Category Archives: Etikk

Meninger uten fakta

Austveg svarer på kritikken vår fra Klassekampen 06.10 med overskriften «Meninger og fakta». Men akkurat som i boken, er største svakheten hennes at hun aldri presterer mer enn en overfladisk diskusjon av sine meningsmotstandere.

Publisert i Klassekampen 19.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

Hun sår fremdeles tvil om hvorvidt et tidlig menneske faktisk er levende, og virker å tro at om man referer til to kontroversielle forskere, er saken lagt død.

Austveg henviser eksempelvis til at ikke alle befruktede eggceller fester seg, eller at det nye individet kan bli tvilling kort tid etter unnfangelse. Men det er viktig å se at dette ikke er reelle argumenter mot at det tidlige fosteret er et levende individ av menneskearten. For vi kan føye til:

I storparten av historien har også spedbarnsdødeligheten vært veldig høy, og vi kan i teorien klone voksne mennesker. Men selvsagt betyr ikke dette at et spedbarn eller en voksen person ikke er et levende individ.

I korte trekk kan vi eksempelvis vise en vanlig introduksjon til molekylærbiologi. Her kan man lese følgende:

 “Generally, it is accepted that something is alive if it can grow and reproduce, at least during some stages of its existence. (…) Perhaps the key factor that characterizes life is the ability to self-replicate. (…) This brings us to another characteristic of life, which is that it evolves.”
(Clark & Pazdernik 2012)

Om dette kjennetegner livet, er det klart at et nytt menneske fra zygote-stadiet er levende. Kildeeksemplene kan suppleres til et nivå hvor vi ser at dette standpunktet er fundert på normalvitenskap.

Men Austveg diskuterer aldri versjoner av slike argumenter, men avfeier det heller som «livsmystikk». Hun presenterer aldri et alternativ, og uttalelsene hennes lukter mer av hersketeknikk enn edruelig omgang med litteraturen. Vi kan jo spørre: Hvis det er «livsmystikk» å hevde at et menneske i mors mage er levende, hvorfor er det ikke like fullt «livsmystikk» å hevde at Berit Austveg er levende?

Det er sant at det er vanskelig å måle befruktningen med matematisk presisjon. Det er en prosess som kan ta et døgn eller mer, men organismen er en dynamisk, selvorganiserende enhet fra første stund. Men vi kan være presise nok til å vise at befruktningen er starten på noe kvalitativt nytt på et veldig tidlig tidspunkt.

Vi kritiserer henne dessuten for å vise til konsekvensetikk først og fremst for å etterrasjonalisere sin foretrukne konklusjon. Austveg virker å tro at konsekvensetikk bare handler om å tenke på konsekvenser, og dermed at andre ikke tenker på konsekvenser. Det er en karikatur av hvordan etiske teorier fungerer. Konsekvensetikk forsøker å være en helhetlig teori om hvordan mennesker burde ta valg, og den legger som nødvendig premiss at konsekvenser er alt som teller, og at vi kan måle konsekvenser på en måte som forutsetter at alt kan deles opp og veies på.

Hun tar feil når hun påstår at konsekvensetikk er nært forbundet med menneskerettigheter. Menneskerettighetenes største fiende er konsekvensetikk, fordi rettigheter er kvalitative – de forutsetter at ikke alt kan deles opp og regnes på. Vi kan ikke uten videre overstyre viktige prinsipper, som ytringsfrihet, rett til liv eller kroppslig integritet, selv om noen mener at det på kort eller lang sikt kan gi bedre konsekvenser. Rettigheter og plikter overstyrer her Austvegs metode, nettopp fordi vi avviser konsekvensetikk som moralfilosofi.

Det er lett å sympatisere med ropet om å bedre situasjonen for fattige som velger å ta utrygge aborter, men vi kan fremdeles kjempe for begge menneskene samtidig. Det er lett å ha sympati for posisjonen av at vi av pragmatiske hensyn burde ha lovgivningen vi har i Norge, fordi nødvendige onder veies opp mot hverandre, men Austvegs posisjon går mye lenger enn som så.

Dette er viktig, fordi Austveg holder et ytterliggående standpunkt. Hun forsøker å introdusere problematiske kriterier som evne til tenkning og føling for verdien av et menneske. Hun nekter for at det å ta livet av mennesker, selv et mindre utviklet, kan være et «nødvendig onde», og uttrykker langt på vei et mål om å tie ned all offentlig debatt i intervjuet med Klassekampen.

Vi er ikke redde for at Austvegs forslag kan føre til en nedvurdering av mennesket, men at hennes retorikk er et tegn på at den allerede er her.

Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

I den evige diskusjonen om Gud og moral, eller Gud og godhet, som blusset opp igjen siste ukene, er det overraskende å se hvor mange som nærmest tar for gitt at Eutyfrons dilemma ennå ikke er besvart på en tilfresstillende måte til tross for å være 2.400 år gammelt. Det å være et gammelt argument, trenger på ingen måte å være negativt. Jeg tenker selv at Aristoteles svar til Zenon og Parmenides, ved å foreslå at all forandring må forklares ved aktualitet og potensialitet, fremdeles er en av filosofiens uovertrufne oppdagelser.

Du kan derimot være sikker på at nok av tilskuere som aldri har lest annet av klassisk gresk filosofi, men hører om Eutyfrons dilemma for første gang i en populær aviskronikk, vil være skråsikker på at argumentet setter spikeren i kista for all link mellom Gud og moral. Dette til tross for at de neppe egentlig helt forstår argumentet Eutyfron mener å gi, eller konteksten Eutyfron gir det i,

En av de mer interessante kritikkene av Ottosens opprinnelige tekst, kom fra Ole Martin Moen med blant annet nettopp Eutyfrons dilemma, og samme innvending dukket opp fra kloke folk i kommentarfeltene på Facebook.

Men er dette et godt argument?

Eutyfrons dilemma finner vi i en av Platons tidlige dialoger. Tankegangen er noe slikt, oversatt til vår egen kontekst:

Gud kommanderer det som er godt. Men (1) er noe godt fordi Gud kommanderer det, eller (2) kommanderer Gud det fordi det er godt?

Ingen av svarene vi kan gi på dette dilemmaet virker ved første øyekast tilfredsstillende.

Om (1), virker det gode heller vilkårlig. Da foreslår Moen at Gud like godt kunne kommandert voldtekt og tortur til å være godt. Men om vi ender opp med (2), virker det til å tvinge oss til å godta at det gode er forut for Gud selv, og at referansestandarden for godhet derfor er uavhengig av Gud. Det er også i strid med klassisk monoteisme, kristen som jødisk og islamsk.

Så hvordan løser vi problemet?

Ved å svare verken (1) eller (2). Dilemmaet er, i hvert fall fra perspektivet til en klassisk teist, et falskt et. Det er tilsvarende å spørre kompisen din om han har sluttet å slå kona si enda. Svarer han ja, blir det feil, og svarer han nei, blir det også feil.

For i begge tilfellene ligger det en implisitt antagelse til grunn, som rigger dilemmaet mot misforståelse.

I sistnevnte dilemma, er den usagte antagelsen at kompisen i det hele tatt slår kona.

I Eutyfrons dilemma, er antagelsen at det gode er noe eksternt til Gud, slik at Gud står atskilt fra det gode, slik at man kan stille spørsmål om deres relasjon til hverandre i utgangspunktet.

Men om ikke godhet er eksternt til Gud, må det vel bety at det er internt til Gud? Men hva i alle dager vil det si?

Som så mange ganger før, krever det at vi røsker tak i noen av våre selvfølgeligheter. Jeg har tidligere nevnt at en kritikk som tar utgangspunktet i Eutyfron, kanskje er virksom mot en liten-g-gud under nominalisme, men har ingen brodd mot stor-g-Gud, intellektualisme og klassisk teisme.

I intellektualisme følger Guds vilje på Guds intellekt, som følger på Guds godhet. Så Gud kan per definisjon ikke ville ondskap. Gud kan ikke ville ødeleggelse og grusomheter. Det å gjøre godt, er en perfeksjon, så dette er ikke en begrensning hos Gud, men en følge av Guds perfekte natur. Så forslaget om at Gud potensielt kan kommandere voldtekt eller annen umoral, slik at disse plutselig kan være gode handlinger, gir her ingen mening.

Dette er noe av det sikreste vi kjenner til om Gud dersom et slikt gudsbilde skal gi noen mening.

NB: På dette tidspunktet vil nok mange ønske å innvende med at det finnes bibelvers som antyder at Gud ikke virker særlig god, men hvor Gud kommanderer tilsynelatende forferdelige ting. Men da har vår kunnskap om hvordan Gud må være, ha forrang for vår bibeltolkning, slik at vi forstår at disse bibelhistoriene er preget av sin samtid, hvor poenget med historien er et annet, eller at forfatteren som har nedskrevet historiene rett og slett kan ha tolket det hele feil.

Dette er ikke et så radikalt forslag som det kan virke. Når Bibelen beskriver Gud med øyne eller vandrende i en hage, vet vi allerede at Gud er immateriell, slik at det ikke kan være meningen at dette skal forstås bokstavelig (i vår betydning). Dette samsvarer også godt med hvordan jødiske rabbier og kirkehistorien har lest disse bibelversene. At de alle må leses bokstavelig som en utfyllende historiebok, er en heller moderne trend i visse protestantiske miljøer. Å høre kristne som forsvarer at åpenbart grusomme handlinger likevel er gode, fordi de er utført av Gud, er en ganske pervers rasjonalisering av tekstene.

Så hvordan forstår vi de subtile forskjellene her?

Vi tenker, gjerne ubevisst, i nominalistiske, voluntaristiske termer. Dette høres kanskje ut som gresk for de fleste, men i korte trekk er det verdt å nevne at dette har hatt enorme konsekvenser, og har vært en enorm innflytelse for senere tankegods, og frem til store deler av moderne filosofi.

Voluntarisme vs. intellektualisme var en stor strid i middelalderen, hvor Ockham og Duns Scotus sto på førstnevntes side mot personer som Aquinas. Voluntaristene ønsket å fremheve Guds absolutte suverenitet, og frigjorde derfor Guds vilje fra alt annet i Gud, inkludert Guds godhet. Dette er hvor muligheten for at Gud kan kommandere forferdelige ting nå dukker opp.

Les mer om dette på Fesers blogg:
Razor boy (Om Ockham)
Voluntarism and PSR

Dette er også et stort steg i retning av å gjøre Gud til en forvokst person, men fremdeles på mange måter som oss, snarere enn Eksistensen selv, den nødvendige forutsetningen og opprettholderen for hele universet til enhver tid.

NB: Mens mesteparten av klassisk, kristen teologi har holdt til en mer intellektualistisk retning, er voluntarisme mer vanlig i islamsk teologi. Hvilket kan være en stor grunn til hvordan samfunn preget av henholdsvis kristen og islamsk teologi har utviklet seg.

Den som tror at teologi er irrelevant for å forstå verden vi lever i, kan ikke nok teologi. Om man tenker at Gud er dypeste virkelighet, slik mesteparten av menneskene i verdenshistorien har gjort, snarere enn ren materie eller magiske “brute facts”, blir alt, i en forstand, teologi. Det gjelder fra naturfilosofi og vitenskap til etikk, rettsfilosofi og politisk filosofi.

I et tidligere innlegg var påstanden at i en moralfilosofi, for at den skal være normativ, og ikke bare deskriptiv, må vi velge mellom Nietzsches nihilisme og Aristoteles’ teleologi. Dette er en rask oppsummering av sistnevnte, som også er valget vi burde foretrekke.

Så en liten ting gjenstår for å komme i mål. Så vi står med at Guds vilje følger på Guds godhet. Det naturlige universet som vi befinner oss i, strømmer fra Gud, og er rettet tilbake mot Gud. Følgelig finnes det også en rettethet i naturen, hvor alt søker mot et mål, som legger føringer for hvordan vi skal tenke om det å leve gode liv og moral. Et telos.

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Alle ting i naturen utviser denne rettetheten, som legger føringer, ikke bare for hvordan ting er, men for hvordan de burde være. Vi kan utlede dette ganske enkelt fra observasjoner av hva det vil si å være en ting, slik som et tre, et ekorn, en hammer eller et menneske. Vi kan utlede det fra det vi kaller deres essens.

Eksempelvis forstår vi at basert på hva det vil si å være et tre, er det godt for treet å motta rent vann og sollys, slik at det kan vokse, formere seg og utføre fotosyntese. Det leder til treets blomstring (flourishing). Det vil ikke vært godt for treet å bli gravd opp og plassert i en mørk kjeller, eller bare motta Red Bull fremfor rent vann. Det skyldes at treet utviser en rettethet mot noen ting fremfor andre, som er satt av treets egen essens.

For et ekorn, er det godt å utfolde seg i en fri skog og spise eikenøtter, fremfor å sitte i bur og spise Colgate-tannkrem. Men et menneske er også en del av denne naturordenen, så vi er intet unntak. Det finnes visse ting fra vår natur sin side, møysommelig utviklet av millioner av år med evolusjon og skapt i Guds bilde, som er godt for oss, og som bidrar til vår “flourishing”. Det forteller oss en hel del om hva som er godt for oss å gjøre.

Nature does nothing in vain.
– Aristotle

Vi burde eksempelvis utvikle og utfolde våre generelle evner som del av menneskearten, samt våre unike evner som individuelt menneske. Vi har intellekt, slik at vi kan oppdage det gode, og vi har vilje, slik at vi kan velge det gode. På denne måten imiterer vi Gud, ved å forsøke å følge viljen så tett som mulig på intellektet. Vi søker å komme tettest mulig på det Logos som universet ble skapt ved.

Et godt menneske, har et intellekt som oppdager det gode rent og klart, samt har trent viljen sin til å følge dette. Det gode mennesket har disiplinert seg ved å ha utviklet vaner, inkorporert i nervesystemet vårt, som gjør det enklest mulig å handle godt. For et godt menneske, er det ikke et strev å hjelpe en gammel dame over veien, elske sin ektefelle, ære sine foreldre, eller gi av penger og tid til et godt formål, men det oppleves lett og naturlig.

Men vi er ikke bare i stand til å etterstrebe det gode for oss selv, men også for våre medskapninger. En klassisk definisjonen på kjærlighet er nettopp å aktivt ville andres gode, slik at dette gir oss en del føringer for hvordan vi skal oppføre oss i møte med andre mennesker og hele skaperverket.

Dette er også hva Jesu’ velkjente dobbelte kjærlighetsbud (Matt 22) referer til. Å elske Gud = å elske mennesker = å hjelpe alle ting mot deres telos. Dette ligner mistenkelig mye på å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss selv. Gud er kjærlighet, og er derfor grunnen til at denne rettethet finnes i det hele tatt.

Vi er målrettet mot det gode, selv om vi ofte velger å vike fra dette. Vi er skapt, slik som alle andre naturlige ting, til likhet med Logos, men siden viljen og intellektet vårt er atskilt, slik det ikke er i Gud, kan vi i dette livet velge bort det gode. Men takket være at Logos ble menneske, er vi likevel gitt en mulighet.

Vi kan gjenforenes med Logos gjennom personen Jesus Kristus. Folk flest kan slippe høytflyvende filosofiske resonnementer som de ovenfor, og vi kan praktisk gjenkjenne hvordan vi skal leve livene våre ved å se på Jesus. Vi er skapt i Imago Dei, men er skapt til Imitatio Christi – imitasjon av Kristus.

Og siden Logos er evig, kan vi oppnå evighet ved å gjenforenes med Logos. Dette er vår mulighet til å oppnå evig liv med Gud.

Les også:
Athanasius om årsaken til inkarnasjonen

Nei, har du sett? Det som startet med Eutyfrons dilemma, endte opp med en minipreken. Dette er gigantiske temaer forsøkt behandlet på kort plass, så mye mer burde definitivt vært sagt om mye mer. Men jeg håper i hvert fall det er en pekepinn på hvordan Eutyfrons dilemma kan løses, ved å vise til hvorfor det er et falskt dilemma, samt hvordan det kristne narrativet er ment å fungere i lys av dette.

En leksjon i thomisme kan være nyttig for å forstå naturfilosofien som ligger til bakgrunn for det ovenfor.

Les også:
Hva er thomisme?

Etisk argumentasjon uten etisk refleksjon

Berit Austveg lover oss etisk argumentasjon for abort i sin nye bok, men den kom aldri.

Publisert i Klassekampen 06.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

I gårsdagens Klassekampen ble Berit Austveg intervjuet om sin nye bok, «Abort – en etisk argumentasjon» (Humanist forlag, 2017). Boka var lovende lesning, helt til vi innså at den lovede etiske argumentasjonen aldri kom.

Austveg forsøker å abortere livsviktige og nødvendige debatter

Austveg har tilegnet seg mye kunnskap gjennom en lang, internasjonal karriere i nær kontakt med disse spørsmålene. Hennes gjennomgang av historiske forløpere og situasjonen for internasjonal abortlovgivning- og praksis i dag er vel verdt å lese for alle med interesse for abortspørsmålet. Hun kritiserer sine meningsmotstandere. Noen ganger er kritikken rettferdig, mens andre ganger er den karikert. Men Austveg virker å ha brukt mindre energi på å forsøke å forstå hvordan noen kan lande på et annet standpunkt enn henne selv.

Det er paradoksalt når Austveg åpner boka med å skissere, helt korrekt, hvordan mange i slike saker først bestemmer seg først for konklusjonen, og deretter forsøker å finne argumenter til å underbygge den. Paradoksalt, for dette synes som en særlig treffende beskrivelse av Austvegs selv. Hun lover oss etisk argumentasjon, men innfrir aldri. Hun diskuterer sjeldent etikk, annet enn noen heller usammenhengende referanser til konsekvensetikk og Emmanuel Lévinas, før hun heller bruker tida på å moralisere over meningsmotstanderne.

Det hun ikke nevner, er at når hun kaster ut pekere mot konsekvensetikk og Lévinas, står disse for uforenelige moralfilosofier. Samt at den konsekvensetikken hun nå har valgt å holde seg med, i neste omgang vil frarøve henne muligheten til å forsvare andre ting hun holder kjær, som menneskerettigheter, inkludert retten til kroppslig integritet. For om vi først skal forplikte oss til den vilkårlige konsekvensetikkens univers, kan det ikke eksistere rettigheter, for slikt samsvarer ikke med denne etikkens forutsetning, som er muligheten til å kunne veie og regne på alle størrelser. Om det å bryte menneskerettigheter kan gi oss «bedre konsekvenser», definert av noen, burde vi gjøre det.

Om vi derimot kirsebærplukker mellom ulike moralfilosofier på veien til et ønsket svar, har vi innrømmet at vi ikke bryr oss mye om godt og ondt, eller om rasjonelt forsvarlige tankerekker, men bare forsøker å rasjonalisere et ønske. Moralfilosofen David Oderberg, har nettopp bemerket at denne hangen til å rasjonalisere ønsker fra uforenelige moralfilosofier, er et stort problem i bioetiske diskusjoner i vår tid, og et tegn på vår irrasjonalitet. Dette er Austveg et eksempel på.

Austveg er på sitt beste når hun lidenskapelig taler for alle kvinnene som dør årlig verden over som følge av utrygge aborter. Austveg har tidligere uttrykt frustrasjon over at fosteret får for mye oppmerksomhet i abortdebattene. Men hun ender selv med å havne i en annen grøft. Etter 150 sider, har hun knapt behandlet meningsmotstandernes argumentasjonsrekker, og har heller ikke noe systematisk forsøk på å begrunne sin egen posisjon. Det diskuteres sjeldent om fosteret kan være et unikt individ, med påfølgende egenverdi og egne interesser. Det vurderes knapt om vi kan kjempe for det samtidig som vi kjemper for kvinnene. Austveg ender heller i en ganske ekstrem posisjon, hvor hun ikke engang medgir at abort er et «nødvendig onde», eller avfeier all bekymring om det sorteringssamfunnet som vi beviselig har, uten særlig begrunnelse.

Et grunnleggende argument for livsvern er bemerkelsesverdig enkelt. Det går noe slikt som dette:

  1. Det er alltid galt med intensjon å ta livet av et uskyldig menneske
  2. Et foster er et uskyldig menneske
  3. Derfor, er det alltid galt med intensjon å ta livet av et foster

Om premissene her stemmer, følger konklusjonen nødvendig. Man kan i en større abortdiskusjon naturligvis stille spørsmål til begge premissene, men det finnes gode tilsvar til disse spørsmålene. Viktigst her, er det å legge merke til at en person som holder et så grunnleggende nøkkelargument, blir lite klokere av Austvegs bok, noe som må sies å være en merkelig utelatelse for en bok som påstår å handle om «etisk argumentasjon».

Heller velger Austveg en merkelig strategi ved å forsøke å så tvil om hvorvidt det tidlige embryoet er et unikt påbegynt menneskeliv. Dette er bortimot universelt anerkjent, og noe du vil finne i eksempelvis enhver elementær introduksjon til molekylærbiologi. Austveg motsier til og med seg selv når hun påstår at livet er et «kontinuum» (s. 73), ettersom selv et kontinuum ville forutsatt en start, og vi kan vise at livet til det ferske menneskeindividet uansett starter langt tidligere enn Austveg skulle ønske seg.

Stridsspørsmålet i abortdebatten står ikke der Austveg tror, men heller om den moralske statuen til dette menneskelivet. Det er liten tvil om at fosteret tidlig er (1) levende og (2) biologisk sett et menneske, men spørsmålet er heller om dette er tilstrekkelig for å ha en ukrenkelig rett til liv. Enkelte foreslår at det å være menneske i seg selv ikke er nok til å ha iboende verdi, men at det må et ytterligere kriterium til. De mener at man først trenger en viss utvikling av hjertet eller hjernen, at barnet må være bevisst, selvstendig levedyktig, eller ha et uttrykt ønske å fortsette å leve.

Problemet med alle disse forslagene, er at de er heller vilkårlige, og raskt ender med å åpne opp for spedbarnsdrap, drap på funksjonshemmede eller andre grusomheter i samme tankerekke.

Om vi ikke aksepterer at vi alle har et iboende, ukrenkelig menneskeverd bare i kraft av å være et unikt menneske, er det vanskelig å sette en logisk, forsvarlig skillelinje på et annet punkt. Men det er en annen og større diskusjon.

Oppsummert er «Abort – en etisk argumentasjon» kanskje godt egnet til å oppildne meningsfeller til kamp. Men boka er så ubalansert at den tilbyr lite til moderate eller meningsmotstandere, som gjerne ønsker å gå i dialog for å la oss overbevise om at det ikke er millioner av uskyldige mennesker årlig som får krenket sin mest grunnleggende menneskerettighet – retten til liv. Snarere får vi gjennom slike bøker bekreftet at vi har rett, og at vi må fortsette kampen for menneskets verdi, spesielt på sitt mest sårbare.

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.

Arbeiderpartiet leder vei mot sortering

Men de virker ikke til å forstå det selv.

Først publisert på egen Facebook-side.

Det er skremmende når Torgeir Micaelsen, helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, gir et så misvisende svar til Kristelig Folkepartis helt forståelige motvilje mot å samarbeide med AP.

Det er stort sett feil, når han (på tirsdag) sa at «Årsaken til at vi tilbyr fosterdiagnostikk skal være medisinske behov». Det er stort sett feil, når han sier her at «Våre dyktige fostermedisinere kan behandle flere og flere tilstander i mors liv.» Det er stort sett feil, når han sier her at «redde livet til helt vanlige barn som vi ellers vil miste hvis vi ikke gjør noe.»

AP kan neppe ha valgt å lytte til særlig mange leger i det hele tatt. De har nok heller ikke lest Kunnskapssenterets rapport om tidlig ultralyd (2012), hvor de konkluderer med: «Vi fant ingen dokumentasjon for helsemessig gevinst av rutinemessig tidlig ultralyd.»

De har nok heller ikke lest Bioteknologilovens formålsparagraf veldig nøye (§4-1):

«Med fosterdiagnostikk forstås i denne lov undersøkelse av føtale celler, foster eller en gravid kvinne med det formål (!) å få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret.»

Påfallende lite om «medisinske behov» eller «behandle tilstander» der.

Og kanskje viktigere: Selv om det hadde fantes «betydelige helsegevinster», er dette uansett ikke et legitimt argument, for da hadde man kunnet opplyse om disse, men ikke om hvorvidt fosteret har Downs syndrom, eller ev. disposisjon mot dysleksi, ADHD, hudutslett, flass, migrene, impotens, øreverk, benskjørhet, rødt hår, fedme eller hvorvidt fosteret kommer til å stemme på Arbeiderpartiet om 19 år, på samme måte som vi ikke gir tidlig informasjon om kjønn (annet enn i noen spesielle, medisinsk begrunnede tilfeller).

Vi kan pakke inn den brutale virkeligheten i misvisende ord, og ønske at mye var annerledes, men all praksis tilsier at fosterdiagnostikkens primære formål er å avdekke avvik (løst definert) som vi kan sortere for. Vi hadde ikke brukt et titalls millioner på denne scanningen, om det ikke hadde vært tilfelle. Av en eller annen grunn, er kjønn utenfor, men eksempelvis Downs syndrom innenfor, gruppen som staten allerede har definert det som «moralsk akseptabelt» å sortere for i dag.

Om vi virkelig tror på likeverd, må det få brutale konsekvenser i hvordan vi skaper samfunn, om det ikke bare skal bli tomme ord.

Dette er først og fremst politikernes ansvar. Ikke individet. Hvem vet hvem som faller utenfor statens definisjoner i morgen? Kanskje det er din «skavank» det da er greit å sortere for?

Hvis ikke en helsepolitisk talsmann har stålkontroll på disse tingene – hvem i AP skal da ha det?

Det er helt greit å ta feil, eller være upresis. Men det er mer skremmende når dette legitimerer Arbeiderpartiets posisjon som det fremste partiet som styrer oss i retning av et sorteringssamfunn.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell sort av individualistiske unge over hele den vestlige verden.

Jeg kom over noen av skriveriene hennes her om dagen. Det færre vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

En dialog om abort – del 1

I god sokratisk ånd, har jeg forsøkt å konstruere en lengre, rolig og saklig dialog om et veldig kontroversielt tema, forbi slagord og merkelapper. Dialogen er fiktiv, men mange av replikkene er direkte hentet fra egne samtaler med høyst fornuftige venner.

Person A er her en forkjemper for kvinnens rett til å velge, mens person B forsvarer fosterets livsrett.

Jeg forsøker åpenbart primært å få frem person B sin side av saken, men om jeg karikerer person A urettferdig, vil jeg gjerne arresteres for det.

For ingen av sidene er åpenbart så onde eller dumme som man gjerne kan få inntrykk av i offentlig diskurs, men begge har grunner for å tenke og konkludere som de gjør. Vi sitter alle selv med ansvaret for å oppsøke beste argumenter mot vårt eget synspunkt, og burde i all redelighet justere meningene og svarene våre etter det.

Her følger første del, som er en introduksjon til selve kjernen av debatten.

A: Tror du virkelig det er mulig å ha en sivilisert samtale om abort?

B: Ja, det tror jeg.

A: Du er vel enig i at det er litt uheldig at du som mann uttaler deg om et tema som kvinners reproduktive rettigheter?

B: Ja, det er klart en ulempe, selv om det på ingen måte er avgjørende. Men jeg kjenner mange kvinner som deler mitt syn til nær punkt og prikke. Om det jeg sier her kan gi dem gode innspill i debatten, er jeg mer enn fornøyd.

A: Jeg tror også mange vil reagere på at det fremdeles finnes slike konservative mørkemenn som deg i 2017. Har vi ikke kommet lenger enn det?

B: Om du også hadde vært overbevist om at det faktisk er uskyldige, sårbare menneskeliv som står på spill, håper jeg at du også ville holdt ut.

A: Jeg forstår at dere mener det, og kan til og med ha en viss sympati for en slik motivasjon, men gir det dere rett til å bestemme over kvinnens kropp?

B: Men å si at fosteret i magen bare er «en del av kvinnens kropp», forutsetter allerede en rekke ting. Du snakker som om det nyskapte, unike mennesket i magen bare er å ligne med et annet organ, som en lever eller en nyre. Vi vil aldri bruke fysisk separasjon som en egen grunn for å forsvare å ta livet av en siamesisk tvilling, eller en baby i navlestrengen en time før fødsel. Om min side har rett, er det din side som forsøker, ikke bare å bestemme over andres liv, men faktisk avslutte det. Jeg er ikke enig i ordbruken din.

A: Ja, språk er ladet. Du bruker også ladet språk når du snakker om «uskyldig menneskeliv» eller «unikt menneske». Men jeg er ikke enig i at et embryo eller foster i magen er et fullverdig unikt og selvstendig menneske, slik vi tenker om andre mennesker, som meg og deg.

B: Da er det vel nettopp det vi må finne ut?

A: Ja, det kan være. Men kan dere ikke i det minste være litt mer ydmyke? Jeg kan ikke forstå hvordan dere kan være så dogmatiske. Jeg kan ikke skjønne hvordan dere kan påstå å vite at fosteret være et selvstendig menneskeliv. Saken er da ikke så i sort-hvitt..

B: ..nei, tvert imot. Jeg vil påstå at det er din side som er dogmatisk, for det er dere som har de sterkeste påstandene. For argumentets del, kan vi gjerne anta at det er stor tvil om hvorvidt fosteret er et fullverdig menneskeliv. Vi får da likevel fire alternativer, og bare fire:

  1. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
  2. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  3. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  4. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.

Om du hadde visst at det er alternativ (1) som er sant, og hadde klart å overbevise oss om det, hadde jeg, og alle andre livsvernsforkjempere, skyldt deg en kjempestor tjeneste. Da hadde vi kunnet slappe av, uten å bekymre oss for at kanskje millioner av fullverdige, uskyldige menneskeliv avsluttes med viten og vilje over hele verden hvert år. De fleste av oss står jo ikke akkurat i denne kampen fordi det er så himla gøy, eller fordi vi får en hemmelig, pervers nytelse av tanken over å kunne herske over andre. Vi må tåle mye hets for å være både mørkemenn og tilbakestående, men vi tror kampen for det uskyldige mennesket er verdt det.

Videre fra (1), så uavhengig av om (2) eller (3) over er sann, så hjelper det bare min sak. Hvis du skal rive ned en bygning ved å sprenge den, og du ikke vet om det fortsatt befinner seg mennesker i den, er du fortsatt grovt uansvarlig i å fortsette med sprengning, uavhengig av om det skulle vise seg å være mennesker der eller ei.

Se, jeg som forsvarer livsvern, behøver ikke å forsvare (4). Jeg trenger bare å forsvare at alternativ (1) ikke er faktum. En eventuell tvil hjelper min side.

A: Det kan jeg godt forsøke snart. Men først. Det er flere ting som står på spill her. Har du ingen sympati for at det finnes mange unge kvinner der ute som rett og slett ikke føler seg i stand til å bære frem og oppdra et barn? Er du ikke enig i at alle barn har en rett til å være ønsket?

B: Hvordan kan en rett til å være ønsket trumfe over en rett til å fortsette å…leve? Om du spør de fleste foreldre noen måneder eller år etter fødselen, finner du at nærmest samtlige av dem opplever en dyp kjærlighet til det barnet de i utgangspunktet ikke ønsket. Vi mennesker er fantastisk tilpasningsdyktige.

Men jeg skal være den første til å innrømme at livsvernsforkjempere burde stille seg i første rad for å gjøre det enklere for foreldre i en vanskelig situasjon å bære frem barnet. Det er en kamp med både sosiale og politiske midler.

A: Det høres vel og bra ut, om det bare hadde sett oftere slik ut i praksis. Er du ikke redd for å heller ta oss tilbake til en mørk fortid hvor kvinner må bruke strikkepinner i skjul?

B: Men er det egentlig et argument? At fordi noen velger å bruke strikkepinner til å avslutte menneskeliv, så skal vi heller gjøre det enklere for dem? Ville vi brukt et slikt argument i andre spørsmål vi anser som gale? Fordi noen skader seg under et væpnet bankran, burde vi heller bare rekke folk penger over disken?

A: Du forstår vel at det er ganske fornærmende å sammenligne abort med bankran? Det er mange som ikke tenker det er galt i det hele tatt.

B: Det kan så være. Men fordi mange tenker noe, betyr ikke det at de har rett. Selv om mange en gang tenkte at sola gikk i bane rundt jorda, fikk vi siden bedre kunnskap. Selv når mange folk forsvarte slaveri av mennesker med mørk hudfarge, fordi de mente at de uansett ikke var fullt ut menneskelige, fikk vi heldigvis bedre kunnskap om det også. Jeg tror fremtidige generasjoner vil dømme oss for hvordan vi behandlet våre mest sårbare og uskyldige i vår tid.

A: Og du mener at du sitter der med «bedre kunnskap»? Vet du hvor mange mødre i verden som dør som følge av usikre, illegale aborter?

B: Vet du hvor mange mennesker i verden som dør som følge av sikre, legale aborter?

A: Men det forutsetter at fosteret er et menneske, slik som meg og d…

B: ..ja, men er det ikke det vi skal diskutere?

A: Okay, la oss komme i gang.

Del 1 slutt.

Illustrasjonsbilde fra iStock.

Viktig samvittighetsfrihet på liv og død

Dommen mot jordmødrene i Sverige er en intellektuell fadese, og viser at politikk nå har evne til å vinne frem i rettssalen over juridisk analyse.

Publisert i VG 06.06.17. Skrevet sammen med Maria Victoria Aanje.

Ordene over er konklusjonen til den anerkjente, svenske arbeidsrettsprofessor Reinhold Fahlbeck i siste utgave av svenske Juridisk Tidskrift. VG skrev på mandag om jordmødrene Ellinor Grimmark og Linda Steen, som ble avvist fra å jobbe på svenske institusjoner, og har måttet reise til Norge for å kunne få arbeid. Årsaken var at de ikke selv kunne utføre eller medvirke til aborter. Grimmark tapte nylig saken i den svenske arbeidsdomstolen, og ble dømt til å betale saksomkostningene på 1,64 millioner SEK. Mange villige hjelpere hjalp henne raskt til å samle inn dette, og nå skal saken videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Men hvorfor kunne ikke Grimmark og Steen bare gjøre jobben de var satt til å gjøre? Samfunnet ville vel gått i stå om enhver statsansatt kunne velge vekk arbeidsoppgaver vedkommende ikke ønsket? Hva om helsepersonell kunne si fra seg oppgaven om å utføre blodoverføring, jobbe med vanskelige pasienter, tørke eldre nedentil eller lignende oppgaver? Slike analogier er veldig vanlige, men de feiler av en viktig grunn: De handler ikke om liv og død.

For å oppsummere. Disse kvinnene ønsket å bidra som jordmødre, en sårt underbemannet yrkesgruppe i Sverige, i hovedoppgaven av å trygt veilede barn ut av morslivet. Men de nekter av samvittighetsgrunner å avslutte uskyldig menneskeliv. Et etisk standpunkt som er fullt rasjonelt forsvarlig, på både religiøst og sekulært grunnlag. Rent naturvitenskapelig, er det hevet over tvil at et foster allerede fra unnfangelsen er et levende vesen av menneskearten. Det gjenstående spørsmålet er dermed filosofisk: Hva skal til for at et menneskeliv har moralsk status – med påfølgende verdi og rett til liv?

Her er det mulig å komme til ulike svar, men selv de som støtter at nåværende norsk (eller svensk) abortlov ivaretar de fleste hensyn på best måte, kan forstå at enkelte kan oppleve store samvittighetskvaler ved å avslutte menneskeliv, fordi de anser det for å ha samme rett til liv som seg selv, sine barn eller foreldre. Et mindretall av svenske jordmødre medvirker til abort, hvor disse gjerne er planlagt god tid i forveien, slik at man fint kan rokere på vaktlistene. Avgjørelsen virker dermed mer motivert av symbolkamp enn hensyn til virkelige mennesker.

Poenget her er å påpeke at vi sårt trenger plass til dette aller viktigste samvittighetsrommet i helsevesenet. Om vi får et ensrettet helsevesen, hvor helsepersonell blir forventet blindt å følge prosedyrer uten tillatelse til å tenke selv, spesielt i spørsmål om liv og død, har vi beveget oss i en skummel og autoritær retning. Hvem av oss vil vel stole på et helsevesen der hele yrkesgrupper ikke tillates å følge tunge, livsviktige oppfatninger om rett og galt? Hva om de bare kan handle i henhold til det som på et tidspunkt er definert av ideologien til en sentral administrasjon? Dersom ikke samvittighetsfriheten slår ut i slike situasjoner, kan man lure på hva som gjenstår av denne menneskerettigheten.

Se for deg en potensiell fremtidig situasjon i Norge, hvor dødshjelp er tillatt, selv for opplevd «livstretthet». Dette diskuteres allerede i Nederland, så det er ikke et veldig fjernt scenario. I slike situasjoner må leger og sykepleiere, som sannsynligvis har valgt yrket sitt for å redde og bevare liv, ha anledning til å si at de ikke kan stå inne for å sprøyte gift inn i en frisk mann i tidlig pensjonsalder, fordi han selv mener å være mett av dage. Snarere ville det vært et problem om staten definerer det som nødvendig (!) å kunne pålegge sine ansatte å avslutte uskyldige menneskeliv.

I dommene mot Grimmark og Steen innrømmes det at samvittighetsfriheten er innskrenket. Begrunnelsene til de svenske domstolene vil neppe stå seg utenfor rekkevidden til svensk politikk, og saken vil trolig få et annet utfall i Europa, hvor europeisk lovgivning står desto sterkere i Grimmarks favør. Om det skjer, vil det bli et pinlig tilfelle for våre naboer i øst, som vil bli konfrontert med at ideologisk aktivisme nå har sneket seg inn i rettsvesenet.

Heller enn å unngå ethvert mulig ubehag, burde vi anse dette rommet for rasjonelt begrunnet etisk uenighet som et uvurderlig gode, også innenfor det offentlige. Det hjelper vår felles rasjonelle og etiske dannelse, og gjør at vi sammen må reflektere over de vanskelige spørsmålene i hver generasjon. Det motsatte er en åpen invitasjon til et segregert samfunn, sivil ulydighet, polarisering, og en stadig mer ideologisk sneverrettet stat.

I Norge er samvittighetsfriheten for jordmødre til å ikke delta i slike inngrep nedfelt i selve abortloven. Det ble dessuten nylig utarbeidet et NOU (2016:13) om samvittighetsfrihet. Her forutsettes det at en slik samvittighetsgrunn skal være (1) dyptgripende, (2) mulig for andre å forstå, og (3) moralsk begrunnet. Alle disse kriteriene er trolig oppfylt for både Steen og Grimmark.

Foreløpig er dette dermed et større problem i Sverige, men også i Norge har vi nettopp fått en ny forskrift som forbyr enhver form for slik samvittighetsfrihet for fastleger. Bakenfor skimter vi den samme intoleransen som vokser i Sverige, hvor vi har problemer med å leve godt sammen med dem vi er uenige med.

Vi må holde fanen for samvittighetsfriheten i spørsmål om liv og død høyt nå. Før det er for sent.

Noen oppsummerende tanker om dødshjelp – til nå

Tidligere leder i Norges Venstrekvinnelag, Amanda Schei, har skrevet et interessant tilsvar i Minerva på mine egne publiserte tirader mot dødshjelp i løpet av den siste uka.

Les også:
Dødshjelp er en dårlig idé
Dødshjelp er å godta et brutalisert menneskesyn
Dødshjelp er fremdeles å godta et brutalisert menneskesyn

Likevel synes jeg tilsvaret bekrefter at problemstillingen er så veldig mye vanskeligere enn den kan virke ved første øyekast. Jeg gikk selv fra å være mer liberal, til å tenke at vi må være tilbakeholdne, for det er mye som står på spill. For å utdype mer:

(1) Hun skriver:

Vi har mulighet til å innføre vår egen variant.

Men et annet sted skriver hun rett ut at hun ikke er sikker på hvordan noe slikt kan se ut. Burde hun ikke da heller stå «det kan hende vi har mulighet til å innføre vår egen variant»? Det virker jo til at det ikke er dekning for det som skrives. Hun later til å vite at vi kan unngå den såkalte «skråplanseffekten», men den forsikringen mister all sin styrke når det ikke engang pekes mot hvordan det skal være mulig.

Det er gjerne konfrontert i møte med praktisk utforming at helsepersonell og politikere, både i Norge og utlandet, ender opp med å vende om, og ser at det finnes dypere prinsipper på spill enn et enkeltstående nobelt og godsinnet ønske om å hjelpe individer.

Det virker kort sagt å være grunner til at vi må starte fra et makro- fremfor et mikroperspektiv, i møte med slike grenseoverskridelser som potensielt kan påvirke hele samfunnsutviklingen vår.

(2) Hun skriver:

En ”vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg”-holdning synes jeg ikke viser til noe overlegent menneskesyn. Det er god, gammeldags paternalisme.

Men igjen. De fleste er en like stor paternalist her. Amanda vil selv diskriminere allerede i tredje avsnitt, og dermed forteller utvalgte mennesker at deres sykdom eller livstretthet ikke «kvalifiserer».

Om vi ikke går den radikale veien til å faktisk la selvbestemmelse være enerådende, virker derfor beskyldningen om «paternalisme» til å være et irrelevant skjellsord – en avsporing.

(3) Hun skriver jo til og med:

En annen tolkning av verdighetsbegrepet tar også som utgangspunkt at mennesker har en sterk moralsk status, men innebærer i tillegg at respekt for verdighet betyr respekt for menneskets autonomi.

Men når heller ikke hun respekterer menneskets autonomi i disse situasjonene, er det vel hun som krenker menneskets verdighet i henhold til en slik revidert definisjon?

Kanskje vi ikke burde revidere?

(4) Hun skriver til slutt.

Vi velger ikke om vi blir født, men vi har råderett over vårt eget liv, derfor bør vi også få bestemme om vi vil avslutte det.

Men det stemmer ikke helt. Vi har ikke «råderett» over livet vårt. Livet vårt er ikke noe vi «eier», på linje med annen eiendom vi måtte ha. Livet er derimot det mest fundamentale – det er forutgående for hele vår eksistens, og all vår mulighet for både eierskap og annet. Når vi ikke lenger lever, dør vi, og avslutter å være.

Når hun så omtaler at det er i tråd med menneskets verdighet å avslutte livet, virker det som en selvmotsigelse. Verdighet er noe som tilhører et menneske, men når mennesket slutter å være, så finnes det heller ingen ting for denne verdigheten å knyttes til. Når mennesket opphører å være, så opphører også verdigheten dens. Derfor virker det mer koherent å knytte denne verdigheten til mennesket qua menneske selv, og ikke en egenskap ved mennesket (som f.eks. vilje eller rasjonalitet).

Når jeg snakker om rett til liv, følger det fra dette. Om vi er enige om at vi har en rett til liv, og om vi sier at det eneste kriteriet for å ha rett til liv, er å være et menneske, eller eventuelt en menneskelig person, slik vi har gjort i lang tid, som eksempelvis i menneskerettserklæringen, er ikke det noe man kan si fra seg mens man fortsatt er et menneske eller en menneskelig person.

En (uperfekt) parallell, er at vi har en stemmerett i kraft av å være den vi er (norsk statsborger, over 18 år, osv). Ingen kan ta fra din stemmerett uten å lage en ny definisjon som plasserer deg utenfor (bare bergensere får stemme, aldersgrense økes til 70 år, osv). Om man likevel skulle ombestemme seg på valgdagen, kan ingen holde deg utenfor valglokalet, uten å foreta en slik manøver.

Så det å åpne for at man kan si fra seg retten til liv, (om noe slikt eksisterer), hevder jeg at man må redefinere retten til liv til å være knyttet til noe annet, som menneskets egenskaper, snarere enn mennesket selv.

Dette er et av de radikale konseptuelle skiftene man må gjøre for å åpne for dødshjelp, og jeg vil si at det kvalifiserer til å med rette kunne kalles et *brutalisert* menneskesyn. (Merk at brutalisert er en gradbøyning, og ikke en absolutt. Jeg mener ikke nødvendigvis at alle som støtter dødshjelp har et *brutalt* menneskesyn. Et boblebad kan bli kaldere, og fortsatt ha en tålelig temperatur.)

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Dødshjelp forutsetter fremdeles et brutalisert menneskesyn

Publisert på Minerva 19.05.17.

Kjeldstadli får en gyllen mulighet til å svare på viktige innvendinger mot legalisering av dødshjelp, fra meg og mange andre, men velger å ignorere den.

Ole Peder Kjeldstadli er en produktiv bidragsyter til debattene om dødshjelp i Norge. Han har vist en beundringsverdig personlig lidenskap i mange år, men unngår dessverre gjerne substansen i saken.

Han har tilsvarende lite å svare på min lange åpningstekst, hvor jeg presenterer grunner til å hevde at innføring av dødshjelp bunner i et relativisert menneskesyn, annet enn å påpeke at han opplever seg krenket. Men om man ikke samhandler aktivt med innlegget man svarer på, er det usikkert hvordan det kvalifiserer til et tilsvar.

Nå vil jeg på ingen måte beskylde Kjeldstadli for å ha en bevisst intensjon om å støtte et brutalisert menneskesyn, men jeg mener kort og greit at han tar feil. Jeg hevder at Kjeldstadli og hans like ikke fullt ut ser konsekvensene av hva de kjemper for, og at det ligger kritiske filosofiske problemstillinger under overflaten det er verdt å fokusere på.

Å påstå at noen tar feil, er ingen kontroversiell sak, men en vanlig fremgangsmåte i offentlig debatt. Det er trist at Kjeldstadli «føler seg tråkket på», men hans personfokus kan ikke stoppe oss fra å komme til kjernen av en så viktig problemstilling. Det finnes heldigvis ingen menneskerett til ikke å bli kritisert for de meningene man høylytt fremmer i offentligheten.

I sitt tilsvar, nøyer Kjeldstadli seg med å vise til tre momenter, hvor bare den første er relatert til min opprinnelige tekst, og selv da bare perifert.

  1. Tilbudet til dødende er for dårlig.
  2. Oregon er en god modell.
  3. Det finnes kristne som støtter eutanasi.

Bedre behandling ved livets slutt

For det første deler jeg Kjeldstadlis ønske om bedre tilgang til palliativ behandling for personer ved livets slutt. Denne behandlingen består imidlertid av langt mer enn morfin i neddopende mengder, men desto mer av personlig og helhetlig omsorg fra bevisstgjort helsepersonell.

Kjeldstadli nevner at vi bare har et fåtall av lindrende plasser i Norge. Det han beleilig nok unnlater å nevne, er at tallene på sengeplasser han oppgir, kun er spesialiserte hospice-senger, og ikke på langt nær representerer norsk helsevesens samlede innsats for en god og verdig behandling til personer ved livets slutt. Denne foregår i realiteten ikke bare på høyspesialiserte enheter, men ved sykehjem, sykehus og i menneskers eget hjem.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker.

Kjeldstadli viser til at Belgia har fått bedre palliativ behandling etter at de innførte dødshjelp. Men årsaken til det, er heller det enkle faktum av at Belgia på forbilledlig vis i samme tidsrom har benyttet mer midler til å investere i palliativ behandling. At en gitt behandling blir bedre ved økt tilskudd, vil ikke være en veldig sjokkerende nyhet for de fleste. Men det er altså uklart hva det har å gjøre med å ta livet av mennesker.

Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker. Men som jeg skrev i mitt forrige innlegg: Om vi virkelig engasjerer oss for lidende pasienter ved livets slutt, burde vi engasjere oss for å bygge ut dette tilbudet, og ikke kjempe for å rasjonalisere hvordan vi tar livet av uskyldige mennesker. Det er ingen nødvendighet som tilsier at vi trenger sistnevnte for å bli bedre på førstnevnte. Vi har kunnskapen og kapasiteten. Nå må vi kjempe for å få den ut i praksis.

Urealistisk med Oregon-modell

Kjeldstadli påpeker at Oregon-modellen vil være et fint alternativ. Han fremstår dermed merkelig inkonsistent. Bare for en drøy måned siden godtok han i en kommentar på trykk i Vårt Land 11.04.17 at kritikken mot Oregon-modellen var verdt å merke seg, og at han kanskje heller burde vurdere BeNeLux-modellen.

Forskjellen på disse to rådende modellene for dødshjelp, er at Oregon-modellen er sentrert rundt forventet gjenstående levetid, mens BeNeLux-modellen tar utgangspunkt i individets ønske om å dø. I Oregon kvalifiserer man bare til dødshjelp om man har maks seks måneder igjen å leve, selv om dette sjeldent er enkelt å beregne.

I Belgia, Nederland og Luxembourg derimot, står det opplevde ønsket i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er i den siste gruppen av land det har skjedd en gradvis utradering av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av, slik jeg holdt frem som logisk konsekvens i min forrige tekst.

Om Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det uansett veldig usannsynlig at vi ville ha foretrukket Oregon-modellen over BeNeLux-modellen. I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av terminalt syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper.

Uklar betydning av kristne supportere

Det som ser ut til å være Kjeldstadlis hovedpoeng, som han tilegner både overskriften og halve teksten til, er at det finnes kristne som støtter dødshjelp. Å påpeke at det finnes personer i gruppe X som støtter Y, kan nok være relevant noen ganger, men det er vanskelig å forstå hvorfor han mener at det er viktig her. Kjeldstadli virker helst å være motivert av å fremstille dette som en kamp mellom fundamentalister på den ene siden og moderate på hans egen side.

Ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse.

Men ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse. De er punkter som eksempelvis mange humanetikere og muslimer kan og vil nikke med til. De fleste uttalte kritikerne mot dødshjelp, både i Norge og utlandet, kommer fra et stort utvalg av ulike virkelighetsforståelser og representerer en felles front mot dette relativiserte menneskesynet. Det er uklart hvorfor en slik innvending skal være relevant i møte med eksempelvis et slikt faktum at funksjonshemmedes og helsepersonells foreninger har markert sterk motstand.

Det største problemet er dermed at uansett om alle Kjeldstadlis påstander skulle vise seg å stemme, berører det lite ved argumentasjonen for påstanden i mitt opprinnelige innlegg. Nemlig at innføringen av dødshjelp handler lite om selvbestemmelse, men om et relativisert menneskesyn, og at det kan få fatale konsekvenser som er verdt å kaste lys på. Jeg presenterer dessuten grunner for dette, så det er merkelig at Kjeldstadli tar seg friheten til å overse dem.

Jeg ønsker Kjeldstadlis innspill hjertelig velkommen i debatten, men han ender litt for ofte opp med anekdoter og avsporinger. Det hadde vært fint om han kunne holde seg til saken, og adressere noe av den vanligste og viktigste kritikken mot synspunktene hans. Vi er alle tjent med å diskutere samfunnsviktige problemstillinger med hverandre, og ikke forbi hverandre.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Dødshjelp er en dårlig idé

Publisert i Vårt Land 15.05.17. Skrevet sammen med Ingjerd Våge.

Det finnes gode grunner til å holde dødshjelp vekk fra samfunnet vårt. Den viktigste er å beskytte oss mot et relativisert menneskesyn.

I En idé hvis tid er kommet, som sto på trykk i Vårt Land på torsdag, tar Ragnvald Sagen til orde for at dødshjelp burde tas opp i Norge i sin fulle bredde. Denne debatten inngår i en viktig samtale om hvordan vi skaper et godt samfunn for alle, så vi takker Sagen for initiativet.

Sagen har rett i at noen undersøkelser viser et flertall i befolkningen som støtter en begrenset adgang til dødshjelp. Det Sagen ikke nevner, er at ikke bare politikere, men også helsepersonale er langt mer negative. Både Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger, er aktive motstandere.

Forskjellen mellom befolkningen og disse kan kanskje forklares med at sistnevnte lever tett på pasientene til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, og regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

En tvetydig utvikling

Kampanjene i verden for å tillate dødshjelp, er dessuten ikke i entydig medgang, slik Sagen vil ha det til. Overlege Morten Horn skriver i Morgenbladet 05.05.17 at vi observerer blandede signaler rundt i verden. Legaliseringsbølgen man forventet i USA kom ikke, men derimot ble forslag om dødshjelp avvist i de fleste delstater. I Storbritannia ble nylig saken behandlet på høyeste nivå, før den ble nedstemt med stort flertall. I de fleste tilfeller, skyldes det store vansker med å regulere dødshjelp på en trygg og rettferdig måte.

Kampen om dødshjelp er i stor grad en kamp om språket vi bruker. Å presentere anekdoter om enkeltskjebner kan være på sin plass. Men når Sagen viser til Bjørnar Kanlis post-mortem brev fra 2008, hvor Kanli skriver at han ble «tvunget av våre styrende [til å utføre selvmord]», tar det litt overhånd.

Hva kan det bety? Var ikke Kanli fri til å ta sitt eget liv? Er det legitimt å kalle noe for «tvang» om man ikke kan forlange at statlig ansatte skal ta ens eget liv, eller risikerer man da å vanne ut språket fullstendig?

Kampen om språket fortsetter når Sagen hevder at det viktigste argumentet for dødshjelp, er selvbestemmelse. Dette mener Sagen skal respekteres, og følgelig må enhver motstander ha «meget gode grunner for å gå imot».

Men det stemmer ikke. Det er bare et retorisk middel. Dødshjelp handler ikke egentlig først og fremst om selvbestemmelse. Det handler om å redefinere konsepter, som etterlater oss med et relativisert menneskesyn.

Hvordan skal vi diskriminere?

Alle forslag om å innføre dødshjelp, inneholder forsøk på å avgrense hvem som skal ha tilgang og ikke. Alle, bortsett fra et fåtall radikale, er enige om at vi må diskriminere mellom lidelser som skal kvalifisere til dødssprøyte. Om en 21-åring opplever tung kjærlighetssorg, en alvorlig nok opplevelse for den det gjelder, og ønsker hjelp til å sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Hva så med en person som ønsker hjelp til å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet? Vi vil antakeligvis diskvalifisere deres dødsønske for å være foretatt på manglende grunnlag.

Om det viktigste argumentet virkelig var selvbestemmelse, skulle ikke grunnene ha noe å si. Da ville vi kjempet for dødssprøyter til alle som måtte be om det. Det er derfor åpenbart at selvbestemmelse ikke kan være det avgjørende kriteriet. Hva en dødshjelp-forkjemper egentlig forsøker å innføre, er ideen om at man kan ha grunner til å ønske ikke-eksistens for et menneske. Men om man først åpner opp for det, vil definisjonskampen deretter stå om hva som er god nok grunn.

Kan vi virkelig åpne for at leger skal ta livet av eldre med kort tid igjen å leve, men fortelle personer med alvorlige kroniske og psykiske sykdommer at deres sykdom ikke «kvalifiserer»? Hva med dem som lider, men ikke er nær ved å dø? Hva med mildere sykdommer? Hva med ren livstretthet, som nå diskuteres i Nederland?

Dødshjelp forutsetter visstnok et fritt, kompetent valg. Men hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser. Kan vi la dem leve slik, dersom vi tenker at de ville ønsket å dø? De mest høylytte forsvarerne for frivillig dødshjelp, er forbausende tause i å avvise muligheten for såkalte ikke-frivillige eller ufrivillige medisinske drap.

Forsvar mot et relativisert menneskesyn

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer. Morten Horn konkluderer med god grunn i sin tidligere nevnte tekst med: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å skyve argumenter mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Sagen mener at siden vi eier vårt eget liv, må vi også kunne bestemme hvor lenge vi vil eie det. Men man «eier» ikke et liv. Vi er et levende menneske. Vi har en ubetinget rett til liv, som alle mennesker har, bare i kraft av å eksistere som menneske. Det er ikke uten videre noe man kan fraskrive seg, men er et startpunkt for alt annet, og en begynnelse på all moralfilosofi.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, er en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.