All posts by danieljoachim

Ideologisk religionsfilosofi hos Store Norske Leksikon

Solveig retter oppmerksomheten vår mot en heller merkelig leksikonsdefinisjon. Alle kan ikke vite mye om alt. Når det er et tema man kan mindre om, er det naturlig at man søker opp dette i f.eks. et leksikon.

Derfor hadde det vært fint om leksikon forsøkte å holde seg noenlunde objektive, og ikke legge inn altfor mange personlige meninger, som mer er egnet til å svekke tilliten til hele leksikonsbransjen.

Som når en stakkars skoleelev søker opp et leksikon for å finne ut hva denna greia med monoteisme er, og får servert denne valgkamptalen:

Monoteistiske religioner er ofte opptatt av av at deres monoteisme er den høyeste religionsform, men dette er bare uttrykk for monoteismens intoleranse. Polyteisme fanger i større grad opp tilværelselsens mangfold, og kan slik like gjerne regnes som en religionsform overlegen monoteismen.

Nja, jo. I en kultur hvor man knapt skal hevde at noe er bedre enn noe annet, kan nok dette slå godt an. Ut fra profilbeskrivelsen til forfatter Knut Axel Jacobsen, kan man godt forstå at han kjenner en sympati mot mer østlige tradisjoner. Men som en påstått objektiv beskrivelse av monoteisme, er det under enhver kritikk. I teksten om polyteisme, forsterkes agendaen:

Teorier som hevdet at polyteismen er et nødvendig men forbigående stadium i menneskehetens religiøse utviklingshistorie, var tidligere utbredte, men er ikke lenger holdbare.

Så ikke nok med at dette er dårlig egnet som en objektiv beskrivelse for et leksikon. Det er riv, ruskende galt. Monoteisme er en utvikling som overflødiggjør polyteisme, og disse teoriene er i høyeste grad fremdeles holdbare utenfor postmodernisme-land.

Det ser vi også historisk. I den tidlige greske kulturen, var gudene mest av alt forvokste versjoner av menneskene selv – som spiste, drakk, slåss, baksnakket, drepte, og gjorde det meste som vi mennesker gjør – bare i større skala. De sene før-sokratiske filosofene hadde allerede begynt å kritisere dette. Xenofanes (570-485 f. Kr.) skrev følgende:

The Ethiops say that their gods are flat-nosed and black,
While the Thracians say that theirs have blue eyes and red hair.
Yet if cattle or horses or lions had hands and could draw,
And could sculpt like men, then the horses would draw their gods
Like horses, and cattle like cattle; and each they would shape
Bodies of gods in the likeness, each kind, of their own.

Snart kom våre kjære Platon og Aristoteles på banen, og plasserte heller spikeren i kista for denne ganske arbitrære polyteismen, hvor tilfeldig definerte guder gjerne forvaltet hvert sitt domene av den naturlige ordenen. En lignende historiefortelling fra poly- til monoteisme kan man for øvrig finne i løpet av bibelhistorien, uten at det er veldig relevant for poenget her.

Derimot utviklet den aristoteliske tradisjonen en rasjonelt forankret monoteisme, ved å vise at det bare kan eksistere én ren aktualitet. En tankearv som de store monoteistiske tradisjonene skulle bygge videre på i årtusene som kom.

Gud-med-stor-G er nemlig noe radikalt annerledes enn guder-med-liten-g. Å ikke plukke opp dette helt elementære poenget i religionsfilosofien, burde stille spørsmål om man i det hele tatt er kvalifisert til å jobbe med verken religionsfilosofi- eller vitenskap. Man trenger altså ikke å være enig – man trenger ikke være monoteist for å jobbe med religionsfilosofi- eller vitenskap – men man må forstå det. Les mer om det her:

Gud og andre diktatorer

Gud-med-stor-G er ikke en del av det skapte, eller “one of a kind”, men er den ultimate ontologiske forankringen for all virkelighet – Skaper av «himmel og jord» vil kanskje noen naive overtroiske si. Derimot er guder-med-liten-g allerede en del av skaperordenen, og er kvalitativt og vesensforskjellig annerledes fra Gud-med-stor-G. Slike kategorifeil, gir billig spillerom til mindre informerte nyateistiske slagord som «du tror ikke på 2.999 guder, jeg tror bare på en mindre enn deg». Som om det bare skulle være et spørsmål om antall – ikke kategori. (Svarinnlegg her).

Polyteistiske guder er ikke «gud» i noen som helst sammenlignbar betydning med «Gud», og tilhører kategorien som har mer til felles med mennesker, dyr, planter og steiner, enn Gud. Det ser vi snart om vi kikker ut på størrelsene i de ulike polyteistiske mytologiene, være seg Odin, Ra, Ganesh, Wotan, Zeus, Jupiter, osv.

Det interessante, er at selv mange påstått polyteistiske systemer ofte inneholder et begrep om en overhengende Gud-med-stor-G, som i praksis gjør de til monoteistiske systemer, supplert med noen heller irrelevante småguder løpende rundt. Et eksempel er Brahman i hinduismen, som gjør noen former av hinduisme til monoteistiske, på lik linje med jødedom, islam og kristendom.

Les mer:
Hva er Gud?
Tror kristne og muslimer på samme Gud?

Siden Gud er noe radikalt annet enn den naturlige ordenen, men hvis den naturlige ordenen likevel er ontologisk avhengig av til enhver tid, er det heller ikke vanskelig å forstå at én Gud kan være opphav til mangfold. Man trenger ikke å involvere småguder for krig, kjærlighet, sjø, torden eller gode avlinger for det.

Knut Axel Jacobsen karakteriserer denne monoteismen som intolerant. Jaha, hvis det er intolerant å hevde at man har rett, mens andre tar feil, er vi alle intolerante daglig hver gang man ytrer en sannhetspåstand, være seg «det eksisterer atomer», «hovedstaden i Australia er Canberra» eller «Emmanuel Macron er president i Frankrike» til «det er alltid galt å torturere småbarn for moro skyld».

Få her vil klage over intoleransen i å peke på alle andre som ikke får lov til å erklære seg som fransk president akkurat nå, eller ta i forsvar dem som ønsker å sende småbarn på Marcus og Martinus-konsert for moro skyld. Likevel forandres spillereglene på andre felter. Trist.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell sort av individualistiske unge over hele den vestlige verden.

Jeg kom over noen av skriveriene hennes her om dagen. Det færre vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

Finnes mening?

Finnes mening? Sånn virkelig? Der ute?

Nei, vil den moderne kynikeren si med den største selvfølgelighet. Det kan kanskje virke sånn, men ikke sånn egentlig. Kynikeren kan kanskje mene at så klart det ikke kan eksistere noen magisk størrelse som korresponderer med «mening» der ute. Ingen samling av fundamentalpartikler i naturen kan vel utgjøre en størrelse ved navn mening. Ingen samling av nerveceller i hjernen kan vel ha identitet med mening. Hvordan skulle det sett ut?

Om det faktisk ikke finnes mening, og mennesket heller ikke kan skape mening, er det uklart hvorfor mennesket skulle gidde å tenke eller gjøre noe som helst. Men dette mennesket ville definitivt ha motsagt seg selv, i samme øyeblikket det handler for å oppnå et mål, og påstår å ha grunner til å velge dette målet fremfor et annet. En grunn til å donere til Røde Kors fremfor Nordisk Motstandsbevegelse. En grunn til å klemme barnet sitt fremfor å sette fyr på det.

Om denne kynikeren har et humanistisk tilsnitt, vil det nok likevel forsøke seg på: «Men mennesket kan skape sin egen mening.»

Men om mennesket kan skape sin egen mening, har det to alternativer. Enten skaper mennesket denne meningen i samsvar med noe «der ute». Hvis ikke, så finner dette mennesket opp denne «meningen» helt og holdent inne i sitt eget hode – trukket ut av sin egen spontane subjektivitet.

Men om mennesket skaper denne meningen i samsvar med noe der ute, så skaper ikke mennesket meningen selv, men benytter seg av noe som allerede eksisterer. Kilden til mening er derfor egentlig «der ute», et sted utenfor vår egen subjektivitet.

I motsatt tilfelle, ville denne «meningen» vært helt og holdent et resultat av vilje, uten veiledning av intellekt – som prosesserer kunnskap – som tross alt begynner i sansene (jf. Aristoteles). Men om denne «meningen» bare er et resultat av vilje, er den vilkårlig. Da gir det lite mening å kalle det for mening i det hele tatt – pun intended. For den er nettopp det: Spontanitet – Ren vilkårlighet – en helt tilfeldig størrelse, som ikke har noen faktisk grunn til å være noe fremfor noe annet. Vi er nå nihilister. Den moderne kynikeren er en nihilist.

Men mennesket benytter seg åpenbart av mening, i alt fra målene det setter for sitt eget liv, til dagligdagse handlinger, og språket det bruker. At hver minste lille bit av dette skulle være vilkårlig, står i strid med enhver persons overveldende erfaring, og ville i praksis gjort all fornuft, argumentasjon, kommunikasjon, intensjon, målrettet handling og øvrig kausalitet umulig. Om det ikke eksisterte mening, mister umiddelbart ethvert argument mot mening all mening, og kan derfor trygt ignoreres.

Vi skaper derfor ikke vår egen mening. Mening eksisterer allerede. Der ute.

Universet er ikke meningsløst likevel, men er bærer av mening rundt hvert et hjørne. Velkommen til en aristotelisk naturfilosofi. Ganske overlegen til den moderne.

Les mer:
Hva vil det si å være en ting?
Fire årsaker som forandrer alt
En indre dialog om blinde naturkrefter

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.

En dialog om abort – del 1

I god sokratisk ånd, har jeg forsøkt å konstruere en lengre, rolig og saklig dialog om et veldig kontroversielt tema, forbi slagord og merkelapper. Dialogen er fiktiv, men mange av replikkene er direkte hentet fra egne samtaler med høyst fornuftige venner.

Person A er her en forkjemper for kvinnens rett til å velge, mens person B forsvarer fosterets livsrett.

Jeg forsøker åpenbart primært å få frem person B sin side av saken, men om jeg karikerer person A urettferdig, vil jeg gjerne arresteres for det.

For ingen av sidene er åpenbart så onde eller dumme som man gjerne kan få inntrykk av i offentlig diskurs, men begge har grunner for å tenke og konkludere som de gjør. Vi sitter alle selv med ansvaret for å oppsøke beste argumenter mot vårt eget synspunkt, og burde i all redelighet justere meningene og svarene våre etter det.

Her følger første del, som er en introduksjon til selve kjernen av debatten.

A: Tror du virkelig det er mulig å ha en sivilisert samtale om abort?

B: Ja, det tror jeg.

A: Du er vel enig i at det er litt uheldig at du som mann uttaler deg om et tema som kvinners reproduktive rettigheter?

B: Ja, det er klart en ulempe, selv om det på ingen måte er avgjørende. Men jeg kjenner mange kvinner som deler mitt syn til nær punkt og prikke. Om det jeg sier her kan gi dem gode innspill i debatten, er jeg mer enn fornøyd.

A: Jeg tror også mange vil reagere på at det fremdeles finnes slike konservative mørkemenn som deg i 2017. Har vi ikke kommet lenger enn det?

B: Om du også hadde vært overbevist om at det faktisk er uskyldige, sårbare menneskeliv som står på spill, håper jeg at du også ville holdt ut.

A: Jeg forstår at dere mener det, og kan til og med ha en viss sympati for en slik motivasjon, men gir det dere rett til å bestemme over kvinnens kropp?

B: Men å si at fosteret i magen bare er «en del av kvinnens kropp», forutsetter allerede en rekke ting. Du snakker som om det nyskapte, unike mennesket i magen bare er å ligne med et annet organ, som en lever eller en nyre. Vi vil aldri bruke fysisk separasjon som en egen grunn for å forsvare å ta livet av en siamesisk tvilling, eller en baby i navlestrengen en time før fødsel. Om min side har rett, er det din side som forsøker, ikke bare å bestemme over andres liv, men faktisk avslutte det. Jeg er ikke enig i ordbruken din.

A: Ja, språk er ladet. Du bruker også ladet språk når du snakker om «uskyldig menneskeliv» eller «unikt menneske». Men jeg er ikke enig i at et embryo eller foster i magen er et fullverdig unikt og selvstendig menneske, slik vi tenker om andre mennesker, som meg og deg.

B: Da er det vel nettopp det vi må finne ut?

A: Ja, det kan være. Men kan dere ikke i det minste være litt mer ydmyke? Jeg kan ikke forstå hvordan dere kan være så dogmatiske. Jeg kan ikke skjønne hvordan dere kan påstå å vite at fosteret være et selvstendig menneskeliv. Saken er da ikke så i sort-hvitt..

B: ..nei, tvert imot. Jeg vil påstå at det er din side som er dogmatisk, for det er dere som har de sterkeste påstandene. For argumentets del, kan vi gjerne anta at det er stor tvil om hvorvidt fosteret er et fullverdig menneskeliv. Vi får da likevel fire alternativer, og bare fire:

  1. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
  2. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  3. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  4. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.

Om du hadde visst at det er alternativ (1) som er sant, og hadde klart å overbevise oss om det, hadde jeg, og alle andre livsvernsforkjempere, skyldt deg en kjempestor tjeneste. Da hadde vi kunnet slappe av, uten å bekymre oss for at kanskje millioner av fullverdige, uskyldige menneskeliv avsluttes med viten og vilje over hele verden hvert år. De fleste av oss står jo ikke akkurat i denne kampen fordi det er så himla gøy, eller fordi vi får en hemmelig, pervers nytelse av tanken over å kunne herske over andre. Vi må tåle mye hets for å være både mørkemenn og tilbakestående, men vi tror kampen for det uskyldige mennesket er verdt det.

Videre fra (1), så uavhengig av om (2) eller (3) over er sann, så hjelper det bare min sak. Hvis du skal rive ned en bygning ved å sprenge den, og du ikke vet om det fortsatt befinner seg mennesker i den, er du fortsatt grovt uansvarlig i å fortsette med sprengning, uavhengig av om det skulle vise seg å være mennesker der eller ei.

Se, jeg som forsvarer livsvern, behøver ikke å forsvare (4). Jeg trenger bare å forsvare at alternativ (1) ikke er faktum. En eventuell tvil hjelper min side.

A: Det kan jeg godt forsøke snart. Men først. Det er flere ting som står på spill her. Har du ingen sympati for at det finnes mange unge kvinner der ute som rett og slett ikke føler seg i stand til å bære frem og oppdra et barn? Er du ikke enig i at alle barn har en rett til å være ønsket?

B: Hvordan kan en rett til å være ønsket trumfe over en rett til å fortsette å…leve? Om du spør de fleste foreldre noen måneder eller år etter fødselen, finner du at nærmest samtlige av dem opplever en dyp kjærlighet til det barnet de i utgangspunktet ikke ønsket. Vi mennesker er fantastisk tilpasningsdyktige.

Men jeg skal være den første til å innrømme at livsvernsforkjempere burde stille seg i første rad for å gjøre det enklere for foreldre i en vanskelig situasjon å bære frem barnet. Det er en kamp med både sosiale og politiske midler.

A: Det høres vel og bra ut, om det bare hadde sett oftere slik ut i praksis. Er du ikke redd for å heller ta oss tilbake til en mørk fortid hvor kvinner må bruke strikkepinner i skjul?

B: Men er det egentlig et argument? At fordi noen velger å bruke strikkepinner til å avslutte menneskeliv, så skal vi heller gjøre det enklere for dem? Ville vi brukt et slikt argument i andre spørsmål vi anser som gale? Fordi noen skader seg under et væpnet bankran, burde vi heller bare rekke folk penger over disken?

A: Du forstår vel at det er ganske fornærmende å sammenligne abort med bankran? Det er mange som ikke tenker det er galt i det hele tatt.

B: Det kan så være. Men fordi mange tenker noe, betyr ikke det at de har rett. Selv om mange en gang tenkte at sola gikk i bane rundt jorda, fikk vi siden bedre kunnskap. Selv når mange folk forsvarte slaveri av mennesker med mørk hudfarge, fordi de mente at de uansett ikke var fullt ut menneskelige, fikk vi heldigvis bedre kunnskap om det også. Jeg tror fremtidige generasjoner vil dømme oss for hvordan vi behandlet våre mest sårbare og uskyldige i vår tid.

A: Og du mener at du sitter der med «bedre kunnskap»? Vet du hvor mange mødre i verden som dør som følge av usikre, illegale aborter?

B: Vet du hvor mange mennesker i verden som dør som følge av sikre, legale aborter?

A: Men det forutsetter at fosteret er et menneske, slik som meg og d…

B: ..ja, men er det ikke det vi skal diskutere?

A: Okay, la oss komme i gang.

Del 1 slutt.

Illustrasjonsbilde fra iStock.

Bryllupsgave?

Veldig off topic. Jeg skal gifte meg min elskede førstkommende lørdag. Vi er heldigvis velsigna nok til å ha det vi måtte trenge for å leve godt, men om du eksempelvis er en taus leser som setter pris på å lese denne bloggen i ny og ne, hadde vi vært innmari takknemlige om du ønsker å vise det ved å bidra til den veldedige bryllupsgaven i vårt navn på Bidra.no. :)

På forhånd takk!

Hvordan naturvitenskap og religion kan virke i harmoni

Først publisert i Religion og Livssyn 1/2017 – Tidsskriftet for Religionslærerforeningen i Norge. (Publisert her med tillatelse.)

Teksten kan lastes ned her som .pdf, eller leses under.

I denne teksten har jeg to mål. Jeg ønsker (1) først å omtale narrativet hvor vi formidler «religion» til å stå i opposisjon til fornuft og naturvitenskap, for så å vise at (2) naturvitenskapen har en rekke begrensninger og avhengigheter, hvor den kan berikes av religiøse filosofier.

Et forlokkende historienarrativ

Jeg har snakket med et stort antall kristne og ikke-kristne ungdommer i skolealder i løpet av det siste tiåret. Mange av dem har uttrykt at de har lærere som benytter mange muligheter til å prate i negative ordlag om «religion». I timene blir «religion» langt på vei omtalt som en irrasjonell øvelse, i opposisjon til vitenskap og fornuft. Disse lærerne har gjerne bevisst eller ubevisst akseptert et visst historienarrativ. Et historienarrativ som blir styrket enkelte deler i skoleverket selv. Vi finner eksempelvis følgende utdrag fra norskboka Intertekst for VG2, i kapittelet om opplysningstida:

«Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. Det er eit system der tanken ikkje er fri, men der den frie tanken rett og slett er farleg, for han utfordrar makthavarane. I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa.» (s. 196)

Historienarrativet forteller om den gang opplysningstiden markerte skillet mot fortiden. Omsider løste mennesker problemer med fornuft og startet å utforske naturen, som om dette skulle være en historisk nyvinning. Vi kommer fra mørket, og er på vei mot lyset.

Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å identifisere seg med den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon.

Fornuft som religiøs arv

Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til munken Thomas Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme.

I mange religiøse tradisjoner anses fornuft som noe positivt – en Guds gave. Det er noe som veileder troen. I den katolske kirke er fideisme – tro uten fornuft – bannlyst. Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, og ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstid er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Forkastet konflikttese

At det har vært noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har dessuten vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikttesen er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser, men som mange av oss fremdeles tror på.

Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, med unntak av noen høyst moderne varianter av protestantisk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.

Forfatterne av Intertekst og deres likesinnede kan nok finne frem til løsrevede anekdoter til at «religionen» påsto å forklare alle naturforhold eller at fri tanke ble ansett som farlig, likt hvordan vi kunne ha funnet det i dagens verden. Men som en overordnet beskrivelse av faktiske tilstander, er utdraget, og det overhengende narrativet, helt virkelighetsfjernt.

I religionsvitenskapen er det som kjent notorisk vanskelig å definere hva «religion» egentlig er, på en måte som meningsfullt holder de tradisjonelle verdensreligionene innenfor, men holder eksempelvis kommunisme, nazisme eller darwinisme utenfor. En definisjon som både skal ta hensyn til trospåstander og levd praksis. Sånn sett kan vi ligne «religion» mer til «politikk». Det er et så vidt begrep at det kan bety alt og ingenting. Det kan virke til det gode eller til det onde, men det er nesten for åpenbart til å bemerke. Så når vi omtaler «religion» i dagligspråket, må vi passe oss for å ikke fremme fordummende påstander som skal omfavne alt fra aztekisk menneskeofring og religiøst motivert terror til buddhistiske munker, katolske nonner og Gandhis ikke-voldsbevegelse.

Påstander som «religion hindrer naturvitenskap», «religion er i strid med fornuft» eller for den saks skyld «religion skaper krig», er dermed ganske meningsløse påstander inntil personen har presisert nærmere. «Religion» kan utvilsomt være en viktig drivkraft i menneskers liv, ikke bare for terrorister og fanatiker, men også naturvitere, filosofer, politikere og kunstnere. «Religion» er først og fremst bare et uttrykk for noe som kjennetegner alle mennesker: Søken etter det sanne og det gode. Etter å forstå virkeligheten på den ene sida, og dernest å finne gode saker å engasjere seg for i livet.

Begrenset naturvitenskap

Andre del av målet mitt, er å adressere fortellinger om at naturvitenskap er den eneste eller beste måten å gi oss kunnskap på, og derfor nødvendigvis vil komme i konflikt med religiøse tradisjoner. Dette er igjen et populært narrativ. Religion og naturvitenskap forsøker visstnok å forklare det samme domenet av kunnskap, og da er det underforstått at jo mer naturvitenskapen skrider frem, jo mindre forklaringsrom vil stå igjen til de religiøse tradisjonene.

Dette var igjen populært i storhetstiden av den logiske positivismen frem mot midten av forrige århundre. Denne positivismen, inspirert av figurer som Auguste Comte og Alfred Ayer, hevdet at meningsfulle påstander måtte være empirisk verifiserbare eller analytisk sanne, slik som «alle ungkarer er ugifte». Men filosofien positivisme var verken verifiserbar eller analytisk sann, så den var selvmotsigende. Positivismen er derfor for lengst forlatt, men vi kan kjenne igjen tankegangen hos den gjengse vestlige i dag.

I moderne tid har denne fått sin reinkarnasjon i form av scientisme. Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er empirisk naturvitenskapelig kunnskap. Følgelig eksisterer det ikke noen form for rasjonell og objektiv søken etter kunnskap som ikke er vitenskap. Som den ateistiske filosofen Alex Rosenberg skriver i boka Atheist’s Guide to Reality (2011):

“’Scientism’ … is the conviction that the methods of science are the only reliable ways to secure knowledge of anything; that science’s description of the world is correct in its fundamentals; and that when ‘complete,’ what science tells us will not be surprisingly different from what it tells us today.” (s. 6-7)

(…)

“If we’re going to be scientistic, then we have to attain our view of reality from what physics tells us about it. Actually, we’ll have to do more than that: we’ll have to embrace physics as the whole truth about reality.” (s. 20)

Å underlegge alle spørsmål for en kritisk vitenskapelig utprøving høres fint ut, og tiltrekker seg nok av selverklærte bekjennere av opplysningsnarrativet. En slik filosofi vil også bety slutten for de fleste religiøse tradisjoner, som nå er forbigått på historiens skraphaug. Men om denne tankegangen ikke balanseres, ender den paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke. For argumentene mot scientisme er mange. Her skal jeg særlig fokusere på fire punkter:

  1. Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell påstand.
  2. Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  3. Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskap henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.
  1. Hva som sannsynligvis blir ansett som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har ingen styrke

En ABC i selvutslettelse

Jeg skal begynne med det første punktet. Den påstanden som Rosenberg gir ovenfor, er ikke i seg selv en naturvitenskapelig påstand. Den kan ikke kvantifiseres, fanges inn i matematiske modeller eller plasseres under mikroskoper. Scientisme er en metafysisk posisjon, og kan bare forsvares med filosofiske argumenter.

Naturvitenskapen hviler på en rekke filosofiske premisser: at menneskesinnet har tilgang til viten om en ekstern virkelighet; at denne er styrt av regelmessigheter vi kan omtale som lover; at vårt sanseapparat og intellekt er i stand til å fange opp disse, matematikkens og logikkens gyldighet, osv. Siden naturvitenskapen står på et filosofisk fundament, som den særlig har fra dens gresk-romerske og jødisk-kristne arv, kan den umulig rettferdiggjøre seg selv uten å ende i en ren sirkelargumentasjon. Filosofen E. A. Burtt beskriver dette nærmere i den fremdeles aktuelle klassikeren Metaphysical Foundations of Modern Science (1925).

Vi kan ikke komme oss ut av denne sirkelen ved hjelp av vitenskapelige metoder alene, og må ty til noe utenfor den. Nærmere bestemt: de første prinsippene for at noe slikt som både naturvitenskap, natur, intellekt og eksistens er mulig i utgangspunktet. Vi må til disiplinen som tillater oss å spørre om ting som hva en årsak er i utgangspunktet, hva som er naturen til universets fundamentale bestanddeler, hva som er disse byggesteinenes universelle gyldighet, og hvorvidt vi kan si at naturvitenskapelige teorier korresponderer med noe slikt som en objektiv virkelighet. Med andre ord: god gammeldags filosofi. Derfor sier vitenskapsfilosof John Kekes:

“Hence philosophy, and not science, is a stronger candidate for being the very paradigm of rationality.” (Kekes 1980:158)

Men dersom det blir hevdet at filosofiens rasjonelle status gjør at den må inkorporeres i hele det vitenskapelige prosjektet, og derfor egentlig er naturvitenskap, er scientisme redusert til en triviell og tilfeldig definert filosofi. Den blir plutselig forenelig med alt den var ment å utelukke. Ironisk nok vil det dermed bli mulig å gi vitenskapelige bevis for mening i naturen, samt sjelens og Guds eksistens. Aquinas’ fem gudsbevis, utelukkende basert på fornuft, vil være fullt i tråd med scientistismens filosofi. Uansett om scientismen velger å være selvutslettende eller forbli en overfladisk sannhet, utgjør den altså ingen trussel mot tradisjonell filosofi.

Deskriptive begrensninger for naturvitenskap

I det andre punktet spør vi hvorfor vitenskap ikke kan gi oss en utfyllende beskrivelse av virkeligheten. Grunnen er nøyaktig den samme som grunnen til at naturvitenskapen har sine prediktive og teknologiske fordeler i utgangspunktet: Spesialisering. Hvis en konsekvent scientisme er sann, mener mange, må alt til syvende og sist kunne reduseres til fysikk. Rosenberg skriver i essayet “Disenchanted Naturalism” (2014):

“What is the world really like? It’s fermions and bosons and everything that can [be] made up of them and nothing that can’t be made up of them. Another way of expressing this fact fixing by physics is to say that all the other facts — the chemical, biological, psychological, social, economic, political, cultural facts — supervene on the physical facts and are ultimately explained by them. And if physics can’t in principle fix a putative fact, it is no fact after all.” (s. 19)

Fysikken forholder seg til en rent kvantitativ beskrivelse av virkeligheten, skrevet i matematikkens språk. Derfor er det ingen overraskelse at fysikk har avdekket nettopp de aspektene av virkeligheten som lar seg forutsi og kontrollere som kvantifiserbare fenomen. Det er det den er designet til metodologisk sett.

Fysikk abstraherer fra en virkelighet fylt av kvalitative aspekter. Gud, sjelen, farger, lyder, smak, former, varme, smerte, tanker, hensikter og meninger ignoreres. Fysikken leverer sanne forklaringer, men utelater det mest vesentlige. Fotoner og nevrologiske forklaringer får oss et stykke på vei i å forstå vår opplevelse av farge og smerte, men aldri helt i mål. Alle opplevelser av transcendens, skjønnhet og mening som har motivert det religiøse mennesket i årtusener feies under teppet. Men når heller ikke menneskesinnet finner sin plass i en slik virkelighetsforståelse, må også det bortforklares som en illusjon. Denne kuriositeten ble gjenkjent allerede i 1956 av fysikeren Erwin Schrödinger i boka What is Life? and Other Scientific Essays:

“We are thus facing the following strange situation. While all building stones for the [modern scientific] world-picture are furnished by the senses qua organs of the mind, while the world picture itself is and remains for everyone a construct of his mind and apart from it has no demonstrable existence, the mind itself remains a stranger in this picture, it has no place in it, it can nowhere be found in it.” (s. 216)

Denne konklusjonen er ytterst merkelig, men virker å være den konsistente konsekvensen av den virkelighetsforståelsen scientisme forholder seg til. Alt ekte mentalt liv, med opplevelsen av skjønnhet og aktiviteten av rasjonell tankegang finner ikke sin plass i et slikt bilde. Vi undergraver dermed alle verktøy som fikk oss til å resonnere oss frem til en slik filosofi i utgangspunktet. At våre perseptuelle og kognitive evner ikke alltid fungerer perfekt, kan på ingen måte rettferdiggjøre en slik konklusjon. Å pårope seg å trekke den i vitenskapens navn, overser det faktum at selve den vitenskapelige praksisen, med hypoteseformulering, evidenskalkulering, teknisk språkbruk og resonnement, ladd med mening og hensikt, faller under denne subjektive siden av mennesket.

Årsaken til misforståelsen er tydelig. Informasjonen fysikken gir oss er abstrahert fra en konkret virkelighet, men er ikke i nærheten av å gi oss en utfyllende forklaring av den reelle virkeligheten. Metoden fokuserer utelukkende på de aspektene som kan kvantifiseres, kontrolleres og puttes inn i matematiske modeller, og skriker derfor ut etter at det nettopp er mer som må oppdages. Årsaken til at kvalitative fenomen eller Guds eksistens ikke dukker opp, er ikke fordi fysikken har motbevist dem, men fordi de ikke fanges opp av metoden, og vi må utforske videre med andre verktøy. Å appellere til fysikkens suksess for å vise noe annet, er å misforstå hele spørsmålet.

Forklaringsmessige begrensninger

Dette fører oss til et tredje problem: at naturlovene vitenskapen benytter selv ikke i prinsippet kan benyttes som ultimate forklaringer på hvorfor noe kan foregå i naturen vår. Det er fordi, kort fortalt, ingen moderne mennesker har en forståelse av hva en naturlov faktisk er. Filosofen Ludwig Wittgenstein beskriver det slik i Tractatus-Logico-Philosophicus (1921):

“At the basis of the whole modern view of the world lies the illusion that the so-called laws of nature are the explanations of natural phenomena.” (s. 87)

Alle forsøk på en vitenskapelig utforskning, som allerede forutsetter en slik lovmessighet, kan heller ikke gi en tilfredsstillende forklaring. Enhver appell til en såkalt naturlov – eller selv flere lag av dem får oss bare til å spørre hva slike lover i utgangspunktet er, hvorfor de har noen effekt og hvor de kommer fra i det hele tatt. Dette gjelder selv om fysikken skulle klare å fullføre prosjektet om å forene alt ned til en stor sammenhengende og grunnleggende teori.

Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper. Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Descartes, først benyttet vårt kjente konsept om en naturlov på 1500- og 1600-tallet, som erstatning for den aristotelisk-skolastiske forståelsen av lovmessighet som iboende i naturlige ting, hadde dette en eksplisitt teologisk betyding. Det var et uttrykk for hvordan en monoteistisk Gud hadde satt opp universet i henhold til regelmessigheter. En divine decree.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen i henhold til visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer. S enere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en metafor, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er.

Konklusjonen er at naturvitenskap ikke kan forklare naturlover, men er avhengig av filosofisk hjelp.

Et skyggespill

Så hvis scientisme står ovenfor så ødeleggende konsekvenser; hvorfor blir da ellers meget intelligente mennesker tiltrukket av den? Hvorfor er vitenskapelighet den største dyd man kan ettertrakte i dagens samfunn, mens filosofi og religion gjerne blir sett på som noe mindreverdig? Kanskje kan Rosenberg igjen gi oss et svar:

“The technological success of physics is by itself enough to convince anyone with anxiety about scientism that if physics isn’t ‘finished,’ it certainly has the broad outlines of reality well understood.” (2011:23)

(…)

The phenomenal accuracy of its prediction, the unimaginable power of its technological application, and the breathtaking extent and detail of its explanations are powerful reasons to believe that physics is the whole truth about reality.” (2011:25)

Det virker som om det største argumentet i scientismens favør er at vitenskapens fremgang i de siste århundrene tvinger oss til å tenke slik. Men dette følger ikke uten videre. Uansett hvor god en metode er innenfor sitt eget felt – ja, selv om den skulle være fullstendig feilfri – kan det ikke rettferdiggjøre bruk utenfor sitt felt uten videre kvalifikasjon. Uansett hvor godt jeg måtte utøve et yrke innenfor internasjonal juss, er det ikke selvsagt at jeg automatisk vil prestere som musiker, sjakkspiller eller banksjef. Det må evalueres på sine egne premisser. Og siden scientisme påstår at vitenskap fanger opp totaliteten av menneskelig kunnskap, gjelder blant annet de foregående punktene.

At naturvitenskap fungerer – og gir oss gode resultater – er det ingen som betviler. Men å ekstrapolere fra dette til at naturvitenskapelige metoder burde utføre alt søk etter kunnskap er jevngodt med å slutte fra at metalldetektorer har vist seg som den mest effektive metoden for å finne metall til at metall er det eneste som eksisterer.

Kritikere forlanger gjerne å høre de prediktive suksessene eller teknologiske applikasjonene til andre fagfelt som eksempelvis filosofi, metafysikk og teologi. Da tror de selv at de har levert en substansiell kritikk, mens det i virkeligheten bare er en forlengelse av det sirkulære skyggespillet. Å kreve dette er like lite imponerende som å avskrive botanikk, matlaging eller kunst på grunn av deres manglende metallfinnende resultater.

Scientisme kan til slutt falle tilbake på påstanden om at naturvitenskap ikke kan utforske hele virkeligheten, men at den er den eneste delen av virkeligheten som er verdt å utforske, basert på dens praktiske verdi. Men dette er ikke en vitenskapelig overveielse, men en filosofisk. Det kan sammenlignes med å unngå alle fag man ikke kan noe om, for bare å få toppkarakterer i karakterboka.

Religion og filosofi på egne bein

Om teologi, klassisk filosofisk utforskning eller moralsk kunnskap er verdt å utforske, står og faller på deres egne bein. Disse beina har stått stødig i over 2300 år, og er fremdeles fullt ut konkurransedyktige. Spørsmål om eksistensen av platonske former, teleologi, en sjel eller Gud, har ikke blitt gjort mindre relevante av vitenskapelige fremskritt, akkurat som metalldetektoren ikke har diskreditert organisk materiale eller tekstiler. De tilhører bare en annen type rasjonell utprøving som fint kan informeres av naturvitenskap, men hvor filosofien har det siste ordet. Likedan forstår vi at religiøse tradisjoner ikke gjøres overflødig av naturvitenskapens fremgang, men kan berike den, og sette dens metoder på stødig fjell.

Feilslått kritikk av hverdagspsykologi

Hverdagspsykologi (en: common sense psychology; folk psychology) er ikke en egen teori vi kan akseptere eller avfeie. Det er uunngåelige data som enhver teori om menneskesinnet må ta høyde for.

(Denne teksten er hentet fra en tidligere A-oppgave i bevissthetsfilosofi. Kanskje temaet er interessant for noen her?)

1.    Hva er hverdagspsykologi?

Barbara von Eckardt beskriver den forståelsen folk har hatt av hverdagspsykologi inntil nylig, er at det er et konseptuelt rammeverk som blir brukt av normalt sosialiserte mennesker til å forstå, forklare og forutsi deres egen og andres atferd og mentale liv (Von Eckardt 1995). Begrepet hverdagspsykologi (heretter: HP) vokste frem i litteraturen på 60- og 70-tallet, men ofte med et nedlatende preg, som en motsetning til vitenskapelig kunnskap. Det forsøkes gjerne å trekke en parallell til «hverdagsfysikk», «hverdagsbiologi» eller «hverdagskjemi», for å beskrive hvordan folk flest har trospåstander om fysikk og kjemi som viser seg til å ikke gjengi virkeligheten helt presist ved en mer grundig vitenskapelig utforskning.

HP fremstilles således som en kvasi-vitenskapelig teori. Mange vil hevde at HP ved første øyekast absolutt har visse likhetstrekk med vitenskapelige teorier. HP har allerede en kompleks ontologi, med ikke bare ønsker og overbevisninger, men også håp, frykt, erfaringer, emosjoner og sanseinntrykk. Den postulerer dessuten at det eksisterer visse kvasi-lovmessigheter, som kan omsette et ønske om mat til aktiviteten av å lage og spise mat, eller en overbevisning om påtrengende fare, til at en person kan finne på å flykte fra et åsted. En slik «teori» er definitivt en slik teori som. holdes hverdagslig av folk flest, og kalles derfor folkepsykologi eller hverdagspsykologi (Feser 2005: 66).

Problemet, mener von Eckardt, at vi ikke trenger å gå for langt i å implisere at hverdagspsykologi har status som en egen teori, og foreslår derfor en mer nøytral versjon. Den tar utgangspunkt i at mennesker er sosiale og refleksive vesener. Ved å bruke et sett av kognitive prosesser, lærer mennesket å håndtere den sosiale verdenen. Mennesket speiler refleksivt andres atferd ut fra antakelser hentet fra opplevelser fra deres egen psykologiske aktivitet (Von Eckardt 1995).

Hvorvidt menneskets dagligdagse opplevde mentale egenskaper har noen faktisk kausal kraft i den naturlige verdenen, henger tett sammen om hvorvidt grunner kan fungere som årsaker. Om vi har en identitetsteori som identifiserer det mentale med det fysiske, hvor hele mitt mentale liv er den eksakt samme tingen som et sett av nervefyringer i hjernen min, kan vi ha håp om å underlegge menneskelig aktivitet til de harde naturvitenskapene, men det er vanskelig å se hvordan man kan beholde den kausale selvstendigheten av menneskets psykologi, som ikke allerede er underlagt normalt fungerende fysisk lovmessighet.

2.    Kausalt effektive grunner hos Davidson

Dette er et tema som Donald Davidson startet på i sin 1970-klassiker Mental Events, og diskuterer videre i sin artikkel Psychology as Philosophy. For at mine grunner skal fungere som årsak til min atferd, må det i en reell forstand eksistere en måte for det mentale å være en årsak for andre mentale og fysiske årsakskjeder. Når vi omtaler oss selv som aktører, tenker vi intuitivt at dette har med vår evne til å utføre intensjonelle aktiviteter i henhold til visse teleologiske grunner. Grunnene er teleologiske fordi de representerer distinkte mål vi handler for å oppnå. Jeg smurte meg en brødskive for å stilne sulten, satte på vannkokeren for å lage meg en kopp te, satte meg i bilen for å dra på treningssenter, trener for å oppnå bedre helse, eller jeg skiftet jobb for å oppleve en mer meningsfylt hverdag i et bedre arbeidsmiljø. Disse grunnene vi har for å handle slik vi gjør, fungerer som årsaker for handlingene våre. Dette er hva hverdagspsykologien forteller folk flest. At de oppfører seg på en gitt måte, fordi de har et sett med grunner.

De trenger naturligvis ikke å være den totale og utfyllende årsaken for hele handlingsforløpet. En fullstendig forklaring for hvorfor jeg satte på vannkokeren, inkluderer beskrivelser av mine trospåstander om at det å trykke på knappen ville føre til at vannet ble kokt, kontraksjon av muskelcellene mine, ingeniørkunsten av vannkokeren, hastigheten på bevegelsen av vannmolekylene i vannet, osv. Men mitt mål om å lage meg en kopp te, må altså ha vært grunnen til at denne årsakskjeden startet i utgangspunktet. Som slike aktører, utelukker vi en identitetsteori hvor det er fysiske prosesser utenfor vår kontroll som står for alle våre tanker og intensjonelle aktiviteter, og heller ikke at tankene og intensjonelle aktiviteter oppstår spontant, uten grunn.

Mental kausalitet er forutsetningen for alt vi kjenner til og gjør. Persepsjon forutsetter kausalitet av mentale hendelser. Det å eksempelvis se et tre, involverer at treet foran oss fungerer som årsak for vår visuelle opplevelse. Å sette opp vitenskapelige eksperimenter, krever at vi har evne til å overveie, designe, gripe inn i naturens ordinære forløp og observere utfallet.  Kunnskap krever en mental-til-mental kausalitet, i det vi utfører logiske resonnementer eller deduserer ny kunnskap fra eksisterende kunnskap. Kommunikasjon krever tilsynelatende en mental-til-fysisk-til-mental kausalitet, i det vi fører kunnskap i pennen i en bok, eller aktiverer stemmebåndene for å formidle et budskap til andre (Kim 2011).

Så dersom vi ikke har noen form for mental kausalitet, virker følgene til å være langt mer drastiske enn de fleste av oss klarer å ta inn over oss. Da kan vi vinke farvel til all rasjonalitet, kunnskap, vitenskap og mellommenneskelig kommunikasjon. Da kan vi gi opp å diskutere hvorvidt vi har evne til mental kausalitet eller ikke, eller designe vitenskapelige eksperimenter eller tankeeksperimenter for å finne det ut, fordi våre tanker har uansett ingen påvirkningskraft på den virkelige verdenen. For Jerry Fodor er dette mildt sagt av ytterste viktighet:

“I’m not really convinced that it matters very much whether the mental is physical; still less that it matters very much whether we can prove that it is. Whereas, if it isn’t literally true that my wanting is causally responsible for my reaching, and my itching is causally responsible for my scratching and my believing is causally responsible for my saying…, if none of that is literally true, then practically everything I believe about anything is false and it’s the end of the world.” (Fodor 1989: 156).

3.    Davidsons anomale monisme

Donald Davidson ser seg derfor nødt til å redde mentale ved å foreslå en nomologisk ikke-reduserbarhet av menneskets psykologiske egenskaper til fysiske egenskaper. Et ønske eller en overbevisning kan forklare en handling, men ikke med nødvendighet. En mann kan ha gode grunner til å ta livet av sin far, og gjøre det, men hvor grunnene for å gjøre det ikke er grunnene til at det skjer, som i historien om Ødipus. Så om vi innlemmer ønsker og overbevisninger i forklaringen av en gitt handlingsrekke, sier vi ikke bare at en aktør hadde grunner, i form av et gitt ønske eller overbevisning, men vi hevder at disse var kausalt effektive i å skape handlingsrekken. Det at en aktør handlergrunner innebærer altså to ideer: En om årsak og en om rasjonalitet. En grunn er en rasjonell årsak. Denne rasjonelle årsaken kan identifisere beste vei til å respondere til f.eks. en opplevelse av sult, som kan være å ta turen innom for å kjøpe en baconpølse i nærmeste Narvesen (Davidson 1974).

Davidson tar utgangspunkt i vår hverdagslige oppfatning om at i det minste noen mentale hendelser samhandler med fysiske hendelser. Davidson argumenterer mot en type-type sinn-hjerne identitetsteori, og unngår derfor den første fellen av at beskrivelser av sinnet kollapser inn i beskrivelsen av hjernen.

I følge Davidson må alle hendelser med en kausal forbindelse, falle under en form for streng lovmessighet. Så om det mentale og det fysiske er ulike ting, må det eksistere visse psykofysiske lover som beskriver hvordan disse samhandler. Han bruker deretter prinsippet om anomaliteten av det mentale til å vise at det ikke kan eksistere noen slik streng lovmessighet som kobler mentale fenomen til fysiske fenomen.

Derfor mener Davidson at en type-type identitet ikke kan være mulig, fordi noe slikt ville forutsatt at det i det minste i prinsippet var mulig å korreleres samsvare mentale hendelser med fysiske hendelser på en lovmessig måte. Men det mentale fungerer ikke slik. Vår tolkning av andre menneskers lingvistiske oppførsel, krever alltid at vi tilskriver dem rasjonalitet med et visst sett av trospåstander, ønsker, intensjoner, osv. Men denne tolkningen er alltid åpen for revisjon, etter hvert som vi lærer mer. Sinn, språk og oppførsel er så sammenvevd at vi ikke kan forstå den ene uten de andre. Det er helt umulig at vi kan forstå hva som foregår i en persons sinn uten å først gjøre disse antakelsene. Vi vil aldri kunne lese av en persons tanker ut fra en grundig introspeksjon av vedkommende sin hjerne. Dette samsvarer ikke med noe vi kjenner til fra de andre fysiske vitenskapene.

Så om det mentale skal ha kausal kraft, må denne lovmessigheten derfor ikke være en psykofysisk lov, men en fysisk lov, og ikke en som beskrives gjennom mentale konsepter. Og hvis en mental hendelse faller under en fysisk lov, må denne hendelsen ha en fysisk beskrivelse, og derfor være en fysisk hendelse. Så mentale hendelser er fysiske hendelser, men av en spesiell form som ikke er en type-type identitet, men en type-token (Davidson 1970).

På denne måten presenterer Davidson trolig det beste forsvaret til dags dato for å redde en plass til helt ordinære hverdagspsykologiske konsepter innen en monistisk virkelighetsforståelse.

4.    Churchlands avvisning av hverdagspsykologi

Paul Churchland har mindre tro på Davidsons prosjekt, og er blant de mest kjente filosofene som avskriver gyldigheten av HP. Han beskriver HP som det førvitenskapelige konseptuelle rammeverket som menneskeheten har tatt for gitt i alle år. Det er hvordan normalt sosialiserte mennesker trår frem for å forstå, forutsi, forklare og manipulere oppførselen til andre mennesker og høyerestående dyr. Dette rammeverket inkluderer slike konsepter som folk flest tar for gitt, slik som ønsker, begjær, tro, smerte, nytelse, kjærlighet, hat, glede, frykt, mistanke, hukommelse, gjenkjennelse, sinne, sympati, intensjon, og så videre.

Ved å kalle HP for førvitenskapelig, hinter Churchland allerede på to kritiske momenter: Nemlig at HP skal vurderes på lik linje med andre empiriske teorier, og at denne teorien ikke er oppdatert på kunnskap oppdatert på vitenskapelig fremgang. Churchland viser til Wilfrid Sellars som opphavet til begrepet i sin klassiker fra 1956, Empiricism and the Philosophy of Mind. Her postulerer hovedpersonen Jones eksistensen av tanker som teoretiske konsepter, og Churchland leser ham derfor for å utvikle en teori.

Churchland hevder derimot at HP feiler på tre områder. Først og fremst, er HP radikalt utilstrekkelig i å gjøre rede for et bredt utvalg sentrale psykologiske fenomen: mental sykdom, søvn, kreativitet, minne, intelligensforskjeller, ulike former for læring, og mange flere. Den andre grunnen, er at HP ikke har gjort noen fremskritt på bortimot 2.500 år. De antikke grekerne forholdt seg stort sett til det samme rammeverket. Den har derimot stadig tapt territorium, hvor intensjonelle forklaringer er blitt fjernet fra den naturlige ordenen, med sluttårsaker, himmellegemer, guder, undersøkelse av sykdommer, og så videre.

Til sist, virker ikke HP til å være mulig å syntetisere med andre fagfelter som har vokst frem over tid, fra fysiske, kjemiske, biologiske, psykologiske og komputasjonelle vitenskaper. Churchland mener at den sentrale målestokken for troverdigheten av en teori må vurderes ut fra koherens med andre vitenskaper. Siden HP opererer stort sett isolert fra disse, må den avvises, og erstattes med en nevropsykologisk teori som er i stand til å bedre gjøre rede for alt ovenfor (Churchland 1995).

5.    Davidsons anomale monisme som epifenomenalisme

Churchland kan ha rett, og det er uklart hvorvidt Davidson egentlig lykkes i sin anomale nomisme å bevare viktige aspekt av HP. Jaegwon Kim viser til at Davidson trolig bare opp i en form for epifenomenalisme av mentale egenskaper. En ting er at individuelle mentale hendelser qua fysiske hendelser i Davidsons forklaring kan forårsake andre, men om ikke mentale egenskaper tillates en selvstendig plass, virker vi til å være like langt. Dersom mentalitet skal være i stand til å gjøre noe kausalt effektivt arbeid, må det være slik at det å ha en mental egenskap fremfor en annen, eller ingen egenskap, må spille en kausal rolle. Min mentale egenskap av å kjenne en tørst etter vann, må representere en grunn som kan spille en kausal rolle i at jeg siden fyller meg et glass med vann (Kim 2011).

Men i Davidsons teori, spiller det ingen forskjell i universets kausale forløp om alle mentale egenskaper var fjernet. Vi som personlige aktører er fremdeles hensatt uten reell påvirkningsevne på en fysisk årsaksrekke som går sin vante gang uavhengig av oss. Så Davidsons argument hinter til at om grunner skal være årsaker, forutsetter det at mentale hendelser unnslipper en streng psykofysisk lovmessighet, hvor prosessene som ledet meg til å skrive denne teksten er noe mer enn strengt lovstyrt elektrokjemisk aktivitet, men Donaldson virker likevel å feile i å presentere et alternativ som bevarer den kausale integriteten av personlige aktører. Derfor virker det til at vi enten må revidere premisset om at en streng lovmessighet er nødvendig, finne andre alternativ for hvordan vi kan bevare hverdagspsykologiske konsepter med en kausal rolle, eller forlate HP.

6.    Hvordan mestre hverdagspsykologi?

Mange hevder at selv om det virker til å være problemer, finnes det ingen mulighet til å forlate hverdagspsykologien. Jerry Fodor, i presentasjonen av sin figurative (EN: representational) teori om menneskesinnet, hevder at det ikke eksisterer noen alternativ til HP om vi skal ha noen mulighet til å gjøre rede for atferd og rasjonalitet. I artikkelen The Persistence of Attitudes, beskriver Fodor hvordan holdninger har tre kjennetegn:

  1. De har semantisk innhold
  2. De har kausal påvirkningskraft
  3. De er generaliserbare

Med utgangspunkt i det, leverer han tre argumenter for hvorfor HP likevel er en god teori, som burde aksepteres som en spesialisert vitenskap på linje med andre. Først viser han til at HP er en presis måte å forutsi atferd på, selv om den ikke er ufeilbarlig, HP aksepteres som gitt av mennesker i deres daglige liv, og de fleste av oss anvender den med konsistente resultater, slik vi vil forvente med andre spesielle vitenskaper. Deretter viser Fodor til at HP har dybde, i forstand av ved å benytte hverdagspsykologiske konsepter til å beskrive en persons holdninger, og ved å prosessere disse holdningene, vil vi ofte forandre våre egne holdninger, og derfor atferden vår. Dette beskriver Fodor som en kvasi-deduktiv form for resonnement som utvikler nåværende holdninger til fremtidige holdninger og kanskje endret atferd.

Fodor avslutter med å utdype hvorfor vi egentlig ikke har noe alternativ til HP, siden vi da ikke vil ha noen vitenskap til å kunne generalisere menneskelig atferd ved bruk av kontrafaktualitet. Om vi skal forstå hvordan en holdning kan resultere i en handling, må vi benytte hverdagspsykologiske konsepter. Alternativet er at holdning og handling må separeres og brytes ned i en form som kanskje kan utforskes gjennom kjemi og fysikk, men er utilgjengelig for enhver psykologisk utforskning. (Fodor 1973)

Steven Stich på sin side, er skeptisk til dette. Han hevder at når grunner er årsaker til handlinger, og at når vi påstår å utføre en handling fordi vi hadde grunner til det, kan ikke ordet «fordi» forstås på en bokstavelig måte, i forstand av at grunnene var en direkte årsak til handlingen. Stich mener å vise dette ved å innføre et begrep han kaller psykologisk autonomi, som er uforenelig med det hverdagspsykologiske forsøket på å tilskrive disse grunnene noen forklaringsstyrke til en handling. Stich beskriver et scenario hvor man gjenskaper et menneske atom for atom, og endt opp med nøyaktig samme mentale egenskaper. Her vil egenskaper som hukommelse, læring eller syn betraktes som hybride egenskaper, siden de ikke bare krever en psykologisk basis, men også en form for sannhetsverdi. Men om det første mennesket var på tur til Paris sist uke, vil ikke det gjenskapte mennesket ha vært det, men begge vil huske at de har vært i Paris. Stich konkluderer derav med at disse hybride egenskapene ikke spiller noen kausal rolle.

Så om jeg hevder at jeg tok et fly til Paris fordi jeg ville oppleve hovedstaden i Frankrike og var overbevist om at det var Paris, har ikke ordet «fordi» noen effektiv kausal rolle i påstanden min, og kan følgelig ikke forstås bokstavelig. Stich mener derfor at overbevisning, ønsker, grunner og andre intensjonelle psykologiske tilstander må gå samme vei som flogiston i å bli erstattet av mer presise vitenskapelige forklaringer (Stich 1978).

7.    Simuleringsteori som alternativ til hverdagspsykologi?

«Simuleringsteori» tar utgangspunkt i at vi kan forklare og forutsi atferden til andre aktører ved å projisere oss selv på dem, og modellere deres mentale aktivitet ut fra vår egen. Simuleringsteori holder til at hverdagspsykologi ikke handler om å holde til en teori man kan utsette for lover og generaliseringer, men at man «simulerer» andres psykologi.

Dersom simuleringsteorien er riktig, kan det bety litt ulike ting. Dersom man betrakter aktiviteten av simulering som en av prosessene involvert i å tilskrive andre visse mentale tilstander, og om man gjenkjenner at begge prosessene er avhengige av et konseptuelt rammeverk av mentale tilstander, og hvordan de fører til en form for atferd, er åpenbart simuleringsteorien kompatibel med HP. Om eneste kriteriet er at simuleringsteori er sann, kan vi fint anse HP som en god teori om rasjonalitet. Om derimot simuleringen er ment å erstatte denne tilskrivingen av mentale tilstander til andre, og er den egentlige måten vi forklarer atferd på, er HP ikke en gyldig teori om rasjonalitet.

I det store og hele tenker jeg, at det uansett gir liten mening å prate om hverdagspsykologi som en faktisk teori, snarere enn beskrivelse av data som enhver teori må forholde seg til. John Searle kaller forsøket på å fremstille hverdagspsykologi som en selvstendig teori, for gi-det-et-navn-manøveren, hvor man forsøker å legitimere at man kan forkaste noe som er en nødvendig forutsetning for å vi skal være lærende aktører i utgangspunktet (Searle 1992). Som jeg hintet til i kapittel 2, mener jeg en form for effektiv mental kausalitet er en nødvendig forutsetning for enhver teori om rasjonalitet. Når Churchland et al. eliminerer hverdagspsykologiske konsepter, frarøver de samtidig seg selv fra muligheten til å presentere en teori, siden aktiviteten av å presentere en teori forutsetter en rekke intensjonelle aktiviteter, fra å ha visse tanker om ulike universelle konsepter og individer, til å arrangere disse i henhold til visse logiske regler, og havne på en konklusjon om hvordan virkeligheten er skrudd sammen. Eliminitavister forsøker å revurdere vår forståelse av menneskenaturen, lære mer fra vitenskapene og sette det i system, og overbevise oss om teoriens sannhet. Men om Churchland har rett, er ingen av disse aktivitetene mulig. Om man deretter forsøker å forsvare seg mot disse innvendingene til teorien, virker det ikke til å eksistere noen måte å gjøre det på, uten å fortsette å forutsette mentale størrelser man har forsøkt eliminert. Som Fodor skriver virker selv ord til å være ikke-reduserbart psykologisk. Men hverdagspsykologiske beskrivelser virker til å være input vi ikke kommer utenom i den videre diskusjonen om hvordan vi skal forstå menneskesinnet og dens funksjoner. 

Referanser

Davidson, Donald. 1970. Mental Events. I L. Foster & J.W. Swanson (red) Experience and Theory. Amherst.

Davidson, Donald. 1974. Philosophy as Psychology. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Feser, Edward. 2005. Philosophy of Mind. Oneworld Publications: Oxford.

Fodor, Jerry. 1973. The Persistence of the Attitudes. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Fodor, Jerry. 1989. Making Mind Matter More. Philosophical Topics. 1:59-79

Churchland, Paul M. 1995. Folk Psychology (2). I S. Guttenplan (red) Blackwell Companion of the Philosophy of Mind. Blackwell Publishers: Oxford.

Kim, Jaegwon. 2011. Philosophy of Mind, 3rd edition. Westview Press: Colorado.

Searle, John. 1992. The Rediscovery of Mind. The MIT Press: Cambridge, MA.

Sellars. Wilfrid. 1956. Empiricism and the Philosophy of Mind. I Minnesota Studies in the Philosophy of Science. Vol 1. University of Minnesota Press: Minneapolis.

Stephen P. Stich. 1978. Autonomous Psychology and the Belief-Desire Thesis. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Von Eckardt, Barbara. 1995. Folk Psychology (1). I S. Guttenplan (red) Blackwell Companion of the Philosophy of Mind. Blackwell Publishers: Oxford.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Viktig samvittighetsfrihet på liv og død

Dommen mot jordmødrene i Sverige er en intellektuell fadese, og viser at politikk nå har evne til å vinne frem i rettssalen over juridisk analyse.

Publisert i VG 06.06.17. Skrevet sammen med Maria Victoria Aanje.

Ordene over er konklusjonen til den anerkjente, svenske arbeidsrettsprofessor Reinhold Fahlbeck i siste utgave av svenske Juridisk Tidskrift. VG skrev på mandag om jordmødrene Ellinor Grimmark og Linda Steen, som ble avvist fra å jobbe på svenske institusjoner, og har måttet reise til Norge for å kunne få arbeid. Årsaken var at de ikke selv kunne utføre eller medvirke til aborter. Grimmark tapte nylig saken i den svenske arbeidsdomstolen, og ble dømt til å betale saksomkostningene på 1,64 millioner SEK. Mange villige hjelpere hjalp henne raskt til å samle inn dette, og nå skal saken videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Men hvorfor kunne ikke Grimmark og Steen bare gjøre jobben de var satt til å gjøre? Samfunnet ville vel gått i stå om enhver statsansatt kunne velge vekk arbeidsoppgaver vedkommende ikke ønsket? Hva om helsepersonell kunne si fra seg oppgaven om å utføre blodoverføring, jobbe med vanskelige pasienter, tørke eldre nedentil eller lignende oppgaver? Slike analogier er veldig vanlige, men de feiler av en viktig grunn: De handler ikke om liv og død.

For å oppsummere. Disse kvinnene ønsket å bidra som jordmødre, en sårt underbemannet yrkesgruppe i Sverige, i hovedoppgaven av å trygt veilede barn ut av morslivet. Men de nekter av samvittighetsgrunner å avslutte uskyldig menneskeliv. Et etisk standpunkt som er fullt rasjonelt forsvarlig, på både religiøst og sekulært grunnlag. Rent naturvitenskapelig, er det hevet over tvil at et foster allerede fra unnfangelsen er et levende vesen av menneskearten. Det gjenstående spørsmålet er dermed filosofisk: Hva skal til for at et menneskeliv har moralsk status – med påfølgende verdi og rett til liv?

Her er det mulig å komme til ulike svar, men selv de som støtter at nåværende norsk (eller svensk) abortlov ivaretar de fleste hensyn på best måte, kan forstå at enkelte kan oppleve store samvittighetskvaler ved å avslutte menneskeliv, fordi de anser det for å ha samme rett til liv som seg selv, sine barn eller foreldre. Et mindretall av svenske jordmødre medvirker til abort, hvor disse gjerne er planlagt god tid i forveien, slik at man fint kan rokere på vaktlistene. Avgjørelsen virker dermed mer motivert av symbolkamp enn hensyn til virkelige mennesker.

Poenget her er å påpeke at vi sårt trenger plass til dette aller viktigste samvittighetsrommet i helsevesenet. Om vi får et ensrettet helsevesen, hvor helsepersonell blir forventet blindt å følge prosedyrer uten tillatelse til å tenke selv, spesielt i spørsmål om liv og død, har vi beveget oss i en skummel og autoritær retning. Hvem av oss vil vel stole på et helsevesen der hele yrkesgrupper ikke tillates å følge tunge, livsviktige oppfatninger om rett og galt? Hva om de bare kan handle i henhold til det som på et tidspunkt er definert av ideologien til en sentral administrasjon? Dersom ikke samvittighetsfriheten slår ut i slike situasjoner, kan man lure på hva som gjenstår av denne menneskerettigheten.

Se for deg en potensiell fremtidig situasjon i Norge, hvor dødshjelp er tillatt, selv for opplevd «livstretthet». Dette diskuteres allerede i Nederland, så det er ikke et veldig fjernt scenario. I slike situasjoner må leger og sykepleiere, som sannsynligvis har valgt yrket sitt for å redde og bevare liv, ha anledning til å si at de ikke kan stå inne for å sprøyte gift inn i en frisk mann i tidlig pensjonsalder, fordi han selv mener å være mett av dage. Snarere ville det vært et problem om staten definerer det som nødvendig (!) å kunne pålegge sine ansatte å avslutte uskyldige menneskeliv.

I dommene mot Grimmark og Steen innrømmes det at samvittighetsfriheten er innskrenket. Begrunnelsene til de svenske domstolene vil neppe stå seg utenfor rekkevidden til svensk politikk, og saken vil trolig få et annet utfall i Europa, hvor europeisk lovgivning står desto sterkere i Grimmarks favør. Om det skjer, vil det bli et pinlig tilfelle for våre naboer i øst, som vil bli konfrontert med at ideologisk aktivisme nå har sneket seg inn i rettsvesenet.

Heller enn å unngå ethvert mulig ubehag, burde vi anse dette rommet for rasjonelt begrunnet etisk uenighet som et uvurderlig gode, også innenfor det offentlige. Det hjelper vår felles rasjonelle og etiske dannelse, og gjør at vi sammen må reflektere over de vanskelige spørsmålene i hver generasjon. Det motsatte er en åpen invitasjon til et segregert samfunn, sivil ulydighet, polarisering, og en stadig mer ideologisk sneverrettet stat.

I Norge er samvittighetsfriheten for jordmødre til å ikke delta i slike inngrep nedfelt i selve abortloven. Det ble dessuten nylig utarbeidet et NOU (2016:13) om samvittighetsfrihet. Her forutsettes det at en slik samvittighetsgrunn skal være (1) dyptgripende, (2) mulig for andre å forstå, og (3) moralsk begrunnet. Alle disse kriteriene er trolig oppfylt for både Steen og Grimmark.

Foreløpig er dette dermed et større problem i Sverige, men også i Norge har vi nettopp fått en ny forskrift som forbyr enhver form for slik samvittighetsfrihet for fastleger. Bakenfor skimter vi den samme intoleransen som vokser i Sverige, hvor vi har problemer med å leve godt sammen med dem vi er uenige med.

Vi må holde fanen for samvittighetsfriheten i spørsmål om liv og død høyt nå. Før det er for sent.

Noen oppsummerende tanker om dødshjelp – til nå

Tidligere leder i Norges Venstrekvinnelag, Amanda Schei, har skrevet et interessant tilsvar i Minerva på mine egne publiserte tirader mot dødshjelp i løpet av den siste uka.

Les også:
Dødshjelp er en dårlig idé
Dødshjelp er å godta et brutalisert menneskesyn
Dødshjelp er fremdeles å godta et brutalisert menneskesyn

Likevel synes jeg tilsvaret bekrefter at problemstillingen er så veldig mye vanskeligere enn den kan virke ved første øyekast. Jeg gikk selv fra å være mer liberal, til å tenke at vi må være tilbakeholdne, for det er mye som står på spill. For å utdype mer:

(1) Hun skriver:

Vi har mulighet til å innføre vår egen variant.

Men et annet sted skriver hun rett ut at hun ikke er sikker på hvordan noe slikt kan se ut. Burde hun ikke da heller stå «det kan hende vi har mulighet til å innføre vår egen variant»? Det virker jo til at det ikke er dekning for det som skrives. Hun later til å vite at vi kan unngå den såkalte «skråplanseffekten», men den forsikringen mister all sin styrke når det ikke engang pekes mot hvordan det skal være mulig.

Det er gjerne konfrontert i møte med praktisk utforming at helsepersonell og politikere, både i Norge og utlandet, ender opp med å vende om, og ser at det finnes dypere prinsipper på spill enn et enkeltstående nobelt og godsinnet ønske om å hjelpe individer.

Det virker kort sagt å være grunner til at vi må starte fra et makro- fremfor et mikroperspektiv, i møte med slike grenseoverskridelser som potensielt kan påvirke hele samfunnsutviklingen vår.

(2) Hun skriver:

En ”vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg”-holdning synes jeg ikke viser til noe overlegent menneskesyn. Det er god, gammeldags paternalisme.

Men igjen. De fleste er en like stor paternalist her. Amanda vil selv diskriminere allerede i tredje avsnitt, og dermed forteller utvalgte mennesker at deres sykdom eller livstretthet ikke «kvalifiserer».

Om vi ikke går den radikale veien til å faktisk la selvbestemmelse være enerådende, virker derfor beskyldningen om «paternalisme» til å være et irrelevant skjellsord – en avsporing.

(3) Hun skriver jo til og med:

En annen tolkning av verdighetsbegrepet tar også som utgangspunkt at mennesker har en sterk moralsk status, men innebærer i tillegg at respekt for verdighet betyr respekt for menneskets autonomi.

Men når heller ikke hun respekterer menneskets autonomi i disse situasjonene, er det vel hun som krenker menneskets verdighet i henhold til en slik revidert definisjon?

Kanskje vi ikke burde revidere?

(4) Hun skriver til slutt.

Vi velger ikke om vi blir født, men vi har råderett over vårt eget liv, derfor bør vi også få bestemme om vi vil avslutte det.

Men det stemmer ikke helt. Vi har ikke «råderett» over livet vårt. Livet vårt er ikke noe vi «eier», på linje med annen eiendom vi måtte ha. Livet er derimot det mest fundamentale – det er forutgående for hele vår eksistens, og all vår mulighet for både eierskap og annet. Når vi ikke lenger lever, dør vi, og avslutter å være.

Når hun så omtaler at det er i tråd med menneskets verdighet å avslutte livet, virker det som en selvmotsigelse. Verdighet er noe som tilhører et menneske, men når mennesket slutter å være, så finnes det heller ingen ting for denne verdigheten å knyttes til. Når mennesket opphører å være, så opphører også verdigheten dens. Derfor virker det mer koherent å knytte denne verdigheten til mennesket qua menneske selv, og ikke en egenskap ved mennesket (som f.eks. vilje eller rasjonalitet).

Når jeg snakker om rett til liv, følger det fra dette. Om vi er enige om at vi har en rett til liv, og om vi sier at det eneste kriteriet for å ha rett til liv, er å være et menneske, eller eventuelt en menneskelig person, slik vi har gjort i lang tid, som eksempelvis i menneskerettserklæringen, er ikke det noe man kan si fra seg mens man fortsatt er et menneske eller en menneskelig person.

En (uperfekt) parallell, er at vi har en stemmerett i kraft av å være den vi er (norsk statsborger, over 18 år, osv). Ingen kan ta fra din stemmerett uten å lage en ny definisjon som plasserer deg utenfor (bare bergensere får stemme, aldersgrense økes til 70 år, osv). Om man likevel skulle ombestemme seg på valgdagen, kan ingen holde deg utenfor valglokalet, uten å foreta en slik manøver.

Så det å åpne for at man kan si fra seg retten til liv, (om noe slikt eksisterer), hevder jeg at man må redefinere retten til liv til å være knyttet til noe annet, som menneskets egenskaper, snarere enn mennesket selv.

Dette er et av de radikale konseptuelle skiftene man må gjøre for å åpne for dødshjelp, og jeg vil si at det kvalifiserer til å med rette kunne kalles et *brutalisert* menneskesyn. (Merk at brutalisert er en gradbøyning, og ikke en absolutt. Jeg mener ikke nødvendigvis at alle som støtter dødshjelp har et *brutalt* menneskesyn. Et boblebad kan bli kaldere, og fortsatt ha en tålelig temperatur.)

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.