noen velger å bruke strikkepinner til å avslutte menneskeliv, så skal vi heller gjøre det enklere for dem? Ville vi brukt et slikt argument i andre spørsmål vi anser som gale? Fordi noen skader seg under et væpnet bankran, burde vi heller bare rekke folk penger over disken?

A: Du forstår vel at det er ganske fornærmende å sammenligne abort med bankran? Det er mange som ikke tenker det er galt i det hele tatt.

B: Det kan så være. Men fordi mange tenker noe, betyr ikke det at de har rett. Selv om mange en gang tenkte at sola gikk i bane rundt jorda, fikk vi siden bedre kunnskap. Selv når mange folk forsvarte slaveri av mennesker med mørk hudfarge, fordi de mente at de uansett ikke var fullt ut menneskelige, fikk vi heldigvis bedre kunnskap om det også. Jeg tror fremtidige generasjoner vil dømme oss for hvordan vi behandlet våre mest sårbare og uskyldige i vår tid.

A: Og du mener at du sitter der med «bedre kunnskap»? Vet du hvor mange mødre i verden som dør som følge av usikre, illegale aborter?

B: Vet du hvor mange mennesker i verden som dør som følge av sikre, legale aborter?

A: Men det forutsetter at fosteret er et menneske, slik som meg og d…

B: ..ja, men er det ikke det vi skal diskutere?

A: Okay, la oss komme i gang.

Del 1 slutt.

Illustrasjonsbilde fra iStock.

Viktig samvittighetsfrihet på liv og død

Dommen mot jordmødrene i Sverige er en intellektuell fadese, og viser at politikk nå har evne til å vinne frem i rettssalen over juridisk analyse.

Publisert i VG 06.06.17. Skrevet sammen med Maria Victoria Aanje.

Ordene over er konklusjonen til den anerkjente, svenske arbeidsrettsprofessor Reinhold Fahlbeck i siste utgave av svenske Juridisk Tidskrift. VG skrev på mandag om jordmødrene Ellinor Grimmark og Linda Steen, som ble avvist fra å jobbe på svenske institusjoner, og har måttet reise til Norge for å kunne få arbeid. Årsaken var at de ikke selv kunne utføre eller medvirke til aborter. Grimmark tapte nylig saken i den svenske arbeidsdomstolen, og ble dømt til å betale saksomkostningene på 1,64 millioner SEK. Mange villige hjelpere hjalp henne raskt til å samle inn dette, og nå skal saken videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Men hvorfor kunne ikke Grimmark og Steen bare gjøre jobben de var satt til å gjøre? Samfunnet ville vel gått i stå om enhver statsansatt kunne velge vekk arbeidsoppgaver vedkommende ikke ønsket? Hva om helsepersonell kunne si fra seg oppgaven om å utføre blodoverføring, jobbe med vanskelige pasienter, tørke eldre nedentil eller lignende oppgaver? Slike analogier er veldig vanlige, men de feiler av en viktig grunn: De handler ikke om liv og død.

For å oppsummere. Disse kvinnene ønsket å bidra som jordmødre, en sårt underbemannet yrkesgruppe i Sverige, i hovedoppgaven av å trygt veilede barn ut av morslivet. Men de nekter av samvittighetsgrunner å avslutte uskyldig menneskeliv. Et etisk standpunkt som er fullt rasjonelt forsvarlig, på både religiøst og sekulært grunnlag. Rent naturvitenskapelig, er det hevet over tvil at et foster allerede fra unnfangelsen er et levende vesen av menneskearten. Det gjenstående spørsmålet er dermed filosofisk: Hva skal til for at et menneskeliv har moralsk status – med påfølgende verdi og rett til liv?

Her er det mulig å komme til ulike svar, men selv de som støtter at nåværende norsk (eller svensk) abortlov ivaretar de fleste hensyn på best måte, kan forstå at enkelte kan oppleve store samvittighetskvaler ved å avslutte menneskeliv, fordi de anser det for å ha samme rett til liv som seg selv, sine barn eller foreldre. Et mindretall av svenske jordmødre medvirker til abort, hvor disse gjerne er planlagt god tid i forveien, slik at man fint kan rokere på vaktlistene. Avgjørelsen virker dermed mer motivert av symbolkamp enn hensyn til virkelige mennesker.

Poenget her er å påpeke at vi sårt trenger plass til dette aller viktigste samvittighetsrommet i helsevesenet. Om vi får et ensrettet helsevesen, hvor helsepersonell blir forventet blindt å følge prosedyrer uten tillatelse til å tenke selv, spesielt i spørsmål om liv og død, har vi beveget oss i en skummel og autoritær retning. Hvem av oss vil vel stole på et helsevesen der hele yrkesgrupper ikke tillates å følge tunge, livsviktige oppfatninger om rett og galt? Hva om de bare kan handle i henhold til det som på et tidspunkt er definert av ideologien til en sentral administrasjon? Dersom ikke samvittighetsfriheten slår ut i slike situasjoner, kan man lure på hva som gjenstår av denne menneskerettigheten.

Se for deg en potensiell fremtidig situasjon i Norge, hvor dødshjelp er tillatt, selv for opplevd «livstretthet». Dette diskuteres allerede i Nederland, så det er ikke et veldig fjernt scenario. I slike situasjoner må leger og sykepleiere, som sannsynligvis har valgt yrket sitt for å redde og bevare liv, ha anledning til å si at de ikke kan stå inne for å sprøyte gift inn i en frisk mann i tidlig pensjonsalder, fordi han selv mener å være mett av dage. Snarere ville det vært et problem om staten definerer det som nødvendig (!) å kunne pålegge sine ansatte å avslutte uskyldige menneskeliv.

I dommene mot Grimmark og Steen innrømmes det at samvittighetsfriheten er innskrenket. Begrunnelsene til de svenske domstolene vil neppe stå seg utenfor rekkevidden til svensk politikk, og saken vil trolig få et annet utfall i Europa, hvor europeisk lovgivning står desto sterkere i Grimmarks favør. Om det skjer, vil det bli et pinlig tilfelle for våre naboer i øst, som vil bli konfrontert med at ideologisk aktivisme nå har sneket seg inn i rettsvesenet.

Heller enn å unngå ethvert mulig ubehag, burde vi anse dette rommet for rasjonelt begrunnet etisk uenighet som et uvurderlig gode, også innenfor det offentlige. Det hjelper vår felles rasjonelle og etiske dannelse, og gjør at vi sammen må reflektere over de vanskelige spørsmålene i hver generasjon. Det motsatte er en åpen invitasjon til et segregert samfunn, sivil ulydighet, polarisering, og en stadig mer ideologisk sneverrettet stat.

I Norge er samvittighetsfriheten for jordmødre til å ikke delta i slike inngrep nedfelt i selve abortloven. Det ble dessuten nylig utarbeidet et NOU (2016:13) om samvittighetsfrihet. Her forutsettes det at en slik samvittighetsgrunn skal være (1) dyptgripende, (2) mulig for andre å forstå, og (3) moralsk begrunnet. Alle disse kriteriene er trolig oppfylt for både Steen og Grimmark.

Foreløpig er dette dermed et større problem i Sverige, men også i Norge har vi nettopp fått en ny forskrift som forbyr enhver form for slik samvittighetsfrihet for fastleger. Bakenfor skimter vi den samme intoleransen som vokser i Sverige, hvor vi har problemer med å leve godt sammen med dem vi er uenige med.

Vi må holde fanen for samvittighetsfriheten i spørsmål om liv og død høyt nå. Før det er for sent.

Noen oppsummerende tanker om dødshjelp – til nå

Tidligere leder i Norges Venstrekvinnelag, Amanda Schei, har skrevet et interessant tilsvar i Minerva på mine egne publiserte tirader mot dødshjelp i løpet av den siste uka.

Les også:
Dødshjelp er en dårlig idé
Dødshjelp er å godta et brutalisert menneskesyn
Dødshjelp er fremdeles å godta et brutalisert menneskesyn

Likevel synes jeg tilsvaret bekrefter at problemstillingen er så veldig mye vanskeligere enn den kan virke ved første øyekast. Jeg gikk selv fra å være mer liberal, til å tenke at vi må være tilbakeholdne, for det er mye som står på spill. For å utdype mer:

(1) Hun skriver:

Vi har mulighet til å innføre vår egen variant.

Men et annet sted skriver hun rett ut at hun ikke er sikker på hvordan noe slikt kan se ut. Burde hun ikke da heller stå «det kan hende vi har mulighet til å innføre vår egen variant»? Det virker jo til at det ikke er dekning for det som skrives. Hun later til å vite at vi kan unngå den såkalte «skråplanseffekten», men den forsikringen mister all sin styrke når det ikke engang pekes mot hvordan det skal være mulig.

Det er gjerne konfrontert i møte med praktisk utforming at helsepersonell og politikere, både i Norge og utlandet, ender opp med å vende om, og ser at det finnes dypere prinsipper på spill enn et enkeltstående nobelt og godsinnet ønske om å hjelpe individer.

Det virker kort sagt å være grunner til at vi må starte fra et makro- fremfor et mikroperspektiv, i møte med slike grenseoverskridelser som potensielt kan påvirke hele samfunnsutviklingen vår.

(2) Hun skriver:

En ”vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg”-holdning synes jeg ikke viser til noe overlegent menneskesyn. Det er god, gammeldags paternalisme.

Men igjen. De fleste er en like stor paternalist her. Amanda vil selv diskriminere allerede i tredje avsnitt, og dermed forteller utvalgte mennesker at deres sykdom eller livstretthet ikke «kvalifiserer».

Om vi ikke går den radikale veien til å faktisk la selvbestemmelse være enerådende, virker derfor beskyldningen om «paternalisme» til å være et irrelevant skjellsord – en avsporing.

(3) Hun skriver jo til og med:

En annen tolkning av verdighetsbegrepet tar også som utgangspunkt at mennesker har en sterk moralsk status, men innebærer i tillegg at respekt for verdighet betyr respekt for menneskets autonomi.

Men når heller ikke hun respekterer menneskets autonomi i disse situasjonene, er det vel hun som krenker menneskets verdighet i henhold til en slik revidert definisjon?

Kanskje vi ikke burde revidere?

(4) Hun skriver til slutt.

Vi velger ikke om vi blir født, men vi har råderett over vårt eget liv, derfor bør vi også få bestemme om vi vil avslutte det.

Men det stemmer ikke helt. Vi har ikke «råderett» over livet vårt. Livet vårt er ikke noe vi «eier», på linje med annen eiendom vi måtte ha. Livet er derimot det mest fundamentale – det er forutgående for hele vår eksistens, og all vår mulighet for både eierskap og annet. Når vi ikke lenger lever, dør vi, og avslutter å være.

Når hun så omtaler at det er i tråd med menneskets verdighet å avslutte livet, virker det som en selvmotsigelse. Verdighet er noe som tilhører et menneske, men når mennesket slutter å være, så finnes det heller ingen ting for denne verdigheten å knyttes til. Når mennesket opphører å være, så opphører også verdigheten dens. Derfor virker det mer koherent å knytte denne verdigheten til mennesket qua menneske selv, og ikke en egenskap ved mennesket (som f.eks. vilje eller rasjonalitet).

Når jeg snakker om rett til liv, følger det fra dette. Om vi er enige om at vi har en rett til liv, og om vi sier at det eneste kriteriet for å ha rett til liv, er å være et menneske, eller eventuelt en menneskelig person, slik vi har gjort i lang tid, som eksempelvis i menneskerettserklæringen, er ikke det noe man kan si fra seg mens man fortsatt er et menneske eller en menneskelig person.

En (uperfekt) parallell, er at vi har en stemmerett i kraft av å være den vi er (norsk statsborger, over 18 år, osv). Ingen kan ta fra din stemmerett uten å lage en ny definisjon som plasserer deg utenfor (bare bergensere får stemme, aldersgrense økes til 70 år, osv). Om man likevel skulle ombestemme seg på valgdagen, kan ingen holde deg utenfor valglokalet, uten å foreta en slik manøver.

Så det å åpne for at man kan si fra seg retten til liv, (om noe slikt eksisterer), hevder jeg at man må redefinere retten til liv til å være knyttet til noe annet, som menneskets egenskaper, snarere enn mennesket selv.

Dette er et av de radikale konseptuelle skiftene man må gjøre for å åpne for dødshjelp, og jeg vil si at det kvalifiserer til å med rette kunne kalles et *brutalisert* menneskesyn. (Merk at brutalisert er en gradbøyning, og ikke en absolutt. Jeg mener ikke nødvendigvis at alle som støtter dødshjelp har et *brutalt* menneskesyn. Et boblebad kan bli kaldere, og fortsatt ha en tålelig temperatur.)

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Dødshjelp forutsetter fremdeles et brutalisert menneskesyn

Publisert på Minerva 19.05.17.

Kjeldstadli får en gyllen mulighet til å svare på viktige innvendinger mot legalisering av dødshjelp, fra meg og mange andre, men velger å ignorere den.

Ole Peder Kjeldstadli er en produktiv bidragsyter til debattene om dødshjelp i Norge. Han har vist en beundringsverdig personlig lidenskap i mange år, men unngår dessverre gjerne substansen i saken.

Han har tilsvarende lite å svare på min lange åpningstekst, hvor jeg presenterer grunner til å hevde at innføring av dødshjelp bunner i et relativisert menneskesyn, annet enn å påpeke at han opplever seg krenket. Men om man ikke samhandler aktivt med innlegget man svarer på, er det usikkert hvordan det kvalifiserer til et tilsvar.

Nå vil jeg på ingen måte beskylde Kjeldstadli for å ha en bevisst intensjon om å støtte et brutalisert menneskesyn, men jeg mener kort og greit at han tar feil. Jeg hevder at Kjeldstadli og hans like ikke fullt ut ser konsekvensene av hva de kjemper for, og at det ligger kritiske filosofiske problemstillinger under overflaten det er verdt å fokusere på.

Å påstå at noen tar feil, er ingen kontroversiell sak, men en vanlig fremgangsmåte i offentlig debatt. Det er trist at Kjeldstadli «føler seg tråkket på», men hans personfokus kan ikke stoppe oss fra å komme til kjernen av en så viktig problemstilling. Det finnes heldigvis ingen menneskerett til ikke å bli kritisert for de meningene man høylytt fremmer i offentligheten.

I sitt tilsvar, nøyer Kjeldstadli seg med å vise til tre momenter, hvor bare den første er relatert til min opprinnelige tekst, og selv da bare perifert.

  1. Tilbudet til dødende er for dårlig.
  2. Oregon er en god modell.
  3. Det finnes kristne som støtter eutanasi.

Bedre behandling ved livets slutt

For det første deler jeg Kjeldstadlis ønske om bedre tilgang til palliativ behandling for personer ved livets slutt. Denne behandlingen består imidlertid av langt mer enn morfin i neddopende mengder, men desto mer av personlig og helhetlig omsorg fra bevisstgjort helsepersonell.

Kjeldstadli nevner at vi bare har et fåtall av lindrende plasser i Norge. Det han beleilig nok unnlater å nevne, er at tallene på sengeplasser han oppgir, kun er spesialiserte hospice-senger, og ikke på langt nær representerer norsk helsevesens samlede innsats for en god og verdig behandling til personer ved livets slutt. Denne foregår i realiteten ikke bare på høyspesialiserte enheter, men ved sykehjem, sykehus og i menneskers eget hjem.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker.

Kjeldstadli viser til at Belgia har fått bedre palliativ behandling etter at de innførte dødshjelp. Men årsaken til det, er heller det enkle faktum av at Belgia på forbilledlig vis i samme tidsrom har benyttet mer midler til å investere i palliativ behandling. At en gitt behandling blir bedre ved økt tilskudd, vil ikke være en veldig sjokkerende nyhet for de fleste. Men det er altså uklart hva det har å gjøre med å ta livet av mennesker.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker. Men som jeg skrev i mitt forrige innlegg: Om vi virkelig engasjerer oss for lidende pasienter ved livets slutt, burde vi engasjere oss for å bygge ut dette tilbudet, og ikke kjempe for å rasjonalisere hvordan vi tar livet av uskyldige mennesker. Det er ingen nødvendighet som tilsier at vi trenger sistnevnte for å bli bedre på førstnevnte. Vi har kunnskapen og kapasiteten. Nå må vi kjempe for å få den ut i praksis.

Urealistisk med Oregon-modell

Kjeldstadli påpeker at Oregon-modellen vil være et fint alternativ. Han fremstår dermed merkelig inkonsistent. Bare for en drøy måned siden godtok han i en kommentar på trykk i Vårt Land 11.04.17 at kritikken mot Oregon-modellen var verdt å merke seg, og at han kanskje heller burde vurdere BeNeLux-modellen.

Forskjellen på disse to rådende modellene for dødshjelp, er at Oregon-modellen er sentrert rundt forventet gjenstående levetid, mens BeNeLux-modellen tar utgangspunkt i individets ønske om å dø. I Oregon kvalifiserer man bare til dødshjelp om man har maks seks måneder igjen å leve, selv om dette sjeldent er enkelt å beregne.

I Belgia, Nederland og Luxembourg derimot, står det opplevde ønsket i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er i den siste gruppen av land det har skjedd en gradvis utradering av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av, slik jeg holdt frem som logisk konsekvens i min forrige tekst.

Om Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det uansett veldig usannsynlig at vi ville ha foretrukket Oregon-modellen over BeNeLux-modellen. I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av terminalt syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper.

Uklar betydning av kristne supportere

Det som ser ut til å være Kjeldstadlis hovedpoeng, som han tilegner både overskriften og halve teksten til, er at det finnes kristne som støtter dødshjelp. Å påpeke at det finnes personer i gruppe X som støtter Y, kan nok være relevant noen ganger, men det er vanskelig å forstå hvorfor han mener at det er viktig her. Kjeldstadli virker helst å være motivert av å fremstille dette som en kamp mellom fundamentalister på den ene siden og moderate på hans egen side.

Ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse.

Men ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse. De er punkter som eksempelvis mange humanetikere og muslimer kan og vil nikke med til. De fleste uttalte kritikerne mot dødshjelp, både i Norge og utlandet, kommer fra et stort utvalg av ulike virkelighetsforståelser og representerer en felles front mot dette relativiserte menneskesynet. Det er uklart hvorfor en slik innvending skal være relevant i møte med eksempelvis et slikt faktum at funksjonshemmedes og helsepersonells foreninger har markert sterk motstand.

Det største problemet er dermed at uansett om alle Kjeldstadlis påstander skulle vise seg å stemme, berører det lite ved argumentasjonen for påstanden i mitt opprinnelige innlegg. Nemlig at innføringen av dødshjelp handler lite om selvbestemmelse, men om et relativisert menneskesyn, og at det kan få fatale konsekvenser som er verdt å kaste lys på. Jeg presenterer dessuten grunner for dette, så det er merkelig at Kjeldstadli tar seg friheten til å overse dem.

Jeg ønsker Kjeldstadlis innspill hjertelig velkommen i debatten, men han ender litt for ofte opp med anekdoter og avsporinger. Det hadde vært fint om han kunne holde seg til saken, og adressere noe av den vanligste og viktigste kritikken mot synspunktene hans. Vi er alle tjent med å diskutere samfunnsviktige problemstillinger med hverandre, og ikke forbi hverandre.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dødshjelp er en dårlig idé

Publisert i Vårt Land 15.05.17. Skrevet sammen med Ingjerd Våge.

Det finnes gode grunner til å holde dødshjelp vekk fra samfunnet vårt. Den viktigste er å beskytte oss mot et relativisert menneskesyn.

I En idé hvis tid er kommet, som sto på trykk i Vårt Land på torsdag, tar Ragnvald Sagen til orde for at dødshjelp burde tas opp i Norge i sin fulle bredde. Denne debatten inngår i en viktig samtale om hvordan vi skaper et godt samfunn for alle, så vi takker Sagen for initiativet.

Sagen har rett i at noen undersøkelser viser et flertall i befolkningen som støtter en begrenset adgang til dødshjelp. Det Sagen ikke nevner, er at ikke bare politikere, men også helsepersonale er langt mer negative. Både Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger, er aktive motstandere.

Forskjellen mellom befolkningen og disse kan kanskje forklares med at sistnevnte lever tett på pasientene til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, og regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

En tvetydig utvikling

Kampanjene i verden for å tillate dødshjelp, er dessuten ikke i entydig medgang, slik Sagen vil ha det til. Overlege Morten Horn skriver i Morgenbladet 05.05.17 at vi observerer blandede signaler rundt i verden. Legaliseringsbølgen man forventet i USA kom ikke, men derimot ble forslag om dødshjelp avvist i de fleste delstater. I Storbritannia ble nylig saken behandlet på høyeste nivå, før den ble nedstemt med stort flertall. I de fleste tilfeller, skyldes det store vansker med å regulere dødshjelp på en trygg og rettferdig måte.

Kampen om dødshjelp er i stor grad en kamp om språket vi bruker. Å presentere anekdoter om enkeltskjebner kan være på sin plass. Men når Sagen viser til Bjørnar Kanlis post-mortem brev fra 2008, hvor Kanli skriver at han ble «tvunget av våre styrende [til å utføre selvmord]», tar det litt overhånd.

Hva kan det bety? Var ikke Kanli fri til å ta sitt eget liv? Er det legitimt å kalle noe for «tvang» om man ikke kan forlange at statlig ansatte skal ta ens eget liv, eller risikerer man da å vanne ut språket fullstendig?

Kampen om språket fortsetter når Sagen hevder at det viktigste argumentet for dødshjelp, er selvbestemmelse. Dette mener Sagen skal respekteres, og følgelig må enhver motstander ha «meget gode grunner for å gå imot».

Men det stemmer ikke. Det er bare et retorisk middel. Dødshjelp handler ikke egentlig først og fremst om selvbestemmelse. Det handler om å redefinere konsepter, som etterlater oss med et relativisert menneskesyn.

Hvordan skal vi diskriminere?

Alle forslag om å innføre dødshjelp, inneholder forsøk på å avgrense hvem som skal ha tilgang og ikke. Alle, bortsett fra et fåtall radikale, er enige om at vi må diskriminere mellom lidelser som skal kvalifisere til dødssprøyte. Om en 21-åring opplever tung kjærlighetssorg, en alvorlig nok opplevelse for den det gjelder, og ønsker hjelp til å sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Hva så med en person som ønsker hjelp til å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet? Vi vil antakeligvis diskvalifisere deres dødsønske for å være foretatt på manglende grunnlag.

Om det viktigste argumentet virkelig var selvbestemmelse, skulle ikke grunnene ha noe å si. Da ville vi kjempet for dødssprøyter til alle som måtte be om det. Det er derfor åpenbart at selvbestemmelse ikke kan være det avgjørende kriteriet. Hva en dødshjelp-forkjemper egentlig forsøker å innføre, er ideen om at man kan ha grunner til å ønske ikke-eksistens for et menneske. Men om man først åpner opp for det, vil definisjonskampen deretter stå om hva som er god nok grunn.

Kan vi virkelig åpne for at leger skal ta livet av eldre med kort tid igjen å leve, men fortelle personer med alvorlige kroniske og psykiske sykdommer at deres sykdom ikke «kvalifiserer»? Hva med dem som lider, men ikke er nær ved å dø? Hva med mildere sykdommer? Hva med ren livstretthet, som nå diskuteres i Nederland?

Dødshjelp forutsetter visstnok et fritt, kompetent valg. Men hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser. Kan vi la dem leve slik, dersom vi tenker at de ville ønsket å dø? De mest høylytte forsvarerne for frivillig dødshjelp, er forbausende tause i å avvise muligheten for såkalte ikke-frivillige eller ufrivillige medisinske drap.

Forsvar mot et relativisert menneskesyn

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer. Morten Horn konkluderer med god grunn i sin tidligere nevnte tekst med: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å skyve argumenter mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Sagen mener at siden vi eier vårt eget liv, må vi også kunne bestemme hvor lenge vi vil eie det. Men man «eier» ikke et liv. Vi er et levende menneske. Vi har en ubetinget rett til liv, som alle mennesker har, bare i kraft av å eksistere som menneske. Det er ikke uten videre noe man kan fraskrive seg, men er et startpunkt for alt annet, og en begynnelse på all moralfilosofi.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, er en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Problemet med moderne bioetikk

En av vår tids dyktigste moralfilosofer, David Oderberg, oppsummerer i dette intervjuet problemet med moderne bioetikk. De starter gjerne med en agenda, som de så forsøker å legitimere ved å plukke ut usammenhengende biter fra ulike moralfilosofier. Resultatet blir ofte en cocktail av retorikk, godt egnet til å overbevise enkelte, men med et heller ustabilt fundament.

Hvilket burde være åpenbart nok fra diverse pågående debatter i norsk offentlighet.

“There’s a lot of misunderstanding in the bioethics industry (because it is something of an industry), although I’d prefer to put it in terms of simple mistakes or confusions. I don’t think most bioethicists misunderstand what they believe or recommend at policy level, since most have a clear agenda, which is to pull apart as many “taboos”, i.e., commonsense traditional prohibitions, as possible.

A lot of the time, the ends justify the means inasmuch as bioethicists will use whatever argument they have to hand, whether good, bad, or indifferent, to advance a prior agenda. In that sense, I suppose you could say they misunderstand the function of argument, which is to get to the truth, not to advance a previously-adopted policy.

I recall reading, a number of years ago, a report by the UK’s Human Fertilisation and Embryo Authority, produced by a handful of bioethicists and devoted to defending human embryo experimentation. It was abundantly clear from the report that the authors (most of whom I had barely heard of as far as the philosophy profession is concerned) were intent on recommending embryo experimentation to the government as morally permissible, and they used whatever argument or “theory” they could to defend it.

As a result, you had a bit of Kantianism on one page, utilitarianism on another, virtue theory on another, and bits and pieces of philosophical thought, many of them totally irreconcilable with each other, thrown into the mix to achieve a supposedly rational conclusion that, sure enough, it was just A-OK to experiment on embryos, as long as we’re careful.”

Den gode moralismen

Publisert i Vårt Land 06.02.17.

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne å snakke om hvordan vi moraliserer på en god måte.

Vi omtaler alltid moralistene som «de andre». De som forsøker å formidle feil moral. Moralisme regnes som et skjellsord for de fleste i dag. Det trekkes frem selektivt, for å karakterisere ytringene til personer vi ønsker å avskrive.

De siste dagene har det vært flere hendelser hvor folk har oppført seg moralistisk. Etter Kirkemøtets vedtak har formaninger om hva som er god moral flydd begge veier. Donald Trump har sittet som president i et par uker. Vi har for lengst sluttet å bare kommentere Trumps handlinger. De fleste av oss snakker nå villig vekk om hans private sfære. Vi forstår at en mann som stadig lyver, skryter av umoralsk oppførsel, og er breddfull av stolthet, må ha alvorlige brister i sin moralske karakter. Det er noe galt når mødre og fedre må advare mot han som skulle ha vært et forbilde for staut, samfunnsengasjert amerikansk ungdom.

På den andre sida ble det moralisert fra arrangørene av kvinnemarsjene rundt om i verden sist uke. Ikke bare mot Trumps åpenbare kvinnesjåvinisme, men også om hva som var akseptabelt for feminister å mene. Slik ble eksempelvis pro-life-grupper ekskludert fra å være med som partnere. Mange pro-life-feminister delte mange av bekymringene bak marsjen, som utstrakt kvinnehat, kvinners rett til helsehjelp, utdanning, men kunne ikke stå inne for paroler som også holdt frem liberal aborttilgang som en rettighet.

Ofte vil man bruke ordet moralisme om de etiske meningene man anser som dårlig begrunnet. Men moralisme brukes samtidig gjerne av dem som ikke har tatt seg bryet med å høre på begrunnelsene fra den andre sida. Da blir det fort en hersketeknikk hvor man impliserer at meningsmotstanderen er irrasjonell, og kan erklære seg som vinner på walkover. For å unnskylde oss selv fra å lytte og stille oppfølgende spørsmål.

En antakelse som gjerne ligger under, er at moral mer enn noe annet handler om subjektiv smak eller preferanser, og at vi derfor har ingen rett til å belære hverandre. Det er feil. Ingen lever slik i praksis. Selv filosofer som Richard Rorty kunne levere sofistikerte argumenter om hvordan vi ikke kan ha kunnskap om objektiv moral, men er i neste omgang raske til å levere ut moralske bedømmelser og fordømmelser, om alt fra handlinger til holdninger.

Etikk er en vitenskap som handler om kunnskap. Kunnskap om rett og galt, bedre og dårligere. Naturligvis ikke den typen kunnskap som gir matematisk presisjon, men det gir oss ingen grunn til full skepsis. Kunnskap kommer i ulike former. Etikk er en rasjonell disiplin, demonstrert ved at den kan formidles, læres bort og diskuteres, selv mellom folk med ulike rammeverk. Man kan godt ha grunner for å hevde at andre tar feil.

Et eksempel er Aristoteles’ dydsetikk – den mest innflytelsesrike moralfilosofien i historien. Den tok utgangspunkt i en objektivt tilgjengelig fellesnevner – vår utviklede biologiske menneskenatur. Han fremhevet det å leve dydig som målet med livet, hvor gode handlinger naturlig vil strømme fra en god karakter. Han mente at vi burde benytte de ressursene vi er født med, både som sosiale, rasjonelle medlemmer av menneskearten, men også som unike individer.

Mennesket er naturlig sosialt, og søker sammen i samfunn. Et samfunn konstitueres av dets individuelle borgere, som små atomer ligger til grunn for et større hele. Aristoteles beskriver likedan målet med et godt samfunn som å være et samfunn hvor det er enkelt å leve som en god person. Aristoteles hevder at våre gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – en polis. Nevrologiske mønstre må dannes for at vi enklere skal kunne handle modig, generøst, uselvisk, måteholdent, rettferdig og vist. Slik dyd krever trening, så vi må hjelpe hverandre for å leve opp til å være gode personer. Det er sivilsamfunnets oppgave.

Til sist virker det ikke til å være noe galt med moralisering i seg selv. Et godt samfunn krever aktiv moralisme, for at vi kan hjelpe hverandre til å leve opp til den beste utgaven av oss selv. Vi kan kanskje heller prate om god og dårlig moralisering.

Moralisering ser stygt ut når vi er mest opptatt av å ha rett. Når moralisering er et kjøretøy for vår egen selvbekreftelse og stolthet. Et resultat er gjerne at vi ikke tar oss tid til å lytte til andres opplevelser og innvendinger, men går over lik. Moralisme på sitt beste betraktes gjennom brillene av nestekjærlighetsbudet. Hver gang vi genuint opptrer til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i. Når vi møter mennesker ved å lytte og ha øyekontakt, men likevel er ærlig nok til å hevde at ens egen moralske kunnskap er bedre, og at samtalepartneren gjør lurt i å tenke en gang til, og forsøke å leve annerledes.

Det moderne liberale samfunnet bygger på en slags ikke-aggresjonspakt vi har arvet fra tenkere tilbake til Hobbes og Rosseau. Vi blir her som borgere forventet å følge våre egne preferanser, men ikke forstyrre andre som ønsker å gjøre det samme. Det ligner mer på en legitimering av egoisme og selvopptatthet, enn moral eller nestekjærlighet.

Men all politikk er i en forstand resultat av moralisme. Det handler alltid om å holde opp noe man holder som moralsk riktig eller bedre enn annet. Om det så er å innføre progressiv skatt for at de fattige i et land skal komme bedre fra det, øke skatt for å finansiere eldreomsorg, eller øke alkoholavgifter for å fremme måtehold blant norske borgere. I disse diskusjonene henter vi begrunnelsene våre fra ulike steder, og vi vekter dem forskjellig. Vi henter dem fra tradisjon, kultur og religion, som legger tolkningsgrunnlag for vitenskap og ytterligere kunnskap.

Vår dannelse som nye generasjoner av samfunn med mennesker er avhengig av at vi fortsetter å holde løpende diskusjoner om god moral og godt samfunn, og ikke stenger dem ned med enkle merkelapper.

Vi bør være gode, samfunnsengasjerte moralister.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Moralfilosofi i Westworld

En forkortet versjon av denne teksten er publisert i Aftenposten 05.02.17.

I TV-serien Westworld tildeles vi et frikort til å behandle andre mennesker som objekter. HBO beskriver serien som “a dark odyssey about the dawn of artificial consciousness and the future of sin”Men serien ender opp mer som et speil til vår nåtidige syndighet, enn en ren fremtidsvisjon.

Ta steget forbi virtuell virkelighet. Tenk deg en fornøyelsespark, hvor omgivelsene er både ekte og falske på samme tid. Overveldende kulisser og kunstige mennesker er konstruert for at du skal kunne leve ut fantasiene dine i en kopi av Ville Vesten. Support-teamet løper døgnet rundt bak sceneteppet for å skape en mest mulig sømløs opplevelse. De kunstige menneskene, kalt «verter», er omhyggelig scriptet for å fremstå virkelige, men er designet til å aldri skade deg.

– So how does this work? Is there an orientation?
– No orientation. No guidebook. Figuring things out is half the fun. All you do is make choices.

J. Abrams og HBO har tatt opp tråden fra Westworld-filmen i 1973. TV-serien har nettopp fullført sin første sesong på HBO, og skisserer en forretningsmodell rettet mot rike «nykommere», på jakt etter et fristed fra den mer tungmanøvrerte virkeligheten. I Westworld er du fri fra fare mens du kan blåse hodet av motstanderen i en revolvermatch, vinne en av de mange narrativlinjene i spillet, og feire seieren med å høvle over et par unge skjønnheter på det lokale bordellet. Alt før sola senkes i vest.

Det hele tvinger oss tilbake til antikke, kjente spørsmål. Kan menneskenaturen skille mellom hva den er og det den gjør? Hva gjør det med oss å utslette vår menneskelighet for noen skarve øyeblikk med nytelse? Å manipulere, håne og selv torturere, voldta og myrde vesener som ytre sett er helt identiske med oss selv? Hva kunne vi selv ha funnet på å gjøre, hvis vi ikke måtte konfrontere ofrene dagen etter? Fordi de har blitt reparert og fått visket ut hukommelsen i løpet av natta?

Forsvinner syndigheten ved slike handlinger når det ikke er noen reelle ofre? Forblir vi upåvirket av slik oppførsel?

Intuitivt vil vi si at det klart er en forskjell. Vi ville ikke hatt samvittighetskvaler med å demontere PCen vi akkurat satte sammen. Noen ville nok rynke på nesa om du kuttet av den skalpen med en indianerkniv eller presset genitaliene dine mot den. Men det var aldri noen grunn til å tro at det var noen «til stede» i maskina, selv om den kjører diverse simuleringer lignende dem vi utfører.

I realiteten er det en utbredt debatt om hva som skiller kunstig intelligens fra vår menneskelige. Har vi grunn til å tro at en eller flere bevissthetsstrømmer kan oppstå om prosessene i maskinen blir komplekse nok? John Searle, filosofen som nylig besøkte Norge, har nok levert den mest kjente kritikken mot en slik sterk AI-teori. Han hevder at maskiner bare kan prosessere syntaks, men aldri semantikk. Maskiner kan utføre algoritmer, men aldri forstå. Mens maskiner er dømt til å utføre symbolmanipulering, har maskinens produksjon bare verdi i møte med noen i stand til å avlese mening, og forstå det i en større helhet – et menneske.

– Are you real?
– Well, if you can’t tell – does it matter?

Varsel: Den følgende teksten inneholder milde spoilere.

Westworld trenger ikke å ta stilling til disse problemstillingene for å skape et godt show. Her nøyer de seg med å konstatere at skaperne ikke bare vil simulere bevissthet, men på et punkt viske ulikhetene ut. Skapningene får ikke bare simulere, men skaperne gir rom for improvisasjon. De åpner for å bryte ut av scriptet et øyeblikk for å forsøke en ny dialog eller handlingsmønster. Og det siste elementet som fullfører skapningenes tre-stegsmodellen mot selvstendig bevissthet? Lidelse! Med mangfoldige iterasjoner med lidelse, blir de kunstige skapningene stadig mer menneskelige.

På et tidspunkt finner en av hovedpersonene bak prosjektet ut at vedkommende selv er kunstig – en av de første skapningene. Like etter svarer et kunstig menneske med å finne ut, overbevist om at det hadde brutt fri fra skaperens marionett-tråder, at hele dets rebelske opprør var innprogrammert i forkant.

– Everything you do, it’s because the engineers upstairs programmed you to do it.
– Nobody tells me what do to, sweetheart.
– Yeah, but that’s part of your character. You’re hard to get.

Skillelinjene mellom kunstig og naturlig er for alvor satt på prøve. Men hva med moralske implikasjoner?

En av de besøkende, Logan, mener at fornøyelsesparken appellerer til menneskets basale instinkter. Underforstått, er det fritt frem for å underholde seg med å drikke, manipulere, pule og drepe. Men hos de fleste av oss, vil moralske instinkter skrike ut om at noe er galt med slik oppførsel, selv om det bare er et spill. Vi forstår at moral ikke bare kan handle om konsekvenser, men også noe om hvordan mennesker velger å være. Ikke bare hva det gjør med andre, men hva det gjør med seg selv.

Aristoteles mente også at menneskenaturen la føringer til hvordan vi burde leve, men trakk en radikalt annen konklusjon. Hans analyse av den sosiale orden som et samspill mellom natur, vane og fornuft. Disse tre elementene la grunnlaget for hans dydsetiske tenkning. Han ville kritisert Logan for å ikke yte rettferdighet til mennesket. Aristoteles’ tre elementer ble tatt videre av tenkere som Cicero og Aquinas, og har fått store ringvirkninger i utviklingen av vestlig sivilisasjon.

Aristoteles’ dydsetikk fremhevet det å leve dydig som målet med livet. Dermed bør vi best mulig benytte de ressursene vi er født med, både som medlem av menneskearten, men også som unike individer. Vi kan bli gode mennesker på samme måte som en håndverker blir en god håndverker – som å skape solide kvalitetsmøbler av gode materialer, fremfor skrøpelige møbler av råttent treverk.

Dyd krever trening. Likt hvordan en god fotballspiller må holde seg i form, eller en håndverker ikke kan forvente å lage en fullkommen stol på første forsøk, må et menneske leve i en gjentatt øvelse om å være god. Vi kan ikke forvente å ligge på sofaen, unndra oss ansvar eller være drittsekk mot medmennesker dag etter dag, for så å skulle stille opp når det virkelig gjelder. Nei, vaner inkorporeres tilbake i biologien vår, for at vi lettere kan leve opp til den vi ønsker å være dag etter dag.

Som analyse av mennesket som dyr, har Logan rett. Da er vi biologisk disponert mot trygghet, reproduksjon og ernæring. Men Logan tar ikke hensyn til menneskets særegenhet. Vi er ikke bare dyr, men sosiale og rasjonelle dyr, med intellekt og vilje. Aristoteles hevder at gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – et polis.

Westworld er et slikt polis. Vi kan etterstrebe godhet og sannhet som høyere mål, og rette innsatsen vår mot disse. Vi er ikke dømt til å bare spise og løpe etter sengekamerater, men vi kan forstå og velge hvordan vi skal underordne aktivitetene våre mot et høyere gode. Som sosiale dyr kan vi holde sammen og skape trygge familier, som gir opphav til stabile samfunn. Vi kan kjenne lysten til det onde i vårt hjerte, men likevel velge det gode.

Et godt menneske er rettet mot bestemte moralske disposisjoner for å handle på en måte vi kan anse som god. F.eks. vil et modig menneske av natur handle med visdom og fryktløshet i møte med fare, på vegne av et høyere mål. Et generøst menneske deler villig og gledelig av sin overflod, med løse bånd til sine eiendeler, tid og egoisme.

I motsetning til Logan, starter kompisen William som et dydig menneske, som naturlig ønsker å hjelpe de kunstige innbyggerne av Westworld.

– Now I understand. It doesn’t cater to your lower self; it reveals your deepest self; it shows you who you really are

William kjemper mot sine moralske kvaliteter i Westworld. Han må i motsetning til Logan starte en lang nedbrytningsprosess for at samvittigheten ikke lenger skal hindre han fra å utøve vold og ondskap. Han forstår at handlingene hans i Westworld påvirker ham som moralsk karakter.

Aristoteles’ dydsetikk nyter bred støtte i hva vi har lært om biologi, genetikk og psykologi siden lenge før Darwin. Vi er ikke immaterielle sjeler som flyr rundt, men vi er først og fremst biologiske vesener plassert i fysiske kropper, selv om vi også kan være mer enn det.

En av Westworlds leksjoner, er at vi aldri kan løsrive det vi gjør fra den vi er. Det vi gjentatte ganger gjør resulterer i den vi blir. Det rikker ikke ved verdien vår som menneske, men forteller oss noe om vår moralske karakter, og at arbeidet med å bygge karakter er verdt å ta fatt på, selv om vi ikke skulle befinne oss i en simulering.